4 Oppreisning

4.1 Innledning

Når flere gjerningspersoner har handlet i fellesskap, blir det ofte fastsatt et samlet oppreisningsbeløp til fornærmede. Dette vil kunne være lavere enn summen av de beløpene hver av gjerningspersonene ville blitt idømt dersom de hadde stått for en lignende krenkelse alene. I skadeserstatningsloven foreslås det en endring som åpner for at oppreisningskravene kan fastsettes separat for den enkelte ansvarlige. En slik individuell utmåling vil særlig være aktuell ved grove integritetskrenkelser begått av flere i fellesskap. Formålet med forslaget er særlig å motvirke at gjerningspersoner blir ansvarlig for et lavere oppreisningsbeløp ved å handle sammen med andre. Det foreslås at endringen også skal ha betydning for utmåling av voldsoffererstatning fra staten.

4.2 Separate oppreisningskrav for flere som er ansvarlig for samme skade eller krenkelse

4.2.1 Gjeldende rett

4.2.1.1 Innledning

Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd fastsetter at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person eller tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3, kan pålegges å betale fornærmede oppreisning. Etter § 3-5 annet ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt en annens død, pålegges å betale oppreisning til avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre.

Ordningens begrunnelse er sammensatt. Oppreisning skal først og fremst gi kompensasjon til offeret, jf. Rt. 1999 s. 1363, men er også et uttrykk for samfunnets misbilligelse av skadevolders atferd og har en straffemessig («pønal») funksjon, jf. blant annet Rt. 2011 s. 531 og Rt. 2010 s. 1203. Også hensyn til prevensjon begrunner oppreisning, jf. Rt. 1999 s. 1363.

Når vilkårene er oppfylt skal oppreisning normalt gis, jf. Rt. 2014 s. 745. Som hovedregel utmåles oppreisning etter domstolens skjønn. Ved skjønnet legges blant annet vekt på handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger, jf. blant annet Rt. 2014 s. 392 og Rt. 2011 s. 769. Oppreisningsnivået for drap og voldtekt er likevel normert gjennom høyesterettspraksis. Dette er gjort ved at Høyesterett har gitt anvisning på et oppreisningsbeløp som skal legges til grunn med mindre det foreligger særlige forhold som tilsier at det gjøres konkrete avvik. De normerte beløpene er for tiden 200 000 kroner for forsettlig drap, jf. Rt. 2010 s. 1203, 150 000 kroner for forsettlig voldtekt, jf. Rt. 2011 s. 743, 125 000 kroner for grovt uaktsomt drap, jf. Rt. 2014 s. 892, og 90 000 kroner for grovt uaktsom voldtekt, jf. Rt. 2012 s. 201.

Voldtekt til samleie er en av de krenkelser hvor oppreisningen er normert. I Rt. 1988 s. 532 ble veiledende norm satt til 30 000 kroner. I 2003 ble den økt til 100 000 kroner, jf. Rt. 2003 s. 1580, og i 2011 til 150 000 kroner, jf. Rt. 2011 s. 743. Vurderinger av voldtekters straffverdighet har vært en del av begrunnelsen ved nivåfastsettelsen.

Ved skade eller krenkelse voldt av flere, blir det spørsmål om det skal fastsettes ett samlet oppreisningskrav eller separate krav for hver av de ansvarlige. Spørsmålet kom på spissen i Rt. 2008 s. 65, i en sak hvor lagmannsretten hadde straffedømt fire gjerningsmenn for gruppevoldtekt til samleie, og ytterligere en gjerningsmann for deltakelse i gruppevoldtekt til seksuell omgang. Lagmannsretten hadde idømt gjerningsmennene et samlet oppreisningsansvar på 200 000 kroner, som de heftet for solidarisk. For Høyesterett krevde fornærmede oppreisning fra hver av gjerningsmennene. Høyesterett delte seg i erstatningssaken i et flertall på fire dommere og et mindretall på én. Flertallet konkluderte med at overgriperne heftet solidarisk for et samlet erstatningsbeløp på 200 000 kroner. Mindretallet konkluderte med at overgriperne heftet hver for seg med 120 000 kroner for de fire førstnevnte overgriperne, og 50 000 kroner for den hvis forsett ikke var funnet å omfatte samleie, det vil si i alt 530 000 kroner.

4.2.1.2 Flertallets votum i Rt. 2008 s. 65

Flertallet tok utgangspunkt i at flere som hefter for samme skade etter hovedregelen er solidarisk ansvarlige. Flertallet la til grunn at saken gjaldt «én – stor – skade» som fornærmede kunne kreve erstatning for, selv om hun utvilsomt ble «utsatt for en rekke krenkelser» (avsnitt 55):

«Etter mitt syn vil det være vanskelig å fastsette oppreisningsansvar særskilt for hver av de fem skadevolderne. De har alle hver på sin måte bidratt til skaden. Og slik jeg ser det, er krenkelsen av henne blitt større fordi ankemotpartene samlet har forgrepet seg mot henne. De har også medvirket til hverandres overgrep.»

Flertallet la videre til grunn at oppreisningserstatningens størrelse – forutsatt solidaransvar – ikke var bestridt av fornærmede, og at beløpets størrelse derfor ikke kunne prøves. Førstvoterende uttalte likevel at «[s]lik jeg ser det, er beløpet iallfall ikke for høyt», og det fremstod ikke «som nærliggende ved fastsettelsen av et solidarisk oppreisningsbeløp etter en gruppevoldtekt å ta utgangspunkt i den normen Høyesterett har fastsatt». Det kan altså ikke utelukkes at et høyere beløp ville blitt utmålt dersom flertallet hadde funnet prosessuell adgang til dette.

4.2.1.3 Mindretallets votum i Rt. 2008 s. 65

Mindretallet tok utgangspunkt i at det for hver skade eller krenkelse må oppstå ett oppreisningskrav. Det grunnleggende spørsmålet var dermed om voldtektene skulle anses som én eller flere krenkelser (avsnitt 68 og 71).

Hvorvidt gjerningspersonene helt eller delvis skulle hefte udelt og gjensidig («solidarisk») eller ha delt ansvar («pro rata»-ansvar), var etter mindretallets syn et annet spørsmål (avsnitt 68 til 69):

«Spørsmålet om ansvaret skal være solidarisk eller proratarisk, er et spørsmål om heftelsesform i tilfeller hvor to eller flere hefter for en felles forpliktelse. Før det kan bestemmes om flere personer som blir pålagt å betale oppreining, skal hefte solidarisk eller pro rata, må det tas stilling til hvor mange oppreisningsforpliktelser som foreligger, og om det er flere som hefter for hver forpliktelse. Det at fornærmedes krav på oppreisning blir utmålt særskilt for hver voldtekt, er ikke til hinder for at gjerningspersonene i den utstrekning de har medvirket til hverandres voldtekter, pålegges solidaransvar for oppreisningsbeløpene. Omvendt vil det at voldtektene blir behandlet som én krenkelse, ikke være til hinder for at ansvaret blir delt. Den samlede størrelse av et krav er i prinsippet uavhengig av om ansvaret er delt eller udelt.»

