2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Pensjonsreformen

Arbeidet med pensjonsreformen har pågått siden 2001 da Pensjonskommisjonen ble nedsatt. Bakgrunnen var de utfordringene pensjonssystemet sto overfor. Utfordringene knyttet seg til aldringen av befolkningen kombinert med høyere gjennomsnittlige ytelser og omfattende tidligpensjonering. De overordnede målene med reformen er å gjøre pensjonssystemet mer økonomisk bærekraftig og stimulere til høy yrkesdeltakelse.

Pensjonskommisjonen la fram sin sluttrapport i NOU 2004: 1 Modernisert folketrygd – Bærekraftig pensjon for framtida. Et bredt flertall samlet seg om noen hovedkonklusjoner. En av konklusjonene var følgende:

«Det foreslås at ordninger med særaldersgrenser knyttet til bestemte yrkesgrupper blir gjennomgått og tatt opp i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Prinsippet bør være at det er arbeidets art og risiko som avgjør behovet for tidlig og særskilt pensjonering, og ikke en bestemt alder. Der hvor det fortsatt beholdes særaldersgrenser p.g.a. arbeidets art bør det så langt råd er legges til rette for andre arbeidsoppgaver slik at det kan være mulig med en yrkeskarriere fram til ordinær pensjonsalder.»1

Det etterfølgende arbeidet med pensjonsreformen resulterte i to brede forlik i Stortinget. Stortingets vedtak i mai 2005 og i april 2007 klargjorde hovedtrekkene i det nye pensjonssystemet og dannet grunnlaget for endringene i folketrygdens alderspensjon og for senere endringer i tilgrensende og supplerende pensjonsytelser.

Det første vedtaket skjedde 26. mai 2005 (pensjonsforlik I) med bakgrunn i St.meld. nr. 12 (2004–2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene som regjeringen Bondevik II la fram. Finanskomitéens innstilling framkommer av Innst. S. nr. 195 (2004–2005). Stortinget var enig i at særaldersgrensene i privat og offentlig sektor måtte vurderes. I stortingsmeldingen ble det uttalt i punkt 7.5.4:

Kriteriene for særaldersgrense etter lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn mfl. er at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske og psykiske egenskaper som normalt svekkes med alder. Typisk vil være syn, hørsel, reaksjonsevne m.v. Kriteriene er fastsatt objektivt slik at det ikke er mulig for arbeidstakere som individuelt tilfredsstiller tjenestens krav, å fortsette utover aldersgrensen uten ved arbeidsgivers samtykke. Tilsvarende gjelder der særaldersgrensen er fastsatt grunnet individuell slitasje. Videre vil kravene til tjenesten kunne endre seg over tid uten at særaldersgrensen blir endret. Det er viktig at regler om pensjon og pensjonering er forutsigbare over tid, men det er et spørsmål om en i tillegg burde ha regler som ga mulighet til mer skjønnsmessige vurderinger av om en arbeidstaker skal kunne fortsette utover en fastsatt særaldersgrense. Særaldersgrenser som system bygger på en forutsetning om at grupper av arbeidstakere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder.

Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen i at ordningen med særaldersgrenser – både i privat og i offentlig sektor – bør gjennomgås og endres slik at det i framtiden blir arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for en tidlig pensjonering. Dagens system tar ikke hensyn til individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk helse.»

Det andre vedtaket skjedde 23. april 2007 (Pensjonsforlik II) med bakgrunn i St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden som regjeringen Stoltenberg II la fram. Arbeids- og sosialkomiteens innstilling framkommer av Innst. S. nr. 168 (2006–2007). Vedtaket fulgte opp Stortingets vedtak 26. mai 2005. Som del av behandlingen ble det inngått avtale 21. mars 2007 mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre der regjeringen ble bedt om å legge sju premisser til grunn i det videre arbeidet med modell for opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden. Ut over disse sju punktene sluttet avtalepartnerne seg til innholdet i St.meld. nr. 5 (2006–2007). Det inkluderer følgende uttalelse i punkt 7.12.3 i stortingsmeldingen:

«Stortingsvedtaket om pensjonsreform legger opp til at særaldersgrensene i offentlig og privat sektor skal vurderes. Særaldersgrenser som system bygger på en forutsetning om at grupper av arbeidstakere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Dagens system tar ikke hensyn til individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk helse. Systemet tar heller ikke hensyn til at kravene til tjenesten kan endre seg over tid. En del av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 pst. av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette tyder på at en del arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrensen, fortsatt har en arbeidsevne.»

