2 Bakgrunn for lovforslaget
2.1 Historikk og utfordringer fram til i dag
2.1.1 Økt utbygging av vindkraft som følge av økt etterspørsel og endrede økonomiske rammevilkår
Forslag om endringer i behandlingsprosessene for vindkraft må ses i sammenheng med utviklingen av vindkraft i Norge de siste 20 årene.
På begynnelsen av 2000-tallet begynte vindkraft å bli en del av energimiksen i Norge. For å stimulere til ny fornybar kraftproduksjon, ble det gjort ulike endringer i de økonomiske rammebetingelsene for vindkraft mellom 2010 og 2019. Et felles elsertifikatmarked med Sverige ble innført fra 1. januar 2012. Ordningen skulle sikre kraftprodusenter som investerte i ny fornybar kraftproduksjon en ekstra inntekt, forutsatt at anlegget ble satt i drift innen 31. desember 2020, senere utvidet til 2021. Ordningen medførte at det ble meldt inn svært mange prosjekter, og konsesjonsmyndighetene ga mange konsesjoner til vindkraftanlegg som skulle konkurrere i sertifikatmarkedet. Kostnadene med å bygge vindkraft i Norge var imidlertid fremdeles så høye at få prosjekter ble realisert i den første fasen under sertifikatmarkedet. Stortinget vedtok i 2015 gunstigere avskrivningsregler for vindkraft. Samtidig falt kostnadene med å produsere vindkraft med 40 prosent mellom 2012 og 2019. Endringene i de økonomiske rammebetingelsene og ikke minst kostnadsreduksjonene, hadde stor effekt på den bedriftsøkonomiske lønnsomheten i vindkraft. I løpet av kort tid ble mange prosjekter realisert innen tidsfristen for elsertifikatene (31. desember 2021).
2.1.2 Endringer i behandlingen av vindkraftanlegg etter plan- og bygningsloven
Energiloven av 1990 krever konsesjon dersom noen ønsker å bygge, eie eller drive energianlegg, inkludert vindkraft. Vindkraftanlegg var etter plan- og bygningsloven av 1985, også omfattet av kravet om reguleringsplikt for større bygge- og anleggstiltak. Dette ble endret fra 1. juli 2009, da plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 trådte i kraft. Loven unntok konsesjonspliktige vindkraftanlegg fra reguleringsplikten. En viktig faktor var at kommunene ofte hadde dispensert fra dette kravet, fordi de så begrenset nytteverdi av å håndtere en reguleringsplan for tiltaket parallelt med en søknad om konsesjon etter energiloven. Det var før lovendringen i 2008 ikke gitt regler eller retningslinjer som avklarte forholdet mellom de to prosessene. I praksis gjaldt det et tosporet system der et vindkraftverk måtte avklares etter begge lovverk, uten nærmere bestemmelser om samordning mellom behandlingen etter plan- og bygningsloven og energiloven.
Lovendringen i 2008 gjaldt bare kravet om reguleringsplikt. Etter dette tidspunktet kan ikke vindkraft etableres i strid med kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan med mindre det blir gitt dispensasjon. I tillegg gjelder plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredning. Ved ikrafttredelsen av plan- og bygningsloven i 2009 ble plan- og bygningslovens bestemmelser om innsigelse også gjort gjeldende for behandling av konsesjonssøknader etter energiloven § 3-1.
I forarbeidene til plan- og bygningsloven, Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) side 243, er det lagt til grunn at vilkårene for dispensasjon fra arealplan alltid vil være til stede når det foreligger en endelig konsesjon etter energiloven. Begrunnelsen for særreglene for kraftanlegg, både unntaket fra reguleringsplikt, særregelen for dispensasjon og at en konsesjon kan få virkning som en statlig reguleringsplan, oppsummeres som følger i lovproposisjonen på side 249 i merknad til energiloven § 3-1 nytt fjerde ledd: «Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til å unngå unødvendige og forsinkende planprosesser med bakgrunn i at konsesjonsbehandlingen skal bestå. Alle fordeler og ulemper avveies i en helhetlig vurdering under konsesjonsbehandlingen der lokale, regionale og nasjonale prioriteringer, samt hensyn til grunneiere og andre private og allmenne interesser som blir berørt av tiltaket, inngår. Det inntas bestemmelse om at myndigheter med innsigelsesrett etter planloven også gis innsigelsesrett og utvidet klageadgang. Konsesjonsbehandlingen av kraftanlegg ivaretar langt på veg kravene til saksbehandling etter plan- og bygningsloven».
