4 Gjeldende rett

4.1 Grunnloven og folkerettslige forpliktelser

4.1.1 Grunnloven og EMK

Tiltakene som er iverksatt etter smittevernloven er inngripende tiltak for den enkelte. Både bestemmelser i Grunnlovens menneskerettighetskapittel og ulike folkerettslige avtaler oppstiller forpliktelser som lovforslaget må ligge innenfor. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og andre konvensjoner nevnt i menneskerettsloven § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.

Tiltakene det gis hjemmel til i smittevernloven griper inn i menneskerettigheter og grunnlovsbestemte rettigheter. Det er adgang til å gripe inn i slike rettigheter dersom nærmere bestemte krav er oppfylt.

Grunnloven § 113 slår fast legalitetsprinsippet om at «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.» Legalitetsprinsippet stiller krav til forankring i lov gitt av Stortinget, og til lovgrunnlagets klarhet. Også forskrifter vil kunne oppfylle legalitetsprinsippets klarhetskrav. Dette forutsetter at tiltaket har tilstrekkelig hjemmel i forskriften, og at forskriften har tilstrekkelig hjemmel i lov. Legalitetsprinsippets klarhetskrav retter seg mot hjemmelsgrunnlaget. Klarhetskravet kan derfor være oppfylt selv om ordlyden isolert sett ikke er helt klar.

Det følger av Grunnloven § 96 første ledd at «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.» Hjemmelskravet etter Grunnloven § 96 går ut på at det må foreligge en klar hjemmel for å kunne ilegge straff. Bestemmelsen stiller krav både ved tolkningen av den lovhjemmelen som gir kompetanse til å fastsette forskriften, og forskriften selv. Dette hjemmelskravet er strengere enn hjemmelskravet etter Grunnloven § 113.

Grunnloven § 106 slår videre fast retten til bevegelsesfrihet innenfor rikets grenser og retten til fritt å velge sitt bosted. I EMK er den parallelle bestemmelsen i tilleggsprotokoll 4 artikkel 2 og i SP er det artikkel 12. Det må innfortolkes tilsvarende adgang til å gjøre inngrep i rettigheten etter Grunnloven § 106 som det som følger av EMK.

Grunnloven § 102 gjelder retten til privatliv. EMK artikkel 8 gjelder rett til respekt for privatliv og familieliv og SP artikkel 17 gjelder adgang til å gjøre inngrep i privatlivet. EMK artikkel 8 nr. 2 fastsetter at det kan gjøres inngrep i rettigheten når dette er i samsvar med lov og «er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til (…) å beskytte helse». I kravet om at inngrepet må skje i samsvar med lov ligger det dels et krav om at det må være hjemmel i nasjonal rett og i tillegg er det krav om at det nasjonale rettsgrunnlaget må oppfylle krav om tilgjengelighet for den det retter seg mot og må være tilstrekkelig klart utformet. I tillegg må tiltaket være nødvendig ut fra formålet og forholdsmessig. Høyesterett har i sin praksis innfortolket begrensninger i rettigheten etter Grunnloven § 102 som svarer til EMK artikkel 8 nr. 2.

EMK artikkel 5 regulerer retten til frihet og sikkerhet. Det er gitt unntak for en rekke opplistede tilfeller, og det oppstilles også et legalitetskrav i denne bestemmelsen. I artikkel 5 nr. 1 bokstav e gis det unntak for «lovlig frihetsberøvelse av personer for å hindre spredning av smittsomme sykdommer (…)». Inngrep forutsetter at mindre inngripende tiltak må være vurdert til å ikke være tilstrekkelig. Spredning av den smittsomme sykdommen må være farlig for allmennheten og frihetsberøvelse må være siste utvei.

Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 1961 (WKDS) artikkel 29, og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (WKKS), artikkel 41.2 medfører at personer som er omfattet av ukrenkelighetsreglene ikke vil være undergitt en rettslig plikt om å følge reglene om karantene og isolasjon som gis i forskrifter etter smittevernloven. Det kan imidlertid rettes anmodning til denne gruppen om å etterleve regler om karantene og isolasjon på frivillig grunnlag.