Ny alderspensjon i folketrygden ble innført ved lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon). Sentrale elementer i den nye ordningen er alleårsopptjening, fleksibelt uttak av alderpensjon, levealdersjustering og nye regler for regulering av pensjon under utbetaling. Ny alderspensjon kan fritt kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting i pensjonen.

Ny uføretrygd i folketrygden ble innført fra 2015, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre). Uføretrygden utmåles i større grad enn den tidligere uførepensjonen med utgangspunkt i den inntekten som faller bort som følge av uførheten. Det ble innført regler som legger bedre til rette for at uføre kan ha arbeidsinntekt ved siden av trygden, og på den måten utnytte sin restarbeidsevne.

Nye etterlatteytelser i folketrygden er nylig besluttet, jf. lov 18. desember 2020 nr. 139 om endringer i folketrygdloven (nye etterlatteytelser). De nye reglene innebærer at ytelsene til gjenlevende ektefeller/samboere yngre enn 67 år er en tidsbegrenset omstillingsytelse. Omstillingsstønaden gis i inntil tre år, med mulighet for inntil to år ekstra når den etterlatte har behov for utdanning eller tiltak for å komme i jobb. For barn som mister en eller begge foreldre, er ytelsene styrket. Endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Av hensyn til nødvendig tid til administrative forberedelser, er det uttalt at reformen tidligst kan iverksettes fra 2023.

Endringene i folketrygden har også medført endringer i regelverket for alderspensjon og uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon. Se punkt 2.3 om endringene i reglene for alderspensjon.

Pensjonsreformen ble innført for å styrke bærekraften i pensjonssystemet og sikre en rimelig fordeling av byrder og goder mellom generasjoner. Et av de viktigste elementene i reformen er levealdersjustering av pensjonen. Det vil si at etter hvert som den generelle levealderen i befolkningen øker, må den enkelte jobbe lenger for å oppnå samme årlige pensjonsnivå som eldre årskull. Det er derfor viktig at det gjennom gode arbeidsinsentiver og fleksible regler for å kombinere arbeid og pensjon, legges til rette for at flere kan stå lenger i arbeid slik at effekten av levealdersjusteringen kan motvirkes. Forslaget om opphevelsen av plikten til å fratre ved en særaldersgrense, er et bidrag til dette.

Personer over 60 år har i stadig større grad deltatt i arbeidslivet de siste 15–20 årene. Kombinasjonen av bedre helse, høyere utdanning og et gjennomgående godt arbeidsmarked er viktige forklaringer. Pensjonsreformen har bidratt til å øke yrkesaktiviteten ytterligere. Det vises ved at økningen i yrkesaktiviteten har vært sterkest i den delen av arbeidslivet som omfattes av den nye AFP-ordningen i privat sektor.2 Økningen i yrkesaktiviteten har vært bred; den gjelder på tvers av yrkesgrupper og på alle inntekts- og utdanningsnivåer. En nylig publisert undersøkelse3 viser dessuten at de med dårligst helse øker arbeidstilbudet minst like mye som de med best helse.

2.2 Aldersgrenser etter arbeidsmiljøloven, aldersgrenseloven og skipsarbeidsloven

Etter lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) kan et arbeidsforhold etter hovedregelen bringes til opphør når arbeidstakeren fyller 72 år. For offentlig ansatte er hovedregelen at arbeidsforholdet opphører ved 70 år. Det er unntak fra begge disse aldergrensene. Grensen på 72 år etter arbeidsmiljøloven innebærer at arbeidsforholdet kan bringes til opphør, mens aldersgrensen på 70 år for medlemmer av Statens pensjonskasse etter lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. innebærer i utgangspunktet en plikt til å fratre.

Aldersgrenser fastsatt etter lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. gjelder for den som har stilling som er innlemmet i Statens pensjonskasse. I proposisjonen her kalles denne loven for aldersgrenseloven. Unntatt er militært personell i Forsvaret som er omfattet av aldersgrenser fastsatt i lov 12. august 2016 nr. 77 om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven). Aldersgrenser for sykepleiere framgår av lov om pensjonsordning for sykepleiere. I proposisjonen her kalles denne loven for sykepleierpensjonsloven. Ansatte i stillinger omfattet av kommunal tjenestepensjon, følger i hovedsak de aldersgrenser som gjelder etter aldersgrenseloven.

