6 Merknader til lovforslagene

Til § 1

Første ledd første punktum hjemler et pålegg om å gjennomføre en test for covid-19 der det er nødvendig for å sikre utlevering eller overlevering. I vurderingen av hva som er nødvendig, vil det særlig være relevant om transportselskapet, begjærende stat eller et eventuelt transittland krever dokumentasjon når det gjelder en gjennomført covid-19-test. Det ligger også i formuleringen om at tiltaket må være nødvendig, at utreisespørsmålet er nært forestående. Se punkt 3.8.2.

Et pålegg etter § 1 første ledd første punktum kan ikke påklages etter straffeprosessloven § 59 a første ledd. Kompetansen til å gi et slikt pålegg legges til de delene av politiet som inngår i påtalemyndigheten, med mindre riksadvokaten eller statsadvokaten bestemmer noe annet.

Etter annet punktum skal en slik test gjennomføres ved bruk av PCR-test eller en tilsvarende testmetode som kan gjennomføres på en medisinskfaglig forsvarlig måte uten å påføre fare. Formuleringen om at testmetodene skal gjennomføres på «medisinskfaglig forsvarlig måte uten å påføre fare», har en parallell i smittevernloven § 3-1 første ledd.

Annet ledd bestemmer at testen skal gjennomføres av en lege eller annet kvalifisert helsepersonell, og at den skal gjennomføres så skånsomt som mulig.

Tredje ledd gir for det første påtalemyndigheten rett til å innhente testresultatet fra helsepersonell uten hinder av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Videre skal påtalemyndighetens taushetsplikt ikke være til hinder for videreformidling av resultatet av testen til utenlandske myndigheter eller private aktører, så langt dette er nødvendig for å gjennomføre utleveringen eller overleveringen. Om kravet til negativt testresultat skulle falle bort etter prøvetakingen, men før resultatet er meddelt, skal ikke resultatet meddeles på grunnlag av denne bestemmelsen, siden det da ikke lenger vil være «nødvendig» å opplyse om resultatet.

Fjerde ledd slår fast at personopplysningsloven gjelder for behandlingen av opplysningene etter bestemmelsen hvis annet ikke er bestemt i lov eller forskrift. Bakgrunnen er at formålet med behandling av opplysningene er av helsemessig karakter. Øvrig nødvendig behandling av personopplysninger i forbindelse med utlevering eller overlevering reguleres av relevant lovgivning, herunder politiregisterloven.

Til § 2

Etter første ledd første punktum kan påtalemyndigheten fremsette en begjæring for retten om tvangsgjennomføring av covid-19-test som nevnt i § 1 første ledd, dersom det er grunn til å tro at den ettersøkte ikke vil la seg teste frivillig eller medvirke til undersøkelsen. Det er opp til påtalemyndigheten å vurdere om begjæringen kan og skal fremmes.

Dersom den ettersøkte motsetter seg utlevering eller overlevering, kan det typisk gi påtalemyndigheten grunn til å tro at denne også vil motsette seg testing. En så vidt hyppig prøving av spørsmålet om bruk av tvang vil trolig føre til at retten må vurdere om det kan gis forhåndssamtykke i flere saker enn der bruk av tvang vil være aktuelt. Dette vil imidlertid neppe føre til en nevneverdig merbelastning for domstolen, og det vil sikre en rettslig prøving i alle saker der tvangsspørsmålet antas aktualisert.

Etter første ledd annet punktum skal retten, på begjæring fra påtalemyndigheten, avgjøre ved beslutning om det er adgang til å gjennomføre test med tvang som nevnt i § 3 første ledd. Bestemmelsen forutsetter at retten må ta stilling til en begjæring fra påtalemyndigheten før påtalemyndigheten kan fatte en eventuell beslutning etter § 3, og at retten alltid skal avsi en avgjørelse når påtalemyndigheten fremmer en slik begjæring.

Det foreslås ikke nærmere regulert når påtalemyndighetens begjæring kan fremmes. Departementet presiserer likevel at begjæringen, ut fra prosessøkonomiske hensyn, bør forsøkes fremmet samtidig eller i forbindelse med rettslig prøving av vilkårene eller øvrig tvangsmiddelbruk etter utleverings- eller arrestordreloven. På denne måten unngår man langt på vei en merbelastning for domstolene.