De fleste konsesjonene til vindkraftanlegg er gitt etter at plan- og bygningsloven av 2008 trådte i kraft 1. juli 2009. Av 86 operative konsesjoner (fratrukket konsesjoner som er trukket tilbake og anlegg som er nedlagt) er 22 gitt før 2010 og 64 gitt etter 2010.
En undersøkelse utført av Asplan Viak på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, viser at majoriteten av vindkraftprosjekter før 2010 ble behandlet ved å revidere kommuneplanens arealdel i etterkant av en konsesjonssøknad, for å innarbeide konsesjonsområdet i plan. Etter 2010 er det gitt omtrent like mange dispensasjoner fra arealplan som etableringer gjennom planrevisjon. Av prosjektene der innarbeiding har skjedd gjennom planrevisjon, er det kun et fåtall der kommunene har brukt kommuneplanens arealdel til en arealavklaring av vindkraft før konsesjonsbehandling. Undersøkelsen viser at det er en mangfoldig praksis i kommunene for hvordan vindkraftkonsesjoner og vindkraftanlegg håndteres i den kommunale arealplanleggingen. Det er få eksempler på godt samspill mellom konsesjonsprosessen og arealplanprosessen for vindkraftanlegg. Kommunene er likevel jevnt over tilfreds med konsesjonsprosessen, men er mindre tilfreds med konsesjonsmyndighetens klagesaksbehandling og beslutninger om statlig arealplan. Det vises til Ståvi, J. M. Bruk av arealplan etter plan- og bygningsloven i vindkraftsaker – kartlegging av praksis i kommuner med vindkraftkonsesjoner, Asplan Viak, 2022, (Asplan Viak 2022) s. 14–15.
2.1.3 Utfordringer – lokal motstand og stans i konsesjonsbehandling
Den økte utbyggingstakten for vindkraft fra 2018 førte til protester og motstand fra lokalbefolkning, aksjonsgrupper og andre aktører en rekke steder i landet. I forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring, ble det besluttet å utvikle en «Nasjonal ramme for vindkraft». Samtidig med en akselerert utbygging, lanserte NVE i april 2019 «Forslag til nasjonal ramme for vindkraft», der det ble foreslått å peke ut 13 større områder som mest egnet for vindkraft. Forslagene resulterte i et stort antall protester. I 2019 varslet regjeringen Solberg at den ikke ville gå videre med «Nasjonal ramme for vindkraft», og at konsesjonsprosessen skulle gjennomgås. Konsesjonsbehandlingen av nye prosjekter for vindkraft på land ble samtidig midlertidig stanset.
I flere saker før 2019 gikk det lang tid fra konsesjonsvedtaket ble fattet til realisering av vindkraftanlegget ble aktuelt. Hovedårsaken til tidsbruken var at vindkraft ikke var bedriftsøkonomisk lønnsomt, og derfor var avhengig av offentlig støtte for å kunne realiseres. Slik støtte ble først gitt gjennom prosjektstøtte fra ENOVA, deretter gjennom det felles svensk–norske elsertifikatmarkedet og etter hvert også gjennom gunstige avskrivningsregler for vindkraft. Etter hvert medførte teknologiutviklingen at det ble mulig med større turbiner til en lavere kostnad pr. installert MW. Summen av støttetiltakene og teknologiutviklingen medførte at vindkraft i årene fram mot 2020 etter hvert ble bedriftsøkonomisk lønnsomt. De fleste urealiserte konsesjonene ble etter søknad videreført med forlengede frister, slik at prosjektene skulle kunne delta i konkurransen under elsertifikatmarkedet. Dette innebar at enkelte vindkraftkonsesjoner og tilhørende konsekvensutredninger etter hvert ble relativt gamle.
Så å si alle vindkraftanlegg som har fått stadfestet konsesjonen etter klagebehandling i Olje- og energidepartementet, hadde på vedtakstidspunktet støtte i de berørte vertskommunene. Kommunenes standpunkt har gjennom skiftende regjeringer i praksis vært avgjørende for konsesjonsspørsmålet i de aller fleste sakene. Kommunene tok stilling til vindkraftprosjekter på ulike måter. I mange saker skjedde dette gjennom dispensasjon fra kommuneplanens arealdel, uten de krav til helhetlige vurderinger, medvirkning og konsekvensutredninger som gjelder for revisjon av kommuneplanen. Bakgrunnen for dette var en forutsetning fra lovgivers side om at disse hensynene skulle ivaretas tilstrekkelig gjennom saksbehandlingsreglene i energiloven.