Arbeids- og sosialdepartementet har i høringsnotat 3. desember 2020 foreslått å øke den alminnelige aldersgrensen etter aldersgrenseloven fra 70 år til 72 år. Høringsfristen ble satt til 28. februar 2021. Høringsforslaget følger opp Granavolden-plattformen som sier at regjeringen vil: «Øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, slik den er i arbeidsmiljøloven».

Aldersgrensene for militært personell i Forsvaret som ligger i forsvarsloven, vil bli fulgt opp av Forsvarsdepartementet gjennom et eget arbeid. Utgangspunktet for arbeidet skal være å finne løsninger for hvordan fjerning av plikten til å fratre kan gjennomføres for militært tilsatte, samtidig som hensynet til Forsvarets operative evne ivaretas. Det planlegges et eget høringsnotat om endringer i forsvarsloven.

Også skipsarbeidsloven (lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip) åpner for at enkelte stillinger kan ha lavere aldersgrense enn den alminnelige. Det vises til § 5-12 første ledd: «Arbeidsforholdet kan bringes til opphør når arbeidstaker fyller 70 år. Lavere aldersgrense kan følge av annet grunnlag når grensen er saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig inngripende, jf. § 10-3 annet ledd.»

Den alminnelige aldersgrensen på 72 år etter arbeidsmiljøloven kan fravikes dersom det er nødvendig av hensyn til helse eller sikkerhet. Tilsvarende gjelder for stillingsforhold omfattet av aldersgrenseloven. Aldersgrensen kan etter aldersgrenseloven settes til 65, 63 eller 60 år dersom tjenesten medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for tjenestemennene slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til fylte 70 år, jf. lovens § 2 første ledd bokstav a, eller tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utføring av tjenesten tilsier, jf. lovens § 2 første ledd bokstav b. Slike særaldersgrenser hindrer den enkelte i å stå lenger i den aktuelle stillingen, og hindrer at den enkelte kan motvirke effekten av levealdersjustering av pensjonene.

Hvilke stillinger som har lavere aldersgrense etter aldersgrenseloven og hvilke aldersgrenser som er satt for disse, er et resultat av historiske prosesser. De siste større endringene har skjedd for flere tiår siden, under helt andre samfunnsforhold enn i dag. Særaldersgrensene er generelt begrunnet med arbeidsgivers behov for at arbeidstaker kan utføre arbeidsoppgavene sine på en forsvarlig måte ut fra hensynet til helse og sikkerhet, og at forutsetningene for å kunne ivareta enkelte arbeidsoppgaver kan svekkes med alderen.

Det er store individuelle variasjoner, og helsetilstanden har blitt bedre, også i de gruppene som har særaldersgrense. Særlig blant de som har aldersgrense 60 år, ansatte i for eksempel politiet og brannvesenet, er det mange som har bedre helse enn i befolkningen generelt. Både blant medlemmene i Statens pensjonskasse og i Kommunal Landspensjonskasse står en stor del av de som har særaldersgrense i stillingen også etter aldersgrensen. Mange tar dessuten nytt arbeid i privat sektor etter at de har nådd aldersgrensen. Det indikerer at mange kan oppleve at aldersgrensen hindrer dem i å arbeide så lenge som de kan og ønsker i stillingen.

2.3 Særaldersgrenser og tjenestepensjon

Personer som fratrer stillingsforhold med særaldersgrense fastsatt etter aldersgrenseloven, får alderspensjon beregnet etter reglene i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Tilsvarende får ansatte omfattet av kommunale tjenestepensjonsordninger alderspensjon fra kommunal tjenestepensjon etter at stillingsforholdet er avsluttet ved særaldersgrensen. Det samme gjelder etter sykepleierpensjonsloven. Tjenestepensjon gis også dersom hele eller deler av tjenesten avsluttes inntil tre år før særaldersgrensen, dersom summen av alder og pensjonsgivende tjenestetid er minst 85 år.

