6 Nærmere om enkelte viktige politikkområder

6.1 Innledning

Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften representerer god ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til næringsmessig mangfold, og er en sentral bærer av samisk kultur.

Reindriften har stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i det samiske reinbeiteområdet. Ikke minst gjelder dette for Finnmark, der 70 pst. av reindriften i Norge finner sted, men også i det øvrige samiske reinbeiteområdet er betydningen stor. Reindriften bidrar til utvikling av annen virksomhet, som slakteri og næringsmiddelindustri, ulike typer vare- og utstyrshandel, transport mv.

I dette kapitlet gjennomgås enkelte viktige områder i reindriftspolitikken. Vi omtaler også tiltak avtalepartene ble enige om under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024.

6.2 Skatt og avgift

Skatter og avgifter er ikke en del av forhandlingene om reindriftsavtalen. Den økonomiske rammen for reindriftsavtalen må likevel sees i sammenheng med skatter og avgifter, og den betydning det har for reindriftsutøvernes økonomi.

I engangsavgiften er det oppstilt fritak for terrenggående firehjuls motorsykler (ATV) og snøskutere som benyttes i reindriftsnæringen. Virksomheter innen reindriftsnæringen har også anledning til å fradragsføre merverdiavgift på anskaffelser, vedlikehold og drift for slike kjøretøy. Dette er et unntak fra den generelle regelen som avskjærer fradragsretten for merverdiavgift for personkjøretøy.

Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024 orienterte finansministeren i et brev til landbruks- og matministeren om at finansministeren tar sikte på å utvide disse ordningene til også å omfatte to-hjuls terrenggående motorsykler fra 2024.

6.3 Gjennomgang av reindriftsloven

Regjeringen har i Hurdalsplattformen lagt til grunn at det skal gjennomføres en helhetlig revisjon av gjeldende reindriftslov. I plattformen har regjeringen også slått fast at reindriften er viktig for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. Regjeringen har som målsetting å utvikle reindriften med et tredelt mål om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.

I 2018 oppnevnte Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund sitt eget reindriftslovutvalg, som skulle utrede behovet for endringer i reindriftsloven. Utvalget la frem sin utredning høsten 2022.

Regjeringen har besluttet at Landbruks- og matdepartementet nå starter opp en ordinær lovarbeidsprosess med en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven. Departementet legger opp til en bred involvering av berørte parter, herunder Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget, som vil konsulteres i tråd med samelovens bestemmelser.

Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbunds lovutvalgs arbeid vil inngå som et bidrag i denne lovarbeidsprosessen.

6.4 Ivaretakelse av reindriftens arealer

Reindriften er en arealavhengig næring, og tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet. Reindriftsloven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene.

Det samiske reinbeiteområdet utgjør om lag 40 pst. av Norges areal. Innenfor dette området får de særlige reglene for samisk reindrift anvendelse. Det er byer og tettsteder, landbruksområder, veier, industrianlegg og turistanlegg. Reindriften har innenfor det samiske reindriftsområdet bare rett til beite i fjell og utmark. Mye av denne utmarken har gjennom årene gått tapt gjennom by- og tettstedutvidelse. I områder som fortsatt regnes som utmark mister reinen beite ved utbygging av veier, vannkraft, vindkraft, bergverk m.v. Reinen vil ikke bare miste areal når en vei, vindturbin eller kraftmast bygges i utmark; reinen vil også trekke seg unna slike installasjoner. I hvor stor grad reinen vil trekke seg unna vil variere. Arealene der reinen kan beite er derfor langt mindre enn 40 pst. av Norges areal.

En arbeidsgruppe bestående av Norske Reindriftsamers Landsforbund, Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet, NIBIO og SSB leverte høsten 2022 rapporten «Statistikk for arealbruk i reinbeitedistrikter».1 Formålet med arbeidet har vært å lage statistikk som viser hvor stor del av arealet innenfor det samiske reinbeiteområdet som faktisk er tilgjengelig for reindriften. Landbruks- og matdepartementet vil følge opp arbeidsgruppens forslag om å utarbeide en overordnet statistikk som viser endringer i bebygd areal og jordbruksareal innenfor hvert distrikt, samt administrativ inndeling.