Tiden som gikk fra konsesjonsvedtak ble fattet til realisering av vindkraftanlegg ble aktuelt, medførte at vindkraftprosjektene i flere tilfeller endret seg til dels betydelig, blant annet som følge av teknologisk utvikling med stadig større vindturbiner. Dette kan være en medvirkende årsak til at synet på vindkraft i mange av de berørte lokalsamfunnene endret seg. Disse endrede oppfatningene påvirket både lokalpolitikere, befolkningen generelt, organisasjoner og politikere på Stortinget, med konsekvenser også for synet på konkrete prosjekter som hadde fått konsesjon.
Mange av disse endrede oppfatningene var konsesjonsrettslig sett ikke relevante, i det konsesjonene var gitt og de sakene som var til behandling gjaldt detaljerte planer for vindkraftanlegget. Kommunen er ikke selv ansvarlig myndighet for de detaljerte planene etter energiloven, men er høringspart. Enkelte kommuner som endret holdning til vindkraftutbygging undervegs i prosessen, brukte imidlertid sin plan- og dispensasjonsmyndighet til å stoppe utbygging. Det vises til Inderberg, T.H. og Saglie, I-L. Planlegging av vindkraftanlegg og kommunens rolle, Broch Hauge, K. og Stokke, K.B, red. Integrert kystsoneforvaltning – planfaglige, samfunnsvitenskapelige og juridiske perspektiv. Universitetsforlaget, 2021, s. 221–245.
2.2 Formålet med lovendringene
Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen – legger opp til flere innskjerpinger som vil bidra til å få på plass bedre prosesser for etablering av vindkraftanlegg på land. Blant annet er både tidsbruken og adgangen til å endre prosjektene forutsatt strammet kraftig inn. Stortingets energi- og miljøkomité har i Innst. 101 S (2020–2021) bemerket at det i tillegg til disse endringene, er avgjørende at det legges opp til gode lokale prosesser.
Det overordnede formålet med forslagene til lovendringer som foreslås i denne proposisjonen, er å styrke kommunenes rolle i prosesser knyttet til utbygging av vindkraft på land, jf. Innst. 101 S (2020–2021). Det er lagt til grunn at økt involvering av kommuner og lokalsamfunn er nødvendig for å gi økt legitimitet til prosessene, bedre forankring av vindkraft lokalt og bedre tilpassede løsninger. Endringene antas å redusere konfliktnivået, og dermed gi grunnlag for en videre utbygging av vindkraft, blant annet for å styrke kraftbalansen og nå de nasjonale klimamålene. Disse endringene kommer i tillegg til de endringene i regelverket og praktiseringen av regelverket som Stortinget for øvrig har sluttet seg til ved behandling av vindkraftmeldingen.
Mål om effektive prosesser og hensynet til å unngå unødvendig dobbeltbehandling står sentralt i departementets forslag. Konsesjonsbehandlingen av vindkraft er samtidig forutsatt å bestå som en helhetlig samfunnsøkonomisk avveining av alle fordeler og ulemper ved prosjektet, herunder avveining av både lokale, regionale og nasjonale hensyn etter grundige utredninger og høringer.
2.3 Internasjonale forpliktelser
2.3.1 EØS-rettslige rammer
Det finnes relevant EØS-regelverk som setter rammer for konsesjonsbehandling etter energiloven og avklaring av arealbruk etter plan- og bygningsloven.
Fornybardirektivet fra 2009 (2009/28/EF) er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Direktivet gir overordnede rammer for konsesjonsbehandling av fornybar energi, herunder vindkraft. Det følger av artikkel 13 nr. 1 at regler om konsesjonsbehandlingen skal være forholdsmessige og nødvendige, og medlemsstatene plikter å treffe tiltak for å sikre bl.a. at prosessen knyttet til arealavklaring og konsesjonsbehandling samordnes, at det finnes tilgjengelig informasjon om behandling av søknader, at regler som styrer godkjenning, sertifisering og tillatelser, er objektive, oversiktlige, forholdsmessige og at konsesjonsprosessen framskyndes og forenkles. Fornybardirektivet medførte ingen behov for endringer i energiloven på dette området.
EU har vedtatt et revidert fornybardirektiv (EU) 2018/2001) som blant annet omhandler saksbehandling av ny fornybar energiproduksjon og utbygging av overføringsnett. Direktivet fastsetter nye krav om forenkling og effektivisering av konsesjonsprosesser. Medlemslandene skal etablere eller tilordne ett eller flere administrative kontaktpunkter som skal koordinere hele konsesjonsprosessen for søknader om utbygging av kraftverk og overføringsnett («one-stop-shop»). Det er ikke konkludert om direktivet er EØS-relevant. EUs lovgivningsinstitusjoner forhandler i disse dager om ytterligere endringer i fornybardirektivet som del av Fitfor55 og RepowerEU, med sikte på enda raskere utbygging av fornybar energi.
Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre direktiv 2011/92/EU om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger (også kalt EIA-direktivet) og direktiv 2001/42/EF om vurdering av miljøvirkninger av visse planer og programmer (også omtalt som SEA-direktivet). Direktivene er gjennomført i Norge gjennom bestemmelser om konsekvensutredning i plan- og bygningsloven med forskrift om konsekvensutredninger, og i petroleumsregelverket, havenergiregelverket og havbunnsmineralregelverket. Regelverket om konsekvensutredninger for planlegging og utbygging av vindkraftanlegg går fram av plan- og bygningsloven kapittel 4 og 14 med tilhørende forskrift om konsekvensutredninger.
SEA-direktivet har regler om konsekvensutredning og prosess for overordnede planer og programmer som legger føringer for senere vedtak om tiltak og prosjekter. I forskrift om konsekvensutredninger er SEA-direktivets virkeområde angitt i § 6 bokstav a og § 7 bokstav b. Av § 6 a framgår det at krav om behandling i samsvar med SEA-direktivet gjelder for regionale planer, kommuneplaner og områdereguleringer som legger føringer for tiltak nevnt i vedlegg I eller vedlegg II til forskriften.
EIA-direktivet gjelder for såkalt «development consent», det vil si vedtak som gir grunnlag for gjennomføring av tiltak. EIA-direktivet er i forskrift om konsekvensutredninger angitt i § 6 bokstav b og c, § 7 bokstav a og § 8 bokstav a og b. I norsk sammenheng gjelder dette normalt for detaljreguleringer for tiltak i vedlegg I eller II og andre tiltak i vedlegg I eller II som behandles etter andre lover enn plan- og bygningsloven.
Etter direktivene opererer man med konsekvensutredning på to nivåer – overordnet nivå og tiltaksnivå. Kravene til utredninger av planer og tiltak på tiltaksnivå etter EIA-direktivet er mer detaljerte enn kravene til utredning av overordnede planer, jf. skillet mellom utredningskrav i SEA-direktivet og tilsvarende krav etter EIA-direktivet.
2.3.2 Menneskerettslige forpliktelser
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 inneholder en bestemmelse om retten til kulturutøvelse for personer som tilhører minoriteter. Bestemmelsen slår fast at personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter, ikke skal nektes rett til «å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk». Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Det vil si at dersom det er konflikt mellom en av konvensjonens bestemmelser og en norsk lovbestemmelse, vil konvensjonen gå foran nasjonal rett.
Folkeretten innebærer en materiell skranke for konsesjonsbehandlingen av vindkraft. Det kan ikke gis konsesjon til tiltak som innebærer en nektelse – «denial» jf. SP art. 27 – av retten til kulturutøvelse. Begrensningen i adgangen til kulturutøvelse trenger ikke være absolutt for å innebære en «nektelse», også inngrep som innebærer vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse vil innebære en nektelse i folkerettslig forstand, jf. HR-2021-1975-S (Fosen). Alminnelige samfunnsøkonomiske vurderinger er ikke relevante der et tiltak antas å være i strid med folkeretten.
En viktig del av statens folkerettslige plikter overfor samene som minoritet og urfolk, handler om deltakelse i beslutningsprosesser. FNs menneskerettskomité har, både i generelle tolkningsuttalelser og i klagesaker, også innfortolket i SP art. 27 et krav om urfolks rett til effektiv deltakelse i beslutningsprosesser. I vurderingen av om rettighetene etter SP artikkel 27 er ivaretatt, er det et vesentlig moment om minoritetens rett til effektiv deltakelse i beslutningsprosessen er oppfylt.
Samers rett til deltakelse i beslutningsprosesser følger også av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge har ratifisert. Statens plikt til å konsultere urfolk er slått fast i konvensjonens artikkel 6.
Menneskerettsloven inkorporerer som norsk lov de mest sentrale delene av urfolksretten, jf. punkt 5.
FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP) omhandler individuelle og kollektive rettigheter for urfolk. Erklæringen er ikke rettslig bindende, men anses som et sentralt dokument innenfor urfolksretten, jf. blant annet HR-2018-456-P (Nesseby). Erklæringen legger vekt på at urfolk har rett til å bevare og styrke sin kultur og sine tradisjoner.
2.3.3 Europarådets landskapskonvensjon
Norge har gjennom ratifisering av Europarådets landskapskonvensjon forpliktet seg til å innarbeide landskap i lovverket, blant annet ved at begrepet landskap synliggjøres og at det legges opp til planprosesser som synliggjør konsekvenser av landskapsendringer. Landskapskonvensjonen er i Norge innarbeidet i forarbeidene til plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008).
