6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

6.1 Til endringene i skadeserstatningsloven

Til lovens tittel

Loven foreslås gitt som offisiell korttittel skadeserstatningsloven.

Til § 3-5

Annet ledd gjelder fastsettelsen av oppreisningskrav når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning. Etter første punktum kan retten fastsette oppreisningskravene separat for den enkelte. Etter annet punktum skal retten i vurderingen av om kravene skal fastsettes separat, særlig legge vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap.

Det skal fremdeles være domstolenes ansvar å komme frem til et rimelig resultat i den enkelte sak. Forslaget innebærer ikke noe pålegg til domstolene.

Forslaget gjelder generelt når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning. Separate krav bør særlig brukes hvor grunnlaget for oppreisningen er en grov integritetskrenkelse begått av flere i fellesskap. I slike saker tilsier oppreisningens ideelle og pønale funksjon som uttrykk for sterk samfunnsmessig klander mot gjerningspersonen, at kravene fastsettes separat og at oppreisningen utmåles individuelt i tråd med den enkelte gjerningspersonens skyld. Det er i slike saker som et utgangspunkt ikke riktig at gjerningspersonene nyter godt av å ha handlet i samvirke med andre. Det er heller ikke riktig at fornærmede kompenseres ulikt avhengig av om gjerningspersonene samvirket til én krenkelse, eller forgrep seg etter tur, slik som i Rt. 2013 s. 224. Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 65 er et eksempel på en sak hvor det ville ha vært grunnlag for å fastsette separate krav for den enkelte ansvarlige etter forslaget her, selv om en skulle se det slik at det var tale om én krenkelse.

I vurderingen av om kravene skal fastsettes separat, skal det legges vekt på den økte belastningen for fornærmede av at flere har handlet i fellesskap. Fornærmedes opplevelse må veie tungt.

Etter forslaget vil det dermed ikke være avgjørende om det er snakk om én eller flere skader eller krenkelser for at hver av gjerningspersonene skal bli ilagt særskilt oppreisningsansvar. På dette punkt skiller forslaget seg fra mindretallets syn i Rt. 2008 s. 65.

I en individuell utmåling skal det tas utgangspunkt i et eventuelt normert oppreisningsnivå, som på vanlig måte legges til grunn for den enkelte gjerningsperson med mindre særlige forhold tilsier at det gjøres avvik. I tillegg vil det være riktig å forhøye ansvaret dersom de konkrete omstendigheter er slik at vedkommende ikke bare er ansvarlig for sin egen krenkelse, men også for medvirkning til de øvriges. Hvis saken ligger slik an at en medvirker er mindre å klandre enn andre, kan det derimot være grunn til å utmåle et lavere oppreisningsansvar for vedkommende. Den individuelle utmålingen forutsetter en nærmere vurdering av den enkelte gjerningspersonens skyld, og ligner slik sett på straffutmåling.

Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 4.4.

Nytt tredje ledd viderefører uendret gjeldende annet ledd.

Til § 5-3

I nr. 1 annet punktum presiseres det at flere som plikter å betale oppreisning for samme skade eller krenkelse, hefter solidarisk dersom ikke retten bestemmer annet. Retten kan bestemme at de ansvarlige helt eller delvis skal hefte solidarisk eller at de skal hefte hver for seg (pro rata). En slik adgang følger allerede av gjeldende rett, men får nå en tydelig forankring i loven.

Retten må vurdere konkret hvilken heftelsesform som skal fastsettes i den enkelte sak. Fullt solidaransvar ved separat fastsatte oppreisningskrav vil etter omstendighetene kunne rekke for langt, men det vil ofte kunne være grunnlag for delvis solidaransvar. Solidaransvar vil være nærliggende hvor flere gjerningspersoner ikke bare er ansvarlige for sine egne krenkelser, men også for medvirkning til andres.

Det foreslås også to andre presiserende endringer. Uttrykket «den» endres til «flere» og alternativene «krenking» og «mislig atferd» føyes til ved siden av «skade».

Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 4.5.4.

6.2 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 40

Annet ledd fjerde punktum innebærer at det stilles noe større krav til rettens grunner for fastsetting av felles straff etter straffeloven § 79 bokstav a enn etter gjeldende rett. Det kreves likevel ikke mer enn det som allerede er praksis i en del tilfeller i dag.

Det er ikke meningen med forslaget å gjøre hovedforhandlingen eller dommene i straffesaker mer vidløftige enn i dag. Det vil ikke være naturlig å omtale i domspremissene hvilken straff hvert enkelt lovbrudd isolert ville ført til, men det kan i grove trekk antydes hva som antas å være straffenivået for de mest alvorlige lovbruddene som pådømmes. At det ikke stilles store krav til begrunnelsen, kommer til uttrykk ved at det ved anvendelse av straffeloven § 79 bokstav a «bør pekes på straffenivået» for de mest alvorlige lovbruddene.

Det vises til nærmere redegjørelse under punkt 3.6.4.

6.3 Til endringene i voldsoffererstatningsloven

Til § 6

Etter nytt tredje punktum skal det ved utmålingen av oppreisning i saker hvor flere i fellesskap har voldt skaden, tilføyd krenkelsen eller utvist den mislige atferden, særlig legges vekt på den økte belastningen for fornærmede.

Endringen innebærer at retningslinjene for utmåling som følger av skadeserstatningsloven § 3-5 når flere i fellesskap har voldt skade, tilføyd krenkelse eller utvist mislig atferd som gir grunnlag for oppreisning, som et utgangspunkt får virkning også ved utmåling av oppreisning etter voldsoffererstatningsloven. Ved slik oppreisning vil det utmåles en samlet sum, men beløpet bør som en hovedregel tilsvare det totale beløpet fornærmede ville ha blitt tilkjent ved separat fastsatte oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd.

Det vises til spesialmerknaden til skadeserstatningsloven § 3-5 og punkt 4.4 og 4.6.4 over.

Der kravene er tilkjent ved dom, skal fornærmede normalt få dekket det totale beløpet gjerningspersonene blir idømt. Voldsoffererstatningsmyndighetene må selv utmåle oppreisningen i de tilfellene det ikke foreligger en dom som tilkjenner oppreisning. I utgangspunktet bør domstolenes utmålingspraksis i sammenlignbare saker legges til grunn.

Retten til voldsoffererstatning gjelder i alle tilfeller bare på de nærmere vilkårene som følger av voldsoffererstatningsloven. For eksempel kommer den øvre grensen som følger av voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd til anvendelse også når flere i fellesskap har voldt skaden, tilføyd krenkingen eller utvist den mislige atferden som gir grunnlag for oppreisning.

6.4 Til endringene i straffeloven

Til § 43

Første ledd tredje punktum innebærer at retten kan fastsette en tidsramme for forvaringen på inntil 26 år dersom strafferammen er forhøyet etter straffeloven § 79 bokstav a tredje ledd, det vil si ved dom på forvaring for flere lovbrudd som har en strafferamme på fengsel inntil 15 år eller mer.

Det vises for øvrig til punkt 3.6.5 over.

Til § 79

Lovendringen i bokstav a består i hovedsak i at maksimumstraffen heves til fengsel inntil 26 år dersom gjerningspersonen har begått to eller flere lovbrudd som har en strafferamme på fengsel inntil 15 år eller mer. Lovendringen er ment også å målbære et signal til domstolene om å utmåle strengere straff overfor gjerningspersoner som har begått flere grove integritetskrenkelser. I tillegg er bestemmelsen omredigert for å gjøre den lettere tilgjengelig.

Hevingen av maksimumstraffen gjelder hvor to eller flere lovbrudd hver for seg kunne vært straffet med fengsel inntil 15 år eller mer. Dersom kun ett av lovbruddene har en strafferamme på fengsel inntil 15 år eller mer, forhøyes strafferammen med inntil 6 år og ikke ut over 21 år.

