5 Samfunnsvern

5.1 Vilkår for strafferettslig særreaksjon

5.1.1 Generelt om strafferettslige særreaksjoner

Når en lovbryter som har begått integritetskrenkelser ikke kan straffes fordi han var utilregnelig på handlingstidspunktet, vil det kunne oppstå behov for å verne øvrige borgere mot at gjerningspersonen på nytt begår lignende lovbrudd.

Strafferettslige særreaksjoner har som grunnleggende formål å beskytte samfunnets borgere mot fremtidige skadelige handlinger. Ordningen kan sies å bygge på en tankegang om nødrett eller preventivt nødverge. Slike ordninger har lang tradisjon i alle vestlige rettssystemer.

En alvorlig sinnslidende person som utgjør en fare for seg selv eller andre, kan bli tatt hånd om av det psykiske helsevernet uten at noen rettssak er nødvendig, jf. psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 3-3. Lovgiver har imidlertid funnet behov for å supplere det administrative tvangssystemet med en adgang for domstolen til å idømme utilregnelige lovovertredere en strafferettslig særreaksjon. Årsaken til dette er helt kort at den utilregnelige lovbryteren skal skrives ut etter psykisk helsevernloven så fort vedkommende ikke lenger er «alvorlig sinnslidende», uavhengig av hvor farlig personen ellers måtte være. En mer utfyllende sammenlikning av det administrative tvangssystemet og særreaksjonsordningen gis i utvalgets utredning punkt 22.3.3 side 325 flg.

Med straffeloven 1902 ble sikringsinstituttet innført i norsk rett. Sikringsordningen ga blant annet hjemmel til frihetsberøvelse for å verne samfunnet mot antatt fremtidige lovbrudd. Reglene om sikring fikk først liten betydning, og Straffelovkomiteen av 1922 ble av den grunn gitt i oppdrag å vurdere reglene, noe som resulterte i en omfattende lovrevisjon i 1929. Sikring ble brukt overfor både tilregnelige og utilregnelige lovbrytere, men slik at tilregnelige som regel ble idømt sikring som et tillegg til straff. Sikringsreglene ble etter hvert gjenstand for debatt og kritisert. Kritikken var mangesidig og omfattende.

Kritikken fremgår av Straffelovrådets utredning «Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner» fra 1973. Forslagene fra Straffelovrådet fikk senere støtte av Straffelovkommisjonen. Et underutvalg av Straffelovkommisjonen, Særreaksjonsutvalget, fikk i oppdrag å vurdere endringer i reglene om sikring og forvaring som kunne aksepteres av både det strafferettslige miljø, kriminalomsorgen og aktører i det psykiske helsevern. Særreaksjonsutvalgets forslag ble i hovedsak vedtatt og sikringsinstituttet ble opphevet ved lovendring i 1997.

For utilregnelige lovbrytere fikk vi særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern i straffeloven 1902 § 39. Videre ble det innført en tidsubestemt straff i form av forvaring for tilregnelige lovbrytere, jf. straffeloven 1902 § 39 c. Senere ble det vedtatt en lov om særreaksjon i form av tvungen omsorg for utilregnelige, psykisk utviklingshemmede lovbrytere, jf. straffeloven 1902 § 39 a. Reglene om strafferettslige særreaksjoner i straffeloven 1902 er videreført i straffeloven 2005 §§ 62 til 65.

Dom på tvungent psykisk helsevern gjennomføres på ulike behandlingsnivåer i psykiatrien, mens dom på tvungen omsorg gjennomføres ved fagenhet for tvungen omsorg.

To grunnleggende synspunkter ligger til grunn for reglene om strafferettslige særreaksjoner. For det første skal reaksjoner mot utilregnelige lovbrytere ikke ha et strafferettslig preg. Slike lovbrytere skal derfor ikke anbringes under anstalter som hører inn under kriminalomsorgen.

Det andre utgangspunktet er at alvorlig psykisk syke lovbrytere prinsipielt sett er det psykiske helsevesenets ansvar, også når de har begått lovbrudd og utgjør en fare for andre interesser i samfunnet. Det innebærer at helsevesenet får ansvaret ikke bare for behandlingen, men også for samfunnsvernet, dersom vedkommende utgjør en fare for andres liv, helse eller frihet. Kriminalomsorgen har, med unntak av psykisk helsevernloven § 5-6 som gir adgang til å overføre domfelte til anstalt under kriminalomsorgen, ikke ansvar for lovbrytere som var utilregnelige på handlingstidspunktet.

Ved dom på særreaksjon får helsevesenet en plikt til å overta ansvaret for den domfelte. Samtidig er det et vesentlig poeng at helsevesenet er gitt stor grad av frihet til å fastsette reaksjonens nærmere innhold. Den nærmere reguleringen er gitt i psykisk helsevernloven kapittel 5. Det er således prinsippene som ligger til grunn for helselovgivningen som styrer innholdet i de strafferettslige særreaksjonene.

5.1.2 Gjeldende rett

Vilkårene for å idømme overføring til tvunget psykisk helsevern fremgår av straffeloven § 62. Fire grunnvilkår må være oppfylt.

For det første må lovbryteren være straffri etter straffeloven § 20 første ledd bokstav b eller d, det vil si at lovbryteren må ha vært psykotisk eller hatt en sterk bevissthetsforstyrrelse på handlingstidpunktet.

Det er altså sinnstilstanden på handlingstidspunktet som er avgjørende. Bestemmelsen bygger på det syn at selv om gjerningspersonen ikke lenger er utilregnelig på domstidspunktet, kan det i enkelte tilfeller være en fare for nye alvorlige lovbrudd.

Lovbrytere som er psykisk utviklingshemmet i høy grad jf. straffeloven § 20 første ledd bokstav c, kan etter § 63 idømmes tvungen omsorg.

Det andre grunnvilkåret for å idømme overføring til tvungent psykisk helsevern er at dette «anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet». Reaksjonen kan ikke begrunnes utelukkende i hensynet til gjerningspersonen selv, for eksempel for å sikre adekvat behandling, og heller ikke for å verne formuesinteresser.

Et tredje vilkår er at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildpåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. Prop. 122 L (2014–2015) Endringer i straffeloven 2005 mv. (strafferettslige særreaksjoner m.m) punkt 3.7 side 34-35 redegjør nærmere for hvilke lovbrudd som omfattes.

Det fjerde grunnvilkåret for idømmelse av tvunget psykisk helsevern er at det foreligger gjentakelsesfare. Det er faren for fremtidige krenkelser som begrunner bruken av strafferettslige særreaksjoner. Paragraf 62 siste ledd gir føringer for vurderingen av tilbakefallsfare. Det skal legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

Lovens krav til gjentakelsesfare beror på hvilket lovbrudd som allerede er begått. Var lovbruddet av alvorlig art, må det være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som krenker eller utsetter andres liv, helse eller frihet for fare, jf. § 62 annet ledd. Gjentakelsesfaren må være kvalifisert og reell på domstidspunktet.

Var lovbruddet av mindre alvorlig art, må faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd være særlig nærliggende, jf. tredje ledd. Er det tale om et lovbrudd av mindre alvorlig art, oppstiller loven dessuten to tilleggsvilkår. For det første skal lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som krenket eller utsatte andres liv, helse eller frihet for fare. For det andre må det antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere alvorlige handlingen og det nå mindre alvorlige lovbruddet.

Loven angir ikke hvilke straffebud som faller inn under de ulike lovbruddkategoriene. Det kan være vanskelig å angi presist hvilke straffebud som hører til hver kategori, og det blir overlatt til rettens skjønn om det i det enkelte tilfellet skal reageres med særreaksjon, se Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) punkt 14.2 side 106-107. Det kan på grunnlag av forarbeider og rettspraksis likevel utledes noen typetilfeller. En sammenstilling av rettstilstanden på dette området er gitt i Prop. 122 L (2014–2015) punkt 3.7.1 side 35:

«Til begrepet «alvorlig voldsforbrytelse» regnes drap etter straffeloven 1902 § 233 og grov legemsbeskadigelse etter § 231 (straffeloven 2005 §§ 275 og 274). Også legemsbeskadigelse etter § 229 i straffeloven 1902 kan gi grunnlag for en særreaksjon, især dersom den har hatt betydelig skade eller død til følge, jf. bestemmelsens tredje straffalternativ (straffeloven 2005 § 274 første ledd), se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) side 106-107. Det samme gjelder overtredelser av § 229 første ledd i tilfeller hvor det foreligger straffskjerpende omstendigheter som nevnt i § 232 (straffeloven 2005 § 274), se for eksempel Rt. 2004 s. 1119. Det er ikke utelukket at legemsfornærmelse etter § 228 kan lede til særreaksjon dersom den har hatt til følge betydelig skade eller død, jf. annet ledd annet straffalternativ (straffeloven 2005 § 272), se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) side 107. Også overtredelse av straffeloven § 219 om vold i nære relasjoner (straffeloven 2005 §§ 282 og 283) kan utgjøre et alvorlig voldslovbrudd. Det er derimot ikke støtte verken i forarbeidene eller i rettspraksis for at overtredelser av straffeloven §§ 228 første ledd (straffeloven 2005 § 271) eller 229 første straffalternativ (straffeloven 2005 § 273) utenom i disse tilfellene, kan gi grunnlag for særreaksjon.

Begrepet «alvorlig sedelighetsforbrytelse» omfatter for det første voldtekt etter straffeloven 1902 § 192 (straffeloven 2005 §§ 291, 292 og 294). Videre vil bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 195 og 196 seksuell omgang med barn under 14 og 16 år (straffeloven 2005 §§ 299 og 301 til 303) kunne være aktuelle som grunnlag for en særreaksjon.

Til begrepet «alvorlig frihetsberøvelse» hører ulovlig frihetsberøvelse etter straffeloven 1902 § 223 første og annet ledd (straffeloven 2005 §§ 254 og 255) og tvang etter § 222 (straffeloven 2005 §§ 251 til 253), mens alvorlig ildspåsettelse først og fremst vil omfatte brudd på § 148 (straffeloven 2005 § 355).

Eksempler på lovbrudd som omfattes av samlekategorien «annet alvorlige lovbrudd» er almennfarlige forbrytelser etter straffeloven 1902 kapittel 14 og alvorlige tilfeller av ran og trusler, se Ot.prp. nr. 87 (1993–94) side 107.»

Etter en lovendring som trådte i kraft 1. oktober 2016 ble området for strafferettslige særreaksjoner utvidet, slik at også lovbrytere som har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art vil kunne idømmes overføring til tvunget psykisk helsevern, jf. straffeloven § 62 første ledd siste punktum.

Hvorvidt de aktuelle lovbruddene kan anses å være av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art vil bero på en skjønnsmessig vurdering. Det stilles ikke krav om at det er begått bestemte typer lovbrudd. I prinsippet vil de fleste typer lovbrudd kunne gi grunnlag for en særreaksjon, men det skal legges til grunn en høy terskel. Plagsom atferd i sin alminnelighet er ikke nok. Særreaksjon er bare aktuelt i tilfeller hvor konsekvensene av at lovbruddene får fortsette er så merkbare og omfattende at det fremstår som urimelig om samfunnet ikke skulle ha mulighet til å verne seg, se Prop. 122 L (2014–2015) punkt 3.7.4.3 side 40.

Også der særreaksjon idømmes på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, oppstilles det vilkår om at lovbryteren er straffri etter § 20 første ledd bokstav b eller d. Videre må dom på særreaksjon være nødvendig for å verne samfunnet eller andre borgere mot lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, jf. § 62 første ledd siste punktum. Sist men ikke minst oppstilles det ytterligere to vilkår i § 62 fjerde ledd. For det første må faren for nye lovbrudd av samme art være særlig nærliggende. For det andre må andre tiltak ha vist seg åpenbart uhensiktsmessige. Det er altså et krav at en har prøvd andre tiltak, for eksempel frivillig helsehjelp eller rusavvenning, uten at dette har ført til noen bedring i den kriminelle atferden.

5.1.3 Videreføring av særreaksjonsordningen

Utvalget finner det nødvendig å videreføre en ordning med strafferettslige særreaksjoner, og uttaler på side 31–32 i utredningen:

«Samfunnet har en legitim interesse i å beskytte seg mot den fare for liv og helse som enkelte utilregnelige lovbrytere utgjør. Utvalget mener også at det finnes tilstrekkelig teoretisk og klinisk-empirisk belegg, generelt og i den enkelte sak, til å konstatere når det foreligger en slik fare som samfunnet må verne borgerne mot.

Preventivt begrunnede tiltak, herunder særreaksjoner, står i et spenningsforhold til vår kulturs sterke betoning av den enkelte borgers rett til frihet, selv om ingen har rett til å utsette andre borgere for slik fare. Terskelen for den frihetsberøvelse som særreaksjonene medfører, bør følgelig være høy. Utvalget vil generelt understreke at inngrepet bare vil være berettiget når det er egnet, når det er behov for inngrepet, og når det står i et rimelig forhold til de goder man søker å beskytte.»

Utvalget mener videre at det er gode grunner for at særreaksjon fortsatt skal kunne idømmes for å beskytte de samme rettsgodene som i dag, altså borgernes liv, helse og frihet. Etter utvalgets syn kan det imidlertid være grunn til å vurdere om ikke terskelen for å idømme en særreaksjon bør senkes noe.

En rekke høringsinstanser har uttalt seg generelt om ordningen med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Oslo universitetssykehus er en av disse:

«Helsevesenets har i lengre tid hatt et ansvar for mennesker med psykiske lidelser som begår lovbrudd. Utredningen i NOU 2014: 10 om skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern omhandler samfunnsmessige utfordringer som har vært drøftet i flere hundre år. Dagens norske lovgivning er et resultat av minst tusen års lovarbeider. Avveiningen mellom behandling og samfunnsvern ble fremhevet av Holst-kommisjonen allerede i 1827, idet den fastslo at «Det er vor Pligt baade at sørge for deres physiske Velbefindende og muelige Helbredelse og at forebygge, at de vorde farlige for det Offentlige.» Tilregnelighetsutvalget er så langt siste i rekken av kommisjoner i krysningsfeltet mellom strafferett og psykiatri.

Det konstateres at tradisjonen føres videre ved at helsevesenet fortsatt skal ha en toneangivende funksjon for denne samfunnsoppgaven. Dette mener Oslo universitetssykehus er klokt.»

Også Rådet for psykisk helse har uttalt seg om særreaksjonsordningen, og mener i likhet med det klare flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet at psykisk syke lovbrytere bør behandles og ikke straffes:

«Rådet for psykisk helse mener som et grunnprinsipp at mennesker som vurderes som utilregnelige i gjerningsøyeblikket skal møtes med behandling, ikke en straffereaksjon.»

Det samme gjelder Kriminalomsorgens utdanningssenter KRUS:

«KRUS er enig i utvalgets samlede prinsipielle standpunkt, «(…) at utilregnelige lovbrytere skal møtes med behandling, og ikke med en straffelignende sanksjon for lovbruddet som er begått, og for eventuell senere atferd som truer viktige rettsgoder» (NOU 2014: 10 s. 359, første spalte).»

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg kritisk til eksistensen av utilregnelighetsregler og særreaksjonsordningen som sådan. We shall overcome skriver blant annet:

«Utilregnelighetsutvalget vurderer ikke konsekvensene av å ha en egen kategori hvor mennesker basert på psykososial funksjonshemning eller utviklingshemning skilles ut til et helt eget særbehandlingsregime, med alt dette innebærer. Utvalget foretar ingen skikkelig utredning av verken de samfunnsmessige eller individuelle omkostningene av at noen anses ikke «straffverdige»; ikke ut fra handlingene, manglende skyld eller sakens øvrige forhold, men ut fra at de anses så avvikende at de faller utenfor og i en egen kategori. Utvalget synes å ta det for gitt at dette er positivt, fordi man formelt sett slipper å idømmes straff. Alternativet til formell straff kan derimot bli tidsubestemt opphold på psykiatriske avdelinger og tvangsmessige inngrep i den fysiske og psykiske integritet som langt overgår innholdet i en alminnelig fengselsstraff, herunder tvangsmedisinering med nevroleptika. Selv om en slik særreaksjon ikke formelt er definert som straff, og hensikten heller ikke fra statens side er å påføre et onde, så er realiteten uansett slik at svært mange erfarer dette som et onde. Mange vil mene at en særreaksjon i realiteten utgjør en mer inngripende og belastende straffereaksjon, uavhengig av at den formelt sett ikke anses som straff. Utvalget utreder heller ikke alternative modeller, til tross for den utviklingen som har vært internasjonalt i forhold til funksjonshemmedes rettigheter og erkjennelsen av det menneskerettslig sett illegitime ved, samt de negative konsekvenser av, å opprettholde slike segregerende regimer.»

Kritikken mot særreaksjonsordningen knyttes for øvrig i stor grad til mulig folkerettsstrid. Forholdet til folkeretten er beskrevet i punkt 4.6.

Departementet er enig med utvalget og den klare majoriteten av høringsinstansene i at ordningen med strafferettslige særreaksjoner bør videreføres. For det første synes det å være bred enighet om at det ikke er riktig å straffe mennesker som har begått kriminalitet mens de har befunnet seg i en utilregnelighetstilstand. Videre har samfunnet etter departementets syn en legitim rett til å beskytte sine borgere mot integritetskrenkelser. Mange utilregnelige er dessuten i en svært sårbar livssituasjon, noe som tilsier at et fengselsopphold ikke er ønskelig.

Departementet foreslår derfor å videreføre ordningen med dom på særreaksjon, samtidig som departementet er enig med utvalget i at det kan være grunn til å vurdere om terskelen for å idømme tvungent psykisk helsevern bør senkes noe.

Departementet vil i det følgende drøfte utvalgets forslag til endringer i vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62. Utgangspunktet for drøftelsene er reglene om tvungent psykisk helsevern, men vilkårene får også anvendelse for regelen om tvungen omsorg, jf. straffeloven § 63.

Det følger av straffeloven § 62 at en rekke vilkår må være oppfylt for at særreaksjon skal kunne idømmes. Nedenfor drøftes først hvilke rettsgoder samfunnet ønsker å verne gjennom særreaksjonen. Deretter drøftes kravet til begått lovbrudd, og vilkåret om fremtidig fare for nye lovbrudd. Spørsmålet om det må oppstilles et skyldkrav drøftes i punkt 5.1.7, før kravene om nødvendighet og utilregnelighet behandles.

5.1.4 Vern av rettsgoder - hvilke fremtidige lovbrudd kan begrunne bruk av særreaksjon?

I utredningens punkt 24.2.3.1 side 346 drøfter utvalget hvilke rettsgoder reglene om særreaksjoner skal verne, det vil si hvilke fremtidige lovbrudd som kan begrunne bruk av tvungent psykisk helsevern. I dag må det være fare for at gjerningsmannen på nytt vil begå en alvorlig integritetskrenkelse, jf. straffeloven § 62.

Utvalget peker på at det som begrunner og rettferdiggjør frihetsberøvelse av utilregnelige gjerningspersoner, er den faren de antas å utgjøre for rettsgoder samfunnet ønsker å verne.

