7 Merknader til de enkelte paragrafene
7.1 Til lov om finansiell sikkerhetsstillelse
Til § 2 første ledd bokstav g
Bestemmelsen er endret slik at den korrekt gjennomfører EØS-regler som svarer til endringsdirektiv 2009/44/EF artikkel 2 nr. 4 bokstav d. Lån til en forbruker regnes bare som gjeldsfordring hvis sikkerhetshaveren eller sikkerhetsstilleren er en institusjon som nevnt i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 1 tredje ledd bokstav b.
Til ny § 4 a
Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt ovenfor under punkt 3. Bestemmelsen gjelder avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, definert i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 2 første ledd bokstav a. Den foreslåtte endring i definisjonen av gjeldsfordring i § 2 første ledd bokstav g, er nødvendig for at ny § 4 a skal få tilsiktet virkning.
Bestemmelsen regulerer bare det tilfelle at Norges Bank er sikkerhetshaver. Motparten er ikke angitt, men det følger av lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 1 at vedkommende må falle inn under oppregningen i tredje og fjerde ledd.
Omfanget av sikkerhetsstillelsen vil fremgå av den nærmere angivelsen av hvilke gjeldsfordringer som skal inngå i sikkerheten, for eksempel gjennom lister som sikkerhetsstiller lager. Angivelsen av fordringene kan endres eller suppleres mens kredittforholdet består. Det kan stilles krav til angivelsen av fordringene, herunder med hjemmel i bestemmelsens tredje ledd.
Første ledd annet punktum fastslår at sikkerhetsstiller beholder rådigheten over gjeldsfordringene, med mindre annet følger av det som er avtalt. Bestemmelsen er formulert etter mønster av panteloven § 4-6 første ledd. Dersom Norges Bank overtar rådigheten, gjelder hovedregelen ved pant i fordringer, slik at pantsetter er fratatt rådigheten og renter og avdrag betales til panthaver, jf. panteloven § 1-6 annet ledd.
Annet leddførste og annet punktum fastslår at sikkerhet i fordringene også gir sikkerhet i sikkerhet for fordringene, samt at Norges Bank har rettsvern for sin sikkerhet, både i fordringene og i de underliggende sikkerheter knyttet til fordringene, uten særskilt rettsvernsakt. Det avgjørende er således at det er avtalt sikkerhet i nærmere angitte fordringer. Annet ledd tredje punktum gjør unntak for gjeldsfordringer knyttet til et omsetnings-eller innløsningspapir.
Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om vilkårene for de aktuelle avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse. Forskriftshjemmelen vil blant annet omfatte at departementet kan bestemme hvilke institusjoner som kan være sikkerhetsstillere i henhold til ny § 4 a, hva slags fordringer som skal inngå i sikkerheten (art, kvalitet, status for debitor cessus, varighet, med eller uten sikkerhet, geografiske begrensninger etc.), samt krav til angivelsen av fordringene, eventuelt listene (underskrifter, revisorbekreftelse, presisering av hva som skal bekreftes, kopi til Finanstilsynet etc.).
7.2 Til verdipapirhandelloven
Til § 9-21
Bestemmelsens første og andre ledd endres slik at vilkårene for konsolidering av store engasjementer, jf. § 9-20 og kapitaldekningskrav, jf. § 9-14, blir like. Endringen er i tråd med forventede EØS-regler som svarer til forordning (EU) 575/2013 (kapitalkravsforordningen, CRR).
Finanstilsynets hjemmel i annet ledd om å gjøre unntak fra konsolideringsplikten for selskap som har felles ledelse med et annet foretak, viderefører annet ledd nr. 2 annet punktum i den gjeldende bestemmelsen.
Det vises til nærmere omtale i punkt 4 ovenfor.
Til § 10-16 b
Bestemmelsen er ny. Paragrafen gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om plikt for verdipapirforetak til å lenke til prisopplysninger i nettbaserte prisportaler, som for eksempel Finansportalen. Forskriften skal blant annet omfatte hvordan lenken skal utformes. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 5.
7.3 Til lov om verdipapirfond
Til § 1-2
I ny nr. 11 er det tatt inn en henvisning til definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven, jf. også forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven. Bestemmelsen gjennomfører EØS-forpliktelser som tilsvarer UCITS V art. 2(1) bokstav t.
