4 Unntak fra lengstefristen for å begjære gjenåpning for sivile krav fremmet i en straffesak

4.1 Bakgrunn

Stortinget fattet 25. april 2023 anmodningsvedtak nr. 617 (2022–2023):

«Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i/unntak fra den absolutte fristen etter tvisteloven § 31-6 på ti år for gjenåpning av sivile saker som er pådømt som del av en straffesak.»

I Innst. 273 L (2022–2023) side 3 begrunnes vedtaket slik:

«Komiteen mener det kan være en mangel ved lovverket at personer som har fått straffesaken gjenopptatt, og av den grunn blitt frikjent, ikke skal ha mulighet til å gjenoppta erstatningssaken dersom det har gått mer enn ti år siden dommen falt. Det samme gjelder personer som har blitt erstatningsansvarlig, men som senere blir renvasket som følge av for eksempel at en tredjeperson domfelles for det erstatningsbetingende forholdet. I slike tilfeller mener komiteen at det kan være i strid med uskyldspresumsjonen at en fellende dom på krav om oppreisning blir stående for ettertiden uten mulighet til gjenopptakelse. Komiteen ser at spørsmålet om endring av tvisteloven § 31-6 reiser en rekke kompliserte juridiske problemstillinger. Dette er spørsmål om blant annet forholdet til andre regler i tvisteloven, hvordan et unntak skal utformes, partsforholdene i gjenåpningssaken og de materielle vilkårene for gjenåpning. Komiteen ønsker å be departementet vurdere endringer i tvisteloven § 31-6 i forbindelse med det pågående utredningsarbeidet.»

4.2 Gjeldende rett

4.2.1 Straffeprosesslovens regler om behandling av sivile krav i straffesaker og om gjenåpning

Etter straffeprosessloven § 3 første ledd første punktum kan rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, på nærmere vilkår fremmes i forbindelse med straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. I § 3 første ledd andre punktum listes det opp enkelte andre krav som på samme vilkår kan fremmes i forbindelse med straffesaken. Rettskrav etter første punktum og kravene som er listet opp i andre punktum, anses etter § 3 tredje ledd som «sivile krav» og behandles etter reglene i lovens kapittel 29.

Straffeprosessloven kapittel 29 inneholder blant annet regler om hvordan sivile krav skal fremmes. Den som har et sivilt krav, kan enten selv fremme det etter § 428 første ledd første punktum, eller begjære påtalemyndigheten om å fremme kravet, jf. § 427 første ledd. Dersom det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede, skal kravet fremmes etter § 428. Et sivilt krav som er fremmet, skal i utgangspunktet behandles og avgjøres parallelt med straffekravet og i straffeprosessens former. Finner retten at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes, kan retten imidlertid begrense seg til å gi dom for den delen av kravet som den finner godtgjort, jf. § 432 første ledd. Den som mener å ha ytterligere krav enn det vedkommende har fått dom for, kan reise sak om restkravet etter reglene i tvisteloven, jf. fjerde ledd. Retten kan også nekte kravet forfulgt sammen med straffesaken dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former, jf. § 427 femte ledd og § 428 tredje ledd.

En avgjørelse av et sivilt krav kan ankes enten som del av en anke over dom i straffesaken eller ved særskilt anke. Det følger av § 434 første ledd at ved anke over dom i straffesaken kan partene på nærmere vilkår kreve ny behandling også av de sivile kravene. Dersom et sivilt krav likevel ikke avgjøres i straffesaken, kan partene innen visse frister kreve fortsatt behandling av kravet etter tvistelovens regler, jf. § 434 syvende ledd. Det følger av § 435 første punktum at særskilt anke mot avgjørelsen av sivile krav finner sted etter tvistelovens regler.

Straffeprosessloven kapittel 27 gir regler om gjenåpning av straffesaker. Det følger av § 389 første ledd at en sak som er avgjort ved rettskraftig dom, på nærmere bestemte vilkår kan gjenåpnes til ny prøving etter begjæring av en part. De materielle vilkårene for gjenåpning angis i §§ 390–393, hvor det blant annet skilles mellom gjenåpning til gunst og gjenåpning til skade for siktede. Det gjelder ingen frister for å begjære straffesaker gjenåpnet. Etter § 394 første ledd skal en begjæring om gjenåpning av straffesaken settes frem for Gjenopptakelseskommisjonen. Kommisjonen har et selvstendig ansvar for å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge, jf. § 398 første ledd. Dersom kommisjonen beslutter at saken skal gjenåpnes, skal saken henvises til ny fullstendig behandling ved en domstol som er sideordnet den rett som har avsagt den angrepne dom, jf. § 400 første ledd.

Straffeprosessloven inneholder ingen bestemmelser om gjenåpning av avgjørelser av sivile krav i forbindelse med gjenåpning av straffesaken. Dette var tidligere regulert i § 434. Straffeprosessloven § 434 første ledd fastsetter som nevnt at ved anke over dom i straffesaken kan partene etter nærmere vilkår og i bestemte tilfeller kreve ny behandling også av de sivile kravene i saken. Tidligere fulgte det av § 434 tredje ledd at «[v]ed gjenåpning av straffesak kan en part på samme vilkår som nevnt i første ledd kreve ny behandling av de sivile krav dersom fristen i tvisteloven § 31-6 ikke er utløpt». Denne bestemmelsen ble opphevet ved lov 7. mars 2008 nr. 5. Endringen er ikke nærmere kommentert i forarbeidene. Keiserud mfl., Straffeprosessloven – lovkommentar, kommentarer til § 434 punkt 6, Juridika, ajourført 1. januar 2024, antar at endringen er utilsiktet:

«Ved lovendringen 7. mars 2008 nr. 5 foreslo departementet (på grunnlag av forslaget i NOU 2006: 10) nye bestemmelser i tredje til syvende ledd, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) s. 130. En bestemmelse tilsvarende tidligere tredje ledd om behandling av sivile krav ved gjenåpning av straffesak, ble – trolig ved en inkurie – ikke medtatt i dette lovforslaget, og feilen ble heller ikke rettet opp i forbindelse med Stortingets behandling av lovsaken. Det må derfor kunne legges til grunn at tidligere tredje ledd utilsiktet er falt ut i lovteksten.»

Straffeprosessloven § 435 andre punktum, jf. første punktum, fastsetter at særskilt gjenåpning av en avgjørelse av sivile krav finner sted etter tvistelovens regler. Med «tvistelovens regler» sikter bestemmelsen til reglene om gjenåpning i tvisteloven kapittel 31. Ved særskilt gjenåpning følger det dermed av tvisteloven at det er domstolen som skal ta stilling til begjæringen, og at begjæringen må fremsettes innen lovbestemte frister, se punkt 4.2.2 under.

4.2.2 Tvistelovens regler om gjenåpning

Reglene om gjenåpning av sivile saker finnes i tvisteloven kapittel 31. Gjenåpning er et ekstraordinært rettsmiddel, som supplerer de ordinære rettsmidlene anke og oppfriskning. Gjenåpning går ut på at en sak som er rettskraftig avgjort, åpnes opp igjen for ny behandling. En avgjørelse er rettskraftig når det ikke lenger er adgang til å angripe den med ordinære rettsmidler, jf. tvisteloven § 19-14 første ledd. Rettskraftige avgjørelser er bindende for partene og for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden, jf. § 19-15 første ledd.

I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 21.9 side 267 er gjenåpningsreglene beskrevet og begrunnet slik:

«Gjenopptakelse er en sikkerhetsventil, hvor hovedbegrunnelsen er å forhindre særlig støtende utslag av rettskraftvirkningene av domstolers avgjørelser. Men det må nødvendigvis settes relativt snevre vilkår for adgangen til gjenopptakelse dersom domstolene skal kunne fylle sin funksjon som konfliktløser. De primære rettsikkerhetsgarantier for en materielt riktig avgjørelse må sikres ved saksbehandlingsreglene samt de ordinære rettsmidler i tilknytning til avgjørelsen av saken. Det er likevel bred enighet om at vi må ha en sikkerhetsventil i form av regler om gjenopptakelse, men status quo-hensynene som bærer rettskraftreglene, tilsier at adgangen må være snever.»

At det må være en snever adgang til å få gjenåpnet en sivil sak, har også en side til at det generelt kan bli vanskeligere å foreta en god vurdering av bevisene etter hvert som tiden går, se NOU 2001: 32 A Rett på sak del II punkt 15.6.4.1 side 442:

«En vid adgang til å ta saken opp igjen, ville undergrave hele idéen med rettskraft som nødvendig egenskap ved domstolsavgjørelser. Det er jo heller ikke noen garanti for at resultatet blir riktigere neste gang, eller at partene vil være mer tilbøyelige til å akseptere den nye dom. En alminnelig erfaring er tvert om at bevisene svekkes med tiden, og at sannsynligheten for et materielt riktig resultat synker.»

En begjæring om gjenåpning av avgjørelser av tingretten og lagmannsretten skal inngis til en sideordnet domstol med rettskrets som grenser til den domstolen som har truffet avgjørelsen, jf. § 31-7 første ledd, jf. § 31-1 tredje ledd. Begjæringer om gjenåpning av avgjørelser av Høyesterett inngis til Høyesterett og avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg, jf. § 31-7 første ledd, jf. § 31-1 fjerde ledd. Hvis begjæringen tas til følge, behandles gjenåpningssaken etter de alminnelige reglene for sakstypen, jf. § 31-8 tredje ledd. Retten kan bestemme at det skal finne sted felles behandling av begjæringen og av kravet som er gjenstand for begjæringen, jf. § 31-8 fjerde ledd.