4.1.2 Internasjonalt helsereglement

Internasjonalt helsereglement (IHR) ble vedtatt av Verdens helseforsamling i Genève i 2005. IHR er en folkerettslig avtale som er bindende for 196 land, herunder Norge. IHR regulerer internasjonalt samarbeid og respons for smittsomme sykdommer, spredning av andre helseskadelige faktorer, for eksempel faktorer som har kjemisk, nukleært eller radioaktivt utspring, eller skyldes naturkatastrofer.

IHR tar sikte på å forebygge, varsle, beskytte mot, kontrollere, og sikre en helsemessig respons, ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse. Samtidig legges det visse begrensninger på medlemsstatenes handlefrihet i det slik respons, så langt det er mulig, skal søke å unngå unødvendig forstyrrelse av internasjonal handel og trafikk. Med bakgrunn i WHOs erfaring med global overvåking, varsling og respons, så definerer IHR hvilke rettigheter og plikter medlemsstatene har når det gjelder å rapportere og varsle om hendelser av betydning for internasjonal folkehelse.

IHR etablerer også prosedyrer som WHO må følge i sitt arbeid for å opprettholde global helsesikkerhet. IHR krever at medlemslandene styrker eller sikrer sin kapasitet for overvåking av, og respons på, hendelser av betydning for folkehelsen, herunder at landene har muligheter til å iverksette nødvendige tiltak raskt. WHO har nært samarbeid med medlemslandene og andre partnere, for å sørge for teknisk assistanse og støtte for å mobilisere de ressursene som kreves for å implementere og gjennomføre IHR på en effektiv og god måte.

IHR er gjennomført i norsk rett i hovedsak gjennom helseberedskapsloven, smittevernloven, folkehelseloven, helseregisterloven, forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse mv. (IHR-forskriften) og forskrift 20. juni 2003 nr. 740 om Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften).

4.2 Smittevernloven

4.2.1 Innledning

Smittevernloven har som formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Loven har også som formål å sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet, i tillegg til å ivareta rettssikkerheten til den enkelte. Det er ofte kryssende hensyn mellom individ og samfunn som må avveies i forbindelse med tiltak mot smittsomme sykdommer.

Smittevernloven er en generell lov og gjelder for alle smittsomme sykdommer. Loven gir både regler om ansvar og oppgaver for å forebygge smittsomme sykdommer i en normalsituasjon, og lovgrunnlag for å kunne håndtere nye og farlige smittestoffer vi ikke har kunnskap om.

Systemet i smittevernloven innebærer at loven gir flere utvidete fullmakter ved sykdommer som er definert som allmennfarlig smittsom sykdom. Legaldefinisjonen av allmennfarlig smittsom sykdom fremgår i § 1-3 nr. 3. De sykdommene som defineres som allmennfarlig smittsomme fastsettes i forskrift etter § 1-4, jf. forskrift 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Ytterligere fullmakter etter loven trer inn når en situasjon defineres som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Det skal mye til for at disse fullmaktene utløses, og hensynet til å beskytte samfunnet og forebygge mot smitte i en krisesituasjon begrunner de inngripende reglene og de vide fullmaktene. Loven stiller krav som skal sikre at tiltakene ikke er mer inngripende og ikke varer lenger enn nødvendig.

I tillegg til vilkårene i de enkelte bestemmelsene i loven oppstiller formålsbestemmelsen rammer for hjemlene til å kunne iverksette inngripende tiltak etter smittevernloven. I spesialmerknaden til § 1-1 i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) fremgår følgende

«Formålsbestemmelsen skal presisere at loven tar sikte på å skape et smidig og framtidsrettet lovgrunnlag for både den enkelte og samfunnets innsats mot smittsomme sykdommer. Samtidig skal formålsbestemmelsen tjene som rettesnor – og dermed som en begrensning – ved bruken av de fullmaktbestemmelser som foreslås i loven. En lov av denne art må nødvendigvis inneholde flere fullmaktsbestemmelser bl.a for å gi rettslig dekning for å gripe inn mot uforutsette sykdommer eller endringer i de epidemiologiske forhold som kan true folkehelsen. Bestemmelsen vil få særlig betydning som selvstendig kompetanseskranke ved utferdigelse av forskrifter med hjemmel i loven. Også utover dette vil formålsbestemmelsen ha en rettslig betydning ved at de øvrige bestemmelsene må tolkes i lys av lovens formål.»

