3 Verdigrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling og forliksrådets adgang til å avsi dom

3.1 Gjeldende rett

Før en sak om formuesverdier kan tas til behandling i tingretten, skal forliksrådet behandle saken, såfremt den aktuelle sakstypen er omfattet av forliksrådets kompetanse, jf. tvisteloven § 6-2 annet ledd, jf. første ledd. At saken har vært behandlet i forliksrådet, er dermed i utgangspunktet et vilkår for å kunne ta ut stevning for tingretten i saker om formuesverdier. I § 6-2 annet ledd bokstav a til d er det oppstilt unntak fra regelen om obligatorisk forliksrådsbehandling. Etter § 6-2 annet ledd bokstav a kan forliksrådsbehandling unnlates i saker om formuesverdier der tvistesummen er minst 125 000 kroner, og begge parter har vært bistått av advokat. I saker om formuesverdier der tvistesummen er under 125 000 kroner, er det dermed nødvendig med forliksrådsbehandling for å få saken behandlet i tingretten.

Forliksrådet skal ved mekling forsøke å få tvisten løst i minnelighet, jf. tvisteloven § 6-8, jf. § 6-1 første ledd. Forliksrådet har også en begrenset adgang til å avsi dom. Hovedregelen er at forliksrådet kan avsi dom dersom begge parter samtykker, jf. § 6-10 første ledd. Dersom saken gjelder formuesverdier med tvistesum under 125 000 kroner, er det likevel tilstrekkelig at én av partene ber om at det avsies dom, jf. § 6-10 annet ledd. Forliksrådet kan også avsi dom hvis vilkårene for fraværsdom er oppfylt, eller hvis klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsvilje eller andre åpenbart uholdbare innsigelser, jf. § 6-10 tredje ledd. Det følger av § 6-10 fjerde ledd at forliksrådet bare kan avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

Beløpsgrensen på 125 000 kroner for obligatorisk forliksrådsbehandling og for forliksrådets adgang til å avsi dom har vært den samme siden tvisteloven ble vedtatt i 2005. I høringsnotatet la departementet til grunn at beløpsgrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling i alle fall bør heves i tråd med utviklingen av kroneverdien. Dersom man legger til grunn utviklingen av kroneverdien fra 2005 til april 2019, med utgangspunkt i konsumprisindeksen, tilsvarer 125 000 kroner i 2005 om lag 168 000 kroner i april 2019. Departementet påpekte videre i høringsnotatet at det kunne være grunn til å vurdere å heve beløpsgrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling utover hva økningen i pengeverdien tilsier, for å bidra til at tingretten i større grad avlastes fra saker som involverer små eller mindre økonomiske verdier. Det ble også vist til at det vil være billigere både for partene og samfunnet dersom flere saker kan løses i forliksrådet. Departementet foreslo på denne bakgrunn å heve beløpsgrensen i § 6-2 annet ledd bokstav a til 200 000 eller 250 000 kroner.

I høringsnotatet vurderte departementet det slik at beløpsgrensen for forliksrådets adgang til å avsi dom etter § 6-10 annet ledd burde være sammenfallende med grensen for obligatorisk forliksrådsbehandling i § 6-2 annet ledd bokstav a, for å sikre adgang til behandling av saken i to instanser. Departementet foreslo derfor å heve beløpsgrensen i § 6-10 annet ledd tilsvarende som i § 6-2 annet ledd bokstav a.

3.3 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Schjødt, Asker og Bærum tingrett, Gjøvik tingrett, Den norske Dommerforening, Domstoladministrasjonen, forliksrådene i Sandnes, Sola, Randaberg og Ryfylkeøyane, Forbrukertilsynet, Jussformidlingen, Kongsberg og Eiker tingrett, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Namsfogden i Bergen, Norges politilederlag Parat, Felles enhet for sivil rettspleie i Oslo politidistrikt, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Regjeringsadvokaten, Statens Sivilrettsforvaltning, Stavanger forliksråd, Sør-Vest politidistrikt, Trondheim forliksråd, Virke Inkasso og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter forslaget om å heve beløpsgrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling.

Flere høringsinstanser, herunder Oslo tingrett, Asker og Bærum tingrett, Gjøvik tingrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen og Politidirektoratet, mener det vil være praktisk og hensiktsmessig at beløpsgrensen er den samme som for reglene om behandling etter småkravprosess i tvisteloven § 10-1.

