3 Plikten til å oppgi navn og andre opplysninger i saker med sperret adresse mv.

3.1 Bakgrunn

Ved lov 11. mai 2023 nr. 13 om endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) ble det innført en ny bestemmelse i tvisteloven § 36-6 a om innledning til vitneavhør mv. i saker hvor det er truffet vedtak om eller som omhandler skjult adresse etter barnevernsloven. Bestemmelsen åpner blant annet for at retten i slike saker kan beslutte at vitners navn og andre opplysninger som nevnt i tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, bare skal gis skriftlig til retten når det er nødvendig for å holde barnets adresse skjult. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2024.

I forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 34 L (2022–2023) Endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) vedtok Stortinget en anmodning om å sende på høring forslag til ytterligere endringer i tvisteloven for å ivareta at en skjult eller sperret adresse ikke blir avslørt som følge av plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum innen 1. juli 2023, jf. vedtak 25. april 2023 nr. 615, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen innen 1. juli 2023 sende på høring forslag til ytterligere endringer i tvisteloven for å ivareta at skjulte eller sperrede adresser ikke blir avslørt som følge av vitners plikt til å oppgi navn og personalia, og så snart som mulig komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Bakgrunnen for anmodningsvedtaket var at plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum også kan gi uheldige utslag i foreldretvistsaker som nevnt i barnelova kapittel 7 III der en av foreldrene bor på sperret adresse, jf. folkeregisterloven § 10-4, slik at det ble ansett å være behov for en tilsvarende bestemmelse som tvisteloven § 36-6 a i disse sakene. Anmodningsvedtaket ble fulgt opp i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 30. juni 2023.

3.2 Gjeldende rett

3.2.1 Plikten til å oppgi navn og andre opplysninger ved innledningen til parts- og vitneavhør

En part i en sivil sak plikter personlig å avgi partsforklaring hvis en annen part eller retten krever det, jf. tvisteloven § 23-2 første ledd første punktum. Forklaringen skal gis direkte for retten dersom parten er til stedet i rettsmøtet, og ellers ved fjernavhør eller ved bevisopptak, jf. § 23-2 første ledd andre punktum og tredje punktum. Personlig møteplikt pålegges en part på begjæring fra en annen part eller når retten finner det nødvendig at parten deltar, jf. § 23-1 første ledd andre punktum. Etter tredje punktum kan retten frita en part for å møte etter begjæring hvis vilkårene for fjernavhør er oppfylt eller retten ikke finner tilstrekkelig grunn til at parten er til stede.

For vitner er utgangspunktet at enhver etter innkalling i henhold til tvisteloven § 13-3 plikter å møte som vitne og forklare seg for retten, jf. tvisteloven § 24-1 første ledd. Om vitnet skal innkalles til å avgi forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i tvisteloven §§ 21-10 og 21-11, jf. § 24-1 tredje ledd.

Tvisteloven § 24-8 regulerer innledningen til vitneavhør. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for partsavhør, jf. § 23-2 andre ledd fjerde punktum. Avhøret innledes med at retten spør om vitnets navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til partene, jf. § 24-8 første ledd første punktum. Opplysning om forhold til partene kan for eksempel være slektskap eller nåværende eller tidligere arbeidsforhold, jf. Schei mfl., Tvisteloven – lovkommentar, kommentarer til § 24-8 punkt 2, Juridika, ajourført 1. mars 2024. Opplysningene må som hovedregel gis åpent i retten. Etter tvisteloven § 13-6 første ledd bokstav b skal navnene på vitner nedtegnes i rettsboken. I praksis blir ofte også vitners adresse nedtegnet i rettsboken selv om dette ikke er påkrevd, jf. Schei mfl., Tvisteloven – lovkommentar, kommentarer til § 13-6 punkt 2, Juridika, ajourført 1. mars 2024. Partene har rett til innsyn i rettsboken, jf. tvisteloven § 14-1 første ledd.

Formålet med plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum er å identifisere vitnet slik at retten kan være sikker på at det er rette person som avgir forklaring. Plikten har dessuten en side til partenes rett til kontradiksjon, siden kunnskap om vitnets identitet kan ha betydning for partenes mulighet til å imøtegå bevisverdien av vitneforklaringen. Videre skal plikten sikre at det i ettertid er mulig å få tak i vitnet, for eksempel i forbindelse med en anke eller gjenåpning av saken.

Tvisteloven § 24-8 andre ledd oppstiller noen unntak fra plikten til å oppgi bopel åpent i retten. Formålet er å verne vitnet mot sjikane, trusler og represalier, jf. Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) Om lov om endringar i rettergangslovgjevinga m.m. (harmonisering av rettsmiddelfristar, effektivisering av bøtestraffa og endring av prosessreglane for Høgsterett m.m.) punkt 3.6 side 26 og Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier mv.) punkt 1 side 8. Etter § 24-8 andre ledd første punktum kan vitnet oppgi arbeidssted i stedet for bopel, men vitnet kan da pålegges å oppgi sin bopel til retten hvis retten mener det er behov for det. Dersom vitnet ikke har arbeid, er det lagt til grunn i forarbeidene at det må opplyses om bopelen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) side 463. Det er antatt at opplysningen om bopel i disse tilfellene kan gis skriftlig for å unngå at den blir kjent for de øvrige tilstedeværende, jf. Schei mfl., Tvisteloven – lovkommentar, kommentarer til § 24-8 punkt 3, Juridika, ajourført 1. mars 2024.

Etter § 24-8 andre ledd andre punktum kan rettens leder beslutte at verken bopel eller arbeidssted skal oppgis åpent i retten, men i stedet gis skriftlig, dersom det er fare for at vitnet eller noen av vitnets nærstående kan bli utsatt for et lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet, eller vesentlig velferdstap av annen art. I disse tilfellene er det antatt at opplysningene om bopel og arbeidssted ikke skal føres inn i rettsboken, jf. Schei mfl., Tvisteloven – lovkommentar, kommentarer til § 24-8 punkt 3, Juridika, ajourført 1. mars 2024.

Ved lov 11. mai 2023 nr. 13 om endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) ble det innført en ny bestemmelse i tvisteloven § 36-6 a om innledning til vitneavhør mv. i barnevernssaker ved skjult adresse. Bestemmelsen åpner for at det i saker hvor det er truffet vedtak om eller som omhandler skjult adresse etter barnevernsloven, kan gjøres unntak fra vitners plikt til å oppgi navn og andre opplysninger etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum. I slike saker kan retten beslutte at opplysninger som nevnt i § 24-8 første ledd første punktum, bare skal gis skriftlig til retten når det er nødvendig for å holde barnets adresse skjult, jf. § 36-6 a første ledd. Det ble i forarbeidene vist til at plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum ikke harmonerer godt med de hensynene som ligger til grunn for et vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, og at det regelmessig vil være behov for at personer som kan avsløre barnets adresse, for eksempel fosterforeldre eller institusjonspersonale, vitner i retten, se Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 64.

Det følger av tvisteloven § 36-6 a tredje ledd at opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter første ledd, ikke skal føres inn i rettsboken. Videre følger det av § 36-6 a fjerde ledd at den private parten ikke har rett til innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, når retten har truffet beslutning etter første ledd.

Tvisteloven § 36-6 a andre ledd fastsetter at når retten har truffet beslutning om at opplysninger bare skal gis skriftlig til retten, kan den i tillegg beslutte at det ved gjennomføringen av vitneavhøret skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak som er nødvendige for å holde vitnets identitet hemmelig, sml. straffeprosessloven § 130 a tredje ledd bokstav c. Fjernavhør besluttes etter reglene i tvisteloven § 21-10.

Utover reguleringen i § 36-6 a åpner ikke tvisteloven uttrykkelig for at opplysninger om annet enn bopel og arbeidssted, slik som for eksempel navn eller fødselsdato, kan gis skriftlig til retten ved innledningen til parts- og vitneavhøret, eller at det kan settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig.

Plikten til å oppgi navn og andre opplysninger ved innledningen til avhøret gjelder som utgangspunkt også for vitner som skal avgi forklaring i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 130. I straffesaker er det imidlertid, på nærmere angitte vilkår, adgang til såkalt anonym vitneførsel, jf. straffeprosessloven § 130 a. Adgangen ble innført ved lov 28. juli 2000 nr. 73 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier m.v.). Anonym vitneførsel kan gå ut på at vitnets navn ikke opplyses, at det ikke gis andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, eller at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig, jf. § 130 a tredje ledd bokstav a til c. Eksempler på slike fysiske eller tekniske tiltak er bruk av skjerm, fjernavhør eller stemmefordreining, se Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) side 115.