Utvalget mener at det er godt begrunnet å ilegge strafferettslig særreaksjon for å beskytte de samme rettsgodene som i dag er vernet etter straffeloven § 62, det vil si borgernes liv, helse og frihet. Utvalget mener imidlertid at det kan være grunn til å vurdere om ikke terskelen for hvor alvorlige integritetskrenkelsene må være, bør justeres noe ned. På denne bakgrunn foreslår utvalget at terskelen for hva som anses å være en alvorlig integritetskrenkelse, senkes noe.

Til illustrasjon har utvalget gått gjennom og beskrevet fem saker fra rettspraksis hvor det er begått relativt alvorlige integritetskrenkelser, men der vilkårene for dom på særreaksjon likevel ikke var oppfylt fordi den begåtte kriminaliteten ikke ble ansett som alvorlig nok etter lovens krav. Gjeldende rett bygger på at vilkåret om at det må være begått et lovbrudd, og alvorlighetsgraden av dette lovbruddet, også uttrykker hva slags fremtidig fare som kan begrunne bruk av særreaksjon. Utvalget ser altså på saker der det begåtte lovbruddet ikke var alvorlig nok, og bruker disse som eksempler på at alvorlighetskravet for fremtidige lovbrudd bør justeres noe ned. I det følgende redegjøres kort for de fem sakene utvalget har sett på.

Den første dommen gjaldt en sak der fornærmede og tiltalte hadde levd i et turbulent forhold preget av rus, krangling, trusler og vold. Lagmannsretten fant at truslene var graverende og voldshandlingene smertefulle og enkelte av dem også nedverdigende, selv om de isolert sett måtte betraktes som legemsfornærmelser. Utvalget mener at volden og truslene i denne saken burde kunne gi grunnlag for særreaksjon fordi de samlet peker mot en fare for alvorlige krenkelser som samfunnet har grunn til å verne borgerne mot.

Den andre dommen gjaldt en legemsbeskadigelse etter straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, jf. § 232. Tiltalte hadde slått en beruset person i hodet med en sparkesykkel, men dette medførte kun overfladiske sår og et lite arr. Lovbruddet ble ikke ansett alvorlig nok til å idømme særreaksjon. I tillegg var det noen mindre alvorlige voldsepisoder i saken. Utvalget fremholder at saken illustrerer at flere mindre alvorlige voldsepisoder kan stå i sammenheng med mer alvorlige episoder, og at det bør være adgang til å idømme særreaksjon hvis øvrige vilkår er oppfylt.

Den tredje dommen gjaldt en sak der gjerningsmannen hadde grepet en ukjent kvinne under armhulene, løftet henne opp og kastet henne bakover, slik at hun falt i asfalten. Kvinnen fikk brudd i en rygghvirvel, var sykmeldt i 6 uker og hadde plager og smerter i lengre tid. Legemsbeskadigelsen var uprovosert og rettet mot en forsvarsløs person. Utvalget mener at denne typen handlinger klart må kunne møtes med en særreaksjon, ikke minst når tiltalte beskrives som en psykotisk, uberegnelig og utagerende person uten sykdomsinnsikt, som vil ha risiko for alvorlige straffbare voldshandlinger dersom han ikke underlegges et tvangsregime. Utvalget peker videre på at saken illustrerer at det kan bero på rene tilfeldigheter hvor alvorlige konsekvensene av et lovbrudd blir. Fall med bakhodet mot asfalt kan av erfaring ende med betydelig skade eller død.

Den fjerde saken gjaldt en betydelig psykisk utviklingshemmet gjerningsmann som hadde gjennomført overgrep mot mindreårige gutter. Overgrepene kunne oppleves skremmende, men var enkeltvis ikke alvorlige nok til å begrunne dom på overføring til tvungen omsorg. Kjernespørsmålet i saken var om dette stilte seg annerledes når overgrepene ble sett i sammenheng. Utvalget mener at overtredelsene i denne saken burde kunne åpnet for bruk av særreaksjon, og at dette særlig gjaldt dersom det for øvrig ikke fantes noe adekvat tilbud til gjerningspersonen.

Den femte saken gjaldt trusler, fortrinnsvis mot lege og politi, men også en bombetrussel der gjerningsmannen skulle sprenge seg selv og ta andre med seg i døden. Utvalget mener at truslene som ble fremsatt var av en slik art at samfunnet burde kunne verge seg mot dem ved bruk av særreaksjon dersom øvrige vilkår er oppfylt.

Etter utvalgets syn viser gjennomgåelsen av sakene ovenfor at dagens særreaksjonsregel ikke i tilstrekkelig grad gir borgerne vern mot fare.

Utvalget mener videre at heller ikke samfunnets øvrige tiltak vil være tilstrekkelige til å beskytte andres liv, helse og frihet. Dersom de psykotiske symptomene er trengt tilbake på domstidspunktet, enten ved medisinsk behandling eller av seg selv, vil det ikke være hjemmel for administrativ tvangsinnleggelse etter psykisk helsevernloven § 3-3. Dette gjelder selv om man er meget usikker på lovbryterens prognose, og det antas å være en betydelig gjentakelsesfare. Videre peker utvalget på at selv om psykisk helsevernloven skulle gi grunnlag for tvangsinnleggelse på domstidspunktet, gir ikke det samfunnet den samme beskyttelsen som en dom på overføring ville ha gitt. Dette fordi pasienten skal skrives ut straks hvis han ikke lenger har en «alvorlig sinnslidelse», jf. psykisk helsevernloven § 3-7 første ledd. Enhver form for «oppbevaring» av relativt farlige personer er utenfor de hensyn psykisk helsevernloven skal ivareta.

Utvalget uttaler også at liknende utfordringer kan gjøre seg gjeldende for psykisk utviklingshemmede:

«Dersom en person frifinnes for en påstand om overføring til tvungen omsorg, til tross for at han har begått relativt alvorlige forbrytelser, og det foreligger tilbakefallsfare til slike, vil ansvaret for å ta seg av ham være kommunalt og vagt definert, se 22.3.4.»

Utvalget mener på denne bakgrunnen at en bør vurdere om ikke terskelen for hva slags type handlinger samfunnet bør kunne verne sine borgere mot, bør bli lavere enn etter dagens regler. Utvalget uttaler at man ved å åpne for å idømme særreaksjon også for mindre alvorlige integritetskrenkelser, vil sikre borgernes liv, helse og frihet bedre. På den annen side vil en slik utvidelse kunne føre til flere dommer, men disse omkostningene anslår utvalget at blir små sammenlignet med det som oppnås av bedre beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser.

Samlet sett mener utvalget at det er grunn til å utvide det interessefeltet som særreaksjonen skal verne. Utvalget viser videre til at også flertallet i justiskomiteen har ment at terskelen for bruk av særreaksjon har vært for høy.

På bakgrunn av utvalgets uttalelser i punkt 24.2.3.1 kan det synes noe uklart om utvalget foreslår at det skal være tilstrekkelig med fare for nye, mindre alvorlige integritetskrenkelser, eller om hensikten er å beholde et krav om fare for alvorlige integritetskrenkelser, men at terskelen for hva som anses som «alvorlig» skal justeres noe ned. I forslaget til lovtekst er begrepet «alvorlig integritetskrenkelse» brukt når utvalget omtaler hvilke fremtidige lovbrudd det må være fare for. Det samme gjelder i spesialmerknadene, selv om begrepsbruken enkelte steder er noe uklar også der. Samlet sett taler utvalgets utkast til lovtekst og spesialmerknader etter departementets syn for at utvalget har ment å foreslå en videreføring av kravet om fare for nye, alvorlige integritetskrenkelser, samtidig som det foreslås at terskelen for hva som anses som en alvorlig krenkelse skal reduseres noe, slik at krenkelsene i de fem sakene utvalget har gjennomgått vil kunne oppfylle alvorlighetskravet.

Høringsinstansene har i all hovedsak uttalt seg om forslaget om å endre kravet til begått lovbrudd, og i mindre grad om forslaget om å senke terskelen for hvor alvorlige fremtidige lovbrudd må være. En del høringsinstanser uttaler seg nok om begge spørsmål samtidig, uten at det fremgår klart. Se punkt 5.1.5.2 om høringsinstansenes syn på dette punktet.

Andre høringsinstanser omtaler alle utvalgets forslag til endringer i § 62 under ett og uttaler at de støtter disse. Dette gjelder Helsedirektoratet, Haugesund kommune og Stine Sofies Stiftelse.

Videre har Politihøgskolen og Unio uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Avdeling for nevrohabilitering, Klinikk for kirurgi og nevrofag, Oslo universitetssykehus ved avdelingsleder Nils Olav Aanonsen, spesialpsykolog Terje Gundhus og psykologspesialist Peter Zachariassen uttaler at de ikke er enig med utvalget i at det kommunale ansvaret for å følge opp en person som har begått alvorlige lovbrudd er vagt definert i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9. Høringsinstansene ser likevel at det kan problematiseres om personer som er dømt for alvorlige forbrytelser, og der det foreligger en vesentlig gjentakelsesfare, kan ivaretas godt nok innenfor rammene av helse- og omsorgstjenesteloven.

Departementet mener at vilkåret om at det må foreligge fare for et nytt alvorlig lovbrudd som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, må videreføres. Dersom det kun foreligger fare for mindre alvorlige lovbrudd, bør spørsmålet om eventuelt samfunnsvern løses etter alternativet om gjentatt samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet, med tilhørende særlig strenge krav til antall begåtte lovbrudd, gjentakelsesfare i fremtiden og utprøving av andre tiltak, eller etter reglene i psykisk helsevernloven om administrativt ilagt tvungent psykisk helsevern.

Departementet har vurdert om det ved spørsmålet om det foreligger nærliggende fare for ny og alvorlig integritetskrenkelse, i særlige tilfeller skal være adgang til å se flere lovbrudd i sammenheng, slik at faren for flere mindre alvorlige lovbrudd til sammen vil medføre at vilkåret om fremtidig fare for alvorlig kriminalitet er oppfylt, jf. utvalgets redegjørelse i utredningens punkt 24.2.3.1 på side 346 flg. og eksemplene fra rettspraksis som nevnes der. Dette ville innebære at alvorlighetskravet i visse tilfeller nedjusteres noe. Departementet har under tvil kommet frem til at en slik nedjustering av alvorlighetskravet ikke er hensiktsmessig. Det bemerkes at enkelte av de sakene som er nevnt av utvalget, vil kunne vurderes etter bestemmelsen om særreaksjon ved gjentatt samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet. Dette gjelder for eksempel den fjerde saken referert ovenfor. Dersom lovbryteren har en fast «modus operandi» for lovbruddene, der disse ikke er av alvorlig art, og det ikke er grunn til å tro at lovbryteren vil endre sitt handlingsmønster fremover, synes det anstrengt å innfortolke dette under nærliggende fare for ny og alvorlig integritetskrenkelse. Det kan imidlertid bemerkes at selv om det hittil kun er begått flere mindre alvorlige lovbrudd, kan det likevel ikke utelukkes at disse samlet peker mot en fremtidig fare for alvorlige krenkelser som samfunnet har grunn til å verne borgerne mot. Dette vil kunne være tilfelle der man har sett en eskalering i alvorlighetsgrad på lovbruddene, for eksempel der trusler har utviklet seg til voldshandlinger, selv om disse isolert sett ikke er alvorlige. Faregraden behandles nærmere i punkt 5.1.6.3.

5.1.5 Kravet til begått lovbrudd

5.1.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter kravet til det begåtte lovbruddet i punkt 24.2.5.1 på side 350 flg. Utvalget peker på at særreaksjon i dag bare kan idømmes når det er begått alvorlige lovbrudd, og at dette har sin bakgrunn i at et så inngripende virkemiddel bare bør benyttes når det er strengt nødvendig. Videre skriver utvalget:

«Kravet om lovbrudd har en todelt betydning for den strafferettslige særreaksjonsordningen. Det er en nødvendig betingelse for at forholdet kan bringes inn i strafferettsapparatet, og lovbruddets art kan være en viktig indikator på at lovbryteren tilhører den gruppen som det må etableres et vern mot.

Arten og omfanget av den begåtte kriminalitet, sammenholdt med gjerningsmannens sykdom, gir holdepunkter for å si noe om risikoen for at noe liknende skjer igjen.»

Utvalget drøfter videre hvilke typer av lovbrudd som skal gi grunnlag for en strafferettslig særreaksjon. Det er utvalgets syn at inngangsvilkåret bør utformes slik at det sier noe om den risiko gjerningsmannen utgjør for andres liv, helse og frihet, samtidig som det ikke må kvalifiseres slik at det blir for snevert. De personer som utgjør en reell risiko for viktige rettsgoder må fanges opp:

«Terskelen for å idømme en særreaksjon må således ikke være for høy. Gjennomgangen av de fem sakene i 22.1.3.2 bærer bud om at den gjeldende lovs krav til begått lovbrudd av kvalifisert art før særreaksjon kan idømmes, i for stor grad virker begrensende, med den følge at utilregnelig lovbrytere som utgjør en reell risiko for alvorlige integritetskrenkelser, går fri.

Er lovbruddet av en slik art at det indikerer fare for de rettsgodene som søkes vernet, bør overtredelsen også kunne møtes med en særreaksjon. Det er de øvrige vilkårene som i første rekke skal sikre at idømmelsen er godt begrunnet.»

Samtidig skriver utvalget at en må stille et visst kvalifikasjonskrav til de lovbrudd som skal gi grunnlag for å idømme særreaksjon:

«Selve det faktum at en utilregnelig person har begått en forbrytelse, gir erfaringsmessig et visst grunnlag for å si noe om risikoen for fremtidige lovbrudd av lignende karakter, se 24.1.3. Derfor bør det være et minstekrav at det er begått et mer alvorlig lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet.»

Utvalget uttaler at det i den enkelte sak er vanskelig å avgjøre hvilke lovbrudd som bør gi grunn til å anvende særreaksjon. I praksis mener utvalget at dette må avgjøres konkret ut fra en sammensatt vurdering av situasjonen rundt lovbruddet, eventuelle tidligere lovbrudd, eller ved truende adferd og trekk ved gjerningspersonen.

På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke er hensiktsmessig med en så detaljert kategorifastsettelse av lovbrudd som i dagens lov:

«Dels fordi det viktige vurderingstemaet bør være fremtiden, og ikke fortiden. Dels fordi det å knytte bruken av særreaksjonen til bestemte lovbruddkategorier og deres alvorlighet, ikke i tilstrekkelig grad får frem at mindre alvorlige lovbrudd sett i sammenheng, kan tilsi det samme behov for samfunnsvern, se 24.1.3. Og dels fordi proporsjonalitetsprinsippet – forholdet mellom lovbruddet som er begått og reaksjonen – ikke bør ha nevneverdig vekt når utilregnelige forbrytere må berøves friheten for å forebygge alvorlige krenkelser av andres liv og helse.

Utvalget anbefaler at avgrensningen av de lovbrudd som kan begrunne særreaksjonen, best gjøres ved å angi hvilke interesser som må være krenket og truet.»

Utvalget skriver mer konkret om hva slags regel de ser for seg i særmerknadene til forslaget til ny bestemmelse, i drøftelsen av farekravet (punkt 24.2.3.2 side 348 flg.) og i proposisjonens sammendrag (punkt 1.4.2.3 side 32).

Det bærende hensyn bak forslaget til endringer er vern av borgernes liv, helse og frihet.

Utvalget foreslår at rettens vurderingstema forskyves noe i forhold til gjeldende rett. Det sentrale skal være hvilken fare gjerningspersonen utgjør, snarere enn hvilket lovbrudd som er begått.

Videre skal enkelte handlinger som i dag ikke gir grunnlag for å idømme særreaksjon fordi de ikke er alvorlige nok, etter utvalgets forslag kunne åpne for slik dom hvis det er grunn til å anta fremtidig fare. Gjeldende retts krav om at det skal være begått en «alvorlig» krenkelse, foreslås fjernet, og det skal åpnes for å idømme særreaksjoner også for mindre alvorlige integritetskrenkelser. Et minstekrav må være at det er foretatt en handling som medfører krenkelse eller fare for andres liv, helse eller frihet.

Utvalgets forslag kan synes noe uklart. Som det fremgår av det ovenstående, skriver utvalget for eksempel både at det bør være et minstekrav at det er begått et mer alvorlig lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet, at et minstekrav må være at det er foretatt en handling som medfører krenkelse eller fare for andres liv, helse eller frihet (altså ikke noe alvorlighetskrav) og at det åpnes for å idømme særreaksjoner også for mindre alvorlige integritetskrenkelser. Det uttales også at flere mindre alvorlige voldsepisoder kan sees i sammenheng, og at det da bør være adgang til å idømme særreaksjon hvis farekriteriet og øvrige vilkår er oppfylt. Disse uttalelsene gjør at det kan fremstå som noe vanskelig å få et klart inntrykk av hvilke krav utvalget mener den begåtte handlingen må oppfylle for at man skal kunne idømme særreaksjon.

5.1.5.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på den foreslåtte utvidelsen av hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

De som gir sin tilslutning til utvalgets forslag, er Asker og Bærum politidistrikt, Det nasjonale statsadvokatembetet, Folkehelseinstituttet, Haugesund kommune, Haukeland sykehus (under noe tvil), Helsedirektoratet, Kristiansand tingrett, Oslo politidistrikt, spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist, Rogaland fylkeskommune, Rogaland statsadvokatembeter og Stine Sofies Stiftelse.

Videre har Politihøgskolen og Unio uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist støtter forslaget om å inkludere noen flere straffbare handlinger som inngangsbillett til særreaksjon, og uttaler at hun i noen saker har sett at dagens alvorlighetskrav til den begåtte handlingen har vært så høyt at særreaksjon ikke er idømt eller er idømt under dissens, selv om den potensielle faren klart har vært alvorlig. Samtidig understreker hun at det må være tale om en viss alvorlighet.

Også Asker og Bærum politidistrikt er enig med utvalget i at terskelen for å idømme særreaksjon bør senkes noe, og uttaler:

«Politiet har flere eksempler på utilregnelige gjerningsmenn som har begått gjentatte og forholdsvis alvorlig kriminalitet, men som verken kan idømmes fengselsstraff, dom på tvungent psykiske helsevern eller tvangsinnlegges i psykiatrien. For publikum og den fornærmede kan det fremstå som lite logisk at noen gjerningsmenn gjentatte ganger skal gå fri for reaksjoner og sanksjoner fra samfunnet bare fordi hans lovbrudd ikke er alvorlige nok.»

Liknende synspunkter om samfunnsvern og den alminnelige rettsfølelsen fremmes også av Kristiansand tingrett og Rogaland statsadvokatembeter. Sistnevnte belyser problematikken i en lengre uttalelse. Etter høringsinstansens syn er det en stor svakhet ved nåværende ordning at særreaksjonene har et for snevert anvendelsesområde og at enkelte lovbrytere har en klar forståelse av å ha et «frikort» til å begå kriminalitet uten at samfunnet kan gjøre noe.

Som tidligere nevnt viste utvalget til fem eksempler fra rettspraksis der kravene til særreaksjon ikke var oppfylt fordi kriminaliteten ikke var alvorlig nok, men der utvalget mente at særreaksjon burde vært aktuelt. Rogaland statsadvokatembeter uttaler at utvalgets eksempler fra rettspraksis kunne flerfoldiggjøres, samtidig som den store mengden av disse sakene ikke finnes i rettspraksis fordi påtalemyndigheten konkluderer med at gjerningsmannen er utilregnelig og at vilkårene for særreaksjon ikke foreligger, og derfor henlegger sakene før de blir ført for retten.