Forliksrådene i Sandnes, Sola, Randaberg og Ryfylkeøyane har avgitt felles høringsuttalelse og bemerker at beløpsgrensen i § 6-2 annet ledd bokstav a og § 6-10 annet ledd bør være sammenfallende. De påpeker at også kompliserte saker kan være tilstrekkelig opplyst og egnet for å bli pådømt i forliksrådet. De nevnte forliksrådene mener tvistesummen bør heves til 250 000 kroner, og uttaler:

«Et avgjørende moment for å heve beløpsgrensen er selve tvistelovens formål om en mer effektiv rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene, som bidrar til rettsavklaring. Det er forliksrådenes klare oppfatning at beløpsgrensen må heves slik at forliksrådene kan fortsette å avlaste tingretten. Heving av beløpsgrensen vil stå i forhold til samfunnsutviklingen og rettsfølelsen, herunder at sakskostnadene står i et rimelig forhold til sakens betydning og tvistegjenstanden verdi.»

De samme momentene trekkes frem i høringsuttalelsene fra Norges politilederlag Parat, Stavanger forliksråd og Sør-Vest politidistrikt. Oslo politidistrikt viser til at en økning til 250 000 kroner utsetter behovet for neste oppjustering sammenlignet med en oppjustering til 200 000 kroner.

Flere høringsinstanser, herunder Øst politidistrikt og Forbrukertilsynet, peker på at rettssikkerhetshensyn i lys av varierende kvalitet på behandlingen i forliksrådene tilsier at grensen økes, men kun til 200 000 kroner.

Jussformidlingen mener at beløpsgrensen i § 6-2 annet ledd bokstav a og § 6-10 annet ledd bør være sammenfallende, og er positive til en økning av beløpsgrensen. Jussformidlingen ser et stort behov for obligatorisk forliksrådsbehandling og bindende forliksrådsavgjørelser hos sine klienter, og uttaler:

«Dersom beløpsgrensen oppjusteres til kr 250 000 vil flere kunne få sine saker løst gjennom mekling og dom. En videre adgang for obligatorisk forliksbehandling og dom kan først og fremst bidra til å styrke rettssikkerheten til borgerne, da flere vil kunne fremtvinge behandling av sine saker enn i dag. Videre vil dette bidra til økt legitimitet for rettsapparatet, da terskelen for saksanlegg i mange saker vil senkes betydelig, slik at flere får vernet om sine rettigheter. Man sikrer derfor at også samfunnsgruppene med mindre ressurser har mulighet til å få sine tvister prøvd. Videre vil en oppjustering av beløpsgrensen være av stor samfunnsøkonomisk betydning, all den tid flere saker behandles på et lavere nivå og slik lemper arbeidsbelastningen for domstolene.»

Samtidig ser Jussformidlingen betenkeligheter ved å øke beløpsgrensen uten ytterligere kvalitetssikring av behandlingen i forliksrådene.

Trondheim forliksråd mener grensen for å avsi dom i forliksrådet bør økes til 500 000 kroner, under henvisning til at forlik oppnås i saker med høyere tvistestum enn dette når partene forbereder seg og tar forliksklagen på alvor.

Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Finans Norge, Forbrukerrådet, Hovedorganisasjonen Virke, Jussbuss og Rettspolitisk forening støtter ikke forslaget om å heve beløpsgrensen. Finans Norge ser betenkeligheter ved forslaget.

Advokatforeningen begrunner sitt syn slik:

«Selv om en tilsvarende justering som foreslåes mht. småkravsprosess kan synes nærliggende, er svakhetene ved forliksrådsbehandlingen, særlig dens dømmende virksomhet, slik at det for alle saker som ikke er bagatellartede eller kan påregnes avgjort ved fraværsdom, anser Advokatforeningen at forliksrådets kompetanse ikke bør utvides, selv ikke ved beløpsmessig justering i samsvar med pengeverdien.»

Agder lagmannsrett viser til at deres inntrykk av behandlingen av enkeltsaker i forliksrådene ikke er positivt, og uttaler:

«Det er eksempler på at behandlingen er overfladisk, undertiden bent frem slurvete, og hvor avgjørelsene lider av klare feil. Etter vår oppfatning er det iallfall ikke grunn til å utvide plikten til forliksrådsbehandling og forliksrådets domskompetanse utover dagens verdigrense på 125 000 kroner. Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom verdigrensen for forliksrådsbehandling og anvendelsesområdet for småkravsprosessen. Det er ikke uforholdsmessig at saker om verdier i størrelsesorden 125 000 til 200 000 kroner behandles direkte ved småkravsprosess i tingretten.»