Gjenåpningsgrunnene reguleres i §§ 31-3 og 31-4. Etter § 31-3 kan gjenåpning begjæres hvis det foreligger enkelte feil ved rettergangen. Når det gjelder gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen etter § 31-4, kan gjenåpning bare begjæres hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen, jf. bokstav a, eller hvis en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol eller en uttalelse fra FNs menneskerettskomité i samme saksforhold tilsier at avgjørelsen var basert på uriktig anvendelse av folkeretten, jf. bokstav b. I § 31-5 fastsettes alminnelige begrensninger i retten til gjenåpning. Gjenåpning kan ikke begjæres av en grunn som er forkastet ved sakens behandling, jf. første ledd, eller av en grunn som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, ved anke eller ved begjæring om oppfriskning, jf. andre ledd. Gjenåpning finner dessuten ikke sted dersom det er rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten, jf. tredje ledd.

Tvisteloven § 31-6 fastsetter frister for gjenåpning av sivile saker. Etter første ledd må begjæringen settes frem innen seks måneder etter at parten ble kjent med forholdet begjæringen bygger på, eller burde ha skaffet seg kunnskap om det. Det følger videre av andre ledd første punktum at «[e]tter ti år kan saken ikke gjenåpnes». Det kan ikke gis oppfriskning mot forsømmelse av denne fristen, jf. andre punktum. I bestemmelsen oppstilles det dermed en absolutt lengstefrist på ti år for gjenåpning. Enkelte unntak fra fristen er imidlertid fastsatt i spesiallovgivningen, se nærmere nedenfor i punkt 4.2.3.

Etter sin ordlyd regulerer ikke bestemmelsen når lengstefristen beregnes fra, men det er lagt til grunn at fristen begynner å løpe den dagen avgjørelsen som begjæres gjenåpnet, ble avsagt, se Skoghøy, Tvisteløsning (4. utgave, Oslo 2022) side 1320, som viser til den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 408 andre ledd. Avbrytelse av fristen reguleres av domstolloven § 146 andre ledd og forskrift om elektronisk kommunikasjon med domstolene (ELSAM-forskriften) § 8.

Lengstefristen for gjenåpning ble ved innføringen av tvisteloven endret fra fem til ti år, sml. tvistemålsloven § 408 andre ledd første punktum, i tråd med forslaget fra Tvistemålsutvalget, jf. NOU 2001: 32 A del II punkt 15.3.3 side 432–433. Tvistemålsutvalgets forslag hadde blant annet bakgrunn i et representantforslag fra fire stortingsrepresentanter. Representantforslaget gikk ut på å be regjeringen legge frem et forslag om en endring av reglene om gjenopptakelse i tvistemålsloven kapittel 27, slik at dommer som uriktig bygger på at en part har begått et straffbart forhold, unntas fra fristreglene i § 408 andre ledd, se Dokument nr. 8:84 (1996–97) og Stortingets anmodningsvedtak 18. juni 1997. Tvistemålsutvalget foreslo imidlertid ikke noen særregel for det tilfellet at en dom uriktig bygger på at en part har begått en straffbar handling av en viss grovhet, slik representantforslaget la opp til. Som begrunnelse for utvalgets forslag ble det vist til følgende, se NOU 2001: 32 A del II punkt 15.6.4.12 side 452:

«Utvalget er enig i at lengstefristen bør forlenges, men finner ikke grunn til å foreslå noen særregel for det tilfelle at en dom uriktig bygger på at en part har begått en straffbar handling av en viss grovhet, som det private lovforslaget går ut på. Forslaget ville for øvrig heller ikke ha hjemlet gjenåpning etter ordinært fristutløp i den saken som foranlediget forslaget, idet resultatet var begrunnet med at et familiemedlem, ikke en part, hadde begått en straffbar handling. Etter utvalgets oppfatning bør heller den alminnelige lengstefristen forlenges til ti år.»

4.2.3 Unntak fra lengstefristen i spesiallovgivningen

I barnelova er det gitt særregler om gjenåpning i farskapssaker og andre slektskapssaker enn farskapssaker, jf. §§ 28 a og 29 e. I farskapssaker der det ikke foreligger en DNA-analyse, følger det av § 28 a første ledd første punktum at det er adgang til å begjære gjenåpning av en rettskraftig avgjørelse uten hensyn til vilkårene i tvisteloven §§ 31-3 til 31-6. Heller ikke i «andre farskapssaker», altså saker der det foreligger en DNA-analyse, gjelder lengstefristen i tvisteloven § 31-6 andre ledd, jf. barnelova § 28 a andre ledd. I andre slektskapssaker enn farskapssaker følger det tilsvarende av barnelova § 29 e at lengstefristen etter tvisteloven § 31-6 andre ledd ikke gjelder.

Barnelova §§ 28 a og 29 e viderefører tvistemålsloven § 408 andre ledd fjerde punktum, hvor det fremgikk at lengstefristene ikke gjelder i saker om fastsettelse av farskap eller i andre saker om nedstamming. Barnelovutvalget foreslår å videreføre bestemmelsene i ny barnelov, se lovutkastet § 4-13 (farskapssaker) og § 5-5 (slektskapssaker) i NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste.

Forsvarsloven § 41 gir også særlige regler om gjenåpning. Etter § 41 andre ledd første punktum kan saker om fritak for tjeneste i Forsvaret av overbevisningsgrunner som er avgjort av domstolene, bare begjæres gjenåpnet så lenge den vernepliktige har tjenesteplikt. Andre punktum presiserer at gjenåpning også kan begjæres på grunn av forhold som oppsto etter at det forelå rettskraftig dom, mens tredje punktum fastsetter at fristene i tvisteloven § 31-6 ikke gjelder. Unntaket er begrunnet i at det ville kunne tvinge den vernepliktige inn i en posisjon i konflikt med sin samvittighet å gi fristene i tvisteloven anvendelse, jf. Prop. 102 L (2015–2016) Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven) punkt 9.3.4 side 79.

4.2.4 Agder lagmannsretts dom 4. november 2023

I Agder lagmannsretts dom 4. november 2022 (LA-2021-157502) ble en begjæring om gjenåpning av en erstatningsdom tatt til følge, til tross for at den tidligere lengstefristen på fem år etter tvistemålsloven § 408 andre ledd hadde utløpt tilbake i 2003. Saken gjaldt et krav om oppreisningserstatning til foreldrene til en kvinne som ble funnet drept 6. mai 1995. Ved Gulating lagmannsretts dom 18. juni 1998 ble den tiltalte i saken frifunnet for drapet, men ble dømt til å betale oppreisning til den avdødes foreldre. Høyesterett stadfestet i Rt. 1999 side 1363 lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningskravet.

Den erstatningsdømte klaget Norge inn for EMD, med grunnlag i at det stred mot uskyldspresumsjonen at han var dømt til å betale oppreisning for samme handling som han var frifunnet for i straffesaken. I EMDs dom 11. februar 2003 Y mot Norge (nr. 56568/00) ble det konstatert at staten hadde krenket den erstatningsdømtes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 2 (uskyldspresumsjonen). EMD la til grunn at det ikke er noe i veien for at den nasjonale domstolen, etter at tiltalte er frifunnet for straff, tar fornærmedes erstatningskrav til følge etter en erstatningsrettslig vurdering av de faktiske forhold som er grunnlag for tiltalen, se avsnitt 41 i dommen. Når EMD likevel konstaterte krenkelse, var det fordi lagmannsretten i begrunnelsen for den fellende dommen hadde uttrykt seg på en måte som skapte tvil om riktigheten av frifinnelsen for straffekravet, se avsnitt 46.

Den erstatningsdømte begjærte i 2001 gjenåpning av erstatningsdommen etter tvistemålslovens regler. Begjæringen førte etter en konkret vurdering ikke frem, jf. Rt. 2005 side 334. Det ble igjen begjært gjenåpning av erstatningsdommen i 2008 og 2020. Begge ganger ble begjæringen avvist under henvisning til at lengstefristen for gjenåpning etter tvistemålsloven § 408 andre ledd var utløpt, se Rt. 2010 side 718 og HR-2020-1615-U.

Etter at Sør-Vest politidistrikt i brev 6. oktober 2021 opplyste at en ny person var siktet for drapet og varetektsfengslet, begjærte den erstatningsdømte 5. november 2021 saken gjenåpnet på ny. Den 17. oktober 2022 ble det tatt ut tiltale mot den siktede for forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Begjæringen om gjenåpning ble av Agder lagmannsrett behandlet som en motpartsløs sak. I lys av sakens utvikling vurderte lagmannsretten det slik at det nå ville krenke den erstatningsdømtes rettigheter etter bestemmelser med høyere trinnhøyde å avvise begjæringen på grunn av at fristen var utløpt, se lagmannsrettens dom 4. november 2022 (LA-2021-157502):

«Lagmannsretten er blitt stående ved at krenkelsen av Bs rettigheter etter uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 ved begrunnelsen som ble gitt for avgjørelsen om oppreisning i Gulating lagmannsretts dom, ikke har blitt tilstrekkelig avhjulpet ved de avgjørelser som er truffet. Når situasjonen nå er at man i praksis kan se bort fra at han har begått drapet, og en annen person er tiltalt for handlingen, finner lagmannsretten at hensynet til hans behov for å bli renvasket veier så tungt at det ville stride mot hans rett til effektivt nasjonalt rettsmiddel mot krenkelsen å avvise begjæringen om gjenåpning med den begrunnelse at fristen i tvistemålsloven 1915 § 408 annet ledd er utløpt. Dommen i erstatningssaken som utpeker ham som drapsmann, kan ikke bli stående.»

