9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til endringene i matloven

Til § 6

Tilføyelsen i § 6 fjerde ledd tydeliggjør at Kongen også kan gi forskrifter om varslingsplikt for andre dyresykdommer enn de som kan gi vesentlig samfunnsmessige konsekvenser etter annet ledd. Bestemmelsen innebærer ikke at det er en automatisk varslingsplikt for alle dyresykdommer, men at en utvidet varslingsplikt for sykdommer som ikke nødvendigvis innebærer alvorlige konsekvenser kan fastsettes i forskrift. Det kan også gis nærmere regler om når varslingsplikten inntrer. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 7.5.1.

Til § 7

Gjeldende § 7 annet ledd retter seg mot virksomheter. Tilføyelsen i annet ledd siste punktum, gir Kongen adgang til å gi tilsvarende forskrifter som nevnt i første punktum overfor enhver annen når de er ansvarlige for dyr. Det kan gis forskrifter om ytterligere krav til etablering, plassering, utforming og drift av aktiviteter, herunder om melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning. Med «enhver» menes andre rettssubjekter enn de som regnes som virksomheter etter § 4 nr. 1, for eksempel privatpersoner som holder dyr i privat og ikke-kommersielt øyemed. Det kan for eksempel være aktuelt å ha regler om registreringsplikt for private dyrehold av hensyn til smittesporing. Denne utvidelsen skal bare gjelde for § 7 annet ledd. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 7.5.2.

Til § 8

Det gjøres endringer i tittelen som følge av endringene i andre, tredje og fjerde ledd i bestemmelsen.

Det gjøres endringer i annet ledd slik at bestemmelsen avgrenses til å gi hjemmel for forskrifter om kompetanse, blant annet om utdanning og opplæring av personell. Videre tilføyes et andre punktum slik at forskrifter gitt med hjemmel i bestemmelsen også kan gjøres gjeldende for enhver annen som er ansvarlig for dyr.

Tilføyelsen i § 8 annet ledd, siste punktum gir Kongen fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om kompetansekrav overfor andre enn virksomheter. Krav om å sørge for tilstrekkelig kompetanse om dyreholdet, kan for eksempel stilles overfor privatpersoner som holder dyr i privat- og ikke kommersielt øyemed. Dette vil eksempelvis gjelde hold av hest, hold av minigris eller hobbyhøns. Etter bestemmelsen kan det kun gis forskrifter overfor de som er ansvarlige for dyr. For eksempel vil det være stall- og hesteeier som har ansvar for at frivillig stallpersonell har tilstrekkelig kunnskap om hesters helse. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 7.5.3.

I nytt tredje ledd videreføres hjemmelen i dagens andre ledd til å gi nærmere forskrifter om autorisasjon, med den endringen at hjemmelen ikke avgrenses til å gjelde forhold knyttet til kompetansekrav. Videre presiseres det at det i forskrift også kan stilles vilkår for slik autorisasjon. Et eksempel kan være behov for autorisasjon av vannverksoperatører. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 6.5.1.

I nytt fjerde ledd tilføyes en ny bestemmelse om at det i forskrift kan stilles krav til vandelskontroll for særlige stillinger, autorisasjoner og tillatelser. Kravet til vandelskontroll kan i forskrift pålegges både fysiske og juridiske personer. Bestemmelsen gir anvisning på at det kan kreves fremlagt en ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40. Dersom særlige sikkerhetshensyn tilsier det, kan det i forskrift fastsettes krav til fremleggelse av en uttømmende og utvidet politiattest, samt krav om botid. Krav om vandelskontroll kan være aktuelt for oppgaver knyttet til håndtering av substanser eller prosesser som kan medføre et betydelig skadeomfang, jf. politiregisterloven § 37 nr. 1. Hvem som skal kunne kreve fremlagt politiattest fra søkere og hvilke stillinger, autorisasjoner og tillatelser som skal utløse krav til vandelskontroll vil reguleres i forskrift. Det vil i den forbindelse måtte utredes hvilke stillinger, autorisasjoner og tillatelser som nødvendiggjør vandelskontroll, og i tilfelle hvilken type attest som skal fremlegges og om det er nødvendig å etablere krav om botid. Saksbehandlingsreglene for krav til politiattester nedfelt i politiregisterforskriften kapittel 36 og 37 vil gjelde i tillegg til forskriften om vandelskontroll som fastsettes med hjemmel i denne bestemmelsen. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 6.5.2.