Rogaland statsadvokatembeter uttaler videre at det bør være lettere å anvende særreaksjon mot de som retter sine straffbare handlinger mot bestemte enkeltpersoner eller grupper enn mot de som retter seg mot helt tilfeldige fornærmede. Som eksempel nevnes at dersom en psykotisk person stadig vekk utsetter sin ekssamboer og hennes familie for vold og trusler, bør vedkommende kunne idømmes særreaksjon for en «lavere» alvorlighetsgrad enn for en som på dårlige dager lar sin aggresjon gå utover tilfeldige personer på et eller annet gatehjørne eller utested. Standpunktet begrunnes med at fornærmede som gjentatte ganger utsettes for vold fra samme gjerningsperson må leve i frykt for denne personen til enhver tid og påføres traumer, betydelig redusert livskvalitet osv. Høringsinstansen uttaler:

«Jeg har vanskelig å se hvorfor det å gi en syk person tvangsbehandling skulle være så inngripende når dette samtidig letter forholdene for disse fornærmede (og de økonomiske og menneskelige besparelser som dette medfører).»

Rogaland statsadvokatembeter peker også på at mennesker som utsettes for voldelig kriminalitet ofte sliter med traumer i ettertid:

«Samfunnet bør i større grad enn i dag ta nødvendige forholdsregler mot at utilregnelige personer stadig skaper slike fornærmede. Tross alt, at syke (psykotiske) personer får nødvendig behandling er ikke de mest inngripende en kan gjøre overfor medmennesker.»

Oslo politidistrikt uttaler at da sikringsinstituttet ble fjernet og erstattet med forvaringsinstituttet, oppstod det en gråsone som det var en forutsetning at samfunnet skulle ivareta med tilstrekkelige ressurser til helsevesenet. Høringsinstansen fremholder at dette imidlertid ikke har skjedd, og at dét er årsaken til at man i dag har kriminelle som synes å ha «frikort» til å begå kriminalitet. Oslo politidistrikt skriver at de i aller høyeste grad deler utvalgets konklusjon om at dagens særreaksjonsbestemmelser ikke i tilstrekkelig grad gir borgerne vern mot farlige handlinger fra utilregnelige personer. Politidistriktet uttaler at det i det minste er behov for at rettens vurderingstema forskyves i forhold til gjeldende rett, slik at gråsonen blir mindre. Det fremholdes imidlertid at dette ikke løser det grunnleggende problemet; det vil fremdeles være en «frisone». Etter Oslo politidistrikts mening må absolutte grenser oppheves og en ordinær forholdsmessighetsvurdering legges til grunn.

Helsedirektoratet påpeker at selv ved alvorlig vold kan omfanget av skadene bero på tilfeldigheter. Skadefølgene vil likevel kunne være avgjørende for subsumsjonen og således avgjørende for om vilkårene for dom til behandling er oppfylt. Helsedirektoratet mener at dette er uheldig, fordi det ved slike handlinger vil kunne være avdekket en alvorlig fremtidig fare for samfunnet. Direktoratet uttaler at man i disse tilfellene bør kunne idømme overføring til særreaksjon selv om handlingen ikke fikk alvorlige nok følger etter dagens regler. Flere voldelige handlinger eller handlingens potensielle farlighet bør kunne føre til en særreaksjon hvis det predikerer kvalifisert fare i fremtiden.

Advokatforeningen, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Østv/Øyvind Holst,Legeforeningen, Mental helse og We Shall Overcome er mot utvalgets forslag om å åpne for særreaksjonen også for mindre alvorlige integritetskrenkelser.

Legeforeningen mener at et slikt forslag eventuelt bør vurderes når resultatene fra MAS-prosjektene (Mellom alle stoler) foreligger. Foreningen uttaler at det da forhåpentligvis vil legges frem mer kunnskap både om de grupper som etter eksisterende praksis i dag ikke «fanges opp» av de forskjellige lover, og hvilke hensiktsmessige løsninger som kan finnes både i lovverk og i praksis.

Advokatforeningen uttaler at både det empiriske og det prinsipielle grunnlaget for forslaget om å senke terskelen for å idømme særreaksjon er behandlet meget knapt, og vil klart advare mot at det gjøres endringer i gjeldende rett som ikke er bedre fundert. Foreningen mener at det må kreves at det er påvist et sterkt behov for endringen og at det foreligger tilstrekkelig helsevern til å ta imot de som domfelles, noe foreningen mener at ikke er påvist. Videre uttaler Advokatforeningen:

«Utvalget nevner også selv at forslagene vil kunne føre til flere dommer på særreaksjon. Til dette kommenteres det bare kort: «Men disse omkostningene blir små sammenlignet med det som oppnås av bedre beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser», se pkt 24.2.3.1. Utvalget har imidlertid ikke kunnet påvise verken hvor store «omkostningene» vil være eller hvor mye bedre «beskyttelse» samfunnet vil få. Avveiningen av disse sentrale, men sterkt motstridende hensyn, er derfor sterkt mangelfull og ikke tilstrekkelig til å begrunne de foreslåtte lovendringene. De konkrete eksemplene fra rettspraksis som nevnes i pkt 24.2.3.1 gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for at det er behov for de endringer som foreslås og som vil favne langt videre enn de omtalte enkelttilfellene.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Østv/Øyvind Holst er negativ til utvalgets forslag om å fjerne skillet mellom mindre alvorlige og alvorlige lovbrudd i straffeloven § 62, fordi skillet mellom de to «sporene» inn til sikkerhetspsykiatrien vil hviskes ut:

«Et krav til et visst alvor ved begått handling har vært en skranke for aktivisering av strafferettssporet, og dermed bidratt til forutberegnelighet. Med den formulering som flertallet foreslår vil antagelig de fleste pasienter som i dag er underlagt administrativt tph etter farekriteriet (phvl § 3-3, pkt 3, bokstav b) også kvalifisere til det strafferettslige sporet. Det er uvisst hvordan justissektor og helsesektor vil se seg tjent med større grad av overlapping mellom de to sporene. Konsekvensene kan bli en mer vilkårlig og/eller uryddig fordeling av hvilke pasienter som settes på hvilket spor. For institusjonene kan økt antall domfelte pasienter komme til å endre både innhold og tempo i gjennomføringen.

Slike konsekvenser av å gå fra dagens detaljerte kategorisering av begått, alvorlig kriminalitet, til flertallets forslag om fremkalt fare for integritetskrenkelse, er i liten eller ingen grad drøftet.»

Høringsinstansen er enig med utvalget i at det neppe er hensiktsmessig med en så detaljert kategorifastsettelse av det begåtte lovbrudd som i gjeldende lov. Det vises til at det er grunn til å stille spørsmål ved grunnlaget for en finmasket handlingsorientert prediksjon, når det viktigste vurderingstemaet bør være fremtiden, og ikke fortiden.

Organisasjonen We shall overcome er sterkt kritisk til utvalgets forslag om å senke terskelen for å idømme særreaksjon:

«Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern innebærer tidsubestemt frihetsberøvelse, og kan videre medføre tvungen psykiatrisk behandling, samt bruk av mekaniske og kjemiske tvangsmidler, skjerming og isolat. Slik innesperring er vilkårlig og i strid med CRPD art. 5 og 14. Psykiatrisk behandling uten fritt og informert samtykke er i strid med CRPD art. 5, 12, 15, 16, 17 og 25d. Psykiatrisk tvangsbehandling, herunder tvungen medisinering med nevroleptika og tvungent elektrosjokk (ECT), er et alvorlig og potensielt irreversibelt inngrep, som kan medføre sterk frykt, smerte og lidelse, samt varige skader, herunder kompliserte og langvarige traumer. Slik tvangsbehandling bryter med forbudet mot tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Utvidelse av det eksisterende særreaksjonssystem, som legitimerer vilkårlig frihetsberøvelse og mishandling, er et uansvarlig og uakseptabelt forslag, og vi kan som tidligere nevnt ikke se at Utilregnelighetsutvalget har utredet verken de faktiske eller menneskerettslige konsekvenser av et slikt forslag, ei heller av opprettholdelse og videreføring av det nåværende særreaksjonsregime. Særreaksjonssystemet må fjernes for å oppfylle Norges forpliktelser etter CRPD, ikke utvides.»

Heller ikke Mental Helse støtter forslaget om å senke terskelen for dom på overføring til tvunget psykisk helsevern gjennom å fjerne kravet om at det må være begått en alvorlig krenkelse. Organisasjonen uttaler at hva som utgjør krenkende adferd er svært subjektivt, og at en slik endring vil bidra til å svekke grunnleggende menneskerettigheter. Det pekes også på de økonomiske konsekvensene av at flere lovbrytere vil falle inn under psykiatriens ansvar. Samtidig uttaler Mental Helse at organisasjonen er enig i at utvalgets eksempler fra rettspraksis burde vært omfattet av regelen om dom på tvungent psykisk helsevern.

En rekke høringsinstanser omtaler konsekvensene av å senke terskelen for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern for blant annet ressurssituasjonen i det psykiske helsevernet, eller påpeker at konsekvensene av endringsforslaget er for dårlig utredet, herunder Den rettsmedisinske kommisjon, Haukeland universitetssykehus, Helsedirektoratet, spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist, Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, St. Olavs hospital avdeling Østmarka, Tiller DPS (St. Olavs hospital), Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling, Sykehuset Telemark, Søndre Oslo DPS og Sørlandet sykehus.

Det synes i stor grad å være enighet blant de nevnte høringsinstansene om at det er sannsynlig at lavere terskel for voldelig handling vil føre til at flere personer vil bli dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.

Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst uttaler at foreslåtte regelendringer må vurderes i lys av faktiske forhold i psykiatrien, der det har foregått omfattende nedskjæringer av døgnplasser til tross for behov for det motsatte.

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist uttrykker bekymring for at pasienter som dømmes til særreaksjon kan fortrenge andre grupper i det psykiske helsevernet:

«Det er viktig å ha in mente at dersom man utvider særreaksjonens målgruppe, blir det ikke automatiske flere plasser i psykiatrien. Man må vokte seg for å komme i den situasjonen der alvorlig syke ikke får en behandlingsplass over tid, fordi de fleste senger er opptatt av dømte pasienter. God psykiatrisk oppfølging kan forhindre vold, og da er det ønskelig at denne oppfølgingen kan skje før alvorlige voldshandlinger finner sted.»

Også blant annet Haukeland universitetssykehus, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/overlege dr. med. Kjersti Narud,Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, St. Olavs hospital avdeling Østmarka og Sørlandet sykehus gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. Sistnevnte skriver at rettsapparatet med dette forslaget vil prioritere ressursbruken innenfor det psykiske helsevern.

Tiller DPS (St. Olavs hospital) fremholder at personer med dom på tvungent psykisk helsevern benytter en behandlingsplass i psykisk helsevern i lang tid, uansett hvilket nivå i helsetjenesten behandlingen gjennomføres på. Dette synspunktet deles også av Haukeland universitetssykehus, som understreker at selv en liten økning i denne pasientgruppen derfor vil medføre store ressursmessige konsekvenser. Også St. Olavs hospital avdeling Østmarka og Helsedirektoratet har kommet med lignende uttalelser.

Flere høringsinstanser uttaler at det ikke er ønskelig å ha personer innlagt i psykisk helsevern fordi vedkommende anses farlig dersom man antar at personen ikke vil ha særlig nytte av behandling. En slik «oppbevaringsfunksjon» går ut over kapasiteten i det psykiske helsevernet, og flere frykter en «opphopning» av pasienter med dom på tvungent psykisk helsevern. Kapasiteten som brukes til dette kunne vært brukt til å gi tilbud til pasienter som i større grad ville dra nytte av behandling. Dette og tilsvarende synspunkter er fremhevet av flere høringsinstanser, blant annet Haukeland universitetssykehus, Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling og Søndre Oslo DPS. Enkelte høringsinstanser stiller også spørsmål ved om det burde vært opprettet egne enheter for denne gruppen.

St. Olavs hospital avdeling Østmarka uttaler at dersom man legger til grunn prinsippet om at alle skal behandles på laveste mulige omsorgsnivå, er det sannsynlig at det vil bli økt press særlig i disse nivåene av det psykiske helsevernet i årene som kommer. Høringsinstansen skriver:

«De dømte har ofte et komplisert sykdomsbilde preget av sammensatte tilstander innenfor psykiatri og i mange tilfeller også rus. l tillegg har de fleste et sparsomt nettverk, ingen strukturerte aktiviteter, dårlig og uoversiktlig økonomi og vansker med bolig.»

St. Olavs hospital avdeling Østmarka uttrykker særlig bekymring for bemanning og kompetanse i kommunale boliger, og understreker behovet for samarbeid mellom kommune, spesialisthelsetjeneste og NAV. Høringsinstansen fremholder videre at de ressursmessige betraktningene er for tynt belyst i utvalgets utredning. De anbefaler at man ser bredere på hvilket behandlings- og rehabiliteringstilbud mennesker med disse problemstillingene behøver og ikke bare fokuserer på de nødvendige, men ikke tilstrekkelige, tiltakene sikkerhetsavdelinger innebærer. Dersom faglig ansvarlig for domfelte på et tidspunkt vurderer den domfeltes situasjon slik at samfunnsvernet ivaretas på en god måte uten at den domfelte er omgitt av helsepersonell på døgnbasis, vil dette ifølge høringsinstansen kunne redusere utgiftene og fasilitere tilbakeføring til samfunnet. Det understrekes også at utfordringene på dette området vil være store i årene fremover med stadig nye dømte med kompliserte sykdomsbilder.

Også Tiller DPS (St. Olavs hospital) peker på at dersom flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern, vil det få konsekvenser ikke bare for behovet for lukkede institusjonsplasser i sikkerhetsavdelinger, men også for åpne døgnplasser og ambulant og poliklinisk virksomhet i DPS samt resultere i behov for økt kompetanse. Risikoen for at mye ressurser i psykisk helsevern må prioriteres til denne gruppen, samt det økte kompetansebehovet for alle behandlingsnivåer i psykisk helsevern, er ifølge Tiller DPS problemstillinger som bør utredes bedre.

Også Legeforeningen og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/overlege dr. med. Kjersti Narud uttaler at det er behov for kompetanseheving i lokale psykiatriske avdelinger og distriktspsykiatriske sentre. Det pekes på at det lokalt i de ulike avdelingene råder svært mye usikkerhet når det gjelder både innhold, gjennomføring og lovgivning knyttet til dom på tvungent psykisk helsevern.

Legeforeningen mener videre at dersom terskelen for dom på særreaksjon senkes, vil det bli nødvendig med en styrking av tjenestetilbudet i hele den psykiatriske behandlingstjenesten. Foreningen skriver:

«Det store antallet henleggelser på grunn av antatt utilregnelighet i forbindelse med mindre alvorlig kriminalitet må også utredes nærmere. Kunnskap om hva som skjuler seg bak disse henleggelsene vil være et sentralt verktøy for videre arbeid med forbedring av psykiatriske helsetjenester og ved utvikling av lovgivningen.»

Haukeland universitetssykehus støtter forslaget om en utvidelse av særreaksjonsordningen under noe tvil. Også denne høringsinstansen uttaler at det er behov for en bredere utredning av konsekvensene av en utvidelse av særreaksjonsordningen, og at en økning i særreaksjonsdømte bør følges opp med en tilsvarende utbygging av behandlingsplasser. Etter høringsinstansens syn vil utvalgets forslag kunne medføre en stor økning i antallet som dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. I tillegg til det store antallet saker som i dag henlegges, fremholdes det at en også må legge til grunn at en del saker ikke blir anmeldt, for eksempel pasienter som utøver vold i institusjoner. Endelig trekker sykehuset frem at det at flere grupper kommer inn under tvungent vern, ikke er i tråd med målet om mindre tvang for personer med psykiske lidelser.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/overlege dr. med. Kjersti Narud peker på at det per 31. desember 2013 var 73 personer med dom på særreaksjon til behandling i sikkerhetsavdelinger. Høringsinstansen peker på at siden sikkerhetsavdelingene kun har 211 sengeplasser, er det fare for for lav sengekapasitet i denne delen av psykiatrien, særlig dersom flere blir idømt særreaksjon. Høringsinstansen peker på at problemet er forsterket som følge av at antall døgnplasser i psykiatrien er redusert:

«Det er helt nødvendig at de som har ansvaret for organisering av det psykiske helsevernet tar hensyn til de endringene som nå foreslås i straffeloven, og de konsekvenser dette kan få for organisering av psykiatriske helsetjenestene. Endringene som denne rapporten foreslår må ikke kun bli et anliggende for justissektoren, men helsesektoren må involveres for å vurdere konsekvenser.»

Den rettsmedisinske kommisjon mener at det ikke er så lett å se for seg hvilke konsekvenser de aktuelle lovendringene i praksis vil medføre, da det ikke fremgår klart hvor mange flere som vil omfattes av særreaksjonsordningen. Kommisjonen uttaler at det er uavklart hvor store ekstra utgifter dette vil medføre for psykisk helsevern, men at konsekvensene kan bli omfattende og vil kunne kreve en økning i antall sengeplasser avhengig av hvor mange flere som dømmes. Også den rettsmedisinske kommisjon mener at disse forholdene bør utredes nærmere før det gis en regel om utvidelse av grunnlaget for å idømme særreaksjon.

Borgarting lagmannsrett legger til grunn et annet syn enn de ovennevnte høringsinstansene på hvor mange nye saker om overføring til tvungent psykisk helsevern utvalgets forslag vil resultere i:

«Det er neppe mulig å anslå eksakt i hvilken grad utvalgets forslag vil medføre økt arbeidsbyrde for domstolene. Under enhver omstendighet vil en økning være helt marginal (jf. tallmaterialet presentert i utredningen s. 371). Borgarting lagmannsrett vil påpeke at hensynet til domstolenes arbeidsbyrde derfor vanskelig kan utgjøre noe tungtveiende argument ved vurderingen av utvalgets forslag.»

Agder lagmannsrett har i det vesentlige sluttet seg til Borgarting lagmannsretts synspunkter på dette punktet.

Avslutningsvis nevnes at Rogaland fylkeskommune anmoder departementet om å vurdere hvordan utilregnelige gjerningspersoner som stadig begår lovbrudd, men som ikke truer borgernes liv, helse og frihet, skal håndteres.

5.1.5.3 Departementets vurdering

Utvalget foreslår at kravet til begått lovbrudd i straffeloven § 62 skal endres for å bedre samfunnsvernet. At det er et behov for en slik endring, støttes av høringsinstanser fra politi- og påtalesiden. Departementet vektlegger disse innspillene, da det særlig er disse instansene som i sitt daglige virke ser konsekvensene av dagens strenge vilkår for særreaksjon.

Innledningsvis vil departementet bemerke at straffeloven § 62 har blitt endret etter at utvalget avga sin innstilling og høringsinstansene kom med sine innspill. Lovendringen trådte i kraft 1. oktober 2016 og innebar at området for strafferettslige særreaksjoner ble utvidet slik at også utilregnelige som har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, kan idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, se § 62 første ledd siste punktum. En nærmere redegjørelse for den nye regelen er gitt i punkt 5.1.2.

