4 Høringsforslaget – ny § 7 b. Sykkelritt på veg helt eller delvis åpen for alminnelig ferdsel

4.1 Generelt om forslaget

Departementet har funnet det hensiktsmessig å foreslå en ny paragraf i loven, som bare vil omhandle sykkelritt på veg. Alternativet ville vært å innta særlige bestemmelser for slike ritt i allerede eksisterende paragrafer. En slik løsning ble, hensett til tidsrammen for arbeidet, funnet for krevende mht. å sikre at alle relevante paragrafer ble identifisert og behørig tilpasset sykkelritt på veg.

På høringsmøtet 9. mai 2016 ble en ny § 7 b foreslått med følgende ordlyd:

Sykkelritt på veg helt eller delvis åpen for alminnelig ferdsel er forbudt uten tillatelse.

Regionvegkontoret kan treffe vedtak om tillatelse til å arrangere sykkelritt som nevnt i første ledd. I vedtaket kan det gis tillatelse til å fravike det som er fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 5 og 6 i den grad det er forsvarlig og nødvendig. I vedtaket kan det fastsettes krav om skiltplan, trafikkregulering og bruk av private vakter. Før vedtak treffes skal politiet uttale seg. Politiet beslutter om private vakter kan benyttes ved det enkelte sykkelritt.

Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring av sykkelritt som nevnt i første ledd, herunder om skiltplan og plan for trafikkregulering, tildeling av myndighet til midlertidig trafikkregulering til private vakter og offentlige tjenestemenn som ikke tilhører politiet, og krav om uniformering av slike vakter og deres kjøretøy.

Departementet kan gi forskrifter om minstealder, kompetanse og kompetansebevis for mobile og stasjonære vakter, herunder godkjenning av læreplan for tilbyder av kompetansegivende kurs, tilsyn med slik tilbyder, gebyr for utstedelse av kompetansebevis, og gyldighetstid for og tilbakekall av kompetansebevis.

4.2 Høringsinstansenes merknader

NCF foreslår at paragrafens overskrift endres til «sykkelritt på veg», begrunnet i et ønske om at veg der sykkelritt gjennomføres ikke skal være åpen for annen ferdsel. Det må arbeides for på sikt å kunne sperre vegen under sykkelritt for møtende kjøretøy – motgående kjøring må ikke forekomme.

Statens vegvesen Region sør mener overskriften er riktig da lukkede ritt faller utenfor både gjeldende forskrift og reguleringsformålet her, og vil heller ikke ha samme krav til skilting og vakthold. Det må derfor fremgå at loven regulerer sykkelritt der alminnelig ferdsel foregår, helt eller delvis.

Utrykningspolitiet mener at det i paragrafen bør gis en klar definisjon av begrepet «sykkelritt på veg», mens Oslo politidistrikt etterlyser en definisjon av «sykkelritt».

4.3 Departementets vurdering

Departementet vil bemerke at den foreslåtte overskriften gjenspeiler strukturen i vegtrafikkloven ellers, og angir området som paragrafen er ment å gjelde for – veg som normalt er helt eller delvis åpen for alminnelig ferdsel. Overskriften angir ikke om vegen skal være åpen under et sykkelritt. Rammene for det enkelte ritt, bl.a. om vegen skal være åpen eller lukket og hvordan dette skal organiseres, vil måtte fastsettes i vedtaket der det gis tillatelse til å avvikle rittet. Departementet opprettholder derfor forslaget til overskrift.

Slik departementet ser det, vil det bryte med vegtrafikklovens struktur å innta legaldefinisjoner i § 7 b – disse bør samles i lovens § 2. Departementet mener videre at en definisjon av begreper med begrenset relevans ellers i loven slik som sykkelritt og sykkelritt på veg ikke passer inn i § 2, der kun de helt sentrale begrepene veg, kjøretøy og motorvogn er definert. Departementet er imidlertid enig i at det er behov for å klargjøre begrepenes materielle innhold, og vil gjøre det i utfyllende forskrifter.

Departementet har etter høringsrunden sett behov for enkelte klargjøringer og presiseringer i lovteksten, samt enkelte strukturelle endringer. Omtalen nedenfor av de enkelte delene av paragrafen, herunder høringsinstansenes merknader, relaterer seg til den nye strukturen.

Departementet har også, hensett til formålet med den foreslåtte lovendringen (bruk av private vakter under sykkelritt), funnet at den foreslåtte tildelingen av myndighet til trafikkregulering til offentlige tjenestemenn som ikke tilhører politiet i § 7 b tredje ledd bør utgå.

