5 Verdigrensen ved anke over dom i saker om formuesverdier – ankesum

5.1 Gjeldende rett og bakgrunnen for den nåværende verdigrensen

5.1.1 Gjeldende rett

Etter tvisteloven § 29-13 første ledd skal anke over dom i sak om formuesverdier fremmes for lagmannsretten dersom ankegjenstandens verdi er 125 000 kroner eller høyere. Saker om formuesverdier der ankegjenstandens verdi er lavere enn 125 000 kroner, kan bare fremmes etter lagmannsrettens samtykke.

Ved vurderingen av om det skal gis samtykke til å fremme anken skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving og om det synes å være svakheter ved avgjørelsen eller ved behandlingen av saken, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd annet punktum. Oppregningen er ikke uttømmende, og det er meningen at retten skal gjøre en bred vurdering av om samtykke skal gis. I forarbeidene er det presisert at det er en forutsetning for og et siktemål med ordningen etter § 29-13 første ledd at den skal praktiseres med smidighet, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 296 og side 475.

Reglene om ankesum i tvisteloven § 29-13 første ledd må ses i sammenheng med tvisteloven kapittel 17 om verdifastsetting, der det i § 17-1 annet og tredje ledd legges opp til et grunnleggende skille mellom formuesverdier og ideelle interesser. Når anke over dom for den ankende part gjelder en sak om ideelle interesser, jf. § 17-1 tredje ledd, gjelder ikke begrensningen i § 29-13 første ledd, og anken skal fremmes for lagmannsretten. Gjelder saken både økonomiske verdier og ideelle interesser, anses saken å gjelde ideelle verdier etter tvisteloven § 17-1 tredje ledd dersom de ideelle interessene er betydelige. Det er redegjort nærmere for spørsmålet om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser i Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave Bind I (2. utgave, Oslo 2013) side 574 følgende. Her fremgår det at også der det ikke lar seg gjøre å fastslå om det er den økonomiske eller ideelle verdien som er den dominerende karakteren, anses saken å gjelde ideelle verdier etter § 17-1 tredje ledd. Videre vises det til at saker om betaling av erstatning eller oppreisning som utgangspunkt anses å gjelde formueskrav selv om grunnlaget for erstatningsansvaret oppfattes som infamerende, slik som ved erstatning for straffbare integritetskrenkelser etter skadeserstatningsloven § 3-5. Høyesteretts ankeutvalg vurderte nylig spørsmålet om en sak gjaldt ideelle interesser der den ankende part var blitt idømt oppreisningserstatning i en straffesak, slik at begrensningen som følge av ankesum etter § 29-13 første ledd ikke ville få anvendelse. Parten hadde blitt frifunnet for straff, og det ble anket over bevisbedømmelsen. Ankeutvalget kom til at saken hadde sitt tyngdepunkt i ideelle interesser og ikke i økonomiske aspekter, og skulle ha vært behandlet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd, se HR-2018-236-U. Anker over saker som gjelder ideelle interesser kan imidlertid nektes fremmet etter § 29-13 annet ledd dersom retten finner det klart at anken ikke vil kunne føre frem.

5.1.2 Bakgrunnen for den nåværende verdigrensen

Vilkåret om en verdigrense for ankegjenstanden har tradisjon fra tvistemålsloven, men verdigrensen har variert. Kravet til ankesum ble hevet fra 20 000 kroner til 50 000 kroner ved endringslov 19. desember 2003 nr. 126. Ved tvistelovens ikrafttredelse ble ankesummen hevet fra 50 000 kroner til 125 000 kroner, ut fra en vurdering av det som ble betraktet som normalkostnadene ved en ankebehandling.

Da Tvistemålsutvalget avga sin utredning var ankesummen fortsatt 20 000 kroner, og utvalget mente at det var behov for en betydelig heving av ankesummen. Tvistemålsutvalgets vurderinger av ankesummens størrelse fremgår av NOU 2001: 32 B side 776–777:

«Beløpet på kr 20.000 har stått uendret siden 1. januar 1991. For saker som utelukkende eller i hovedsak gjelder økonomiske verdier, er en ankegrense på kr 20.000 for anke til lagmannsrett urealistisk lav. Et slikt beløp harmonerer ikke med det viktige hensynet til proporsjonalitet i prosessen, mellom behandling og betydningen av det som behandles. Kr 20.000 er selvfølgelig et beløp av betydning for svært mange. Men ikke minst for dem kr 20.000 betyr mye for, vil også prosessutgiftene være av stor viktighet. I saker med langt høyere verdi enn kr 20.000, vil det være realistisk å regne med at prosessutgiftene bare for den ene part vil overstige verdien av det tvisten gjelder. Ved vurderingen av hvilket krav til ankesum som bør oppstilles, kommer også hensynet til fornuftig bruk av domstolsressursene inn med stor tyngde. Domstolsbehandling er ikke bare dyrt for partene, men også for samfunnet. Det må være et rimelig forhold mellom de ressurser partene og samfunnet bruker og betydningen av de tvistene ressursene brukes på. Utvalget finner ut fra dette det klart at det må stilles et krav om ankesum for rett til anke til lagmannsrett, og at dette kravet må være betydelig høyere enn de kr 20.000 som følger av dagens regler. Det er, som allerede påpekt, viktig at verdigrensen for krav til samtykke ses i forhold til det som kan betraktes som normalkostnad ved ankebehandling. Det må være riktig, samfunnsmessig sett, å se hen til prosessutgiftene for begge parter samlet. Etter utvalgets mening bør verdigrensen for krav til samtykke ikke settes under kr 100.000. Settes den lavere, må man regne med som en normalsituasjon at ressursbruken ved en ankesak nærmer seg eller overstiger partenes økonomiske interesse i anken. […] Det er viktig at verdigrensen for krav til samtykke justeres noenlunde i takt med endringer i pengeverdien og også fanger opp endringer i folks økonomiske evne. Utvalget er kommet til at det er bedre å knytte dette beløpet, og også andre beløpsgrenser – som grensen for saker som skal behandles etter reglene for småkravsprosess – til folketrygdens grunnbeløp, G, se § 14-5. Grensen for når det er nødvendig med samtykke for anke til lagmannsrett, bør da etter utvalgets mening settes til 2 G.»

I proposisjonen uttalte departementet at de var enig i Tvistemålsutvalgets vurdering av at 2 G var et passende nivå, og at et lavere nivå normalt vil innebære at partenes samlede ressursbruk med en ankebehandling nærmer seg eller overstiger deres økonomiske interesser i saken, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 296. Departementet vurderte det imidlertid som mer hensiktsmessig å angi ankesummen med et kronebeløp, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 23.4.4.2 og punkt 15.5.3. Ved vedtakelsen av tvisteloven utgjorde G 60 699 kroner, og 2 G utgjorde dermed 121 398 kroner. I proposisjonen ble det foreslått en ankesum på 125 000 kroner, med henvisning til at denne summen ville utgjøre omtrent det samme som 2 G ved ikraftsettelsen av loven.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å heve verdigrensen i tvisteloven § 29-13 første ledd til 250 000 kroner. Departementet mente at det var grunn til å vurdere å heve ankesummen også utover det en justering etter grunnbeløpet tilsier. Følgende ble uttalt i høringsnotatet side 56–57:

«Departementet slutter seg til de vurderinger av ankebeløpets størrelse, knyttet opp mot 2 G, som ble gjort i proposisjonen. Ut fra disse vurderingene bør ankesummens nå heves. Grunnbeløpet er per 1. mai 2018 96 883 kroner. Dersom man legger til grunn utviklingen av kroneverdien fra 2005 til mai 2018, med utgangspunkt i konsumprisindeksen, viser beregninger at 125 000 kroner i 2005 tilsvarte 163 730,26 kroner i mai 2018. En ankesum som tilsvarer 2 G utgjør 193 766 kroner. En avrunding til 200 000 kroner synes i så måte å være et naturlig utgangspunkt for den nærmere vurderingen av et endringsforslag.