Vilkårene for anonym vitneførsel etter straffeprosessloven er strenge, og er utformet slik at ordningen skal være forenlig med retten til rettferdig rettergang etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 1, se nærmere om dette i punkt 3.3.2 nedenfor. Straffeprosessloven § 130 a første ledd fastsetter at anonym vitneførsel bare kan besluttes i saker om nærmere spesifiserte og særlig alvorlige lovbrudd, og dersom det ved at vitnets identitet blir kjent, kan være fare for et alvorlig lovbrudd som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller noen av vitnets nærmeste, eller at muligheten for et vitne til å delta skjult i etterforskningen av andre saker av den art som er nevnt i bestemmelsen, blir vesentlig vanskeliggjort. I tillegg kreves det at anonym vitneførsel er strengt nødvendig og ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar, jf. § 130 a andre ledd.

3.2.2 Vedtak om sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4

Sperret adresse er et tiltak politiet kan iverksette for å beskytte trusselutsatte personer, typisk ved vold i nære relasjoner eller æresrelatert vold, vitner eller informanter. Tiltaket innebærer at den trusselutsatte og andre som deler bopel med vedkommende, får sperret bostedsadresse og andre opplysninger i Folkeregisteret som kan si noe om hvor den trusselutsatte bor. Formålet er at trusselutøveren ikke skal finne den trusselutsatte. Adressesperre iverksettes bare dersom andre tiltak fra politiet, slik som for eksempel voldsalarm, besøksforbud eller patruljering ved bopel, ikke anses tilstrekkelig.

Folkeregisterloven kapittel 10 regulerer utlevering av opplysninger fra Folkeregisteret. Hjemmelsgrunnlaget for adressesperre er folkeregisterloven § 10-4. Det følger av § 10-4 første ledd at registrerte opplysninger som er gradert etter instruks 17. mars 1972 nr. 3352 for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter (beskyttelsesinstruksen), skal sperres i Folkeregisteret. Det er politiet som treffer beslutning om gradering i alle saker unntatt barnevernssaker, jf. folkeregisterloven § 10-4 andre ledd.

Beskyttelsesinstruksen § 3 regulerer vilkårene for gradering. For det første må opplysningene kunne unntas fra offentlighet i medhold av offentleglova, se i den forbindelse offentleglova § 24 tredje ledd. For det andre må skadevirkninger som nevnt i beskyttelsesinstruksen § 4 andre eller tredje ledd, kunne inntreffe.

Beskyttelsesinstruksen opererer med beskyttelsesgradene «fortrolig» og «strengt fortrolig», jf. § 4 andre og tredje ledd. Beskyttelsesgraden «fortrolig» kan benyttes dersom det vil kunne skade offentlige interesser, en bedrift, en institusjon eller en enkeltperson at opplysningene blir kjent for uvedkommende. Adressesperre med beskyttelsesgraden «fortrolig», også kjent som adressesperre kode 7, er etter det departementet er kjent med i praksis forbeholdt tilfeller der den trusselutsatte står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet. Opplysninger som er gradert «fortrolig», skal ikke utgis til private, men kan utleveres til offentlige myndigheter som har hjemmel i lov for å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, jf. Prop. 164 L (2015–2016) Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven) punkt 18.4.5 side 51.

Beskyttelsesgraden «strengt fortrolig» kan benyttes dersom det vil kunne forårsake betydelig skade for offentlige interesser, en bedrift, en institusjon eller en enkeltperson at opplysningene blir kjent for uvedkommende, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 andre ledd. I slike tilfeller er opplysningene heller ikke tilgjengelige for offentlige myndigheter som har hjemmel i lov til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, men kan bare utleveres etter søknad, jf. folkeregisterloven § 10-4 tredje ledd. Adressesperre med beskyttelsesgraden «strengt fortrolig», også kjent som adressesperre kode 6, er i praksis kun aktuelt dersom det foreligger en høy risiko for at den trusselutsatte vil bli utsatt for grov vold, frihetsberøvelse eller drap.

Sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4 iverksettes av politiet i samråd med den trusselutsatte, og er i praksis kun aktuelt dersom den trusselutsatte er i stand til å forstå og håndtere konsekvensene av tiltaket og de strenge begrensningene vedkommende må leve med. I tillegg til sperring av bostedsadresse og andre opplysninger i Folkeregisteret som kan si noe om hvor den trusselutsatte bor, innebærer adressesperre i praksis alltid at den trusselutsatte og andre som deler bopel med vedkommende, må flytte, som hovedregel til en annen landsdel. Politiet anbefaler også at den trusselutsatte og andre som omfattes av tiltaket, bytter navn. Når det er iverksatt sperret adresse, vil det innebære at muligheten til å benytte seg av offentlige og private tjenestetilbud er sterkt begrenset for den trusselutsatte, og bruk av sosiale medier vil i mange tilfeller være utelukket. Kripos beskriver adressesperre, med det regimet tiltaket innebærer, som svært belastende for den trusselutsatte, og svært ressurskrevende for politiet.

Før politiet iverksetter adressesperre, gjøres det en innledende vurdering av trusselsituasjonen, og dersom den tilsier at det foreligger en umiddelbar fare for vold, gjennomfører politiet grundigere risikovurderinger hvor formålet er å identifisere hensiktsmessige beskyttelsestiltak, slik som adressesperre. Politiet vurderer trusselutøverens intensjon om og kapasitet til å begå vold, den trusselutsattes evne til å motstå trusselen og hvilke forebyggende tiltak som er aktuelle. I vurderingene legges det blant annet vekt på om trusselutøveren tidligere har utøvet vold mot den trusselutsatte eller andre, og om trusselutøveren har gitt uttrykk for ønske om å skade eller drepe den trusselutsatte. Videre kartlegges det om trusselutøveren tidligere har brutt besøksforbud eller utvist annen atferd som tilsier at vedkommende ikke retter seg etter politiets pålegg. Psykososiale forhold er også en risikofaktor som kartlegges.

Politiets beslutning om å iverksette sperret adresse anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, se i den forbindelse Sivilombudets uttalelse 19. november 2014 (saksnummer 2014/409). Dette er også lagt til grunn av Høyesterett i HR-2022-1639-A avsnitt 38.

Vedtak om sperret adresse varer i utgangspunktet i tre år, men kan oppheves tidligere dersom behovet bortfaller.

3.2.3 Vedtak om fiktiv identitet etter politiloven § 14 a

Etter politiloven § 14 a første ledd kan en person som er registrert i Folkeregisteret, gis tillatelse til å benytte andre personopplysninger om seg selv enn de virkelige (fingerte personopplysninger), også omtalt som fiktiv identitet. Formålet er å forhindre at en trusselutsatt person blir sporet opp ved hjelp av opplysninger som er registrert i Folkeregisteret, jf. Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) Om lov om endringer i politiloven og straffeloven (fiktiv identitet) side 18. Tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger kan også gis til andre personer som bor i samme husstand som den trusselutsatte, jf. § 14 a tredje ledd.

Tillatelse etter politiloven § 14 a første ledd innebærer at den trusselutsatte og andre som bor i samme husstand, får «ny» identitet i Folkeregisteret. Vedkommende får også tildelt nytt fødselsnummer, se Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) punkt 6.3.1 side 12. De reelle personopplysningene avregistreres, jf. politiloven § 14 e andre ledd, og er kun tilgjengelig for en begrenset krets av personer som forvalter ordningen. For at identitetsbyttet skal gi effektiv beskyttelse, må den trusselutsatte være innstilt på å bryte med sitt tidligere liv, flytte og skifte arbeid, og i mange tilfeller miste eller ha svært begrenset kontakt med familie og venner, jf. Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) punkt 6.3.3 side 13.

Tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger kan bare gis når det er fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet, jf. politiloven § 14 a første ledd. Disse vilkårene er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) punkt 7.1.3 side 14–15:

«I dette ligger, som arbeidsgruppen påpeker, at det må foretas en helhetsvurdering av trusselbildet. Det må foreligge en nærliggende fare for at den som søker om å få benytte fiktiv identitet, vil bli utsatt for alvorlig kriminalitet. Det settes ikke noe krav i reglene om at det er fare for en konkret forbrytelse med en bestemt strafferamme.

Ved avgjørelsen av hvilken risiko som foreligger, vil det være av betydning om vedkommende som truer tidligere har forøvet vold mot den trusselutsatte, eller mot andre. Dersom vedkommende har det, er det vist at voldsbruk er påregnelig. Tidligere utført vold er imidlertid ikke tilstrekkelig – det må også foreligge fare for fremtidig voldsbruk eller risiko for alvorlige trusler med den fredsforstyrrelse det innebærer.

Det er ikke nødvendig at en konkret gjerningsperson kan påvises – selv om det nok vil være normalsituasjonen. I tilfelle hvor en person er på flukt fra et kriminelt miljø, er det tilstrekkelig at det er godtgjort at det fra miljøet er fare for kriminalitet som nevnt.