2.4 Høringen
Høringen ble offentliggjort på Kommunal- og distriktsdepartementets hjemmeside 13. januar 2023. Høringsfrist var 27. februar 2023.
Departementet sendte høringen direkte til følgende høringsinstanser:
Departementene
Bane NOR SF
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Digitaliseringsdirektoratet
Direktoratet for arbeidstilsynet
Direktoratet for byggkvalitet
Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)
Distriktssenteret
Domstoladministrasjonen
Forbrukerrådet
Forsvarsbygg
Fiskeridirektoratet
Folkehelseinstituttet
Helsedirektoratet
Helse Midt-Norge
RHF Helse Nord
RHF Helse Sør-Øst
RHF Helse Vest
RHF Husbanken
Konkurransetilsynet
Kystverket
Landbruksdirektoratet
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Mattilsynet
Miljødirektoratet
Norges forskningsråd
Norges geologiske undersøkelser (NGU)
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Norsk Polarinstitutt
Oljedirektoratet
Politidirektoratet
Regelrådet
Regjeringsadvokaten
Reindriftsstyret
Riksantikvaren
Singsås Fjellstyre
Sjøfartsdirektoratet
Statens helsetilsyn
Statens kartverk
Statens naturoppsyn
Statistisk sentralbyrå
Statens vegvesen – Vegdirektoratet
Statens strålevern
Statsbygg
Statsforvalterne
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)
Norsk institusjon for menneskerettigheter
Sametinget
Sivilombudet
Fylkeskommunene
Kommunene
Avinor AS
Bane NOR Eiendom
Finnmarkseiendommen
Innovasjon Norge
Nye Veier AS
Statkraft AS
Statnett SF
Statskog SF
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Høgskolen i Innlandet
Høgskulen på Vestlandet
Høgskolen i Volda
Høgskolen i Østfold
Nord Universitet
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Oslo Metropolitan University – storbyuniversitetet
Samisk høgskole
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Sørøst-Norge
Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet
Byggforsk
Fafo – Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning
Fridtjof Nansens institutt
GRID-Arendal
Havforskningsinstituttet
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
International Research Institute of Stavanger AS (IRIS)
Møreforskning AS
Nordlandsforskning
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Norsk institutt for vannforskning (NIVA)
Norwegian Research Centre AS (NORCE)
Sintef
Transportøkonomisk institutt
Vestlandsforskning
Østlandsforskning
Den Norske Advokatforening
Akademikerne
Arkitektbedriftene i Norge
Arkitektenes fagforbund
Balvatn reinbeitedistrikt
BA-nettverket
Bassevuovdi/Helligskogen reinbeitedistrikt
Bedriftsforbundet
Bellona
Birdlife Norge
Bivdu – Sjøsamisk fangst- og fiskeriorganisasjon
Boligbyggelaget USBL
Boligprodusentenes Forening
Borgerrettsstiftelsen
Byggenæringens Landsforening (BNL)
Byggmesterforbundet
Byrkije reinbeitedistrikt
Den Norske Turistforening
Det Kongelige Selskap for Norges Vel
Det norske hageselskap
Dielddasuolu/Tjeldøy reinbeitedistrikt
Distriktsenergi
Duokta reinbeitedistrikt
EDL – Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd
Energi Norge
Energiforsyningens Fellesorganisasjon (Enfo)
Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg (EBA)
Fagforbundet
Fellesforbundet
Finans Norge
Finansforbundet
Finnmark sjølaksefiskeforening
Fornybar Norge
Fortidsminneforeningen
Forum for natur og friluftsliv
Fovsen Njaarke sijte Sør-gruppen (Fosen reinbeitedistrikt)
Framtiden i våre hender
Friluftsrådenes landsforbund
Frostisen reinbeitedistrikt
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Fæmund sijte (Femund reinbeitedistrikt)
Gasken Laante sijte (Feren reinbeitedistrikt)
GeoForum
Geomatikkbedriftene
Gielas reinbeitedistrikt
Granbygda utmarkslag
Greenpeace
Grønn byggallianse
Gåebrien sijte (Riast/Hylling reinbeitedistrikt)
Hestmannen/ Strandtindene reinbeitedistrikt