Til § 19

Tilføyelsen i tredje ledd, bokstav g fastsetter at Kongen kan gi nærmere krav i forskrift om å gi relevant informasjon om dyrets helse ved overdragelse, herunder ved salg eller omplassering av dyret. Bestemmelsen er i hovedsak en tydeliggjøring av hjemmelsgrunnlaget for å gjennomføre krav etter dyrehelseforordningen. Etter forordningen er det et krav om at virksomheter eller personer som selger eller på annen måte overdrar eiendomsretten til framtidige kjæledyr, skal gi den framtidige kjæledyrholderen grunnleggende opplysninger om kjæledyrets helse, etter hva som er relevant for det aktuelle kjæledyret. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 7.5.4.

Til § 23

I henhold til første ledd, annet punktum kan Kongen delegere myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak for gjennomføring av bestemmelsene gitt i eller i medhold av matloven. Bestemmelsen videreføres, med unntak av at ordlyden «private organer» er byttet ut med «private rettssubjekter». Endringen tydeliggjør at myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak også kan delegeres til private rettssubjekter, uavhengig av organisasjonsform. Det er ikke et vilkår for å delegere myndighet etter bestemmelsen at yrket eller kompetansen er hjemlet i matloven. For eksempel er dyrehelsepersonell omfattet av annen profesjonslovgivning, men kan utføre oppgaver etter matloven. Bestemmelsen åpner for å delegere myndighet til privatpraktiserende veterinærer, fiskehelsebiologer, eller andre fagpersoner som utfører aktivitet etter matloven. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 7.5.5.

Til § 27

Endringen i første ledd innebærer å rette en språkfeil i første leddsetning, der ordet «eller» ved en feil har hatt en ekstra s på slutten.

Til § 27 a

Bestemmelsen er ny og en kodifisering av gjeldende praksis. Virksomhetene har den primære plikten til å sørge for at lovens krav følges, jf. matloven § 5. Den nye bestemmelsen vil ikke endre dette. Hensikten med bestemmelsen er å synliggjøre ansvaret Mattilsynet har for forhold innenfor matlovens virkeområde som kan gjøre mennesker syke. Den understreker og synliggjør Mattilsynets oppgaver og ansvar knyttet til forhold innenfor matlovens område som kan gi, gir eller som har gitt sykdom hos mennesker. Bestemmelsen er tredelt og gir en tydeligere hjemmel for Mattilsynets gjeldende ansvar, og Mattilsynets bidrag i helsemyndighetenes arbeid med å oppklare årsaken til sykdomstilfeller. Første ledd synliggjør Mattilsynets overordnede ansvar for forhold som kan gjøre mennesker syke. Bestemmelsen gjelder alle områder som Mattilsynet forvalter etter matloven og utdyper tilsynets ansvar for å sørge for oppnåelse av målene i formålsbestemmelsen i § 1 første ledd. Bestemmelsen gjør ingen endring i ansvaret andre har etter loven, for eksempel produsenter. Andre ledd er en kodifisering i matloven av det etablerte samarbeidet med helsemyndighetene, i tilfeller der mennesker har blitt syke og mistanken er rettet mot forhold innenfor matlovens område, etter mønster fra fordelingen som er satt opp i smittevernlovgivningen og utbruddsveilederen. Tredje ledd er en kodifisering av dagens praksis og situasjoner der Mattilsynet bistår helsemyndighetene med å innhente opplysninger fra privatpersoner, slik som beskrevet i utbruddsveilederen og i merknadene til MSIS-forskriften § 3-9.

Bestemmelsen begrenser ikke Mattilsynets ansvar innenfor andre områder de fører tilsyn med etter matloven. For eksempel tilsynets arbeid med oppklaring og håndtering av sykdommer hos planter og dyr. Mattilsynet skal også ha sin oppmerksomhet rettet mot plante- og dyresykdommer. På disse områdene er det Mattilsynet selv som er myndighetsorgan. Ved oppklaring av matbåren sykdom som har medført sykdom hos mennesker, er det derimot helsemyndighetene som har hovedansvaret for oppklaringen, med bistand fra Mattilsynet.