Til § 1-5
Bestemmelsens tredje ledd oppheves for å unngå dobbelt regulering av samme forhold. Regler om godtgjørelsesordninger vil i stedet følge av § 2-16 og tilhørende forskriftsbestemmelser. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.3.5.
Nåværende fjerde ledd blir tredje ledd som følge av at tredje ledd oppheves.
Bestemmelsen i nytt fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om plikt for forvaltningsselskap for verdipapirfond til å lenke til prisopplysninger i nettbaserte prisportaler, som for eksempel Finansportalen. Forskriften skal blant annet omfatte hvordan lenken skal utformes. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 5.
Til § 2-16
Bestemmelsen er ny. Første ledd første punktum gir forvaltningsselskap for verdipapirfond plikt til å etablere og praktisere en godtgjørelsesordning, jf. UCITS V art. 14a(1). Første ledd annet punktum angir hvem som må omfattes av godtgjørelsesordningen, og gjennomfører UCITS V art. 14a(3). I første ledd tredje punktum lovfestes prinsippet om forholdsmessighet, jf. UCITS V art. 14b(1) innledningsvis. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.3.
Annet ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at de detaljerte reglene i UCITS V art. 14b om kravene til innholdet i godtgjørelsesordningene med videre kan gis i forskrift. Bestemmelsen vil erstatte forskriftshjemmelen i verdipapirfondloven § 1-5 tredje ledd. Forskriftshjemmelen vil blant annet kunne benyttes til å gi regler om at variabel godtgjørelse skal utbetales i andeler i fondene som forvaltes, at deler av den variable godtgjørelsen først skal utbetales etter en viss periode og til å gi regler om godtgjørelsesutvalg, styrets rolle, internkontroll mv. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.3.
Til § 8-3 annet ledd nr. 1.
I annet ledd nr. 1 tilføyes «og tilsynsmyndigheten for fondet», slik at det skal fremgå av nøkkelinformasjonsdokumentet hvem som er tilsynsmyndighet for det aktuelle fondet. Bestemmelsen gjennomfører fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer UCITS V art. 78(3) bokstav a.
Til § 8-3 annet ledd nr. 7:
Siden oppregningen i § 8-3 annet ledd får ett nytt nummer 8, erstattes punktumet avslutningsvis i nr. 7 med et komma.
Til § 8-3 annet ledd ny nr. 8:
Den nye bestemmelsen i annet ledd nr. 8 gjennomfører UCITS V art. 78(4) annet avsnitt, og innebærer at nøkkelinformasjonsdokumentet skal vise til at informasjon om forvaltningsselskapets godtgjørelsesordninger finnes på forvaltningsselskapets nettside og at papirkopi av informasjonen på forespørsel kan sendes investor kostnadsfritt.
Til § 10-1
Første ledd viderefører gjeldende § 10-1 første ledd første punktum. Det følger av UCITS V art. 22(1) første avsnitt at forvaltningsselskapet skal utpeke én depotmottaker for hvert fond som forvaltes. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.2.
Annet ledd første punktum gjennomfører UCITS V art. 22(1) første avsnitt, og stiller krav om at avtalen mellom forvaltningsselskapet og depotmottakeren skal være skriftlig. Tilsvarende bestemmelse sto tidligere i verdipapirfondloven § 10-2 første ledd. Annet ledd annet punktum inneholder en forskriftshjemmel, slik at nærmere regler om innholdet i avtalen mellom forvaltningsselskapet og depotmottakeren kan gis i forskrift, jf. UCITS V art. 22(2) annet avsnitt. Bestemmelser som stiller krav til innholdet i avtalen fremgår i EU-kommisjonens gjennomføringsforordning 2016/438 om depotmottakers plikter. Forskriftshjemmelen kan blant annet benyttes til å fastsette at regler som tilsvarer forordningen, skal gjelde som forskrift.
I tredje ledd videreføres bestemmelsen om at skifte av depotmottaker krever tillatelse fra Finanstilsynet. Bestemmelsen fremgikk tidligere av verdipapirfondloven § 10-1 første ledd annet punktum.
Til § 10-2
§ 10-2 viderefører gjeldende § 10-3, men slik at kravet om å fremlegge politattest erstattes av en hjemmel til å fastsette i forskrift at politiattest skal fremlegges. Det innebærer at kravet om å fremlegge politiattest vil flyttes fra verdipapirfondloven til forskrift til verdipapirfondloven. Verdipapirfondloven § 10-2 er omtalt ovenfor under punkt 2.2, se særlig underpunkt 2.2.3 og 2.2.5.1.
