8 Vurdering

Avtalen er i tråd med gjeldende norsk politikk for å stanse utslipp av miljøgifter og å etablere en global avtale for kvikksølv. Dette er bl.a. nedfelt i St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid, der det står at regjeringen vil arbeide for en global avtale som strengt begrenser bruk og utslipp av kvikksølv. Norges pådriverrolle omtales også i Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling.

Norge har vært en sterk pådriver i saken, og var det landet som i 2003, sammen med Sveits, først tok til orde for at det skulle etableres en global avtale om kvikksølv. I forhandlingene var Norge pådriver for en ambisiøs avtale for å redusere utslippene.

Avtalen er i tråd med den generelle norske politikken om å styrke internasjonal regulering av miljøgifter for å stanse utslipp også til norsk miljø. For et land som Norge, som mottar langtransporterte forurensninger med luft- og havstrømmer, er globale avtaler helt nødvendige for å kunne redusere utslipp av miljøgifter som kvikksølv til Norge og til nordområdene.

Kvikksølv er utbredt i norsk natur gjennom langtransportert forurensning. Dette har ført til bl.a. landsdekkende kostholdsråd om at gravide og ammende bør unngå stor, fiskespisende ferskvannsfisk, og også andre bør begrense inntaket av slik fisk.

Norge har derfor svært mye å tjene på at Minamata-konvensjonen fungerer godt og utvikles til å regulere kvikksølvutslipp enda strengere. Kostnadene for Norge er beskjedne, jf omtale av de økonomiske og administrative konsekvenser.

Norge kan avgi erklæring om at Den internasjonale domstolen og/eller en voldgiftsprosedyre som beskrevet i vedlegg E del I anerkjennes som obligatorisk tvisteløsningsmekanisme. Norge har i noen tilfelle anerkjent kompetansen til Den internasjonale domstol, men også ofte latt være å gi noen erklæring. I de tilfelle vi ikke avgir erklæring må vi da enten følge øvrige prosedyrer for tvisteløsning i den aktuelle avtalen, eller bli enig med motpart i tvist om mekanisme i den aktuelle saken. Norge har preferanse for den internasjonale domstolen, og det anbefales derfor å avgi en erklæring om at vi anerkjenner den internasjonale domstol som tvisteløsningsmekanisme.

Vedleggene til konvensjonen regulerer de saksbehandlingsmessige, vitenskapelige, tekniske eller administrative forhold knyttet til de ulike artiklene. Norge har mulighet for å erklære at ratifikasjon, godkjennelse eller tiltredelse er nødvendig for at endringer av vedlegg skal tre i kraft for Norge. Konvensjonen forventes å få relativt mange tekniske endringer i vedleggene. Dette vil være endringer som trolig ikke vil nødvendiggjøre endringer i norsk regelverk. Norsk og europeisk regelverk for kvikksølv er det som ligger lengst fremme, og enighet om tekniske endringer vil måtte være tilpasset også de land med mindre ambisiøst regelverk. Eventuelle endringer i norsk regelverk vil også finne sted gjennom endringer i felles EØS-regelverk før det blir gjeldende regelverk i Minamata-konvensjonen.

Dersom det likevel mot formodning skulle bli nødvendig med endringer, vil det dreie seg om mindre tekniske endringer i form av ytterligere begrensninger på bestemte produkter eller prosesser som kan gjennomføres ved forskriftsendringer vedtatt av Klima- og miljødepartementet. Det er svært usannsynlig at det vil nødvendiggjøre lovendring, eller at det skulle ha budsjettmessige konsekvenser eller for øvrig kreve Stortingets samtykke. Dersom det likevel skulle bli behov for slikt samtykke, vil man ha ett år på seg fra vedtakelse av endring til å innhente samtykke og lov- eller budsjettvedtak. Skulle slikt samtykke og vedtak ikke fattes, vil Norge kunne falle tilbake på adgangen til å meddele depositar at nye vedlegg eller endringer i vedlegg ikke godtas.

Det anses derfor for mest hensiktsmessig og administrativt besparende å godta endringer gjennom den hovedprosedyre som konvensjonen legger opp til. Det innebærer at om Norge ikke godtar nye vedlegg eller endringer i disse, må dette meddeles til depositar innen ett år. Tilsvarende prosedyre finnes i Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen. Ordningen med at man ved ratifikasjon kan erklære at særskilt ratifikasjon av endringer i vedleggene er nødvendig, finnes i to andre konvensjoner på miljøgiftsområdet, Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser og Rotterdam-konvensjonen om handel med farlige kjemikalier. Norge og de fleste andre land har der valgt å ikke erklære at særskilt ratifikasjon er nødvendig for endringer i vedlegg. Også for Minamata-konvensjonen forventes det at fire EU-land vil velge dette for Minamata-konvensjonen. USA har imidlertid valgt å erklære at endringer kun vil gjelde ved særskilt ratifikasjon. De fire EU-landene har gjort dette på grunn av sine konstitusjonelle krav.

Erfaringene med ordningen fra Stockholm- og Rotterdam-konvensjonen er at det har vært uproblematisk å holde oversikt over vedleggsendringer og forholdet til norsk rett. Det antas at endringene i vedleggene for kvikksølv blir på et mer teknisk og detaljert nivå enn endringer i vedleggene for Stockholm-konvensjonen, da endringer i vedleggene under Minamata-konvensjonen vil være rettet mot innstramminger i reguleringen av kvikksølv, ikke helt nye stoffer som under Stockholm-konvensjonen.