Første ledd er en overordnet bestemmelse og innebærer en uttrykkelig lovfesting av oppgaver som Mattilsynet har i dag. Selv uten denne bestemmelsen må matloven forstås slik at Mattilsynet plikter å være oppmerksom på forhold knyttet til lovens virkeområde som kan gi sykdom hos mennesker, også sykdom som ikke er smittsom. Dette følger indirekte av flere av lovens bestemmelser. Med den nye bestemmelsen vil Mattilsynets selvstendige «følge-med»-ansvar synliggjøres. Dette ansvaret går videre enn deltakelse i helsemyndighetens smittesporingsarbeid. Eksempel på dette kan være ansvar for å reagere om det avdekkes helseskadelige stoffer i mat som enda ikke har nådd forbruker eller som enda ikke har medført sykdom hos mennesker. Et annet eksempel er arbeidet Mattilsynet gjør med å følge med på det europeiske meldesystemet RASFF (Rapid Alert System for Food and Feed), der det blant annet utveksles informasjon om helsefarlig mat. Et tredje eksempel er tiltak knyttet til sykdom hos villfugl og ville dyr som kan ha zoonotisk potensiale (for eksempel fugleinfluensa).

Med «ha sin oppmerksomhet rettet mot» menes at Mattilsynet skal ta hensyn til og tilrettelegge både egen virksomhet og myndighetsutøvelse slik at hensynet til lovens formål om å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse blir ivaretatt. I dette ligger et ansvar om å forebygge at sykdom oppstår og forebygge spredning av sykdom, altså hindre at noe som er sykdomsfremkallende spres til mennesker. Ansvaret avgrenses mot forhold som ligger utenfor matlovens virkeområde. Det vises til Ot.prp. nr. 100 (2002–2003) kapittel 7 og kapittel 15 merknader til bestemmelsene for nærmere beskrivelser og avgrensing av matlovens virkeområde.

Med «sykdom» siktes det særlig til smittsomme sykdommer, men også forgiftninger som kan skyldes næringsmidler er tenkt omfattet av bestemmelsen. Den skal dermed fange opp tilfeller der mennesker blir syke etter inntak av eller kontakt med næringsmidler eller andre forhold innenfor matlovens område. Forgiftninger kan for eksempel være knyttet til forekomst av toksiner som naturlig forekommer i maten, for stort innhold av rester av plantevernmidler eller skadelige mengder vitaminer i et kosttilskudd. Dette er avgrenset mot andre sykdomsfremkallende forhold knyttet til inntak av mat som fedme, spiseforstyrrelser etc., som håndteres av helsevesenet. Formuleringen innebærer at det ikke stilles krav om at sykdommen er smittsom, noe som medfører at også blant annet forgiftninger omfattes.

Selv om bestemmelsen legger opp til at Mattilsynet skal ha ansvar for å forebygge sykdom hos mennesker som kan skyldes forhold knyttet til matlovens virkeområde, innebærer det for eksempel ikke et ansvar for hvordan forbrukerne bruker næringsmidler. Bestemmelsen vil derfor ikke gjelde ved feil bruk eller misbruk av næringsmidler. Det vil si bruk som ikke er i tråd med hvordan produktene er ment brukt eller i tråd med opplysninger på produktet. Forebyggingskravet innebærer imidlertid både en plikt til å handle før en sykdom er påvist, og etter at det er rapportert om sykdomstilfeller som tilsier at produkter ikke er trygge for helsa til mennesker.

Andre ledd gir en beskrivelse av konkrete oppgaver som Mattilsynet har, dersom det har dukket opp sykdomstilfeller hos mennesker. Bestemmelsen må leses i lys av det som står i første ledd. Det innebærer at den er avgrenset til å gjelde forhold innenfor matlovens område. Det vil si at Mattilsynet kun har en rolle i og et arbeid i forbindelse med oppklaring og håndtering av årsaken til sykdomstilfeller, dersom det er mistanke om at sykdommen kan skyldes forhold på matlovens område. Videre er det en forutsetning om at det allerede har oppstått et sykdomstilfelle.