Den årlige alderspensjonen beregnes av pensjonsgrunnlaget til medlemmet. Pensjonsgrunnlaget er normalt lønnen ved fratredelsen, begrenset til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Hvis medlemmet har 30 års tjenestetid eller mer, får han eller hun full alderspensjon. Pensjonen utgjør da 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Dersom tjenestetiden er kortere, blir pensjonen forholdsmessig redusert. Særalderspensjonen er ikke levealdersjustert. De som har aldersgrense 63 og 65 år, kan få AFP fra 62 år dersom dette gir en høyere ytelse enn den bruttoberegnede særalderspensjonen. Slik AFP beregnes etter folketrygdlovens regler med et tillegg. Fra 67 år får de som er født i 1962 eller tidligere, en bruttoberegnet tjenestepensjon som blir levealdersjustert og samordnet med alderspensjon fra folketrygden. De som er født i 1963 eller senere, får fra 67 år en levealdersjustert påslagspensjon og en levealdersjustert oppsatt bruttopensjon for opptjente pensjonsrettigheter fram til 2020 som skal samordnes med alderspensjon fra folketrygden. Bakgrunnen for gjeldende beregningsregler er avtaler som ble inngått i 2018.

Den ene avtalen ble inngått 3. mars 2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Avtalen innebærer at offentlig tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte legges om til en livsvarig påslagsordning som kommer i tillegg til folketrygden. De nye ordningene gjelder for dem som er født i 1963 eller senere. Eldre årskull beholder AFP som en tidligpensjonsordning og fortsetter å tjene opp pensjon i bruttoordningen. Pensjonsavtalen fra 3. mars 2018 inneholder ingen særregler for personer med særaldersgrense. Det går imidlertid fram av avtalen at regelverket for personer med særaldersgrenser som er født i 1963 eller senere, må tilpasses den nye påslagsmodellen for tjenestepensjon. Det går videre fram at partene skal utrede og avtale løsninger for personer som har særaldersgrense og opptjening i påslagsmodellen. Pensjonsavtalen regulerer ikke hvilke stillinger som i framtiden skal ha særaldersgrense eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde. Dette skal avklares i en senere prosess, etter at pensjonsreglene er avklart. Se nærmere i punkt 2.4 om avtaleteksten og omtalen av alderspensjon til personer med særaldersgrense.

En annen avtale ble inngått 12. desember 2018. Det var en avtale om midlertidige regler om alderspensjon til personer med særaldersgrense. Avtalen slår fast at det i påvente av en endelig avtale om pensjon til personer med særaldersgrense, skal videreføres en tidligpensjonsordning for personer med særaldersgrense for årene fram til fylte 67 år. Tidligpensjonen skal beregnes som 66 prosent av pensjonsgrunnlaget justert for tjenestetid, og innvilges etter samme regler som tidligere. Avtaleteksten er gjengitt i punkt 2.4.

Avtalene av 3. mars 2018 og 12. desember 2018 ble fulgt opp i Prop. 87 L (2018–2019) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven og enkelte andre lover (ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor), jf. Innst. 314 L (2018–2019) og lov 21. juni 2019 nr. 26. De nye opptjeningsreglene gjelder fra 1. januar 2020. Ny offentlig tjenestepensjon innebærer bedre uttelling av å stå lenger i arbeid enn reglene som gjelder for dem som er født før 1963 og som er omfattet av gamle opptjeningsregler. Ny tjenestepensjon i offentlig sektor vil bidra til at den enkelte statsansatte enklere kan motvirke effekten av levealdersjusteringen på sin årlige pensjon ved å arbeide lenger.

Forhandlingene om en langsiktig løsning for pensjonsreglene for personer med særaldersgrense startet i oktober 2019. Den 12. februar 2020 brøt imidlertid LO, Unio, YS og Akademikerne forhandlingene. Bruddet innebar at gjeldende pensjonsregler ble videreført, det vil si at tjenestepensjonen før 67 år beregnes som en bruttopensjon der pensjonen utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid.

2.4 Pensjonsavtale 3. mars 2018 og 12. desember 2018

Pensjonsavtalen av 3. mars 2018 hadde følgende omtale av alderspensjon til personer med særaldersgrense:

«10 Alderspensjon til personer med særaldersgrense

Dette punktet gjelder alderspensjon til personer med aldersgrenser 60, 63 eller 65 år.

Samfunnsmessige hensyn knyttet til sikkerhet og belastning tilsier at det også i fremtiden vil være behov for at stillinger i offentlig sektor skal ha særaldersgrense. Personer som forlater arbeidslivet tidlig på grunn av særaldersgrenser skal ikke komme urimelig ut sammenlignet med andre grupper.

De som har særaldersgrenser etter dagens regler, skal sikres nødvendig forutsigbarhet.