Det kreves at det er risiko for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet. Dette er i utgangspunktet handlinger som beskrevet i straffelovens kapittel 21 og 22, men også andre forbrytelser som voldtekt, ran og overtredelse av straffelovens § 148. Kravet om at forbrytelsen skal være alvorlig medfører at ikke alle forbrytelser rettet mot liv, helse eller frihet kan danne grunnlag for å innvilge bruk av fiktive personopplysninger. Risiko for enkeltstående legemsfornærmelser eller mindre alvorlige trusler, vil neppe være tilstrekkelig. Det er heller ikke tilstrekkelig for å innvilge bruk av fiktive personopplysninger at det er begått eller er fare for rene formuesforbrytelser. Utøvet skadeverk vil imidlertid kunne ligge i grenseland mot straffelovens § 148 og må vurderes konkret.»

Den som har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger, kan benytte disse overfor offentlige og private rettssubjekter, jf. politiloven § 14 f første punktum.

Politiloven § 14 a andre ledd fastsetter at tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger bare kan gis dersom andre tiltak, slik som adressesperre, ikke gir tilstrekkelig vern. Det er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) punkt 3 side 9 at adressesperre, kombinert med navneendring, som oftest vil gi tilstrekkelig sikkerhet mot å bli sporet opp, men at det i ekstreme tilfeller kan tenkes at fiktiv identitet er nødvendig. Tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger er ment å være «siste utvei», og beror på en konkret vurdering av trusselbildet i den enkelte saken, jf. Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) punkt 7.2.3 side 15.

Det er Politidirektoratet som avgjør om en person skal innvilges fiktiv identitet, jf. politiloven § 14 b første ledd. I tillatelsen kan det settes vilkår dersom det er nødvendig for å begrense ulemper som bruken av fingerte personopplysninger kan medføre for andre, jf. politiloven § 14 a fjerde ledd. Tillatelsen gis for et bestemt tidsrom eller uten tidsbegrensning, og den kan forlenges hvis den utløper, jf. politiloven § 14 h første og andre ledd. Videre følger det av § 14 h fjerde ledd første punktum at tillatelsen kan tilbakekalles dersom vilkårene i § 14 a åpenbart ikke lenger er oppfylt. Det samme gjelder dersom det foreligger vesentlige brudd på vilkårene i tillatelsen eller annet vesentlig misbruk av tillatelsen, jf. fjerde ledd andre punktum.

En tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger anses som et enkeltvedtak, jf. Ot.prp. nr. 117 (2001–2002) side 19. Vedtaket kan påklages til Justis- og beredskapsdepartementet, jf. politiloven § 14 b tredje ledd.

3.3 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

3.3.1 Plikten til å sikre retten til liv, helse og frihet mv.

Grunnloven § 92 slår fast at statens myndigheter skal «sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Etter EMK artikkel 1 skal staten «sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i denne konvensjon». Plikten etter EMK artikkel 1 «innebærer blant annet at staten har en plikt til, etter forholdene, å ta aktive skritt for å hindre at private krenker hverandre – konvensjonen har i denne forstand også horisontal virkning», jf. Rt. 2013 side 588 avsnitt 41 med videre henvisninger.

Retten til liv er nedfelt i Grunnloven § 93 første ledd og EMK artikkel 2. Forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling følger av Grunnloven § 93 andre ledd og EMK artikkel 3. Grunnloven § 93 fjerde ledd fastsetter at statens myndigheter «skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling». Retten til privatliv, herunder en persons fysiske og psykiske integritet og retten til å være i fred fra uønsket oppmerksomhet fra andre, er forankret i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Om det nærmere innholdet i statenes positive forpliktelser etter EMK artikkel 1 når det gjelder forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling og retten til privatliv etter EMK artikkel 3 og 8, vises det til Rt. 2013 side 588 avsnitt 42–44.

Kravene til aktivitet fra statens myndigheter vil bero på det aktuelle saksområdet, jf. Rt. 2013 side 588 avsnitt 49. Når det gjelder vold i nære relasjoner, har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) særlig fremhevet behovet for at statens myndigheter treffer tiltak og sørger for at disse gir reell beskyttelse, jf. Rt. 2013 side 588 avsnitt 49 med videre henvisninger. Videre pålegger Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen) statene å treffe lovgivningsmessige og andre tiltak for å forebygge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Etter konvensjonen artikkel 5 nr. 2 skal statene «take the necessary legislative and other measures to exercise due diligence to prevent […] acts of violence covered by the scope of this Convention that are perpetrated by non-State actors». Videre fastsetter artikkel 18 nr. 1 en plikt for statene til å «take the necessary legislative or other measures to protect all victims from any further acts of violence».

3.3.2 Retten til kontradiksjon

Grunnloven § 95 første ledd, EMK artikkel 6 nr. 1 og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 1 oppstiller en rett til rettferdig rettergang. Et sentralt element i retten til rettferdig rettergang er retten til kontradiksjon. Det antas at innholdet i Grunnloven § 95 sammenfaller med reglene i EMK og SP på dette området. Fremstillingen i det videre tar derfor utgangspunkt i retten til kontradiksjon etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Kontradiksjonsprinsippet gjelder i både sivile saker og straffesaker. Prinsippet innebærer at en part skal gis mulighet til å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis, se blant annet EMDs dom 18. mars 1997 Mantovanelli mot Frankrike (nr. 21497/93) avsnitt 33 med videre henvisninger. Som nevnt i punkt 3.2.1 kan kunnskap om et vitnes identitet ha betydning for partenes mulighet til å imøtegå bevisverdien av vitneforklaringen. Anonymisering av vitner kan derfor utgjøre et inngrep i partenes rett til kontradiksjon etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Spørsmål om bruk av anonyme vitneforklaringer i straffesaker har flere ganger vært forelagt EMD, se blant annet storkammerdom 20. november 1989 Kostovski mot Nederland (nr. 11454/85), dom 26. mars 1996 Doorson mot Nederland (nr. 20524/92), avgjørelse 10. april 2012 Ellis, Simms og Martin mot Storbritannia (nr. 46099/06 og nr. 46699/06) og dom 4. juni 2020 Boshkoski mot Nord-Makedonia (nr. 71034/13). Ved innføringen av straffeprosessloven § 130 a ble det vurdert om anonym vitneførsel var forenlig med EMK artikkel 6, slik konvensjonen var blitt tolket av EMD. EMK artikkel 6 ble ikke generelt ansett å være til hinder for anonym vitneførsel i straffesaker, men det ble lagt til grunn at konvensjonen setter visse grenser for bruken av anonyme vitnebevis, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 5.3 side 21. Denne forståelsen av konvensjonen er også lagt til grunn i Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (6. utgave, København 2023) side 779–780.

Praksis fra EMD viser at konvensjonsmessigheten av anonym vitneførsel i straffesaker overordnet sett beror på om det er foretatt en rimelig avveining av hensynet til vitnets liv, frihet og sikkerhet på den ene siden, og de ulemper anonymiseringen medfører for tiltalte på den andre, se Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (6. utgave, København 2023) side 779–780 med videre henvisninger. Selv om EMK artikkel 6 ikke uttrykkelig krever at det skal legges vekt på vitnets interesser, er også vitnets liv, frihet og sikkerhet beskyttet av konvensjonen, se punkt 3.3.1 over. Det innebærer at statene må organisere prosessordningen slik at vitnets rettigheter ikke settes til side på en måte som ikke kan rettferdiggjøres, se blant annet Doorson mot Nederland avsnitt 70.

I den nærmere vurderingen av konvensjonsmessigheten legger EMD vekt på tre kriterier, se blant annet Ellis, Simms og Martin mot Storbritannia avsnitt 76–78 og Boshkoski mot Nord-Makedonia avsnitt 40–48. For det første må det være en god grunn for å holde vitnets identitet hemmelig. EMD har åpnet for at anonym vitneførsel kan tillates i tilfeller hvor det er en velbegrunnet frykt for represalier hvis vitnets identitet gjøres kjent, se blant annet Ellis, Simms og Martin mot Storbritannia avsnitt 76. For det andre må det foreligge kompenserende tiltak («counterbalancing factors») som sikrer en rettferdig og reell vurdering av vitnets troverdighet. Relevante momenter i denne vurderingen er blant annet omfanget av anonymiseringen, dommerens kunnskap om vitnets identitet og forsvarets muligheter til å stille spørsmål til vitnet til tross for anonymiseringen, se Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (6. utgave, København 2023) side 781 med videre henvisninger. For det tredje vurderer EMD om vitnebeviset er det eneste eller avgjørende beviset for domfellelse. Hvis vitnebeviset er det eneste eller avgjørende beviset for domfellelse, kan anonym vitneførsel bare tillates såfremt det foreligger tilstrekkelige kompenserende tiltak som likevel tilsier at rettergangen totalt sett er rettferdig, se Ellis, Simms og Martin mot Storbritannia avsnitt 78 og Boshkoski mot Nord-Makedonia avsnitt 40.

