2 Reindriftsavtalen som reindriftspolitisk virkemiddel

2.1 Kort om utvikling av reindriftsavtalen

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet var det en forholdsvis sterk vekst i overføringene over reindriftsavtalen. Disse overføringene ga reindriftsutøverne økt økonomisk trygghet, og en mulighet til å videreutvikle reindriften som næring. Samtidig bidro overføringene til en utilsiktet virkning ved at reintallet økte, og da særlig reintallet i deler av Finnmark. På 1990-tallet sto reintallstilpasningen i Finnmark, men også reintalls- og inntektsfordelingen, sentralt når man drøftet innretningen av de økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen. Innretningen av de økonomiske virkemidlene viste seg etter hvert ikke å ha den ønskede effekt på reintallstilpasningen. Fra og med Reindriftsavtalen 2003/2004 ble derfor tilskuddsordningene lagt vesentlig om. Tilskuddene til siidaandeler og tamreinlag ble endret fra ordninger som i stor grad var faste beløp per siidaandel, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Dette innebærer at mens ordningene tidligere var knyttet opp mot et minstekrav til produksjon (kg), er dagens ordninger knyttet til verdien av det som produseres (kr). Videre er det rettet oppmerksomhet mot tiltak som skal legge til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt, ved fortsatt å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping.

Figur 2.1 viser forholdet mellom krav og ramme de siste fem årene. Figuren viser samtidig at rammen til reindriftsavtalen har økt gjennom hele regjeringen Solberg sin funksjonstid.

2.2 Inneværende reindriftsavtale

Inneværende reindriftsavtale for 2018/2019 innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt 123,1 mill. kroner. Dette er en økning på 4,5 mill. kroner i forhold til Reindriftsavtalen 2017/2018.

Reindriftsavtalen 2018/2019 sitt hovedmål er å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv.

Reindriftsavtalen 2018/2019 viderefører linjene i Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Det innebærer blant annet at tilskuddsordningene som styrker produksjon og omsetning prioriteres, og at det legges til rette for de reineierne som har reindrift som hovednæring.

Videre innebærer gjeldende avtale en betydelig økning av tilskuddet til reinbeitedistriktene. Noe av økningen er øremerket til distriktenes arbeid med å styrke HMS og beredskap for å sikre dyrevelferden under vanskelige beiteforhold. Distriktsmidlene skal også støtte opp om arbeidet med å utvikle driften i en bærekraftig retning, herunder overvåke reintall og sikre reindriftens arealer.

Reindriftsavtalen 2018/2019 var den femte avtalen der regjeringen har kommet fram til enighet med NRL. Enighet i avtaleforhandlingene er viktig for å støtte opp om avtaleinstituttet og den hovedavtalen som er inngått mellom Landbruks- og matdepartementet og NRL.