Med grove integritetskrenkelser menes først og fremst overtredelser av straffelovens bestemmelser om grov kroppsskade med betydelig skade (§ 274 annet ledd), drap (§ 275), grov mishandling i nære relasjoner (§ 283), voldtekt til samleie mv. og grov voldtekt (§§ 292 og 293), voldtekt til samleie og grov voldtekt av barn under 14 år (§§ 300 og 301) og grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år (§ 303).

Forslaget er ikke ment å påvirke straffenivået for overtredelser av straffebud som ikke er satt til direkte å beskytte enkeltmenneskers liv og helse, selv om de har strafferammer på fengsel inntil 15 år eller mer. Dette gjelder blant annet straffebudene om grov narkotikaovertredelse (§ 232 annet ledd), allmennfarlig forgiftning (§ 239) og alvorlig miljøkriminalitet (§ 240). Forslaget innebærer at strafferammen i slike tilfeller formelt kan øke til fengsel inntil 26 år, men ettersom forslaget her ikke er ment å påvirke straffenivået i slike saker, vil det neppe være aktuelt å utmåle straff ut over gjeldende strafferammer.

Grovt ran har en strafferamme på fengsel inntil 15 år, jf. § 328 første ledd, eller 21 år dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, jf. annet ledd. Dersom straffeloven § 79 bokstav a får anvendelse i et tilfelle hvor gjerningspersonen har begått flere grove ran, eventuelt ett grovt ran og et eller flere andre lovbrudd med en strafferamme på fengsel inntil 15 år eller mer, kan det etter forslaget idømmes fengsel inntil 26 år. Det er likevel kun i de tilfellene hvor ranet har medført alvorlige fysiske integritetskrenkelser at forslaget er ment å innebære et skjerpet straffenivå sammenlignet med i dag. Det vil være tilfelle dersom ranet har hatt følger som beskrevet i § 328 annet ledd, men også grove ran som omfattes av første ledd kan etter omstendighetene omfattes, jf. for eksempel Rt. 2012 s. 283.

Avgjørende for om straffeloven § 79 bokstav a kommer til anvendelse er om det foreligger sammenstøt av lovbrudd eller et sammenhengende straffbart forhold. Ved integritetskrenkelser av flere fornærmede vil det som den klare hovedregel foreligge minst like mange overtredelser som fornærmede. Slike tilfeller ligger i kjernen av straffskjerpelsen. Forslaget innebærer at hver grove integritetskrenkelse skal gi større utslag i utmålingen av en felles straff. Den forhøyede strafferammen som følger av straffeloven § 79 bokstav a skal i større grad utnyttes i slike tilfeller. Den straffskjerpende virkningen av hver krenkelse vil nødvendigvis måtte avta jo flere krenkelser saken gjelder, men mindre vesentlig enn i dag.

Lovendringene er ment å ha en viss betydning også for straffenivået i saker som gjelder flere eller sammenhengende krenkelser av samme fornærmede. Dersom det er tale om gjentatte eller sammenhengende krenkelser, skal slike omstendigheter tillegges ytterligere betydning i skjerpende retning.

Om forslagets betydning for straffenivået, se nærmere punkt 3.6.3 over.

Språklig er uttrykket «strafferamme» gjennomført i hele bestemmelsen. Tidligere ble også «lengstestraff» benyttet i bestemmelsen. Uttrykket «i forhold til» er erstattet med «for». Bestemmelsen er også omredigert for å gjøre den lettere tilgjengelig. Særregelen for personer som var under 18 år på handlingstidspunktet er flyttet fra innledningen til bokstav a og bokstav c, mens den ikke er gjentatt i bokstav b da den ikke har betydning for gjentakelsestilfelle, jf. bokstav b nytt tredje ledd. Begrensningen i at strafferammen ikke kan forhøyes med mer enn 6 år og ikke ut over 21 år, er flyttet fra innledningen og regulert i bokstav a, b og c. I tillegg er hver bokstav i bestemmelsen delt opp i flere ledd. Intet av dette er ment å ha realitetsendringer.