Ved avgjørelsen av om flere handlinger skal bedømmes som én eller flere krenkelser, skilte mindretallet mellom tilfeller hvor handlingene er utført av samme gjerningsperson og tilfeller hvor de er begått av forskjellige personer (avsnitt 72). De førstnevnte tilfellene måtte etter mindretallets oppfatning avgjøres etter tilsvarende retningslinjer som i strafferetten når det sondres mellom sammenhengende lovbrudd og flere lovbrudd i realkonkurrens (avsnitt 73). I tilfeller hvor handlingene er begått av forskjellige gjerningspersoner måtte det skilles mellom de enkelte ansvarlige. Mindretallet viste blant annet til at oppreisning har et pønalt preg og at det ved utmålingen skal tas hensyn til gjerningspersonens skyld. På samme måte som ved straffutmåling, måtte det dermed foretas en individuell vurdering ved fastsettelsen av det oppreisningsbeløp den enkelte skulle hefte for. Det sentrale spørsmålet var likevel om oppreisningsbeløpene skulle fastsettes som separate krav (avsnitt 75):

«Avgjørende for om oppreisningsbeløpene skal utmåles separat for den enkelte gjerningspersons krenkelse, må etter min mening være omgjerningspersonenes krenkelser kan skilles fra hverandre.»

Ved avgjørelsen av om man står overfor én eller flere krenkelser, og i vurderingen av om gjerningspersonenes krenkelser kan skilles fra hverandre, måtte det etter mindretallets syn legges stor vekt på hvordan krenkelsene blir opplevd av fornærmede (avsnitt 77 og 78):

«I tilfeller hvor flere gjerningsmenn etter tur voldtar en kvinne, kan jeg vanskelig forstå det annerledes enn at kvinnen vil oppleve voldtektene som flere krenkelser. For hver person som voldtar henne, må hun gjennom en «ny runde», og følelsen av fornedrelse, avmakt og utnyttelse blir repetert. Selv om gjerningsmennene er til stede samtidig og bistår hverandre, må det derfor for voldtektsofferet oppleves som en ny krenkelse når hun blir «overtatt» av en annen gjerningsmann. Dessuten vil også graviditetsrisikoen, smitterisikoen og risikoen for å bli påført fysiske skader øke med antallet voldtektsmenn.»

Om hovedregelen om solidaransvar i skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 viste mindretallet til at bestemmelsen regulerer heftelsesformen i tilfeller hvor flere personer blir pålagt å betale erstatning eller oppreisning for samme skade eller krenkelse, men ikke selv sier noe om hva som er samme skade eller krenkelse. Under henvisning til juridisk teori påpekte mindretallet at formålet med solidaransvarsregelen er å sikre skadelidtes muligheter for å få dekning, ikke begrense retten til erstatning (avsnitt 76).

Etter mindretallets syn ville det være best i samsvar med tidligere straffskjerpelser for gruppevoldtekter å anse slike lovbrudd for å utgjøre flere krenkelser (avsnitt 79). Videre viste mindretallet til at utmåling av ett samlet oppreisningsbeløp lett vil føre til en ubegrunnet og urimelig reduksjon sammenlignet med om fornærmede var blitt tilkjent ett oppreisningsbeløp for hver voldtekt (avsnitt 80 til 81):

«Den løsning lagmannsretten legger til grunn, fremstår for meg som fullstendig uakseptabel og direkte støtende. Den innebærer at menn som går sammen om etter tur å voldta en kvinne, blir «premiert» med en «kvantumsrabatt». Jeg kan ikke se noen reell grunn til dette. Tvert imot bør den enkelte gjerningsmanns ansvar forhøyes, idet han ikke bare er ansvarlig for egen voldtekt, men også for medvirkning til de øvriges voldtektshandlinger. Jeg er overhodet ikke i stand til å se hvorfor man vil «komme galt av sted» dersom oppreisningen blir utmålt separat for hver gjerningspersons handling.»

Mindretallet fant etter dette at hver av gjerningsmennene som var domfelt for voldtekt sto for én krenkelse av fornærmede, og at det dermed skulle utmåles separat oppreisning for hver av deres voldtektshandlinger. Ved utmålingen tok mindretallet hensyn til at den enkelte ikke bare var ansvarlig for egen voldtekt, men også for medvirkning til de øvriges voldtekter (avsnitt 82). Blant annet på denne bakgrunn fant mindretallet at det var grunn til å gå utover normen på 100 000 kroner og fastsatte dermed oppreisningsansvaret til 120 000 kroner for hver av gjerningsmennene (avsnitt 83 til 89). I utgangspunktet burde det etter mindretallets syn ilegges et solidaransvar, men fornærmedes påstand ble ansett begrenset til pro rata-ansvar (avsnitt 91). Den siste gjerningsmannen som var dømt for gruppevoldtekt til seksuell omgang, mente mindretallet at burde idømmes et ansvar for 50 000 kroner (avsnitt 94).

4.2.1.4 Senere rettspraksis

Rettspraksis i de underordnede domstoler i tiden etter Rt. 2008 s. 65 viser at oppreisningserstatning i stor grad utmåles samlet når fornærmede anses for å ha blitt utsatt for én skade eller krenkelse, slik flertallets votum gir anvisning på. Det varierer likevel noe hvorvidt de utmålte beløpene gir gjerningspersonene en fordel av å ha handlet i fellesskap. Praksis viser videre at oppreisningsansvar fastsettes særskilt dersom retten finner at det foreligger flere skader eller krenkelser. I det følgende redegjøres for noen eksempler fra lagmannsrettspraksis og en beslutning om ankenektelse fra Høyesteretts ankeutvalg.

I Agder lagmannsretts dom 2. desember 2010 (LA-2010-104391) ble to 16 år gamle gutter dømt for voldtekt til samleie begått av flere i fellesskap og seksuell omgang med mindreårig. Fornærmede var en 15 år gammel pike. Lagmannsretten la til grunn at vilkårene for oppreisningserstatning var oppfylt, og at de tiltalte skulle hefte solidarisk for erstatningen. Om utmåling ble det uttalt:

«Lagmannsretten tar ved erstatningsutmålingen utgangspunkt i Rt. 2008 s. 65. Høyesterett uttalte her at det ikke er nærliggende å ta utgangspunkt i normen på kr 100 000 for voldtekt ved fastsettelsen av et solidarisk erstatningsbeløp etter en gruppevoldtekt. Det ble deretter påpekt at den omstendighet at det dreier seg om voldtekt begått av flere i fellesskap klart må få stor betydning. Om den konkrete fastsettelse av erstatningen i denne saken, kr 200 000, bemerket Høyesterett at beløpet «i alle fall ikke var for høyt.»

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at C og B bør idømmes et solidarisk oppreisningsansvar på kr 200 000.»