Aldersgrenser

Pensjonsavtalen regulerer ikke hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrense eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde. Dette må avklares i en senere prosess. Dersom det skjer endringer i aldersgrensen, skal personer som på det tidspunktet er ansatt i en stilling med særaldergrense og som har ti eller færre år igjen til den tidligere aldersgrensen, beholde de ordninger som da gjelder.

Personer født før 1963

Arbeidstakere i stillinger med særaldersgrense som er født før 1963, beholder dagens regler, dvs. særaldersgrensen og retten til særalderspensjon frem til 67 år.

Tilpasninger for personer født i 1963 eller senere

Regelverket for personer med særaldersgrenser som er født i 1963 eller senere må tilpasses påslagsmodellen.

Personer som 1.1.2020 har ti eller færre år til særaldersgrensen, skal sikres ordninger som gjør at de ikke kommer dårligere ut enn hvis dagens regler, inkl. 85-årsregelen, videreføres.

Personer som har mer enn ti år til særaldersgrensen skal ha regler som sikrer pensjonsnivået og ikke innebærer økte kostnader sammenlignet med dagens regler. Mulige tilpasninger kan for eksempel være en forhøyet opptjeningssats, videreføring i bruttoordningen med mer. Ulike årskull og ulike aldersgrenser kan ha ulike regler.

Partene skal på dette grunnlaget, snarest etter inngåelsen av denne avtalen, utrede og avtale løsninger for personer som har særaldersgrense og opptjening i påslagsmodellen. Løsningene skal kunne virke fra 2020. Partene er enige om at dette arbeidet ikke gir føringer for det senere arbeidet med å vurdere hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrense, jf. avsnittet om aldergrenser over.

Målet med utredningsarbeidet er en enighet mellom partene om modell for og elementer i nødvendige tilpasninger. Regjeringen vil utarbeide et lovforslag i tråd med den løsningen det er oppnådd enighet om.»

Avtale 12. desember 2018 om midlertidige regler om alderspensjon til personer med særaldersgrense lyder slik:

«Partene – Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter – viser til pensjonsavtalen inngått 3. mars 2018 og prosessavtalen av 29. november 2018. Denne avtalen innebærer ingen endringer i disse avtalene.

Ifølge prosessavtalen om alderspensjon til personer med særaldersgrense har partene som mål å avtale en langsiktig pensjonsløsning for personer med særaldersgrense, samt gjenstående sikrings- og overgangsbestemmelser senest 1. november 2019.

I pensjonsavtalen av 3. mars heter det at «Personer som 1.1.2020 har ti eller færre år til særaldersgrensen, skal sikres ordninger som gjør at de ikke kommer dårligere ut enn hvis dagens regler, inkl. 85-årsregelen, videreføres».

I påvente av en endelig avtale, videreføres det en tidligpensjonsordning for personer med særaldersgrense for årene fram til fylte 67 år. Tidligpensjonen skal beregnes på samme måte som i dag, dvs. som 66 prosent av pensjonsgrunnlaget justert for tjenestetid og innvilges etter samme regler som i dag.

For at personer født i 1963 som har aldersgrense 60 år skal kunne ta ut pensjon etter 85- årsregelen i 2020, må det vedtas regler som sikrer dette. For å sikre at Stortinget behandler et lovforslag før sommeren 2019, må proposisjonen legges fram senest 10. april 2019.

De midlertidige reglene vil sikre at personer med aldersgrense 60 år kan ta ut pensjon i 2020 på samme nivå som i dag.

Det livsvarige kompensasjonsnivået for årskullene fra og med 1963-kullet avtales i 2019.»

2.5 Tjenestepensjon og arbeidsinntekt

Alderspensjon beregnet etter bruttoreglene fra offentlig tjenestepensjon kan bli påvirket av ny arbeidsinntekt. Kommer den nye arbeidsinntekten fra et stillingsforhold som gir ny opptjening i offentlig tjenestepensjon, blir alderspensjonen avkortet. Annen arbeidsinntekt gir ingen slik avkorting.

Det er ulike regler for avkorting mot arbeidsinntekt for dem som mottar AFP og særalderspensjon. De som mottar særalderspensjon kan ha inntekt fra arbeid i privat sektor uten at særalderspensjon avkortes. For dem som mottar AFP, avkortes AFP dersom inntekten overstiger et toleransebeløp på 15 000 kroner, uavhengig av om inntekten stammer fra offentlig eller privat sektor. I Statens pensjonskasse avkortes AFP i alderen 62–66 år for all arbeidsinntekt, mens den ikke avkortes i kommunal tjenestepensjon for arbeidsinntekt fra privat sektor i alderen 65–66 år.