Gjeldende rett i dag er dermed annerledes enn den rettstilstanden som drøftes av utvalget og høringsinstansene. Det er ikke lenger slik at utilregnelige som begår gjentatt kriminalitet av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art vil kunne få «frikort» til å fortsette sin virksomhet så lenge lovbruddene de begår ikke oppfyller alvorlighetskravet i § 62.

Til tross for at man etter gjeldende rett har muligheten til å verne samfunnet mot gjentatt samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet, mener departementet at det er behov for ytterligere endringer i § 62. Det er to grunner til det.

Bestemmelsen slik den lyder i dag er lang og vanskelig tilgjengelig. Av praktiske grunner bør regelen omformuleres, slik at den blir enklere å lese og anvende.

Departementet antar dessuten at de nye reglene om lovbrudd av særlig samfunnsskadelig eller plagsom art ikke fullt ut vil avhjelpe manglene ved samfunnsvernet som påpekes av utvalget. Vilkårene etter den nye regelen er strenge. Blant annet må det foreligge gjentatte lovbrudd, og andre tiltak må være forsøkt og ha vist seg åpenbart uhensiktsmessige. Det er også en tidsbegrensning på særreaksjonens lengde og høyere prøvingshyppighet etter dette alternativet. Regelen i § 62 første ledd andre punktum er med andre ord ikke alltid tilstrekkelig i tilfeller der hensynet til samfunnsvernet tilsier at særreaksjon burde kunne idømmes på ordinær måte.

Departementet mener på denne bakgrunnen at kravet til begått lovbrudd etter den ordinære regelen om særreaksjon i § 62 første ledd første punktum bør endres, og vil i det følgende diskutere endringsforslagene nærmere. Etter departementets syn må formålet med endringene være å formulere en regel som kan avhjelpe de manglene ved samfunnsvernet som utvalget har pekt på, samtidig som reglene ikke må bli så vide, vage eller skjønnspregede at det i for stor grad går ut over forutberegneligheten eller at særreaksjon idømmes i tilfeller der slik reaksjon ikke er nødvendig for å verne samfunnet.

Utvalget foreslår å fjerne skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd i straffeloven § 62 annet og tredje ledd, og med det også de særlige vilkårene som i dag må være oppfylt dersom det begåtte lovbruddet er av mindre alvorlig art.

En hovedbegrunnelse for endringen som utvalget foreslår, er som spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist påpeker, at dagens alvorlighetskrav til den begåtte handlingen har vært så høyt at særreaksjon ikke har blitt idømt selv om den potensielle faren har vært betydelig. For eksempel kan det bero på tilfeldigheter hvor alvorlig lovbrudd en handling resulterer i. Dette gjelder særlig voldslovbrudd, der skadeomfanget typisk vil ha avgjørende betydning for hvilket straffebud forholdet subsumeres under.

Dersom handlingens konsekvenser gjør at handlingen blir ansett som et alvorlig lovbrudd, vil vilkårene være oppfylt. I motsatt fall stiller straffeloven § 62 tredje ledd flere og strenge vilkår for idømmelse av særreaksjon. «Ordinære» kroppsskader anses normalt ikke å være av alvorlig art. Dersom lovbryteren i et slikt tilfelle ikke tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som krenket eller utsatte andres liv, helse eller frihet for fare, eller det ikke kan antas å være en nær sammenheng mellom et tidligere alvorlig og det nå begåtte mindre alvorlige lovbruddet, er vilkårene i § 62 tredje ledd ikke oppfylt, uansett hvor farlig gjerningspersonen anses å være.

Dersom alternativet om samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet heller ikke passer, vil særreaksjon ikke kunne idømmes. Som utvalget har pekt på, er det uheldig at utilregnelige gjerningspersoner med stort farepotensial for gjentatt og alvorlig voldskriminalitet, ikke kan idømmes tvungent psykisk helsevern fordi lovbruddet de har begått mer eller mindre tilfeldig ikke har gitt alvorlige nok konsekvenser. Prinsipielt sett synes det dessuten uheldig at slike individer ikke kan idømmes særreaksjon, når gjerningspersoner som begår gjentatt samfunnsskadelig og særlig plagsom, men ikke nødvendigvis farlig kriminalitet, kan rammes av § 62.

Etter departementets syn er det riktigere at domstolene gjør en bredere og i noen grad mer skjønnsmessig vurdering av behovet for samfunnsvern, enn å fokusere på de skjematiske vilkårene for mindre alvorlige lovbrudd i straffeloven § 62 tredje ledd.

Særlig vilkåret om «sammenheng» synes vanskelig å begrunne. Kravet innebærer at dersom det nå begåtte mindre alvorlige lovbruddet ikke i tilstrekkelig grad ligner tidligere begåtte mer alvorlige lovbrudd, kan særreaksjon ikke idømmes. Dette gjelder også der lovbryteren anses å være ytterst farlig, og hensynet til samfunnsvernet klart tilsier at det bør idømmes en særreaksjon. Man kan argumentere for at en slik nær sammenheng mellom tidligere og nåværende lovbrudd indikerer en disposisjon som tyder på at det vil bli begått flere slike lovbrudd, og dermed en økt farlighet. Sammenhengen behøver imidlertid ikke utgjøre noe eget vilkår og kan i stedet inngå – som en av flere faktorer – ved vurderingen av faren for tilbakefall.

Videre kan det stilles spørsmål ved hvorfor det skal settes særlig strenge vilkår når personen tidligere har begått et lovbrudd av alvorlig art og nå et nytt lovbrudd av mindre alvorlig art. I slike tilfeller har lovbryteren begått minst to lovbrudd, herunder ett av alvorlig art.

I motsatt retning kan det anføres at kravet om begått alvorlig handling er viktig av proporsjonalitetshensyn, fordi særreaksjon er et inngripende tiltak som bare kan rettferdiggjøres når det er begått en alvorlig handling. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at proporsjonalitetshensynet har begrenset vekt i denne sammenheng. Særreaksjon er ikke straff, men er utelukkende begrunnet i behovet for samfunnsvern. Når øvrige forhold tilsier at det er behov for samfunnsvern, bør derfor ikke den begåtte handlingens alvorlighetsgrad være avgjørende for om særreaksjon kan idømmes.

Farevurderinger er imidlertid beheftet med usikkerhet. Kravet om at den begåtte handlingen skal være alvorlig kan derfor hevdes å være viktig for å sikre at kun de som virkelig er farlige for andre idømmes særreaksjon. Synspunktet er at dersom alvorlighetskriteriet fjernes, vil vurderingen av hvem som skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern bli fundert på for usikre antakelser om fremtidige forhold. Departementet ser denne innvendingen, men mener likevel at den ikke kan tillegges avgjørende vekt.

For det første beholdes vilkåret om at det må være nærliggende fare for alvorlige integritetskrenkelser, jf. punkt 5.1.4. Dette innebærer at selv om mindre alvorlige begåtte integritetskrenkelser vil kunne åpne for dom på tvungent psykisk helsevern, må det fortsatt være en nærliggende fare for at lovbryteren vil begå alvorlige integritetskrenkelser i fremtiden. Der det bare er fare for mindre alvorlige integritetskrenkelser i fremtiden, må man som i dag vurdere alternativet om lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, med de strenge vilkår til gjentakelsesfare og utprøving av andre tiltak som ligger i den ordningen, eller tvungent psykisk helsevern etter de administrative reglene i psykisk helsevernloven. Etter departementets syn tilsier hensynet til samfunnsvernet at man skal ha adgang til å idømme særreaksjon i de tilfellene der det er mulig å påvise nærliggende fare for alvorlige krenkelser.

For det andre beholdes vilkåret om at særreaksjon må anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, jf. punkt 5.1.8. Dette vilkåret skal medføre at terskelen for dom på tvungent psykisk helsevern fremdeles er høy og at særreaksjonen ikke benyttes i tilfeller der det ikke er nødvendig av hensyn til samfunnsvernet.

På denne bakgrunnen foreslår departementet, i likhet med utvalget, å fjerne skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige begåtte forbrytelser i straffeloven § 62. I dette ligger det også at man fjerner de særlige vilkårene for dom på særreaksjon som i dag kommer til anvendelse når den begåtte integritetskrenkelsen er av mindre alvorlig art. Departementet mener i likhet med utvalget at faren for de rettsgodene som man ønsker å verne, ikke nødvendigvis beror på grovheten av den begåtte forbrytelsen. Med dette forslaget ønsker departementet at rettens vurderingstema forskyves noe i forhold til gjeldende rett. Departementet understreker at de begåtte lovbrudd naturligvis vil være viktig i vurderingen av gjentakelsesfare – dette fremgår jo også av forslaget til straffeloven § 62 tredje ledd. Det sentrale skal imidlertid være hvilken fare gjerningspersonen utgjør, snarere enn hvilket lovbrudd som er begått.

Videre foreslår departementet å videreføre formuleringen i gjeldende rett om at gjerningspersonen må ha begått eller forsøkt å begå et lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. Oppramsingen av typer lovbrudd fjernes, men det ligger ingen realitetsendring i dette. Det vil fremdeles være de samme typer lovbrudd som omfattes, det vil si voldslovbrudd, seksuallovbrudd, frihetsberøvelse og ildspåsettelse, i tillegg til de lovbruddstyper som har vært ansett å falle inn under «andre lovbrudd». Sistnevnte gruppe omfatter blant annet allmenfarlige lovbrudd, som for eksempel straffeloven §§ 139, 192, 239 og 355, men også å utsette andre for smitte, trusler, ran og utpressing.

Når skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige integritetskrenkelser fjernes, oppstår spørsmålet om for eksempel ethvert volds- eller seksuallovbrudd skal være tilstrekkelig etter § 62 første ledd. Som nevnt i punkt 5.1.5.1, synes det uklart hvilke krav utvalget mener at det begåtte lovbruddet må oppfylle for at særreaksjon skal kunne idømmes. Departementet har vurdert om det skal stilles mer spesifikke krav til hvilke lovbrudd som kan danne grunnlag for særreaksjon. En slik angivelse vil kunne bidra til å ivareta hensynet til klarhet og forutberegnelighet. Samtidig vil en opplisting av lovbrudd ikke bidra til å bedre ordlydens tilgjengelighet. Departementet mener i likhet med utvalget at det er vanskelig å angi eksakt hvilke lovbrudd som må anses tilstrekkelige. Gode grunner taler for at handlingen må være av en viss alvorlighet, noe utvalget også har vært inne på. Samtidig er departementet enig med utvalget i at det er de øvrige vilkårene om faregrad og nødvendighet som i første rekke skal sikre at bruken av særreaksjon er godt begrunnet. Departementet understreker at det må foreligge nærliggende fare for at lovbryteren vil begå en ny og alvorlig integritetskrenkelse for at særreaksjon skal kunne idømmes. Dette vilkåret vil sjelden vil være oppfylt i saker der gjerningsmannen så langt kun har begått mindre alvorlige lovbrudd. Departementet mener i likhet med utvalget at det er mest hensiktsmessig at avgrensningen av hvilke lovbrudd som skal kunne begrunne særreaksjon til syvende og sist beror på en helhetsvurdering i den konkrete saken, der situasjonen rundt lovbruddet, eventuelle tidligere lovbrudd eller truende adferd, og trekk ved gjerningspersonen vil være relevante momenter.

En rekke høringsinstanser har påpekt at utvalgets forslag om å fjerne skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige integritetskrenkelser, vil medføre at flere kan idømmes tvungent psykisk helsevern, og at dette vil kunne ha store konsekvenser for blant annet ressurssituasjonen i det psykiske helsevernet. Flere høringsinstanser mener også at disse aspektene av endringsforslaget er for dårlig utredet.

Departementet er enig i at man bør være oppmerksom på at personer idømt tvungent psykisk helsevern kan komme til å fortrenge andre – og farlige – pasienter som er administrativt innlagt. Endringer i vilkårene for dom på tvungent psykisk helsevern som begrunnes i bedre samfunnsvern, bør ikke ha som bieffekt at samfunnsvernet totalt sett forverres. Rettens vurderingstema ved idømmelse av tvungent psykisk helsevern er naturlig nok den enkelte lovbryters farlighet, og ikke en prioritering av hvordan helsevesenet med sine begrensede ressurser best kan ivareta samfunnsvernet. Man bør derfor være varsom med kraftige utvidelser av adgangen til tvungent psykisk helsevern i strafferettssporet uten en tilsvarende utbygging av kapasitet i helsevesenet.

Departementet har også merket seg de øvrige innspillene om ressurssituasjonen i psykisk helsevern, og konsekvensene en økning i antall dommer på særreaksjon kan få for alle deler av behandlingskjeden. Det er vanskelig å forutse hvor mange flere som vil idømmes særreaksjon som en følge av de foreslåtte endringene i straffeloven § 62. Etter departementets vurderinger er imidlertid utvidelsen som foreslås av begrenset omfang.

For det første er det allerede i dag adgang til å idømme tvungent psykisk helsevern når det er begått gjentatt samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet, jf. ovenfor.

For det andre beholdes kravet om at det må være nærliggende fare for at lovbryteren vil begå en ny og alvorlig integritetskrenkelse, samt vilkåret om at særreaksjon må anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, jf. punkt 5.1.4 og punkt 5.1.8. Det må med andre ord fremdeles være nærliggende fare for alvorlig kriminalitet i fremtiden, selv om kravet til den begåtte handlingen endres. Dette vilkåret vil sjelden vil være oppfylt i saker der gjerningsmannen så langt kun har begått mindre alvorlige lovbrudd.

Videre vil andre forslag i proposisjonen her kunne medføre at færre dømmes til særreaksjon. Forslagene om henholdsvis å erstatte dagens psykosebegrep med et rettslig utilregnelighetsbegrep, og å innføre en ny regel om selvforskyldt utilregnelighet, kan frigjøre noen behandlingsplasser i helsevesenet, fordi flere vil bli vurdert som tilregnelige og idømmes fengsel. På denne bakgrunnen mener departementet at forslaget om å senke terskelen i straffeloven § 62 for idømmelse av særreaksjon ikke vil få de store ressursmessige konsekvensene som aktørene fra helsesiden frykter.

Dertil kommer det som tidligere nevnt at departementet mener at det er prinsipielt riktig og viktig av hensyn til samfunnsvernet at vurderingstemaet ved idømmelse av særreaksjon i større grad enn i dag bør være personens farlighet og i mindre grad de begåtte lovbrudd. Som påpekt av Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, vil forvaltningen av samfunnsvernet være avgjørende for oppslutningen om straffrihet for utilregnelige personer. Det redegjøres nærmere for spørsmålene vedrørende den foreslåtte utvidelsens omfang i punkt 7.2. Her anslås det at den foreslåtte utvidelsen av § 62 vil kunne medføre at 1–10 flere personer idømmes særreaksjon årlig.

Departementets forslag til hvilke lovbrudd som kan danne grunnlag for særreaksjon etter det ordinære alternativet i gjeldende § 62 første ledd første punktum, kan i noen grad overlappe med hvilke lovbrudd som kan danne grunnlag for særreaksjon etter reglene om lovbrudd av samfunnsskadelig og særlig plagsom art, for eksempel i voldssaker. Departementet antar at dette ikke vil utgjøre et problem i praksis. Lovendringen som trådte i kraft 1. oktober 2016 retter seg mot de utilregnelige plagsomme gjengangerne. Bestemmelsen kan bare benyttes der andre tiltak er forsøkt og har vist seg åpenbart uhensiktsmessige, samtidig som faren for nye kriminelle handlinger av samme art må være særlig nærliggende. Departementets foreliggende forslag rammer kun integritetskrenkelser, og det behøver ikke foreligge mer enn ett slikt lovbrudd så lenge det er nærliggende fare for en ny og alvorlig integritetskrenkelse. Selv om det er en viss grad av overlapping, antar departementet at de strenge vilkårene knyttet til alternativet om samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet, samt vilkåret om at det i det ordinære sporet for særreaksjon må foreligge nærliggende fare for alvorlige integritetskrenkelser, vil medføre at regelvalget i praksis ikke vil by på problemer.

5.1.6 Faregrad

5.1.6.1 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter vilkåret om fare i utredningen punkt 24.2.3.2 side 348 flg.

Utvalget mener at kravet til faregrad bør settes høyt, og at terskelen slik den er satt i gjeldende regler er et godt utgangspunkt. Utvalget mener likevel at det er grunn til å endre utformingen av regelen og senke terskelen noe. Etter utvalgets mening legges det for stor vekt på det begåtte lovbruddet, og man ønsker også her at oppmerksomheten i stedet skal rette seg mot den fare som truer viktige rettsgoder.

I gjeldende lovtekst kreves det ulik faregrad avhengig av om det begåtte lovbruddet regnes som alvorlig eller mindre alvorlig. Er den begåtte handlingen av alvorlig art, kreves det nærliggende fare for gjentakelse. Er den begåtte handlingen derimot av mindre alvorlig art, kreves det særlig nærliggende fare for nye alvorlige lovbrudd. I tillegg må gjerningspersonen i sistnevnte tilfelle tidligere ha begått en alvorlig integritetskrenkelse, og det må antas å være nær sammenheng mellom det tidligere og det nå begåtte lovbruddet.

For å bedre samfunnsvernet foreslår utvalget å fjerne skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige forbrytelser, slik at også mindre alvorlige forbrytelser gir grunnlag for strafferettslige særreaksjoner uten at særlige tilleggsvilkår er oppfylt, jf. punkt 5.1.5.1. Dette innebærer at utvalget også går inn for å fjerne graderingen av gjentakelsesfare i «nærliggende fare» og «særlig nærliggende fare».

Utvalget mener at faren for de rettsgodene som man ønsker å verne ikke nødvendigvis beror på grovheten av den begåtte forbrytelsen, jf. utredningen punkt 24.2.3.2 side 349:

«Da regelen ble utformet, var meningen egentlig ikke å gradere faren, men å uttrykke at det hefter større usikkerhet ved farlighetsbedømmelse av en person som har begått enn mindre alvorlig forbrytelse, enn av en som har begått en alvorlig forbrytelse. Lovteknisk synes det mer formålstjenlig og treffende å legge føringer på hvordan bevisene skal bedømmes i farevurderingen, enn å markere dette ved en fingradering av kravet til fare.»

Utvalget mener som nevnt at det ikke er grunn til å videreføre et skille mellom faregrader basert på hva slags lovbrudd som er begått. Derimot ønsker utvalget et skille mellom faregrader etter hvilke rettsgoder som er truet. Utvalget skriver at det skal mye til før man bør benytte en strafferettslig særreaksjon. For å sikre fleksibilitet, bør farekravet i noen utstrekning forstås og bedømmes relativt. Etter utvalgets syn taler de verdiene som ligger til grunn for særreaksjonsordningen for i en viss utstrekning å la kravet til faregrad bero på hva som risikeres hvis reaksjon ikke ilegges (side 349):

«Det er grunn til å lempe på kravet til faregrad når rettsgodet som står på spill er betydelig, for eksempel dersom det er fare for forbrytelser av «særlig alvorlig karakter», som drap og alvorlige legemskrenkelser. Et uttrykk for en slik relativitetstankegang finner man i forarbeidene til den gjeldende lov, hvor det er forutsatt at retten skal foreta en skjønnsmessig vurdering av om det skal idømmes en særreaksjon. I denne vurderingen skal ulike momenter tas hensyn til, og det er forutsatt at kravet til faregrad kan være noe forskjellig avhengig av hvor alvorlig forbrytelse det er fare for.»