For Mattilsynet innebærer «oppklaring» å finne ut hva som er bærer av det sykdomsfremkallende, altså for eksempel finne ut hvilket produkt eller dyr som medfører at mennesker har blitt syke. Mattilsynets rolle i «håndtering» av sykdomstilfellene er å stoppe produktet eller hindre tilgangen til det sykdomsfremkallende elementet, slik at man hindrer videre spredning av sykdommen. Det kan for eksempel være å fjerne produktet fra markedet eller gi råd om hvordan det skal håndteres på en helsemessig forsvarlig måte. Denne rollen har tilsynet også der det ikke er oppstått noen sykdomstilfeller ennå, men produktet er potensielt skadelig.

Ansvarsfordelingen mellom Mattilsynet og relevante helsemyndigheter framgår delvis av Mattilsynets bistandsplikt i smittevernloven § 4-10 og MSIS-forskriften § 3-9 og § 3-10, i tillegg til at den er beskrevet i utbruddsveilederen fra Folkehelseinstituttet. Bestemmelsen i matloven § 27 a andre ledd, vil bidra til en tydelig rettslig forankring av denne arbeidsfordelingen, og Mattilsynets økende grad av ansvar og arbeid knyttet til oppklaring av årsaken til sykdom og sykdomsbekjempelse i forbindelse med sykdomstilfeller der det er mistanke om at sykdommen skyldes forhold innenfor matlovens område.

Bestemmelsen innebærer ikke at Mattilsynet skal håndtere sykdom hos mennesker, men at de skal bidra i å undersøke hvorfor noen har blitt syke med formål om å hindre at andre blir syke. Bestemmelsen understreker dermed Mattilsynets ansvar for å bidra til helsevesenets oppklaring og håndtering av sykdommer, og innebærer ikke en endring i ansvaret og ansvarsfordelingen som framgår av smittevernlovgivningen.

Tredje ledd kodifiserer den oppgaven Mattilsynet gjør med å samle inn relevante opplysninger fra privatpersoner, etter samtykke fra disse og forespørsel fra helsemyndighetene om å bistå i oppklaring av årsaken til sykdomstilfeller. Som det framgår av merknader til MSIS-forskriften og utbruddsveilederen, kan Mattilsynet bli bedt om å foreta intervjuer og samle inn prøvemateriale eller andre relevante opplysninger, som et ledd i å finne årsaken til sykdom.

I bestemmelsen ligger det en forutsetning om at det må være «mistanke» om at sykdommen kan skyldes forhold innenfor matlovens virkeområde. Mistanken må være faglig begrunnet. Videre oppstilles et vilkår om at opplysningene kun kan innhentes etter «samtykke». Samtykket vil ikke være det rettslige grunnlaget for undersøkelsene, men et tiltak for å sikre de involvertes grunnleggende rettigheter og interesser. Utgangspunktet er at samtykket etter § 27 a tredje ledd må være frivillig og det må være anledning til å trekke det tilbake. For at samtykket skal være gyldig, forutsettes det at vedkommende har fått informasjon om formålet med innhentingen og eventuelle konsekvenser av dette. Samtykket må med andre ord være informert. Samtykket behøver ikke å være skriftlig. Indirekte og underforstått samtykke vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Videre er det viktig at samtykket er gitt under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene. Nærmere omtale om hvordan samtykket skal innhentes og av hvem framgår blant annet av utbruddsveilederen. I praksis er det ofte kommunehelsetjenesten som innhenter samtykke til at Mattilsynet kan bringes inn i saken.

Med «sykdomstilfeller hos mennesker» siktes det særlig til smittsomme sykdommer, men også forgiftninger som kan skyldes næringsmidler eller andre forhold innenfor matlovens område er omfattet av bestemmelsen. Bestemmelsen skal dermed fange opp tilfeller der mennesker blir syke etter inntak av eller kontakt med næringsmidler, innsatsvarer eller dyr. Forgiftninger kan for eksempel være knyttet til forekomst av toksiner som naturlig forekommer i maten, for stort innhold av rester av plantevernmidler eller skadelige mengder vitaminer i et kosttilskudd. Når det gjelder sykdom hos mennesker forårsaket av dyresykdom som er zoonotisk, vil den nye bestemmelsen dekke det som ikke allerede omfattes av § 13 fjerde ledd.

