6 Høringsinstansenes syn

Høringsnotatet inneholdt to forslag. Forslaget om tvungen isolering i tilpasset bolig fremmes ikke i denne proposisjon, og høringsinnspill til dette forslaget omtales derfor ikke her.

Mange av høringsinstansene påpekte at høringsnotatet er sendt på høring med svært kort frist. Legeforeningen viste til at den korte fristen gjør at de ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i det aktuelle forslaget og tilhørende regelverk, vurdere forslaget og forankre synspunkter i sin organisasjon. Foreningen kunne derfor ikke støtte forslaget. Flere av høringsinstansene, herunder Oslo kommune, Velferdsetaten og Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus avga høringssvar men påpekte at den korte høringsfristen begrenset muligheten til å gi høringssvar.

Flere av høringsinstansene som var kritiske til tidsfristen pekte også på at forekomsten av SARS-CoV-2 er svært lav og fallende i Norge. Dette burde etter disse instansenes syn tilsi at disse endringene ikke bør gjennomføres i en så hurtig prosess.

Flere høringsinstanser, blant annet Statens helsetilsyn, pekte på at bestemmelsens virkningstid på to år forutsetter en grundigere gjennomgang og prosess i forkant av lovendringene og foreslo at en kortere virkningstid ble vurdert.

Statens helsetilsyn uttalte seg også generelt til det å gjøre endringer i loven på nåværende tidspunkt:

«Statens helsetilsyn mener at det burde gjøres minst mulig endringer i smittevernloven og i annen beredskapslovgining i en akuttsituasjon. Vi ser likevel at det er behov for å gjøre enkelte justeringer i gjeldende regelverk for å hindre eller begrense spredningen av SARS CoV-2. Vi støtter Helse- og omsorgsdepartementet i at de foreslåtte endringene må være midlertidige.»

Det var 12 høringsinstanser som hadde merknader til forslaget om lovhjemmel for isolering og smittekarantene.

Helsedirektoratet støtter forslaget. Norsk sykepleierforbund og Lovisenberg diakonale sykehus er blant instansene som også gir generell støtte, samtidig som de har konkrete innspill og synspunkter til hvilke konsekvenser det vil ha å innføre en slik lovhjemmel. Pensjonistforbundet mente at forslaget er fornuftig. De uttaler at:

«Noe av det viktigste man kan gjøre for å begrense smitten framover er å oppspore smittede og isolere dem samt sette i karantene de som er nærkontakter og antatt smittede. Da må hjemmelsgrunnlaget være i orden. De begrensningene som allerede er lagt på smitteverntiltak i andre deler av smittevernloven f. eks. §1-1 og 1-5, gjelder også her. Å holde smittetrykket nede, er viktig for dem over 65 år med underliggende sykdom.»

Folkehelseinstituttet, Smittevernlegene og Universitetet i Oslo, Institutt for helse og samfunn, Sentre for medisinsk etikk og Avdeling for sykepleievitenskap mente det er uheldig å knytte lovbestemmelsen tett opp til legaldefinisjonen i smittevernloven § 1-3 nr. 2. Universitetet i Oslo viser til at det egentlig er 3–5 ulike grupper som bør ha forsterket smittevern av hensyn til andre. Det er bekreftet smittede, klinisk mistanke (undersøkt klinisk, men ikke testet, evt. negativt prøvesvar), kun symptomer (ikke undersøkt), økt sannsynlighet for smitte på grunn av nærhet til person med smitte og økt sannsynlighet for smitte på grunn av reise til områder med mye smitte i befolkningen. Universitetet i Oslo mener disse gruppene utgjør ulik risiko for andre og bør håndteres som separate grupper slik at tiltakene tilsvarer den risikoen for smittespredning de representerer.

Flere av høringsinstansene tok opp spørsmål om tvang i forbindelse med smittekarantene. Enkelte høringsinstanser synes å legge til grunn at forslaget til lovhjemmel for å kunne fastsette forskrifter om smittekarantene og isolering omhandler bruk av tvang. Mental helse skriver at «Lovforslaget legger opp til at myndighetene kan ved bruk av tvang isolere hele eller deler av befolkningen i opptil 14 dager.»

Folkehelseinstituttet uttrykte bekymring om straffereaksjon for tiltakene og pekte på at trusselen om straff kanskje kan være viktig i enkelttilfeller, men kan også svekke ønsket om hjelp til seg selv og om ikke å påføre sine nærmeste sykdom. Folkehelseinstituttet pekte videre på at det er en viss mulighet for at straffesanksjonering bygger ned den nødvendige tilliten mellom individ og myndighet, som er avgjørende for et effektivt smittevern. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mente at det bør vurderes om det er behov for en hjemmel til å gi lavere strafferamme eller høyere skyldkrav ved overtredelser av § 4-3 a enn det som følger av smittevernloven § 8-1. NIM mente videre at straffesanksjonert plikt til isolasjon over en lengre periode, vil utgjøre frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5 og at det ved utarbeidelsen av forskrifter om isolasjon etter den nye lovbestemmelsen bør vurderes hvorvidt isolasjonsregimet er såpass inngripende at EMK artikkel 5 kommer til anvendelse.

Folkehelseinstituttet og Smittevernlegene mente at gjeldende lov gir tilstrekkelig grunnlag for tiltakene. De stilte spørsmål ved hvorfor systemet med vedtak etter kapittel 5 ikke kan benyttes for covid-19 og ba om en klargjøring av forholdet mellom isolering etter kapittel 5 og den forseslåtte nye ordningen.

Lovisenberg diakonale sykehus mente at hvor strenge krav som kan eller skal stilles til den som isoleres eller er i smittekarantene, må konkretiseres i forskriften.

Statens helsetilsyn påpeker at tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig og mener at det bør presiseres i forskriftshjemmelen at undersøkelser bør være frivillige.