7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

Forslaget om å heve verdigrensene i tvisteloven vil føre til en forskyvning i saksavvikling til lavere domstolsinstanser. Flere saker med tvistesum mellom 125 000 og 200 000 kroner vil med forslaget bli behandlet i forliksrådene. Noen færre saker vil bli behandlet i tingretten, og vesentlig færre av disse sakene vil bli behandlet av lagmannsretten etter forslaget. Antall sivile saker som er brakt inn til domstolene har gått ned de siste årene, og det er usikkert hvordan det vil bli fremover. I beregningene av økonomiske og administrative konsekvenser tas det utgangspunkt i tall fra 2018.

7.2 Statistikk

I 2018 ble det avgjort 13 173 tvistesaker i tingrettene. Av disse ble 11 730 saker behandlet etter reglene om allmennprosess, mens 1 443 saker ble behandlet etter reglene om småkravprosess. Av sakene som er behandlet etter allmennprosess er 35 prosent (4 125) registrert med tvistesum, mens 65 prosent (7 605) er registrert uten tvistesum.

I 2018 mottok forliksrådene 81 125 saker. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 67 dager. Fraværsavgjørelser utgjorde 63 prosent av avgjørelsene i 2018 (50 939 saker). Forliksrådene avsa dom i fire prosent av sakene (3 378) etter møte, og det ble inngått forlik i seks prosent (3 206) av sakene.

7.3 Konsekvenser av forslaget om å heve verdigrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling

De sakene om formuesverdier med tvistesum mellom 125 000 og 200 000 kroner som i dag blir førstgangsbehandlet i tingretten, vil etter forslaget bli gjenstand for obligatorisk forliksrådsbehandling. Domstoladministrasjonen oppgir at om lag 50 saker som i 2018 ble behandlet ved allmennprosess i tingretten, hadde tvistesum mellom 125 000 og 200 000 kroner. Forliksrådene får altså flere saker til behandling, anslagsvis 500 saker. En del av sakene med tvistesum mellom 125 000 og 200 000 vil bli endelig avgjort i forliksrådet, noe som vil føre til færre tvistesaker i størrelsesorden 125 000 til 200 000 kroner i tingretten. Departementet har ikke grunnlag for å anslå presist hvor mange saker som vil bringes inn for tingretten etter å ha vært gjenstand for behandling i forliksrådene, men antar at det kan bli betydelig færre enn de 500 sakene som i dag behandles av tingretten med tvistesum mellom 125 000 og 200 000.

Forliksrådet er en rimeligere og hurtigere tvisteløsningsordning enn tingretten. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i forliksrådene er på litt over to måneder og er vesentlig lavere enn gjennomsnittlig saksbehandlingstid for saker etter allmennprosessen i tingretten, som er i overkant av seks måneder. Saker som etter forslaget løses i forliksrådet i stedet for i tingretten, vil dermed få en betydelig kortere saksbehandlingstid.

På den annen side kan forliksrådsbehandling være et noe fordyrende og forsinkende ledd i saker hvor begge parter har vært representert ved advokat uten å ha kommet til enighet under forliksrådsbehandlingen. Dersom forslaget om å heve verdigrensen gjennomføres, vil dette kunne gjelde for flere saker enn tidligere. Samtidig kan saksforberedelse i forbindelse med forliksrådsbehandlingen bidra til å klargjøre faktiske og rettslige forhold som igjen letter saksforberedelsen for tingretten. Videre kan forslag bidra til at flere som står i en tvist, vil få en reell mulighet til å få saken sin prøvd av en tredjepart, siden prosessrisikoen knyttet til kostnader og således terskelen for å klage inn en sak for forliksrådet er lavere enn for tingretten

For næringslivet kan det være en fordel, spesielt for mindre bedrifter, at saker behandles i forliksrådet i stedet for i tingretten, siden dette innebærer lavere kostnader. Når det gjelder advokater, kan en mulig konsekvens være at de får færre oppdrag knyttet til saker i størrelsesordenen med tvistesum mellom 125 000 og 200 000 kroner. Departementet kan imidlertid ikke se at det foreligger klare holdepunkter for at dette vil bli tilfellet.

Det er sannsynlig at det vil avsies fraværsdommer i færre tilfeller når sakene har en tvistesum mellom 125 000 og 200 000 kroner. Det antas derfor at en større andel av sakene i forliksrådet vil bli realitetsbehandlet, sammenlignet med andelen saker som realitetsbehandles i dag.

Det er namsmannen i politidistriktene som er sekretariat for forliksrådene. Når mengden saker i forliksrådet øker, vil dette føre til mer arbeid for politiet. Politidirektoratet melder at de fleste politidistriktene vurderer at forliksrådene har kapasitet til å håndtere en noe økt saksmengde, men at Oslo politidistrikt allerede er i en presset situasjon.