Departementet mener at det er grunn til å vurdere om ankesummen skal heves også utover det en justering etter grunnbeløpet tilsier. Hensynet til proporsjonalitet mellom sakens betydning og kostnadene ved saksbehandlingen tilsier at nivået for ankesummens bør fastsettes med utgangspunkt i en vurdering av hva som vil utgjøre de samlede sakskostnadene som påløper ved ankebehandlingen. Som det anslås i innspillet fra Borgarting lagmannsrett 20. april 2018, vil partenes samlede kostnader for lagmannsrettsbehandlingen sjelden ligge under 125 000–130 000 kroner i saker der formuesverdien er mellom 125 000 kroner og 250 000 kroner. Anslaget er basert på at ankeforhandlingen i slike saker avvikles på én dag, men det presiseres at dette langt fra alltid lar seg gjennomføre. Det påpekes i innspillet at det normalt vil ha påløpt minst 100 000 kroner i sakskostnader ved tingrettsbehandlingen. Det må tas høyde for at anslagene for sakskostnader vil kunne variere mellom Oslo-området og andre deler av landet, men det er grunn til å tro at i mange av sakene der tvistesummen er lavere enn 250 000 kroner, vil det ved behandling i tingretten og lagmannsretten være slik at de samlede sakskostnadene utgjør et beløp som tilsvarer hovedkravet eller mer. På denne bakgrunn er det departementets foreløpige syn at ankesummen bør heves utover en justering etter grunnbeløpet. Departementet antar at det kan være hensiktsmessig å heve ankesummen til minst 250 000 kroner.»

I høringsnotatet viste departementet til at det ved en heving av ankesummen er viktig å understreke og videreføre intensjonen om at samtykkeregelen skal praktiseres på en smidig måte, slik at det relativt ofte blir gitt samtykke når tvistesummen ligger i den øvre delen av virkeområdet.

5.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å heve ankesummen: Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Advokatfirmaet Schjødt, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Gjøvik tingrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Jordskifterettane i Sogn og Fjordane, KS, Kristiansand tingrett, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Statens sivilrettsforvaltning, medlemmene Øyen, Strandberg og Fredriksen i forskergruppa for sivilprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og Virke Inkasso.

Forslaget om å heve ankesummen har fått stor oppslutning i høringen. Av instansene som har uttalt seg, støtter Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Advokatfirmaet Schjødt, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Jordskifterettane i Sogn- og Fjordane, KS, LO, Statens sivilrettsforvaltning og Øyen, Strandberg, Fredriksen i forskergruppa for sivilprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen forslaget om å heve ankesummen til 250 000 kroner. Videre er Asker og Bærum tingrett og Gjøvik tingrett enig i at det er hensiktsmessig å heve ankesummen. Gulating lagmannsrett reiser spørsmål om ankesummen også bør være høyere enn 250 000 kroner, med henvisning til at proporsjonalitetsprinsippet kan tale for et høyere beløp. Virke Inkasso støtter en heving av ankesummen, men mener at beløpsgrensen ikke bør økes utover det en alminnelig utvikling av kroneverdien tilsier.

Borgarting lagmannsrett uttaler følgende som bakgrunn for at ankesummen bør heves:

«Ankesummen har vært den samme siden tvisteloven trådte i kraft for snart elleve år siden. I dag legges det mye arbeid og ressurser i saker der kostnadene ved domstolbehandlingen ofte langt overstiger de verdier det tvistes om. Både hensynet til partene, domstolene og samfunnet tilsier at kravet til ankegjenstandens verdi bør heves. En hevning av ankesummen vil også kunne gi besparelser av betydning for lagmannsrettene, og vil kunne bidra til å redusere saksbehandlingstiden på de saker som skal til ankeforhandling.»

Øyen, Strandberg, Fredriksen i forskergruppa for sivilprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen fremhever følgende i sitt høringsinnspill:

«Også etter at man har tatt hensyn til endringer i konsumprisindeksen, vil forslaget innebære en reell økning av ankesummen. Samtidig må man forvente at det kan gå en god del år før summen endres neste gang. Og den reelle økningen kan begrunnes med behovet for at partene i saker om forholdsvis små økonomiske verdier skal kunne basere vurderingen av prosessrisiko på at det mest sannsynlig bare blir behandling av saken i én instans. Terskelen for å ta ut stevning blir da noe lavere. Dessuten er sumgrensen ikke et absolutt hinder. De sakene som angår viktige ideelle verdier vil kunne ankes uavhengig av sumgrensen, og saker av økonomisk verdi under 250.000 kroner vil kunne tas inn til behandling hvis lagmannsretten gir sitt samtykke til det.»

NHO går imot forslaget om å heve ankesummen, og uttaler følgende:

«NHO mener ankesummen ikke bør heves utover dagens grense. Selv om de samlede sakskostnadene for partene kan komme opp i beløp i samme størrelsesorden eller mer, bør bedrifter av rettssikkerhetshensyn ha mulighet til å prøve en sak i to instanser. Kr. 125.000 er fortsatt et betydelig beløp, særlig for mindre bedrifter.