Smittevernloven er en lov som omfatter alle typer smittsomme sykdommer og smittemåte. Smittevernloven bygger på blant annet på sunnhetsloven fra 1860. Forarbeidene fremhever at smittevernloven skal gi et mer helhetlig og samlet grunnlag for arbeid med smittsomme sykdommer. Det vises i NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) på side 58 til at loven

«vil i det vesentlige gi rettsgrunnlaget for å forebygge opptreden og motvirke overføring av smittsomme sykdommer. Den vil omfatte både personrettede tiltak og objektrettede tiltak.»

4.2.2 Grunnleggende krav til smitteverntiltak i § 1-5

De grunnleggende kravene til smitteverntiltak fremgår av § 1-5. Kravene skal vurderes ved iverksettelse av smitteverntiltak, og utgjør begrensninger i tillegg til vilkårene som følger av den enkelte bestemmelse i loven. Bestemmelsen er ny og ble inntatt i loven ved lovrevisjon som trådte i kraft 1. juli 2019. Bestemmelsen er en lovfesting av kriterier som er lagt til grunn ved bruk av loven1 og supplerer vilkårene i bestemmelsene om smitteverntiltak. Smittevernloven forutsetter løpende justering av tiltakene etter hvert som situasjonen utvikler seg for å sikre at de grunnleggende kravene er oppfylt. Bestemmelsen inneholder blant annet krav til det gjøres en proporsjonalitetsvurdering av tiltak etter loven, slik det er forutsatt i flere relevante menneskerettigheter.

Det tradisjonelle utgangspunktet for smitteverntiltak er at tiltakene skal baseres på frivillighet, og at tvangsbruk skal skje i så liten grad som mulig. Det er adgang til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet dersom det er hjemmel til det.

For det andre er det krav til at smitteverntiltaket skal ha en klar medisinskfaglig begrunnelse. Kravet innebærer at tiltaket må være basert på en faglig vurdering av smittemåte, forebygging og som et minimum må tiltaket være relevant for den aktuelle smittsomme sykdommen. Kravet skal imidlertid ikke tolkes for strengt, og det er ikke krav om vitenskapelig bevist effekt av tiltaket. Begrunnelsen må også sees i forhold til både grad av smittetrussel og hvor inngripende tiltaket er.

For det tredje er det krav til at tiltaket må være nødvendig av hensyn til smittevernet. Dette innebærer at tiltaket blant annet må være egnet til å forebygge eller hindre smittespredning av den aktuelle sykdommen. Nødvendighetskravet fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1.

For det fjerde skal tiltaket fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Kravet innebærer at tiltaket ikke skal medføre unødvendig ulempe eller skade for den eller de tiltaket retter seg mot. Nytten må altså veies opp mot belastningen tiltaket medfører.

De grunnleggende kravene til smitteverntiltak må vurderes ut fra den kunnskapen man har om situasjonen på det tidspunktet beslutninger fattes. Det innebærer at de grunnleggende kravene må vurderes på ny etter som kunnskapen og situasjonen endrer seg. Dette fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1 femte ledd som angir en aktivitetsplikt etter hvert som nødvendigheten av et tiltak svekkes:

«Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig.»

Det følger av forarbeidene2 at ved valg av smitteverntiltak skal det tiltaket som er minst inngripende, men samtidig er tilstrekkelig effektivt, fortrinnsvis velges. Dette innebærer at tiltak som iverksettes for å håndtere utbrudd må tilpasses i takt med smittesituasjonen og ikke skal vare lenger enn nødvendig. Etter hvert som man får bedre kunnskap vil det være mulig å tilpasse tiltakene i takt med utvikling av smittesituasjonen.