Til § 10-3
Bestemmelsens første ledd gjennomfører UCITS V art. 22(4), og regulerer depotmottakerens plikt til å kontrollere fondets kontantstrømmer. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.2.
Annet ledd viderefører gjeldende § 10-1 tredje ledd nr. 1, og gjennomfører UCITS V art. 22(3) bokstav a.
Tredje ledd viderefører gjeldende § 10-1 tredje ledd nr. 2, og gjennomfører UCITS V art. 22(3) bokstav b.
Fjerde ledd viderefører gjeldende § 10-4 første ledd, og gjennomfører UCITS V art. 22(3) bokstav c.
Femte ledd viderefører gjeldende § 10-1 tredje ledd nr. 3, og gjennomfører UCITS V art. 22(3) bokstav d.
Sjette ledd viderefører gjeldende § 10-1 tredje ledd nr. 4, og gjennomfører UCITS V art. 22(3) bokstav e.
Syvende ledd erstatter gjeldende § 10-1 annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører UCITS V art. 22(5).
Åttende ledd første punktum fastsetter at aktiva som tilhører fondet, skal oppbevares atskilt fra depotmottakerens egne aktiva, jf. også UCITS V art. 22(4) siste avsnitt. Annet punktum gjennomfører UCITS art. 22(8).
Niende ledd gjennomfører UCITS art. 22(6). Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under pkt. 2.2.
Tiende ledd fastsetter at gjenbruk av fondets aktiva ikke kan skje med mindre det er tillatt etter regler fastsatt i forskrift, jf. UCITS art. 22(7). Bestemmelsen inneholder også en forskriftshjemmel, slik at departementet kan gi regler om gjenbruk av aktiva tilhørende fondet i forskrift.
Ellevte ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at blant annet fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer EU-kommisjonens gjennomføringsforordning 2016/438 om depotmottakerens plikter, kan fastsettes i forskrift.
Til § 10-4
Bestemmelsen regulerer depotmottakers adgang til å utkontraktere oppgaver.
Første ledd gjennomfører UCITS V art. 22a (1), og oppstiller et forbud mot å utkontraktere oppgaver som nevnt i UCITS V art. 22(3) og (4).
Annet ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at regler som tilsvarer UCITS V art. 22a (2) følgende kan gis i forskrift.
Tredje ledd gjennomfører UCITS V art. 24(2), og fastsetter at depotmottakerens erstatningsansvar ikke berøres av en eventuell utkontraktering.
Til § 10-5
Bestemmelsen første ledd gjennomfører UCITS V art. 25(2) første avsnitt for så vidt gjelder depotmottakere, og stiller krav om at depotmottakere skal opptre i samsvar med god forretningsskikk mv. Bestemmelsen tilsvarer Finanstilsynets høringsutkast § 10-3 første ledd.
Annet ledd gjennomfører UCITS V art. 25(2) annet avsnitt, og gjelder interessekonflikter. Bestemmelsen tilsvarer Finanstilsynets høringsutkast § 10-3 niende ledd.
Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. EU-kommisjonens gjennomføringsforordning 2016/438 om depotmottakers plikter inneholder blant annet regler om interessekonflikter. Regler som tilsvarer forordningen, kan gis som forskrift med hjemmel i bestemmelsen.
Til § 10-6
Bestemmelsen regulerer depotmottakeres erstatningsansvar, og gjennomfører EØS-forpliktelser som tilsvarer UCITS V art. 24. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under punkt 2.2. Den tilsvarer Finanstilsynets høringsutkast § 10-4.
I første ledd oppstilles et kontrollansvar for depotmottaker når det gjelder aktiva som er oppbevaringspliktige. Unntak gjelder for force majeur-lignende situasjoner.
I annet ledd lovfestes en plikt for depotmottakeren til å erstatte finansielle instrumenter som har gått tapt etter å ha blitt oppbevart etter første ledd, jf. UCITS V art. 24(1) annet avsnitt.
I tredje ledd reguleres depotmottakers erstatningsansvar for annet tap enn oppbevaringspliktige aktiva, jf. UCITS V art. 24(1) siste avsnitt.
Fjerde ledd første punktum gjennomfører UCITS V art. 24(3). Annet punktum gjennomfører UCITS V art. 24(4).