Det er også ordninger med såkalt pensjonistlønn. Slik avlønning kan mottas uten at alderspensjonen blir avkortet. Ordningen i staten framgår av Statens personalhåndbok punkt 10.12.2. Personer som mottar pensjonistlønn beholder pensjonen uforandret og skal ikke meldes inn i pensjonsordningen. Pensjonistlønnen er 218 kr per time per 1. januar 2021. Engasjement på pensjonistvilkår skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og skal ikke være oppgaver av fast og varig karakter. Det skal heller ikke være en videreføring av tidligere arbeidsforhold/stilling. I KS-området framgår reglene for avlønning av alderspensjonister av sentral generell særavtale SGS 2020 Pensjonsordninger § 3-2. Av bestemmelsen framgår det at timelønn per faktisk arbeidet time skal tilsvare timelønn fastsatt for tilsatte på pensjonistvilkår i staten. Utover dette utbetales lørdags- og søndagstillegg, helge- og høytidstillegg og kvelds- og nattillegg slik det framgår av kapittel 1, § 5 i Hovedtariffavtalen.

Alderspensjon beregnet etter nye opptjeningsregler blir ikke påvirket av ny arbeidsinntekt. Pensjonen avkortes altså ikke for arbeidsinntekten slik pensjonen etter bruttoordningen gjør.

Det er ulike skatteregler for AFP og særalderspensjon. De som mottar særalderspensjon, har ikke rett til det særskilte skattefradraget for pensjonister. Skattefradraget for pensjonister er i 2021 på maksimalt 32 620 kroner, og det trappes ned dersom inntekten er over 206 050 kroner. De som mottar særalderspensjon, har imidlertid samme trygdeavgift og minstefradrag som andre pensjonister.

2.6 Omfang av særaldersgrenser

Mange stillinger i ulike tjenesteområder i offentlig sektor har i dag særaldersgrense. Avsnittet viser statistikk fra Statens pensjonskasse og KLP for personer med særaldersgrense. En del kommuner, blant dem flere store, har egne pensjonskasser med medlemmer som har særaldersgrense. Disse er ikke med i tallene i dette avsnittet. Det er tatt med tall for Forsvaret for oversiktens skyld, selv om aldersgrensene for militært personell i Forsvaret ikke er en del av lovforslaget.

2.6.1 Særaldersgrenser i Statens pensjonskasse

Samlet var det om lag 32 500 aktive medlemmer av Statens pensjonskasse ved utgangen av 2020 som hadde særaldersgrense 60, 63 eller 65 år. Statens pensjonskasses tall for antall med særaldersgrense er basert på opplysninger fra arbeidsgiverne. Innrapporteringen av medlemmer med særaldersgrense fra Forsvaret synes å ha mangler, og antallet som har aldersgrense 60 år i Forsvaret er trolig overvurdert. Departementet viser til at Forsvarsdepartementet i sin høringsuttalelse oppgir at det er nær 8 000 som har særaldersgrense 60 år i Forsvaret.

Tabell 2.1 viser øverst antall med særaldersgrense 60 år og nederst andelen menn. Det går fram at 22 700 – 69 prosent – av dem med særaldersgrense i Statens pensjonskasse har aldersgrense 60 år. De fleste er i Forsvaret eller politiet. En stor del – 83 prosent – av dem med særaldersgrense 60 år er født i 1970 eller senere. Nederste del av tabellen viser at 78 prosent av de aktive er menn, mens andelen menn er lavere i de yngre årskullene, særlig innenfor politiet.

Tabell 2.2 viser antall aktive medlemmer av Statens pensjonskasse med aldersgrense 65 år. Samlet er det 5 400 med aldersgrense 65 år, og av disse er 4 200 i kategorien «Øvrige» som omfatter mange virksomheter innenfor samferdsel.

Den nederste delen av tabellen viser kjønnsfordelingen mellom de ulike kategoriene. Andelen menn faller i takt med yngre årskull. Totalt sett er kjønnsfordelingen mellom kategoriene relativ lik, forskjellen er størst i Forsvaret hvor 61 prosent er menn.

Tabell 2.3 viser fordelingen av antall medlemmer i Statens pensjonskasse med aldersgrense 63 år. Av de til sammen 4 300 personene som er registrert med aldersgrense 63 år, er nesten 60 prosent ansatt i Kriminalomsorgen og vel 30 prosent i politiet. 64 prosent av dem med aldersgrense 63 år er menn.