I Borgarting lagmannsretts dom 12. september 2011 (LB-2011-75341) ble en mann dømt for blant annet regelmessig voldtekt av fornærmede. Fornærmedes far ble dømt for medvirkning til enkelte av overtredelsene. For tingretten hadde fornærmede gjort gjeldende at hver av de tiltalte hadde påført henne separate krenkelser som de enkeltvis måtte betale henne oppreisning for. Tingretten fant, med støtte i Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 65, at det ikke var grunnlag for et individuelt oppreisningsansvar for hver av de tiltalte. Retten fastsatte ett oppreisningsbeløp – på 250 000 kroner – som hver av de fire som ble domfelt i tingretten ble ansett solidarisk ansvarlig for. For lagmannsretten opprettholdt ikke fornærmede denne anførselen, og lagmannsretten tok derfor ikke stilling til om det kunne være grunnlag for å fastsette oppreisningsbeløpene som separate krav. Ved utmålingen ble det fastsatt ett oppreisningsbeløp for den samlede krenkelse fornærmede var blitt påført av de to som ble domfelt i lagmannsretten:

«Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at oppreisningen passende kan settes til 300 000 kroner. Retten finner det riktig at A og D hefter solidarisk for det hele beløp, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 og Rt. 2008 s. 65. Dette gjelder for Ds vedkommende selv om han ikke er ansvarlig for de særskilte krenkelser voldtektene representerer. Lagmannsretten viser til at hans ansvar like fullt omfatter medvirkning til alvorlige seksuelle overgrep mot datteren over en periode på ca. to år, i tillegg til hans medvirkning til de øvrige krenkelser – i form av vold, trusler og tvang – E ble utsatt for under det ekteskaplige samliv med A. For Ds vedkommende kommer også et særskilt ansvar for den krenkelse ekteskapsinngåelsen representerte for E.»

Borgarting lagmannsretts dom 29. august 2014 (LB-2014-18870) gjaldt en sak hvor tre menn i fellesskap hadde hatt seksuell omgang med en jente på 14 år og 8 måneder. Den seksuelle omgangen pågikk sammenhengende i en natt, og omfattet ulike former for seksuell omgang. Om utmålingen uttalte lagmannsretten:

«Lagmannsretten er videre av den oppfatning at de krenkelser D har vært utsatt for er av en slik art at erstatning bør gis. Det bemerkes at den seksuelle omgangen ligger nært opp mot voldtekt, og at de har hatt en karakter og et omfang som både har vært smertefullt og svært krenkende for henne.

Det er ikke fastsatt noen veiledende norm for oppreisningserstatning ved overtredelse av straffeloven § 196, slik som det blant annet er gjort for voldtekt. I lys av omfang og grovhet av overtredelsene, er lagmannsretten av den oppfatning at beløpet bør ligge nokså nær den normen som er fastsatt for voldtektstilfellene. Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at en oppreisningserstatning på 150 000 kroner er passende. Det følger av dommen gjengitt i Rt. 2008 s. 65 at de domfelte hefter solidarisk.»

I Borgarting lagmannsretts dom 21. november 2014 (LB-2014-115353) ble tre menn dømt for voldtekt til samleie av en kvinne som var ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a. To av dem, som hadde begått voldtekt i fellesskap (gruppevoldtekt), ble dømt til fengsel i fem år og fire måneder. Den tredje ble dømt for voldtekt, men ikke for medvirkning til de øvriges voldtekter, til fengsel i fire år. Det fremgår av dommen at det hadde vært et tema under prosedyrene «om de krenkelsene fornærmede har vært utsatt for, skal anses som én krenkelse – med den virkning at det fastsettes ett oppreisningsbeløp som de domfelte er solidarisk ansvarlige for – eller om det skal fastsettes et individuelt, pro rata oppreisningsansvar for hver av [dem]». Lagmannsretten redegjorde deretter for Rt. 2008 s. 65 og Rt. 2013 s. 224 og fastsatte et samlet oppreisningsansvar på 200 000 kroner som de domfelte var solidarisk ansvarlige for:

«Slik lagmannsretten ser det, må ikke bare overgrepene som er utført av A og C, men også krenkelsene B har påført henne, anses som samme skade i relasjon til oppreisningsansvaret. For fornærmede må overgrepene ha fortonet seg som én omfattende, sammenhengende krenkelse. Selv om det ikke er holdepunkter for at B direkte har medvirket til de andres overgrep, har hver av de tre domfelte utnyttet fornærmedes tilstand til å ha samleie med henne, og de har samlet bidratt til de skadene fornærmede er påført. Saken er ikke sammenlignbar med forholdet i saken i Rt. 2013 s. 224, hvor situasjonen var at et stort antall personer var til stede i en leilighet hvor det var fest, og hvor to personer – først den ene og så den andre noe senere – helt tilfeldig og uavhengig av hverandre fant veien til rommet hvor fornærmede lå og sov.

Oppreisningserstatningen blir derfor ikke fastsatt særskilt for hver av de tre skadevolderne.

Etter lagmannsrettens syn foreligger det i denne saken særlige grunner som tilsier at oppreisningsbeløpet settes høyere enn normen på 150 000 kroner. På samme måte som i saken i Rt. 2008 s. 65 er krenkelsen av fornærmede blitt større fordi de domfelte ved en og samme anledning har forgrepet seg mot henne. Også skadevirkningene for fornærmede er blitt betydelige; det vises til fremstillingen ovenfor under drøftelsen av straffutmålingen.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det fastsettes en oppreisningserstatning på 200 000 kroner, med solidarisk ansvar for de tre domfelte. Selv om det er fastsatt strengere straff for A og C enn for B på grunn at den seksuelle omgang de to førstnevnte har utført er ansett begått av flere i fellesskap, er det ikke grunnlag for å differensiere mellom de domfelte når det gjelder ansvaret for oppreisningserstatningen.»

I Agder lagmannsretts dom 27. februar 2015 (LA-2014-204117) ble to menn funnet skyldig i gruppevoldtekt av en kvinne som var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av rus. Oppreisningserstatning ble fastsatt til et samlet beløp med solidaransvar:

«Når det gjelder oppreisning til ofre for voldtekt, er det i Høyesteretts praksis etablert en veiledende norm for størrelsen på beløpet, sist i Rt. 2011 s. 743 fastsatt til kr 150 000. Når det gjelder gruppevoldtekt er det ikke fastsatt noen norm. Et ofte drøftet tema i rettspraksis er om det hvor man har å gjøre med flere overgripere mot en fornærmet, skal anse krenkelsene som en samlet krenkelse, med den virkning at det fastsettes solidaransvar for oppreisningsbeløpet, eller om det skal fastsettes et individuelt pro rata ansvar for hver av overgriperne. Det vises til Rt. 2008 s. 65 og Rt. 2013 s. 224. I denne saken er man enige om at man har å gjøre med samme krenkelse. Fornærmede i denne saken har vært utsatt for en omfattende, sammenhengende krenkelse, og de to tiltalte vil være solidarisk ansvarlige for den samlede oppreisningserstatningen. Lagmannsretten er enig med tingretten i at beløpet fastsettes til kr 300 000.»