Dersom det konkluderes med at ankesummen skal heves, mener NHO at ankesummen bør ligge nærmere dagens grense når det tas hensyn til utviklingen i pengeverdien. Ankesummen bør da ikke settes høyere enn kr. 200.000.»

I høringsnotatet foreslo ikke departementet konkrete endringer i reglene om samtykkevurderingen i § 29-13 første ledd annet punktum, men understreket intensjonen fra forarbeidene i forbindelse med hevingen av ankesummen ved ny tvistelov, om at samtykkeregelen bør praktiseres på en smidig måte slik at det relativt ofte blir gitt samtykke når tvistesummen ligger i det øvre sjiktet. Flere av høringsinstansene som støtter forslaget, herunder Advokatforeningen,FinansNorge, Jordskifterettane i Sogn og Fjordane, KS og LO, fremhever i sine innspill at det er viktig at lagmannsretten i større grad praktiserer sin adgang til å gi samtykke dersom ankesummen heves. Advokatforeningen viser til betraktningene i høringsnotatet som gjelder Tvistemålsutvalgets uttalelser om at lagmannsretten i større grad må gi samtykke når verdigrensen heves, og påpeker at dette også må gjelde ved denne forhøyelsen av verdigrensen. Finans Norge mener at en heving av ankesummen vil være greit så lenge samtykkeadgangen til likevel å tillate ankebehandling anvendes aktivt ut fra sakens art, og ikke som verktøy for å nå forhåndsfastsatte mål for ankebehandlinger. LO uttaler følgende i sitt høringsinnspill:

«Ved en heving av ankesummen må det understrekes at man viderefører intensjonen som ble uttrykt i forarbeidene til tvisteloven når det gjelder terskelen for å gi samtykke etter § 29-13 første ledd. Man må være klar på at man vil unngå at enkelte saker som er uriktig avgjort i tingretten, ikke blir fremmet for lagmannsretten.

Det er ingen holdepunkter for at lagmannsrettene har praktisert samtykkebestemmelsen «på en smidig måte», som forutsatt i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 296, slik at «det relativt oftere blir gitt samtykke når tvistesummen ligger i den øvre delen av virkeområdet». Det er heller ingen grunn til å tro at de vil gjøre det i fremtiden, uten en eksplisitt klargjøring, all den tid domstolene målstyres og har en, ifølge domstolene selv, anstrengt ressurssituasjon.»

Dommerforeningen, Eidsivating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett presiserer at de er enige i at det ikke bør foreslås lovendringer i reglene for å gi samtykke.

I forbindelse med spørsmålet om å utvide ankesilingsadgangen, trekker Landbruks- og matdepartementet frem jordskifterettens avgjørelser, og har uttalelser som berører adgangen til overprøving for saker om formuesverdier og samtykkeadgangen:

«Mange av disse sakene gjelder tvister i landbruksområder; typisk utmarks- og beitestrekninger som sjelden har høy økonomisk verdi, men hvor rettighetskonfliktene kan være mange og kompliserte. Ofte kan også mange eiendommer være involvert i samme sak, noe som gjør det vanskelig å oppnå enighet uten rettens hjelp. Disse forholdene danner noe av bakteppet for at jordskifteloven eksisterer, og formålet med loven er iht. jskl § 1-1 å bidra til tjenlig utnytting av eiendommene. Sakene handler om mer enn tvisteløsning. I beiteområder som nevnt kan mer tjenlig utnytting bl.a. styrke landbrukseiendommene slik at de gir grunnlag for mat- og virkesproduksjon, sysselsetting og bosetting. Også i andre landbruksormåder er reglene i loven av stor betydning for ressursutnyttelse og lokal samfunnsutvikling. LMD legger derfor stor vekt på at det bør legges til rette for å få betryggende avklaringer av rettighetsspørsmål som hindrer utnyttelsen av eiendommene selv om tvistegjenstanden for eksempel har lav verdi.»

5.4 Departementets vurdering

Departementet mener at det er behov for å heve beløpsgrensen for ankegjenstandens verdi i tvisteloven § 29-13 første ledd. Som blant annet Borgarting lagmannsrett og Frostating lagmannsrett påpeker i sine høringsinnspill, har ankesummen på 125 000 kroner stått uendret i over ti år, og pengeutviklingen i løpet av denne tiden har ført til at det nå er vesentlig større tilgang til å få saker behandlet i lagmannsretten enn det var for ti år siden. Det er etter departementets syn klart at det i alle fall bør foretas en justering slik at ankesummen heves til nivået for 2 G.