Utvalget har ikke kommet til enighet om hvorvidt en slik relativisering av farekravet bør uttrykkes i lovteksten gjennom ulike farevilkår, eller om det er tilstrekkelig at det stilles ett vilkår om fare som praktiseres relativt. Utvalget skriver at fordelen med å tydeliggjøre i lovteksten at kravet til faregrad er relativt, er at det kan skape en særlig bevissthet om dette i prosessen, noe om kan bidra til grundige farevurderinger, herunder av hvilke risikomomenter som foreligger og hvilke rettsgoder som eventuelt vil bli krenket.

Utvalgets flertall mener likevel at det er tilstrekkelig å angi én faregrad i lovteksten (side 349):

«Flertallet finner det ikke nødvendig eller hensiktsmessig å angi et subtilt skille i lovteksten, fordi den relative vurdering uansett ender opp i et konkret skjønn. Det er tilstrekkelig å påpeke dette i forarbeidene.»

Flertallet understreker videre at faregraden bør angis som et krav til «nærliggende fare», og at kravet skal praktiseres relativt, slik at det kreves lavere faregrad når det truede rettsgode er av særlig verdi.

Flertallets forslag til ny ordlyd er som følger:

«Den som i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd enten har krenket andres liv, helse eller frihet og som derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, eller har fremkalt fare for disse rettsgoder, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.»

Et mindretall på to utvalgsmedlemmer anbefaler at det i lovteksten gis eksplisitt uttrykk for at farekravet er relativt. Lovteksten bør etter disse medlemmenes syn utformes slik at faren for en ny krenkelse må være særlig nærliggende, eller nærliggende dersom de truede interesser er tungtveiende.

I merknaden til forslaget til ny bestemmelse gjentar utvalget at kravet om fare for ny krenkelse skal praktiseres relativt, slik at det kreves en mindre faregrad når betydelige rettsgoder står på spill. Utvalget presiserer deretter forslaget til farekrav ytterligere:

«Utvalget mener dette kan uttrykkes som at det alminnelige kravet skal være «særlig nærliggende fare», men at det er tilstrekkelig med en «nærliggende fare» dersom det er fare for en alvorlig krenkelse.»

På bakgrunn av forslaget til ny ordlyd og uttalelsene i de alminnelige motivene sitert ovenfor, synes utvalget å mene at det må være nærliggende fare for nye alvorlige integritetskrenkelser for at vilkårene for idømmelse av særreaksjon skal være oppfylt. Det er altså ikke tilstrekkelig med fare for mindre alvorlige lovbrudd, samtidig som det heller ikke er nødvendig at det foreligger særlig nærliggende fare for ny kriminalitet. Samtidig uttaler altså utvalget i spesialmerknadene at det alminnelige farekravet skal være særlig nærliggende fare, men at det er tilstrekkelig med nærliggende fare dersom det er fare for en alvorlig krenkelse, jf. sitatene ovenfor. På denne bakgrunn finner departementet det noe uklart om utvalget har ment at det bør kreves fare for en alvorlig integritetskrenkelse eller om det er tilstrekkelig med en mindre alvorlig krenkelse. Det er også uklart om utvalget mener at utgangspunktet er et krav om særlig nærliggende eller kun nærliggende fare.

Utvalgets forslag til annet ledd angir hvilke momenter det fortrinnsvis skal legges vekt på ved vurderingen av gjentakelsesfaren. Det skal særlig legges vekt på handlingens karakter og lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie, aktuelle psykisk tilstand og forhold til rusmidler. Utvalget skriver at disse momentene peker på forhold som man av erfaring vet har betydning for tilbakefall til nye alvorlige handlinger.

5.1.6.2 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser er positive til utvalgets forslag. Enkelte uttrykker også skepsis, og mange uttaler seg om problemer knyttet til at farlighetsprognoser er vanskelige og usikre, eller fremhever at andre forhold knyttet til slike prognoser burde vært belyst av utvalget.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg samlet om de ressursmessige konsekvensene for det psykiske helsevesenet av alle utvalgets forslag til endringer i straffeloven § 62. Disse høringsinstansenes innspill på dette punktet er i hovedsak gjengitt under punkt 5.1.5.2, og vil ikke gjentas her. Dette gjelder Den rettsmedisinske kommisjon, Advokatforeningen og Tiller DPS (St. Olavs hospital).

Politihøgskolen og Unio har uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Andre høringsinstanser omtaler alle utvalgets forslag til endringer i § 62 under ett og uttaler at de støtter disse, herunder forslagene vedrørende farevurderingen. Dette gjelder Helsedirektoratet, Haugesund kommune og Stine Sofies Stiftelse.

For øvrig uttrykker Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Kristiansand tingrett, Oslo politidistrikt, spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist og Rogaland statsadvokatembeter støtte til utvalgets forslag om å endre reguleringen av gjentakelsesfare i straffeloven § 62.

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter og Kristiansand tingrett støtter forslaget om at kravet til faregrad relativiseres, slik at det kreves lavere faregrad der det står et sentralt rettsgode på spill.

Oslo politidistrikt er i likhet med utvalget av den oppfatning at det overordnede i særreaksjonssaker bør være hvilken fare gjerningspersonen utgjør i samfunnet snarere enn hvilket lovbrudd som er begått. Høringsinstansen viser til vedlegg nr. 2 til utvalgets utredning, der det gis en oversikt over hva slags lovbrudd som ble henlagt på grunn av tvil om gjerningspersonens tilregnelighet mellom 2002 og 2013. Av vedleggets tabell 2.3 fremgår det at vold er den nest største gruppen lovbrudd, med 6771 anmeldte forhold. Oslo politidistrikt skriver:

«En betydelig andel av denne gruppen er voldsutøvere som utgjør en betydelig fare for samfunnet. Oslo politidistrikt støtter fullt ut utvalgets syn om at flere av disse burde allerede kvalifisere for en særreaksjon etter gjeldende rett.»

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist støtter flertallets forslag om kun å angi én faregrad, nærliggende fare, for idømmelse av særreaksjon og skriver videre:

«Det er vanskelig nok å angi en fare for nye (volds)handlinger om man ikke skal illudere et bedre presisjonsnivå. Og det er klart at det er den fremtidige fare samfunnet skal vernes mot, for så vidt uavhengig av hva den siktede allerede har begått.»

Rogaland statsadvokatembeter gir også støtte til flertallet på dette punktet, og uttaler at et skille mellom nærliggende og særlig nærliggende fare er tilnærmet umulig å praktisere og bør ut av lovverket. Høringsinstansen mener at flertallets anvisning på at reglene er relative og skal praktiseres deretter, gir bedre veiledning. Regelen som foreslås er lettere å praktisere enn dagens regler, og dessuten mer tilpasset de reelle behov for samfunnsvern. Det fremholdes at det skal en del til for å anvende særreaksjonen, og at det sier seg selv at en i utgangspunktet vil stille krav om høyere faregrad ved mer «ordinære» krenkelser enn hvis gjentagelsesfaren gjelder den alvorligste kriminalitet, som drap og voldtekt. Høringsinstansen mener at begrepet «nærliggende» fare gir signaler om styrkegraden i farekravet, og at selv om det er skjønnspreget kan det vanskelig gjøres mer presist.

Advokatforeningen uttrykker skepsis til utvalgets forslag. Etter foreningens syn er det prinsipielt å foretrekke at det videreføres en bestemmelse hvor det fremgår uttrykkelig av lovteksten at farekravet er relativt, slik at det kreves «særlig nærliggende fare» dersom det truede rettsgode ikke er av de mest sentrale. Advokatforeningen støtter følgelig mindretallet forslag til utforming av faregraden, og mener at flertallets bemerkninger om hvilken faregrad som bør kreves, fremtrer som mindre egnet til å skape klarhet om hvordan vilkåret skal håndteres i praksis. Foreningen uttaler at det heller ikke er kjent at dagens skille mellom ulike faregrader har vist seg spesielt lite håndterbart.

Flere høringsinstanser påpeker at farlighetsprognoser er vanskelige og usikre, eller fremhever at andre forhold knyttet til slike prognoser burde vært belyst av utvalget.

Legeforeningen mener at det i tilregnelighetsutvalgets utredning underkommuniseres hvilke feilkilder og usikkerhetsmomenter som ligger i prediksjonsinstrumenter for fremtidig vold/kriminalitet:

«Spesielt vil prediksjon med en lang tidshorisont være vanskelig, og er som utredningen påpeker («risikoscenarier») knyttet til utvikling og forløp som ikke alltid er lett å forutsi.

[…]

Forsvarlig bruk av instrumenter som HCR-20 v.3 krever både opplæring og klinisk erfaring.»

Institutt for psykoterapi støtter legeforeningens syn på farlighetsvurderinger av mennesker som er dømt til særreaksjon, og understreker at farlighetsprognoser er vanskelige og usikre. Høringsinstansen mener at det i praksis blir slik at mennesker berøves sin frihet ut fra en ytterst tvilsom vurdering av fremtiden. Institutt for psykoterapi vil derfor understreke støtte til Legeforeningens krav om høye kvalitetskrav til slike farevurderinger.

Liknende synspunkter fremheves også av Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/overlege dr. med. Kjersti Narud. Høringsinstansen skriver at i dag er ikke voldsrisikovurderinger en statisk risikobedømmelse med lang tidshorisont, men en dynamisk prosess med fortløpende risikovurdering, risikohåndtering og behandling.

Høringsinnspillet fra Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst går enda lenger i samme retning. Sikkerhetsavdelingen skriver at utvalget gir inntrykk av at farlighetsvurderinger er godt egnet til å vurdere fremtidig fare for voldelige handlinger, og at de av den grunn kan brukes i rettsvesenet for å avklare om det foreligger gjentakelsesfare som tilsier idømmelse av særreaksjon og opprettholdelse av særreaksjoner. Til dette uttaler høringsinstansen:

«Psykiatriske fagmiljøer har gått bort fra slik terminologi og bruker volsdrisikovurderinger som terminologi. Utviklingen angående slike vurderinger går i retning av å vurdere faren for voldelige handlinger i behandlingssammenheng slik at man vurderer mer metoder for å redusere faren. Målsetningen er derfor å hindre vold, men ikke å forutse vold. Kliniske verktøy har utviklet seg bort fra rettens behov og det ser ut for at denne utviklingen fortsetter fremover.»

Også Mental Helse mener at utvalget har for stor tiltro til risikovurderinger som skal predikere fremtidig voldsbruk. Videre uttaler høringsinstansen seg om viktigheten av god oppfølging etter endt behandling i psykisk helsevern. Organisasjonen fremhever at uheldige boforhold og generell dårlig livssituasjon vil bidra til større voldsrisiko. Mental Helse mener at det påhviler samfunnet et ansvar for å bidra til at de sosiale vilkårene ikke ødelegger resultatet av behandling. Høringsinstansen mener at disse forholdene kan føre til at mennesker blir holdt tilbake i for lang tid og at særreaksjonen blir en form for straff der ingen kan gi deg en klar dato for utskrivning.

Sentral fagenhet for tvungen omsorg støtter utvalgets beskrivelse av området, men også de savner en redegjørelse for miljømessige betingelser for risikovurdering og håndtering:

«Ved risikovurdering av utviklingshemmede er kontekstuelle faktorene som tilgang på spesialiserte tjenester og samspill med nærpersoner avgjørende. En risikovurdering skal ikke kun være en vurdering av nivå av «farlighet», men også gi retningslinjer for hvordan redusere risikorelevante faktorer hos den vurderte og hans/hennes miljø. […]

En dom på særreaksjon innebærer ikke bare at man skal håndtere den dømte, men at også miljøet rundt, eksempelvis hjemkommunen, forpliktes til å bedre dekke den dømtes behov for derigjennom å redusere risiko for nye lovbrudd. Ofte sammenfaller de risikorelevante faktorene med den dømtes sårbarhet.»

Videre tiltrer Sentral fagenhet for tvungen omsorg utvalgets beskrivelse av det empiriske grunnlaget for risikovurderinger av ny vold, men høringsinstansen savner en beskrivelse av risiko for seksuell vold, inkludert barnemisbruk. Sentral fagenhet skriver at en stor andel av personer dømt til tvungen omsorg har dette som indekskriminalitet (type kriminalitet som resulterte i dom på tidsbegrenset tvungent opphold). Det samme gjelder i enda større grad ildspåsettelse.

Når det gjelder vilkåret i straffeloven § 62 om fare for integritetskrenkelser, uttaler Sentral fagenhet for tvungen omsorg at de tiltrer utvalgets beskrivelser, men høringsinstansen mener at lov om sosiale tjenester burde vært nevnt.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Østv/Øyvind Holst uttaler at på samme måte som diagnoser ikke løser tilregnelighetsspørsmålet, så besvarer ikke sakkyndiges prediksjon av farlighet fullt ut lovens farekriterium. Holst gir uttrykk for enighet med utvalget i at sakkyndige per i dag har for stor makt over spørsmål som de hverken bør eller har særlig forutsetninger for å løse.

5.1.6.3 Departementets vurdering

Utvalgets forslag innebærer at rettens vurderingstema forskyves noe sammenliknet med gjeldende rett. Det sentrale skal være hvilken fare gjerningspersonen utgjør, snarere enn hvilket lovbrudd som er begått.

Flere høringsinstanser har pekt på at det er vanskelig å forutse voldsrisiko, og vurderinger av fremtidig fare vil være usikre.

Etter departementets syn er ordningen med dom på tvungent psykisk helsevern nødvendig for å ivareta samfunnsvernet. Av dette følger det også at man ikke kommer utenom å måtte vurdere fremtidig voldsrisiko, til tross for at dette kan være utfordrende og vanskelig.

At farevurderinger er usikre, kan isolert sett synes å tale for at man bør legge større vekt på det begåtte lovbruddet. Det er imidlertid den fremtidige faren for lovbrudd som begrunner hele særreaksjonsordningen. Dette bør gjenspeiles i vilkårene.

Departementet er enig med utvalget i at faren for de rettsgodene som man ønsker å verne, ikke nødvendigvis beror på grovheten av den begåtte forbrytelsen. På denne bakgrunnen mener departementet, i likhet med utvalget, at fokus i noen grad bør flyttes fra det begåtte lovbruddet til fremtidig fare. Dette vil bedre samfunnsvernet.

Etter gjeldende rett er som nevnt farekravet forskjellig ettersom det begåtte lovbruddet er av alvorlig eller mindre alvorlig art. Etter utvalgets syn er det mer hensiktsmessig at farekravet varierer med hvilken fare man frykter, enn med hvilken type lovbrudd som er begått. Dette forslaget bygger på at graderingen etter gjeldende rett flytter fokus fra det som er det egentlige vurderingstemaet, nemlig om det er tilstrekkelig grunn – blant annet tatt i betraktning hvilke lovbrudd det er fare for og hvor nærliggende faren er – til å idømme en særreaksjon.

I motsatt retning kan det anføres at det hefter større usikkerhet ved farevurderingen av en person som har begått mindre alvorlige lovbrudd enn det gjør ved vurderingen av en som allerede har begått et alvorlig lovbrudd. Etter departementets syn medfører dette imidlertid ikke at man bør fortsette å ha ulike farekrav for alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd. Uansett karakteren av det tidligere lovbruddet, bør kravet til fremtidig fare være det samme, det vil si nærliggende fare for ny og alvorlig integritetskrenkelse. Det er nettopp det faktum at slik fare foreligger som begrunner ileggelsen av særreaksjon. Dette henger også sammen med at dom på særreaksjon ikke er straff, og at proporsjonalitetshensyn, som utvalget peker på, ikke bør ha avgjørende vekt.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen at kravet til fremtidig fare ikke lenger skal bero på om det begåtte lovbruddet anses å være av alvorlig eller mindre alvorlig art.

Det vil imidlertid være lettere å påvise nærliggende fare for at en person som allerede har begått alvorlige lovbrudd vil begå flere alvorlige lovbrudd, enn det vil være å påvise samme risiko hos en som så langt ikke har begått alvorlige integritetskrenkelser. Den begåtte kriminaliteten er en viktig faktor i vurderingen av hva slags fare som foreligger i fremtiden. Departementet antar derfor at kravet om nærliggende fare for alvorlige integritetskrenkelser sjelden vil være oppfylt i saker der gjerningsmannen så langt kun har begått mindre alvorlige lovbrudd. Det er imidlertid viktig at de sakene der vilkårene om fremtidig fare for alvorlige krenkelser faktisk er oppfylt til tross for at gjerningsmannen ikke tidligere har begått slik kriminalitet, omfattes av særreaksjonsordningen. Dette kan for eksempel forekomme i tilfeller der tilfeldigheter gjorde at en voldelig handling ikke fikk alvorlige konsekvenser, eller der lovbryteren har begått flere volds- eller seksuallovbrudd hvor alvorlighetsgraden har eskalert.

Departementet er videre enig i at det bare bør angis én faregrad i lovteksten – «nærliggende fare». Som spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist peker på i sin høringsuttalelse, taler det at vurderinger av hvilken fare en person vil utgjøre i framtiden er vanskelige og beheftet med usikkerhet, mot at man skal illudere et bedre presisjonsnivå ved å gradere farekravet ytterligere i lovteksten. Det bemerkes imidlertid at begrepet «særlig nærliggende fare» beholdes i bestemmelsen om særreaksjon ved lovbrudd av særlig samfunnsskadelig eller plagsom art. Dette alternativet retter seg nettopp mot gjengangerne, slik at det normalt ikke vil være et problem å påvise en slik faregrad.

Som etter gjeldende rett vil begrepet «nærliggende fare» innebære at det må foreligge en kvalifisert grad av risiko for tilbakefall, og faren må på domstidspunktet vurderes som reell. At faren for ny og alvorlig integritetskrenkelse blir gjenstand for en grundig vurdering, er av stor viktighet når kravet til begått lovbrudd blir senket, jf. punkt 5.1.5.3. Departementet understreker at det på ingen måte ligger noen automatikk i at utilregnelige som har begått én integritetskrenkelse, vil begå flere integritetskrenkelser. Departementet viser i den forbindelse til vedlegg nummer to til utvalgets utredning. Her fremgår det at av de 3479 personene som fikk henlagt «integritetskrenkende lovbrudd» grunnet tvil om utilregnelighet mellom 2002–2013, var hele 2105 registrert med kun ett henlagt forhold i perioden.

Departementet er videre enig med utvalget i at kravet til fremtidig fare i en viss grad bør være relativt, på den måten at det kreves en lavere grad av fare dersom det er risiko for de mest alvorlige integritetskrenkelsene, for eksempel drap, og omvendt ved de mindre alvorlige krenkelsene. Dette er også rettstilstanden i dag. Departementet er enig med utvalgets flertall i at det ikke er hensiktsmessig at denne nyansen i farekravet fremgår av lovteksten. Nyansen fremgår ikke av dagens ordlyd og ville komplisere lovteksten dersom den ble tatt inn.