4.2.3 Ansvar og oppgaver etter smittevernloven

Smittevernloven kapittel 7 regulerer ansvar og oppgaver i smittevernarbeidet.

Oppgavene i smittevernarbeidet bygger på de generelle prinsippene for beredskapsarbeidet; ansvarsprinsippet, nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og samvirkeprinsippet. Kravet til å utarbeide smittevernplaner følger av smittevernloven. Planene skal sees i sammenheng med planer etter folkehelseloven, helse- og omsorgstjenesteloven, helseberedskapsloven og sivilbeskyttelsesloven.

Oppgavefordelingen avhenger også av hvilken type sykdom det er tale om og alvorlighet av hendelsen. For eksempel kan de tiltakene som kommunene kan iverksette etter smittevernloven § 4-1 første ledd iverksettes av Helsedirektorat når det er erklært alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Helsedirektoratet kan treffe vedtak for hele eller deler av landet når det er avgjørende å få satt i verk tiltak raskt for å motvirke overføring av sykdommen. Helsedirektoratet har også i oppgave å legge til rette for at smittevernet er effektivt og forsvarlig. Helse- og omsorgsdepartementet og Kongen i statsråd kan utøve den kompetansen som etter § 4-1 annet ledd ligger til Helsedirektoratet.3

Smittevernloven har også som formål å sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. Tiltakene som iverksettes lokalt og nasjonalt av helsemyndigheter og andre myndigheter må virke sammen i en helhet, slik at tiltakene gir en samlet respons på den aktuelle situasjonen.

4.2.4 Plikter for smittede personer – tvangstiltak

Tvangstiltak etter smittevernloven fremgår av kapittel 5 i loven. For en person som har grunn til å anta at han eller hun eller noen han eller hun har omsorgen for er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom fremgår det en plikt til å gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse.

Reglene gjelder for smittede personer med allmennfarlig smittsom sykdommer. En smittet person defineres i smittevernloven som en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom. Dette omfatter både friske og syke smittebærere og personer som ikke er smitteførende. Det vil si at selv om en allmennfarlig smittsom sykdom ikke er påvist med sikkerhet, vil reglene komme til anvendelse. Forutsetningen er at det etter medisinskfaglig vurdering antas å være et tilfelle av allmennfarlig smittsom sykdom. Hensynene til rettssikkerhet og integritetsvern gjør at det er svært snever adgang til å benytte tvang. Adgangen til å benytte tvang vil bare foreligge i helt spesielle tilfeller hvor andre mulige tiltak er vurdert og ikke vil føre til et forsvarlig resultat. Reglene om overprøving av vedtak bidrar også til rettssikkerhet for den enkelte.

Erfaringene med tvangsbruk etter smittevernloven viser at det sjeldent benyttes, men at det er nødvendig med effektive tiltak i de tilfellene det er behov for isolering eller legemiddelbehandling. Adgangen til hastevedtak for tvangsundersøkelse eller kortvarig isolasjon er også sjelden benyttet. Videre tyder erfaringene på at bestemmelsene tolkes restriktivt. Det ble gjort enkelte justeringer i tvangsreglene i forbindelse med lovrevisjonen i 2019.

4.2.5 Isolering og begrensinger i bevegelsesfrihet som befolkningsrettet tiltak

Karantene og isolering er begreper som i dagligtalen ofte benyttes som synonymer. Begrepet karantene er historisk, fra fransk «quarantaine» og har grunnbetydning tidsrom på 40 dager.4 I smittevernloven er det et begrep som benyttes om tiltak landene iverksetter for å hindre spredning av sykdom over landegrensene. Isolering/isolasjon er begrepet som benyttes for å pålegge restriksjoner i bevegelsesfriheten for personer som er syke eller antatt syke.