En økning i antall saker, anslagsvis på 500, vil føre til økte utgifter på politiets driftsbudsjett (kap. 440, post 01) og forliksråd (kap. 414, post 21) beregnet til totalt henholdsvis 0,7 og 0,3 mill. kroner. Brukere av forliksrådene betaler et gebyr, og med økt antall saker vil også gebyrinntektene øke, beregnet til 0,7 mill. kroner. Gebyret ble i 2019 satt til selvkost (1,25 R, dvs. 1 305 kroner i 2019), jf. Prop. 1 S (2018–2019). Dette betyr at gebyret tilsvarer kostnadene ved å levere tjenesten forliksklagebehandling per sak. Flere forliksrådssaker vil parallelt føre til økte inntekter for staten (kap. 3440, post 07). Det legges til grunn at de forventede økte inntektene, grunnet økt saksmengde, over kap. 3440, post 07 (0,7 mill. kroner) overføres til kap. 440, post 01 (0,4 mill. kroner) og 414, post 21 (0,3 mill. kroner). Politidirektoratet har beregnet andre utgifter som ikke dekkes av gebyrinntektene, slik som kompetansehevende tiltak, deltakelse i forliksrådets møter og generell veiledning og publikumshåndtering, til 0,3 mill. kroner som følge av en økning i forventet saksmengde. Departementet vil derfor foreslå å overføre 0,3 mill. kroner fra domstolenes driftsbudsjett kap. 410, post 01 til politiets driftsbudsjett kap. 440, post 01 for å kompensere for de økte utgiftene. Totalt 0,7 mill. kroner skal overføres til politiets driftsbudsjett (kap. 440, post 01) og forbeholdes forliksrådene, for å sikre at forliksrådene blir kompensert for de økte utgiftene som følger av forslaget.

7.4 Konsekvenser av forslaget om å heve verdigrensen for behandling etter reglene om småkravprosess

I 2018 var det 825 registrerte saker med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner som ble behandlet etter reglene om allmennprosess. Etter forslaget i proposisjonen ville disse sakene som hovedregel ha blitt behandlet etter reglene om småkravprosess. Dersom forslagene i proposisjonen vedtas, vil det trolig være færre enn 825 saker i sjiktet mellom 125 000 og 250 000 kroner, fordi det antas at noen flere av sakene vil avsluttes etter obligatorisk forliksrådsbehandling. Blant sakene som har tvistesum under verdigrensen for behandling etter småkravprosess. vil det også være noen saker som behandles etter allmennprosess, jf. § 10-1 tredje ledd bokstav d.

Kostnadene og prosessrisikoen er lavere for saker som behandles etter småkravprosess, og dette vil kunne få den virkning at flere bringer saker inn for domstolene. For brukerne av domstolen vil forslaget innebære at det blir lavere kostnader knyttet til tingrettsbehandlingen i disse sakene, i tillegg til en raskere avklaring fordi saksbehandlingstiden i småkravprosessaker er lavere enn ved allmennprosess. Med flere saker som behandles som småkravprosess, vil forslaget kunne føre til at saker med lavere tvistesum blir prioritert på bekostning av saker som skal behandles etter allmennprosess, på bakgrunn av at det i tvisteloven § 10-4 første ledd er fastsatt en frist for behandling av småkravsaker.

Domstoladministrasjonen har opplyst at andelen selvprosederende parter er høyere i småkravsakene, og at de selvprosederende partene kan medføre endel ekstraarbeid for domstolen i den enkelte sak. Med flere småkravsaker i tingretten kan det også forventes at antallet selvprosederende parter blir noe høyere. Departementet viser til reglene om rettens veiledningsplikt i både prosessuelle og materielle spørsmål etter tvisteloven § 11-5. Behandling etter reglene om småkravprosess skal normalt innebære en mer forenklet saksforberedelse og kortere rettsmøter til sluttbehandling av saken. At andelen selvprosederende parter øker, kan i noen grad begrense den effektiviserende effekten på arbeidet i tingretten som forslaget har til formål å oppnå.

Forslaget vil også føre til en nedgang i gebyrinntekter for domstolene (kap. 3410, post 01), dels fordi en venter seg noe færre innkomne saker, dels fordi gebyret for behandling etter småkravprosess er vesentlig lavere enn ved allmennprosess.

7.5 Konsekvenser av forslaget om å heve ankesummen

Ved en heving av ankesummen vil færre saker med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner få full behandling i lagmannsretten.

I 2018 var det 1 883 avgjorte sivile anker over dom i lagmannsrettene. Rundt halvparten av disse var registrert med en tvistesum. Dersom man ser bort fra saker som behandles etter småkravprosess, gruppesøksmål og saker etter barnevernloven, var det 1 412 anker over dom. Av disse ble 153 anker nektet fremmet, altså ble 11 prosent av ankene nektet fremmet (og 89 prosent henvist til behandling).

Når det gjelder sivile saker med formuesverdi under 125 000 kroner, hvor det etter tvisteloven § 29-13 første ledd er krav om lagmannsrettens samtykke for å få fremmet anken, var det i 2018 om lag 10 prosent (109 saker) som ble anket fra tingretten. Av disse ble det gitt samtykke i 16 prosent av sakene (17 saker), altså ble 84 prosent ikke fremmet (92 saker).