Med «enhver» menes rettssubjekter som ikke er dekket av virksomhetsbegrepet i matloven § 4 nr. 1 jf. § 2. Begrepet omfatter ethvert foretak og enhver person, også privatperson i eget hjem, som ikke driver aktivitet innenfor matlovens område.

Bestemmelsen gjelder kun Mattilsynets tilgang til relevant informasjon «som kan bidra i oppklaringen». Det vil si at det må være en sammenheng med sykdomstilfellet som har oppstått og det man trenger å vite noe mer om. Dette inkluderer «relevant prøvemateriale», som eksempelvis kan være matrester og emballasje. Videre omfattes «resultater av analyser», for eksempel vannprøver. I tillegg til «andre opplysninger» som er av betydning for å oppklare årsaken til sykdomstilfellet. Sistnevnte kan for eksempel være kvitteringer, opplysninger om inntak av mat og om håndtering av maten.

Se nærmere om § 27 a i punkt 4.4.3.

Til § 29

Første ledd andre punktum oppheves. Behandling av personopplysninger blir heretter regulert av § 29 a.

Se også punkt 4.5.3.

Til § 29 a

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten adgang til å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Tilsvarende presiseres det at tilsynsmyndigheten kan behandle personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Personvernforordningen artikkel 9 gjelder behandling av særlige kategorier av personopplysninger, herunder helseopplysninger. Personvernforordningen artikkel 10 gjelder behandling av opplysninger om straffedommer og lovovertredelser.

Bestemmelsen avgrenser ikke tilsynsmyndighetens mulighet til å behandle personopplysninger dersom det foreligger hjemmel om dette i annet lovverk.

Bestemmelsen begrenser behandlingen av personopplysninger til behandling som er nødvendig for å gjennomføre oppgaver som følger av matloven. Bestemmelsen må dermed tolkes i lys av hvilke oppgaver Mattilsynet har etter matloven. Oppgavene som medfører behandling av personopplysninger, må være nedfelt i matloven eller i forskrift med hjemmel i matloven. For behandling av særlige kategorier av personopplysninger, som helseopplysninger, må i tillegg et av vilkårene som stilles i personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 være oppfylt. Det vises til Prop. 56 LS (2017–2018) for nærmere omtale av dette.

Det er den behandlingsansvarlige som skal sørge for at kravene til behandlingen er oppfylt. Likeledes at kravene som følger av vern om egne opplysninger jf. retten til privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 er oppfylt. Dette innebærer blant annet et ansvar for å sørge for at den konkrete behandlingen er nødvendig av hensyn til for eksempel beskyttelse av helse eller for å beskytte andre personers rettigheter og friheter. Det omfatter en vurdering av om behandlingens formål oppfyller kravet om legitimitet, og om inngrepet som behandlingen innebærer anses forholdsmessig. Den behandlingsansvarlige må videre foreta en avveining mellom hensynet som taler for behandlingen av personopplysninger og hensynet til borgeren som blir utsatt for en belastning som følge av behandlingen.

Hvilke personopplysninger som kan behandles og hvem det behandles personopplysninger om med videre, vil bero på en konkret vurdering av hva som er nødvendig for at Mattilsynet kan gjennomføre sine lovpålagte oppgaver. Nødvendighetskravet innebærer at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som trengs for å oppnå formålet med saksbehandlingen. Det avgrenses dermed mot informasjon som kan være nyttig. Opplysningene som behandles skal ha saklig sammenheng med formålet med saksbehandlingen, og må enten alene eller sammen med andre opplysninger ha betydning i arbeidet. Det er imidlertid tillatt å innhente og behandle opplysninger uten at det stilles vilkår om at opplysningene faktisk får en betydning i den aktuelle saken, da det ofte vil være vanskelig å forutse hvilke enkeltopplysninger som har relevans på forhånd. Hvilke opplysninger som er nødvendige, må ses i sammenheng med den konkrete saken og hva som er nødvendig informasjon for en forsvarlig behandling av den. Dette vil gå fram av rettsgrunnlaget som er utgangspunktet for saken og vilkårene det oppstiller. Personopplysninger kan ikke gjenbrukes til formål som er uforenelig med det opprinnelige formålet.