5.1.7 Skyldkrav

5.1.7.1 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter i punkt 24.2.5.2 om et vilkår om at det må foreligge et lovbrudd vil gi særreaksjonen et for snevert anvendelsesområde. Utvalget har delt seg i tre fraksjoner hva angår denne problemstillingen. Ifølge utvalgets flertall melder problemstillingen seg fordi straffelovens systematikk i enkelte sammenhenger fordrer at det må være handlet forsettlig før man står overfor et lovbrudd:

«Det gjelder blant annet forsøkshandlinger, som er definert slik at det kreves fullbyrdelsesforsett ved at utførelsen av forbrytelsen «tilsigtedes paabegyndt», jf. straffeloven § 49, og medvirkningsansvaret, som avgrenses ut fra hva medvirkeren skjønte. […]

Psykotiske personer som begår forbrytelser, er som regel klar over hva de gjør, men motivdannelsen er sykelig. Kravet til forsett er dermed oppfylt selv om de frifinnes som utilregnelige. I slike situasjoner vil det kunne legges til grunn at det er begått et lovbrudd som forutsetter forsett, for eksempel forsøk.

Men unntaksvis kan en psykotisk person være så hallusinert at vedkommende for eksempel tror seg angrepet av djevelen og derfor dreper eller forsøker å drepe et medmenneske som ikke har truet vedkommende. Det kan anføres at en slik forsøkshandling ikke er et lovbrudd etter straffeloven. Det er ikke straffbart å forsøke å drepe djevelen. Men adferden vil i det ytre fremstå som et forsøk på å drepe et medmenneske.

Det kan være god grunn til å verne seg mot den utilregnelige som ikke har utvist forsett i strafferettslig forstand, slik som i det nevnte eksempelet.»

Etter flertallets mening må samfunnet – uavhengig av hvor utrolige gjerningspersonens vrangforestillinger måtte være – ha mulighet til å reagere hvis viktige goder står på spill og faren er tilstrekkelig. Slike saker bør fanges opp av særreaksjonen, også fordi psykisk helsevernlovens tvangshjemler gir et utilstrekkelig vern. Utvalgets flertall mener på denne bakgrunn at det avgjørende for om særreaksjonen kan idømmes, bør være om den utilregneliges adferd var farlig og om handlingen har et strafferettslig preg, ikke om den teknisk sett er et lovbrudd etter straffelovens alminnelige systematikk. Flertallet uttaler at et vilkår om lovbrudd, som i noen tilfeller innebærer et krav om forsett, ikke i tilstrekkelig grad vil sikre hensynet til andres liv, helse og frihet. Fordi straffelovens systematikk ikke fullt ut kan benyttes til å avgrense de handlinger man ønsker skal falle inn under særreaksjonsregelen, mener flertallet at det ikke finnes noen annen løsning enn å fravike straffelovens system på dette punkt. Flertallet uttaler:

«På denne bakgrunn bør det være tilstrekkelig for å anvende en særreaksjon at det er fremkalt en konkret fare for rettsgodene liv, helse eller frihet gjennom en handling som har et strafferettslig preg, og som er bragt inn for domstolen i det straffeprosessuelle sporet.»

Flertallets forslag til ordlyd lyder som følger:

«Den som i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd enten har krenket andres liv, helse eller frihet og som derfor ikke er strafferettslig ansvarlig, eller har fremkalt fare for disse rettsgoder, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern når faren for nye og alvorlige integritetskrenkelser er nærliggende.»

Videre peker flertallet på at en følge av deres forslag er at regelen rammer vidt. Også begåtte handlinger som ikke gir grunnlag for antakelser om fremtidig risiko, vil omfattes. Et eksempel er en person som tar feil av den faktiske situasjonen der også tilregnelige ville ha tatt feil, samtidig som personens tilstand kan tyde på at det er risiko for alvorlige straffbare handlinger i fremtiden. Om disse tilfellene uttaler utvalget at samfunnsvernet må anses ivaretatt i tilstrekkelig grad gjennom administrativt vedtak om tvungent psykisk helsevern.

Utvalget uttaler videre at det ikke er ønskelig med en fingeringsregel i ordlyden for å begrense reaksjonens rekkevidde i slike tilfeller, slik det har vært foreslått i juridisk teori:

«Når skyld fingeres i strafferetten, utgjør klander for at tilstanden oppstod det underliggende og bærende premiss, se 9.2.1. Overfor den utilregnelige som ikke har skyld i egen avvikstilstand, gir det liten mening å fingere forsett. Vedkommende har på et hvert tidspunkt manglet skyldevne og vurderingstemaet – «hvordan vedkommende ville handlet dersom vedkommende ikke var utilregnelig» – gir liten mening overfor den som ofte er i en psykisk avvikstilsand.»

Videre har utvalget vurdert om det for å avgrense særreaksjonens anvendelsesområde mot utilregnelige personer som mer tilfeldig begår et lovbrudd, eller for øvrig har en rettmessig grunn til å begå lovbruddet, burde innføres et begrensende krav om at den aktuelle handlingen «bærer bud om en ny krenkelse» eller lignende. Utvalget mener imidlertid at dette ivaretas ved at det under gjentakelsesvurderingen må legges vekt på «handlingens karakter»:

«Bedømmelsen må bli konkret. Det sentrale vurderingstemaet vil være forbindelsen mellom den begåtte forbrytelsen og gjerningsmannens psykiske sykdom eller tilstand, dvs. om en slik forbindelse vitner om fare for andres liv eller helse. Hvis det vedkommende gjorde lar seg forklare innenfor en normalpsykologisk ramme, vil det tale mot at det foreligger en slik gjentakelsesfare som er nødvendig for at særreaksjonen kan idømmes.»

Ett mindretall (Rieber-Mohn med tilslutning fra Langbach, Stoltenberg og Sæther) påpeker at det alltid har vært et grunnleggende krav for å idømme tvungent psykisk helsevern at det er begått et lovbrudd. Det er derfor særreaksjonen er regulert i straffeloven og karakterisert som strafferettslig reaksjon. Loven oppstiller i tillegg meget strenge krav til det begåtte lovbruddet. Bakgrunnen for det er ikke minst et proporsjonalitetssynspunkt. Mindretallet skriver at et så kraftig inngrep overfor personer som er skyld- og ansvarsfrie, bare kan legitimeres når disse har forøvd alvorlige forbrytelser som truer viktige rettsgoder. For mindretallet går en absolutt grense ved at det objektivt sett må kreves et begått lovbrudd. Prinsipielt kan ikke strafferettslige særreaksjoner begrunnes uten at dette settes som et minimumsvilkår. Deretter kommenterer mindretallet flertallets drøftelse:

«Men slik jeg har forstått det, mener også flertallet at det er tilstrekkelig med et objektivt lovbrudd, og at det således ikke er noe hinder for særreaksjonen at lovbryteren mangler forsett i tillegg til å være utilregnelig. Det er bare nå forsettet inngår som et ledd i straffebudets gjerningsbeskrivelse, slik at fraværet av forsett medfører at det heller ikke objektivt sett foreligger lovbrudd, at problemene oppstår. Og det er nettopp derfor forsøkseksemplene, hvor fullbyrdelsesforsett er definert inn i det straffbare forsøk, fremheves hos flertallet.»

Mindretallet mener at flertallets demoneksempel er noe konstruert, og at de fleste lovbrytere som begår straffbare handlinger, oppfyller kravene til forsett. Mindretallet er enig i at forsettkravet ikke vil være oppfylt dersom en person er så hallusinert at han forsøker å drepe en demon mens han i virkeligheten er i ferd med å angripe et menneske. Til flertallets uttalelse om at det da ikke foreligger et «lovbrudd», uttaler mindretallet at det er vanskelig å tenke seg et virkelig farlig forsøk uten at det objektivt sett er begått et lovbrudd, enten som en fullbyrdet legemskrenkelse eller kort og godt truende bruk av våpen. Da vil inngangsvilkåret til særreaksjon være oppfylt. Videre uttaler mindretallet:

«Men selv om vi teoretisk kan tenke oss et «rent» eksempel, gjerningsmannen bommer på demonen med sitt knyttneveslag, vil det etter min mening ikke utelukke bruk av særreaksjonen.

For å illustrere dette, er det hensiktsmessig å vende seg mot en annen utilregnelighetstilstand, nemlig den uforskyldte bevisstløshet. I motsetning til ved psykosene, er det vanskelig å tenke seg at den bevisstløse gjerningsmann kan oppfylle forsettskravet. Like fullt kan han etter gjeldende § 39 nr. 1 idømmes særreaksjonen, også ved forsøk på en alvorlig voldsforbrytelse. Den høyst teoretiske problemstilling som flertallet tar opp, er ikke problematisert i forarbeidene.

Jeg vil anta at dersom spørsmålet kom på spissen, er det fullt mulig å tolke dagens § 39 nr. l slik at særreaksjonen kan idømmes også om det unntaksvis skulle forekomme at forsettskravet ikke er oppfylt hos den utilregnelige som forsøker å begå en forbrytelse. I alle fall vil det være tilfellet hvis den eneste årsak til at forsettet mangler, er den forstyrrede psykiske avvikstilstand som gir grunnlaget for en konklusjon om utilregnelighet og manglende skyldevne. Vilkåret i gjeldende lov er på dette punkt formulert slik: «[…] en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd […]». Det er ingen dristig tolkning å forstå dette vilkåret slik at det omfatter den nettopp nevnte gjerningsmann, og at en handling som i det ytre oppfyller alle krav til et forsøk på drap, også kan gi grunnlag for særreaksjonen.

Og i så fall vil det også være mulig å tolke det forslag til lovtekst med vilkår for særreaksjonen som jeg støtter, i samme retning. Jeg fastholder imidlertid at dette er et spørsmål av mer teoretisk enn praktisk interesse, og at samfunnet ikke utsettes for noen reell risiko ved at det stilles et krav om begått lovbrudd før særreaksjonen kan idømmes.»

Ett utvalgsmedlem (Gröning) er i store trekk enig med betraktningene til mindretallet. Gröning mener imidlertid at spørsmålet om unntakstilfellet der en gjerningsperson mangler forsett på grunn av den aktuelle psykiske avvikstilstanden, er av en slik karakter at lovgiver helst bør ta stilling til det. Gröning tar utgangspunkt i at dom på tvungent psykisk helsevern er en strafferettslig særreaksjonsordning som retter seg mot en gruppe som er fri fra straffansvar og i utgangspunktet skal falle utenfor det strafferettslige reaksjonssystemet. Derfor må ordningen ha tungtveiende grunner for seg og ikke bli mer omfattende enn nødvendig. Gröning mener at hensynet bak særreaksjonsordningen – å verne borgerne mot farlige personer – ikke kan begrunne et generelt unntak fra kravet om utvist skyld, og peker på at det først og fremst er de handlinger som ellers oppfyller straffbarhetsvilkårene som er forbundet med den type fare som reaksjonen retter seg mot.

Videre skriver utvalgsmedlemmet at samme utgangspunkt også følger av reaksjonens karakter som en strafferettslig reaksjon. Særreaksjonsordningen må forstås som en ordning som retter seg mot tilfeller der gjerningspersonen er utilregnelig og derfor ikke kan rammes av straffansvar, men der det ellers foreligger en straffbar handling.

Det alminnelige strafferettslige kravet om utvist skyld i form av forsett eller uaktsomhet bør, ifølge dette utvalgsmedlemmet, derfor som utgangspunkt videreføres. Videre uttaler Gröning:

«Selv om det altså ikke finnes grunner som tilsier et generelt unntak fra det strafferettslige skyldkravet, er det i enkelte situasjoner likevel nødvendig med et unntak. Det er akkurat i den situasjonen når manglende forsett eller en villfarelse skyldes utilregnelighetstilstanden hos gjerningspersonen. Som et eksempel kan man trekke frem det demoneksempelet som de øvrige fraksjoner i utvalget også har diskutert.

I en slik situasjon bør hensynet bak særreaksjonen slå igjennom overfor skyldkravet, ellers vil hensynet til borgernes vern bli lidende.»

Gröning mener imidlertid at rettsteknisk sett bør dette problemet løses på en annen måte enn det flertallet har lagt opp til. Utvalgsmedlemmet mener at det bør tas inn følgende tillegg i lovteksten:

«Reaksjonen kan idømmes også når tilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk villfarelse, jf. § 42».

Gröning uttaler at spørsmålet retten da må ta stilling til, er om villfarelsen, eller fraværet av forsett, skyldes utilregneligheten:

«Dette må besvares ved å ta stilling til om vedkommende, i samme situasjon, også som tilregnelig ville vært i en villfarelse. Hvis så ville vært tilfellet, skal dette også legges til grunn overfor den utilregnelige. I det nevnte eksempelet blir utfallet at forsett legges til grunn, ettersom det er klart at personen som tilregnelig ville forstått at det var et menneske han forsøkte å drepe, og ikke en demon. Men den utilregnelige som var i en villfarelse som vedkommende også som tilregnelig ville vært i, skal ikke i noe tilfelle kunne idømmes en særreaksjon.»

Gröning mener at man ved denne løsningen i minst mulig grad gjør unntak fra kravet om forsett eller uaktsomhet, samtidig som særreaksjonens begrunnelse i individers vern mot farlige gjerningspersoner ivaretas på et konsistent vis.

5.1.7.2 Høringsinstansenes syn

Politihøgskolen og Unio har uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Andre høringsinstanser omtaler alle utvalgets forslag til endringer i § 62 under ett og uttaler at de støtter disse. Dette gjelder Helsedirektoratet, Haugesund kommune og Stine Sofies Stiftelse.

Høringsinstansene som uttaler seg spesifikt om spørsmålet om skyldkrav, er imidlertid jevnt over negative til å fjerne kravet til lovbrudd.

Advokatforeningen er imot utvalgets forslag på dette punkt, og uttaler:

«Særlig av hensyn til forholdsmessigheten bør en så kraftig reaksjon som dom på særreaksjon overfor personer som er skyld- og ansvarsfrie, etter Advokatforeningens syn være betinget av at gjerningspersonen har begått en alvorlig forbrytelse som krenker liv, helse eller frihet.»

Advokatforeningen mener det rent prinsipielt ikke er akseptabelt, og heller ikke nødvendig, å idømme en person som kan fremtre som farlig, men som ikke har begått noe lovbrudd, en særreaksjon. Advokatforeningen slutter seg til den begrunnelse som er gitt av det dissenterende mindretall, formulert av utvalgsleder Rieber-Mohn med tilslutning av utvalgsmedlemmene Langbach, Stoltenberg og Sæther, se punkt 24.2.5.2.3. Foreningen viser til mindretallets argumenter om at det går en absolutt grense ved at det objektivt sett må kreves et begått lovbrudd, og at strafferettslige særreaksjoner prinsipielt sett ikke kan begrunnes uten at dette settes som et minimumsvilkår. Videre viser Advokatforeningen til mindretallets uttalelse om at de resterende farlige, som ikke har begått et lovbrudd, må tas hånd om i helsevesenet, eventuelt ved bruk av tvang etter psykisk helsevernloven.

Også Mental Helse mener at det må være et særlig klart rettsprinsipp at lovbrudd må være begått før en særreaksjon idømmes.

Videre tar spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist sterkt avstand fra at man skal ha mulighet til å idømme særreaksjon uten begått lovbrudd. Rosenqvist støtter utvalgsleders dissens, og uttaler at psykisk helsevernloven § 3-3 (farekriteriet) må være det som benyttes for å gi pasienten behandling dersom det ikke er begått noe lovbrudd. Hvis dette ikke synes tilstrekkelig, mener Rosenqvist at helselovgivingen og sykehuskapasiteten må endres.

Helsedirektoratet og Kristiansand tingrett gir også støtte til uttalelsene til utvalgets mindretall i utredningens punkt 24.2.5.2.3. I likhet med Rosenqvist anfører Kristiansand tingrett at dersom det ikke foreligger noe lovbrudd er det mer naturlig å ivareta samfunnsvernet gjennom administrativt ilagt tvungent psykisk helsevern. Kristiansand tingrett uttaler videre at politiet kan benytte seg av psykisk helsevernloven § 3-6. Høringsinstansen mener dessuten at mindretallets forslag favner vidt sammenliknet med dagens krav om «alvorlig» krenkelse, og at det må vurderes om lovbruddet bør kvalifiseres i lovteksten for at regelen ikke skal favne for vidt.

Oslo statsadvokatembeter uttaler på generelt grunnlag at de i det vesentlige slutter seg til forslag og uttalelser fra Rieber-Mohn, Stoltenberg og Sæther. Det må dermed antas at embetet i det vesentlige slutter seg til dette mindretallet også når det gjelder spørsmålet om lovbrudd.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Østv/Øyvind Holst mener flertallets forslag om å fjerne kravet til lovbrudd berører hele grunnlaget for strafferettslige særreaksjoner, og uttaler:

«Lovbrudd er det som gir straffelovgivningen mening eller legitimitet, og dissensene fra Rieber-Mohn, Langbach, Sæther, Stoltenberg og Groning kan nok sees i lys av dette.»

ICJ-Norge (Den Internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling) mener som utgangspunkt at utilregnelighet må avvikles som straffrihetsgrunn og erstattes av nøytrale straffrihetsgrunner som gjelder alle, i første rekke spørsmål om subjektiv skyld som tar den individuelle gjerningsmanns situasjon i betraktning. Høringsinstansen legger videre til grunn at dagens utilregnelighetsregel bare vil ha selvstendig betydning hvor generelle straffrihetsgrunner ikke foreligger, i praksis først og fremst hvor gjerningsmannen har handlet forsettlig. ICJ-Norge uttaler at en rettferdig rettergang er avhengig av blant annet at ethvert forsvarsgrunnlag er tilgjengelig for alle, herunder subjektiv skyld, nødverge, nødrett, samtykke og rettsstrid.

Også We shall overcome tar til orde for at reglene om utilregnelighet bør fjernes og at det strafferettslige ansvar i stedet bør bygge fullt ut på de øvrige straffbarhetsbetingelsene. Videre mener We shall overcome at ingen skal idømmes særreaksjoner i form av tidsubestemt innesperring i psykiatriske og andre tvangsregimer. Etter høringsinstansens syn gir CRPD ikke adgang til tvangsoverføring til særlige institusjoner for mennesker med funksjonshemninger eller medisinsk behandling uten fritt og informert samtykke, jf. punkt 4.6.

Selv om We shall overcome ikke uttaler seg direkte om spørsmålet om skyldkravet i det straffebudet som skal danne grunnlag for særreaksjonen må være oppfylt for at tvungent psykisk helsevern skal kunne idømmes etter straffeloven § 62, peker de på hensyn som er relevante i vurderingen av dette spørsmålet. Høringsinstansen uttaler blant annet:

«Også mennesker med funksjonsnedsettelser har rett til å ta del av den samme straffeprosess og de samme skyldspørsmålsvurderinger andre nyter godt av, herunder muligheten for å frikjennes fordi vedkommende ikke har utvist den skyld som straffebudet krever eller at det foreligger straffrihetsgrunner, for eksempel nødrett, nødverge eller samtykke. Det er som nevnt en vesentlig og prinsipiell forskjell på det å bli frikjent basert på at skyld ikke foreligger, eller at det foreligger straffrihetsgrunner, enn det er å bli frikjent basert på at man er kategorisert som «utilregnelig».