Hovedorganisasjonen Virke
Huseiernes Landsforbund
IKT-Norge
Ildgruben reinbeitedistrikt
Ittunjárga/Rendalen reinbeitedistrikt
Ivgoláhku Lakselvdal/Lyngsdal reinbeitedistrikt
Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt
Kongsvikdalen reinbeitedistrikt
Kontaktutvalget for tamreinlagene i Sør-Norge
KS – Kommunesektorens organisasjon
KS – Forum for utdanning i samfunnsplanlegging (FUS)
KS Bedrift
La Naturen Leve
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Landssamanslutninga av vasskraftkommunar
Landssammenslutninga av norske vindkraftkommuner (LNVK)
Linnásuolu / Kanstadfjord/Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt
Låarte sijte (Luru reinbeitedistrikt)
Maskinentreprenørenes Forbund
Meavki/Stuoranjárga/Mauken/Tromsdalen reinbeitedistrikt
Motvind Norge
Natur og Ungdom
Naturvernforbundet
NHO Reiseliv
Njaarke sijte Nord-gruppen (Fosen reinbeitedistrikt)
Nord-Trøndelag reinbeitedistrikt
Norges Bondelag
Norges Bygg- og eiendomsforening
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fiskarlag
Norges Fjellstyresamband
Norges Handikapforbund
Norges Hytteforbund
Norges idrettsforbund
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO)
Norges Jeger- og Fiskerforbund
Norges Jordskiftekandidatforening
Norges Juristforbund
Norges Kulturvernforbund
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges Skogeierforbund
Norges Takseringsforbund
Norges Televisjon AS
Norkring AS
Norsk Bergindustri
Norsk Bolig- og byplanforening
Norsk Bond- og Småbrukarlag
Norsk Byggtjeneste AS
Norsk Eiendom
Norsk Fjernvarme
Norsk Friluftsliv
Norsk Huseierforening
Norsk Hydro ASA
Norsk Industri
Norsk Kommunalteknisk Forening
Norsk Landbrukssamvirke
Norsk Sentrumsutvikling
Norsk teknologi/NELFO
Norsk Vann
Norske arkitekters landsforbund (NAL)
Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)
Norske Landskapsarkitekters forening
Norske Reindriftsamers Landsforbund
Norske Samers Riksforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Nuorta Sážžá/Nord-Senja Deavddis/Dividalen reinbeitedistrikt
Oarjjit Sážžá/Sør-Senja reinbeitedistrikt
OBOS BBL
Offshore Norge
Polyteknisk Forening
Ráidná/Reinøy reinbeitedistrikt
Ráneš/Ringvassøy
Reinbeitedistrikt 41 Beaskáđas
Reinbeitedistrikt 11T Reinøy
Reinbeitedistrikt 13 — Siskit Čorgas ja Lágesduottar
Reinbeitedistrikt 14 – Spiertanjarga/Børselvfjellet
Reinbeitedistrikt 14A-Spiertagáisa
Reinbeitedistrikt 16
Reinbeitedistrikt 17
Reinbeitedistrikt 19 Sállan/Sørøy
Reinbeitedistrikt 19/32T
Reinbeitedistrikt 20 Fálá/Kvaløy
Reinbeitedistrikt 21 Gearretnjárga
Reinbeitedistrikt 22 Fiettar
Reinbeitedistrikt 23 S/N gr. A Valgenjárga
Reinbeitedistrikt 23 S/N gr. B Girenjárga
Reinbeitedistrikt 23 S/N gr. C Jalgon
Reinbeitedistrikt 23 S/N gr. D
Reinbeitedistrikt 24A Oarje-Sievju/ Seiland Vest
Reinbeitedistrikt 24B Seiland Øst
Reinbeitedistrikt 25 Stierdná/Stjernøy
Reinbeitedistrikt 26 Lákkonjárga
Reinbeitedistrikt 27 Joahkonjárga
Reinbeitedistrikt 28 Cuokcavuotna/ Bergsfjord
Reinbeitedistrikt 29 Seakkesnjárga ja
Reinbeitedistrikt 30A Vestre sonestyre/Oarjjabealli
Reinbeitedistrikt 30B Midtre sonestyre/ Guovdajohtolat
Reinbeitedistrikt 30C Østre sonestyre/ Nuorttabealli
Reinbeitedistrikt 32 Silvetnjárga
Reinbeitedistrikt 33 Spalca
Reinbeitedistrikt 33T Ittunjárga/Rendalen
Reinbeitedistrikt 34 Ábborášša
Reinbeitedistrikt 35 Fávrrosorda
Reinbeitedistrikt 36 Cohkolat ja Biertavárri
Reinbeitedistrikt 37 Skárfvággi
Reinbeitedistrikt 39 Árdni/Gávvir-Arnøy/Kågen
Reinbeitedistrikt 40 Orda
Reinbeitedistrikt 42 Beahcegealli
Reinbeitedistrikt 7—Rákkonjárga
Reinbeitedistrikt 9- Čorgas/Oarje Deatnu
Reinbeitedistriktene 1, 2 og 3 – Nuortat Matta Varjjat/Østre Sør-Varanger
Reinbeitedistriktene 4/5 B – Cizášnjarga-Sállan/Spurvneset/Skogerøya:
Reinbeitedistriktene 5A og 5C – Beahceveai/Pasvik