Retten må foreta en prejudisiell vurdering av om vilkårene for å gjennomføre en test etter § 3 første ledd er til stede. I vurderingen må retten forutsette at den ettersøkte nekter å la seg teste frivillig, eller nekter å følge opp et pålegg gitt etter § 1 første ledd. Videre må retten legge til grunn at en involvert aktør krever dokumentasjon på gjennomført covid-19-test, da det sjelden vil være nødvendig å gjennomføre test etter § 3 første ledd i andre tilfeller. Det kan være et flyselskap eller transittland som krever slik dokumentasjon.

I vurderingen av hva som er nødvendig, vil det for retten særlig være relevant å ta stilling til om det foreligger forhold ved den ettersøkte som medfører at en gjennomføring av test ved bruk av tvang er uforholdsmessig, for eksempel om vedkommende er særlig sårbar på grunn av alder, tidligere traumer eller liknende forhold.

Det følger av annet ledd at rettens beslutning kan ankes. Etter første punktum kan beslutninger i saker om utlevering ankes i samsvar med utleveringsloven § 17 nr. 3. Det følger videre av annet punktum at beslutninger i saker om nordisk-europeiske arrestordre kan ankes i samsvar med arrestordreloven § 14 tredje ledd, mens beslutninger i saker om nordisk arrestordre kan ankes i samsvar med arrestordreloven § 21 tredje ledd.

Tredje ledd første punktum regulerer påtalemyndighetens adgang til å fremsette en ny begjæring som nevnt i første ledd til retten. Bestemmelsen omfatter tilfeller der det har tilkommet nye forhold eller opplysninger i saken som gjør at vurderingen etter første ledd stiller seg annerledes enn under den initielle prøvingen for retten, og tilfeller der andre særlige forhold tilsier det. Dette vil kun være aktuelt i et fåtall saker, for eksempel der det i etterkant av rettens avgjørelse fremkommer nye opplysninger om vedkommendes psykiske eller fysiske helse som tilsier at tvangsgjennomføring av test likevel ikke er forholdsmessig.

Dersom det går lang tid fra retten avgjør at det er adgang til gjennomføring av en test til testen faktisk kan gjennomføres, vil det kunne utgjøre et særlig tilfelle. Et forhåndssamtykke fra retten bør for øvrig i utgangspunktet ikke legges til grunn i lengre tid enn to måneder.

Påtalemyndigheten avgjør selv om en ny begjæring skal fremmes. Det skal særlig legges vekt på de nevnte momentene.

Etter tredje ledd annet punktum gjelder annet ledd om anke tilsvarende ved en fornyet rettslig prøving. En slik fornyet prøving bør gis prioritet i domstolene.

Dersom retten ikke innen fire uker fra et vedtak om utlevering blir endelig, har avgjort endelig om det er adgang til å gjennomføre en covid-19-test, og departementet begjærer fortsatt bruk av tvang, vil dette være et relevant moment i vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter utleveringsloven § 19 nr. 2 tredje punktum.

Til § 3

Første ledd hjemler påtalemyndighetens adgang til å beslutte at en covid-19-test kan gjennomføres ved bruk av tvang. Nødvendig maktbruk for å holde eller stroppe vedkommende fast, skal utføres av politiet.

Tvang kan kun benyttes dersom den ettersøkte ikke følger opp et pålegg gitt etter § 1 første ledd. Videre må tvangsmiddelbruken være nødvendig. Som ved bruk av andre tvangsmidler i utleverings- og overleveringssaker, må tvangsmiddelet etter sakens art og forholdene ellers være forholdsmessig.

I vurderingen av om det er nødvendig og forholdsmessig å bestemme at en test skal gjennomføres ved tvang, vil det være særlig relevant om det stilles krav om dokumentasjon på gjennomført covid-19-test fra et transittland, den begjærende staten eller transportselskapet. Dersom det er rimelig og mulig å velge et alternativt transportselskap eller en alternativ transportmulighet, vil det ikke være nødvendig eller forholdsmessig å gjennomføre en test ved bruk av tvang.

Dersom det er den begjærende staten som krever dokumentasjon på gjennomført covid-19-test før innreise, vil vurderingen kunne bli en annen. Det vil da blant annet måtte legges vekt på om den begjærende staten enkelt kan gi dispensasjon fra dokumentasjonskravet.

Også forhold ved den ettersøktes person vil være relevant i vurderingen av om tvangsmiddelbruken er forholdsmessig, for eksempel om vedkommende er særlig sårbar på grunn av alder, tidligere traumer eller liknende forhold.