Departementet er ikke kjent med praksis fra EMD om bruk av anonyme vitnebevis i sivile saker. Som det ble lagt til grunn ved innføringen av tvisteloven § 36-6 a, er det imidlertid grunn til å tro at anonym vitneførsel bør kunne tillates i minst samme utstrekning i sivile saker som i straffesaker, se Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.2.1 side 59. Departementet legger dermed til grunn at EMK artikkel 6 nr. 1 heller ikke i sivile saker generelt er til hinder for anonym vitneførsel, men at lovligheten beror på om det er foretatt en rimelig avveining av de motstående konvensjonsbaserte rettighetene, med utgangspunkt i de samme kriteriene som omtalt over.

3.4 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 30. juni 2023 foreslo departementet endringer i tvisteloven og barnelova for å ivareta at en sperret adresse ikke avsløres som følge av plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum til å oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten ved innledningen til parts- og vitneavhør.

Bakgrunnen for høringsforslaget var at plikten til å oppgi navn og andre opplysninger synes å kunne gi uheldige utslag i foreldretvistsaker hvor en av foreldrene bor på sperret adresse, jf. punkt 3.1 om anmodningsvedtak 25. april 2023 nr. 615, og at det også i andre typer saker for domstolene hvor en part eller et vitne bor på sperret adresse, kan være en risiko for at den sperrede adressen på denne måten vil kunne gjøres kjent for trusselutøveren.

Departementet viste i høringsnotatet til bakgrunnen for innføringen av tvisteloven § 36-6 a. Departementet påpekte at det også i foreldretvistsaker kan være behov for å føre vitner som kan si noe om for eksempel barnets trivsel og velvære, og som har en tilknytning til barnets bosted, slik som lærere, barnehageansatte og helsepersonell. Det ble vist til at den sperrede adressen relativt enkelt vil kunne avsløres hvis slike vitner må oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten, og at vedtaket om adressesperre i så fall vil miste sin virkning.

Videre viste departementet til at det også kan være en risiko for at den trusselutøvende forelderen vil kunne skaffe seg kunnskap om hvor den trusselutsatte bor hvis vedkommende part må oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten før partsforklaringen gis. Departementet antok at opplysninger om den trusselutsattes bopel og arbeidssted i disse tilfellene regelmessig vil kunne gis skriftlig til retten etter tvisteloven § 24-8 andre ledd andre punktum, men pekte på at denne bestemmelsen ikke gjør unntak fra andre opplysninger, slik som nytt navn og opplysninger om stilling.

Departementet fremholdt at det kan få svært alvorlige konsekvenser for den trusselutsatte at den sperrede adressen gjøres kjent for uvedkommende, og at det også kan få alvorlige konsekvenser for barn av trusselutsatte. Departementet viste til en veileder utgitt av Kripos 13. januar 2023 om behandling av opplysninger om personer med adressesperre, hvor konsekvensene av sikkerhetsbrudd oppsummeres slik (punkt 5.2 side 10):

«Når politiet har innvilget en adressesperre, må det legges til grunn at trusselutøveren har kapasitet til å benytte de verktøy som er tilgjengelig til å lokalisere og skade den trusselutsatte, i verste fall med døden til følge. Konsekvensene for den trusselutsatte ved et sikkerhetsbrudd kan således være svært alvorlige. Selv om et sikkerhetsbrudd ikke fører til at trusselutøveren klarer å lokalisere den trusselutsatte, vil bruddet kunne være svært belastende for den trusselutsatte. Dersom den trusselutsattes oppholdssted har blitt kjent for uvedkommende, må politiet vurdere om den trusselutsatte skal relokaliseres. Det vil si at den trusselutsatte og eventuelle barn må flytte til et nytt sted, med ny jobb, ny skole eller barnehage og må jobbe for å bygge opp kontakter i nærmiljøet på nytt. Dette kan medføre retraumatisering av både den trusselutsatte og eventuelle barn. For barna kan de tapene de lider sammenlignes med de tap barn lider når de flykter fra krig og nød.»

I høringsnotatet viste departementet til at innvendingen mot å innføre et unntak fra plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, er at det vil kunne begrense retten til kontradiksjon, særlig når det gjelder vitner. Departementets oppfatning var at det i foreldretvistsakene, på samme måte som i barnevernssakene, jf. Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 64, vil være mindre betenkelig å åpne for at vitnets navn og andre opplysninger ikke oppgis åpent i retten. Departementet viste til at det også i foreldretvistsakene gjerne vil føres vitner med en rolle og tilknytning til saken som er kjent for partene, for eksempel at vitnet er barnets lærer, og at det derfor heller ikke i disse sakene vil være slik at vitnet er fullstendig anonymt. Det ble påpekt at den trusselutsatte og barn vedkommende har omsorg for, som hovedregel må flytte til en annen landsdel, og at det med dette kan antas at det sjelden vil være tilfelle at vitner som kan avsløre den sperrede adressen, har noen tilknytning til motparten. Det ble også påpekt at det fortsatt vil være slik at det fra den trusselutøvende forelderens side vil kunne stilles spørsmål til vitnet.

Et forslag fra departementet var på denne bakgrunnen å innta en ny § 61 e i barnelova som åpner for at det i saker etter lovens kapittel 7 III hvor en av foreldrene bor på sperret adresse, kan besluttes at parters og vitners navn og andre opplysninger som nevnt i tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, ikke skal oppgis åpent i retten når det er nødvendig for å holde den sperrede adressen skjult. Departementet antok at det også kunne være behov for en slik hjemmel i farsskapssaker, og foreslo derfor å innta en henvisning til ny § 61 e i et nytt andre ledd i barnelova § 21.

Departementet så det slik at opplysningene i alle tilfeller bør gis skriftlig til retten, slik ordningen også er etter tvisteloven § 36-6 a og § 24-8 andre ledd. Videre antok departementet at et unntak fra tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum også i foreldretvistene bør ledsages av en adgang for retten til å beslutte at det skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig, sml. tvisteloven § 36-6 a andre ledd. Det ble også foreslått å presisere i loven at opplysninger som er gitt skriftlig til retten, ikke skal føres inn i rettsboken, og å innføre et tilsvarende unntak fra partenes innsynsrett som etter tvisteloven § 36-6 a fjerde ledd.

I høringsnotatet viste departementet til at problemstillingen og behovet for lovendringer for å ivareta at en sperret adresse ikke avsløres som følge av plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, først og fremst synes å gjøre seg gjeldende i foreldretvistsaker. Departementet viste videre til at det i prinsippet kan tenkes behov for slike lovendringer i enhver type sak for domstolene hvor en part eller et vitne bor på sperret adresse, og reiste spørsmål om det også, eventuelt i tillegg til en særskilt hjemmel i barnelova, bør innføres et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger som ikke er begrenset til sakstype. Det ble fremholdt at et slikt mer generelt unntak fra tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum må utformes på en måte som sikrer at retten til kontradiksjon ivaretas. Departementet viste til at avveiningen som ligger til grunn for vurderingen av kontradiksjonshensynet i barnevernssaker og foreldretvistsaker, ikke uten videre kan legges til grunn for alle sakstyper. Etter departementets syn kunne et forslag være å oppstille et vilkår om at retten bare kan beslutte at opplysningene ikke skal oppgis åpent i retten når den finner at det er nødvendig for å ivareta formålet med politiets vedtak om adressesperre, se forslaget til nytt tredje ledd i tvisteloven § 24-8 i høringsnotatet. Departementet uttalte at det på denne måten vil kunne gjøres en avveining av hva som er forsvarlig ut fra forholdene i den enkelte saken, og slik ivareta at anonymisering ikke finner sted med mindre det er et reelt behov for det.

Departementet pekte på at det kan tenkes at et unntak fra § 24-8 første ledd første punktum etter omstendighetene likevel vil kunne være mer betenkelig, for eksempel dersom det må antas at vitnet som det er aktuelt å anonymisere, har en tilknytning til parten, som vedkommende ellers ikke vil bli gjort kjent med. Ut fra dette så departementet det slik at det også bør vurderes om det bør inntas et vilkår om at unntak bare kan gjøres når det i det enkelte tilfellet «ikke medfører vesentlige betenkeligheter» eller lignende, sml. straffeprosessloven § 130 a andre ledd. Departementet bemerket at også andre vilkår eller terskler for rettens vurdering kunne være aktuelle.

Departementet antok at det også med et slikt generelt unntak fra tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum vil kunne være behov for å åpne for at retten kan beslutte at det skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig, sml. tvisteloven § 36-6 a andre ledd. Departementet foreslo å presisere dette i et nytt sjette ledd i tvisteloven § 24-9. Videre antok departementet at det vil kunne være grunn til å innta i loven, for eksempel i et nytt andre ledd i tvisteloven § 13-6, at opplysninger som er gitt skriftlig til retten, ikke skal føres inn i rettsboken. Departementet var også av den oppfatningen at det vil være behov for å innta et tilsvarende unntak fra partenes innsynsrett som etter tvisteloven § 36-6 a, for eksempel i et nytt fjerde ledd i tvisteloven § 14-1.