Et eksempel på særskilt fastsettelse av oppreisningsansvar er Eidsivating lagmannsretts dom 6. juni 2011 (LE-2011-35643). Her ble to menn og to kvinner dømt for seksuelle overgrep mot fire barn i alderen 7 til 13 år. Vedrørende spørsmålet om oppreisningerstatning fremgår det av dommen at bistandsadvokatene på bakgrunn av Rt. 2008 s. 65 valgte ikke å påstå solidaransvar. Til dette uttaler lagmannsretten:

«Så vidt lagmannsretten har forstått skyldes det et ønske om å unngå at overgriperne får kvantumsrabatt. Det er riktig at det lett kan bli resultatet dersom det utmåles et samlet beløp for den samlede krenkelse som så fordeles på overgriperne. Et eksempel på en slik fremgangsmåte er lagmannsrettsdommen i saken referert i Rt. 2008 s. 65. Lagmannsretten er ikke enig i denne fremgangsmåte, jf. dommer Skoghøys votum der han karakteriserer fremgangsmåten som «fullstendig uakseptabel og direkte støtende».

Feilen i den nevnte lagmannsrettsdom er imidlertid ikke knyttet til spørsmålet om heftelsesformen skadevolderne i mellom, men til spørsmålet om det foreligger en eller flere krenkelser. Dersom det konstateres at overgripernes forhold blir bedømt som selvstendige krenkelser, skal det for hver enkelt skadevolder fastsettes et beløp for de krenkelser vedkommende skal svare for, og deretter oppstår spørsmålet om heftelsesform. Men som ovenfor nevnt oppstår ikke spørsmålet om heftelsesform i vår sak, fordi det ikke er nedlagt påstand om det.»

Lagmannsretten fastsatte deretter oppreisningsansvar særskilt for hver av de fire domfelte.

Også Eidsivating lagmannsretts dom 27. juni 2014 (LE-2013-102513) er et eksempel på særskilt fastsatt oppreisningsansvar. Et foreldrepar ble dømt til fengsel i 17 år for omfattende seksuelle overgrep og vold mot 3 barn. Lagmannsretten sluttet seg til følgende uttalelse fra tingrettens dom:

«Bistandsadvokaten har krevet idømt oppreisningserstatning fra hver av de tiltalte hver for seg til hvert av barna begrenset oppad til kr 500 000 kroner. Det erstatningsrettslige utgangspunkt er at når flere volder en skade sammen, hefter de felles for hele skaden. Etter rettens syn er det tale om mange overgrep fra begge, delvis sammen og noe hver for seg. Det er tale om flere krenkelser fra hver av de to tiltalte, jf. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning HR-2013-00428-U (ankenektelse over LA-12-147960). Barna skal da tilkjennes oppreisning for krenkelsene hver av dem har tilført dem.

Sett hen til rettens vurdering av saken her og sammenlignet med avgjørelsen i Alvdal-saken, settes oppreisningen fra hver av de tiltalte til hvert av barna til kr 450 000.»

I Rt. 2013 s. 224 besluttet Høyesteretts ankeutvalg å nekte anke fremmet i en sak hvor lagmannsretten i en voldtektssak hadde frifunnet den ene av to tiltalte, og dømt begge til å betale særskilt oppreisningserstatning. Den tiltalte som var frifunnet gjorde i anken gjeldende at det skulle vært utmålt et felles oppreisningskrav med solidarisk ansvar. Høyesteretts ankeutvalg viste til følgende uttalelse fra lagmannsretten:

«Tingretten kom til at krenkelsene måtte anses som samme skade iht. skadeserstatningsloven § 5-3 og dømte de tiltalte til en samlet oppreisningserstatning med kr 175.000,- under solidarisk ansvar.

Lagmannsretten finner det for sin del mer treffende i denne saken å bedømme de tiltaltes overgrep som to forskjellige og separate krenkelser som de hefter for alene, jf. bistandsadvokatens subsidiære påstand. Det legges til grunn at B kom inn på soverommet idet A var i ferd med å avslutte sitt forhold og deretter gjennomførte samleie selv med fornærmede. Selv om A da var til stede i samme rom, foreligger ikke grunnlag for å fastslå at de tiltalte har medvirket til hverandres forhold. Saken synes å ligge noe annerledes an enn i saksforholdet i Rt. 2008 s. 65.»

Ankeutvalget fant at lagmannsretten hadde bygget på en riktig forståelse av skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b, jf. § 3-3, jf. § 5-3.

4.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at en samlet utmåling av oppreisningserstatning i tilfeller hvor flere krenker eller påfører fornærmede skade, etter omstendighetene kan fremstå som støtende hvis det leder til at den enkelte skadevolder må betale mindre enn hva vedkommende ville ha blitt dømt til å betale om han eller hun hadde stått for en ofte mindre krenkelse alene. Departementet pekte både på oppreisningens funksjon som kompensasjon til offeret og på den ideelle og pønale funksjonen som uttrykk for sterk samfunnsmessig misbilligelse av handlingen.

Departementet viste til at det kunne bero på en uklar grensedragning om man står overfor én eller flere krenkelser. Det ble pekt på at det kunne være uheldig dersom en slik grensedragning får avgjørende betydning for hvilken oppreisning fornærmede tilkjennes, og for hvilken klander som rettes mot den enkelte gjerningsperson. Departementet foreslo derfor endringer med sikte på å unngå at den enkelte skadevolder må betale mindre enn hva vedkommende ville ha blitt dømt til å betale om han eller hun hadde stått for en tilsvarende, og ofte mindre omfattende, krenkelse alene. Departementet uttalte at det var et siktemål med forslagene å bidra til å understreke oppreisningsordningens pønale funksjon og funksjon som kompensasjon til offeret.

Etter departementets syn var det i utgangspunktet ikke gitt at en samlet utmåling av oppreisningsansvar for flere gjerningspersoner vil føre til at hver av dem blir ansvarlig for et lavere beløp enn om de hadde handlet alene. Det ble vist til at flertallet i Rt. 2008 s. 65 syntes å åpne for at den samlede erstatningen kunne vært utmålt høyere. Det kunne likevel være grunn til å anta at en samlet utmåling i mange tilfeller vil være til gjerningspersonenes fordel. At rettspraksis tydet på at den ansvarlige ofte synes å være interessert i å bli idømt solidaransvar, kunne være en indikasjon på dette.

Én mulig endring kunne dermed være å fastsette i loven at det ved skade eller krenkelse tilføyd av flere i fellesskap, særlig skal legges vekt på den økte belastningen for fornærmede. En slik lovendring kunne følges av uttalelser i forarbeidene om at oppreisningsansvaret for den enkelte skadevolder forutsettes ikke å være lavere enn om vedkommende hadde handlet alene. Dette ville kunne bidra til å sikre en høyere oppreisning i saker med flere gjerningspersoner. Departementet viste på den andre siden til at en samlet utmåling av oppreisning er vanskelig helt å forene med at det ved fastsettelsen av oppreisningsansvaret skal legges vekt på hvilken skyld gjerningspersonen har utvist. Det kunne derfor også være grunn til å vurdere om oppreisningsansvaret for krenkelser hvor flere gjerningspersoner er ansvarlig, bør fastsettes særskilt for hver av dem. En særskilt fastsettelse ville kunne være best egnet både til å ivareta oppreisningens funksjon og formål som kompensasjon for fornærmede og som uttrykk for klander mot gjerningspersonen.