Dersom vedkommende tester positivt, og det derfor er behov for å gjennomføre en ny test ved en senere anledning, vil påtalemyndigheten måtte hensynta i forholdsmessighetsvurderingen om den ettersøkte opplevde særlig smerte, redsel eller liknende i forbindelse med gjennomføringen av den første testen.

Det må foreligge en rettskraftig rettslig beslutning etter § 2 før påtalemyndigheten kan bestemme bruk av tvang. Dersom det er behov for å gjennomføre flere tester, kan påtalemyndigheten legge rettens beslutning til grunn, med mindre det foreligger omstendigheter som tilsier en fornyet rettslig prøving, jf. § 2 tredje ledd.

Beslutninger etter § 3 første ledd kan påklages etter straffeprosessloven § 59 a første ledd. Kompetansen til å bestemme slik bruk av tvang ligger hos de delene av politiet som inngår i påtalemyndigheten, med mindre riksadvokaten eller statsadvokaten bestemmer noe annet.

I arrestordresakene er fristen for å iverksette et endelig overleveringsvedtak fem dager for nordiske arrestordrer og ti dager for nordisk-europeiske arrestordrer, jf. arrestordreloven § 30 første ledd. I utleveringssakene skal iverksettelsen av et endelig vedtak skje så snart som mulig, jf. utleveringsloven § 19 nr. 1. Tilsvarende er det begrenset adgang til å holde den ettersøkte varetektsfengslet etter at vedtaket blir endelig. Under henvisning til de korte tidsfristene, bør påtalemyndigheten avgjøre om en test etter første ledd skal gjennomføres umiddelbart etter at den ettersøkte nekter å etterkomme et pålegg etter § 1 første ledd.

Det følger av annet ledd første punktum at påtalemyndighetens beslutning, så vidt mulig, skal være skriftlig. I tilfeller der det haster å beslutte bruk av tvang, kan beslutningen tas muntlig. Annet ledd annet punktum fastsetter at en muntlig beslutning snarest mulig skal nedtegnes.

Til § 4

Etter første ledd første punktum kan en fremmed stat fremsette en utleveringsbegjæring ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Den elektroniske utleveringsbegjæringen sendes via diplomatiske kanaler, med mindre annet følger av en overenskomst med fremmed stat, jf. utleveringsloven § 13 nr. 1. Begjæringen skal etter annet punktum ettersendes per post så snart det er mulig.

I annet og tredje ledd gjøres det unntak fra kravet om at det ved begjæring om utlevering skal vedlegges en original eller bekreftet kopi av pågripelsesbeslutningen eller en annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning, eller en original eller bekreftet kopi av en fellende dom, slik utleveringsloven § 13 nr. 3 og nr. 4 foreskriver. Det er tilstrekkelig at beslutningen eller en fellende dom vedlegges utleveringsbegjæringen i kopi. Bestemmelsene i annet og tredje ledd er ment som et supplement til utleveringslovens gjeldende regler.

Fjerde ledd fastsetter at departementet skal foreta rimelige undersøkelser for å sikre at utleveringsbegjæringen er fremsatt av kompetent myndighet i den anmodende staten. Undersøkelsen foretas for å sikre utleveringsbegjæringens autentisitet.

I praksis innebærer endringen at fristen etter utleveringsloven § 20 nr. 2 avbrytes når Utenriksdepartementet, eventuelt Justis- og beredskapsdepartementet, har mottatt en elektronisk og tilstrekkelig komplett utleveringsbegjæring fra kompetent utenlandsk myndighet. Den elektroniske utleveringsbegjæringen kan videresendes påtalemyndigheten etter utleveringsloven § 14, og bringes inn for retten for avgjørelse. Retten kan videre avsi kjennelse for om vilkårene for utlevering foreligger, jf. utleveringsloven § 17.

Til § 5

Bestemmelsen gjelder adgangen til elektronisk fremsendelse av rettsanmodninger fra fremmed stat, jf. forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 første ledd. Første punktum fastsetter at rettsanmodninger kan fremsendes ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Det kreves ikke at dette følger av en overenskomst med fremmed stat eller avtale for øvrig. Videre presiseres det i annet punktum at rettsanmodninger fra stater som ikke er EU-medlemmer eller deltar i Schengen-samarbeidet, skal ettersendes per post så snart det er mulig.