Forslagene i høringsnotatet til ny § 61 e i barnelova og nytt tredje ledd i tvisteloven § 24-8 var utarbeidet med utgangspunkt i politiets vedtak om adressesperre. Departementet viste til at et annet og mer omfattende tiltak, er tillatelse for den trusselutsatte til å benytte fingerte personopplysninger etter politiloven § 14 e. Departementet antok at det vil kunne være behov for et tilsvarende unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger som nevnt i tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, når det er iverksatt et slikt tiltak.

Videre viste departementet til at det med et nytt tredje ledd i tvisteloven § 24-8, også vil være et spørsmål om reguleringen av unntaksadgangen med grunnlag i skjult adresse etter barnevernsloven, jf. tvisteloven § 36-6 a, bør flyttes til § 24-8.

Avslutningsvis i høringsnotatet bemerket departementet at det i lys av anmodningsvedtaket og tidsrammen for høringsforslaget foreløpig ikke hadde sett nærmere på om det i tillegg til adgangen til å beslutte anonym vitneførsel etter straffeprosessloven § 130 a, også kan være behov for et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter straffeprosessloven § 130. Departementet ba om høringsinstansenes syn på dette. Det samme gjelder spørsmålet om det også kan være behov for andre lovendringer enn for plikten til å oppgi navn og andre opplysninger ved innledningen til parts- og vitneavhør for å sikre at en skjult eller sperret adresse ikke avsløres når en sivil sak eller straffesak er til behandling i domstolene, som det heller ikke var anledning til å utrede innenfor tidsrammen for høringsforslaget.

3.5 Høringsinstansenes syn

Forslaget om et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger ved innledningen til vitneavhør, og å innta et slikt unntak i en ny § 61 e i barnelova, har fått bred støtte i høringen. Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Advokatforeningen, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bergen kommune, Byrådsavdeling for barnevern og sosiale tjenester, Borgarting lagmannsrett, Bufetat region øst, Datatilsynet, Kripos, Landsforeningen for barnevernsbarn, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Skattedirektoratet, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Rogaland tingrett, Sør-Vest politidistrikt, Utlendingsdirektoratet og Vestre Innlandet tingrett.

Høringsinstansene gir uttrykk for at de deler oppfatningen om at det også i foreldretvistsaker hvor en av foreldrene bor på sperret adresse, er et særlig behov for et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter tvisteloven § 24-8 første ledd. Bergen kommune, Byrådsavdeling for barnevern og sosiale tjenester skriver følgende i sitt høringssvar:

«Tidligere endring av tvistemålsloven § 36-6 a fremstår som godt utredet før den ble vedtatt. Det er de samme hensyn som vil gjøre seg gjeldende i endringsforslaget til barneloven. Saker etter barneloven har ofte samme parter og vitner som saker etter barnevernloven. Dersom foreslått endring ikke blir vedtatt vil allerede vedtatt endring i tvistemålslovens § 36-6 a ha liten effekt. Foreldre som har barn under omsorg av barneverntjenesten, og som bor på sperret adresse, vil da kunne reise sak etter barneloven og på den måten få informasjon om parter og vitner.»

Vestre Innlandet tingrett vurderer det slik at dagens regelverk ikke harmonerer med statens ansvar for å treffe tiltak og sørge for at voldsutsatte i nære relasjoner gis reell beskyttelse i henhold til internasjonale forpliktelser. Tingretten viser også til Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner i Dokument 3:8 (2021–2022), hvor det blant annet konstateres svakheter ved bruken og oppfølgingen av beskyttelsestiltak. Etter tingrettens syn utgjør situasjonen slik regelverket er i dag en slik svakhet.

Oslo tingrett skriver i sitt høringssvar at skjerming av den sperrede adressen i dag til en viss grad forutsetter uhjemlet tilrettelegging, som verken er sikker eller tilfredsstillende. Vestre Innlandet tingrett påpeker at dagens situasjon, hvor behovet for skjerming av den sperrede adressen løses fra sak til sak og etter enighet mellom partene, gir en tilfeldig beskyttelse av opplysningene, og at spørsmålet vil kunne ta tid og slik sett medføre unødige forsinkelser og konflikter under rettsmøtet.

Flere av høringsinstansene, blant annet Oslo tingrett og Datatilsynet, fremhever at det kan få svært alvorlige konsekvenser for den trusselutsatte dersom den sperrede adressen gjøres kjent. Enkelte viser også til konsekvensene for barnet. Landsforeningen for barnevernsbarn skriver følgende:

«LFB ser med særlig bekymring på situasjonen til barn med skjermet adresse som har et stort behov for ro i sin nye tilværelse. For barna som blir flyttet på sperret adresse medfører dette en særlig belastning. Spredning av personlige opplysninger vil kunne føre til at barnets nåværende lokasjon blir mulig å spore opp, med potensielt alvorlige konsekvenser for barna. Dette vil kunne dermed representere en ytterligere belastning for barnet det gjelder.»

Stine Sofies Stiftelse uttaler i sitt høringssvar:

«Som det går frem i høringen, må parter og vitner i saker om foreldretvister i dag oppgi navn og andre personalia, også i saker der en part bor på sperret adresse. Det fører til at barna blir utsatt for økt risiko. Det kan føre til at de på ny må flytte, noe som i seg selv vil være svært uheldig for barn. I verste fall kan det føre til ny vold.»

Når det gjelder partenes rett til kontradiksjon, gir mange av høringsinstansene uttrykk for at de er enige i at kunnskap om vitnets identitet også i foreldretvistsakene som regel vil være av begrenset betydning for å imøtegå bevisverdien av vitneforklaringen, slik at det også i disse sakene vil være mindre betenkelig å åpne for at navn og andre opplysninger ikke oppgis åpent i retten. Vestre Innlandet tingrett skriver:

«Ved vurderingen av lovforslagets inngripen i voldsutøvers rett til kontradiksjon slutter retten seg til drøftelsen i høringsnotatet. Lovforslaget griper kun i begrenset grad inn i voldsutøvers rett til kontradiksjon. Den eneste informasjonen voldsutøver ikke får er vitnets navn og adresse, samt utseende ved fysiske eller tekniske tiltak. Spørsmål som er egnet til å vurdere bevisverdien, slik som relasjonen mellom vitne og partene, vitnes bakgrunn og erfaringer m.m, vil kunne stilles. Videre er saker etter barneloven indispositive slik at retten har et selvstendig ansvar for å sikre sakens opplysning.»

Oslo tingrett uttaler i samme retning:

«Det som skal skjermes ved innlending til avhør er faktisk adresse og oppholdssted og noen ganger nye navn. Det vil være klart for andre involverte hvem personene bak de skjermede opplysningene er, for eksempel barnet foreldretvisten gjelder eller barnets mor. For vitners del vil det være klart hvilken rolle og funksjon vitnet har, selv om helt identifiserende opplysninger ikke oppgis, man vet for eksempel at vitnet er barnets lærer på nytt bosted. Situasjonen er dermed annerledes her enn i straffesaker med anonyme vitner hvor hensynet til kontradiksjon blir satt sterkere til side og det er vanskeligere å imøtegå bevisverdien av forklaringen.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet og Skattedirektoratet peker på at forslaget til ny § 61 e i barnelova vil ramme for snevert hvis bestemmelsens virkeområde avgrenses til tilfeller der en forelder bor på sperret adresse. Høringsinstansene viser til at situasjoner hvor et barn bor på sperret adresse sammen med en annen omsorgsperson, ikke vil omfattes med en slik ordlyd.

Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger som ikke er begrenset til sakstype, synes samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, å gi uttrykk for at de er positive til en slik lovendring. Dette gjelder Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Borgarting lagmannsrett, Bufetat region øst, Datatilsynet, Kripos, Landsforeningen for barnevernsbarn, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Rogaland tingrett, Sør-Vest politidistrikt, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Vestre Innlandet tingrett.

Advokatforeningen skriver i sitt høringssvar:

«Advokatforeningen stiller […] spørsmål ved om det er hensiktsmessig å begrense adgangen til å gjøre unntak fra plikten til å oppgi navn og andre personalia til én sakstype. Folkeregisterlovens regler om adressesperre gjelder generelt som et beskyttelsestiltak for trusselutsatte personer. Sperrede opplysninger kan bare utleveres på særskilte vilkår, se folkeregisterloven § 10-4 og Prop. 164 L (2015–2016) pkt. 18.4.5. Det fremstår i så måte som et paradoks om det i andre saker enn foreldretvister skal være et lovfestet utgangspunkt at en part eller et vitne må oppgi informasjon som er sperret (gradert) etter folkeregisterloven § 10-4, og med det risikere at slike opplysninger blir tilgjengelig for en trusselutøver eller andre, se Kripos’ veiledning 13. januar 2023 om behandling av opplysninger om personer med adressesperre pkt. 1.1 og 5.2.»