Det var bred støtte i høringen for forslaget om å heve ankesummen til 250 000 kroner. I samsvar med forslaget i høringsnotatet mener departementet at ankesummen bør heves også utover det en justering etter grunnbeløpet innebærer. Hensynet til proporsjonalitet mellom sakens betydning og kostnadene ved saksbehandlingen tilsier at nivået for ankesummen bør fastsettes med utgangspunkt i en vurdering av hva som vil utgjøre partenes samlede sakskostnader ved ankebehandlingen. Departementet viser her til høringsnotatet side 56, der det redegjøres for innspillet fra Borgarting lagmannsrett om at partenes samlede kostnader for en lagmannsrettsbehandling sjelden vil ligge under 125 000 til 130 000 kroner i saker der formuesverdien er mellom 125 000 og 250 000 kroner, og dette i tilfellene der man klarer å avvikle saken på én dag. Anslagene for sakskostnader vil kunne variere på landsbasis, men selv om partenes samlede sakskostnader ved ankebehandlingen skulle utgjøre en god del mindre enn tvistegjenstandens verdi, vil det normalt være påløpt betydelige kostnader før ankebehandling. I mange av sakene der tvistesummen er lavere enn 250 000 kroner, må det antas at de samlede sakskostnadene for behandling i tingretten og lagmannsretten vil kunne utgjøre et beløp som tilsvarer hovedkravet eller mer.

Retten til overprøving er et viktig element i en prosessordning som skal ivareta rettssikkerheten. Beløp som ligger i intervallet 200 000 til 250 000 kroner vil være betydelig for mange, noe som igjen kan tilsi at det oppleves å være av stor viktighet å få prøvd saken i to instanser. Tvistegjenstandens verdi for en part kan imidlertid ikke alene legges til grunn som et rettssikkerhetshensyn ved utformingen av reglene om adgangen til overprøving. Med domstolsbehandlingen av tvistegjenstanden følger sakskostnadene for partene, som ikke minst er på et langt høyere nivå i dag enn da tvisteloven trådte i kraft. Prosessreglene i tvisteloven skal sikre en reell adgang til domstolsbehandling, herunder at prosessen ikke blir uforholdsmessig ressurskrevende for partene. Ved vurderingen av rettssikkerhetshensyn for sakens parter må det derfor ses hen til forholdet mellom tvistegjenstandens verdi og sakskostnadene. Dersom ankesummen settes lavt, slik at de samlede sakskostnadene kommer på et nivå opp mot eller på samme nivå som tvistegjenstanden, vil det kunne få den virkningen at den reelle tilgangen til domstolene begrenses. Under slike omstendigheter kan prosessrisikoen knyttet til sakskostnadene for behandling av en sak med relativt lav tvistesum i to instanser gjøre at terskelen for å ta ut stevning i første omgang blir for høy.

Departementet vil understreke at proporsjonalitetshensynet også handler om at det skal være et rimelig forhold mellom de ressursene samfunnet bruker på en domstolsbehandling og betydningen av tvisten. At samfunnet ikke påføres uforholdsmessig stor ressursbruk i tvister med relativt lav tvistesum, er i seg selv en begrunnelse for å heve ankesummen. Dette har en side til hensynet til en fornuftig fordeling av domstolenes ressurser. Prosessordningen må i størst mulig grad være innordnet slik at ressursbruken i enkelte typer saker, og omfanget av saker som gis adgang til overprøving, ikke medfører at lagmannsrettens mulighet til å behandle de øvrige sakene på en forsvarlig og rask måte blir tilsvarende redusert. En heving av ankesummen må antas å medføre en nedgang i antall saker til behandling i lagmannsretten, noe som vil kunne bidra til å reduseres saksbehandlingstiden i lagmannsrettene. Hvor stor reduksjonen i antall saker vil bli, beror imidlertid blant annet på i hvilket omfang det gis samtykke til å fremme saker hvor tvisteverdien er lavere enn beløpsgrensen for ankegjenstandens verdi.