4.4 § 7 b første ledd – forbud mot sykkelritt uten tillatelse

4.4.1 Departementets forslag

Departementet anser det formålstjenlig å gjøre det klart i loven at sykkelritt på veg åpen for alminnelig ferdsel er forbudt uten tillatelse. Dermed etableres det en uttrykkelig søknadsplikt for den som vil arrangere slikt ritt. Forbudet etter denne bestemmelsen, og dermed søknadsplikten, gjelder kun der vegen normalt ikke er helt lukket for annen ferdsel. Heller ikke sykkelritt som arrangeres på områder som etter loven ikke kan anses som veg, er omfattet. Slike konkurranser reguleres på annen måte.

Hvor langt søknadsplikten for avvikling av sykkelritt strekker seg vil måtte angis nærmere i uttyllende forskrifter. Utgangspunktet vil være som angitt i gjeldende forskrift, det vil si ethvert arrangement for syklende, hvor deltagerne følger en fastlagt rute, og hvor det skilles mellom deltagerne innbyrdes ved hjelp av tidtaking og/eller annen form for rangering, eller hvor det er fastsatt maksimal tid. Dette innebærer at både aktive ritt, som Norgesmesterskap og internasjonale profesjonelle sykkelritt, og turritt omfattes.

Etter § 7 b første ledd første punktum er det Statens vegvesens regionvegkontorer som i første instans skal behandle søknader om avvikling av sykkelritt. Ved vurderingen av om en søknad skal innvilges, vil hensynet til rittdeltagernes sikkerhet og trafikksikkerhets- og fremkommelighetshensyn for øvrige trafikanter være sentrale momenter. Forholdene som vil måtte tas i betraktning er bl.a. rittets art, strekningen det skal gjennomføres på, tidsrommet for rittavviklingen, hvordan trafikken tenkes regulert, deltakerantall m.m. Også etter gjeldende regelverk skal opplysninger om disse forholdene gis i søknaden, jf. pkt. 3.1.

Hvilket regionvegkontor som er rett adressat for søknaden vil måtte reguleres nærmere i forskrift. Gjeldende ordning slik denne er beskrevet i pkt. 3.1 synes hensiktsmessig å videreføre, men det kan ikke utelukkes at det vil kunne oppstå behov for endringer. Vegdirektoratet vil som overordnet forvaltningsorgan være klageinstans for vedtak fattet av regionvegkontoret. Politiets beslutning etter § 7 b tredje ledd inngår i grunnlaget for regionvegkontorets vedtak, men er ikke gjenstand for klage, jf. omtalen i pkt. 4.6.3.

I henhold til § 7 b første ledd annet punktum skal politiet uttale seg før vedtaket treffes. Politiet har fagkunnskap om trafikkregulering ved arrangementer og vil ha særlig kunnskap om trafikale utfordringer innen eget geografisk myndighetsområde. Politiets anbefalinger vil derfor være godt fundert, og vil av den grunn måtte tillegges særlig vekt ved vurderingen av søknader. Ikke minst gjelder dette synspunkter knyttet til eventuell bruk av private vakter, herunder om antall, plassering og type (mobile og/eller stasjonære med eller uten trafikkreguleringskompetanse).

Etter gjeldende regelverk har politiet anledning, men ikke plikt, til å uttale seg i den enkelte sak. Dette har i visse tilfeller ført til tvil om hvorvidt politiet har mottatt og vurdert saken, med forsinkelser i søknadsprosessen til følge. Ved å fastsette at politiet har plikt til å uttale seg – herunder også der det ikke er merknader til søknaden – ryddes denne tvilen av veien.

4.4.2 Høringsinstansenes merknader

NCF mener at også § 7 b første ledd bør, av samme grunner som nevnt i pkt. 4.2, endres til kun å omtale «sykkelritt på veg» ved å fjerne ordene «helt eller delvis åpen for alminnelig ferdsel». Statens vegvesen Region sør mener derimot at ordlyden i bestemmelsen bør bli som foreslått, jf. begrunnelsen i pkt. 4.2.

4.4.3 Departementets vurdering

Departementet mener, på samme grunnlag som anført i pkt. 4.3, at § 7 b første ledd bør lyde som opprinnelig foreslått.