Arbeidsgruppen anbefalte også at det ble gjort en vurdering av om det kan settes i gang et arbeid med en soneinndeling for reinbeiteområdene, etter modell av kvalitetsnorm for villrein. Avtalepartene er enige om å følge opp denne anbefalingen, og en slik vurdering er en del av mandatet for en arbeidsgruppe som skal se nærmere på tiltak for klimatilpasning i reindriften.

Ivaretakelse av reindriftens arealer er en utfordring som krever flere ulike tiltak. I Reindriftsavtalen 2021/2022 etablerte avtalepartene et pilotprosjekt for en rådgivningstjeneste for arealsaker i Norske Reindriftsamers Landsforbund. Rådgivningstjenesten skal legge til rette for at reinbeitedistriktene får bedre muligheter til å ivareta sine interesser ovenfor planmyndigheter og utbyggere. I tillegg er det utarbeidet veiledningsmateriell og en mal for distriktsplaner. Distriktstilskuddet er økt i de siste avtalene, slik at distriktene har fått mer ressurser blant annet til arbeid med arealsaker.

Oversikt og kunnskap om arealbruken er avgjørende for å ivareta reindriftens arealer. Distriktsplanene og reindriftens arealbrukskart er viktige verktøy for dette.

6.5 Klimatilpasning og beredskap

Klimaendringene i nordområdene skjer raskere enn det globale gjennomsnittet. Temperatur og nedbør er faktorer som kan føre til høyere frekvens av ising og låste beiter, eller at vekstsesongen starter tidligere. Med klimaendringene forventes en større variasjon i værforhold, med hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser. Klimaendringene fører til endringer i beitegrunnlaget, behov for endringer i beitemønstrene, og i flyttemønstre. Slike endringer kan komme i konflikt med andre interesser og tiltak. Klimaendringene kan gi større behov for tilleggsfôring, og vil med det ha store økonomiske konsekvenser. Ved tilleggsfôring går reinen tettere og risikoen for oppblomstring av sykdommer øker. I denne sammenhengen er pilotprosjektet for helsetjeneste hvor Veterinærinstituttet er vertsorganisasjon, et sentralt tiltak. HMS-tjeneste i reindriften er også et viktig tiltak i denne sammenhengen, som nå er gjort permanent.

Avtalepartene er enige om å etablere en arbeidsgruppe som skal se nærmere på hvilke utfordringer klimaendringene gir for reindriften og hvordan utfordringene skal håndteres. Arbeidsgruppen skal vurdere aktuelle tiltak og virkemidler for klimatilpasning i reindriften, og identifisere behov for ny kunnskap.

Klimaendringene vil sannsynligvis gi høyere frekvens av vintre med vanskelige beiteforhold. Avtalepartene har lagt vekt på å bygge opp beredskapsfondet for å kunne møte framtidige beitekriser. Avtalepartene har et godt samarbeid om utviklingen av systemet for beredskap, og har de senere år hatt løpende dialog om erfaringer og behov for justeringer i systemet.

6.6 Grensekryssende reindrift

Etter 2005, da konvensjonen av 9 . november 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite opphørte å gjelde, har det ikke foreligget noen konvensjon om grensekryssende reindrift mellom Norge og Sverige. Det ble fremforhandlet et forslag til ny konvensjon i 2009. Forslaget har vært gjenstand for høringer i begge land og drøftelser mellom landene, uten at man har fått avklart ulike spørsmål som er reist. På svensk side har det vært foretatt omfattende utredninger av juridiske og økonomiske spørsmål. I 2017 meddelte Sverige at konvensjonsforslaget ikke kunne ratifiseres i sin nåværende form, og at forhandlinger burde gjenopptas med sikte på å få nødvendige justeringer i konvensjonen. Dette ble avvist fra Norge.

Dagens situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift utfordringer i den daglige driften. Noen reinbeitedistrikter opplever i praksis å bli stengt ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder. I de områdene som har etablert samarbeidsavtaler mellom norsk og svensk reindrift, gir fravær av en konvensjon manglende regler for et grenseoverskridende samarbeid. Ulike forvaltningssystemer mellom de to land er også lite tilfredsstillende for et slikt samarbeid, og dette går i praksis ut over norske reindriftsutøvere.

Sommeren 2022 ble landbruks- og matminister Sandra Borch og näringsminister Anna-Caren Sätherberg fra Sverige enige om en prosess og en videre dialog for å se på mulige løsninger som ivaretar reindriftsinteressene i begge land. Denne enigheten har Norge og Sverige fulgt opp, og det har vært gode drøftelser med utgangspunkt i den fremforhandlede konvensjonen fra 2009. Dette arbeidet vil fortsette fremover med mål om å ivareta reindriftsinteressene i begge land, slik man ble enige om i møtet mellom statsrådene i 2022.

