4 Nærmere om de enkelte artikler i avtalen

Fortalen og artikkel 1 fastsetter målsetningen og bakgrunnen for konvensjonen. Målet med Minamata-konvensjonen er å beskytte helse og miljø fra menneskeskapte utslipp av kvikksølv. Fortalen understreker den globale bekymring som finnes for de alvorlige negative effekter kvikksølv har for helse og miljø. Fortalen viser også til de alvorlige helseskadene som kvikksølvutslipp ga opphav til i Minamata i Japan.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av de sentrale begrepene i konvensjonen, bl.a. kvikksølv og kvikksølvforbindelser, beste tilgjengelige teknikker og tillatt bruk. Det fremgår blant annet at begrepet «kvikksølvtilsatt produkt» omfatter produkter der en kvikksølvforbindelse er tilsatt med hensikt.

Artikkel 3 definerer kvikksølv og regulerer også bl.a. handel med kvikksølv til tillatt bruk eller til avfallsbehandling. Partene skal ikke tillate drift av nye kvikksølvgruver etter at konvensjonen har trådt i kraft, og kvikksølvgruver som var i drift skal stenges innen 15 år etter ikrafttredelse av konvensjonen. Lagre av kvikksølv skal kartlegges. Kvikksølv fra nedlagte kloralkalianlegg skal avfallbehandles uten at det fører til gjenvinning eller ombruk av kvikksølvet. Det kreves informert samtykke fra importlandet ved handel med kvikksølv mellom parter. Eksport av kvikksølv til et land som ikke er part i konvensjonen er kun tillatt etter skriftlig samtykke og med sertifisering som viser at mottakerlandet vil håndtere kvikksølvet forsvarlig. Når det gjelder forholdet til andre internasjonale avtaler, herunder også handelsavtaler, fastslås det i fortalen at disse og konvensjonen er gjensidig støttende og at det ikke er noe hierarki mellom dem, samtidig som konvensjonen ikke berører eksisterende rettigheter og forpliktelser. Konvensjonen forplikter partene til å iverksette tiltak for å beskytte menneskers helse og miljøet mot menneskeskapte utslipp av kvikksølv. Partene er dermed enige om behovet for tiltak mot kvikksølv for å beskytte helse og miljø. WTO-regelverket og andre handelsavtaler er ikke til hinder for slike tiltak. De er heller ikke til hinder for at slike tiltak gjøres gjeldende overfor ikke-parter, så lenge vilkårene om tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag og at de ikke innebærer vilkårlig forskjellsbehandling eller skjult handelshindring, er oppfylt. Disse vilkårene er oppfylt for tiltakene i konvensjonen.

Artikkel 4 omhandler kvikksølvtilsatte produkter og forbyr fra og med 2020 produksjon, import og eksport av et utvalg produkter tilsatt kvikksølv, listet i konvensjonens vedlegg A, del I. Forbudet vil omfatte bruk av

• batterier som er tilsatt kvikksølv, med unntak av to typer knappecellebatterier som gis en grenseverdi på 2 vektprosent kvikksølv,

• kvikksølvholdige brytere og releer, med unntak av to definerte spesialprodukter,

• lyspærer med kvikksølv over fastsatte grenser,

• kosmetikk, inkludert hudkremer,

• plantevernmidler, biocider og topiske antiseptiske midler, og

• flere ikke-elektroniske måleinstrumenter inneholdende kvikksølv, såfremt kvikksølvfrie alternativer er tilgjengelig.

Artikkelen inneholder også krav om iverksettelse av diverse tiltak for redusert bruk av kvikksølvholdige produkter listet i del II av vedlegg A. Denne listen inneholder kun tannamalgam.

Artikkel 5 forbyr bruk av kvikksølv i produksjonsprosesser listet i konvensjonens vedlegg B, og omfatter acetaldehydproduksjon fra 2020 og kloralkaliproduksjon fra 2025. Videre inneholder artikkel 5 krav om tiltak for å redusere bruk av kvikksølv. Tiltakene skal gjøres gjeldende for tre andre industrielle prosesser.

Artikkel 6 gir partene adgang til å søke om ett eller to unntak fra de utfasingsdatoene for forbud mot produkter eller prosesser som er satt opp i vedleggene A og B.

Artikkel 7 regulerer bruk og utslipp av kvikksølv i småskala gullutvinning. Dersom småskala gullutvinning forekommer i mer enn «ubetydelig» omfang, skal det utvikles og gjennomføre en nasjonal handlingsplan i tråd med kravene i vedlegg C.