4.5 § 7 b annet ledd – vedtak om tillatelse til gjennomføring av sykkelritt

4.5.1 Departementets forslag

I § 7 b annet ledd første punktum gis regionvegkontoret adgang til (i vedtaket) å tillate fravik fra trafikk-, skilt- og fartsreglene. En slik adgang er likevel ikke ubegrenset – ethvert fravik må fremstå som forsvarlig og nødvendig etter en konkret vurdering av forholdene rundt rittet slik disse er beskrevet i søknaden. Det vil i tillegg ofte være formålstjenlig å inspisere aktuell vegstrekning sammen med arrangøren og eventuelt politiet for å få best mulig vurderingsgrunnlag.

Fravik kan bare gis med gyldighet for strekningen der det aktuelle rittet skal avvikles – for eventuelle omkjøringsveger mv. gjelder de alminnelige trafikk-, farts- og skiltreglene.

Ved vurderingen av om fravik som nevnt skal tillates vil uttalelsen fra politiet, jf. første ledd annet punktum, som har betydelig fagkunnskap om slike arrangementer, måtte tillegges særlig vekt.

Det er bestemmelser gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven §§ 4, 5 og 6 det gis adgang til å fravike. Dermed vil øvrige relevante lov- og forskriftsbestemmelser, slik som lovens § 3 (aktsomhetsnormen), forbudet mot kjøring i uskikket stand etter § 21, ruskjøringsforbudet i § 22 og påbudet om bilbeltebruk etter forskrift 21. september 1979 nr. 7 om bruk av personlig verneutstyr § 1, jf. lovens § 23a, gjelde fullt ut også når det er gitt adgang til fravik.

Etter § 7 b annet ledd annet punktum kan regionvegkontoret i vedtaket fastsette krav om skiltplan, trafikkregulering og bruk av private vakter. Forslag om dette vil, som i dag, måtte tas med i søknaden. I vedtaket vil forutsetningene og krav som må oppfylles bli endelig fastsatt. Kravene vil nødvendigvis måtte variere avhengig av bl.a. forholdene rundt rittet som kan begrunne fravik fra trafikkreglene mv. – et turritt på en lite trafikkert og oversiktlig vegstrekning vil normalt kreve mindre trafikkregulering, skilting og bruk av vakter enn et aktivt ritt i sterkt trafikkerte og trafikalt kompliserte områder.

Manglende eller unnlatt oppfyllelse av vilkår vil kunne føre til at tillatelsen trekkes tilbake i tilfeller hvor rittet ennå ikke har funnet sted. Før dette eventuelt skjer vil arrangøren måtte gis anledning til, innen en nærmere angitt frist, å rette forholdene som kan begrunne tilbaketrekning av tillatelse. Brudd på forutsetninger under selve rittavviklingen vil, der samme arrangør senere søker om ny tillatelse, kunne føre til at det for å innvilge søknaden stilles ytterligere og/eller strengere vilkår for å sikre at trafikksikkerhets- og fremkommelighetshensyn blir tilstrekkelig ivaretatt. Ved særlig graverende brudd vil søknaden kunne avslås.

4.5.2 Høringsinstansenes merknader

I Politidirektoratets brev av 12. mai 2016, som i stor grad sammenfatter hovedpunktene i høringsinnspill fra Oslo politidistrikt, Utrykningspolitiet, Sør-Øst og Øst politidistrikt, uttales følgende:

«…

Forslaget innebærer at det gis en hjemmel for regionvegkontoret til å treffe vedtak for det enkelte sykkelritt om adgang til å fravike regler gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven §§ 4 til 6. Videre gis det hjemmel til å tillate bruk av private vakter med trafikkregulerende myndighet.

Hjemmelen til å fravike trafikkreglene vil ikke bare gjelde deltakerne i sykkelritt, men også mobile vakter. Til nå har det vært trafikkreglenes § 2 nr. 4 som har regulert hvem som kan fravike vegtrafikkloven §§ 4 til 9. Kun førere av utrykningskjøretøy og kjøretøy i politiets tjeneste har kunnet fravike alle bestemmelsene. Som Oslo politidistrikt påpeker, har andre som er gitt adgang til å fravike trafikkreglene ikke kunnet fravike fartsreglene i vegtrafikkloven § 6 eller kjøring i strid med trafikklyssignal, jf. trafikkreglene § 2 nr. 4 første ledd bokstav c. Årsaken til dette er at man har ansett det å bryte fartsregler og kjøre i strid med trafikklyssignal som spesielt farlig. Som UP påpeker, er mobile vakters oppgaver og ansvar under sykkelritt svært krevende og innebærer normalt kjøring med høye hastigheter, over angitt fartsgrense på stedet, samt kjøring i strid med trafikkregler og skiltregler. Dette innebærer en betydelig forhøyet risiko for motorsyklistene selv, for deltakerne i rittet og for publikum. Vi er kjent med flere tilfeller hvor det er skjedd alvorlige ulykker i forbindelse med sykkelritt hvor mobile vakter er involvert. Dette er en type virksomhet som etter vårt syn i praksis ligger tett opp til politiets utrykningstjeneste og eskortekjøring. Vi viser her til samferdselsministerens brev av 03.02.2016 til Stortinget som vi mener på en god måte beskriver dette.