Lagmannsretten tok på dette grunnlaget begjæringen om gjenåpning til følge, og frifant den erstatningsdømte for det tidligere idømte kravet.

4.3 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

4.3.1 Retten til en rettferdig rettergang – Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6

Etter Grunnloven § 95 første ledd første punktum har enhver rett til «å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid». Rettergangen skal være rettferdig og offentlig, jf. andre punktum. Grunnlovens bestemmelse om retten til rettferdig rettergang fikk sin nåværende utforming etter grunnlovsreformen i 2014, etter inspirasjon fra den tilsvarende bestemmelsen i EMK artikkel 6 nr. 1, se Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 23.5.2 side 121–122. De relevante delene av EMK artikkel 6 nr. 1 lyder slik i norsk oversettelse:

«1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. […]»

Retten til rettferdig rettergang innebærer i utgangspunktet ikke noe krav om at det skal være adgang til å begjære gjenåpning av en rettskraftig dom, se blant annet EMDs storkammerdom 5. februar 2015 Bochan mot Ukraina nr. 2 (nr. 22251/08) avsnitt 44 og 45 hvor det fremgår:

«44. In line with the above-mentioned principles, according to long-standing and established case-law, the Convention does not guarantee a right to have a terminated case reopened. Extraordinary appeals seeking the reopening of terminated judicial proceedings do not normally involve the determination of ‘civil rights and obligations’ or of ‘any criminal charge’ and therefore Article 6 is deemed inapplicable to them […].

45. This approach has been followed also in cases where reopening of terminated domestic judicial proceedings has been sought on the ground of a finding by the Court of a violation of the Convention […]».

EMK artikkel 6 nr. 1 er likevel unntaksvis funnet anvendelig på spørsmål om gjenåpning, spesielt i straffesaker, jf. EMDs storkammerdom 11. juli 2017 Moreira Ferreira mot Portugal nr. 2 (nr. 19867/12) avsnitt 65. I avsnitt 66 og 67 understreker domstolen at det gjør seg gjeldende ulike hensyn i sivile saker og straffesaker:

«66. The Court emphasises that its assessment of the Bochan (no. 2) case (cited above) focused on issues relating to the civil aspect of Article 6 of the Convention. However, there are significant differences between civil and criminal proceedings.

67. The Court considers that the rights of persons accused of or charged with a criminal offence require greater protection than the rights of parties to civil proceedings. The principles and standards applicable to criminal proceedings must therefore be laid down with particular clarity and precision. Lastly, whereas in civil proceedings the rights of one party may conflict with the rights of the other party, no such considerations stand in the way of measures taken in favour of persons who have been accused, charged or convicted, notwithstanding the rights which the victims of offences might seek to uphold before the domestic courts.»

På bakgrunn av at EMK ikke krever at det etter nasjonal rett skal være adgang til å få gjenåpnet en rettskraftig avgjørelse av et sivilt krav, er konvensjonen i utgangspunktet heller ikke til hinder for at det oppstilles en lengstefrist for å begjære gjenåpning.

4.3.2 Uskyldspresumsjonen

Grunnloven § 96 andre ledd lyder:

«Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Bestemmelsen kom inn i Grunnloven ved grunnlovsreformen i 2014. Den bygger blant annet på den tilsvarende bestemmelsen i EMK artikkel 6 nr. 2, og innholdet og rekkevidden må fastlegges i lys av denne, se blant annet HR-2018-1909-A avsnitt 42 og Rt. 2014 side 1292 avsnitt 14.

Uskyldspresumsjonen innebærer at ingen skal anses skyldig med mindre det foreligger en fellende straffedom avsagt i samsvar med lovens krav. Slik den har vært tolket i rettspraksis, innebærer uskyldspresumsjonen også at dersom man er frifunnet for en handling med rettskraftig virkning, skal ikke domstolene i samme eller senere avgjørelser uttrykke seg slik at det etableres tvil om riktigheten av frifinnelsen, se Dokument 16 (2011–2012) punkt 24.3 side 129–130. Når det gjelder saker om erstatningsansvar for handlinger som noen er strafferettslig frifunnet for, har EMD gitt uttrykk for at slike krav i prinsippet er forenlige med uskyldspresumsjonen. EMD har imidlertid slått fast at domstolene ved ileggelse av erstatning ikke kan så tvil om riktigheten av den frifinnende avgjørelsen, se for eksempel EMDs dom 11. februar 2003 Y mot Norge (nr. 56568/00) avsnitt 41–42.

Det er nær sammenheng mellom uskyldspresumsjonen og kravet om at straff bare kan ilegges etter dom, jf. Grunnloven § 96 første ledd. At det bare er skyldige som skal straffes, er et grunnleggende rettsstatsprinsipp. Uskyldspresumsjonen er imidlertid ingen garanti for at uskyldige aldri blir domfelt, noe som utgjør en del av bakgrunnen for at det foreligger en adgang til å få saker gjenåpnet i ekstraordinære tilfeller, se punkt 4.2.1 og 4.2.2. I dom 4. november 2022 (LA-2021-157502) kom Agder lagmannsrett som nevnt til at det i den konkrete saken ville stride mot retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 om lengstefristen stengte for gjenåpning av en uriktig erstatningsdom som var formulert på en måte som krenket uskyldspresumsjonen, se punkt 4.2.4 over.

4.3.3 Forbudet mot tilbakevirkende lover etter Grunnloven § 97

Det følger av Grunnloven § 97 at «[i]ngen lov må gis tilbakevirkende kraft». Grunnloven § 97 verner bare mot tilbakevirkning til skade. I grunnlovsvurderingen sondres det vanligvis mellom tilbakevirkning som knytter nye byrder direkte til tidligere handlinger, og tilbakevirkning som griper inn i etablerte rettsposisjoner. Den første formen for tilbakevirkning omtales ofte som «egentlig tilbakevirkning» og er i utgangspunktet grunnlovsstridig med mindre det foreligger sterke samfunnsmessige hensyn som begrunner tilbakevirkningen. «Uegentlig tilbakevirkning» foreligger ved inngrep i etablerte rettsposisjoner og vil normalt bare være grunnlovsstridig dersom tilbakevirkningen er særlig eller klart urimelig eller urettferdig, se Rt. 2013 side 1345 avsnitt 93 og 94.

Høyesterett har på ulike måter gitt uttrykk for at det kan være glidende overganger mellom de to hovedtypene av tilbakevirkning, enten ved å beskrive «overgangsformer» mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning, se Rt. 2010 side 143 avsnitt 153, eller ved å understreke fleksibiliteten som finnes i normen «særlig eller klart urimelig tilbakevirkning», se Rt. 2013 side 1345 avsnitt 101. I HR-2016-389-A oppsummerer Høyesterett grunnlovsvernet slik i avsnitt 76 og 77:

«[K]jernespørsmålet er hvor sterkt tilbakevirkningselementet er. Hvis loven direkte knytter tyngende rettsvirkninger til tidligere hendelser, er loven som hovedregel grunnlovsstridig. Gir loven derimot bare regler om hvordan en allerede etablert posisjon skal utøves, er hovedregelen den motsatte. I de sistnevnte tilfellene har lovgiveren et betydelig spillerom, se avsnitt 94 i strukturkvotedommen. Det er en glidende overgang mellom disse ytterpunktene. I rederiskattdommen omtales dette som ‘overgangsformer’, mens det i strukturkvotedommen fremheves at ‘Borthen-normen’ er relativ, fleksibel og skjønnsmessig.

Jeg konstaterer videre at det uavhengig av normvalg må skje en avveining mellom de vernende interesser på den ene siden, og de samfunnsmessige hensynene på den annen. Vurderingen må skje konkret for dem som er parter i saken, men det må kunne tas hensyn til helheten ved lovreguleringen, se avsnitt 155 i rederiskattedommen. Ved vurderingen har det betydning hvilke rettigheter eller posisjoner inngrepet gjelder, hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventninger, om inngrepet er plutselig og betydelig, og om fordelingen av byrdene rammer den enkelte eller en gruppe særlig hardt, jf. Borthen-dommen og strukturkvotedommen. De samfunnsmessige hensynene må holdes opp mot dette.»

Når det gjelder frister for bruk av rettsmidler, har det tradisjonelt vært lagt til grunn at Grunnloven § 97 er til hinder for at en lov kan forlenge en frist med virkning for saker hvor fristen allerede er utløpt. I Rt. 1953 side 318 ble imidlertid innføringen av et unntak fra den absolutte femårsfristen for å begjære gjenåpning etter tvistemålsloven for farskapssaker ansett som forenlig med tilbakevirkningsforbudet. Om det tradisjonelle utgangspunktet for rettsmiddelfrister ble det uttalt at «disse generelle uttalelser tar i første rekke sikte på de ordinære rettsmiddelfrister, og har naturligvis heller ikke for øye de særlige hensyn til å få de virkelige forhold frem som gjør seg gjeldende i farskapssaker», se side 320 i avgjørelsen.