Fremover vil norske myndigheter fortsatt ha stor oppmerksomhet på tiltak som bedrer forholdene for norsk reindrift grunnet manglende reinbeitekonvensjon med Sverige. Dette vil være tiltak som bidrar til at svensk reindrift i Norge utøves i tråd med norsk lov, og som på den måten i større grad sikrer den norske reindriften tilfredsstillende og forutsigbare driftsvilkår.

Høyesterett avsa 30. juni 2021 dom i saken mellom Saarivuoma sameby og staten og Statskog SF. Saarivuoma sameby vant delvis frem med sitt syn. Høyesterett kom til at Saarivuoma har privatrettslige rettigheter i tvisteområdet ved Altevatn, og dermed har rett til å drive reindrift uten hinder av bestemmelsene i grensereinbeiteloven med forskrifter. Når det gjelder tidspunktet for bruken la Høyesterett til grunn at det var snakk om rett til sommerbeite i perioden 1. mai til 14. september, med rett til nødbeite ved behov.

Reindriftsloven gjelder i hele Norge, med de begrensninger som følger av blant annet lov 9. juni 1972 om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting i Sverige (grensereinbeiteloven), jf. reindriftsloven § 2, og er ikke begrenset til kun å gjelde for norske reinbeitedistrikt. De alminnelige reglene om utøvelse av reindrift i reindriftsloven kapittel 4 kommer derfor også til anvendelse for Saarivuoma sameby, uavhengig av Høyesteretts avgjørelse.

Departementet har bedt statsforvalteren om å følge opp svenske samebyers brudd på reindriftsloven og grensereinbeiteloven.

6.7 Norsk-finsk reingjerdekonvensjon

Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852. Strekningen langs den norsk-finske grensen har få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre.

Ny reingjerdekonvensjon mellom Norge og Finland ble iverksatt 1. januar 2017. Utgangspunktet for konvensjonen er at grensen mellom Norge og Finland er stengt for grensekryssende reindrift. Konvensjonens formål er å regulere ansvarsfordeling når det gjelder oppføring og vedlikehold av gjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to landene, samt regulere oppfølgingen når rein likevel krysser grensen. Gjerdene skal støtte opp om reineiernes vokteplikt, slik at det så langt som mulig unngås at rein kommer inn på det andre lands område.

Konvensjonen innebærer at det skal oppføres gjerder fra Angeli til Levajok. Dette innebærer at foruten strekningen mellom Levajok og Polmak (Riksrøys 343), blir hele grensen mellom Norge og Finland stengt med reingjerde. Finland er gitt ansvaret for oppføring av gjerde fra Angeli til Gamle Karigasniemi. Videre er Norge gitt ansvaret for oppføringen fra Gamle Karigasniemi til Levajok. I henhold til konvensjonen skal gjerdet fra Angeli til gamle Karigasniemi oppføres på finsk side av grensen. Oppføringen av gjerdet skulle ifølge konvensjonen være ferdigstilt innen fem år, det vil si innen 1. januar 2022.

I etterkant av at den nye konvensjonen trådte i kraft, oppsto det uenighet om plasseringen av konvensjonsgjerdet mellom Angeli og Gamle Karigasniemi. Dette gjerdet er finsk ansvar og skal oppføres på finsk side av riksgrensen. Uenigheten var knyttet til tolkningen av begrepet «topografiske forhold» i konvensjonens artikkel 2. Finland har ønsket å plassere konvensjonsgjerdet på oversiden av en eksisterende vei og langs traseen til et eksisterende nasjonalt gjerde. Norge har på sin side ment at konvensjonen må tolkes slik at gjerdet på finsk side må gå så nært riksgrensen som mulig ut fra de topografiske forhold, som etter norsk tolkning betyr terrengmessige forhold. Norges syn har følgelig vært at menneskeskapt infrastruktur som veier og eksisterende gjerder, samt bebygde områder ikke kan innfortolkes i begrepet «topografiske forhold».