…»

Norges Sykkelrittforening stiller spørsmål om hvilke grupper som skal kunne fravike reglene i vegtrafikkloven § 6 (syklistene, dommerbiler, ledsagerbiler, vakter), og peker på at det ikke er lett å stanse et felt med syklister i fart – påkjørsel bakfra i forbindelse med bremsing fører ofte til velt. Det er derfor ønskelig at syklistene får bryte fartsgrensene i enkelte tilfeller. Også vakter som kjører foran syklistene, dersom slike pålegges brukt, bør kunne bryte fartsgrensene for å unngå farlige situasjoner ved oppbremsing.

4.5.3 Departementets vurdering

Departementet er klar over den faren for redusert trafikksikkerhet under rittavvikling som fravik fra ellers gjeldende trafikk-, skilt- og fartsreglene medfører. Som Politidirektoratet er inne på, vil dette kanskje særlig gjelde ved fravik fra fartsreglene etter vegtrafikkloven § 6 og kjøring i strid med trafikklyssignal. Stortingets vedtak gjør det imidlertid nødvendig å åpne for at fravik tillates. Skal det ha noen hensikt å tillate private vakter slik Stortinget har forutsatt, må det være mulig for disse i en viss utstrekning å kjøre i strid med ellers gjeldende trafikkregler mv.

Departementet antar likevel at den grundige vurderingen av søknader om sykkelrittavvikling – med politiet som viktig premissleverandør – vil bidra til å redusere de negative konsekvensene av at fravik blir tillatt. Dette gjelder ikke minst forsvarlighets- og nødvendighetsvurderingen som vil måtte foretas for hvert enkelt fravik det søkes om. Der andre løsninger er aktuelle (eksempelvis ytterligere skilting), vil disse måtte tas i bruk først. Kompetansekravet som vil bli stilt til private vakter vil også være et viktig bidrag til å avhjelpe den økte trafikksikkerhetsrisikoen som fravik fra trafikk-, skilt- og fartsreglene medfører.

Hvem slike fravik skal gjelde for vil måtte bestemmes nærmere i vedtaket der fravik tillates, under hensyntagen til eventuelle begrensninger som kan fastsettes i forskrift. Også her vil forsvarlighets- og nødvendighetsvurderinger normalt lede til at bare en begrenset krets av personer og kjøretøy vil gis anledning til å kjøre i strid med ellers gjeldende trafikale reguleringer.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn sitt forslag.

4.6 § 7 b tredje ledd – beslutning om at det kan benyttes private vakter

4.6.1 Departementets forslag

Etter § 7 b tredje ledd avgjør politiet hvorvidt private vakter med myndighet til trafikkregulering, stasjonære og/eller mobile, skal kunne brukes ved det enkelte sykkelritt. Bruk av private vakter uten nevnte myndighet, slik som personell som bare har til oppgave å gjøre publikum oppmerksom på oppsatte skilt, er ikke omfattet av politiets beslutning. Politiet vil imidlertid, gjennom sin uttalelse etter første ledd annet punktum, kunne fremme synspunkter om bruk av slikt personell, herunder om antall og plassering.

Ved avgjørelsen vil bl.a. de momentene som vektlegges ved vurderingen av søknad om gjennomføring av sykkelritt være relevante. Andre momenter, herunder av polisiær art, vil kunne ha betydning, og også kunne tillegges avgjørende vekt i visse tilfeller. Det legges ikke opp til at politiet skal ha til oppgave på forhånd å vurdere om aktuelle private vakter har den nødvendige kompetansen for å kunne bistå ved rittavvikling – at slik kompetanse foreligger må kunne forutsettes. Politiet og regionvegkontorets kontrollpersonell vil imidlertid, i medhold av vegtrafikkloven § 10, kunne kontrollere at den enkelte vakten har det nødvendige kompetansebeviset med seg under rittet.

Regionvegkontoret er adressat for politiets beslutning, og har plikt til å legge denne til grunn for sitt vedtak om tillatelse.

I Stortingets vedtak nr. 531 legges avgjørelsesmyndigheten om bruk av private vakter til «politimesteren». Dette antas å være begrunnet i et ønske om at avgjørelse om slik bruk blir truffet lokalt, og ikke av Politidirektoratet.

