7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen fastsetter hvilke oppgaver utvalget har og hvilke opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid.

Til § 2

Bestemmelsen fastsetter utvalgets arbeidsområde. Utvalget skal innhente opplysninger om et utvalg av saksforløp knyttet til drap, jf. straffeloven § 275 og Almindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 § 233 eller andre forbrytelser med dødsfølge, jf. straffeloven §§ 272 og 274 og Almindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 §§ 229 og 231 begått av daværende eller tidligere partner.

Utvalgets arbeidsområde etter straffeloven § 275 og Almindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 § 233 gjelder drap som er forsettlige eller overlagte. Utvalget skal ikke innhente opplysninger om saksforløp som gjelder uaktsom forvoldelse av død.

Utvalgets arbeidsområde er begrenset til saker hvor den straffbare handlingen er begått i Norge eller på norsk skip i internasjonalt farvann.

Utvalgets arbeidsområde gjelder for det første opplysninger om saksforløp hvor det foreligger fellende dom, men er ikke begrenset til disse. Utvalget skal også kunne innhente opplysninger om saksforløp i henlagte saker hvor antatt gjerningsperson selv har avgått ved døden i tilknytning til drapshendelsen. Henlagte saker kan bare inngå i utvalgets arbeidsområde dersom henleggelsen skyldes antatt gjerningspersons død og påtalemyndigheten anser forholdet som tilstrekkelig bevist i henhold til det strafferettslige beviskravet.

Utvalget skal ikke innhente opplysninger fra saker hvor gjerningspersonen av andre grunner døde før rettskraftig dom forelå. Utvalget skal heller ikke innhente opplysninger fra saker som er under etterforskning.

Bestemmelsen danner den ytre rammen for hvilke straffesaker utvalget skal ha tilgang til. Utvalget vil undersøke inntil 40 saker i en tidsperiode på inntil 10 år tilbake i tid. Utvalget skal ikke ha tilgang til opplysninger i straffesakene i større utstrekning enn det som følger av fritaket fra taushetsplikten i § 3.

Til § 3

Sakene utvalget skal gå inn i inneholder personlige opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen innebærer at enhver kan uhindret av lovbestemt taushetsplikt gi utvalget de opplysningene som er nødvendige for utvalgets arbeid. Dette gjelder enten taushetsplikten følger av forvaltningslovens alminnelige regler eller av bestemmelser i særlov. Hvilke opplysninger som er nødvendige må vurderes etter lovens formålsbestemmelse i § 1.

Utvalgets arbeidsområde er ikke begrenset til saker hvor det foreligger fellende dom, jf. merknad til § 2. Utvalget skal kun innhente opplysninger i saker med antatt død gjerningsperson hvor dette har skjedd som et drap-selvdrap og skal ikke gjennomgå saker hvor gjerningspersonen av andre grunner døde før rettskraftig dom forelå.

I tillegg til å gi fritak fra taushetsplikten for offentlige myndigheter og yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, kan også andre som utfører oppgaver på vegne av offentlige tjenester og instanser etter bestemmelsen gi opplysninger til utvalget uten hinder av taushetsplikt.

Bestemmelsen fastsetter at medlemmene av utvalget og utvalgets sekretariat skal ha tilgang til alle taushetsbelagte opplysninger som gis til utvalget.

Bestemmelsen gir supplerende rettsgrunnlag for utlevering og innhenting av personopplysninger i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e, og åpner for viderebehandling i samsvar med artikkel 6 nr. 4. I tillegg gir bestemmelsen unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g, samt grunnlag i samsvar med artikkel 10 i den grad opplysninger om straffedommer og lovovertredelser behandles utenfor en offentlig myndighets kontroll.

Bestemmelsen fastsetter i annet ledd at fritak fra taushetsplikt ikke gjelder opplysninger som er omfattet av sikkerhetsloven § 5-3 første ledd eller beskyttelsesinstruksen § 4 annet ledd. Bestemmelsen gjør ikke unntak fra de normale prosedyrene for vurdering av avgradering i forbindelse med at det kommer forespørsler om innsyn.

Til § 4

Bestemmelsen regulerer taushetsplikten til utvalget og til andre som utfører oppgaver for utvalget (utvalgets sekretariat).

Bestemmelsen slår fast at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for utvalget og utvalgets sekretariat med noen særregler.