En hovedårsak til at den finske tolkningen ikke har vært akseptabel for Norge, foruten at den strider mot en naturlig forståelse av avtalens ordlyd, er at uavhengig av hvor reingjerdet er plassert så er det grenselinjen som er avgjørende for hvem som er økonomisk ansvarlig for reinens beiting. Desto lengre unna riksgrensen gjerdet blir oppført, desto større er muligheten for at norsk rein beiter på innmark og lavmatter på finsk side av grensen, hvilket vil kunne medføre krav fra finske myndigheter om erstatning. Fra norsk side er det anført at en oppføring etter Finlands ønske ikke er i samsvar med intensjonen i konvensjonen, om at konvensjonsgjerdene skal støtte opp om reineiernes vokteplikt. Som ett av flere alternativer for å løse den betente konflikten har Norge foreslått at gjerdet kunne oppføres der Finland ønsket, men da måtte det økonomiske ansvaret for beiting følge gjerdelinjen og ikke grenselinjen, slik det er tilfelle på enkelte andre grenseavsnitt. Finland ønsket imidlertid ikke denne løsningen mellom Angeli og Gamle Karigasniemi.

Den 23. november 2022 avholdt Reingjerdekommisjonen et møte i Helsingfors vedrørende den nærmere gjennomføring av konvensjonens artikkel 2 og plasseringen av gjerdet på strekningen fra Angeli til Gamle Karigasniemi. Reingjerdekommisjonen traff da en beslutning om plasseringen slik konvensjonens artikkel 5, femte avsnitt krever, og slik Norge har anført. I e-post datert 14. desember 2022 meddelte Reingjerdekommisjonen ansvarlige myndigheter om beslutningen i henhold til konvensjonens artikkel 5, syvende avsnitt, og tilrådet at beslutningen godkjennes gjennom noteveksling mellom de to regjeringene.

Avtalen ved noteveksling ble antatt ikke å være av en slik viktighet at beslutningen om inngåelse måtte treffes ved kongelig resolusjon i statsråd, jf. Grl. § 28. Den ble derfor besluttet ved departementsvedtak i Utenriksdepartementet.

Notevekslingen ble gjennomført i mars 2023 og avtalen vil iverksettes 29. april 2023.

6.8 Chronic Wasting Disease

Chronic Wasting Disease (CWD), skrantesyke, er den mest alvorlige sykdommen som er påvist hos hjortedyr i Norge. Det finnes ingen behandling for sykdommen, og den er dødelig for hjortedyr. Etter at det ble gjennomført uttak av hele reinstammen i Nordfjella sone 1, er skrantesyke påvist to ganger hos villrein felt under jakt på Hardangervidda i henholdsvis 2020 og 2022. I 2021 ble det vedtatt en strategi med mål om å begrense smitte, og om mulig utrydde klassisk skrantesyke. Vedvarende smittepress vil øke risikoen for at smitten spres til nye områder med villrein, samt områder der det drives reindrift. Tap av næringsgrunnlag som følge av skrantesyke-smitte vil ha store økonomiske og kulturelle konsekvenser for reindriftsnæringen.

For å sikre levedyktige bestander av villrein og hindre smitte til andre hjortedyr og reindriften, er det iverksatt tiltak for å begrense og om mulig utrydde klassisk skrantesyke. Den positive prøven som ble tatt under jakt på Hardangervidda sist høst bekreftet at det er riktig å videreføre tiltak for å unngå smittespredning. Regjeringen har på dette grunnlaget besluttet å videreføre de eksisterende tiltakene. Det primære virkemiddelet for å ta ut dyr vil fortsatt være intensiv ordinær jakt.

Det er avgjørende at reindriften følger opp de smittereduserende tiltakene som er iverksatt for å forhindre at sykdommen spres og etablerer seg i en tamreinflokk. Forbudet mot å bruke lav fra områder sør for CWD-grensen til reinfôr må overholdes. Det er videre viktig å ta ut eldre dyr for å redusere risikoen for smitte. Omfattende prøvetaking er nødvendig for å avdekke smitte.

Mistanken om skrantesyke hos reinen i Børgefjell viste kompleksiteten dersom det oppstår en situasjon der det blir påvist skrantesyke hos tamrein. I tillegg til risikofaktorene for spredning som er kjent fra villreinområdene, vil den nomadiske driftsformen i den samiske reindriften medføre høy risiko for at smitten spres til store områder. Videre vil håndteringen og iverksettelsen av tiltak kompliseres der det foregår grensekryssende reindrift. Det ville være svært alvorlig om skrantesyke skulle spre seg til reindriften, og det er avgjørende viktig å ha nødvendig kompetanse og beredskap også på dette området. Mattilsynet utarbeider nå en beredskapsplan for skrantesyke på tamrein. Arbeidet skal bl.a. bygge på erfaringene fra mistanken i Børgefjell. Reindriftsnæringen, Landbruksdirektoratet, Sametinget og statsforvalteren involveres i arbeidet.