Kompetanse eller beslutningsmyndighet legges normalt til «politiet». Som hovedregel vil det bare være der en beslutning er særlig inngripende eller dreier seg om bruk av tvangs- eller maktmiddel at myndigheten legges til «politimesteren». Politimesteren tillegges også beslutningsmyndigheten i visse tilfeller fordi han etter den aktuelle loven eller forskriften er tillagt et særskilt ansvar eller plikt, noe som ikke kan sies å være tanken her. I slike tilfeller er det dessuten normalt forutsatt at beslutningsmyndigheten kan delegeres, slik at det ikke er politimesteren personlig som avgjør de aktuelle sakene. Departementet finner på denne bakgrunn at beslutningsmyndigheten i loven bør legges til «politiet».

4.6.2 Høringsinstansenes merknader

Politidirektoratet uttaler følgende i sitt brev av 12. mai 2016:

«…

I tråd med Stortingets forutsetning om at beslutningsmyndigheten til å tillate bruk av mobile vakter skal ligge hos politimesteren, er det i utkastet til § 7b foreslått at politiet før vedtak om å tillate sykkelritt treffes skal uttale seg og beslutte om «private vakter kan benyttes ved det enkelte sykkelritt». Vi legger til grunn dette er en saksbehandlingsregel hvor uttalelsen og beslutningen om bruk av private vakter gis ut fra politifaglige vurderinger, f.eks. om det er andre arrangementer e.l. som gjør at man ikke bør ha mobile vakter i et planlagt sykkelritt, ikke en regel om godkjenning personer som vakter. Som Oslo politidistrikt også påpeker, må det der politiet tillater bruk av vakter fortsatt være den enkelte arrangør og vakts ansvar å sørge for at man holder seg innenfor gjeldende regelverk.

…»

NCF påpeker at formuleringen om at politiet kan beslutte om private vakter kan benyttes, vil by på store utfordringer. I stedet foreslås følgende formulering: «Politiet anbefaler Statens vegvesen i hvilket omfang private vakter kan benyttes i det enkelte sykkelritt.».

Justis- og beredskapsdepartementet mener at det må stå uttrykkelig i loven at politiets beslutning om bruk av private vakter ikke kan påklages. I Stortingets vedtak er det forutsatt at politiets beslutning er endelig, og om ikke dette fastsettes i loven vil beslutningen, som forvaltningsrettslig ofte vil måtte betraktes som enkeltvedtak, kunne påklages.

4.6.3 Departementets vurdering

Av Stortingets vedtak kommer det klart frem at det er politiet som skal avgjøre om det kan brukes private vakter ved avviklingen av det enkelte sykkelritt. Det vil derfor ikke være i tråd med vedtaket å bare gi politiet en rådgivningsrolle når det skal tas stilling til dette spørsmålet.

Departementet tolker Stortingets vedtak slik at politiets beslutning skal være endelig. Ettersom regionvegkontoret er adressat for politiets beslutning er denne ikke å anses som et enkeltvedtak, og kan følgelig ikke påklages. Det er derfor ikke nødvendig å uttrykkelig lovfeste at det ikke er adgang til å klage på beslutningen.

En beslutning om nektelse av bruk av private vakter vil kunne ha store konsekvenser for den enkelte sykkelrittarrangøren, herunder av økonomisk art. I ytterste konsekvens kan en slik beslutning bety at rittet ikke vil kunne avvikles, i alle fall ikke i den form det er søkt om. Dette vil imidlertid ofte kunne avhjelpes ved å endre på rittets opplegg, eksempelvis ved å velge en annen rute eller et annet tidspunkt for rittets start og/eller avslutning. Der slike justeringer ikke fører til at private vakter tillates brukt, eksempelvis fordi polisiære forhold hindrer det, vil politiet – for å oppfylle Stortingets klare forventning om å tilrettelegge for at sykkelritt i størst mulig grad lar seg gjennomføre – kunne bli forpliktet til å stille med egne mannskaper, eventuelt på like økonomiske vilkår som for private vakter.

Departementet står etter dette ved sitt forslag.

