4 Forslaget i høringsnotatet

4.1 Valg av hjemmel for utvisning når den midlertidige oppholdstillatelsen er bortfalt

Departementet foreslo i høringsnotatet å tydeliggjøre i loven at en utlending som hadde midlertidig oppholdstillatelse på tidspunktet for den straffbare handlingen (gjerningstidspunktet), skal vurderes etter reglene om utvisning av utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse, selv om utlendingen står uten oppholdstillatelse på det tidspunkt det skal treffes vedtak i utvisningssaken. Dette er i tråd med stornemndflertallets vurdering fra 2018.

Departementet trakk i høringen frem to eksempler på ulike situasjoner som kan oppstå:

Eks. 1:

A har ett års midlertidig oppholdstillatelse i kraft av ekteskap med norsk borger. Ekteskapsforholdet gir i utgangspunktet rett til fornyet midlertidig oppholdstillatelse på samme vilkår (med mindre A blir utvist). A blir straffet for et forhold som finner sted mens han på dette tidspunkt har midlertidig oppholdstillatelse. På grunn av saksbehandlingstiden kommer ikke utvisningsspørsmålet til avgjørelse før etter utløpet av As midlertidige oppholdstillatelse. A har på dette tidspunkt en søknad om fornyet oppholdstillatelse til behandling.

Eks. 2:

Samme som i eksempel 1, men når spørsmålet om utvisning kommer til avgjørelse, har samlivet mellom partene opphørt og A har derfor heller ikke søkt om fornyet oppholdstillatelse.

I samsvar med stornemndas vedtak og det som nå er dagens praksis, gikk departementet inn for å presisere at spørsmålet om utvisning skal avgjøres etter reglene om utvisning av utlending med midlertidig oppholdstillatelse, selv om den midlertidige oppholdstillatelsen er utløpt på vedtakstidspunktet, og utlendingen dermed står uten oppholdstillatelse.

Departementet la særlig vekt på at utlendingens rettsposisjon ikke bør svekkes i tilfeller hvor det er utlendingsmyndighetenes saksbehandlingstid som medfører at det tar tid å avgjøre utvisningsspørsmålet og hvor utlendingens midlertidige oppholdstillatelse derfor utløper underveis.

Departementet understreket at utvisningssaken fortsatt vil bli avgjort etter utlendingsloven § 66 dersom det viser seg at utlendingens tillatelse kalles tilbake fordi den er ugyldig.

4.2 Frist for å treffe vedtak om utvisning

I tilfeller hvor utlendingen har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, må vedtak om utvisning med bakgrunn i straffbare forhold normalt fattes før det er gått ett år fra utlendingen ble ilagt straff eller ble løslatt, jf. § 67 første ledd bokstav b og § 68 første ledd bokstav b. Formålet med ettårsfristen er å unngå at utlendingen må leve i uvisshet om muligheten til å være i landet, jf. Ot.prp. nr. 46 (1986–87) side 231. Fristen avbrytes når UDI treffer vedtak, men kan også anses avbrutt ved forhåndsvarsel om utvisning dersom utlendingen kan lastes for at vedtak ikke kan treffes innen fristen, jf. utlendingsforskriften § 14-3 tredje ledd.

Departementet foreslo unntak fra ettårsfristen i saker hvor utlendingen har midlertidig oppholdstillatelse på gjerningstidspunktet, og hvor den midlertidige tillatelsen utløper før ettårsfristen, slik at utlendingen uansett står uten oppholdstillatelse ved utløpet av ettårsfristen. I disse tilfellene har det ikke nødvendigvis samme vekt at det kan skapes usikkerhet for utlendingen om retten til videre opphold, siden utlendingen uansett er uten oppholdstillatelse. I disse tilfellene mente derfor departementet at det ikke bør gjelde strengere fristregler enn det som gjelder generelt i forvaltningssaker gjennom kravet til at alle saker skal avgjøres «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a.

Departementet viste også til det som følger av utlendingsforskriften § 14-3 første ledd om at et eventuelt vedtak om utvisning bør treffes snarest mulig etter at rettskraftig straffedom foreligger eller fullbyrding av en dom er påbegynt, jf. straffeprosessloven § 453, og fortrinnsvis ikke senere enn at vedtaket kan iverksettes samtidig med løslatelse eller overføring til straffullbyrdelse i annet land. Departementet viste også til at dersom forvaltningen bruker urimelig lang tid på å treffe vedtak, vil dette være et moment som må tas i betraktning ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 70.

Det ble dessuten presisert at ettårsfristen likevel skal gjelde i tilfeller der utlendingen har fremmet søknad om fornyet opphold, og vedkommende i henhold til utlendingsloven § 61 sjette og sjuende ledd har krav på fortsatt opphold på samme vilkår, inntil søknaden er endelig avgjort. Dersom utlendingen har fremmet en ny søknad rettidig, og kan påberope seg disse reglene, bør det etter departementets vurdering også gjelde samme fristregler som når utlendingen har formell tillatelse. Dette er også i tråd med det som er UDIs praksis i dag.

4.3 Tilfeller med sammenhengende straffbart forhold

Departementet foreslo i høringsnotatet en presisering i § 66 om at utvisningssaken skal vurderes etter reglene om utvisning av utlending uten oppholdstillatelse dersom en utlending med midlertidig oppholdstillatelse har begått et sammenhengende straffbart forhold, hvor den straffbare handlingen fortsetter etter at den midlertidige oppholdstillatelsen er utløpt, og utlendingen dermed står uten oppholdstillatelse.

Det kan for eksempel tenkes at utlendingen oppgir uriktige opplysninger til trygdemyndighetene flere ganger over tid for urettmessig å få utbetalt stønad – både mens utlendingen fortsatt har midlertidig oppholdstillatelse og etter utløpet av tillatelsen – og at disse handlingene strafferettslig bedømmes som ett grovt bedrageri (straffeloven § 372, jf. § 371).

Departementet mente samtidig at det sannsynligvis er svært sjeldent at spørsmålet om valg av utvisningshjemmel ved et sammenhengende straffbart forhold vil komme på spissen. Dette skyldes at overtredelser som utgjør et sammenhengende straffbart forhold gjerne vil ha så høy strafferamme at de kan danne grunnlag for utvisning uavhengig av utlendingens oppholdsstatus.