En heving av ankesummen vil kunne medføre at noen saker som er uriktig avgjort i tingretten, etter lovens normalordning med en beløpsgrense ikke blir fremmet for lagmannsretten. Flere av høringsinstansene har uttrykt at det er viktig at lagmannsretten i større grad benytter adgangen til å samtykke dersom ankesummen heves. Med et forslag som innebærer at ankesummen heves også utover en justering etter grunnbeløpet, er det etter departementets syn viktig å understreke og videreføre intensjonen som ble uttrykt i forarbeidene til tvisteloven når det gjelder terskelen for å gi samtykke etter § 29-13 første ledd annet punktum. Departementet viser her til Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 296, hvor det ble det uttalt en forutsetning om at «samtykkeregelen blir praktisert på en smidig måte, slik at det relativt oftere blir gitt samtykke når tvistesummen ligger i den øvre delen av virkeområdet». Det vises også til NOU 2001: 32 B side 77, der Tvistemålsutvalget påpeker at det er viktig at lagmannsretten er seg bevisst den betydning det har at avgjørelser som det er reelt behov for blir overprøvd, faktisk også blir gjenstand for overprøving. Departementet vil også bemerke, slik det er presisert i forarbeidene, at det for saker behandlet etter småkravprosessen er særlig viktig at det gjennom samtykke til anke åpnes for en kvalitetskontroll av saksbehandlingen i tingretten. Se NOU 2001: 32 B side 776 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 296. Behovet for en slik kvalitetskontroll vil ikke bli mindre fremover, tatt i betraktning at departementets forslag om å heve verdigrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling til 200 000 kroner i utgangspunktet vil innebære en éninstansbehandling for saker med tvistesum mellom 200 000 og 250 000 kroner.

Når det gjelder selve samtykkevurderingen, vil departementet bemerke at det skal foretas en bred vurdering der retten står nokså fritt, og at oppregningen i tvisteloven § 29-13 første ledd annet punktum ikke er ment å være uttømmende. Departementet viser her til Tvistemålsutvalgets uttalelser om at det vil være et moment av vesentlig betydning at saken har prinsipiell interesse, og at det vil være et viktig forhold at saken for en av partene har en økonomisk betydning utover den konkrete tvistegjenstanden. Videre uttalte Tvistemålsutvalget at det vil være naturlig å ta hensyn til om det foreligger en realitetsfeil eller en saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen, og tilsvarende at det vil være et moment mot samtykke at det fremtrer som rimelig klart at avgjørelsen er riktig, se NOU 2001: 32 B punkt 11.2.

Departementet vil nevne at det for saker som behandles i jordskifteretten, særlig kan ligge slik an at samtykkeadgangen for overprøving i lagmannsretten bør praktiseres smidig. Mange av disse sakene gjelder tvister i landbruksområder, som for eksempel sammensatte rettighetskonflikter om utmarks- og beiteområder. Det kan være mange involverte eiendommer og parter. Selv om tvistegjenstandens verdi for hver og en av flere involverte eller for én angjeldende part ikke er høy, kan saken være avgjørende for fremtidig ressursutnyttelse og mulighetene for å drive landbruksnæring. Saker for jordskifteretten er heller ikke underlagt forliksrådsbehandling. Lagmannsretten bør ved samtykkevurderingen legge særlig vekt på at saker etter jordskifteretten som kan ha stor betydning for de involverte, bør få en betryggende toinstansbehandling.

Departementet vil for øvrig minne om at kravet til samtykke ikke får anvendelse dersom saken for den ankende parten gjelder ideelle interesser. Gjelder saken både formuesverdier og ideelle interesser, er det tilstrekkelig for at det ikke kreves samtykke at de ideelle interessene er betydelige.

Slik som nevnt under punkt 4.4 må departementets forslag om å heve verdigrensen utover det endringene i pengeverdien mv. tilsier, ses i lys av at departementet ikke går inn for en automatisk reguleringsmekanisme i form av en henvisning til grunnbeløpet. Det har i seg selv en verdi å legge inn et «slingringsmonn» når beløpet ikke forhøyes automatisk. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt verdigrensen bør fastsettes ved et bestemt beløp eller ved henvisning til folketrygdens grunnbeløp, vises det til punkt 6 i proposisjonen.

Departementet vil med dette foreslå å heve verdigrensen i tvisteloven § 29-13 første ledd til 250 000 kroner. Departementet mener at hensynet til partene, domstolene og samfunnet tilser at kravet til ankegjenstandens verdi bør heves til 250 000 kroner.

Som en følge av forslaget til endring i § 29-13 første ledd foreslår departementet at § 29-13 tredje ledd endres tilsvarende. Dette innebærer at dersom avgjørelse etter § 29-13 første ledd ikke er truffet før ankebehandling, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn 250 000 kroner.