I Rt. 2010 side 718 vurderte Høyesterett om lengstefristen på ti år som ble innført med tvisteloven, kunne gis tilbakevirkende kraft for en sak hvor femårsfristen i tvistemålsloven § 408 andre ledd var utløpt før tiårsfristen i tvisteloven § 31-6 ble innført. Høyesterett uttalte at det var «meget tvilsomt om det ville være i samsvar med Grunnloven § 97 dersom tvisteloven § 31-6 skulle anvendes», men tok ikke endelig stilling til grunnlovsspørsmålet, da saken i stedet ble løst etter en tolkning av den aktuelle overgangsregelen, se avsnitt 41 og 42 i kjennelsen. I Rt. 2010 side 1091 var spørsmålet om tvistemålslovens treårsfrist for å endre et rettsforlik kunne utvides til ti år når fristen ikke var utløpt ved tvistelovens ikrafttredelse. Høyesterett konstaterte at «forlengelse av frister som ikke er utløpt når en ny lovregel trer i kraft, reiser ikke spørsmål om inngrep i noen ‘bestående rettsposisjon’ i Grunnloven § 97s forstand», se avsnitt 39. Med henvisning til disse kjennelsene legger Skoghøy til grunn at frister som ennå ikke har utløpt, kan forlenges, mens det «normalt anses som grunnlovsstridig tilbakevirkning dersom en foreldelses-, søksmåls- eller rettsmiddelfrist blir forlenget etter at den er utløpt», se Forbud mot tilbakevirkende lovgivning, Lov og Rett 2011/5 side 255–282 på side 270. I slike tilfeller kreves det ifølge Skoghøy «sterke samfunnsmessige hensyn» for at tilbakevirkningen ikke skal være grunnlovsstridig.

4.4 Svensk og dansk rett

«Resning» er det rettsmiddelet i Sverige som nærmest tilsvarer gjenåpning i norsk rett. Resning er regulert i rättegångsbalken 58 kap. Reglene er i utgangspunktet felles for sivile saker og straffesaker, men med noen særregler for enkelte sakstyper. Vilkårene for at resning skal kunne besluttes, tilsvarer i hovedsak gjenåpningsgrunnene etter norsk rett.

Det gjelder ingen generell lengstefrist for begjæring om resning, men en relativ frist på ett år fra det tidspunktet den som begjærer resning, fikk kunnskap om forholdet begjæringen bygger på, jf. 58 kap. 4 § andra stycket. Dersom grunnlaget for begjæringen er at noen andre enn den som begjærer resning, har begått en straffbar handling, regnes fristen fra tidspunktet dommen som fastsetter lovbruddet, ble rettskraftig.

I Danmark regulerer retsplejeloven rettergangsmåten i både sivile saker og i straffesaker. I kapitel 89 om påtale av borgerlige krav under straffesaker fastsetter § 992, stk. 1, det såkalte «ensrettingsprinsippet»: En person som frifinnes i straffesaken, kan ikke ilegges erstatningsplikt, og en person som dømmes i straffesaken, kan ikke frifinnes for et erstatningskrav. Vil pådømmelsen av et erstatningskrav innebære et resultat som strider mot ensrettingsprinsippet, må dette kravet skilles ut fra saken, jf. stk. 2.

Reglene om «genoptagelse» av straffesaker er gitt i retsplejeloven kapitel 86. Det gjelder i utgangspunktet ingen frist for å begjære gjenåpning, med mindre begjæringen er begrunnet i den særlige gjenåpningsadgangen etter § 977, stk. 1, nr. 3. I disse tilfellene må begjæringen fremsettes innen fem år etter domsavsigelse eller to år etter løslatelse, jf. § 979, stk. 1.

Reglene om «ekstraordinær genoptagelse og anke» i retsplejeloven § 399 tilsvarer gjenåpning etter tvisteloven. Etter retsplejeloven § 399, 1. stk., kan Højesteret unntaksvis beslutte ekstraordinær genoptagelse av saker som er avgjort av Højesteret selv. Tilsvarende kan Højesteret etter stk. 2 tillate ekstraordinær anke over en dom etter utløpet av den alminnelige lengstefristen for å anke. Det gjelder ingen frist for å fremsette en begjæring om ekstraordinær genoptagelse eller anke.

4.5 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 15. desember 2023 ga departementet uttrykk for at lengstefristen etter tvisteloven § 31-6 andre ledd for å begjære gjenåpning av sivile saker kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller, se høringsnotatet punkt 7.1 side 11. Departementet trakk frem to ulike situasjoner der dette kan gjøre seg gjeldende. Det første typetilfellet er der en straffesak begjæres gjenåpnet mer enn ti år etter at dommen ble avsagt, og det i samme sak ble fremmet sivile krav. Det andre er der en straffesak endte med frifinnelse for straff, men der det likevel ble idømt erstatning. I begge disse typetilfellene vil lengstefristen være til hinder for gjenåpning av avgjørelsen av det sivile kravet dersom begjæringen fremmes mer enn ti år etter at dommen ble avsagt. For å hindre situasjoner der lengstefristen kan gi helt urimelige og uønskede resultater, foreslo departementet å innføre et unntak fra fristen for enkelte avgjørelser av sivile krav som er fremmet i straffeprosessens former i forbindelse med en straffesak. Det ble ikke foreslått endringer i reglene for sivile saker der kravet er fremmet i en egen prosess etter tvistelovens regler.

For de tilfellene der en straffesak gjenåpnes, ble det i høringsnotatet foreslått en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 29 om at en part kan kreve at også avgjørelsen av sivile krav gjenåpnes til ny prøving, uten hinder av noen lengstefrist, se høringsnotatet punkt 7.2 side 12–13. Etter forslaget gjaldt unntaket både ved gjenåpning til gunst og til ugunst for siktede. For disse tilfellene vurderte departementet det som unødvendig å avgrense unntaket til bare å gjelde for enkelte sivile krav. Forslaget ble derfor utformet generelt for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak.

Videre foreslo departementet også å innføre et unntak i straffeprosessloven kapittel 29 for de tilfellene der en avgjørelse av et sivilt krav begjæres gjenåpnet uten at straffesaken gjenåpnes (særskilt gjenåpning), se høringsnotatet punkt 7.3 side 13–17. Særskilt gjenåpning ble i høringsnotatet antatt først og fremst å være aktuelt i saker som ikke endte med domfellelse for straffekravet, men der det likevel ble idømt erstatning. I en slik sak vil det ikke være noen fellende straffedom som kan begjæres gjenåpnet. Departementet ga uttrykk for at en lengstefrist på ti år for å begjære særskilt gjenåpning kan gi urimelige utslag også i enkelte slike tilfeller, særlig dersom dommen på det sivile erstatningskravet oppleves som en form for skyldkonstatering. På bakgrunn av de vektige rettskraftshensynene som begrunner lengstefristen i sivile saker, ga departementet uttrykk for at et unntak fra lengstefristen ved særskilt gjenåpning ikke bør gis anvendelse helt generelt. Etter en avveining av rettskraftshensynene og hensynet til partenes rettssikkerhet foreslo departementet som et utgangspunkt å avgrense unntaket til å omfatte saker som gjelder noen av de mest alvorlige lovbruddene, som drap og voldtekt, se høringsnotatet punkt 7.3.2 side 14.

Departementet uttrykte likevel at det var grunn til også å vurdere andre og mer vidtrekkende avgrensninger for et unntak fra lengstefristen i saker om særskilt gjenåpning, se høringsnotatet punkt 7.3.3 side 14–16. Et første alternativ som ble presentert, var å tilføye flere alvorlige voldslovbrudd eller seksuallovbrudd til bestemmelsens virkeområde. Et annet alternativ var at unntaket skal gjelde for krav som bygger på at noen har begått en handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn et bestemt antall år, for eksempel straff av fengsel i seks år eller mer. Ytterligere alternativer gikk ut på at unntaket skal gjelde for bestemmelsene som omfattes av voldserstatningslovens saklige virkeområde, eller at unntaket bare skal gjelde for oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven § 3-5.

I likhet med for tilfellene der avgjørelsen av det sivile kravet gjenåpnes sammen med straffesaken, foreslo departementet at unntaket ved særskilt gjenåpning skal gjelde for gjenåpning både til skadevolders gunst og ugunst. Departementet vurderte videre i høringsnotatet om et unntak for saker der det begjæres særskilt gjenåpning, bør knyttes til om det har skjedd en utvikling i den bakenforliggende straffesaken, for eksempel at det er tatt ut siktelse eller tiltale mot en annen gjerningsperson. En slik begrensning ble vurdert som lite hensiktsmessig, blant annet fordi det vil kunne stenge for gjenåpning i saker som aldri blir oppklart, men der det likevel er klart uheldig at det sivile kravet ikke kan gjenåpnes.

Når sivile krav behandles på ny sammen med en gjenåpnet straffesak, omfatter forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget også behandlingen av disse kravene. I høringsnotatet punkt 7.3.4 side 16–17 vurderte departementet om det offentlige bør dekke deler av partenes kostnader til juridisk bistand også ved særskilt gjenåpning av avgjørelser av sivile krav, og foreslo en bestemmelse om at oppnevningen som forsvarer og bistandsadvokat også omfatter særskilt gjenåpning. For juridisk bistand til selve gjenåpningsbegjæringen vurderte departementet det slik at regelen i straffeprosessloven § 100 andre ledd første punktum om at retten kan oppnevne offentlig forsvarer når «særlige grunner» taler for det, i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for juridisk bistand dekket av det offentlige.

Departementet uttrykte i høringsnotatet punkt 7.3.5 side 17 at de alminnelige reglene om partsstilling i utgangspunktet bør gjelde også der det begjæres gjenåpning i saker som omfattes av et unntak fra lengstefristen. Det ble likevel vurdert om det i enkelte tilfeller bør være en anledning for motparten til selv å velge å stå utenfor gjenåpningssaken, og dermed skånes fra belastningen som en gjenåpning av saken kan medføre. Alternativer som ble løftet, var at saken i slike tilfeller vil måtte behandles som en motpartsløs sak, eventuelt at staten skal kunne tilkjennes partsstatus.