Mattilsynet er tilsynsmyndighet etter matloven. Etter matloven § 23 kan Kongen delegere myndighet også til andre organer. Bestemmelsen gir derved grunnlag for at organer som fører tilsyn og fatter vedtak i medhold av matloven etter delegert myndighet, kan behandle personopplysninger.

Etter bestemmelsens andre ledd kan Kongen gi nærmere regler i forskrift om behandlingen av personopplysninger. Det kan blant annet være regler om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre. Ordlyden er vid og omfatter alt som knytter seg til behandling av personopplysninger. Listen er ikke uttømmende.

Forskriftshjemmelen i andre ledd kan brukes til å gi mer spesifikke bestemmelser i forskrift dersom det skulle vise seg nødvendig. Eventuelle forskrifter som hjemles i andre ledd, vil kunne utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, og må tolkes i lys av det overordnede hjemmelsgrunnlaget. Ved utforming av forskriftsbestemmelser er det viktig å ta hensyn til relevant regelverk om behandling av personopplysninger, blant annet personopplysningsloven. Eksempelvis vil personvernforordningen artikkel 22 være viktig å trekke inn i vurdering av forskriftsregler om automatiserte avgjørelser.

Det vises til Prop. 56 LS (2017–2018) for nærmere omtale av krav som stilles til behandlingen av personopplysninger og den registrertes rettigheter.

Se nærmere i punkt 4.5.3 for omtale av § 29 a.

Til endringene i kosmetikklova

Til § 16 a

Bestemmelsen er ny og en kodifisering av gjeldende praksis. Hensikten med bestemmelsen er å synliggjøre ansvaret og oppgavene Mattilsynet har når det er mistanke om at kosmetikk, kroppspleieprodukt og andre produkter omfattet av loven ikke er helsemessig sikre for mennesker eller dyr. Bestemmelsen er delt i to ledd. Første ledd angir ansvaret og oppgavene Mattilsynet har med å forebygge og avgrense helseskade, mens andre ledd angir informasjonsplikten Mattilsynet har.

Første ledd angir at tilsynsorganet har et ansvar og en oppgave i å forebygge eller avgrense omfanget av helseskade når kosmetikk, kroppspleieprodukt eller andre produkt omfatta av lova etter § 2 ikke er helsemessig sikre for mennesker eller dyr. Bestemmelsen er ment å lovfeste ansvaret og oppgavene Mattilsynet har i dag. Tilsynsorganet må foreta en konkret vurdering av om det i det enkelte tilfellet foreligger rimelig grunn til «mistanke» om at produkt omfattet av loven «ikkje er helsemessig sikre for mennesker eller dyr». Mistanken skal være direkte knyttet til produkt omfattet av loven og ikke andre forhold. Vilkåret «ikkje er helsemessig sikre for mennesker eller dyr» innebærer ikke at det stilles krav om at produkt kan medføre eller medfører en alvorlig eller omfattende helseskade. Det må vurderes som aktuelt at et produkt ikke er helsemessig sikkert ut fra krav til produktet i loven eller i forskrift gitt med hjemmel i loven. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 93 (2004–2005) kapittel 5 merknader til § 5 om begrepet «helsemessig sikre».

Tilsynet får en plikt til å «medverke til å førebyggje eller avgrense omfanget av helseskade». Kravet innebærer både en plikt til å handle før en eventuell helseskade er påvist, og etter at det er rapportert om eller påvist tilfeller som tilsier at produkter ikke er helsemessig sikre for mennesker eller dyr. Det er en konkret vurdering hva som omfattes som en «helseskade», og det er en medisinsk vurdering i hvert tilfelle.