Avtalepartene har satt av midler i 2023 til et forskningsprosjekt for genetiske undersøkelser av motstandsdyktighet mot skrantesyke, jf. sluttprotokoll til Reindriftsavtalen 2023/2024. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har i samarbeid med reindriftsnæringen gjennomført innledende genetiske undersøkelser for å kartlegge følsomhet for skrantesyke i disse reinflokkene. Målet med de genetiske undersøkelsene er å benytte kunnskapen til å drive målrettet avl for å få ned andelen dyr som er sensitive for skrantesykesmitte, og dermed redusere risikoen for utbrudd av sykdommen.

6.9 Rovvilt

Reindriften har alltid måtte forholde seg til ulike forekomster av rovvilt. Fram til 1990-tallet var rovviltbestanden lavere enn i dag, blant annet grunnet høyt uttak gjennom jakt og skadefelling. Etter omlegging av rovviltpolitikken har reindriften gjennom 2000-tallet opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst antall individer av de ulike artene.

Over flere år har miljøvernmyndigheten i enkelte reinbeitedistrikt erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om tapene erstattes, vil tapene kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning for de familiene som opplever store tap.

Statens rovviltpolitikk har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som iverksettes på rovviltområdet også må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er både snakk om materielle forpliktelser til å sikre blant annet naturgrunnlaget for den samiske reindriften, samt prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv, har reindriften de siste årene gjort viktige endringer i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I noen distrikter kan det likevel fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene. Det er viktig at reindriften fortsatt arbeider videre med tapsreduserende tiltak. Samtidig er det sentralt at rovviltforvaltningen har stor oppmerksomhet på den todelte målsettingen i rovviltpolitikken, hvor det også skal legges til rette for levedyktig næringsdrift basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. I den forbindelse er det særlig viktig at rovviltnemdene og miljøvernmyndighetene følger opp rovviltforliket fra 2011, hvor det er presisert at det det ikke skal være rovvilt som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein.

Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen lagt føringer for en mer restriktiv rovviltpolitikk fremover. Regjeringen vil blant annet innrette praktiseringen av rovviltforliket slik at beiteprioriterte områder blir respektert ved at skadegjørere blir felt uten ugrunnet opphold. Videre skal det utredes en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn, med mål om å redusere belastningen for beitenæringene.

I en flertallsmerknad i Innst. 335 S (2015–2016) ba Stortinget regjeringen om å igangsette en forsøksordning for forvaltning av kongeørn, innenfor rammene av rovviltforliket, på Fosen-halvøya og i Troms. I 2018 ble et forskningsprosjekt som studerer tap av lam til kongeørn iverksatt på Fosen. Forskningsprosjektet i Troms, som skal ta for seg tap av tamrein til kongeørn, har tatt lengre tid å få satt i gang enn forutsatt. En forutsetning for gjennomføring av prosjektet er at reindriften er aktiv deltaker i prosjektet. Det har av ulike årsaker vært en utfordring å få reineiere i Troms til å delta i forskningsprosjektet.

I henhold til sluttprotokollen fra forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024 skal Klima- og miljødepartementet be Miljødirektoratet om å iverksette utlysning av forskningsprosjektet om kongeørn som tapsårsak på tamrein. En studie av virkningene av felling av kongeørn kan inngå i prosjektet dersom det i forskningsområdet avdekkes enkeltindivider av kongeørn som gjør vesentlig skade på tamrein og statsforvalteren gir tillatelse til skadefelling. Klima- og miljødepartementet skal ha dialog med Norske Reindriftsamers Landsforbund, aktuelle fylkeslag og Sametinget om utformingen av forskningsprosjektet. Prosjektet skal primært gjennomføres i samarbeid med ett eller flere reinbeitedistrikter i Troms og Finnmark, alternativt i andre tamreinområder hvor det er problematikk med tap av tamrein til kongeørn.