Også Kripos, Landsforeningen for barnevernsbarn, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Stine Sofies Stiftelse, Sør-Rogaland tingrett, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Vestre Innlandet Tingrett trekker frem at det også i andre typer saker kan være behov for et unntak fra tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum for å ivareta at en sperret adresse ikke avsløres. Kripos uttaler følgende:

«I høringsnotatet vises det til at man med bakgrunn i innspill til departementet og i anmodningsvedtaket fra Stortinget, oppfatter det slik at problemstillingen og behovet for lovendringer først og fremst gjør seg gjeldende i foreldretvistsaker. Kripos er i utgangspunktet enig i dette, men vil samtidig støtte departementet i vurderingen av at det i prinsippet kan tenkes behov for lovendringer for å ivareta at en sperret adresse ikke avsløres i flere typer saker for domstolene der en part eller et vitne bor på sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4.»

Som et eksempel på en sakstype hvor det kan være behov for å skjerme de sperrede opplysningene, viser Kripos til tilfeller hvor den trusselutøvende forelderen går til sivilt søksmål for å få opphevet politiets vedtak om adressesperre for felles barn. Sør-Rogaland tingrett antar at behovet kan gjøre seg gjeldende i alle saker som omhandler tvist i en familie, blant annet skiftesaker etter ekteskapsloven og arveloven. Også Vestre Innlandet tingrett viser til saker om ektefelle- og samboerskifte som eksempler på tilfeller hvor en slik hjemmel kan være aktuell. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda peker på at problemstillingen også kan oppstå i utlendingssaker. Utlendingsdirektoratet skriver:

«Vi mener at behovet for et slikt unntak kan oppstå i utlendingssaker hvor det ikke er aktuelt å anvende særskilte lovhjemler i barnevernloven eller barnelova for å unnta plikten til å oppgi navn og andre personalia. Det kan oppstå tilfeller der en person med en utlendingssak bor på strengt fortrolig adresse hvor saken kan komme opp for domstolene. Et eksempel kan være tilfeller der familie til en enslig mindreårig flyktning søker om familieinnvandring, jf. utlendingsloven § 43, hvor den herboende enslige mindreårige bor på strengt fortrolig adresse som følge av trusler og vold fra familie og nettverk.»

Til støtte for en generell hjemmel til å beslutte at navn og andre opplysninger som nevnt i tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, ikke skal oppgis åpent i retten, viser Advokatforeningen også til at det uten en slik adgang vil kunne være en risiko for at vitner som risikerer å måtte oppgi avslørende opplysninger, vil vegre seg for å avgi forklaring, og at dette i praksis kan medføre en høy terskel for å innkalle slike vitner:

«Slik tvisteloven § 24-8 er formulert i dag, vil det også være en risiko for at vitner som risikerer å måtte gi opplysninger som eksponerer en sperret adresse, vegrer seg for å avgi forklaring. Selv om vitner kan pålegges å møte (tvl. § 13-3), så er terskelen i praksis høy for å innkalle vitner som ikke ønsker å møte og avgi forklaring.»

Kripos, Politidirektoratet og Stine Sofies Stiftelse er opptatt av det samme. Kripos uttaler følgende i sitt høringssvar:

«Kripos vil også bemerke at det foreligger prinsipielle årsaker til at departementet bør utredede om det kan innføres et mer generelt unntak fra plikten til å oppgi navn og andre personalia i tvisteloven § 24-8 første ledd som ikke er begrenset til sakstype. Personer som lever med det inngripende beskyttelsestiltaket sperret adresse bør etter vår vurdering ha de samme muligheter som andre borgere til å kunne gå til sivile søksmål eller vitne i sivile rettssaker uten å være redd for at deres sperrede adresse avsløres.»

Når det gjelder utformingen av forslaget til nytt tredje ledd i tvisteloven § 24-8, gir flere av høringsinstansene uttrykk for at de er positive til å oppstille et vilkår om at retten bare kan beslutte at navn og andre opplysninger ikke skal oppgis åpent i retten når det er nødvendig for å ivareta formålet med den sperrede adressen. Enkelte tar også til orde for at det inntas en reservasjon i loven for tilfeller der anonymisering vil være betenkelig av hensynet til kontradiksjon. Advokatforeningen skriver:

«Som påpekt i høringsnotatet, må en eventuell generell regel avveies mot partenes rett til kontradiksjon. Dette kan trolig ivaretas ved at bestemmelsen gir retten kompetanse til å gjøre unntak fra plikten til å oppgi navn og andre personalia der dette finnes nødvendig for å ivareta formålet med den sperrede adressen, og det ut fra hensynet til kontradiksjon og sakens opplysning ikke anses betenkelig at opplysningene kun gis skriftlig til retten.»

Advokatforeningen påpeker videre at vurderingen vil kunne slå ulikt ut for ulike typer opplysninger:

«Eksempelvis vil adressen til en part eller et vitne normalt ikke være av betydning for partenes mulighet til kontradiksjon, jf. også tvistelovens mulighet til unntak i § 24-8 (2). Adressen vil først og fremst være av betydning for muligheten til senere å komme i kontakt med vitnet, for eksempel i forbindelse med en ankebehandling. Dette formålet vil være ivaretatt om opplysningene gis skriftlig til retten uten å bli tatt inn i rettsboken.»

Oslo tingrett uttaler følgende i sitt høringssvar:

«Når det gjelder den konkrete utformingen mener Oslo tingrett at bestemmelser etter mal av barnevernsloven § 36-6 a bør tas inn i barnelova, men også i tvistelovens generelle bestemmelser om vitneførsel i sivile saker. […] De kryssende hensynene som da gjør seg gjeldende kan ivaretas ved det forslaget som er fremmet om et generelt tillegg i tvisteloven § 24-8 (nytt tredje ledd), sammen med en reservasjon for tilfeller der slik skjerming kan medføre vesentlige betenkeligheter, etter mal av straffeprosessloven § 130 a andre ledd.»

Borgarting lagmannsrett viser i sitt høringssvar til at det kan være mindre betenkelig å innføre et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger for avgrensede saksområder, der lovgiver på forhånd til en viss grad kan gjøre en generell avveining av motstridende interesser, enn et generelt unntak. Vestre Innlandet tingrett gir uttrykk for det samme:

«I høringsnotatet bes det også om innspill knyttet til spørsmålet om å innføre et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre personalia som ikke er begrenset til sakstype. Retten mener at de hensyn som gjøre seg gjeldende i barnevern- og barnelovsakene også er aktuelle i andre sakstyper […]. Vestre Innlandet tingrett ser at det kan være noen betenkeligheter og at interesseavveining kan bli noe mer krevende. På denne bakgrunn avstås det fra å kommentere spørsmålet nærmere frem til dette er utredet.»

Datatilsynet og Sør-Rogaland tingrett støtter at en adgang til å gjøre unntak fra plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum også gis anvendelse i tilfeller hvor den trusselutsatte har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger etter politiloven § 14 a. Datatilsynet understreker for øvrig viktigheten av at de skjermede opplysningene ikke føres inn i rettsboken.

Sør-Rogaland tingrett stiller seg positiv til forslaget om at retten også gis adgang til å treffe fysiske og tekniske tiltak for å holde vitnes identitet hemmelig. Stine Sofies Stiftelse gir uttrykk for det samme.

Sør-Rogaland tingrett mener at det bør innføres en regulering for og for øvrig gis veiledning om hvordan retten skal håndtere opplysninger som ikke føres inn i rettsboken:

«Sør-Rogaland tingrett mener det også bør vedtas hvordan retten skal håndtere den skriftlige opplysningen som ikke skal inn i rettsboken. Beskyttelsesinstruksen §§ 7-11 har en streng regulering av spredning, oppbevaring, forsendelse og tilintetgjøring. Dersom det er meningen at disse bestemmelsene skal gjelde for den skriftlige informasjonen, bør dette angis uttrykkelig i tvisteloven § 24-8, i alle fall med en henvisning. Det er også ønskelig at departementet i sine forarbeider gir domstolene veiledning om håndteringen av de skriftlige opplysningene.»

Stine Sofies Stiftelse vurderer det slik at det også i andre saker enn der det er truffet vedtak om adressesperre, bør være anledning til å holde navn og andre opplysninger skjult ved innledningen til parts- og vitneavhøret:

«Etter det vi er kjent med er det en nedgang i antall voksne som bor på sperret adresse, uten at vi er kjent med årsaken til det. Mange lever likevel med andre tiltak for å beskytte seg og holde seg mest mulig skjult for trussel-utøver. Vi er også kjent med at utsatte ikke får innvilget beskyttelsestiltak fordi det er frykt for at de må oppgi personalia i en sivil sak om f.eks. samvær. Dette tilsier etter vår vurdering at det også i andre saker enn der det allerede er innvilget sperret adresse må være anledning til å holde personalia skjult.»