I det følgende vil departementet imidlertid benytte begrepet smittekarantene for restriksjoner i bevegelsesfriheten for personer som er antatt syke som følge av nærkontakt med bekreftet smittede og om personer som har symptomer, men ennå ikke har blitt testet eller fått prøvesvar. Begrepet isolering benyttes om restriksjoner i bevegelsesfriheten for personer som er bekreftet smittet. Disse begrepene er benyttet i covid-19-forskriften. For karantene ved innreise til landet (innreisekarantene) er det lovhjemmel i smittevernloven § 4-3 og er regulert i covid-19-forskriften §§ 5 til 7, og drøftes ikke nærmere her.

Smittevernloven har regler om isolering og smittekarantene som befolkningsrettede tiltak i smittevernloven kapittel 4 og som individrettede tiltak i kapittel 5. Formålet med tiltakene er å hindre spredning av smitte. De befolkningsrettede tiltakene retter seg mot en ubestemt krets personer, mens de individrettede tiltakene rettes mot bestemte personer. Reglene i kapittel 4 og 5 har dermed ulik innretning. Tiltak etter kapittel 4 gir ikke grunnlag for å bruke tvang, men kan straffesanksjoneres. Se videre omtale av smittevernlovens kapittel 5 i punkt 4.2.4.

Smittevernloven § 4-1 gir hjemmel til å vedta befolkningsrettede tiltak som er nødvendige for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom. Forarbeidene5 peker på at slike befolkningsrettede tiltak kan være aktuelle for sykdommer som overføres ved dråpesmitte eller inhalasjon (luftbåren smitte) og som derfor særlig lett smitter fra person til person. Slik smitte kan lett overføres i et samfunn med dets normale aktiviteter. For å motvirke at situasjoner som innebærer økt risiko for smitteoverføring skal oppstå, har smittevernloven hjemler for å motvirke nær kontakt mellom mange mennesker.

Grunnloven § 106 fastslår retten til bevegelsesfrihet og skal blant annet verne mot vilkårlig portforbud. Nødvendige tiltak etter smittevernloven som begrenser den enkeltes bevegelsesfrihet vil være inngrep i denne rettigheten, men vil ikke anses som vilkårlige inngrep. Vilkårlige tiltak vil ikke være tillatt etter smittevernloven.

Smittevernloven gir lovhjemmel til en rekke tiltak som kan være nødvendige utfra en vurdering av den konkrete situasjonen, etter en vurdering av de grunnleggende kravene i § 1-5.

Smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d lyder:

«Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta […]

• d) isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen,»

Isolering er et tiltak som kan benyttes både for smittede personer og for nærkontakter. Definisjonen av en smittet person i smittevernloven § 1-3 nr. 2 er «en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom». Formålet med å omfatte også antatt smittede personer er at disse personene må behandles på samme måte som smittede personer inntil det eventuelt kan bekreftes at de ikke er smittet. I forarbeidene til smittevernloven legges det til grunn at isolering som tiltak ikke bare er aktuelt for personer som er eller er mistenkt smittet, men også for personer som har vært i nærkontakt med en smittet person nettopp fordi disse også kan antas å være smittet. Disse personene kan derfor pålegges restriksjoner i bevegelsesfriheten fordi de er mistenkt smittet. Hvilke restriksjoner som er nødvendig vil måtte vurderes konkret utfra situasjonen og på hvilken måte det er nødvendig å forebygge eller motvirke spredning av sykdommen.

Etter første ledd kan kommunen vedta «isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i bevegelsesfriheten». Geografisk avgrenset område kan enten forstås som at det handler om at personer skal holde seg innenfor et geografisk avgrenset område eller for personer som oppholder seg i et geografisk avgrenset område, slik forarbeidene trekker i retning av. Etter smittevernloven § 4-1 annet ledd har Helsedirektoratet adgang til å treffe vedtak som «nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet». Det følger av dette at Helsedirektoratet kan fatte vedtak etter første ledd for geografiske avgrensede områder i «hele landet».