På bakgrunn av hensynet til motpartens innrettelse etter dommen foreslo departementet at staten skal dekke et eventuelt tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning i tilfeller der saken gjenåpnes når det er gått mer enn ti år, se høringsnotatet punkt 7.4 side 17–18. Videre vurderte departementet i høringsnotatet punkt 7.5 side 18–19 behovet for særregler om begjæring av gjenåpning etter den domfeltes død, for eksempel at påtalemyndigheten eller avdødes nærstående gis adgang til å begjære gjenåpning, slik tilfellet er for gjenåpning av straffesaker. Departementet uttrykte at det for avdødes nærstående kan være ønskelig at den avdøde blir frifunnet for de sivile kravene, både av ideelle og økonomiske grunner. I høringsnotatet punkt 7.6 side 19–21 foreslo departementet at unntakene fra lengstefristen for så vidt gjelder erstatningskrav som begjæres gjenåpnet til gunst for den erstatningsdømte, skal gjelde ikke bare for fremtidige saker og saker der tiårsfristen ennå ikke har utløpt ved lovens ikrafttredelse, men også for saker der fristen allerede har utløpt på dette tidspunktet. Dette forslaget måtte ifølge departementet ses i sammenheng med forslaget om at staten i disse tilfellene skal dekke tilbakebetalingskrav for utbetalt erstatning dersom gjenåpningssaken ender med frifinnelse.

4.6 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene støtter at det innføres et unntak fra lengstefristen for å begjære gjenåpning for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak. Det gjelder Advokatforeningen, Gjenopptakelseskommisjonen, Gulating lagmannsrett, Norges institusjon for menneskerettigheter, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter og riksadvokaten. Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det kan innebære en krenkelse av uskyldspresumsjonen om en erstatningsdom som er begrunnet med at noen har begått en straffbar handling, vil måtte bli stående selv om det senere viser seg at dette ikke stemmer. Etter Norges institusjon for menneskerettigheters syn bør forholdet mellom de foreslåtte reglene og uskyldspresumsjonen behandles mer i detalj i proposisjonen enn i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser går imot at det innføres et unntak fra lengstefristen. Statens sivilrettsforvaltning har ingen merknader til innføringen av et unntak som sådan, men påpeker at det kan være behov for enkelte klargjøringer av forslaget.

Når det gjelder forslaget om å innføre et unntak fra lengstefristen i saker der også straffesaken gjenåpnes, er Gulating lagmannsrett, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter og riksadvokaten enige i at unntaket bør gjelde generelt, både ved begjæring om gjenåpning til gunst og til ugunst for siktede og uavhengig av hva slags type sivilt krav saken gjelder. Oslo statsadvokatembeter uttrykker at når det sivile kravet er så nært knyttet til avgjørelsen av skyldspørsmålet, fremstår det vanskelig å begrense adgangen til gjenåpning etter forhold som kravets størrelse, straffebud eller tid. Også Gjenopptakelseskommisjonen slutter seg til forslaget, men ber om at det overveies om forslaget kan klargjøres noe når det gjelder hvem som er rett adressat for gjenåpningsbegjæringen, og på hvilket stadium begjæringen skal fremmes. Norges institusjon for menneskerettigheter mener at forslaget ikke volder problemer, men etterlyser en klargjøring av om forslaget innebærer at det i disse tilfellene skal skje noen egen prøving av tvistelovens vilkår for gjenåpning dersom straffesaken er besluttet gjenåpnet. Også Advokatforeningen kommenterer forholdet til tvistelovens vilkår for gjenåpning. Foreningen gir uttrykk for at sivile krav bør kunne kreves behandlet på ny når straffesaken gjenåpnes, uten at det foretas noen særskilt prøving opp mot vilkårene for gjenåpning i tvisteloven. Advokatforeningen mener videre at det bør klargjøres at unntaket er ment å gjelde for sivile krav som springer ut av det forhold tiltalen gjelder, uavhengig av om den opprinnelige pådømmelsen av kravet skjedde som ledd i selve straffesaken eller i en særskilt sivil sak.

Når det gjelder forslaget om å innføre et unntak fra lengstefristen ved særskilt gjenåpning, støtter Gulating lagmannsrett at unntaket bør avgrenses til å gjelde tilfellene der det sivile kravet springer ut av de mest alvorlige straffesakene, som drap og voldtekt. Lagmannsretten uttrykker at unntaket uansett antakelig vil være relevant i svært få saker, men at de mer vidtrekkende forslagene som ble skissert i høringsnotatet, likevel vil kunne innebære at unntaket vil favne for vidt. Advokatforeningen uttaler at anvendelsesområdet bør omfatte alle situasjoner der avgjørelsen av det sivile kravet i vesentlig grad har en klanderplasserende funksjon, og anbefaler en avgrensning knyttet til en strafferamme på fengsel i seks år eller mer.

Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter og riksadvokaten mener at det ikke er grunn til å avgrense unntaket ved særskilt gjenåpning til bare å omfatte enkelte sivile krav. Oslo politidistrikt skriver:

«Oslo politidistrikt mener unntaket fra fristen bør gis generell anvendelse der straffesaken ikke gjenåpnes (særskilt gjenåpning av dom på det sivile kravet). Som nevnt kan en uriktig domfellelse generelt oppleves som en form for skyldkonstatering og være en stor belastning. Også lovbrudd som klassifiseres som mindre alvorlige kan innebære et stort omdømmetap, og dette kan variere mellom personer og omstendigheter. Ved å gi unntaket generell anvendelse unngår man kompliserte avgrensningsspørsmål og begrenser risikoen for nye saker det ikke er tatt høyde for, jf. eksemplet fra Agder lagmannsrett i høringsnotatet punkt 3.2.4.»

Riksadvokaten gir uttrykk for at en begrensning av unntaket utover at det sivile kravet er pådømt i straffeprosessens former i forbindelse med en straffesak, lett vil kunne medføre urimelige resultater. Riksadvokaten mener at en løsning der unntaket avgrenses til å omfatte saker som gjelder drap, voldtekt og voldtekt av barn, fremstår nokså tilfeldig, blant annet fordi det er flere andre lovbrudd som innebærer en anklage om ansvar for en persons død, som for eksempel grov kroppsskade med dødsfølge, uaktsom forvoldelse av død og grovt ran med dødsfølge. Riksadvokaten uttrykker videre at også en avgrensning knyttet til strafferamme lett vil kunne medføre urimelige resultater, fordi flere bestemmelser med en lavere strafferamme har et gjerningsinnhold som grenser opp mot mer alvorlige forhold. Også de andre alternative avgrensingene som ble presentert i høringsnotatet, vil ifølge riksadvokaten kunne gi urimelige resultater. Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter mener begge at behovet for en avgrensning uansett er lite. Riksadvokaten uttaler:

«Antallet saker der det idømmes et sivilt krav, samtidig som tiltalte blir frifunnet for straffansvar, er lite. Dessuten vil formentlig de alminnelige prosessuelle og materielle krav, og søksmålsbyrden for den som vil kreve gjenåpning, begrense antallet saker der det begjæres særskilt gjenåpning. På denne bakgrunn synes behovet for begrensninger knyttet til straffebud, strafferamme eller annet å være beskjedent.»

Oslo statsadvokatembeter fremhever i tillegg at det bare vil være aktuelt med særskilt gjenåpning der det senere er kommet nye opplysninger som utelukker den erstatningsdømte som gjerningsperson, noe som vil være tilfellet i få saker.

Også Oslo politidistrikt har innvendinger til en avgrensing etter strafferamme. Politidistriktet mener at en avgrensning etter sakstype vil treffe bedre enn en avgrensning etter strafferamme dersom man først går inn for å avgrense unntaket. Vold, seksuallovbrudd og lignende sakstyper nevnes som eksempler på saker som innebærer et særlig stigma, samtidig som sivile krav ofte tas med i straffesaken. Dette gjør seg ifølge politidistriktet gjeldende for kroppsskade, mishandling i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, misbruk av overmaktsforhold, seksuell omgang med innsatte i institusjon, seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, seksuell handling med barn under 16 år, incest, søskenincest, seksuell omgang mellom andre nærstående, tvangsekteskap, frihetsberøvelse, menneskehandel og terrorhandlinger. Politidistriktet mener videre at lovbrudd som involverer mindreårige barn, er særlig aktuelle tilfeller der den erstatningsdømte kan ha en sterk interesse i å begjære saken gjenopptatt etter at en lengstefrist er utløpt, for eksempel fordi fornærmede som voksen opplyser å ha vært påvirket av en annen til å avgi en uriktig forklaring.

Norges institusjon for menneskerettigheter er av den oppfatning at det ikke er gitt at gjenåpningsadgangen bør være begrenset til de mest alvorlige sakene. Høringsinstansen fremhever at uskyldspresumsjonen også gjelder for de som er uriktig domfelt i mindre alvorlige saker, og at selv om det kan oppfattes som særlig støtende med uriktige avgjørelser i de mest alvorlige sakene, gjør rettssikkerhetshensynet seg gjeldende generelt. Det kan ifølge høringsinstansen i seg selv være uheldig å lovfeste et gradert vern, blant annet fordi størrelsen på erstatningsbeløpet ikke nødvendigvis henger sammen med hvilket lovbrudd saken gjelder. Til dette kommer at det neppe vil være mange saker der vilkårene for gjenåpning er oppfylt. På et mer overordnet nivå spør høringsinstansen om forslaget til unntak er riktig innrammet, da det på den ene siden favner meget vidt ved at det åpner for begjæringer om gjenåpning basert på anførsler om habilitet mv. i den tidligere sivile saken, mens det på den andre siden er avhengig av hvilken prosessform det sivile kravet opprinnelig ble behandlet i, hvilket ifølge høringsinstansen ikke så godt ivaretar hensynet til uskyldspresumsjonen. Høringsinstansen gir uttrykk for at det trolig ville ivareta hensynet til uskyldspresumsjonen bedre om en utvidet adgang til gjenåpning ble knyttet til tilfeller der det er på det rene, særlig ut fra beslutninger fra en offentlig myndighet, at sivile krav er basert på en uriktig dom i en straffesak.