4.7 § 7 b fjerde ledd – forskrift om gjennomføring av sykkelritt

4.7.1 Departementets forslag

I § 7 b fjerde ledd gis departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om sykkelritt på veg. Slike forskrifter vil kunne regulere de ulike sidene ved sykkelrittarrangement. Det vil for det første kunne fastsettes hvilke søknads- og klageprosedyrer som skal gjelde, herunder hvilke opplysninger som skal tas med i søknaden (om rittets art, strekningen der rittet skal avvikles på, tidsrommet for avviklingen, hvordan trafikken tenkes regulert, deltakerantall mv.), søknadsfrist, rette adressat for søknaden (ett eller flere regionvegkontorer, kopi av søknad til vedkommende politidistrikt) og rette klageinstans.

Videre vil det kunne fastsettes generelle vilkår for gjennomføring av sykkelritt, herunder knyttet til skiltplan, plan for trafikkregulering, vakthold, og etterfølgende opprydding. Det vil også kunne fastsettes bestemmelser om arrangørens ansvar for å informere berørte parter (for eksempel eiere av eiendom langs traseen), og for å sørge for at alle involverte i sykkelrittet (deltakerne, funksjonærer, vakter) er kjent med og følger gjeldende regelverk.

4.7.2 Høringsinstansenes merknader og departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene hadde materielle merknader til denne delen av endringsforslaget.

Departementet opprettholder derfor sitt forslag til nytt § 7 b fjerde ledd.

4.8 § 7 b femte ledd – tildeling av myndighet til trafikkregulering til private vakter

4.8.1 Departementets forslag

I medhold av § 7 b femte ledd første punktum kan departementet gi nærmere bestemmelser om tildeling av trafikkregulerende myndighet til private vakter (stasjonære eller mobile). Den nødvendige hjemmelen for å tildele slik myndighet er dermed etablert. Det vil bl.a. kunne gis bestemmelser om den tildelte myndighets rekkevidde og varighet, og om andre vilkår for tildeling enn de som uttrykkelig omhandles i leddet. Det er regionvegkontoret som tildeler myndighet til trafikkregulering etter bestemmelsen.

Under sykkelritt vil det være viktig å kunne skille vakter fra andre trafikanter, særlig i tilfeller der de er gitt trafikkregulerende myndighet og/eller tillatelse til å kjøre i strid med ellers gjeldende regler – trafikantene må raskt kunne oppfatte at de har med slike vakter å gjøre. Samtidig må sivile vakter ikke kunne forveksles med polititjenestemenn, som har videre fullmakter, og som ved eventuell motstrid vil ha beslutningsmyndighet. § 7 b femte ledd første punktum åpner derfor for å gi nærmere bestemmelser om uniformering av både vaktene og deres kjøretøy.

I vedtak nr. 531 forutsetter Stortinget at mobile vakter som skal kunne bistå i trafikkreguleringen under sykkelritt har gjennomført tilstrekkelig opplæring. Et slik krav om kompetanse har åpenbart gode grunner for seg – å ha trafikkregulerende myndighet innebærer et betydelig trafikksikkerhetsmessig ansvar, og krever kunnskaper som den jevne trafikanten ikke kan forventes å besitte. Det samme må sies å gjelde der mobile vakter tillates å kjøre i strid med ellers gjeldende trafikk-, skilt- og fartsregler. Slik kjøring vil ikke sjelden ha likhetstrekk med politiets eskorte- og utrykningskjøring, og stiller følgelig store krav til både ferdighet og trafikkforståelse.

Også regulering av trafikk stasjonært vil, under tidvis uoversiktlige forhold som et sykkelritt kan innebære, kreve trafikal forståelse ut over det den alminnelige trafikanten kan forventes å ha. Det er derfor hensiktsmessig også for denne type vakter å kreve en viss særlig kompetanse. Vakter som ikke er tiltenkt en trafikkregulerende rolle, men som bare skal gjøre trafikantene oppmerksomme på oppsatte skilt, vil også kunne avkreves en viss grad av kompetanse.

§ 7 b femte ledd første punktum gir derfor departementet hjemmel til å gi regler om kompetansekrav for både mobile og stasjonære vakter. Kravene vil naturlig nok måtte være ulike i art og omfang for disse vakttypene, men grunnleggende krav om tilleggskompetanse i trafikal atferdsregulering vil kunne være felles. For mobile vakter vil det i tillegg kunne stilles krav om tilegnelse av nødvendige kjøreferdigheter for trafikkdirigering i fart og, med tanke på at slike vakter vil kunne gis tillatelse til å kjøre i strid med trafikk- og fartsreglene, av ferdigheter som kreves for slik kjøring. Gjeldende krav til opplæring og kompetanse for utrykningskjøring vil kunne være et hensiktsmessig utgangspunkt for den nærmere fastsettelsen av kompetansekrav for mobile vakter, selv om disse rimeligvis ikke vil kunne avkreves et like høyt ferdighetsnivå. Eksisterende opplæring i manuell trafikkdirigering ved arbeidsvarsling vil kunne tjene som modell for opplæring i trafikkregulering under sykkelritt.