Reinbeitedistriktene 6 og 5 D – Varjjatnjarga/Varangerhalvøya
Roabat/Grovfjord reinbeitedistrikt
Ruobbá/Rebbenesøy reinbeitedistrikt
Røssåga/Toven reinbeitedistrikt
Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF)
SAFO
Sállir/Kvaløy reinbeitedistrikt
Saltfjellet reinbeitedistrikt
Samarbeidande Kraftfylke
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA)
Samarbeidsrådet for naturvernsaker
Samenes Folkeforbund
Samfunnsbedriftene (tidligere KS Bedrift)
Samskipnadsrådet
Senter for nordlige folk
Sjømat Norge
Skjomen reinbeitedistrikt
Småkraftforeninga
Snåsa Skækhere sijte (Skjækerfjell reinbeitedisitrikt)
Stájggo-Hábmer reinbeitedistrikt
Stállonjárga/Hjerttind reinbeitedistrikt
Standard Norge
Stopp diskriminering
Svahken sijte (Elgå reinbeitedistrikt)
Sør-Varanger sjølaksefiskarlag
Saanti sijte (Essand reinbeitedistrikt)
Tana- og omegn sjølaksefiskeforening
Teknisk-naturvitenskapelig forening (TEKNA)
Telenor AS
Tjåehkere sijte (Østre Namdal reinbeitedistrikt)
Trollheimen sijte (Trollheimen reinbeitedistrikt)
Utmarkkommunenes Sammenslutning (USS)
Várdná/Vannøy reinbeitedistrikt
Vegforum for byer og tettsteder
Vellenes Fellesorganisasjon
Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt
WWF-Norge
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Zero Emission Resource Organisation (ZERO)
Åarjel Njaarke sijte (Vestre Namdal reinbeitedistrikt)
Det ble mottatt totalt 220 høringsuttalelser i forbindelse med den alminnelige høringen av lovforslagene. Av disse hadde 141 høringsinstanser realitetsmerknader, 23 høringsinstanser støtter forslaget uten videre merknader, 50 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelser der de uttrykker motstand mot vindkraft, hvorav 42 er private innspill. Seks høringsinstanser har ikke merknader.
Følgende 141 instanser hadde realitetsmerknader:
Forsvarsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Direktoratet for mineralforvaltning
Helsedirektoratet
Landbruksdirektoratet
Miljødirektoratet
Norges vassdrags- og energidirektorat
Riksantikvaren
Statens kartverk
Statens vegvesen
Statistisk sentralbyrå
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)
Norsk institusjon for menneskerettigheter
Sametinget
Statsforvalteren i Agder
Statsforvalteren i Innlandet
Statsforvalteren i Rogaland
Statsforvalteren i Troms og Finnmark
Statsforvalteren i Trøndelag
Agder fylkeskommune
Innlandet fylkeskommune
Møre og Romsdal fylkeskommune
Nordland fylkeskommune
Rogaland fylkeskommune
Troms og Finnmark fylkeskommune
Vestfold og Telemark fylkeskommune
Vestland fylkeskommune
Viken fylkeskommune
Alver kommune
Aremark kommune
Arendal kommune
Bergen kommune
Bjerkreim kommune
Bremanger kommune
Bygland kommune
Eidsvoll kommune
Evje og Hornnes kommune
Farsund kommune
Fjaler kommune
Froland kommune
Frøya kommune
Gausdal kommune
Gjesdal kommune
Grimstad kommune
Hitra kommune
Hyllestad kommune
Høyanger kommune
Kautokeino kommune
Kinn kommune
Kristiansand kommune
Lillehammer kommune
Masfjorden kommune
Midt-Telemark kommune
Modalen kommune
Nome kommune
Porsgrunn kommune
Rendalen kommune
Sandnes kommune
Sarpsborg kommune
Selbu kommune
Sokndal kommune
Sunnfjord kommune
Trondheim kommune
Tromsø kommune
Tysvær kommune
Vefsn kommune
Øyer kommune
Åseral kommune
Statkraft SF
Amnesty International
Aneo AS
Birdlife Norge
Buolbmát Johtti Sámiid Searvi/Polmak Flyttsamelag
Den Norske Advokatforening
Den norske turistforening
Distrikt 42 Beahcegealli – Fimppaid siida
Enivest
Folk for fjella
Folkeaksjonen mot Davvi vindkraftverk
Fornybar Norge
Fosen naturvernforening
Friluftsrådenes landsforbund
Hafslund
Helligskogen reinbeitedistrikt
Hyllestad Senterparti
Kárášjoga johttisámiid searvi/ Karasjok flyttsamelag
Kraftfylka
KS – Kommunesektorens organisasjon