Advokatforeningen er den eneste høringsinstansen som uttaler seg om forslagene i høringsnotatet om partsstilling og at det offentlige skal dekke deler av partenes kostnader til juridisk bistand i gjenåpningssaker. Advokatforeningen er enig i at utgangspunktet må være de alminnelige reglene for partsstilling for sivile krav. Samtidig kan det ifølge foreningen være belastende for en part som for lenge siden har lagt saken bak seg, å bli trukket inn i en prosess som ikke vil ha betydning for vedkommendes egne økonomiske rettigheter og plikter. Advokatforeningen mener at dette kan tilsi etablering av en mulighet til å unnlate å ta til motmæle mot gjenåpningskravet, slik at det må være opp til staten så langt den vil ha den økonomiske interessen i saken, å tre inn i saken og ta til motmæle. Advokatforeningen er videre enig i at advokatbistand til partene i anledning gjenåpning bør reguleres gjennom reglene om forsvarer og bistandsadvokat, fremfor etter regelverket om fri rettshjelp. For saker der det sivile kravet ikke har vært fremmet av en bistandsadvokat, kan det ifølge foreningen oppstå situasjoner der det er behov for rettshjelp utover det som dekkes av forslaget i høringsnotatet. Advokatforeningen mener at forarbeidene bør gi anvisning på at man i slike tilfeller bør oppnevne forsvarer og bistandsadvokat etter de skjønnsmessige reglene i straffeprosessloven § 100 andre ledd og § 107 a tredje ledd.

Advokatforeningen og Oslo politidistrikt støtter forslaget om at staten skal dekke eventuelle tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning når en sivil sak er gjenåpnet etter mer enn ti år. Advokatforeningen fremhever at både oppgjørshensynet og det faktum at bevisene svekkes med tiden, tilsier at en part som har fått medhold i et privatrettslig krav og har fått oppgjør i henhold til en rettskraftig dom, skal kunne innrette seg økonomisk etter resultatet. Dette gjelder ifølge foreningen med særlig styrke der det primært er avgjørelsens klanderplasserende funksjoner som begrunner avvik fra de ordinære sivilprosessuelle fristene og vilkårene for gjenåpning. Oslo politidistrikt mener at det fremstår rimelig at samfunnet og ikke en enkelt part tar de eventuelle økonomiske kostnadene med å rette opp uriktige avgjørelser etter så lang tid. Politidistriktet spør samtidig om statens forpliktelse til å dekke eventuelle tilbakebetalingskrav burde dekke mer enn bare erstatningskrav, slik det ble foreslått i høringsnotatet.

Advokatforeningen påpeker at det også ved gjenåpning etter mindre enn ti år vil kunne være svært inngripende for en skadelidt å bli møtt med tilbakebetalingskrav av potensielt store beløp. I hvert fall innenfor voldsoffererstatningens område bør det ifølge foreningen vurderes å utforme en bestemmelse som slår fast at staten må holde skadelidte skadesløs ved gjenåpning, eventuelt med et unntak der skadelidte har opptrådt forsettlig. Statens sivilrettsforvaltning har ingen merknader til den foreslåtte ordningen som sådan, men ber om en klargjøring av etter hvilket regelverk ansvaret for tilbakebetaling av utbetalt erstatning skal skje, og hvilken etat i staten som skal stå for utbetalingen, samt forholdet til foreldelseslovens fristbestemmelser.

Det er bare Norges institusjon for menneskerettigheter og Advokatforeningen som kommenterer forslaget om å gi unntaket fra lengstefristen virkning for saker der fristen allerede har utløpt og forholdet til tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Norges institusjon for menneskerettigheter uttaler at en regel om at staten dekker tilbakebetalingskrav i saker der gjenåpning ble begjært mer enn ti år etter at kravet ble pådømt, ivaretar hensynet til å unngå tilbakevirkning. Advokatforeningen støtter den foreslåtte overgangsregelen, men likevel slik at den bør gjelde alle sivile krav og ikke bare erstatningskrav.

Enkelte høringsinstanser har også innspill til den lovtekniske utformingen av forslaget i høringsnotatet. Advokatforeningen stiller spørsmål ved om det lovteknisk er hensiktsmessig å plassere unntaksregelen i straffeprosessloven fremfor direkte i tvisteloven § 31-6 andre ledd. Oslo politidistrikt mener på sin side at det bør vurderes å innta en informasjonsbestemmelse i tvisteloven § 31-6 som henviser til de ulike unntakene fra lengstefristen i spesiallovgivingen.

4.7 Departementets vurdering

4.7.1 Behovet for et unntak fra lengstefristen

Lengstefristen på ti år for å begjære gjenåpning i sivile saker er først og fremst begrunnet i rettskrafthensyn. Rettskraft går ut på at en dom eller annen rettsavgjørelse er bindende for partene, og dermed medfører en endelig løsning på det rettsforholdet som er oppe til avgjørelse, se tvisteloven § 19-15. Rettskraftreglene ivaretar hensynet til at partene skal kunne legge saken bak seg og innrette seg etter avgjørelsen. Reglene er også begrunnet i domstolenes rolle og funksjon, ved at domstolsbehandling skal lede til en bindende og endelig løsning av saken mellom partene. At tvisteloven likevel åpner for at rettskraftige avgjørelser i ekstraordinære tilfeller kan gjenåpnes, er et utslag av en avveining der hensynet til materiell sannhet eller rimelige resultater i visse tilfeller veier tyngre enn hensynet til rettskraft og innretning. Kjernen i reglene om gjenåpning er «å forhindre helt urimelige utslag av avgjørelsers rettskraftvirkninger», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 21.1 side 254. Når tvisteloven § 31-6 andre ledd likevel oppstiller en absolutt frist på ti år for å begjære gjenåpning i sivile saker, er det for å ivareta partenes behov for på et tidspunkt å kunne slå seg endelig til ro med at den rettslige posisjonen som er etablert i dommen, ikke lenger kan rokkes ved. I tillegg vil bevisene gjerne kunne svekkes med tiden, slik at muligheten til å komme frem til et materielt riktig resultat i en eventuell gjenåpningssak vil kunne bli dårligere når det er gått lang tid, se punkt 4.2.2 over.

For straffesaker finnes det ingen lengstefrist for å begjære gjenåpning. Dette gjenspeiler noen viktige forskjeller mellom straffesaker og sivile saker. Ved idømmelse av straff, som i utgangspunktet er et anliggende mellom staten og tiltalte, er plassering av ansvar og klander en sentral funksjon ved avgjørelsen. Utgangspunktet i sivile saker er derimot at domstolen skal løse tvister mellom to eller flere private parter, og i enkelte saker sørge for økonomisk gjenoppretting i forholdet. Samtidig er det på det rene at også en sivil dom etter forholdene kan innebære et element av plassering av ansvar og klander, noe som er en del av bakgrunnen for at det ofte skal legges til grunn et skjerpet beviskrav for faktiske omstendigheter som innebærer at en part har opptrådt sterkt klanderverdig, eller som av andre grunner vil være særlig belastende, jf. HR-2018-874-A avsnitt 12–14. Når et sivilt krav fremmes i forbindelse med en straffesak, vil det være en sterkere kobling mellom straffesaken og det sivile kravet enn om det sivile kravet fremmes i en egen sak. Slik departementet ser det, innebærer denne koblingen at hensynet til partenes rettssikkerhet bør tillegges særlig vekt i avveiningen mot hensynet til rettskraft og innretning.

Høringen har styrket departementets oppfatning av at lengstefristen for å begjære gjenåpning kan gi uheldige utslag for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak. Flere høringsinstanser trekker også frem at en absolutt lengstefrist for gjenåpning i enkelte tilfeller vil kunne stå i et tvilsomt forhold til uskyldspresumsjonen. Departementet foreslår derfor at det innføres et unntak fra lengstefristen for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak.

I høringsnotatet foreslo departementet å avgrense unntaket ulikt for tilfeller der selve straffesaken gjenåpnes, og for tilfeller der avgjørelsen begjæres gjenåpnet uten at straffesaken gjenåpnes (særskilt gjenåpning), se punkt 4.5 over. Som det fremgår i punkt 4.7.2 og 4.7.3 under, har departementet etter høringen landet på at det ikke er behov for å avgrense unntaket ulikt for disse tilfellene. Departementets forslag går derfor ut på at unntaket fra lengstefristen skal omfatte alle sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, både i tilfeller der selve straffesaken gjenåpnes, og i tilfeller der det begjæres særskilt gjenåpning. Det vil imidlertid gjelde forskjellige vilkår for gjenåpning i de to tilfellene. Ved særskilt gjenåpning kreves det at vilkårene for gjenåpning i tvisteloven kapittel 31 er oppfylt. Når den sivile avgjørelsen kreves behandlet på ny sammen med en gjenåpnet straffesak, vil det være straffeprosesslovens vilkår for gjenåpning som gjelder.

4.7.2 Unntak fra lengstefristen i saker der straffesaken gjenåpnes

Uavhengig av spørsmålet om lengstefrist mener departementet at det i tilfeller der en straffesak gjenåpnes, bør være slik at også sivile krav kan kreves behandlet på ny sammen med straffekravet, slik straffeprosessloven § 434 tredje ledd slo fast før bestemmelsen ble opphevet, se punkt 4.2.1 over. Prosessøkonomiske hensyn taler for en slik løsning. Departementet foreslår derfor å gjeninnføre en bestemmelse i straffeprosessloven om at en part ved gjenåpning av en straffesak kan kreve at også avgjørelsen av sivile krav skal gjenåpnes til ny prøving.