Artikkel 8 bestemmer at utslipp av kvikksølv til luft skal kontrolleres, og reduseres der det er mulig. Utslippskilder som omfattes av artikkelen er kullfyrte kraftverk, kullfyrte industrikjeler, smelte- og røsteprosesser brukt i produksjon av ikke-jernholdige metaller, avfallsforbrenningsanlegg og produksjonsanlegg for sementklinker. For nye utslippskilder skal hver part kreve bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) og beste miljøpraksis (BEP). For eksisterende kilder kan hver part velge mellom fem virkemidler for å regulere utslippene, der BAT og utslippsgrenser er blant virkemidlene. Utslippene fra relevante eksisterende kilder skal reduseres over tid ved å bruke virkemidlene. Hver part skal ha et utslippsregnskap over utslipp til luft.

Artikkel 9 omhandler kvikksølvutslipp til vann som ikke er omfattet av andre artikler i konvensjonen. For disse kildene skal man gjennomføre tiltak for å kontrollere utslippene ved beste tilgjengelige teknikker (BAT), beste miljøpraksis (BEP), utslippsgrenser, tiltak rettet mot andre stoffer som også har effekt på kvikksølv eller andre virkemidler.

Artikkel 10 stiller opp krav til midlertidig lagring av elementært kvikksølv og kvikksølvforbindelser, med sikte på tillatt bruk under konvensjonen.

Artikkel 11 stiller krav til miljømessig forsvarlig håndtering av avfall bestående av kvikksølv eller kvikksølvforbindelser, eller avfall kontaminert med kvikksølv eller kvikksølvforbindelser. Partsmøtet skal vedta krav til miljømessig forsvarlig håndtering av kvikksølvavfall. Kvikksølvavfall skal kun gjenvinnes for tillatt bruk under konvensjonen. Grensekryssende transport av kvikksølvavfall er kun tillatt for avfallsbehandling som er miljømessig, og transporten må være i tråd med Basel-konvensjonen.

Artikkel 12 krever at medlemsland skal bestrebe å utvikle hensiktsmessige strategier for å identifisere og vurdere grunn som er forurenset med kvikksølv eller kvikksølvforbindelser. Partsmøtet skal vedta veiledning for håndtering av forurenset grunn.

Artikkel 13 sier at partene skal bidra med finansielle ressurser for å gjennomføre konvensjonen. En finansiell mekanisme for å støtte utviklingsland og overgangsøkonomier inkluderer den globale miljøfasiliteten (GEF) og et spesifikt program for institusjonell styrking gjennom kapasitetsbygging og teknisk assistanse der dette faller utenfor GEFs mandat.

Artikkel 14 sier at partene skal samarbeide om å bidra med kapasitetsbygging og teknisk assistanse til utviklingsland, særlig til minst utviklede land, og overgangsøkonomier. Industriland («developed countries») skal fremme utvikling og overføring av miljøvennlig teknologi. Konvensjonen inneholder ingen bestemmelse om hvilke land som er å anses som «industriland».

Artikkel 15 fastsetter en etterlevelsesmekanisme som skal bidra til gjennomføring og etterlevelse av konvensjonens bestemmelser. Mekanismen skal være fasiliterende av natur. Det etableres en egen komité med 15 medlemmer, og denne vil gi anbefalinger til partsmøtet.

Artikkel 16 om helseaspekter oppfordrer partene til å utvikle og gjennomføre strategier og programmer for å identifisere og beskytte sårbare grupper.

Artikkel 17 regulerer utveksling av forskjellige typer informasjon. Det skal opprettes nasjonale kontaktpunkt for utveksling av informasjon.

Artikkel 18 omhandler spredning av offentlig tilgjengelig informasjon om helse- og miljøeffekter forbundet med kvikksølv, om kvikksølvfrie alternativer, informasjon beskrevet i artikkel 17, forskning, utvikling og overvåkingsresultater samt aktiviteter for å imøtekomme forpliktelser etter konvensjonen.

Artikkel 19 omhandler forskning, utvikling og overvåkning der partene skal samarbeide om å utvikle og forbedre blant annet oversikten over bruk og utslipp, modellering og overvåkningsdata på kvikksølv i utsatte befolkningsgrupper og i miljøet og kartlegge effekter av kvikksølveksponering på mennesker og miljø og kunnskapen om kvikksølvfrie produkter og prosesser.

Artikkel 20 sier at partene kan utvikle og iverksette gjennomføringsplaner for å oppfylle forpliktelsene som følger av konvensjonen.