Blant annet høringsinstansene Finans Norge og Forbrukerrådet uttrykker bekymring for en utvidelse av forliksrådets domskompetanse i fagtekniske og kompliserte saker, under henvisning til forliksrådets begrensede kompetanse innenfor bevisvurdering og rettsanvendelse. Forbrukerrådet peker også på følgende:

«I tillegg har forliksrådet et betydelig antall fraværsdommer som kan føre til økt ressursbruk både i forliksrådene og tingrettene, jf. Prop. 62 L (2017–2018) kap. 4.1.4. Det kan da stilles spørsmål til om et økt sakstilfang vil være kostnadsreduserende og føre til den effektiviseringen i tingretten man har tenkt.»

Også Jussbuss peker på de rettssikkerhetsmessige utfordringene ved forliksrådsbehandling og det høye antallet fraværssaker. Høringsinstansen viser videre til at andre land med lignende tvisteløsningsorganer som forliksrådet har lavere beløpsgrenser for slik tvistebehandling enn dagens beløpsgrense for obligatorisk forliksrådsbehandling, og at i flere av disse landene avgjøres slike tvister av personer med juridisk kompetanse.

Hovedorganisasjonen Virke viser til at saksøker står fritt til å anlegge sak for forliksrådet selv om tvistesummen er høyere enn beløpsgrensen, og at et slikt saksanlegg avbryter foreldelsesfristen. En økning av beløpsgrensen vil etter Hovedorganisasjonen Virkes oppfatning primært medføre flere saker som innstilles i forliksrådet, uten merkbar økning i antall saker som løses i forliksrådet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) er i all hovedsak positive til de foreslåtte endringene, men påpeker at bevissituasjonen i deres saker ofte er sammensatt og de juridiske problemstillingene kompliserte. Etter UDIs syn er krav mot dem ofte uegnet for behandling i forliksrådet, og ved en økning i beløpsgrensen vil det derfor være behov for et tydelig regelverk som regulerer anledningen til å motsette seg forliksrådsbehandling.

3.4 Departementets vurderinger

Utgangspunktet i tvisteloven er at alle saker om formuesverdier som kan tas til behandling i forliksrådet, skal behandles der. I forarbeidene ble det gjort en vurdering av hvilke saker som likevel ikke bør omfattes av kravet om obligatorisk forliksrådsbehandling. Det ble presisert at saker om høye tvistebeløp ikke nødvendigvis er mer kompliserte enn saker om små beløp, men at det likevel er særlige hensyn som gjør seg gjeldende for saker med en betydelig tvistesum, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 på side 96–97, hvor det uttales følgende:

«En rekke saker med høye tvistebeløp er ikke mer kompliserte enn saker om små beløp, verken når det gjelder å forstå de aktuelle rettsreglene eller å avklare saksforholdet. Det er likevel rimelig å anta at partene vil bruke mer ressurser jo høyere tvistesummen er, på å overbevise retten om de faktiske forhold som er påberopt. Når partene på grunn av en betydelig tvistesum gjennomgående har ønske om en mer omfattende bevisføring enn det den enkle saksbehandlingen i forliksrådet legger opp til, er det mye som kan tale for at det ikke bør være nødvendig å bringe saken dit. Særlig vekt får dette når begge parter har engasjert advokat. […] Når saken gjelder betydelige verdier, er det også større grunn til å respektere en parts ønske om å bruke ressurser på at tvisten blir meklet eller avgjort av personer med høyest mulig kompetanse i saksbehandling, bevisvurdering og rettsanvendelse. De tanker som ligger bak lovens gjennomgående proporsjonalitetsprinsipp bør under slike omstendigheter ikke brukes som begrunnelse for å gjøre det nødvendig å få saken løst gjennom den enkle behandlingen i forliksrådet.»

Når det gjelder det konkrete beløpet for verdigrensen, fremgår det av forarbeidene at det var gjort stikkprøver som viste at kun en liten andel av saker med tvistesum over 125 000 kroner ble pådømt eller forlikt, og at forliksrådets effektivitet som tvisteløser er lav for saker med de høyeste tvistebeløpene, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 side 97.