Det vil være behov for å sikre at opplæringen som gis med sikte på å oppnå nødvendig kompetanse er hensiktsmessig og av god kvalitet. Derfor gis departementet i § 7 b femte ledd annet punktum hjemmel til å fastsette bestemmelser om bl.a. godkjenning av læreplan for tilbyder av slik opplæring og tilsyn med slik tilbyder. Der det ved tilsyn eller på annen måte avdekkes mangler ved opplæringen, vil det kunne stilles krav om retting av disse som vilkår for fortsatt godkjenning.

Hvem som vil bli tilbydere av opplæring for private vakter er det per i dag vanskelig å si noe sikkert om. Politiet holder i dag kurs i utrykningskjøring, men synes å mangle kapasitet til å påta seg nye oppdrag av denne typen. Det må imidlertid kunne påregnes at etterspørsel etter kompetansegivende opplæring vil kunne føre til at bl.a. virksomheter som allerede tilbyr tilsvarende kurs (eksempelvis i tilknytning til arbeidsvarsling), vil etablere et tilbud også for opplæring til sykkelritt. Det kan heller ikke ses bort fra at det etableres nye virksomheter med relevant opplæringstilbud.

Et hensiktsmessig opplæringstilbud vil ikke kunne etableres innen den tidsramme Stortingets vedtak synes å forutsette. Departementet må derfor ha myndighet til å dispensere fra kompetansekravene inntil slikt tilbud foreligger. Departementet legger til grunn at tilbudet skal være etablert innen våren 2017. Bestemmelser om slik dispensasjonsmyndighet må da kunne fastsettes i forskrift i medhold av § 7 b femte ledd, eventuelt som en overgangsregel.

En hensiktsmessig måte å dokumentere at opplæringen er gjennomført på er utstedelse av kompetansebevis. Et slikt bevis vil i utgangspunktet måtte utstedes av et offentlig organ, fortrinnsvis Statens vegvesen, og det vil være naturlig å kreve at det betales gebyr for utstedelse, slik tilfellet er med bl.a. førerkort og andre typer kompetansebevis. I § 7 b femte ledd gis departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om dette. Det kan i tillegg fastsettes forskrifter om gyldighetstid for og tilbakekall av kompetansebevis. Som for de fleste slike bevis er det hensiktsmessig med en tidsavgrenset gyldighet, bl.a. for å hindre at personer som av ulike grunner ikke lenger besitter den nødvendige kompetansen likevel kan påberope seg denne. Samme årsaker vil kunne begrunne et tilbakekall av kompetansebeviset innenfor gyldighetstiden, noe gjentatte brudd på vilkår for tildeling av myndighet til trafikkregulering og/eller tillatelse til å kjøre i strid med trafikk- og skiltreglene også vil kunne gjøre.

4.8.2 Høringsinstansenes merknader

Politidirektoratet uttaler følgende i brevet av 12. mai 2016:

«…

Vi tar til etterretning at Stortinget har besluttet at det skal kunne benyttes sivile, mobile vakter. Den svekkelse av trafikksikkerheten dette vil kunne innebære bør motvirkes ved at kravene til fagplan, opplæring, autorisasjon mv. som hjemles nærmere i forskriften legges på et høyt nivå. De private vaktene, og da særlig de mobile vaktene må gjennomgå en grundig opplæring, og det må stilles krav til skikkethet. Det vil også gi bedre sikkerhet dersom det er kontinuitet i erfaring. Når man først skal ha sivile, mobile vakter, vil det beste for trafikksikkerheten være at det utdannes et tilstrekkelig antall vakter som kan brukes i flere sykkelritt. Rollen bør profesjonaliseres. Vi mener at det nødvendig at slike mobile vakter har utrykningskompetanse. Vi viser her også til Oslo politidistrikts merknader om det.

…»

Politidirektoratet peker også på at vandel har vært nevnt som et forhold som bør få betydning ved vurdering av om kompetansebevis skal utstedes og eventuelt tilbakekalles. Politidirektoratet understreker i tillegg, på samme måte som Utrykningspolitiet, viktigheten av at private vakter og deres kjøretøy får en klar uniformering som skiller dem fra politiet.