Dersom det for eksempel ved tilsyn i en virksomhet oppdages produkter som ikke er helsemessig sikre for menneskers eller dyrs helse, vil det være Mattilsynets oppgave å håndtere dette funnet med relevant informasjon, oppsporing og andre koordinerte tiltak. Saken der ferdigfuktede ikke-sterile engangsvaskekluter ble identifisert som smittekilde på sykehus vinteren 2021/2022 er et eksempel på en slik oppgave. Mattilsynet kom aktivt inn som tilsynsmyndighet med ansvar for å følge opp alle tiltak knyttet til det kontaminante produktet. De fulgte opp alle distributører/importører av produktet i Norge for å sjekke at omsetning av mulig smittefarlige produkter var stoppet. Mattilsynet kan også motta bivirkningsmeldinger fra helsepersonell eller privatpersoner om et kosmetisk produkt som har ført til helseskader, som medfører behov for å følge opp med tiltak for å unngå at flere blir skadet av tilsvarende produkter. Det vil ikke være enhver bivirkningsmelding som Mattilsynet mottar som nødvendigvis gir grunnlag for å igangsette tiltak fra Mattilsynets side. Dette må vurderes konkret av tilsynet.

Andre ledd gir tilsynsorganet en plikt til å informere allmennheten på eget initiativ, når det «kan oppstå fare for helsa til menneske eller dyr som følgje av produkt omfatta av lova». Bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i matloven § 27 første ledd. Hensikten er at allmennheten skal få informasjon om produkt som innebærer en fare for helsa til mennesker eller dyr. Eksempelvis har Mattilsynet gitt informasjon på sine nettsider med advarsel om at øyevippeforlengere med prostaglandiner kan gi forskjellige helseskader på øyne. Mattilsynet informerte også på sine nettsider om de kontaminante ikke-sterile engangsvaskeklutene som var smittekilde på sykehus vinteren 2021/2022, der det også ble gitt informasjon om hvordan produktene skulle leveres tilbake/destrueres.

Informasjonskravet omfatter all relevant informasjon tilsynsorganet er i besittelse av. Plikten inntrer når det er «mistanke» om at det kan oppstå fare for helsa til mennesker eller dyr som følge av produkt omfatta av loven. Det vises her til omtalen av «mistanke» i merknadene til første ledd.

Opplysningsplikten krever at Mattilsynet aktivt går ut med informasjon til allmenheten. Det er for eksempel aktuelt å informere allmennheten om hvilket produkt som er berørt. Avhengig av helserisikoens art, alvorlighetsgrad og omfang, skal tilsynet informere om helserisikoens karakter. Videre skal tilsynet gi så utfyllende opplysninger som mulig om hvilke tiltak som er truffet eller vil bli truffet for å forebygge, redusere eller eliminere den omtalte helserisikoen. Plikten går utover offentlighetslovens plikt til informasjon, som bare dekker tilfeller der noen ber om opplysninger og identifiserer de konkrete dokumentene det ønskes innsyn i. Informasjon til allmennheten skal gis på «eige initiativ». Det betyr at tilsynet må foreta en egen vurdering av når plikten inntrer. Tilsynet kan ikke vente med å gi informasjon til virksomheter selv informerer, medier omtaler saken el., men skal aktivt gi ut informasjon når tilsynet mener det er riktig.

Mattilsynet skal ikke gi informasjon om opplysninger det har som vil avdekke forretningsmessige forhold eller taushetsbelagte opplysninger om en virksomhet, med mindre disse opplysningene er nødvendige for å hindre helseskade på mennesker eller dyr. Før tilsynsmyndigheten informerer allmennheten offentlig, skal om mulig den/de berørte virksomheten/e informeres om hva tilsynsmyndigheten vil informere om og på hvilken måte. Berørte virksomheter bør få en kort tidsfrist til å kunne oppklare eventuelle faktiske feil eller misforståelser. Tilsynets rett til å offentliggjøre opplysninger reduseres ikke av uenighet fra virksomhetens side. Tilsynet bør imidlertid foreta en vurdering og avveiing av hva som oppnås ved å informere sett opp mot eventuelle skadevirkninger for virksomheten.

Se nærmere om § 16 a i punkt 5.5.1.