Departementet viste til at førstvoterende på vegne av flertallet i Rt. 2008 s. 65 hadde uttalt at det i den saken var vanskelig å fastsette oppreisningsansvaret særskilt for hver av de fem skadevolderne. Mindretallet ga derimot uttrykk for at det på samme måte som ved straffutmåling kunne foretas en individuell vurdering av oppreisningsansvaret. Departementet la mindretallets syn til grunn for forslaget på dette punktet.

Departementet viste til at en viktig forskjell mellom flertallets og mindretallets begrunnelser i Rt. 2008 s. 65 var hvorvidt gjerningspersonenes handlemåte skulle anses som én eller flere krenkelser. Flertallet la til grunn at saken gjaldt «én – stor – skade» selv om fornærmede hadde blitt «utsatt for en rekke krenkelser», og fant det dermed riktig ikke å fastsette oppreisningsansvar særskilt for hver av de ansvarlige (avsnitt 55). Mindretallet fant på sin side at det var tale om fire krenkelser og at oppreisningsbeløpene dermed måtte utmåles separat for hver enkelt gjerningspersons voldtektshandling (avsnitt 82). Senere rettspraksis synes å legge til grunn at sondringen mellom en eller flere krenkelser er avgjørende for hvorvidt oppreisningsansvaret blir fastsatt samlet eller særskilt for hver av de ansvarlige. Departementet stilte spørsmål om det er hensiktsmessig at en slik sondring skal være avgjørende for utmålingen av oppreisningsansvar i saker med flere gjerningspersoner:

«Et slikt avgrensningskriterium forutsetter en nokså inngående vurdering av helt konkrete omstendigheter, sammenlign for eksempel sakene i Rt. 2008 s. 65 og Rt. 2013 s. 224, jf. punkt 3.1.2 ovenfor. Det er ikke gitt at den grensegangen som disse avgjørelsene gir uttrykk for, best ivaretar hensynene bak oppreisningsinstituttet. Oppreisningserstatning skal ikke bare virke som en kompensasjon for fornærmede, men skal fastsettes også på bakgrunn av preventive og pønale formål. Ved fastsettelsen av selve oppreisningsansvaret skal det tas hensyn til den enkeltes skyld, og til at ansvaret skal målbære samfunnets klander. Utmålingen har slik sett en parallell til fastsettelsen av straffereaksjoner. I tillegg kan spørsmålet om samlet eller særskilt fastsettelse av oppreisningsansvar ha betydning for nivået på oppreisningen fornærmede blir tilkjent, og for om gjerningspersonene får noen fordel av å ha opptrådt i fellesskap. Disse momentene taler for at oppreisningsansvaret bør fastsettes særskilt for alle som er ansvarlig, uavhengig av om det dreier seg om flere skader eller krenkelser begått i nær tilknytning til hverandre, eller en samlet skade eller krenkelse begått over en kortere eller lengre periode.»

Departementet foreslo derfor at oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven § 3-5 for handlinger begått av flere i fellesskap, skal fastsettes særskilt for den enkelte. Ved fastsettelsen av oppreisningsansvaret ville likevel flere av de momenter mindretallet i Rt. 2008 s. 65 trekker frem kunne være av betydning:

«Det vil si at den enkelte gjerningsperson ikke skal nyte godt av å ha handlet i samvirke, at utmålingen skal legge til grunn skyldbetraktninger og at fornærmedes opplevelse må veie tungt. Dersom «gjerningspersonenes krenkelser kan skilles fra hverandre» (avsnitt 76) og «krenkelsene blir opplevd av fornærmede» som «flere krenkelser» (avsnitt 77 og 78), vil det i utgangspunktet kunne ligge an til at hver av gjerningspersonene blir ilagt oppreisningsansvar fullt ut, som om de hadde vært alene om sin krenkelse. I tillegg vil det være riktig å forhøye ansvaret dersom de konkrete omstendigheter er slik at vedkommende ikke bare er ansvarlig for sin egen krenkelse, men også for medvirkning til de øvriges.»

Departementet pekte på at det etter omstendighetene kunne være riktig å utmåle et lavere oppreisningsansvar for en medvirker enn for hovedmannen eller hovedmennene. En individuell utmåling vil kunne markere at medvirkeren er mindre å klandre enn hovedmannen, dersom dette er tilfellet. At både medvirker og hovedmann kan være solidarisk ansvarlig for hele eller deler av oppreisningsbeløpet overfor fornærmede, er en annen sak.

Når det gjaldt betydningen for oppreisningsnivået, pekte departementet på at individuell utmåling vil innebære at de enkelte gjerningspersoners oppreisningsansvar kumuleres:

«I enkelte saker kan dette lede til en samlet oppreisningserstatning som er høyere enn ellers sammenlignbare krenkelser begått av en eller færre gjerningspersoner. Særlig kan dette være tilfellet for krenkelser hvor oppreisingsnivået er normert gjennom høyesterettspraksis. Dersom nivået blir høyere enn man strengt tatt vil mene at tilleggskrenkelsen ved flere gjerningspersoner utgjør, kan et individuelt fastsatt oppreisningsansvar hevdes å innebære en ubegrunnet fordel for fornærmede. En slik fordel er likevel en uunngåelig konsekvens dersom den enkelte ansvarliges utviste skyld skal tillegges større vekt ved fastsettelsen av oppreisningsansvaret. Dersom domstolene ved fastsettelsen av oppreisningserstatning skulle begrense nivået for at fornærmede ikke skulle få for stor erstatning, vil det gi gjerningspersonene en ubegrunnet og urimelig fordel av å handle i fellesskap. Det vil også på en uheldig måte svekke det uttrykket for klander oppreisningserstatningen er ment å utgjøre. Dette er nettopp disse konsekvensene forslaget her tar sikte på å motvirke.»

Etter departementets syn var det likevel ikke gitt at de samlede oppreisningsbeløpene vil bli vesentlig større med en individuell utmåling enn ved en samlet utmåling:

«Det samlede omfanget vil bero på hvor stor skyld den enkelte gjerningsperson har utvist og hvor stor del av krenkelsene vedkommende må svare for overfor fornærmede. I tilfeller hvor det har blitt gitt en ubegrunnet «kvantumsrabatt» som følge av en samlet utmåling, vil derimot nivået kunne heves vesentlig. Det vil være et tilsiktet utslag av forslaget.

I tilfeller hvor oppreisningsbeløpene allerede måtte være fastsatt til et tilstrekkelig nivå, vil forslaget ikke medføre en heving av nivået, men det vil innebære at oppreisningen blir fastsatt på en måte som bedre gir uttrykk for den enkelte gjerningspersons skyld og ansvar.»