Stine Sofies Stiftelse peker videre på at det også kan være behov for å skjerme opplysningene i andre sammenhenger, for eksempel i erklæringer fra sakkyndige.

Enkelte høringsinstanser har også kommentert spørsmålet om det er behov for endringer i straffeprosessloven for å ivareta at en skjult eller sperret adresse ikke avsløres i straffesaker. Sør-Rogaland tingrett uttaler følgende:

«Sør-Rogaland tingrett mener det vil være fornuftig å innta en lignende regulering i straffeprosessloven § 130, uten å måtte være avhengig av de strenge reglene om anonym vitneførsel i straffeprosessloven § 130a. Domstolene håndterer et stort antall straffesaker om vold, seksuelle lovbrudd og besøksforbud som omhandler barn og familie. Det gjelder et beskyttelsesbehov for den sperrede adressen også i disse sakstypene, for å nevne noen.»

Sør-Vest politidistrikt ser ikke behov for et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter straffeprosessloven § 130. Politidirektoratet uttaler at de ikke er kjent med saker hvor det har vært behov for en slik unntaksadgang. Oslo statsadvokatembeter påpeker i sitt høringssvar at det i de fleste straffesaker ikke er behov for at vitnets identitet holdes skjult, men at det kan være behov for at opplysninger om adresse eller arbeidsplass bare gis skriftlig til retten, slik straffeprosessloven § 130 allerede i dag åpner for. Oslo statsadvokatembeter peker imidlertid på et behov for at det i § 130 tilføyes at opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter bestemmelsens andre ledd, ikke skal føres inn i rettsboken.

Oslo statsadvokatembeter viser for øvrig til at straffeprosessloven § 130 a bør endres slik at anonym vitneførsel kan besluttes i saker om overtredelse eller forsøk på overtredelse av straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner og grov mishandling i nære relasjoner. Politidirektoratet bemerker at det er behov for en lovteknisk gjennomgang av straffeprosessloven § 130 a. Politidirektoratet mener at det kan virke noe tilfeldig hvilke straffebestemmelser som er angitt i bestemmelsens første ledd, og at en slik uttømmende angivelse av i hvilke saker anonym vitneførsel kan besluttes, er lite hensiktsmessig.

Når det gjelder administrative konsekvenser som følge av forslagene, viser Skattedirektoratet til at det ut fra tvisteloven § 36-6 a og forslaget til ny § 61 e i barnelova er ulike kilder som må undersøkes for å ta stilling til om de respektive unntakshjemlene kommer til anvendelse. Skattedirektoratet reiser på denne bakgrunnen spørsmål om forslaget til ny § 61 e i barnelova vil ha administrative konsekvenser for Domstoladministrasjonen i form av utvikling av rutiner i domstolenes saksbehandlingssystem for å kontrollere om adresser er graderte i Folkeregisteret.

3.6 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å innføre en adgang for retten til å gjøre unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, og at adgangen ikke skal være begrenset til sakstype. Det vises til lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd. Med en slik generell unntaksadgang ser departementet ikke grunn til å gå videre med forslagene i høringsnotatet om endringer i barnelova.

Høringen bekrefter at det særlig i foreldretvistsaker hvor en av foreldrene bor på sperret adresse, er behov for en adgang for retten til å gjøre unntak fra plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum. I disse sakene vil det gjerne føres vitner med en tilknytning til barnet og barnets bosted. På samme måte som i barnevernssakene, jf. tvisteloven § 36-6 a, vil den sperrede adressen relativt enkelt kunne avsløres hvis slike vitner må oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten ved innledningen til vitneavhøret. Videre vil den trusselutøvende forelderen kunne skaffe seg kunnskap om hvor den trusselutsatte bor hvis vedkommende for eksempel må oppgi nytt navn før partsforklaringen gis.

Folkeregisterlovens regler om adressesperre gjelder imidlertid generelt. Det kan derfor i prinsippet i enhver type sak forekomme at en part eller et vitne bor på sperret adresse, hvor plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum vil kunne føre til at adressen gjøres kjent for trusselutøveren. Risikoen for dette vil trolig være størst der også trusselutøveren er part i saken og til stede i retten, slik som i foreldretvistsakene. Andre eksempler kan være saker etter ekteskapsloven og utlendingssaker. Departementet antar imidlertid at det også ellers kan tenkes at trusselutøveren på ulike måter vil kunne lokalisere den trusselutsatte dersom vedkommende som part eller vitne i en sak må oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten, med de alvorlige konsekvensene det kan få for den trusselutsatte og barn vedkommende har omsorg for, som er nærmere omtalt i punkt 3.2.2 og 3.4 over.

Departementet ser det med dette slik at en adgang for retten til å gjøre unntak fra plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum ikke bør begrenses til én sakstype, men gjelde i enhver type sak hvor en part eller et vitne bor på sperret adresse. Advokatforeningen har påpekt i høringen at det uten en slik unntaksadgang kan være slik at trusselutsatte personer vil vegre seg for å opptre i retten i frykt for å måtte oppgi graderte opplysninger ved innledningen til avhøret. Advokatforeningen har videre vist til at dette kan ha som konsekvens at det i praksis kan være en høy terskel for å innkalle et slikt vitne til å avgi forklaring, noe som i sin tur vil kunne gå ut over sakens opplysning.

Departementet går inn for at den nærmere utformingen av unntaksadgangen gjøres i tråd med forslaget i høringsnotatet. For å beslutte at partens eller vitnets navn og andre opplysninger ikke skal oppgis åpent i retten, foreslås det et vilkår om at det må være nødvendig for å ivareta formålet med vedtaket om sperret adresse, se lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd første punktum. Med et slikt vilkår vil retten kunne skjerme de aktuelle opplysningene i den utstrekningen som er nødvendig i den enkelte saken for å hindre at trusselutøveren vil kunne få eller skaffe seg kunnskap om hvor den trusselutsatte bor. Departementet foreslår at opplysningene i stedet skal gis retten skriftlig, slik ordningen også er etter tvisteloven § 24-8 andre ledd.

Innvendingen mot å innføre et unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger som nevnt i tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum, er at det vil kunne innebære en begrensning i retten til kontradiksjon, særlig når det gjelder vitner. At motparten har kunnskap om vitnets identitet, kan ha betydning for muligheten til å imøtegå det vitnet sier. Departementet vurderer det likevel slik at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å innføre et slikt unntak når en part eller et vitne bor på sperret adresse. Etter departementets syn vil begrensningen dette vil kunne innebære i retten til kontradiksjon, i utgangspunktet være forenlig med Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1, se punkt 3.3.1 og 3.2.2 over. Departementet vil i denne forbindelse vise til at vitnets eventuelle rolle og tilknytning til saken fortsatt vil kunne gjøres kjent for partene og sakens øvrige aktører, selv om navn og andre opplysninger ikke oppgis åpent i retten. Vitnet vil derfor ikke være helt anonymt, slik situasjonen kan være ved anonym vitneførsel i straffesaker. At partene og retten kan stille spørsmål til vitnet, blant annet om tilknytning til og eventuell rolle i saken, og at opplysningene i alle tilfeller skal gis skriftlig til retten, vil også bidra til å redusere betenkelighetene ved at vitnets identitet holdes hemmelig.

Departementet foreslår likevel å innta en reservasjon i loven for tilfeller der det vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til en parts mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis at opplysningene bare gis skriftlig til retten, slik som etter straffeprosessloven § 130 a andre ledd. Det vises til lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd tredje punktum. Departementet tar med dette særlig sikte på å fange opp tilfeller hvor det må antas at vitnet har en tilknytning til parten, som vedkommende ellers ikke vil bli gjort kjent med. I straffesaker vil anonymisering av slike vitner vanligvis være avskåret etter straffeprosessloven § 130 a andre ledd, siden vitnet kan ha spesielle motiver eller interesser som kan prege vitneforklaringen, men som det kan være vanskelig for utenforstående å avdekke, jf. Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) side 114–115. Etter departementets syn bør en slik begrensning også gjelde for adgangen til å gjøre unntak fra tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum etter lovforslaget her. I andre tilfeller legger departementet til grunn at partens faktiske mulighet til å imøtegå det vitnet sier, som regel ikke vil bli særlig svekket av at vitnets identitet holdes hemmelig, slik at det vil være mindre betenkelig at opplysningene bare gis skriftlig til retten. Som det ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) punkt 5.5.3.3 side 30 når det gjelder tilfeldighetsvitner og politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen, vil parten i disse tilfellene sjelden sitte inne med opplysninger som er av betydning for å vurdere vitnets troverdighet, og vitnet vil dessuten vanligvis ikke ha skjulte motiver for å forklare seg uriktig.