Femte ledd fastsetter at når det gjelder nasjonale fond, herunder spesialfond, reguleres depotmottakerens erstatningsansvar utelukkende av lov om forvaltning av alternative investeringsfond og tilhørende forskrifter. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.2.5.
Sjette ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at det kan gis nærmere regler om depotmottakers ansvar i forskrift. EU-kommisjonens gjennomføringsforordning 2016/438 om depotmottakers plikter inneholder blant annet regler om hva som skal til for at et finansielt instrument skal anses å ha gått tapt, og regler om hvilke situasjoner (force majeur) der depotmottakeren ikke skal være erstatningsansvarlig. Forskriftshjemmelen kan benyttes til å fastsette regler som tilsvarer forordningen, som forskrift.
Til § 11-1
Bestemmelsens første leddannet punktum oppheves. Årsaken er at det er foreslått nye regler om depotmottakers erstatningsansvar i § 10-6, som vil erstatte gjeldende § 11-1 første ledd annet punktum. Det vises til spesialmerknaden til § 10-6 ovenfor.
Til § 11-6
Bestemmelsen er ny, og gir Finanstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon for nærmere angitte overtredelser av verdipapirfondlovgivningen. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under punkt 2.4, se særlig underpunkt 2.4.3.2 og 2.4.5.2. Departementet viser også til at Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 62 L (2015–2016) foreslo nye regler i forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven mv. som følger opp Sanksjonslovutvalgets utredning i NOU 2003: 15. Forslaget ble vedtatt ved lov 27. mai 2016 nr. 15. Disse reglene vil utfylle reglene i verdipapirfondloven § 11-6.
Første ledd første punktum gir Finanstilsynet hjemmel til å ilegge foretak overtredelsesgebyr for de delene av verdipapirfondloven og -forskriften som er oppregnet i bestemmelsen. Det fremgår av de ulike handlingsnormene hvem de retter seg mot, og bestemmelsen må ses i sammenheng med disse. De fleste retter seg mot forvaltningsselskap for verdipapirfond, mens reglene i kapittel 10 også retter seg mot depotmottakere. Personkretsen som kan påføre foretaket ansvar, er den samme som etter reglene om foretaksstraff i straffeloven § 27. I annet punktum gis første punktum tilsvarende anvendelse dersom et forvaltningsselskap har fått tillatelse ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter, jf. UCITS V art. 99a bokstav f. Ifølge tredje punktum kan overtredelsesgebyr ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Overtredelsesgebyr kan ilegges også ved anonyme og kumulative feil, jf. også den nye bestemmelsen i forvaltningsloven § 46 første ledd, se Prop. 62 L (2015–2016) og lov 27. mai 2016 nr. 15.
Annet ledd inneholder en uttrykkelig hjemmel til å ilegge visse fysiske personer overtredelsesgebyr. Bestemmelsen forutsettes brukt med forsiktighet, slik at det bare unntaksvis vil være aktuelt å ilegge enkeltpersoner overtredelsesgebyr med hjemmel i bestemmelsen.
Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel, slik at det kan fastsettes regler i forskrift om øvre grense for hvor stort overtredelsesgebyr som kan ilegges, samt eventuelt bestemmelser om hvilke forhold som kan vektlegges ved utmålingen og ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges.
Fjerde ledd inneholder hjemmel for renter ved forsinket betaling av overtredelsesgebyr.
I femte ledd er det en bestemmelse om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr.
Til § 11-7
Bestemmelsen om straff foreslås flyttet fra § 11-6 til § 11-7, slik at den kommer etter bestemmelsen om overtredelsesgebyr. Som følge av at det er foreslått å innføre hjemmel for Finanstilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr for visse overtredelser av verdipapirfondloven, foreslås det at straffebestemmelsen justeres, slik at straff forbeholdes grove eller gjentatte overtredelser. Departementet presiserer at vilkåret om at «den som… gjentatte ganger forsettlig eller uaktsomt overtrer» nærmere angitte regler, kan være oppfylt også der to ulike fysiske personer har begått overtredelsen på vegne av foretaket. Videre foreligger overtredelse også ved anonyme og kumulative feil. Når det gjelder hvilke overtredelser som er relevante i vurderingen av om det foreligger «gjentatte» overtredelser, legger departementet til grunn at overtredelser av verdipapirfondloven og bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 8 om egenhandel, jf. verdipapirfondloven § 2-7 femte ledd omfattes, slik at overtredelser av disse reglene er relevante i vurderingen av om det foreligger gjentatte overtredelser. Kravet om «gjentatte» overtredelser kan således være oppfylt selv om ikke samme handlingsnorm er overtrådt flere ganger. Videre kan vilkåret om «gjentatte» overtredelser være oppfylt selv om det ikke tidligere er ilagt en administrativ sanksjon eller straff, så lenge det bevises at det er begått flere overtredelser.