Det er rimelig å anta at en del av de personer som i dag havner inn under utilregnelighetsreglene, og kanskje til og med idømmes særreaksjoner, ville kunne blitt frikjent basert på at skyldkravet ikke var oppfylt eller at øvrige straffbarhetsvilkår ikke var tilstede. I straffesaker der det er spørsmål om utilregnelighet, vil retten, etter å ha vurdert om tiltalens poster objektivt sett rammes av de aktuelle straffebud, gå videre til å vurdere utilregnelighetsspørsmålet. Dersom retten basert på bevisvurderingen kommer til at vedkommende er å anse som «utilregnelig» og vedkommende frikjennes på dette grunnlaget, så kommer ikke nødvendigvis spørsmål om skyldkravet var oppfylt, eller om det forelå andre straffrihetsgrunner, opp. I alle fall ikke i saker hvor det ikke er lagt ned påstand om særreaksjoner. «Utilregnelighet» utelukker formell straff uten hensyn til hvordan man ser på spørsmålet om vedkommende har utvist skyld, nettopp fordi vedkommende anses «uten skyldevne».

Retten kan også gå videre til å vurdere om vedkommende skal ilegges særreaksjoner. I realiteten risikerer en person som for eksempel har handlet i faktisk villfarelse, og skulle gått straffri fordi skyldkravet ikke var oppfylt, å bli dømt til frihetsberøvelse i psykiatrisk institusjon på ubestemt tid. Fordi vedkommende anses uten skyldevne, vil vedkommende også her risikere å ikke få den samme vurdering av skyldkravet som andre. Det er uklart hvordan dette spørsmål pr. i dag rent faktisk praktiseres i norske domstoler. Som utvalget skriver; «I juridisk teori hevder enkelte at objektiv overtredelse av gjerningsbeskrivelsen ikke er tilstrekkelig, slik at kravet til forsett må være oppfylt. Andre antar at kravet ikke kan gjelde helt unntaksfritt, og underbygger det med å vise til at formålet med særreaksjonsordningen tilsier at det ikke stilles krav om subjektiv skyld. Problemstillingen er altså ikke ansett avklart, verken i lovens ordlyd, forarbeidene eller i praksis».»

5.1.7.3 Departementets vurdering

Det har lenge vært usikkerhet knyttet til spørsmålet om skyldkravet i det straffebudet som skal danne grunnlag for særreaksjonen må være oppfylt for at tvungent psykisk helsevern skal kunne idømmes etter straffeloven § 62. Spørsmålet har ikke vært avklart hverken i lovteksten, forarbeidene eller rettspraksis. I juridisk teori har meningene vært delte. Enkelte har hevdet at kravet til forsett må være oppfylt. Andre har ment at mye taler for at det er tilstrekkelig at de objektive vilkårene for straff er oppfylt, mens atter andre har antatt at kravet til forsett ikke kan gjelde helt unntaksfritt og begrunnet dette med at formålet med særreaksjonsordningen tilsier at det ikke stilles krav om subjektiv skyld.

En side ved dette spørsmålet er hvilken betydning det skal ha for anvendelse av straffeloven § 62 at en utilregnelig gjerningsperson er i faktisk villfarelse. Straffeloven § 25 slår fast at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Spørsmålet blir aktuelt blant annet der en utilregnelig person har forstyrrede sanseopplevelser, og for eksempel tror seg angrepet når han ikke er det, eller tror at han angriper en demon når han i realiteten angriper et menneske. I slike tilfeller vil vedkommende være i faktisk villfarelse og ikke oppfylle kravet til forsett.

Som utgangspunkt må man skille mellom utilregnelighetsvurderinger og forsettsvurderinger. Det er ingen ting i veien for at en utilregnelig person kan utvise subjektiv skyld i straffelovens forstand. Det som særpreger den utilregnelige er at han ikke kan klandres for å ha utvist skylden, jf. Jacobsen, Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern (Bergen 2004) side 68.

Som utvalgets mindretall peker på i punkt 24.2.5.2.3 side 354, vil også de fleste psykotiske personer som begår lovbrudd oppfylle kravet til forsett. Mindretallet minner her om at det strafferettslige forsettskravet ikke trekker inn motivet for handlingen. Det krever bare at gjerningsmannen har oppfattet de elementene ved handlingen som gjør den til en forbrytelse.

Etter departementets syn taler tungtveiende grunner for at utgangspunktet bør være at skyldkravet i det aktuelle straffebudet må være oppfylt for at særreaksjon skal kunne idømmes. Departementet vil i det følgende begrunne dette standpunktet.

For det første anser departementet skyldkravet som så prinsipielt viktig innen strafferetten, at det allerede av den grunn er riktig å beholde det som vilkår også ved dom på særreaksjon.

For det andre mener departementet at en utilregnelig ikke bør kunne idømmes særreaksjon når vedkommende er i faktisk villfarelse, dersom også en tilregnelig person kunne havnet i villfarelse i den aktuelle situasjonen. Et eksempel kan være at en utilregnelig person våkner av at brannvesenet bryter seg inn i boligen midt på natten. Det brenner i huset, og brannvesenet forsøker å hjelpe vedkommende ut. I forvirringen over at noen stormer inn på soverommet midt på natten oppfatter personen ikke at det brenner og at det er brannvesenet som kommer, men tror seg angrepet av en innbruddstyv og går derfor til angrep på brannmannen. Slike villfarelser kan ramme også tilregnelige personer, og den utilregnelige bør ikke kunne idømmes særreaksjon på bakgrunn av hendelsen når en tilregnelig som utgangspunkt ville gått straffri. Departementet mener at det er et prinsipielt sett riktig utgangspunkt at argumentet om faktisk villfarelse skal være gyldig for alle, også utilregnelige.

Det kan selvfølgelig hevdes at dersom vilkåret om gjentakelsesfare og vilkåret om nødvendigheten av samfunnsvern en sjelden gang er oppfylt i et slikt tilfelle (det viser seg for eksempel at personens psykiske tilstand medfører at det er nærliggende fare for alvorlige straffbare handlinger i fremtiden), vil behovet for særreaksjon være til stede selv om den faktiske villfarelsen ikke skyldtes utilregnelighetstilstanden.

Departementet mener likevel at det må foreligge et lovbrudd for at særreaksjonsordningen, som er regulert i straffeloven, skal ha legitimitet. En rekke høringsinstanser har gitt utrykk for samme syn, herunder Advokatforeningen, Helsedirektoratet, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst v/Øyvind Holst, Kristiansand tingrett og Mental Helse. Også spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist tar sterkt avstand fra at man skal ha mulighet til å idømme særreaksjon uten begått lovbrudd. Både Rosenqvist og Kristiansand tingrett fremholder at psykisk helsevernloven § 3-3 må være hjemmelen som benyttes for å gi en person behandling dersom det ikke er begått noe lovbrudd. Dette er departementet enig i. Departementet kan på denne bakgrunnen ikke følge forslaget til utvalgets flertall på dette punktet.

Utvalgets flertall peker på at et krav om forsett kan medføre vanskelige bevisspørsmål. Departementet mener på bakgrunn av det ovennevnte at det likevel er prinsipielt riktig å holde fast ved et skyldkrav.

Samtidig er det på det rene at tilstanden som har medført utilregnelighet kan være så symptomtung at gjerningspersonen ikke oppfyller forsettkravet av den grunn. I noen tilfeller kan for eksempel en utilregnelighetstilstand medføre at personen er så hallusinert at vedkommende tror at han forsøker å drepe en demon eller seg selv, mens han i realiteten går til angrep på et annet menneske. I disse tilfellene vil kravet til forsett ikke være oppfylt. Dermed kommer spørsmålet om særreaksjon etter straffeloven § 62 forutsetter at forsettvilkåret er oppfylt eller ikke, på spissen. Spørsmålet er behandlet i Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utgave ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther (Oslo 2016) side 542:

«Skal det forhold at den psykotiske tilstand også har medført manglende forsett forhindre at medborgernes liv og helse beskyttes ved en særreaksjon? Det må være forsvarlig å søke en løsning langs disse linjer: Dersom utilregnelighetstilstanden arter seg slik at den fullstendig fratar gjerningsmannen den mentale tilstedeværelse som er en forutsetning for å handle forsettlig, er det naturlig å se utilregneligheten som det dominerende og egentlige grunnlag for straffriheten. Det manglende forsett er en nødvendig følge av utilregneligheten. Men dersom den ytre situasjon i gjerningsøyeblikket er slik at også en tilregnelig person kunne tenkes å ta feil av faktiske omstendigheter som er avgjørende for skyldspørsmålet, vil resultatet lett bli et annet.»

Etter departementets syn tilsier behovet for samfunnsvern med styrke at muligheten til å ilegge særreaksjon bør være til stede i de tilfellene der manglende forsett er en direkte konsekvens av utilregnelighetstilstanden. Samfunnet har vel så stort behov for å verne sine borgere mot voldelige handlinger begått i en hallusinert tilstand, som når voldslovbrudd utføres forsettlig. I slike tilfeller mener departementet at hensynet bak særreaksjonen bør slå igjennom overfor skyldkravet.

Etter departementets syn bør lovgiver ta stilling til dette unntaket fra forsettkravet. Dette gjelder ikke minst fordi det har vært forskjellige oppfatninger om hva som er den riktige løsning. Departementet følger dermed dissensen til utvalgsmedlem Gröning på dette punktet.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen et nytt siste ledd i straffeloven § 62, der man slår fast at overføring til tvungent psykisk helsevern kan idømmes også når utilregnelighetstilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk villfarelse, jf. § 25. Det følger av departementets forslag at forsett som utgangspunkt må foreligge for at særreaksjon etter straffeloven § 62 skal kunne idømmes.

I de aller fleste tilfeller der gjerningsmannen er utilregnelig, vil skyldkravet være oppfylt: Vedkommende vet hva han gjør (for eksempel dreper et menneske), men motivet er forrykt (han vil hjelpe det andre mennesket til himmelen). I de tilfellene der gjerningspersonens tilstand er så symptomtung at vedkommende for eksempel hallusinerer og derfor ikke har forsett (man tror for eksempel at man dreper en demon, ikke et menneske) vil imidlertid departementets forslag sikre at særreaksjon skal kunne idømmes. Samtidig innebærer forslaget at dersom villfarelsen ikke var en følge av utilregnelighetstilstanden, men like gjerne kunne rammet en tilregnelig person, vil vilkårene for særreaksjon ikke være oppfylt.

Denne løsningen er i tråd med synspunkter hos blant annet Jacobsen, op. cit. side 75. Sistnevnte skriver at forslaget innebærer at man «fingerer skyld», slik man gjør ved rus. Utvalgets flertall har vært kritisk til en slik løsning, se utredningen side 356. Utvalget uttaler at når skyld fingeres i strafferetten, utgjør klander for at tilstanden oppstod det underliggende og bærende premiss. Derfor mener flertallet at det gir liten mening å fingere forsett overfor den utilregnelige, som ikke har skyld i egen avvikstilstand.

Departementet mener at denne innvendingen ikke kan tillegges avgjørende vekt. Regelen departementet foreslår i § 62 siste ledd tydeliggjør at utgangspunktet er at faktisk villfarelse som straffrihetsgrunn skal være tilgjengelig også for utilregnelige, på samme måte som for andre. Formålet med regelen er altså å verne utilregnelige mot å bli idømt særreaksjon på bakgrunn av handlinger som ikke skiller seg fra hvordan tilregnelige ville opptrådt i en tilsvarende situasjon. Departementet mener at dette er prinsipielt viktig. Det er imidlertid også viktig av hensyn til samfunnsvernet at særreaksjon kan idømmes når integritetskrenkelser begås i for eksempel hallusinert tilstand. Behovet for samfunnsvern er ikke mindre da enn når forsett foreligger. At det gjøres unntak fra utgangspunktet om at villfarelse som straffrihetsgrunn er tilgjengelig også for utilregnelige, er dermed nødvendig av hensyn til beskyttelse av andres liv, helse og frihet, og er ikke begrunnet i klanderverdighet eller lignende.

Avslutningsvis er det grunn til å drøfte ett særlig spørsmål som kan oppstå i forbindelse med blant annet sterk bevisstløshet, jf. straffeloven § 20. Departementets forslag til ordlyd i § 62 siste ledd treffer slik det er formulert ovenfor ikke tilfellene der forsett ikke foreligger på grunn av for eksempel sterk bevissthetsforstyrrelse eller andre tilstander som ikke er forenlige med å inneha forsett.

Spørsmålet om bevisstløshet er behandlet i Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utgave ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther (Oslo 2016) side 542:

«Innenfor de få tilfellene som her er aktuelle utenfor den selvforskyldte rusen, vil det normale være at kravet til forsett ikke er oppfylt: Den sterke bevissthetsforstyrrelsen fratar jo den rammede nettopp de mentale funksjoner som regelmessig vil være en forutsetning for å utvise forsett. I alle fall vil det være nærliggende å reise en rimelig tvil om forsettskravet er oppfylt i disse tilfeller. Skulle det utelukke bruk av særreaksjonen, ville samfunnet stå uten virkemidler i enkelte tilfeller hvor det kan være stor fare for nye alvorlige lovbrudd. Og her vil heller ingen andre tvangsmidler enn de strafferettslige stå til rådighet. Psykisk helsevernloven vil ikke være anvendelig.»

Departementet er usikker på hvor praktisk dette spørsmålet er, men mener uansett at det er viktig at loven gir et klart unntak fra forsettskravet i de tilfellene der den aktuelle utilregnelighetstilstanden medfører at det ikke er meningsfullt å snakke om forsett, samtidig som det er nærliggende fare for alvorlige integritetskrenkelser i fremtiden og særreaksjon anses nødvendig for å verne samfunnet. En kan for eksempel tenke seg at dette kan være aktuelt ved demenstilstander.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at straffeloven § 62 siste ledd skal lyde som følger:

«Særreaksjon kan idømmes også når utilregnelighetstilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk villfarelse, jf. § 25, eller at gjerningspersonen ellers var i en tilstand som ikke er forenlig med å inneha forsett.»

5.1.8 Krav om nødvendighet

Utvalget drøfter nødvendighetsvilkåret som i dag følger av straffeloven § 62 i utredningens punkt 24.2.4 side 350.

Utvalget slår fast at et inngrep overfor en utilregnelig lovbryter først er tilstrekkelig begrunnet når det er forholdsmessig. Dette utgangspunktet ligger også til grunn for gjeldende straffelov § 62, som fastslår at særreaksjonen må være nødvendig for å ivareta hensynet til samfunnsvernet.

Utvalget skriver at hva som er nødvendig, vil bero på hvilket gjennomslag hensynet til samfunnsvernet skal ha. Det skal kun gripes inn overfor lovbrytere dersom det er en nærliggende fare for at interessene som søkes vernet blir krenket. Hvis det finnes andre og mindre inngripende måter å ivareta samfunnsvernet på, skal tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg ikke idømmes. Det skal derfor sees hen til hvilke tilbud samfunnet for øvrig har å gi lovbryteren. Utvalget skriver at i praksis vil vurderingstemaet være om det er eller kan bli iverksatt tvangsvedtak i medhold av psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og eventuelt barnevernloven, og om tiltaket i så fall gir samfunnet tilstrekkelig vern.

Utvalget mener at det er et problem at dagens nødvendighetsvilkår sjelden blir gjenstand for en grundig drøftelse. Utvalget nevner et konkret eksempel fra rettspraksis:

«Illustrerende er høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt. 2005 s. 1091. I saken ble det lagt til grunn at det foreligger en slik nærliggende fare som loven krever «dersom tvangsmedisineringen […] opphører». Høyesterett drøftet ikke nærmere under hvilke omstendigheter tvangsmedisinering vil opphøre, slik at en eventuell farlig situasjon vil oppstå, men nøyde seg med å fastslå at gjerningspersonen «mangler sykdomsinnsikt og motsetter seg nødvendig medikamentell behandling».

En slik drøftelse bør ikke være en fullgod begrunnelse for et så tungt inngrep som en strafferettslig særreaksjon. Skal særreaksjon idømmes, må det kreves at det er en viss utsikt til at nødvendig medisinering vil opphøre, for eksempel fordi domfelte vil komme til å seponere bruken, kunne få manglende oppfølgning, betingelsene for administrativ tvangsmedisinering vil kunne bortfalle, eller den vil falle bort av andre grunner.»

Utvalget foreslår i denne forbindelse at straffeloven § 62 tilføyes et nytt fjerde ledd, samtidig som dagens passus om at særreaksjon må «anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet», fjernes. Utvalgets forslag til nytt fjerde ledd lyder som følger:

«Hvis mindre inngripende tiltak gir et tilstrekkelig vern mot nye integritetskrenkelser, kan overføring ikke idømmes.»

Utvalget skriver i særmerknadene at forslaget til nytt fjerde ledd gir uttrykk for proporsjonalitetsprinsippet. Utvalget presiserer at dersom mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige for å ivareta formålet med særreaksjonen, kan den ikke idømmes selv om de øvrige vilkårene som følger av § 62 skulle være oppfylt.

For øvrig gir utvalget ingen begrunnelse for hvorfor de fraviker vilkåret i gjeldende rett om at særreaksjon må anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet.

Hva gjelder høringsinstansenes syn, har Den rettsmedisinske kommisjon uttalt at man ikke kan se at endringen i utkastet til ny § 62 fjerde ledd er nødvendig. For øvrig har Politihøgskolen og Unio uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Etter departementets syn er det uklart hva som er årsaken til at utvalget velger å omformulere nødvendighetsvilkåret.

Dagens vilkår om at særreaksjon må anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet er nærmere beskrevet i Prop. 122 L (2014–2015) Endringer i straffeloven 2005 mv. (strafferettslige særreaksjoner m.m.) punkt 3.7.1 side 36:

«Et fjerde grunnvilkår er at en særreaksjon må «anses nødvendig for å verne samfunnet», jf. straffeloven 1902 § 39 første punktum. I straffeloven 2005 kreves det tilsvarende at en særreaksjon må være «nødvendig for å verne andres liv helse eller frihet», jf. § 62 første ledd. Andre hensyn, for eksempel at lovbryteren vil ha helsemessig gevinst av en overføring til helsevesenet, kan ikke begrunne særreaksjonen. Retten må foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering av om det skal idømmes en særreaksjon.»

Ved denne skjønnsmessige helhetsvurderingen skal det legges vekt på hvor alvorlig kriminalitet som er begått, hvor stor sannsynlighet det er for ny kriminalitet, hvor alvorlige handlinger det er fare for, hvilken sinnstilstand den tiltalte er i og hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom psykisk helsevernloven. Ved vurderingen av omfanget og alvoret av lovbruddene vil det være relevant å se hen til hvilke konsekvenser disse vil ha for andre borgere eller for viktige samfunnsinteresser.

Videre uttaler departementet i punkt 3.7.4.3 på side 40 i ovennevnte proposisjon:

«I rettspraksis har vurderingen av dette vilkåret i praksis falt sammen med vurderingen av om det foreligger gjentakelsesfare. Spørsmålet om det foreligger gjentakelsesfare bør imidlertid prinsipielt sett holdes adskilt fra spørsmålet om en særreaksjon er nødvendig, det vil si om det foreligger grunn for samfunnet til å verne seg mot denne faren. […]

Reaksjonen kan derimot ikke begrunnes i gjengjeldelsesbetraktninger, for eksempel synspunkter om at samfunnet bør ha anledning til å gi lovbryteren en eller annen form for reaksjon på lovbruddet for å markere at en tar avstand fra handlingen. I så tilfelle vil reaksjonen få et pønalt preg som ikke harmonerer med det prinsipp som ligger til grunn for straffeloven 2005 § 20 om at personer som er strafferettslig utilregnelige er uten skyldevne og ikke skal møtes med straff.»