Departementet viser til at det ligger en viktig materiell kompetansebegrensning i at tiltaket må være «nødvendig» for alle områder vedtaket gjelder. Dersom man ser for seg at man kan fatte vedtak for hvert enkelt «geografisk avgrenset område» det er nødvendig med slike tiltak, der disse etter omstendighetene kan ligge ved siden av hverandre, gir det liten mening at man ikke skal kunne utforme en generell bestemmelse for et stort område når det er nødvendig. Departementet viser også til at begrensningen i § 4-1 femte ledd og de grunnleggende kravene til at smitteverntiltak i § 1-5 rammer inn tiltakene både når det gjelder varighet og krav til medisinskfaglig begrunnelse, nødvendighet og forholdsmessighet (tjenlig etter en helhetsvurdering).

Kravet om 7 dager

Etter § 4-1 første ledd bokstav d kan tiltak vedtas «i opptil sju dager om gangen». Ordlyden innebærer at dersom det er behov for å opprettholde et vedtak om isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten lenger, må det treffes nytt vedtak hver sjuende dag. Det fremgår av forarbeidene6 at:

«Isolering eller begrensninger etter bestemmelsen kan bare gjelde opp til sju dager om gangen. Dette betyr at hvis det er behov for å opprettholde et tiltak etter bestemmelsen utover sju dager, er det nødvendig å gjøre nytt formelt vedtak i saken. Det er ikke satt noen begrensning for hvor mange ganger det kan gjøres et nytt vedtak, da det i praksis etter en tid vil være aktuelt å gå over til andre avløsende tiltak.»

Departementet har i rundskriv I-4/2020 Veileder til kommunene om lokale karanteneregler eller innreiserestriksjoner i forbindelse med utbruddet av Covid-19 lagt til grunn at en person kan være underlagt begrensninger i mer enn sju dager etter smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d dersom det underliggende vedtaket forlenges.

4.2.6 Særlig fullmakt til Kongen

I smittevernloven § 7-12 er det gitt en særlig fullmakt for Kongen. Dersom det er fare for eller er et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som truer folkehelsen og det er nødvendig å sette inn tiltak raskt, kan Kongen fastsette forskrifter med lovs innhold og om nødvendig fravike gjeldende lovgivning. Det er et vilkår at det må være fare ved opphold, noe som innebærer at det ikke vil være tilstrekkelig tid til ordinær lovgivningsprosess. Det er forutsatt i forarbeidene at det er snever adgang til å benytte denne fullmakten og at den kun skal brukes i en alvorlig nasjonal krisesituasjon.

Det følger av bestemmelsens henvisning til beredskapsloven § 3 at forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen skal meddeles Stortinget «snarest mulig» og at bestemmelsene i forskriftene «kan oppheves av … Stortinget». Ordningen etter beredskapsloven er at det må fremlegges lovforslag for Stortinget snarest mulig dersom bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager. Kravet om å fremlegge lovforslag for Stortinget har vært suspendert i tråd med koronaloven.

4.3 Folkehelseloven

Lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven) med forskrifter er den generelle lovgivningen for beskyttelse av befolkningens helse. Loven har blant annet til formål å fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Lovens kapittel 3 om miljørettet helsevern omfatter alle faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Biologiske miljøfaktorer omfatter smittsomme sykdommer. Smittevernloven er en spesiell lov for beskyttelse mot smittsomme sykdommer.

Folkehelseloven § 29 første og fjerde ledd gir hjemmel til i forskrift å fastsette bestemmelser om gjennomføring av internasjonale avtaler på folkehelseområdet og om iverksetting av midlertidige og stående tiltak fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Bestemmelsen viser i ordlyden ikke direkte til Internasjonalt helsereglement (IHR), men av merknaden7 i Prop. 90 L (2010–2011) fremgår det at bestemmelsen særlig er tiltenkt iverksetting av tiltak anbefalt av WHO i tilknytning til IHR:

«Tredje ledd er også en utdyping av første ledd og presiserer at det kan gis forskriftsbestemmelser om stående og midlertidige tiltak etter anbefaling fra WHO. Begrepene midlertidige og stående tiltak benyttes i reglementet og begrepene er benyttet i lovteksten for å tydeliggjøre at det dreier seg om tiltak besluttet i WHO-systemet. Dette dreier seg om anbefalinger av tiltak som gis i den enkelte situasjon og som derfor er tilpasset denne. Midlertidige tiltak kan, på nærmere bestemte vilkår, iverksettes overfor for eksempel personer, bagasje, last, containere, transportmidler, varer, postpakker og humant biologisk materiale. De stående tiltakene vil ha gyldighet over flere år og vedtas av Verdens helseforsamling.»