Til § 17 a

Første ledd gir tilsynsorganet adgang til å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Det presiseres at tilsynsorganet kan behandle personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Personvernforordningen artikkel 9 gjelder behandling av særlige kategorier av personopplysninger, herunder helseopplysninger. Personvernforordningen artikkel 10 gjelder behandling av opplysninger om straffedommer og lovovertredelser.

Bestemmelsen avgrenser ikke tilsynsorganets adgang til å behandle personopplysninger dersom det foreligger hjemmel om dette i annet lovverk.

Bestemmelsen begrenser behandlingen av personopplysninger til behandling som er nødvendig for å gjennomføre oppgaver som følger av kosmetikklova. Bestemmelsen må dermed tolkes i lys av oppgaver Mattilsynet har etter kosmetikklova. Oppgaven som medfører behandling av personopplysninger må være nedfelt i kosmetikklova, eller i forskrift med hjemmel i loven. For behandling av særlige kategorier av personopplysninger, som helseopplysninger, må i tillegg et av vilkårene som stilles i personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 være oppfylt. Det vises til Prop. 56 LS (2017–2018) kap. 7 for nærmere omtale.

Det er den behandlingsansvarlige som skal sørge for at kravene til behandlingen er oppfylt. Likeledes at kravene som følger av vern om egne opplysninger jf. retten til privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 er oppfylt. Dette innebærer blant annet et ansvar for å sørge for at den konkrete behandlingen er nødvendig av hensyn til for eksempel beskyttelse av helse eller for å beskytte andre personers rettigheter og friheter. Det omfatter en vurdering av om behandlingens formål oppfyller kravet om legitimitet, og om inngrepet som behandlingen innebærer anses forholdsmessig. Den behandlingsansvarlige må videre foreta en avveining mellom hensynet som taler for behandlingen av personopplysninger og hensynet til borgeren som blir utsatt for en belastning som følge av behandlingen.

Hvilke personopplysninger som kan behandles og hvem det behandles personopplysninger om med videre, vil bero på en konkret vurdering av hva som er nødvendig for at Mattilsynet kan gjennomføre sine lovpålagte oppgaver. Nødvendighetskravet innebærer at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som trengs for å oppnå formålet med saksbehandlingen. Det avgrenses dermed mot informasjon som kan være nyttig. Opplysningene som behandles skal ha saklig sammenheng med formålet med saksbehandlingen, og må enten alene eller sammen med andre opplysninger ha betydning i arbeidet. Det er imidlertid tillatt å innhente og behandle opplysninger uten at det stilles vilkår om at opplysningene faktisk får en betydning i den aktuelle saken, da det ofte vil være vanskelig å forutse hvilke enkeltopplysninger som har relevans på forhånd. Hvilke opplysninger som er nødvendige, må ses i sammenheng med den konkrete saken og hva som er nødvendig informasjon for en forsvarlig behandling av den. Dette vil gå fram av rettsgrunnlaget som er utgangspunktet for saken. Personopplysninger kan ikke gjenbrukes til formål som er uforenelig med det opprinnelige formålet.

Etter andre ledd kan departementet gi nærmere regler i forskrift om behandling av personopplysninger. Det kan blant annet være regler om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre. Ordlyden er vid og omfatter alt som er knyttet til behandling av personopplysninger. Lista er ikke uttømmende.

Forskriftshjemmelen i andre ledd kan brukes til å gi mer spesifikke bestemmelser i forskrift dersom det skulle vise seg nødvendig. Eventuelle forskrifter som hjemles i andre ledd, vil kunne utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, og må tolkes i lys av det overordnede hjemmelsgrunnlaget. Ved utforming av forskriftsbestemmelser er det viktig å ta hensyn til relevant regelverk om behandling av personopplysninger, blant annet personopplysningsloven. Eksempelvis vil personvernforordningen artikkel 22 være viktig å trekke inn i vurdering av forskriftsregler om automatiserte avgjørelser.

Det vises til Prop. 56 LS (2017–2018) for nærmere omtale av krav som stilles til behandlingen av personopplysninger og den registrertes rettigheter.

Se nærmere i punkt 5.5.2 for omtale av § 17 a.