Norges Sykkelrittforening bemerker at de flere ganger har brukt personer fra «veien tilbake-prosjektet» til å bistå under gjennomføring av sykkelritt. Disse personene, som har sonet fengselsstraff og skal tilbake i samfunnet, har opparbeidet seg god erfaring i utøvelse av myndighet sammen med politiet. Om vandelskrav innføres vil de ikke lenger kunne benyttes. Dette er uheldig, all den stund foreningen har kun hatt gode erfaringer med dem.

Oslo politidistrikt understreker nødvendigheten av å definere hva en vakt er i lovens forstand, slik at det enkelt kan tas stilling til hvem det skal stilles kompetansekrav til, samt til arten og omfanget av kompetansen som vedkommende vakt skal ha.

Statens vegvesen Region øst finner det vanskelig å si noe om kravene som må stilles til opplæring av sivile vakter, men viser til et opplæringsopplegg som kan være relevant – kurs 3 i manuell dirigering.

4.8.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i at det, for i størst mulig grad å avbøte den økte trafikksikkerhetsrisikoen som bruk av private vakter medfører, må stilles kompetansekrav til vaktene som sikrer at de på betryggende måte kan håndtere de krevende oppgavene som avvikling av sykkelritt innebærer. Hva disse kravene vil bestå i, vil måtte vurderes nærmere i forbindelse med utarbeidelsen av forskrifter til gjennomføring og utfylling av loven. I den forbindelse vil det være hensiktsmessig å definere nærmere de ulike typer vakter som bistår under avvikling av sykkelritt, bl.a. for bedre å kunne stille adekvate kompetansekrav til den enkelte vakttypen avhengig av oppgavetype og myndighet.

Departementet er også enig at det vil være en fordel at rollen som privat vakt profesjonaliseres, noe som vil kunne bidra til økt og vedvarende kompetanse hos den enkelte vakt, og forenkle myndighetenes tilsyns- og kontrolloppgaver. Departementet mener likevel at den nærmere organiseringen av slike private vakttjenester med fordel kan overlates til markedet, herunder sykkelrittarrangører som vil etterspørre slike tjenester. Myndighetene må stille adekvate kompetansekrav som bidrar til at den som påtar seg vaktoppdrag har de nødvendige kvalifikasjoner.

Departementet ser at det kan være grunn til å stille krav om skikkethet for utstedelse og bibehold av kompetansebevis. Å tildele myndighet til å bestemme over andre trafikanter krever at det bør kunne sikres at den som gis slik myndighet er tilliten verdig, noe innehav av kompetansebevis vil kunne tjene som attest for. Et skikkethetskrav vil riktignok kunne gjøre det vanskelig å benytte seg av personer med en belastet fortid. Det er imidlertid her bare tale om å åpne for at det i forskrift kan stilles krav om skikkethet, og dersom et slikt krav blir stilt vil det kunne tas høyde for slike situasjoner.

For å forsikre seg om at mobile vakter som bistår ved sykkelritt har den nødvendige kompetansen, finner departementet det hensiktsmessig å stille krav om at kompetansebeviset medbringes under vakttjenesten. Med et slikt krav vil vakten, som fører av kjøretøy, ha plikt til å fremvise kompetansebeviset til politiet eller kontrollpersonell fra regionvegkontoret etter vegtrafikkloven § 10 første ledd annet punktum.

Departementet opprettholder etter dette sitt forslag, med den endring at det i § 7 b femte ledd inntas en hjemmel til å gi forskrifter om skikkethet og plikt for sivile vakter til å medbringe kompetansebevis når de bistår ved sykkelrittavvikling.

De ytre rammene for private vakters utøvelse av tildelt myndighet til trafikkregulering følger av vegtrafikkloven § 9:

«Politiet kan regulere trafikken slik forholdene i hvert enkelt tilfelle krever det, og kan herunder fravike det som er fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 5, 6, 7 og 8. Politiet kan også som ledd i trafikkregulering helt eller delvis sperre en vegstrekning for et kortere tidsrom.

Enhver plikter straks å rette seg etter de påbud og forbud om regulering av trafikken som politiet gir muntlig, eller ved tegn, skilt, signal eller på annen måte.»

Departementet viser her til at det ved regulering etter § 9 må elimineres alle påregnelige faremomenter som fraviket medfører, jf. side 58 i Ot.prp. nr. 23 (1964–65):

«Det er imidlertid en selvsagt forutsetning at når politiet gjennomfører slik regulering, må det skje under iakttagelse av alle hensyn til trafikksikkerheten, slik at uhell kan unngås.»

Denne forutsetningen ligger selvsagt også til grunn der private vakter tildeles midlertidig trafikkregulerende myndighet etter § 7 b femte ledd.