Tiltak etter § 29 kan ikke straffesanksjoneres.

4.4 Helseberedskapsloven

Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) har som formål å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Loven omfatter nærmere angitte offentlige og private virksomheter eller tjenesteytere som tilbyr helse- og omsorgstjenester eller sosialtjenester. Tiltak følges opp i tråd med beredskapsprinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke. Etter § 2-1 har den som har ansvar for en tjeneste, også ansvar for beredskapsforberedelser for den utøvende tjeneste.

Virksomhetene som omfattes av loven skal gjennom risiko- og sårbarhetsanalyser skaffe oversikt over hendelser som kan medføre ekstraordinære belastninger for virksomheten.

4.5 Covid-19-forskriften

De fleste nasjonale smitteverntiltakene følger i dag av forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften). Forskriften er hjemlet i smittevernloven, helseberedskapsloven og helsepersonelloven.

Forskriften har som formål å fastsette smittevernfaglige tiltak for å hindre eller begrense spredning av SARS-CoV-2 i befolkningen og blant helsepersonell, og for å sikre opprettholdelse av tilstrekkelig kapasitet i helse- og omsorgstjenesten slik at tjenesten kan håndtere smittesituasjonen og samtidig ivareta ordinære helse- og omsorgstjenester. Forskriften skal videre sikre at smitteverntiltakene som iverksettes av kommuner og statlige helsemyndigheter er samordnet, jf. smittevernloven § 1-1.

Forskriften gir i kapittel 2 regler om innreisekarantene, smittekarantene og isolering av bekreftet smittede personer. Personer som ankommer Norge, skal oppholde seg i karantene i ti døgn etter ankomst til Norge. Innreisekarantene er hjemlet i smittevernloven § 4-3 og reglene om smittekarantene og isolering er hjemlet i § 7-12.

Reglene om innreisekarantene følger av § 5 og innebærer at personer skal oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted eller annet sted hvis nærkontakt med andre enn de personene som vedkommende bor sammen med, unngås.

Smittekarantene etter § 8 innebærer at personer som har hatt nærkontakt med en person senere enn 48 timer før vedkommende fikk de første symptomer på smitte, og som siden er bekreftet smittet av SARS-CoV-2, skal oppholde seg i karantene i ti døgn etter kontakten. Dette gjelders dersom personen bor i samme husstand som den bekreftet smittede eller har hatt nær kontakt på andre måter. Personene skal på samme måte som for innreisekarantene oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted, men underlegges flere restriksjoner som for eksempel ikke gå på jobb eller skole, foreta lengre reiser innenlands eller reiser utenlands, ta offentlig transport, eller oppsøke steder hvor det er vanskelig å holde nødvendig avstand til andre personer.

Personer som er bekreftet smittet av SARS-CoV-2, skal etter § 11 oppholde seg i isolering i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted. Personen skal være isolert fra andre personer, og skal så langt det er mulig ikke ha nærkontakt med personer i samme husstand. Perioden for isolering skal være i samsvar med Helsedirektoratets anbefalinger.

Forskriften kapittel 3 regulerer blant annet stenging av opplærings- og utdanningsvirksomheter, krav til smittevernfaglig forsvarlig drift i slike virksomheter og bestemmelser om tilbud som unntas ved vedtak om stenging. Kapittel 4 inneholder blant annet forbud mot arrangementer og regler om stenging og krav til smittevernfaglig forsvarlig drift ved ulike virksomheter. Kapittel 5 har en bestemmelse om at studenter, elever og lærlinger som er under utdanning i en helse- og sosialfaglig utdanning kan få lisens for å bidra til at disse kan gi helsehjelp i arbeidet mot covid-19. Kapittel 6 har regler om kommunalt tilsyn med virksomheter etter kapittel 3 og 4.