I forkant av forhandlingene om en langsiktig løsning for pensjonsreglene for personer med særaldersgrense ble det innhentet statistikk for stillingsprosenter for personer med særaldersgrense. Statistikken viste at medlemmene i Statens pensjonskasse med særaldersgrense 65, 63 og 60 år i gjennomsnitt har høye stillingsprosenter og flertallet arbeider heltid.

Det er også sett på avgangsmønsteret for dem som har aldersgrense 60 år og 65 år. Statens pensjonskasse har sett på personer med aldersgrense 65 år som var 66 år ved utgangen av 2020. Det er summert de som har gått av med alderspensjon og de som fortsatt var aktive. De som har tatt ut AFP, uføre som er overført til alderspensjon ved 65 år og oppsatte pensjoner er holdt utenom.

Figur 2.1 viser avgangsmønsteret for personer med aldersgrense 65 år som var 66 år og mottok særalderspensjon fra Statens pensjonskasse eller fortsatt var aktive ved utgangen av 2020. Det går fram at over 50 prosent av disse tok ut særalderspensjon ved aldersgrensen, ¼ tok ut pensjon ved 62 år, mens snaue 5 prosent var fortsatt aktive. Samlet var det 65 prosent som fortsatt var aktive eller som gikk av ved eller etter aldersgrensen.

Forstørr bilde

Kilde: Statens pensjonskasse

Figur 2.2 viser avgangsmønsteret for personer med aldersgrense 60 år som var 61 år og mottok særalderspensjon fra Statens pensjonskasse eller fortsatt var aktive ved utgangen av 2020. Det går fram at vel 30 prosent av disse tok ut særalderspensjon fra 57 år, 35 prosent tok ut pensjon ved aldersgrensen, mens under fem prosent var fortsatt aktive.

Forstørr bilde

Kilde: Statens pensjonskasse

2.6.2 Særaldersgrenser i KLP

Samlet var det 180 700 aktive medlemmer av KLP ved utgangen av 2020 som hadde særaldersgrense 60 eller 65 år.

Tabell 2.4 viser øverst antall med særaldersgrense 65 år etter fødselsår og nederst andelen menn. Det går fram at hele 171 600 – 94 prosent – av dem med særaldersgrense i KLP har aldersgrense 65 år. De fleste av disse er i pensjonsordningen for sykepleiere eller i fellesordningen for kommuner og bedrifter. Andelen menn er lav, bare vel 11 prosent. Nær 2/3 av dem med aldersgrense 65 år er født i 1970 eller senere.

Tabell 2.5 viser tilsvarende tall for medlemmer i KLP med aldersgrense 60 år. Rundt 63 prosent av de som har aldersgrense 60 år er i fellesordningen for kommuner og bedrifter, og medlemmene består hovedsakelig av brannmenn.

Det går fram at andelen menn samlet er 82,2 prosent, men det er en klar tendens til lavere andel i de yngre årskullene. Dette er særlig markert i fellesordningen for statlige helseforetak, der cirka halvparten av mennene er født i 1970 eller senere. Snaue 80 prosent av dem med aldersgrense 60 år er født i 1970 eller senere.

For medlemmer i KLP med særaldersgrenser 65 og 60 år er lavere stillingsprosenter mer utbredt. For medlemmer i fellesordningen for kommuner og bedrifter med aldersgrense 65 år arbeider kun 36 prosent heltid. Og for medlemmer i de øvrige ordningene arbeider rundt halvparten heltid. I pensjonsordningen for sykepleiere er det en noe lavere andel som jobber heltid blant de over 50 år, og en noe høyere andel med stillingsandel mellom 50 og 99 prosent.

For KLP-medlemmer med aldersgrense 60 år, skiller Fellesordningen for kommuner og bedrifter seg ut ved at 75 prosent har en stillingsandel under 20 prosent. Den gjennomsnittlige stillingsandelen for disse er kun 3,8 prosent, som reflekterer at en stor del av denne gruppen er ansatt i brannvesenet som i mindre kommuner har mange små stillingsandeler.

Avgangsmønsteret for dem som har aldersgrense 65 år er også vurdert. KLP har sett på personer med aldersgrense 65 år som var 66 år ved utgangen av 2020 i Fellesordningen for fylkeskommuner, Pensjonsordningen for sykepleiere, Fellesordningen for statlige helseforetak og Fellesordningen for kommuner og bedrifter. De har summert dem som har gått av med AFP eller alderspensjon og dem som fortsatt var aktive. Oppsatte pensjoner og uføre som er overført til alderspensjon ved 65 år er holdt utenom.