Det følger av § 4 nr. 1 at taushetsplikten bortfaller først etter 100 år. Dette er strengere enn det som følger av forvaltningsloven hvor taushetsplikten bortfaller etter 60 år.

Etter § 4 nr. 2 gjelder forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke for utvalget og utvalgets sekretariat. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 7 om forbud mot bruk som bevis i senere straffesak eller sivil sak.

§ 4 nr. 3 innebærer en strengere taushetsplikt for utvalget og utvalgets sekretariat enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler. I tilfeller der utvalget mottar opplysninger som er underlagt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil opplysningene være underlagt de samme strengere reglene for taushetsplikt som følger av vedkommende særlov.

§ 4 gir rettsgrunnlag for utlevering der dette er nødvendig etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og nr. 4, artikkel 9 og artikkel 10.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer utvalgets behandling av personopplysninger. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utvalget i sitt arbeid vil behandle en rekke personopplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

Første ledd presiserer at utvalget har hjemmel i lov til å behandle de personopplysninger som er nødvendige for formålet med utvalgets arbeid uten samtykke fra dem opplysningene gjelder, og at hjemmelen omfatter særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter samme forordning artikkel 10.

Det presiseres at utvalgets behandling av personopplysninger skal være i samsvar med personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b og c om formålsbegrensning og dataminimering.

Bestemmelsen gjør i annet ledd unntak fra retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 dersom det vil kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn. Tilsvarende unntak gjelder etter personopplysningsloven § 17 første ledd ved behandling av personopplysninger for vitenskapelige forskningsformål.

Personvernforordningen artikkel 23 nr. 1 bokstav e gir rettsgrunnlag for å begrense innsynsretten.

Utvalgets uforholdsmessighetsvurdering skal være i samsvar med det som gjelder for vitenskapelige forskningsformål, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 38.1, merknader til § 17 vedrørende uforholdsmessighetsvurderingen, hvor det blant annet uttales at «i forholdsmessighetsvurderingen inngår ikke bare den enkelte innsynsbegjæringen; også den samlede mengden av innsynsbegjæringer og potensielle innsynsbegjæringer kan tas i betraktning».

Bestemmelsen medfører ingen begrensning i den registrertes rett til å klage og bruke rettsmidler etter personvernforordningen kapittel 8.

Til § 6

Bestemmelsen presiserer forholdet til arkivloven. Arkivloven gjelder for offentlige utvalg og plikten til å holde arkiv følger av arkivloven § 6. Det er forbud mot å kassere arkivdokumenter uten hjemmel i forskrift eller særskilt samtykke fra Riksarkivaren, jf. arkivloven § 9. Statlig arkivskaper skal lage en kassasjonsplan som gir oversikt over hvilke fagsaker som skal bevares og hvilke som kan kasseres. Denne kassasjonsplanen skal godkjennes av Arkivverket. Arkivmateriale som er ute av administrativ bruk og skal bevares i henhold til riksarkivarens forskrift kapittel 7 eller gjeldende bevaring og kassasjonsplan, skal avleveres til Arkivverket i tråd med arkivforskriften § 18. Arkivmateriale som ikke skal avleveres til Arkivverket skal kasseres når utvalget har avsluttet sitt arbeid.

Til § 7

Bestemmelsen fastsetter at opplysninger som utvalget har mottatt i medhold av § 3 ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak.

Bestemmelsen er rettet mot den opplysningsutvekslingen som skjer mellom utvalget og dets informanter. Det at en tredjeperson gir opplysninger til utvalget er dermed ikke til hinder for at vedkommende siden kan måtte forklare seg om samme forhold. Det må avgjøres ut fra de alminnelige reglene om bevistilgang.

Det presiseres at § 7 er en spesialbestemmelse som innenfor sitt område går foran bestemmelsene i tvisteloven og straffeprosessloven, noe som blant annet innebærer at unntakene fra bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 annet og tredje ledd og de tilsvarende unntakene i straffeprosessloven § 118 ikke kommer til anvendelse.

Til § 8

Etter bestemmelsen skal lovens §§ 2, 3 og 5 gjelde inntil utvalget har levert sin utredning. Det er disse bestemmelsene som gir utvalget adgang til å innhente og behandle opplysninger i saker om drap og andre forbrytelser med dødsfølge begått av daværende eller tidligere partner. Etter at utvalget har levert sin utredning vil det ikke være behov for disse lovbestemmelsene.