Hensynene som ble vektlagt i forarbeidene, og som begrunner regelen for en beløpsgrense for nødvendig forliksrådsbehandling i saker om formuesverdier, gjør seg etter departementets vurdering fortsatt gjeldende. Slik som ved vurderingene knyttet til selve unntaksadgangen vil hensynet til partenes ønske om en mer grundig behandling med juridisk fagkyndighet i saker med høye tvistebeløp være av betydning for vurderingen av nivået for den øvre beløpsgrensen. Dette må avveies mot hensynet til at flest mulig saker bør få sin løsning på lavest mulig nivå og med lavest mulig kostnader, som lå til grunn for tvistelovens utgangspunkt om at forliksrådsbehandling bør være nødvendig i alle saker.

Forliksrådet er et lekmannsorgan med en enkel saksbehandlingsform. Dette har den fordel at en forliksrådsbehandling er svært lite kostnadskrevende både for partene og for samfunnet sammenlignet med behandling i de ordinære domstolene. At man ved forliksrådsbehandling kan få løst tvister endelig, enten ved forlik eller dom, uten store kostnader for partene, taler etter departementets syn for at forliksrådsbehandling bør benyttes i flere saker, slik et forslag om å heve beløpsgrensen vil medføre.

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om beløpsgrensene i §§ 6-2 og 6-10, er positive til en økning, og blant de som har uttalt seg om konkrete beløpsgrenser, støtter et flertall at beløpsgrensen heves til 250 000 kroner. Som begrunnelse for dette peker høringsinstansene på at flere av sakene som i dag behandles i domstolene, kunne vært løst i forliksrådet, at belastningen på tingrettene vil dempes ved en slik økning, og at det er naturlig og hensiktsmessig at grensen er den samme som for småkravsakene. Ingen av høringsinstansene som er positive til en heving foreslår å begrense hevingen til kun å ta utgangspunkt i økningen i kroneverdien.

Innvendingene fra høringsinstansene som ikke støtter en heving, eller som foreslår at beløpsgrensen heves til 200 000 kroner, bygger i hovedsak på hensynet til partenes rettssikkerhet. Det vises til den enkle saksbehandlingen, forliksrådenes manglende fagkyndighet og det høye antallet fraværsdommer avsagt av forliksrådene.

Departementet vil understreke at tvisteloven gjennomgående søker å stille krav til forutgående mekling og avklaring. Som en generell begrunnelse for krav om forliksrådsbehandling vises det i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 på side 94 til følgende:

«[L]oven [bør] stille visse krav til mekling og avklaring for at saker kan bli brakt inn til behandling i tingretten som den ordinære førsteinstansen. Fordi rettslig behandling av en sak er dyr for både partene og samfunnet, bør det ikke være nok at partene bare avklarer grunnlagene for sine krav og de bevis de vil føre. Det bør også stilles krav om at tvisten forsøkes løst gjennom tvisteløsningsordninger som utgjør et alternativ til å gå til tingretten som den alminnelige førsteinstansen.»

Mekling er ment å være det primære ved forliksrådsbehandlingen. Departementet mener at en heving av beløpsgrensen, og således en viss utvidelse av forliksrådets kompetanse, må ses i lys av tvistelovens formål om at det skal legges til rette for en forutgående meklingsmulighet. I et slikt perspektiv bør man etter departementets syn også kunne legge vekt på at prosessordningen som et hele ivaretar rettssikkerhetshensyn knyttet til behovet for en grundig saksbehandling i saker med høy tvistesum.

Den behandlingen som skjer i forliksrådet, skal rett nok være enkel, hurtig og billig, jf. tvisteloven § 6-1 første ledd, noe som vil kunne gå på bekostning av grundighet og at man oppnår materielt riktige løsninger i enkelte tilfeller. Samtidig er det gitt regler i tvisteloven kapittel 6 nettopp med det for øyet at rettssikkerhetshensynet til partene skal ivaretas, blant annet med det formål at forliksrådsbehandlingen ikke skal virke som et urimelig forsinkende element i tvisteløsningen. Behandlingen i forliksrådet kan innstilles allerede etter at tilsvar er innkommet dersom det er lite sannsynlig at saken vil egne seg for videre behandling i forliksrådet, og etter krav fra en part dersom rettsmøtet ikke er avsluttet etter tre timer eller innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt, jf. § 6-11 første ledd. Mangelfull behandling i forliksrådet kan videre repareres ved å bringe saken inn for tingretten. Etter lovendringen i tvisteloven § 6-14 fjerde ledd som trådte i kraft 1. januar 2019, kan det for øvrig begjæres oppfriskning av fraværsdommer avsagt av forliksrådet. Begrensningen i § 6-10 fjerde ledd om at forliksrådet bare kan avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig, innebærer videre at dersom forliksrådet anser at saken er for juridisk eller faktisk komplisert, slik blant andre UDI uttrykker bekymring for i sin høringsuttalelse, skal den ikke pådømmes.