Virkeområdet for forslaget kunne etter departementets syn avgrenses på ulike måter. Det kunne begrenses til grov voldtekt (straffeloven § 293) eller til alle seksuallovbruddene som kan danne grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Det kunne også overveies om utmålingsprinsippet skulle gjelde for alle de straffbare handlingene som det vises til i skadeserstatningsloven § 3-3. Ytterligere et alternativ var å la utmålingsprinsippet gjelde også ved fastsettelse av oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav a.

4.3 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembetet, Finans Norge, Innlandet politidistrikt, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussformidlingen, Kontoret for voldsoffererstatning, Oslo politidistrikt, Personskadeforbundet LTN, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Statens sivilrettsforvaltning og Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget om særskilt utmåling for den enkelte ansvarlige.

Oslo statsadvokatembeter synes også å støtte forslaget, men fremholder at domstolene har behov for stor fleksibilitet for å avsi en riktig avgjørelse.

Riksadvokaten har ikke sterke synspunkter til forslaget, men fremholder at det grunnleggende utgangspunktet for å vurdere oppreisningsbeløpet vanskelig kan være et annet enn den belastning for fornærmede som skal kompenseres. Det innebærer etter riksadvokatens syn at det er fornærmedes perspektiv som er det sentrale, og ikke om gjerningspersonene må betale mindre (eller mer) enn om de hadde opptrådt på egen hånd og i en annen kontekst.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at individuell utmåling vil kunne medføre at oppreisningen i saker med flere ansvarlige blir fastsatt høyere enn det som ellers ville vært korrekt basert på krenkelsens alvorlighetsgrad. Etter LOs syn vil forslaget dermed kunne medføre en urimelig forskjellsbehandling av fornærmede.

Dommerforeningen er skeptisk til forslaget. Det er også Borgarting lagmannsrett, som uttaler:

«Selv om det kan legges vekt på den enkelte gjerningspersons skyldgrad ved utmåling av oppreisningen, skal oppreisningen først og fremst være en kompensasjon til fornærmede. Ved forslaget vil det lett bli en betydelig overkompensasjon til fornærmede. Den økte straffverdighet må ivaretas ved strafferammer og den konkrete straffutmåling, slik det også gjøres i praksis.»

På den annen side mener både Dommerforeningen og Borgarting lagmannsrett at alvorlige krenkelser kan oppleves verre om det er flere gjerningspersoner, og de åpner for en lovendring hvor dette nevnes som et moment i vurderingen.

Rettspolitisk forening støtter ikke forslaget. Foreningen mener at forslaget innebærer et brudd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og generelle regler om erstatningsutmåling.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om forslagets virkeområde, mener at det bør gjelde generelt. Advokatforeningen mener derimot at virkeområdet bør begrenses til skade på person og seksuallovbruddene. Kontoret for voldsoffererstatning går inn for å begrense virkeområdet til skade på person.

4.4 Departementets vurdering

Den grunnleggende forskjellen mellom flertallets og mindretallets votum i Rt. 2008 s. 65 synes å være om voldtektene anses som én eller flere krenkelser. Også Rt. 2013 s. 224 synes å bygge på at en slik sondring er avgjørende for om retten fastsetter et samlet eller flere separate oppreisningskrav. Finner retten at flere gjerningspersoner har samvirket til én krenkelse, fastsettes normalt et samlet oppreisningsansvar for gjerningspersonene, mens det ved flere krenkelser fastsettes separate oppreisningskrav for hver av gjerningspersonene. I en del tilfeller synes dette å ha betydning for hvor stor oppreisning fornærmede tilkjennes.

Etter departementets syn bør ikke spørsmålet om én eller flere krenkelser være avgjørende for hvor stor oppreisning fornærmede tilkjennes. Sondringen som illustreres ved Rt. 2008 s. 65 og Rt. 2013 s. 224, er neppe relevant for fornærmedes opplevelse av å bli voldtatt av flere gjerningspersoner. En samlet utmåling av oppreisning synes dessuten å kunne gi gjerningspersonene en ubegrunnet fordel av å ha samvirket, og gir i mindre grad uttrykk for hvilken klander som kan rettes mot den enkelte gjerningsperson.

Departementet foreslår derfor en endring av skadeserstatningsloven som legger til rette for at domstolene i større utstrekning enn i dag kan fastsette separate oppreisningskrav for den enkelte ansvarlige når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning. Både oppreisningens pønale funksjon og funksjon som kompensasjon til fornærmede tilsier en slik endring, som også støttes av et klart flertall av høringsinstansene.

Departementet understreker at det fremdeles skal være domstolenes ansvar å komme frem til et rimelig resultat i den enkelte sak. Saksvariasjonen kan være stor, og domstolene bør derfor ha stor fleksibilitet.

I skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd første punktum foreslås at retten kan fastsette oppreisningskravene separat for den enkelte ansvarlige når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenking eller utvist mislig atferd. Departementet foreslår i annet ledd annet punktum at retten i vurderingen etter første punktum særlig skal legge vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap.

Forslaget gjelder generelt når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning. Det vil dermed kunne fastsettes separate oppreisningskrav selv om fornærmede er utsatt for én krenkelse, eventuelt skade. Hvorvidt oppreisningskravene i det enkelte tilfelle bør fastsettes samlet eller separat, vil være opp til retten. Departementet mener likevel at separat fastsettelse særlig bør brukes hvor grunnlaget for oppreisningen er en grov integritetskrenkelse begått av flere i fellesskap, slik som en gruppevoldtekt. I slike saker tilsier oppreisningens ideelle og pønale funksjon som uttrykk for sterk samfunnsmessig klander mot gjerningspersonen, at oppreisningen utmåles individuelt i tråd med den enkelte gjerningspersonens skyld. Det er i slike saker riktig at gjerningspersonene som et utgangspunkt ikke nyter godt av å ha handlet i samvirke med andre. Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 65 er et eksempel på en sak hvor det ville ha vært grunnlag for å fastsette oppreisningskravene separat for den enkelte ansvarlige etter forslaget her, uavhengig av om det var tale om én eller flere krenkelser. I vurderingen av om oppreisningskravene skal fastsettes separat for den enkelte ansvarlige og etter en individuell utmåling, skal det legges vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap. Fornærmedes opplevelse må veie tungt.

I den individuelle utmålingen skal det for hver av gjerningspersonene tas utgangspunkt i eventuelle normerte oppreisningsnivåer, slik det gjøres ved utmåling av oppreisning ellers. I tillegg vil det være riktig å forhøye ansvaret dersom de konkrete omstendigheter er slik at vedkommende ikke bare er ansvarlig for sin egen krenkelse, men også for medvirkning til andres. Hvis saken ligger slik an at en medvirker er mindre å klandre enn andre, kan det derimot være grunn til å utmåle et lavere oppreisningsansvar for vedkommende. Den individuelle utmålingen forutsetter en nærmere vurdering av den enkelte gjerningspersonens skyld, og ligner slik sett på straffutmåling.