Artikkel 21 forplikter partene å rapportere til sekretariatet om hvilke tiltak som er iverksatt for å gjennomføre avtalen.

Artikkel 22 sier at partsmøtet skal vurdere konvensjonens effektivitet og resultater, første gang senest seks år etter ikrafttredelse.

Artiklene 23 og 24 etablerer partsmøtene og sekretariatet. Sekretariatsfunksjonen skal i utgangspunktet utføres av direktøren for De forente nasjoners miljøprogram.

Artikkel 25 inneholder regler for tvisteløsning. Partene skal primært søke å løse tvister gjennom forhandlinger. På tidspunktet for ratifikasjon, godtakelse eller tiltredelse, eller eventuelt på et senere tidspunkt, kan den enkelte part erklære at Den internasjonale domstolen og/eller en voldgiftsprosedyre beskrevet i vedlegg E del I anerkjennes som obligatorisk tvisteløsningsmekanisme. Dersom forhandlinger ikke fører frem, og partene ikke har godtatt samme tvisteløsningsmekanisme, kan saken fremmes for meglingsprosedyren som følger av vedlegg E del II. Før ratifisering av avtalen må det avgjøres om Den internasjonale domstolen og/eller en voldgiftsprosedyre skal anerkjennes som obligatorisk tvisteløsningsmekanisme. I andre sammenhenger har Norge valgt Den internasjonale domstolen. Meglingsprosedyren i vedlegg E del II kan bli aktuell dersom den andre parten i en tvist ikke har valgt samme tvisteløsningsmekanisme som Norge.

Artiklene 26 og 27 bestemmer reglene for endringer i konvensjonen, vedtakelse av nye vedlegg og endringer i vedlegg. Endringer i konvensjonen kan foretas med tre fjerdedels flertall. Det er kun parter som ratifiserer, godkjenner eller tiltrer endringer som blir bundet av den endrede avtalen. Nye vedlegg kan kun omhandle saksbehandlingsmessige, vitenskapelige, tekniske eller administrative forhold. Forslag og vedtakelse av nye vedlegg skjer etter samme fremgangsmåte som endringer i konvensjonen. Parter som ikke godtar nye vedlegg må meddele dette til depositar innen ett år. For øvrige parter vil vedtaket tre i kraft et år etter offentliggjøring. Endringer i vedlegg skjer etter de samme regler som gjelder nye vedlegg. Imidlertid har parter ved ratifikasjon av konvensjonen mulighet til å erklære at ratifikasjon, godkjennelse eller tiltredelse er nødvendig for at endringer av vedlegg skal tre i kraft for parten, se artikkel 30 femte ledd.

Artikkel 28 sier at utgangspunktet er at alle parter har én stemme. Et unntak er regionale økonomiske integreringsorganisasjoner, eksempelvis EU. Innenfor sitt kompetanseområde kan organisasjonen utøve sin stemmerett med et antall stemmer lik det antallet av dens medlemsstater som er part i konvensjonen. Dette innebærer at organisasjonen kan avgi stemme selv om organisasjonens medlemsstater ikke er tilstede på partskonferansen. Motsetningsvis må stater som ikke er medlem av regionale økonomiske integreringsorganisasjoner delta for å kunne avgi stemme.

Artiklene 29 til 35 gir avsluttende bestemmelser om blant annet undertegning, ratifikasjon og oppsigelse. Alle land oppfordres til å formidle informasjon om hvordan konvensjonen skal gjennomføres idet landet ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen. Konvensjonen trer i kraft 90 dager etter at 50 land har ratifisert, godkjent eller tiltrådt konvensjonen. Etter artikkel 32 er det ikke anledning til å ta reservasjoner. FNs generalsekretær er depositar for konvensjonen.

Vedleggene utgjør en integrert del av konvensjonen.

Vedlegg A lister hvilke kvikksølvtilsatte produkter som er forbudt (del I) og hvilke produkter man skal redusere bruken av (del II), jf. artikkel 4.

Vedlegg B lister hvilke prosesser som er omfattet av forbudet, og i hvilke prosesser man skal søke å redusere utslippene, jf. artikkel 5

Vedlegg C fastsetter innholdet i nasjonale handlingsplaner for småskala gullgraving, jf. artikkel 7.

Vedlegg D lister kilder for kvikksølvutslipp til luft som er omfattet av artikkel 8.

Vedlegg E omhandler voldgifts- og meglingsprosedyrer omtalt i artikkel 25.