At det er fastsatt samme beløpsgrense for forliksrådets adgang til å avsi dom som for kravet om obligatorisk forliksrådsbehandling, ble i forarbeidene blant annet begrunnet i behovet for å unngå at en saksøkers mulige motvilje mot dom i forliksrådet blir et argument mot at vedkommende frivillig søker mekling i forliksrådet om tvister for større beløp. Departementet fastholder at de to beløpsgrensene fortsatt bør være sammenfallende.

Obligatorisk forliksrådsbehandling i flere saker vil legge til rette for at parter som har begrenset økonomi, kan få sakene sine behandlet hos et uavhengig organ. En høyere beløpsgrense vil kunne bidra til at flere saker løses i minnelighet, idet mekling er det primære ved forliksrådsbehandlingen. Forslaget om å heve beløpsgrensen vil bidra til en avlastning for tingrettene og til å holde kostnadsnivået nede både for partene og samfunnet. Departementet mener på denne bakgrunn at beløpsgrensen i § 6-2 annet ledd bokstav a bør heves, og det foreslås å heve beløpsgrensen til 200 000 kroner.

Departementet legger vekt på hensynet til partenes ønske om en mer grundig behandling med juridisk fagkyndighet i saker med høye tvistebeløp, og vurderer det derfor slik at verdigrensen i denne omgang ikke bør heves til 250 000 kroner, slik som antydet i høringsnotatet. Flere høringsinstanser har pekt på utfordringer ved forliksrådenes kompetanse og at en del saker med høye tvistebeløp uansett blir innstilt i forliksrådet. Dette kan tilsi at formålet om en rask og billig tvisteløsning ikke slår til ved forliksrådsbehandling av disse sakene.

Forslaget om å heve verdigrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling til 200 000 kroner vil innebære at beløpsgrensen ikke lenger vil være sammenfallende med verdigrensene for småkravprosess og for ankesum, som departementet foreslår å heve til 250 000 kroner, se punkt 4.4. og punkt 5.4. Dette vil innebære at saker med tvistesum mellom 200 000 og 250 000 kroner som utgangspunkt vil bli behandlet i én instans, det vil si i tingretten etter reglene for småkravprosess, og som utgangspunkt uten adgang til overprøving i lagmannsretten. Departementet vil i den forbindelse vise til høringsinnspillet fra Agder lagmannsrett, hvor det gis uttrykk for at det ikke nødvendigvis trenger å være sammenfall mellom verdigrensen for forliksrådsbehandling og anvendelsesområdet for småkravprosessen. Departementet er enig i dette og ser det slik at saker med tvistesum mellom 200 000 og 250 000 kroner vil få en fullgod behandling i tingretten ved småkravprosess. Samtidig vil det også for saker med tvistesum over 200 000 kroner være adgang til behandling i forliksrådet selv om loven ikke stiller vilkår om dette for å kunne ta ut stevning for tingretten. Partene kan selv velge forliksrådsbehandling.

Ankesummen i tvisteloven § 29-13 første ledd foreslås som nevnt hevet til 250 000 kroner. Som det fremgår av punkt 5.4 nedenfor, er det både fremhevet i forarbeidene og presisert nærmere i departementets vurderinger at det ved vurderingen av samtykke til overprøving i lagmannsretten etter tvisteloven § 29-13 første ledd vil være særlig viktig at det åpnes for en kvalitetskontroll av saksbehandlingen i tingretten for saker som er behandlet etter småkravprosess. For øvrig, når det gjelder vurderingen av samtykke til overprøving etter § 29-13 første ledd, viser departementet i punkt 5.4 til forutsetningen om at samtykkeregelen blir praktisert på en smidig måte når tvistesummen ligger i den øvre delen av virkeområdet.