For saker med tvistesum over 125 00 kroner er det etter tvisteloven § 29-13 annet ledd i dag adgang til overprøving med mindre lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Ved forslaget om å heve ankesummen til 250 000 kroner vil adgangen til overprøving av sakene med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner reguleres av § 29-13 første ledd, som fastsetter at anken ikke kan fremmes uten lagmannsrettens samtykke. Når utgangspunktet er at anken ikke vil bli fremmet med mindre lagmannsretten gir samtykke, vil det trolig være færre som velger å anke i sakene med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner. Av ankene registrert med tvistesum var det i 2018 163 anker (17 prosent) med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner. Ankefrekvenser for saker med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner er om lag 20 prosent (basert på 825 behandlede saker i tingretten og 163 anker til lagmannsretten i 2018). Forslaget om å heve ankesummen til 250 000 kroner innebærer en «forskyving» ved at anken ikke skal vurderes etter § 29-13 annet ledd, men etter etter § 29-13 første ledd. Om man legger til grunn at ankefrekvensen etter § 29-13 første ledd fortsatt blir på rundt 10 prosent selv om man hever ankesummen, innebærer det at det blir cirka 10 prosentpoeng eller 50 færre anker i saker med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner. Dette vil innebære noen besparelser for lagmannsrettene.

Basert på 2018-tall, og dersom man legger dagens samtykkefrekvens (16 prosent) til grunn, anslår departementet at ved en heving av ankesummen til 250 000 kroner vil lagmannsretten årlig ha ankeforhandling i 119 færre saker sammenlignet med i dag. Domstoladministrasjonen opplyser at en tvistesak i lagmannsretten i gjennomsnitt bruker 6,3 rettsmøtetimer. Tre lagdommere deltar per sak. I Domstoladministrasjonens ressursfordelingsmodell estimeres det at en gjennomsnittlig sivil anke over dom tar 72 timer å behandle, inkludert all dommer- og saksbehandlertid. Dette utgjør en kostnad på om lag 57 000 kroner per sak. Altså vil man spare om lag 6,8 mill. kroner på domstolenes driftsbudsjett (kap. 410, post 01) ved tilsvarende samtykkeprosent som i dag. Det kan tenkes at samtykkeprosenten vil bli noe høyere enn i dag ved gjennomføringen av forslaget, og at besparelsene dermed blir noe mindre. Samtidig vil sakene med tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner som underlegges ankebehandling i lagmannsretten, i utgangspunktet bli behandlet etter reglene om småkravsprosess, og trolig ha noe kortere ankeforhandlinger. Gevinstene er spredt på de seks lagmannsrettene. Departementet legger opp til at domstolene beholder gevinsten ved innføring av forslaget, og forslaget vil dermed bidra til å redusere saksbehandlingstiden i lagmannsrettene.

Forslaget vil bidra til å redusere statens utgifter som følge av at fri sakførsel (utgifter på kap. 470) blir gitt i enkelte sakstyper etter rettshjelploven, siden sakene vil bli «forskjøvet» nedover i domstolssystemet. Det lar seg ikke kvantifisere, men er trolig av en beskjeden størrelse.

Forslaget om å heve verdigrensen i tvisteloven § 29-13 første ledd vil også gjelde ved anke over dom avsagt av jordskifterettene. Lagmannsrettene mottok 39 anker over jordskifterettens dom i 2018, og tallet var 64 i 2017 og 75 i 2016. Domstoladministrasjonen har ikke tall på hvor mange av disse sakene som har tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner, siden det ikke er noen særskilt registrering av ankegjenstandens verdi i saker som kommer fra jordskifterettene til lagmannsrettene. Ifølge Landbruks- og matdepartementet, som har ansvar for jordskifteloven, er det ikke grunnlag for å anslå hvor mange færre saker som vil ankes, og hvor mange færre saker som vil behandles av lagmannsretten ved en heving av ankesummen i tråd med forslaget. Både antallet anker og ankegjenstandens verdi i den enkelte sak varierer fra år til år. På dette området er det imidlertid grunn til å påpeke at en del anker gjelder rettigheter til arealer i landbruks- og utmarksområder hvor verdien av rettighetene målt i penger kan være lav, selv om sakens betydning ellers vil være stor. Det er derfor presisert i punkt 5.4 at det for saker som behandles i jordskifteretten særlig kan ligge slik an at samtykkeadgangen, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd annet punktum, for overprøving i lagmannsretten bør praktiseres smidig. Landbruks- og matdepartementet vurderer det slik at forslaget om å heve verdigrensen i tvisteloven ikke vil få stor betydning for saker som ankes fra jordskifterett til lagmannsrettene.

7.6 Andre konsekvenser

Det må gjøres mindre tilpasninger i domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa som følge av forslaget. Domstoladministrasjonen anslår at kostnadene for dette vil beløpe seg til inntil 50 000 kroner. Disse utgiftene tas innenfor gjeldende budsjettrammer.