La naturen leve
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar
Landssammenslutningen Norske Vindkraftkommuner
LO
Masfjorden KrF
Motvind Innlandet
Motvind Nord
Motvind Nordvest
Motvind Norge
Motvind Sjonfjellet
Motvind Sunnfjord
Motvind vest
Natur eller vindkraft Bevar Finnskogen
Naturvernforbundet
Naturvernforbundet i Trøndelag
Naturvernforbundet i Lofoten
Naturvernforbundet i Rana og omegn
Naturvernforbundet i Troms
Naturvernforbundet i Østfold
Nei til vindkraft i Agder
Nei til vindkraft Setesdal
Nei til vindkraftverk på Haramsøya
NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon
Nordlandsforskning
Nord-Senja reinbeitedistrikt
Norges Bondelag
Norges Jeger- og Fiskerforbund
Norges Miljøforbund
Norges televisjon AS
Norsk friluftsliv
Norsk Hydro
Norske landskapsarkitekters forening
Norske Reindriftsamers Landsforbund
Norske Samers Riksforbund
Norskog
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Raudt Ålesund
Reinbeitedistrikt 4/5 B
Reinbeitedistrikt 9 Čorgaš
Reinbeitedistrikter 30A, 23, 33, 35 og 41
Reinbeitedistrikter i Kautokeino
RIF – rådgivende ingeniørers forening
Rødt Troms
Sabima
Samfunnsbedriftene Energi
Troms kraft AS
Utmarkskommunenes Sammenslutning
WWF
Zephyr AS
Å Energi AS
Følgende 23 instanser støtter forslaget uten videre merknader:
Statnett AS
Aurskog-Høland kommune
Engerdal kommune
Fauske kommune
Hammerfest kommune
Hareid kommune
Kvinesdal kommune
Larvik kommune
Lebesby kommune
Meråker kommune
Nærøysund kommune
Orkland kommune
Oslo kommune
Skien kommune
Stad kommune
Sunndal kommune
Ulvik kommune
Vaksdal kommune
Øygarden kommune
Industri Energi
Norsk Industri
OBOS
Å Energi AS
Følgende 8 instanser uttrykte motstand mot vindkraft:
Demningen AS
Granli historielag
Pensjonistpartiet
Pensjonistpartiet Våler
Reinøy reinbeitedistrikt
Rødt Gjerstad
Rødt Frogn
Rødt Karlsøy
42 private sendte høringssvar der de uttrykte motstand mot vindkraft.
Følgende 6 instanser har ikke merknader til høringen:
Klima- og miljødepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Fiskeridepartementet
Kystverket
Sunndal kommune
Nye veier AS
Høringsuttalelsene kommer fra 5 departementer, 14 andre statlige organer, 9 fylkeskommuner, Sametinget, 58 kommuner i tillegg til KS, og om lag 95 andre organisasjoner og virksomheter, herunder Landssammenslutninga av Norske vindkraftkommuner, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, Fornybar Norge og flere reinbeitedistrikter. I tillegg har 42 private avgitt høringsuttalelse. 35 høringsinstanser slutter seg til alle forslag uten videre merknader. 57 høringsinstanser er mot forslaget, og mener enten det ikke bør fremmes, eller at det bør gjøres vesentlige endringer. Flertallet av høringsinstansene, rundt 90, støtter hovedinnretningen i forslaget, men har merknader til noen av endringsforslagene eller omtalen av dem. En del private høringsinstanser uttaler seg ikke til høringsforslaget, men uttrykker motstand mot vindkraft generelt. I høringen er det framkommet synspunkter om at lovendringene også bør omfatte solkraft og annen fornybar energiproduksjon. Dette har ikke vært en del av høringen og drøftes ikke videre i dette lovforslaget. Merknader som knytter seg til de enkelte endringsforslagene er gjengitt under hvert enkelt forslag. Nedenfor gjengis hovedpunkter fra de generelle delene av høringsuttalelsene.
2.5 Konsultasjon med Sametinget
Det er gjennomført to administrative konsultasjoner og en politisk konsultasjon med Sametinget. I den politiske konsultasjonen 13. april 2023 ble det konkludert med følgende: «Konsultasjonen avdekket ikke større uenighet om det konkrete lovforslaget. Sametinget kunne imidlertid ikke slutte seg til lovforslaget, fordi Sametingets forslag til utvidelser av lovforslaget ikke ble tatt til følge.»