Figur 2.3 viser avgangsmønsteret for personer med aldersgrense 65 år som var 66 år og mottok særalderspensjon eller AFP fra KLP eller fortsatt var aktive ved utgangen av 2020. Det går fram at vel 1/3 av disse tok ut pensjon (AFP eller særalder) ved 62 år, vel ¼ tok ut pensjon ved aldersgrensen, mens knapt ¼ var fortsatt aktive. Samlet var det over halvparten som fortsatt var aktive eller som gikk av ved eller etter aldersgrensen.

Tilsvarende tall for dem som har aldersgrense 60 år gir ikke like stor mening å inkludere, på grunn av det store antallet som har svært lav stillingsandel i stillingen med særaldersgrense. Mange av disse tar ikke ut pensjon, men fortsetter i en annen stilling i kommunen.

Forstørr bilde

Kilde: KLP

2.7 Særaldersgrenser og diskrimineringsregler

Arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd gir forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av blant annet alder. Etter § 13-2 gjelder bestemmelsene i kapittel 13 alle sider ved arbeidsforholdet, herunder a) utlysning av stilling, ansettelse, omplassering og forfremmelse, b) opplæring og annen kompetanseutvikling, c) lønns- og arbeidsvilkår og d) opphør.

Plikten til å fratre et stillingsforhold ved aldersgrensen er en form for diskriminering av eldre arbeidstakere. Det er ikke dermed sagt at det er en ulovlig diskriminering. Særaldersgrensene er generelt begrunnet med arbeidsgivers behov for at arbeidstaker kan utføre arbeidsoppgavene sine på en forsvarlig måte ut fra hensynet til helse og sikkerhet, og at forutsetningene for å kunne ivareta enkelte arbeidsoppgaver kan svekkes med alderen. Aldersgrenser kan imidlertid ikke fastsettes vilkårlig.

Arbeidsmiljøloven § 13-3 gir rammene for unntak fra forbudet mot diskriminering. Etter første ledd anses ikke forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, som diskriminering etter loven. Etter andre ledd er forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt. Felles for de to unntaksgrunnene er at de må ha et saklig formål og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om aldersdiskriminering skal tolkes i samsvar med EUs rådsdirektiv 2000/78/EF (rammedirektivet) og EU-domstolens praksis. Det gjelder selv om rammedirektivet ikke er en del av EØS-avtalen. Det følger av arbeidsmiljølovens forarbeider at Norge har valgt å følge direktivet. I høyesterettsavgjørelsen 5. mai 2011 om gyldigheten av oppsigelsene av ti flygere i SAS Norge AS (Rt-2011-609) påpekes følgende:

«Det følger av EU-domstolens praksis at tiltak som innebærer aldersdiskriminering, må ha et sysselsettings-, arbeidsmarkeds- eller yrkesutdannelsespolitisk formål, og at disse må være forankret i nasjonale lovregler, jf. sak C-411/05 (Palacios de la Villa), de forente sakene C-250/09 og C-268/09 (Georgiev) og dom av 5. mars 2009 i sak C-388/07 (Age Concern).»

Arbeidsmiljøloven § 13-9 gjelder virkningene av brudd på diskrimineringsforbudet. Etter første ledd kan den som er blitt diskriminert i strid med § 13-1 kreve oppreisning og erstatning uavhengig av om arbeidsgiveren kan bebreides for diskrimineringen. Etter andre ledd er bestemmelser i tariffavtaler, arbeidsavtaler, reglementer, vedtekter mv. som er i strid med kapittel 13, ugyldige.

I skipsarbeidsloven kapittel 10 er det bestemmelser om vern mot diskriminering. Det framgår av § 10-1 første ledd at direkte og indirekte diskriminering på grunn av blant annet alder er forbudt. I § 10-3 framgår unntak fra forbudet mot diskriminering. Etter første ledd gjelder følgende: «Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering etter loven her.», og i andre ledd står følgende: «Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, er ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.»

Forslaget om å oppheve plikten til å fratre en stilling ved særaldersgrensen, er med på å gjøre forholdet til diskrimineringsreglene i arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven mindre aktuelt. Likevel kan direkte og indirekte diskriminering på grunn av alder underveis i arbeidsforholdet være en aktuell problemstilling.