Videre fastholder departementet vurderingen i høringsnotatet om at det i tilfeller der straffesaken gjenåpnes, ikke bør gjelde noen lengstefrist for gjenåpning av avgjørelsen av det sivile kravet. Som nevnt i punkt 4.2.1 gjelder det ingen slik lengstefrist for gjenåpning av straffesaken. Hensynet til at en part på et tidspunkt skal kunne slå seg endelig til ro med resultatet i saken, gjør seg i mindre grad gjeldende når straffesaken likevel skal behandles på ny. Når det er grunnlag for gjenåpning av en straffesak avsagt for mer enn ti år siden, kan det etter departementets syn fremstå som urimelig at det ikke samtidig og i samme prosess skal være anledning til å behandle det sivile kravet som springer ut av den samme saken. Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 29 som åpner for at avgjørelser av sivile krav kan kreves gjenåpnet til ny behandling når straffesaken gjenåpnes, uavhengig av noen lengstefrist.

I likhet med i høringsnotatet foreslår departementet at unntaket bør gjelde både ved gjenåpning til gunst og til ugunst for siktede, noe som fikk støtte i høringen. Selv om det frem til nå kan synes som at behovet for et unntak har vært størst der det begjæres gjenåpning for å kunne bli frifunnet for kravet, anser departementet det som mulig at det kan oppstå en situasjon der tiltalte ble frifunnet i den opprinnelige saken, og der det ved en gjenåpning av straffesaken mer enn ti år senere kan fremstå urimelig at det ikke lenger er adgang til å kreve også avgjørelsen av sivile krav gjenåpnet.

4.7.3 Unntak fra lengstefristen i saker der det begjæres særskilt gjenåpning

En avgjørelse av et sivilt krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, kan begjæres gjenåpnet også utenom tilfellene der straffesaken gjenåpnes (særskilt gjenåpning). Departementet antar at særskilt gjenåpning først og fremst er aktuelt der den opprinnelige saken ikke endte med domfellelse for straffekravet, men der det likevel ble idømt erstatning. I slike tilfeller vil det ikke være noen fellende straffedom som kan begjæres gjenåpnet. Departementet foreslår at det innføres et unntak fra lengstefristen for saker der det begjæres særskilt gjenåpning for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak.

Departementets oppfatning er at belastningen ved at en uriktig dom på et sivilt krav vil måtte bli stående på grunn av en lengstefrist for gjenåpning, vil være størst når saken gjelder meget alvorlige lovbrudd. Det er i slike saker at rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende med særlig styrke, dersom dommen på det sivile kravet oppleves som en form for skyldkonstatering. I høringen fremkommer det imidlertid at det også i enkelte tilfeller som gjelder mindre alvorlige forhold, kan utgjøre en stor belastning om en uriktig dom på et sivilt krav som ble fremmet i forbindelse med en straffesak, må bli stående, for eksempel fordi dommen har medført et vesentlig omdømmetap. Flere høringsinstanser har også trukket frem at det er vanskelig å finne noen god måte å avgrense et unntak på uten at det vil kunne gi urimelige utslag i enkeltsaker. I lys av de øvrige forslagene i denne proposisjonen om at staten skal dekke eventuelle tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning, og at forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget skal omfatte gjenåpningssaken, mener departementet at hensynet til partenes innrettelse i stor grad vil være ivaretatt selv om et unntak ved særskilt gjenåpning gjøres generelt. Det er videre grunn til å anta at det uansett vil være relativt få saker som gjelder mindre alvorlige lovbrudd, som vil bli begjært gjenåpnet, blant annet som følge av de strenge vilkårene i tvisteloven for å få saken gjenåpnet, se punkt 4.2.2 foran. Departementet har også vektlagt innspillet fra Norges institusjon for menneskerettigheter om at det vil ivareta uskyldspresumsjonen bedre om unntaket ikke begrenses til bare å omfatte de mest alvorlige lovbruddene.

I høringsnotatet vurderte departementet om unntaket ved særskilt gjenåpning bør knyttes til om det har skjedd en viss utvikling i den bakenforliggende straffesaken, for eksempel at det er tatt ut siktelse eller tiltale mot en annen gjerningsperson. Norges institusjon for menneskerettigheter har i høringen gitt uttrykk for at uskyldpresumsjonen trolig vil ivaretas best dersom adgangen til å begjære gjenåpning knyttes til tilfeller der det er på det rene, særlig ut fra beslutninger fra en offentlig myndighet, at et sivilt krav er basert på en uriktig dom i en straffesak. Departementet fastholder likevel vurderingen i høringsnotatet om at det er vanskelig å finne noen god måte å knytte unntaket til slike beslutninger, blant annet fordi det vil kunne stenge for gjenåpning i saker som aldri blir oppklart. De strenge vilkårene for gjenåpning etter tvisteloven kapittel 31 vil i alle tilfeller medføre at særskilt gjenåpning primært vil være aktuelt der det må legges til grunn at dommen på det sivile kravet er uriktig.

Departementet foreslår derfor at det tas inn et unntak i straffeprosessloven kapittel 29 om at lengstefristen i tvisteloven § 31-6 andre ledd ikke skal gjelde når avgjørelser av sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, begjæres gjenåpnet særskilt. I likhet med tilfellene der avgjørelsen gjenåpnes sammen med straffesaken, jf. punkt 7.2 over, foreslår departementet at unntaket skal gjelde både til skadevolders gunst og ugunst.

Etter tvistelovens system er det i utgangspunktet lagt opp til en ren partsprosess mellom saksøker og saksøkte. Dette gjelder i utgangspunktet også ved begjæringer om gjenåpning. Motparten for begjæringen vil være den eller de som måtte ha vært gjort til motpart ved bruk av ordinært rettsmiddel, se HR-2020-949-U avsnitt 15. Det følger av tvisteloven § 29-8 første ledd at partene i søksmålet kan anke rettslige avgjørelser for å oppnå endring i sin favør, og at «[d]en som vil bli berørt av endringen, skal gjøres til motpart». Det betyr at riktig motpart for en gjenåpningsbegjæring normalt vil være den eller de som var motpart i saken som begjæres gjenåpnet. I høringsnotatet vurderte departementet behovet for å gjøre enkelte tilpasninger i reglene om partsstilling for å legge til rette for at parten som ble tilkjent erstatning i den opprinnelige saken, kan velge å stå utenfor gjenåpningssaken, for dermed å kunne skånes fra belastningen som en gjenåpning etter mange år kan medføre.

Departementet mener som i høringsnotatet at de alminnelige reglene om partsstilling i utgangspunktet bør gjelde også der det begjæres særskilt gjenåpning. Slik departementet vurderer det, vil de alminnelige reglene om partsstilling i tilstrekkelig grad kunne ivareta at en part som ikke ønsker å ta del i gjenåpningssaken, kan velge å stå utenfor. Regelen som foreslås i punkt 4.7.4 om at staten skal dekke eventuelle tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning, innebærer at en eventuell frifinnelse i gjenåpningssaken i slike tilfeller ikke vil få noen økonomiske konsekvenser for den som ble tilkjent erstatning i den opprinnelige saken. Vedkommende vil derfor etter departementets syn ikke bli «berørt av endringen» dersom det heller ikke av andre grunner er en interesse i å ta del i saken, jf. tvisteloven § 29-8 første ledd andre punktum. Det vil være staten, og ikke motparten i den opprinnelige saken, som vil bli økonomisk berørt av gjenåpningssaken i tilfeller der staten har utbetalt voldserstatning for forholdet og krevd regress fra skadevolder, jf. voldserstatningsloven § 11 første ledd. Etter omstendighetene vil en sak kunne gå som en motpartsløs sak, slik Agder lagmannsretts dom 4. november 2023 er et eksempel på, se punkt 4.2.4, og for øvrig sammenholdt med forslaget som er omtalt i punkt 4.7.7. Retten vil i alle tilfeller måtte prøve av eget tiltak om vilkårene for gjenåpning er oppfylt, jf. tvisteloven § 31-8 andre ledd første punktum.

4.7.4 Tilbakebetaling av utbetalt erstatning

Begrunnelsen for en absolutt frist for begjæring av gjenåpning er først og fremst hensynet til at partene på et tidspunkt må kunne innrette seg og slå seg til ro med dommen, se punkt 4.7.1 over. I saker der det er tilkjent og utbetalt erstatning til skadelidte, må skadelidte kunne sies å ha en sterk interesse i å kunne slå seg til ro med at utbetalingen er endelig når det er gått ti år. Dette vil særlig være tilfelle dersom det er snakk om større erstatningsbeløp som gjør at et tilbakebetalingskrav er vanskelig eller urealistisk å kunne innfri. Det er nærliggende at en utbetalt erstatningssum med årene kan være forbrukt, eller at pengene kan være plassert i bolig eller andre formuesgoder som det vil være vanskelig eller lite rimelig å måtte selge. Der pengene er investert, kan det også være tilfelle at investeringen har tapt seg i verdi med årene.

Som det er redegjort for i punkt 4.7.1–4.7.3 over, vil rettssikkerhetshensyn i enkelte tilfeller kunne veie så tungt at det vil være urimelig og uønsket at en sivil dom ikke kan gjenåpnes etter ti år. For at hensynet til en part som har innrettet seg etter en utbetalt erstatning, ikke skal være til hinder for å kunne innføre et unntak fra lengstefristen, foreslår departementet en regel om at staten skal dekke eventuelle tilbakebetalingskrav på utbetalt erstatning etter frifinnelse i tilfeller der en sak er gjenåpnet etter mer enn ti år. Forslaget fikk støtte i høringen. Den foreslåtte ordningen er ment å gjelde både i tilfeller av gjenåpning sammen med straffesaken og ved særskilt gjenåpning for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak. En ordning der staten dekker tilbakebetaling av utbetalt erstatning, vil også kunne være av betydning for adgangen til å gi lovendringen tilbakevirkende kraft, se punkt 4.7.6 under.