Klima- og miljødepartementet har etablert en prosjektgruppe som skal vurdere regelverket for erstatning for tap av tamrein til fredet rovvilt. Prosjektgruppen ledes av Miljødirektoratet, og består for øvrig av Landbruksdirektoratet, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Trøndelag, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Prosjektgruppen skal gjennomgå dagens regelverk for erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet til rovvilt, og vurdere om det er behov for endringer. Prosjektgruppen skal etter planen levere sitt forslag 1. oktober 2023.

6.10 Digitalisering av reindriftsforvaltningen

Landbruksdirektoratet ferdigstilte i 2021 rapporten «Konseptutredning digitalisering reindrift». Gjennom konseptutredningen er utfordringer ved dagens fagsystemer for reindrift kartlagt, og behovene ved framtidige fagsystemer identifisert. Konseptutredningen er gjennomført ved hjelp av intervjuer og møter med reindriftsnæring og reindriftsforvaltning. Det er stort behov for nye fagsystem, for å sikre mer effektive arbeidsprosesser både i Landbruksdirektoratet og hos statsforvalteren. Det er også behov for gode selvbetjeningsløsninger for reindriftsnæringen, som legger til rette for effektiv samhandling mellom næring og forvaltning.

Nytt register for reinmerker (merkeregisteret) ble tatt i bruk høsten 2022. Dette var første milepæl i arbeidet med digitalisering av reindriftsforvaltningen. Merkeregisteret er delfinansiert over reindriftsavtalen.

Landbruksdirektoratet er nå i gang med neste milepæl, som er digitalisering av rapportering, tilskuddsbehandling og melding om reindrift. Målet er at nye fagsystemer skal kunne tas i bruk våren 2024.

Reindriftsnæringen vil ha en betydelig gevinst av at det kommer på plass nye fagsystemer, og det er derfor satt av midler over avtalen. Arbeidet finansieres i hovedsak over Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementets budsjett.

6.11 Kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken

Landbruks- og matdepartementet etablerte i 2019 en arbeidsgruppe med representanter for Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametinget, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Landbruks- og matdepartementet. Arbeidsgruppens mandat var å utarbeide forslag til kriterier for hva som skal legges til grunn når en skal vurdere om målene i gjeldende reindriftspolitikk om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er oppnådd. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i desember 2020.

Arbeidet skal gi et bedre grunnlag for å vurdere måloppnåelsen i reindriftspolitikken. Til dette formålet er det behov for kriterier som operasjonaliserer målene i reindriftspolitikken, og indikatorer som kan belyse kriteriene. Målet er at ett sett med kriterier og indikatorer for reindriftspolitikken skal brukes i rapporteringen til Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjonene, og i styringsdialogen med statlige virksomheter. Kriteriene og indikatorene vil også kunne brukes i evalueringer av tilskuddsordninger og andre reindriftspolitiske virkemidler. Departementet understreker at kriteriene og indikatorene ikke skal angi normtall, og ikke brukes til å vurdere måloppnåelse for den enkelte reineier. Det er reindriftspolitikken som skal måles.

Departementet har sendt arbeidsgruppens rapport på høring til Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametinget, Reindriftsstyret og statsforvalteren. Totalt har arbeidsgruppen foreslått 14 kriterier, med 39 tilhørende indikatorer. Departementet har i høringsbrevet bedt høringsinstansene om konkrete innspill til hvilke kriterier som bør prioriteres. I tillegg bes det om innspill på om den rapporteringen som legges til grunn for indikatorene er gjennomførbar.

På grunnlag av innspillene i høringsrunden vil departementet jobbe videre med kriterier for målet om økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift.

6.12 Utredning om reindriften i Trollheimen  

I Reindriftsavtalen for 2022/2023 ble avtalepartene enige om å gjennomføre en utredning av dagens situasjon for reindriften i Trollheimen. Utredningsoppdraget ble gitt til Norconsult som nå har levert sin rapport «Status for Trollheimen Sijte – med forslag til tiltak for å sikre varig tradisjonell samisk reindrift i Trollheimen» til avtalepartene.

Rapporten er et omfattende utredningsarbeid som går inn i de utfordringene som Trollheimen reinbeitedistrikt har i sin drift, både historisk og i dag. I rapporten foreslås det en rekke tiltak for å legge til rette for fortsatt reindrift i Trollheimen. Dette er i tråd med mandatet.

Landbruks- og matdepartementet vil ta stilling til en eventuell oppfølging av forslag til tiltak.