Separat fastsatte oppreisningskrav for hver av de ansvarlige vil innebære at de enkelte gjerningspersoners oppreisningsansvar kumuleres. I enkelte saker kan dette lede til en samlet oppreisning som er høyere enn ellers sammenlignbare krenkelser begått av færre gjerningspersoner. Særlig kan dette være tilfelle for krenkelser hvor oppreisningsnivået er normert gjennom høyesterettspraksis. Enkelte høringsinstanser som har vært kritiske til forslaget, har pekt på at fornærmede vil kunne få en for høy kompensasjon. Departementet har ikke tillagt dette særlig vekt. En slik høyere kompensasjon ville ha blitt tilkjent også etter gjeldende rett dersom krenkelsene hadde blitt tilføyd på en mer adskilt måte, jf. Rt. 2013 s. 224. Høyere kompensasjon kan uansett være en uunngåelig konsekvens dersom den enkelte ansvarliges utviste skyld skal tillegges større vekt ved fastsettelsen av oppreisningsansvaret. Hvis domstolene ved fastsettelsen av oppreisning skulle begrense nivået for at fornærmede ikke skulle få for stor erstatning, vil det gi gjerningspersonene en ubegrunnet og urimelig fordel av å handle i fellesskap. Det vil også på en uheldig måte svekke det uttrykket for klander som oppreisningen er ment å utgjøre. Det er nettopp disse konsekvensene forslaget tar sikte på å motvirke.

Det er likevel ikke gitt at de samlede oppreisningsbeløpene vil bli vesentlig større med separate krav enn ved en samlet utmåling. Det samlede omfanget vil bero på hvor stor skyld den enkelte gjerningsperson har utvist og hvor stor del av krenkelsen vedkommende må svare for overfor fornærmede. I tilfeller hvor de ansvarlige har fått en ubegrunnet fordel som følge av en samlet utmåling, vil derimot nivået kunne heves vesentlig. Det vil være et tilsiktet utslag av forslaget.

Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 65 er et eksempel på en sak hvor samlet utmåling ledet til en ubegrunnet fordel for de ansvarlige. Flertallet åpnet riktignok for at beløpet kunne ha vært høyere hvis det hadde vært prosessuell adgang til det, men nivået ville trolig blitt høyere med separate krav etter forslaget her. Dersom forslaget her hadde blitt lagt til grunn i denne saken, antar departementet at utmålingen ville blitt om lag slik mindretallet gikk inn for, selv om en skulle se det slik at det var tale om én krenkelse.

Et annet eksempel er Borgarting lagmannsretts dom 21. november 2014 (LB-2014-115353). I den saken ble tre menn dømt for voldtekt til samleie av en kvinne som var ute av stand til å motsette seg handlingen. To av dem, som hadde begått voldtekt i fellesskap (gruppevoldtekt), ble dømt til fengsel i fem år og fire måneder. Den tredje ble dømt for voldtekt, men ikke for medvirkning til de øvriges voldtekter, til fengsel i fire år. Retten fastsatte et samlet oppreisningsansvar på 200 000 kroner som de domfelte var solidarisk ansvarlige for. Med separate oppreisningskrav etter forslaget her ville det samlede nivået ha vært høyere, muligens rundt det dobbelte.

I tilfeller hvor oppreisningsbeløpene har blitt fastsatt samlet, men slik at ikke gjerningspersonene har fått en fordel av å ha handlet i fellesskap, vil forslaget ikke nødvendigvis medføre en heving av nivået. En individuell fastsettelse av oppreisningsansvaret vil likevel kunne gi bedre uttrykk for den enkelte gjerningspersons skyld og ansvar enn en samlet utmåling. Et eksempel på en sak hvor oppreisningsnivået antas å ville være i samme størrelsesorden som etter forslaget her, er Agder lagmannsretts dom 27. februar 2015 (LA-2014-204117). I den saken ble to menn funnet skyldig i gruppevoldtekt av en kvinne som var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av rus. Oppreisningen ble fastsatt til et samlet beløp på 300 000 kroner med solidaransvar. Etter forslaget her skulle oppreisningskravene ha blitt fastsatt separat for de enkelte ansvarlige, uten at det nødvendigvis ville ha medført endringer i den totale utmålingen av betydning.

4.5 Heftelsesformen

4.5.1 Gjeldende rett

Skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 første punktum fastsetter at flere som plikter å betale erstatning for samme skade, svarer en for alle og alle for en (solidaransvar). Etter annet punktum gjelder det samme den som plikter å betale oppreisning for samme skade. Hvis forholdene i den enkelte sak tilsier det, kan domstolene bestemme at de ansvarlige skal hefte hver for seg (pro rata), jf. Rt. 2008 s. 65 avsnitt 54.

4.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at særskilt fastsettelse av oppreisningsansvaret for hver av flere gjerningspersoner ikke i seg selv vil være bestemmende for hvilken heftelsesform som vil gjelde i det enkelte tilfellet. Formålet med en særskilt fastsettelse er primært at oppreisningsansvaret hver av gjerningspersonene blir ilagt, gir uttrykk for klander mot den enkelte. Hvilken heftelsesform som skal gjelde vil bero på om vilkårene for solidaransvar er oppfylt i den enkelte sak, det vil si om det dreier seg om «samme skade». Hvor gjerningspersonene har medvirket til hverandres krenkelser, vil solidaransvar være nærliggende, jf. Rt. 2008 s. 65 avsnitt 91. Ut fra de konkrete omstendigheter kan det også tenkes delvis solidaritet. Departementet antok i utgangspunktet ikke at det er nødvendig å presisere dette i loven, men at det likevel er en mulighet å innta en bestemmelse i skadeserstatningsloven § 3-5 om at de ansvarlige overfor fornærmede kan svare etter § 5-3 for hele eller deler av summen.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Advokatforeningen mener at det bør fremgå av loven at helt eller delvis solidaransvar kan være aktuelt også ved individuell fastsettelse av oppreisningsansvaret. Oslo statsadvokatembeter har ingen innvendinger mot en endring fra solidaransvar til pro rata-ansvar for lovbrudd begått av flere i fellesskap. Oslo politidistrikt mener at det ikke bør lovfestes hvilken heftelsesform som skal anvendes.

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet tar utgangspunkt i at særskilt fastsettelse av oppreisningsansvaret for hver av flere gjerningspersoner ikke i seg selv er bestemmende for heftelsesformen. Hvor flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenking eller utvist mislig atferd, kan det være grunnlag for fullt eller delvis solidaransvar etter skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 annet punktum. Retten kan også bestemme at de ansvarlige skal hefte hver for seg (pro rata), så fremt forholdene i den enkelte sak tilsier det, jf. Rt. 2008 s. 65 avsnitt 54. Departementet foreslår å tydeliggjøre i bestemmelsen at det kan gjøres unntak fra hovedregelen om solidaransvar i den utstrekning retten bestemmer. Ved separat fastsettelse av oppreisningskravene vil fullt solidaransvar etter omstendighetene kunne rekke for langt, men det vil ofte kunne være grunnlag for delvis solidaransvar. Solidaransvar vil være nærliggende hvor flere gjerningspersoner har medvirket til hverandres krenkelser.