Departementet antar at en beslutning om at et vitne ikke skal oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten, i utgangspunktet vil være tilstrekkelig for å ivareta at den sperrede adressen ikke gjøres kjent for trusselutøveren. Som det ble lagt til grunn ved innføringen av tvisteloven § 36-6 a, kan det imidlertid også være en risiko for identifisering av vitnet, og dermed oppsporing av adressen, når vitnet avgir forklaringen, se Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 65. I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet derfor at det sammen med forslaget til nytt tredje ledd i tvisteloven § 24-8, også innføres en adgang for retten til å beslutte at det ved gjennomføringen av vitneavhøret skal settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig. Det vises til lovforslaget § 24-9 nytt sjette ledd. Departementet legger til grunn at iverksetting av slike tiltak som utgangspunkt kun vil være nødvendig for å ivareta formålet med vedtaket om sperret adresse når trusselutøveren eller andre med tilknytning til vedkommende, er til stede i retten.

Når retten har besluttet at opplysninger kan gis skriftlig til retten etter lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd, er det etter departementets syn behov for å sikre at opplysningene heller ikke gjøres kjent på andre måter i saken. Som i høringsnotatet foreslår departementet at det inntas i loven at opplysninger som er gitt skriftlig til retten, ikke skal føres inn i rettsboken, som partene og som hovedregel også allmennheten har rett til innsyn i, jf. tvisteloven § 14-1 første ledd og § 14-2 første ledd. Tilsvarende følger av tvisteloven § 36-6 a tredje ledd. Departementet legger til grunn at en slik regulering også bør inkludere opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter tvisteloven § 24-8 andre ledd, slik bestemmelsen allerede praktiseres i dag, se punkt 3.2.1 over. Det vises til lovforslaget § 13-6 første ledd nytt andre punktum. For å ivareta at trusselutøveren heller ikke i de øvrige saksdokumentene vil kunne gjøre seg kjent med den sperrede adressen gjennom innsynsretten etter tvisteloven § 14-1 første ledd, foreslår departementet, som i høringsnotatet, også en regulering i tråd med tvisteloven § 36-6 a fjerde ledd. Etter lovforslaget § 14-1 andre ledd nytt andre punktum er partens rett til innsyn begrenset så langt det er nødvendig for å ivareta formålet med en beslutning etter § 24-8 nytt tredje ledd.

Adgangen til å gjøre unntak fra plikten etter tvisteloven § 24-8 første ledd første punktum og de øvrige lovendringene som foreslås her, bør også gis anvendelse i tilfeller hvor en part eller et vitne har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger etter politiloven § 14 a. Som redegjort for i punkt 3.2.3 er slik tillatelse et annet og mer inngripende tiltak for å beskytte trusselutsatte personer, som kun er aktuelt dersom andre tiltak, slik som adressesperre, ikke gir tilstrekkelig vern. Departementet ser at plikten til å oppgi navn og andre opplysninger også i disse tilfellene kan tenkes å medføre at trusselutøveren vil kunne skaffe seg kunnskap om hvor den trusselutsatte bor. Det vises for øvrig til punkt 3.2.3 over.

Videre ser departementet at unntaksadgangen etter lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd og de øvrige endringsforslagene også bør gjelde i tilfeller der en part eller et vitne bor på skjult adresse etter barnevernsloven. Anvendelsesområdet til bestemmelsen som i dag ligger i tvisteloven § 36-6 a, er begrenset til barnevernssaker. Også i andre saker vil det kunne være behov for å unngå at plikten til å oppgi navn og andre opplysninger åpent i retten medfører at den skjulte adressen avsløres for barnets foreldre, for eksempel hvis en fosterforelder skal vitne i en foreldretvistsak. Det vises for øvrig til bakgrunnen for innføringen av bestemmelsen i tvisteloven § 36-6 a i Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.

Departementets forslag til utforming av § 24-8 nytt tredje ledd vil gi en samlet regulering av adgangen til å gjøre unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger i saker hvor det er truffet vedtak om sperret adresse, fiktiv identitet eller skjult adresse. Med en slik utforming vil også barnevernssakene hvor det er truffet vedtak om skjult adresse, som i dag er regulert i tvisteloven § 36-6 a, omfattes. Av lovtekniske grunner foreslår departementet derfor å oppheve § 36-6 a, slik at barnevernssaker hvor det er truffet vedtak om skjult adresse, i stedet reguleres av lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd og de øvrige endringsforslagene. At reguleringen i barnevernssakene i stedet inntas i forslaget til nytt tredje ledd i § 24-8 og de øvrige endringsforslagene, er ikke ment å medføre noen endring i innholdet i reguleringen sammenlignet med § 36-6 a.

Den nåværende bestemmelsen i § 36-6 a inneholder ikke en reservasjon for tilfeller der det vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til en parts mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis at opplysningene bare gis skriftlig til retten, som foreslås inntatt i lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd tredje punktum. Departementet legger til grunn at det i barnevernssakene er lite trolig at denne reservasjonen vil være aktuell i praksis. Dette har blant annet en side til at vitner som det gjerne vil være aktuelt at ikke oppgir navn og andre opplysninger i disse sakene, sjelden vil ha noen tilknytning til den private parten, fordi dette normalt er en forutsetning for at barnets adresse kan holdes skjult i utgangspunktet, se Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 64. Departementet viser til at det ved innføringen av § 36-6 a ikke ble ansett å være nødvendig med en slik reservasjon.

Bestemmelsen som i dag ligger i tvisteloven § 36-6 a, gjelder også i barnevernssaker som omhandler spørsmålet om barnet skal plasseres på skjult adresse, men hvor det ikke allerede er truffet vedtak om dette, se Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 65. For å ivareta at også disse tilfellene omfattes av unntaksadgangen etter lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd og de øvrige endringsforslagene, er det foreslått å innta i § 24-8 nytt tredje ledd andre punktum at adgangen til å gjøre unntak fra plikten til å oppgi navn og andre opplysninger også gjelder i barnevernssaker som omhandler skjult adresse. Bestemmelsen er ment som en innholdsmessig videreføring av unntaksadgangen etter tvisteloven § 36-6 a første ledd i disse tilfellene. I andre saker må det være truffet et vedtak som nevnt i lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd første punktum, for at retten kan beslutte at opplysningene bare skal gis skriftlig til retten.

Reglene i tvisteloven kapittel 24, herunder §§ 24-8 og 24-9, gjelder tilsvarende så langt de passer for barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-18 første ledd bokstav c. Når det gjelder den private partens rett til innsyn i sakens dokumenter når saken behandles i barneverns- og helsenemnda, følger det av barnevernsloven § 14-6 andre ledd første punktum at parten ikke har rett til innsyn i opplysninger om identiteten til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets skjulte adresse. Det samme gjelder i saker hvor det er fremmet krav om at barnet skal bo på skjult adresse, jf. andre punktum. Bakgrunnen for innføringen av bestemmelsen var at det i nemnda hadde utviklet seg en praksis for å tillate «anonym vitneførsel» i saker der barnet bor på skjult adresse, jf. Prop. 84 L (2019–2020) Endringer i barnevernloven (samtaleprosess, årlig tilstandsrapportering mv.) punkt 8.1 side 38. Departementet legger til grunn at innsynsregelen som foreslås inntatt i tvisteloven § 14-1 andre ledd nytt andre punktum, i praksis vil omfatte de samme opplysningene som innsynsregelen i barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

Departementet har ikke i denne omgang vurdert om det bør gis nærmere regler for hvordan opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter lovforslaget § 24-8 nytt tredje ledd, skal behandles i domstolene. Departementet ser at en slik regulering kan være hensiktsmessig. Inntil videre legger departementet opp til at opplysningene skal behandles på samme måte som opplysninger som er gitt skriftlig til retten etter tvisteloven § 24-8 andre ledd, slik det også ble lagt opp til ved innføringen av tvisteloven § 36-6 a, jf. Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.5 side 65.

Som nevnt i punkt 3.4 har det i lys av anmodningsvedtaket og tidsrammen for høringsforslaget vært begrenset anledning til å utrede nærmere om det også kan være behov for andre lovendringer for å ivareta at en sperret adresse mv. ikke avsløres når en sivil sak eller en straffesak er til behandling i domstolene. Høringen etterlater et inntrykk av at det ikke er et påtrengende behov for slike lovendringer i prosesslovene. For øvrig har noen høringsinstanser kommet med innspill til enkelte behov i andre lover. Dersom det i praksis skulle vise seg at også andre plikter etter prosesslovene vil kunne medføre en risiko for at de aktuelle opplysningene gjøres kjent for uvedkommende, antar departementet at det vil kunne være grunn for retten til å vurdere om opplysningene likevel bør skjermes. Departementet viser i denne forbindelse til forpliktelsene etter blant annet Grunnloven og EMK som er redegjort for i punkt 3.3.1 over, og betydningen av hensynet til barnets beste, se nærmere om dette i Prop. 34 L (2022–2023) punkt 7.2.2 side 59–60.