Til § 6

Ikrafttredelsesbestemmelsen i § 6 regulerer ikrafttredelse og varigheten av den midlertidige loven og ny § 103 a i utlendingsloven. Loven trer etter første ledd i kraft fra den tiden Kongen bestemmer, og etter andre ledd oppheves både den midlertidige loven og utlendingsloven § 103 a 1. juli 2023.

Til § 7

Bestemmelsen inneholder forslag til enkelte endringer i utlendingsloven og i midlertidig lov 17. desember 2021 nr. 148 om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19.

Til nr. 1 (endring i utlendingsloven)

Ny § 103 a gir bestemmelser om test for sykdommen covid-19 utløst av SARS-CoV-2.

Første ledd gir hjemmel for at utlendinger under gitte forutsetninger kan pålegges å medvirke til å teste seg for covid-19. Formålet med testen må være at det er nødvendig for å gjennomføre uttransportering, formodentlig fordi transportselskapet eller mottakerstaten krever fremleggelse av negativ test for ombordstigning eller innreise. Det ligger også i formuleringen om at tiltaket må være «nødvendig» at utreisespørsmålet må ha kommet på spissen, typisk at det er nært forestående. Formuleringen om at testmetoden må gjennomføres på medisinskfaglig forsvarlig måte uten å påføre fare, har en parallell i smittevernloven § 3-1 første ledd.

Annet ledd åpner for at politiet kan avgjøre at testen kan gjennomføres med tvang. Avgjørelsen må treffes av politimesteren eller den som politimesteren har gitt fullmakt. Det følger av utlendingsloven § 75 fjerde ledd at denne formuleringen innebærer at myndighet bare kan legges til jurist i politiet.

Politiet har en skjønnsmessig adgang til å beslutte tvangstesting når det anses nødvendig. I denne vurderingen inngår proporsjonalitetsvurderingen som følger av utlendingsloven § 99. Det klare utgangspunktet er imidlertid at det vil være forholdsmessig å beslutte tvangstesting dersom utlendingen ikke medvirker frivillig og undersøkelse er helt nødvendig for å kunne gjennomføre uttransportering. Det vises ellers til drøftelsene i avsnitt 3.8.1, blant annet om spørsmål knyttet til mindreårige.

Tredje ledd fastsetter at utlendingen kan kreve spørsmålet om rettmessigheten av en avgjørelse om tvangstesting, brakt inn for retten. Det er presisert at begjæringen har oppsettende virkning, slik at tvangstestingen ikke kan finne sted uten rettens godkjenning. Det må i denne sammenheng settes en rimelig frist for å kreve spørsmålet vurdert av retten.

Fjerde ledd fastslår at testen skal gjennomføres av lege eller annet kvalifisert helsepersonell. Nødvendig maktbruk for å holde eller stroppe vedkommende fast, utføres av politiet. Selv om testen gjennomføres med bruk av tvang, må dette gjøres så skånsomt som mulig.

Femte ledd første punktum gir politiet anledning til å innhente resultatet av testen. Det presiseres at eventuelle andre helsemessige forhold som måtte bli avdekket samtidig, fortsatt vil være omfattet av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Eventuell videreformidling av slik overskuddsinformasjon til politiet, må skje på annet grunnlag, for eksempel fordi utlendingen samtykker, jf. helsepersonelloven § 22. Unntaket gjelder altså bare resultatet av testen. Første punktum regulerer videre politiets taushetsplikt. Den gjelder ikke så langt videreformidling av resultatet av testen er nødvendig for å gjennomføre utsendelsen. Om kravet til negativt testresultat skulle falle bort etter prøvetakingen, men før resultatet er meddelt, skal ikke resultatet meddeles. Vilkåret om at det må være «nødvendig» er da ikke lenger oppfylt. Det følger av utlendingsloven § 80 at personopplysningsloven gjelder med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. For å tydeliggjøre at dette også gjelder i forbindelse med denne undersøkelsen, herunder typisk testresultatet, presiseres dette i femte ledd annet punktum. Det gis også en forskriftshjemmel for nærmere regulering av behandlingen av opplysningene. Det vises ellers til avsnitt 3.8.1.2 ovenfor.

Til nr. 2 (endringer i midlertidig lov 17. desember 2021 nr. 148 om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19)

Som følge av midlertidig lov om tilpasninger i regelverket om internasjonalt rettslig samarbeid som følge av utbruddet av covid-19, oppheves §§ 5 og 6.