Dessuten foreslås det at overtredelser av plikten til å gi nøkkelinformasjon i § 8-4 føyes til i oppregningen av hvilke overtredelser som skal kunne sanksjoneres med straff. I dag er det bare vist til § 8-3, som stiller krav til innholdet i slik nøkkelinformasjon, mens plikten til å gi nøkkelinformasjon følger av § 8-4. Det foreslås også at henvisningen til hvilke av depotmottakerens plikter som skal kunne sanksjoneres med straff, oppdateres i tråd med endringene om depottakere som er foreslått i verdipapirfondloven kapittel 10.
Til § 11-8
Første ledd gjennomfører forventede fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer UCITS V art. 99b. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.4.5.4. Første punktum oppstiller taushetsplikt for Finanstilsynets ansatte for opplysninger om tiltak og sanksjoner for overtredelser av verdipapirfondloven, så lenge offentliggjøring kan skape uro på finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade. Verdipapirfondloven § 11-8 første ledd vil gjelde i stedet for forvaltningsloven § 13 for så vidt gjelder taushetsplikt for opplysninger om sanksjoner og andre tiltak om overtredelser av verdipapirfondloven. Henvisningen til «uvedkommende», tydeliggjør at bestemmelsen ikke er til hinder for for eksempel å utveksle opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre land, eller gi opplysninger til ESA eller de europeiske finanstilsynsmyndighetene. Hvis vilkårene om alvorlig uro på finansmarkedene eller uforholdsmessig stor skade for de berørte partene faller bort, gjelder ikke taushetsplikten etter bestemmelsen lenger. Dette kan for eksempel være tilfelle der det har vært en forbigående situasjon med alvorlig uro på finansmarkedene. Da skal Finanstilsynet kunne offentliggjøre vedtaket om sanksjon eller andre tiltak, jf. UCITS V-direktivet art. 99b(1) bokstav a. I annet punktum er det fastsatt at reglene i forvaltningsloven § 13 og §§ 13 b til 13 e ikke gjelder for opplysninger som nevnt i første punktum. Departementet viser i den sammenheng til at Finanstilsynet ifølge UCITS V art. 99b(1) bokstav b i visse situasjoner skal offentliggjøre vedtak om sanksjoner og andre tiltak anonymt der dette sikrer en effektiv beskyttelse av personopplysninger, og dette kan gjøres i tråd med bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 a nr. 2.
Annet ledd første punktum oppstiller taushetsplikt for Finanstilsynets ansatte når det gjelder opplysninger om hvem som har varslet om overtredelser av verdipapirfondlovgivningen. Taushetsplikten gjelder både identiteten til den som har varslet om overtredelser, og andre opplysninger som kan gjøre identiteten til varsleren kjent. Bestemmelsen gjennomfører forventede fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer UCITS V art. 99d(2) bokstav d. Departementet legger til grunn at bestemmelsen ikke er til hinder for at opplysningene kan videreformidles til kompetente myndigheter i andre land mv., jf. at taushetsplikten gjelder overfor «uvedkommende». Taushetsplikten etter verdipapirfondloven § 11-8 annet ledd første punktum supplerer reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven og finanstilsynsloven mv. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen ovenfor under punkt 2.4.5.5. Annet punktum fastslår at taushetsplikten om varslerens identitet også gjelder overfor partene i saken og deres representanter, slik at det ikke oppstår tvil om at kravet i UCITS V art. 99(2) bokstav d om at varsleren skal garanteres fortrolighet til enhver tid, er oppfylt.
7.4 Til lov om forvaltning av alternative investeringsfond
Til § 3-6
Det foreslås at første ledd justeres, slik at det ikke blir tvil om at personkretsen som omfattes av bestemmelsen er i samsvar med AIFM-direktivet (direktiv 2011/61/EU) art. 13. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.3.
7.5 Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, jf. nr. 1. De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.
I nr. 2 er det gitt hjemmel for departementet til å gi overgangsbestemmelser.