4.6 Voldsoffererstatning

4.6.1 Gjeldende rett

Den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, har etter voldsoffererstatningsloven § 1 rett til voldsoffererstatning fra staten. Den skadelidte kan herunder tilkjennes oppreisning, jf. voldsoffererstatningsloven § 6. Ordningen med voldsoffererstatning er en offentligrettslig støtteordning som er subsidiær i forhold til skadevolderens ansvar.

4.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at forslaget om særskilt utmåling vil kunne innebære at det i saker med flere gjerningspersoner idømmes et oppreisningsansvar som samlet sett vil kunne kompensere fornærmede ut over det gjeldende oppreisningsnivået. Forslaget var primært begrunnet i at det for gjerningspersonene ikke skal være noen fordel å begå de aktuelle krenkelsene i fellesskap med andre. Dermed kunne oppreisningen i saker med mange gjerningspersoner samlet gå ut over det som i utgangspunktet ville vært å anse som en riktig kompensasjon til fornærmede. En slik tilleggskompensasjon ville i prinsippet ikke være nødvendig å gi som en del av voldsoffererstatningsordningen. Det ville likevel kunne være komplisert å forholde seg til to ulike utmålingsregler.

Departementet foreslo i høringsnotatet ikke å ta inn en tilsvarende utmålingsregel i voldsoffererstatningsloven § 6 som i forslaget til skadeserstatningsloven § 3-5. Etter forslaget skulle dermed voldsoffererstatningsmyndigheten utmåle oppreisning som i dag. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på om voldsoffererstatningen bør dekke totalsummen som gjerningspersonene plikter å betale i oppreisning etter forslaget om særskilt utmåling.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Advokatforeningen, Juridisk rådgivning for kvinner, Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), Oslo politidistrikt, Personskadeforbundet LTN, Politidirektoratet, Politihøgskolen og Stine Sofies Stiftelse mener at forslaget bør få virkning også for utmålingen av voldsoffererstatning. Flere av høringsinstansene peker på at forslaget ellers kun vil få symbolsk betydning i mange saker. KFV uttaler:

«Dersom forslaget gjennomførast utan at den gjeld for valdsoffererstatningsordninga vil det medføre at KFV må fråvike den utmålte erstatninga frå domstolane i slike tilfelle og utmåle oppreisingserstatninga i samsvar med gjeldande regler. Dette vil vere lite effektiv utnytting av sakshandsamingsressursar, lite førehandsvisseleg, retraumatiserende for den skadelidde og føre til eit mindre heilskapleg erstatningsrettssystem.»

Rettspolitisk forening støtter ikke endringen av utmålingsreglene, men mener at forslaget bør gjelde for voldsoffererstatningen hvis det først vedtas.

Statens sivilrettsforvaltning ser gode hensyn for og imot, men har kommet til at forslaget ikke bør gjelde for voldsoffererstatningen:

«Hensynet bak forslaget om at skadevolderne ikke skal få en «kvantumsrabatt», gjør seg ikke i samme grad gjeldende for statens ansvar gjennom voldsoffererstatningsordningen. Utgangspunktet for ordningen er at staten forskutterer erstatningen som den direkte skadevolder er ansvarlig for å dekke. Ordningen er en offentlig støtteordning, og det er ikke gitt at staten skal være erstatningsansvarlig i like stor utstrekning som skadevolder(ne). Utmålingsreglene i [voldsoffererstatningsloven] samsvarer i stor grad med [skadeserstatningsloven], men er utformet i tilpasset form. Ordningen har også andre rammer som tilsier at statens ansvar er begrenset, noen ganger også utvidet, i forhold til skadevolders ansvar, eksempelvis ved at det er et maksbeløp for erstatning.»

4.6.4 Departementets vurdering

Forslaget i proposisjonen her er særlig begrunnet med at det ikke skal være noen fordel for gjerningspersonene at de har opptrådt i fellesskap med andre. Forslaget skal primært ivareta oppreisningens ideelle og pønale funksjon som uttrykk for samfunnets sterke misbilligelse av lovbruddet. Denne begrunnelsen rekker i utgangspunktet ikke så langt som til å la forslaget få virkning også for voldsoffererstatningsordningen.

På den andre siden vil separat fastsettelse av oppreisningskrav, i den grad den leder til at fornærmede får tilkjent en høyere samlet oppreisning enn i dag, i mange saker bare få en symbolsk betydning hvis den ikke får virkning også for utmålingen av voldsoffererstatning fra staten. Dette skyldes at de ansvarlige ofte ikke vil ha økonomisk evne til å gjøre opp for seg. Hensynet til oppreisningens funksjon som kompensasjon til fornærmede, som også begrunner forslaget, tilsier derfor samsvar mellom domstolenes utmåling av oppreisning og voldsoffererstatningsmyndighetenes utmåling av voldsoffererstatning. Det samme gjør hensynet til et minst mulig komplisert regelverk.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at forslaget om fastsettelse av separate oppreisningskrav skal få betydning også for utmålingen av voldsoffererstatning fra staten. Det foreslås et nytt tredje punktum i voldsoffererstatningsloven § 6 som bygger på forslaget til annet ledd i skadeserstatningsloven § 3-5, jf. punkt 4.4 over. Oppreisning etter voldsoffererstatningsloven vil bli utmålt som en samlet sum. Forslaget er likevel ment å innebære at summen som et utgangspunkt vil tilsvare den totale kompensasjonen fornærmede ville ha blitt tilkjent ved separat fastsettelse etter skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd.

Der kravene er tilkjent ved dom, skal fornærmede normalt få dekket det totale beløpet gjerningspersonene blir idømt, slik det hovedsakelig er praksis for i dag. Voldsoffererstatningsmyndighetene må selv utmåle oppreisningen i de tilfellene det ikke foreligger en dom som tilkjenner oppreisning. I utgangspunktet bør domstolenes utmålingspraksis i sammenlignbare saker legges til grunn.

Retten til voldsoffererstatning gjelder i alle tilfeller bare på de nærmere vilkårene som følger av voldsoffererstatningsloven. For eksempel kommer den øvre grensen som følger av voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd til anvendelse også når flere i fellesskap har voldt skaden, tilføyd krenkingen eller utvist den mislige atferden som gir grunnlag for oppreisning.

Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) har reist spørsmål om oppreisningsutmålingen ved slåsskamper og ved passiv medvirkning. Utmålingen må her som ellers bero på en konkret vurdering av bevisene i saken. I den utstrekning enkelte ansvarlige er mindre å klandre enn andre ansvarlige, bør dette gjenspeiles i utmålingen ved at det for disse utmåles et lavere beløp. KFV har også reist spørsmål om forholdet mellom særskilt utmåling og voldsoffererstatningens øvre grense på 60 G etter voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd første punktum. Departementet legger til grunn at den øvre grensen vil gjelde også når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning. Etter bestemmelsens annet punktum kan likevel den øvre grensen fravikes i særlige tilfeller.