Advokatforeningen har i sitt høringssvar uttrykt at det også ved gjenåpning i saker der det er gått mindre enn ti år, vil kunne være svært belastende for en skadelidt å bli møtt med et tilbakebetalingskrav, og at det det i hvert fall innenfor voldserstatningens område bør vurderes en bestemmelse om at staten i utgangspunktet må holde skadelidte skadesløs ved gjenåpning. Til dette vil departementet bemerke at det allerede etter gjeldende rett vil være staten som vil måtte stå for eventuell tilbakebetaling i saker der det er utbetalt voldserstatning til skadelidte og krevd regress fra skadevolder. Det følger av voldserstatningsloven § 11 første ledd at krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden, går over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter loven. I slike tilfeller vil altså ikke en frifinnelse etter gjenåpning i seg selv medføre noen tilbakebetalingsforpliktelse for skadelidte. Statens rett til eventuelt å kreve den utbetalte voldserstatningen tilbakebetalt fra skadelidte reguleres av voldserstatningsloven § 12 første ledd, der det fremgår at Kontoret for voldsoffererstatning kan kreve at erstatningen tilbakebetales dersom den voldsutsatte eller dennes etterlatte «har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for vedtaket».

4.7.5 Begjæring av gjenåpning etter den domfeltes død

I høringsnotatet vurderte departementet om det er behov for at de særlige reglene om hvem som kan begjære gjenåpning i straffesaker, skal gis anvendelse også for begjæring av gjenåpning av en avgjørelse av et sivilt krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, og om gjenåpning eventuelt skal kunne besluttes uten at en part har begjært det. Etter reglene i tvisteloven prøves gjenåpningsspørsmålet i sivile saker etter begjæring fra en part. Også i straffesaker er det partene som kan begjære gjenåpning, jf. straffeprosessloven § 389. Er den domfelte død, kan imidlertid «hans ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og arvinger» begjære gjenåpning i hans sted, jf. § 389 andre ledd, jf. § 308. Påtalemyndigheten kan til gunst for domfelte begjære gjenåpning selv om vedkommende er død, jf. § 389 andre ledd, jf. § 309. Når domfelte er død og «særlige grunner» taler for det, kan Gjenopptakelseskommisjonen beslutte gjenåpning også uten at det er begjært, jf. § 394 andre ledd.

Formålet med å gjenåpne en straffesak etter at den domfelte har avgått med døden, er at en frifinnelse vil innebære en renvasking av tiltalte. Dersom det i straffesaken er pådømt et sivilt krav, vil det etter departementets syn i enkelte tilfeller kunne være et tilsvarende behov for å kunne avsi frifinnende dom også for eventuelle sivile krav for å sikre en fullstendig renvasking og eventuell restitusjon. Departementet foreslår derfor at avdødes ektefelle, slektninger i opp- eller nedstigende linje, søsken og arvinger skal gis adgang til å begjære gjenåpning også av en avgjørelse av et sivilt krav. For de nevnte personene som kan stå den avdøde nær, kan det både av ideelle og andre grunner være behov for at den avdøde blir frifunnet for de sivile kravene. I lys av at ingen av høringsinstansene har tatt til orde for det i høringen, vurderer departementet det slik at det ikke er behov for å gi påtalemyndigheten en tilsvarende anledning til å begjære gjenåpning for sivile krav.

I høringsnotatet stilte departementet spørsmålet om det ved en eventuell adgang for etterlatte til å begjære gjenåpning for sivile krav likevel vil være behov for en lengstefrist for gjenåpning for å unngå at rettsvesenet vil kunne bli belastet med gjenåpning av veldig gamle saker som det vil være lite hensiktsmessig at behandles i rettsvesenet på ny. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette i høringen. Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet av at det antakelig ikke vil være noe stort praktisk behov for en slik regel, og foreslår derfor ingen lengstefrist for disse tilfellene.

4.7.6 Tilbakevirkende kraft for unntaket fra lengstefristen

Ved innføring av et unntak fra lengstefristen for å begjære gjenåpning vil det kunne komme opp saker der lengstefristen har begynt å løpe, men ennå ikke er utløpt ved lovens ikrafttredelse. Det vil ikke innebære noen form for tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97 at lovendringen gis virkning for slike saker, se Rt. 2010 side 1091 avsnitt 39 og punkt 4.3.3 over.

Departementet mener at unntaket også bør gis anvendelse for enkelte saker der tiårsfristen for å begjære gjenåpning er utløpt før lovendringen trer i kraft, fordi gjenåpning etter sin natur kan gjelde forhold som ligger langt tilbake i tid. Det er for erstatningsdommer som begjæres gjenåpnet til gunst for den erstatningsdømte, at departementet ser et behov for dette.

Lovforslaget er rammet inn på en måte som i stor grad vil begrense de urimelige utslagene av at et unntak fra lengstefristen ved gjenåpning til gunst for den erstatningsdømte gis virkning tilbake i tid. Departementet viser til at det foreslås en ordning der staten dekker eventuelle tilbakebetalingskrav for utbetalt erstatning i saker der det mer enn ti år etter at kravet ble pådømt, blir begjært gjenåpning for sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, se punkt 4.7.4 over. Denne innretningen vil i stor grad forhindre de urimelige utslagene som en virkning tilbake i tid ellers ville hatt for erstatningskrav mellom private parter som er avgjort ved en rettskraftig dom. En gjenåpningssak som potensielt leder til en frifinnelse av den erstatningsdømte, vil riktignok kunne utgjøre en belastning for skadelidte, frata skadelidte den symbolske verdien av erstatningsdommen og gå på bekostning av skadelidtes mer abstrakte interesse i at rettsforholdet er endelig avgjort og bindende. Disse interessene oppveies imidlertid etter departementets syn av den erstatningsdømtes interesse i å få opphevet en uriktig og belastende erstatningsdom. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at unntaket fra lengstefristen som her foreslås, bør gis virkning tilbake i tid for erstatningsdommer som begjæres gjenåpnet til gunst for den erstatningsdømte. Grunnloven § 97 vurderes ikke å være til hinder for dette.

Det vil kunne være tilfeller der den erstatningsdømte ennå ikke har betalt erstatningen, eller bare har betalt delvis, når det er gått ti år etter sakens avgjørelse. Departementet antar imidlertid at den skadelidte normalt vil ha fått utbetalt voldserstatning i slike tilfeller. Hvis det ikke er tilfellet, må det antas at et eventuelt krav mot den erstatningsdømte som regel vil være foreldet. Det kan likevel ikke ses helt bort fra at den skadelidte fremdeles vil kunne ha et krav mot den erstatningsdømte etter ti år. Dette bør etter departementets vurdering ikke utelukke gjenåpning dersom vilkårene for det ellers er oppfylt. Den erstatningsdømtes behov for å bli renvasket gjennom frifinnelse for erstatningskravet må her veie tyngre enn skadelidtes mulige, men usikre, forventning om en fremtidig utbetaling.

4.7.7 Forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget

Når sivile krav fremmes i forbindelse med en straffesak, omfatter forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget også behandlingen av disse kravene. Det samme må gjelde dersom sivile krav behandles på ny sammen med en gjenåpnet straffesak, se forutsetningsvis straffeprosessloven § 400 første ledd første punktum. Det er imidlertid ingen bestemmelse i straffeprosessloven som fastsetter at forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget omfatter gjenåpningssaken når avgjørelser av sivile krav begjæres gjenåpnet særskilt. Forslaget i høringsnotatet om å innføre en regel om at forsvarer- og bistandsadvokatoppdraget omfatter gjenåpningssaken også når den gjenåpnes særskilt, fikk støtte i høringen. En slik regel gir etter departementets syn god sammenheng med regelen i straffeprosessloven § 100 tredje ledd om at oppnevningen som forsvarer omfatter fortsatt behandling av og særskilt anke over sivile krav etter tvistelovens regler i saker der det er oppnevnt bistandsadvokat, samt den tilsvarende regelen i straffeprosessloven § 107 e om bistandsadvokatoppdraget. Det foreslås derfor å tilføye en bestemmelse om at reglene i § 100 tredje ledd og § 107 e skal gjelde tilsvarende ved særskilt gjenåpning. Endringen vil gjelde for alle sivile krav som er fremmet i forbindelse med en straffesak, også dersom avgjørelsen begjæres gjenåpnet før det er gått ti år.

Når det gjelder juridisk bistand til selve gjenåpningsbegjæringen, vurderer departementet det slik at regelen i straffeprosessloven § 100 andre ledd første punktum om at retten kan oppnevne offentlig forsvarer når «særlige grunner» taler for det, i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for juridisk bistand dekket av det offentlige. Det vises til den tilsvarende muligheten etter straffeprosessloven § 397 andre ledd første punktum til å få oppnevnt forsvarer under Gjenopptakelseskommisjonens behandling i straffesaker. I lys av Advokatforeningens høringsinnspill finner departementet grunn til å nevne at oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat etter de skjønnsmessige reglene i straffeprosessloven § 100 andre ledd første punktum og § 107 a tredje ledd etter forholdene også vil kunne være aktuelt i gjenåpningssaker der det ikke var oppnevnt bistandsadvokat i den opprinnelige straffesaken.