Departementet legger til grunn at nødvendighetsvurderingen som gjeldende § 62 gir anvisning på, er bredere enn utvalgets forslag til § 62 nytt fjerde ledd. Etter departementets syn skal det foretas en bred nødvendighetsvurdering før særreaksjon ilegges. Dette er særlig viktig når kravet til begått lovbrudd lempes, jf. punkt 5.1.5. Gjeldende retts krav til begått lovbrudd av alvorlig art har snevret inn antallet saker der særreaksjon har vært aktuelt. Når dette vilkåret foreslås endret, er det desto viktigere å beholde et nødvendighetsvilkår for å sikre at særreaksjon, som er et inngripende tiltak, ikke anvendes i andre tilfeller enn der det er nødvendig av hensyn til samfunnsvernet og dermed også forholdsmessig. Dette innebærer at det skal foretas en grundig helhetsvurdering der alle momentene sees i sammenheng, slik at det er helhetsbildet som avgjør om særreaksjon kan ilegges, selv om alle øvrige vilkår isolert sett er oppfylt. Departementet følger derfor ikke opp utvalgets forslag på dette punktet, men går inn for å beholde gjeldende retts krav om at særreaksjon må anses nødvendig for å verne samfunnet.

5.1.9 Utilregnelighetsvilkåret – tvungen omsorg og tvungent psykisk helsevern

Utvalget drøfter vilkåret om utilregnelighet i punkt 24.2.2 og kommer ikke med noen endringsforslag i denne forbindelse.

I punkt 4.9.3 slår departementet fast at begrepet «alvorlig sinnslidelse» etter forslaget til ny § 20 er ment å kunne omfatte både alvorlige psykiske, somatiske og organiske sykdommer som gir seg utslag på sinnet. Det er således uten betydning hvordan tilstanden oppstod, enten dette skyldes nevrologiske lidelser (hjernesvulst, demens, Parkinsons eller Alzheimers), hjerneskade (etter slag mot hodet eller flåttbitt), infeksjons- og parasittsykdommer (malaria), seksuelt overførbare sykdommer (herpes eller syfilis), feberdelirier, autismeforstyrrelser, abstinenser etc. Departementet utelukker heller ikke at enkelte er så syke på grunn av sammensatte (komorbide) diagnoser at de samlet sett burde kvalifisere til psykisk helsevern og ikke fengsel. Det avgjørende er symptomtyngden, slik at det foreligger en vesentlig brist i virkelighetsforståelsen og/eller funksjonsevnen. Det vil bero på en helhetsvurdering hvorvidt denne svikten er av en slik art og tyngde at vedkommende kan anses å være «utilregnelig». Se for øvrig punkt 4.9.3.

En rekke høringsinstanser er skeptiske til at denne utvidelsen vil kunne innebære at personer med demens, hjerneskader, autistiske trekk og somatiske lidelser dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Departementet er enig i at disse personene ikke nødvendigvis får spesialtilpasset helsehjelp i psykiatriske avdelinger, som kan mangle kompetanse på slike tilstander. Departementet legger likevel til grunn at en helseinstitusjon vil være bedre rustet enn kriminalomsorgen til å ivareta denne pasientgruppen. Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist påpeker i høringen at senil demente og alvorlig hjerneskadede vil kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern og legges inn i psykogeriatriske avdelinger, mens personer uten klar psykosediagnose som er lettere psykisk utviklingshemmede med tilleggsproblematikk vil kunne dømmes til tvungen omsorg. Rosenqvist mener videre at personer med normal til høy intelligens med omfattende autistiske trekk som er så dårlig fungerende at de er utilregnelige, antakelig vil bli best ivaretatt i psykiatrien, men at dette bør avgjøres i hver enkelt sak etter en hensiktsmessighetsvurdering.

På denne bakgrunnen er departementet kommet til at det bør foreslås at reaksjonen tvungen omsorg skal kunne benyttes også når utilregnelighetsgrunnlaget er forslaget til ny bestemmelse i straffeloven § 20 annet ledd bokstav a eller b, slik også Universitetssykehuset Nord-Norge HF v/Psykisk helse- og rusklinikken har foreslått i høringsrunden. Departementet foreslår en slik endring for å legge til rette for at pasienter som kan ha et vedvarende omsorgsbehov skal kunne få en mer hensiktsmessig tilrettelegging på enheter for tvungen omsorg, for eventuelt senere å sluses ut til kommunene, dersom dette anses forsvarlig.

Konkret foreslår departementet å endre straffeloven §§ 62 og 63. I dag viser § 62 til gjeldende § 20 bokstav b og d, det vil si til tilstandene «psykotisk» og «sterk bevissthetsforstyrrelse». Straffeloven § 63 viser til § 20 bokstav c, det vil si til høygradig psykisk utviklingshemming. Departementet foreslår at både § 62 og § 63 skal vise til forslaget til ny § 20 annet ledd, det vil si til alle tre grunnlag for utilregnelighet. På denne måten vil det være opp til rettens skjønn å avgjøre hvilken av særreaksjonene, tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern, som er den riktige for den enkelte gjerningspersonen.

5.2 Gjennomføring av tvungent psykisk helsevern

5.2.1 Gjeldende rett

For å kunne ta stilling til om det bør gjøres endringer i hvordan tvungent psykisk helsevern gjennomføres, må det først vises til hvordan særreaksjonen er regulert i dag. Innholdet i en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er i stor grad overlatt til den faglig ansvarlige ved den aktuelle institusjon og dennes medisinske skjønn. I regelverket er det inntatt enkelte minimumskrav og rettssikkerhetsgarantier som i korte trekk kan oppsummeres med følgende:

1. Etter psykisk helsevernloven § 5-3 skal den som er overført til tvungent psykisk helsevern de første tre ukene ha døgnopphold i en institusjon. Den videre behandling er opp til den faglig ansvarlige.

2. Videre har domfelte den grunnleggende retten til å få prøvd oppholdets lovlighet etter ett år, jf. straffeloven § 65 tredje ledd.

3. Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør ved dom om reaksjonen skal opprettholdes, jf. straffeloven § 65 fjerde ledd.

4. Etter psykisk helsevernloven § 4-2, jf. § 1-1 – som også gjelder for pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern, jf. § 5-1 – skal restriksjoner og tvang innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket.

5. Etter at de tre ukers innledende døgnopphold er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i psykisk helsevernloven § 3-5, påklages til kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 5-4. Klageberettiget er domfelte selv, nærmeste pårørende samt påtalemyndigheten.

6. Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av en lege og to legmedlemmer (hvorav det stilles krav til at én selv skal ha vært i det psykiske helsevern, ha vært nærstående eller på annen måte representere pasientinteresser), jf. psykisk helsevernloven § 6-2.

7. Kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. § 5-4, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf. psykisk helsevernloven § 7-1 siste punktum.

5.2.2 Generelle utgangspunkter

Utvalget drøfter ulike alternative reguleringer av det nærmere innholdet i det tvungne psykiske helsevern i «straffesporet», og om det bør være andre regler for hvordan reaksjonen skal gjennomføres. De ulike forslagene til utvalget som vil bli omtalt i dette kapittel er i stor grad begrunnet i hensynet til befolkningens forventning om beskyttelse mot denne gruppen lovbrytere som man antar er farlige. Fra tid til annen blir det reist kritikk mot at personer som blir dømt til tvungent psykisk helsevern slipper ut for raskt.

Departementet vil innledningsvis minne om at i selve kjernen av begrepet utilregnelighet ligger det at vedkommende var så syk på handlingstidspunktet at han ikke kan klandres for lovbruddet. Utover samfunnsvernet, må hovedmålsettingen med reaksjonsformen tvungent psykisk helsevern være å legge til rette for at den enkelte – der det er mulig – blir så frisk og ufarlig som nødvendig for å kunne leve et alminnelig liv. Dette gjelder uavhengig av hvor alvorlig eller grufullt lovbruddet som ligger til grunn for idømmelsen er. Det må betraktes som et ubetinget gode for samfunnet at vedkommende derfor blir så frisk at vedkommende kan sluses ut av institusjonen og tilbake i et vanlig liv. Dette gjelder også om tilbakeføringen skjer relativt kort tid etter lovbruddet, på grunn av velfungerende medikasjon eller annen behandling. Å anføre at vedkommende «har sluppet for lett» eller liknende bryter med selve grunntanken bak hele ordningen.

5.2.3 Utvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Utvalget har som nevnt vurdert flere ulike endringer i gjennomføringen av tvungent psykisk helsevern. Forslagene gjennomgås hver for seg nedenfor med tilhørende uttalelser fra høringsinstansene. Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig med en samlet drøftelse av forslagene, i punkt 5.2.4.

5.2.3.1 Opphold i lukket institusjon

Utvalget foreslår at retten skal kunne fastsette at særreaksjonen skal gjennomføres i en lukket psykiatrisk institusjon for å sikre et stabilt behandlingsopplegg for den dømte og for å verne samfunnets øvrige borgere. Dette innebærer at retten vil sette en ramme for den faglig ansvarliges utøvelse av sitt arbeid, som sikrer at det ikke må tas stilling til hvilken fare lovbryteren til enhver tid utgjør. Det nærmere innholdet under gjennomføringen, herunder innvilgelse av permisjoner, bør overlates den faglig ansvarlige i tråd med dagens ordning etter psykisk helsevernloven. Utvalget finner ikke grunn til å reservere bruk av lukket institusjon for de domfelte som utgjør en risiko for særlig alvorlig kriminalitet. Lovteknisk bør det reguleres særskilt hva opphold i lukket institusjon skal innebære, og det anbefales et tillegg til § 3 i psykisk helsevernforskriften.

Med en regel om at særreaksjonen skal gjennomføres i lukket institusjon, men uten minstetid, vil domfelte uansett ha rett til å få prøvd oppholdets lovlighet etter ett år, jf. straffeloven § 65 tredje ledd.

Høringsinstansene er delt i synet på lukket institusjon. Blant annet Asker og Bærum politidistrikt, Borgarting lagmannsrett (med støtte fra Agder lagmannsrett), Det nasjonale statsadvokatembetet, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/Stål Bjørkly og Pål Grøndahl, Kristiansand tingrett, Riksadvokaten, Rogaland statsadvokatembeter, Stine Sofies Stiftelse og Trondheim kommune er alle positive til forslaget om slik anbringelse.

Det nasjonale statsadvokatembetet begrunner sitt syn på denne måten:

«Hva gjelder gjennomføringen av særreaksjonen er vi enig i at det bør være mulig å avsi dom for at den kategorien utilregnelige lovbrytere hvis særlige fare for andres liv og helse det i overskuelig fremtid er liten utsikt til å behandle, skal ha døgnopphold i lukket psykiatrisk institusjon.»

Rogaland statsadvokatembeter støtter forslaget, men uttaler seg om sin erfaring med psykisk helsevern og legger til:

«Jeg må dog bemerke (jeg har personlig erfaring med et tosifret antall slike saker) at jeg ikke kan gi eksempler på lemfeldighet fra behandlingsinstitusjonen med å overføre personer for raskt ut fra lukkede institusjoner til friere forhold. I flere tilfeller har det vært konferert med påtalemyndigheten før dette gjøres. Men det vil vel være en betryggelse for fornærmede, etterlatte og lokalsamfunn, at slike vilkår kan bli satt. Ikke minst også fordi disse får en viss forventning om at gjerningsmannen er tilstrekkelig sikret en tid fremover og ikke kan risikere å møte han på gaten når som helst.»

Det er også en rekke høringsinstanser som er negative til forslaget, herunder blant annet Advokatforeningen, Den rettsmedisinske kommisjon, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Haukeland universitetssykehus, Legeforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mental Helse, spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist, Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus, Sørlandet sykehus, Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk psykisk helse og rusbehandling og Psykisk helse- og rusklinikken UNN HF.

Advokatforeningen mener at utformingen av særreaksjonen må overlates til det psykiske helsevern; både ut fra hensynet til domfelte og ut fra hensynet til samfunnsvernet. Høringsinstansen begrunner sitt syn slik:

«Det vil for det første være de behandlingsansvarlige som best kan vurdere både sykdomsutvikling, funksjonsnivå og behandlingsbehov. Døgnopphold i institusjon kan være både unødvendig og negativt i forhold til behandlingsbehov og funksjonsnivå, og når domfelte pr definisjon skal fritas for straff, kan ikke et straffebehov begrunne slik innesperring.

For det andre må det med styrke fremholdes at det med dagens ressurssituasjon i det psykiske helsevern vil være uakseptabelt om pasienter som idømmes særreaksjon skal ha forrang til et svært begrenset antall sengeplasser. Tilsvarende forslag til dom på døgnopphold i institusjon i NOU 1974: 17 møtte betydelig motstand og var en viktig del av begrunnelsen for at Særreaksjonsutvalget ble nedsatt i 1985. Og i dette utvalgets forslag i NOU 1990: 5 var følgelig innholdet i og utformingen av særreaksjonen overlatt den behandlingsansvarlige, se psykisk helsevernloven kap.5. Det het om dette bl. a:

«Domstolen vil ikke kunne vurdere hvilken behandlingsform som vil være best i det enkelte tilfellet, f.eks. døgnopphold i institusjon eller poliklinisk ambulant behandling. Behovene vil dessuten kunne endre seg over tid. l tillegg til at det her i første rekke dreier seg om medisinske vurderinger, bør det psykiske helsevern også gis en mulighet for å prioritere sine begrensete ressurser.» (side 75)

I dag, 25 år senere, er det i enda større grad grunn til å advare sterkt mot at domstolene skal gis en adgang til å beslaglegge døgnplasser i psykiatrien nærmest ut fra en gjengjeldelsestankegang. Utvalgets forslag på dette punkt vil dessuten lett kunne få som resultat et vesentlig dårligere samfunnsvern. Oppbevaring av særreaksjonsdømte uten behandlingsbehov i psykiatriske institusjoner vil mest sannsynlig skje til fortrengsel for alvorlig psykisk syke som fortsatt ikke har begått noe lovbrudd, men som har sterke behandlingsbehov. Ved at deres behandlingsbehov ikke kan bli ivaretatt, vil resultatet kunne bli at slike pasienters farlighet ikke blir håndtert slik det ellers ville ha vært mulig.»

Den rettsmedisinske kommisjon er også imot en slik ordning og uttaler:

«DRK kan ikke se at det skal være behov for denne lovendringen. […]

Så lenge den faglig ansvarlige for vedtak følger adekvate retningslinjer for gjennomføring av særreaksjonen, og gjør dette i nært samarbeid med påtalemyndigheten, vil en person i behov av en lukket post få det. At retten skal kunne sette en slik ramme er et klart brudd med det utvalget selv legger til grunn for gjennomføringen av dom til tvungent psykisk helsevern. DRK har i tillegg problem med å se hvordan retten og eventuelt sakkyndige med noen som helst sikkerhet kan predikere behov for et slikt tiltak som eventuelt den vedtaksansvarlige ikke selv da ville se behovet for. Som ved ovenstående begrunnelse for hvor lenge et heldøgnsopphold i institusjon bør vare, bør vurderingen av hvilket sikkerhetsnivå dette oppholdet bør være på, måtte være begrunnet i den dømtes tilstand og hvorvidt et alternativt tilbud vil være tilfredsstillende for å ivareta samfunnsvernet.»

Helsedirektoratet mener at dom til opphold i lukket avdeling ikke er et egnet tiltak for å bedre samfunnsvernet og uttaler følgende:

«Den gruppen pasienter forslaget vil være aktuell for vil uansett ha opphold i lukket institusjon en tid etter observasjonstiden, etter en individuell vurdering. Helsepersonell er vant til å vurdere sikkerheten og det er ikke grunn til å tro at samfunnssikkerheten vil bli bedre av rettspålagt varighet og plassering. Det bør tilligge psykisk helsevern å vurdere hvilke rammer de ulike pasienter trenger til enhver tid, også de pasienter som blir overført ved dom.

På denne bakgrunn fraråder Helsedirektoratet å innføre en regel om at retten kan idømme opphold i lukket institusjon. Det anbefales at dagens system opprettholdes, og at det heller arbeides med andre tiltak for å øke kvaliteten, senke variasjon av klinisk praksis og øke muligheten for kontroll under gjennomføring for å sikre samfunnsvernet.»

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist mener at det ikke er behov for en slik regel og kommenterer følgende:

«Man må imidlertid vurdere om det faktisk har vært et sikkerhetsmessig problem med dagens ordning. Det er det ikke noen erfaring for. Dersom det i fremtiden skulle dukke opp flere svært farlige psykotisk gjerningsmenn, så vil neppe større grad at styring fra domstolene gi en sikrere omsorg. De farligste blir lenge i institusjon!

Det vil heller være i forhold til de mindre farlige dømte at uenighet mellom behandler og domstol/påtalemyndighet kan bli et problem. I slike saker vil kanskje media og andre reagere på at pasienten har for mye frihet etter en primitiv forståelse av at gjerningsmannen heller burde sone enn å bli friskere og derved ufarlig for samfunnet.

Det er også verd å huske at dom til tvungent psykisk helsevern ikke er noen straff, og det er helt ulogisk å tenke at behandlingens varighet på noe vis skal være proporsjonal med en straffereaksjon. Lovbryteren må få adekvat behandling og samfunnet sikres. Dersom dette kan skje raskt, pasienten blir frisk og samfunnet blir beskyttet, er det ikke på sin plass å komme med uttalelser som at da har lovbryteren sluppet for lett.»

Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst knytter noen kommentarer til utvalgets bruk av begrepet «lukket institusjon» og bemerker følgende:

«Siden det ikke finnes noe i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste som heter «lukkede psykiatriske avdelinger» er det ikke klart hvilken type psykiatriske avdelinger det henvises til. Det kan være nærliggende å tenke at det henvises til sikkerhetsavdelingene i landet, men dette fremgår ikke klart av rapporten. Det er dog viktig å presisere at ingen psykiatrisk avdeling er organisert slik at alle pasienter er innestengte bak låste dører. Som regel har pasienter varierende utgangsstatus og det er varierende tiltak rundt hver pasient. Det praktiseres altså behandling og samfunnsvernet ivaretas for de dømte med ulike tiltak, som ikke alle nødvendigvis dreier seg om lukkede dører. Hvis Tilregnelighetsutvalget tenker seg innføring av en slags fengselslignende lukkede avdelinger, som de som idømmes minstetid skal være i, kan det være behov for omfattende endringer av psykiatrien og sikkerhetspsykiatrien i landet for å imøtekomme slik ordning.»

St. Olavs hospital avdeling Østmarka er også kritiske til ressursbruken et slikt tiltak vil medføre for helsevesenets ellers begrensede ressurser.

Sykehuset Telemark uttaler seg uten å ta klart stilling til forslaget.

5.2.3.2 Minstetid

I forlengelsen av drøftelsen om anbringelse i lukket institusjon, har utvalget vurdert hvorvidt retten også bør gis adgang til å fastsette minstetid på tre år i slik institusjon uten adgang til å begjære opphør mens minstetiden løper. Forslaget er begrunnet i den ro og forutberegnelighet rundt behandlingen en slik minstetid ville medføre, i tillegg til samfunnsvernet.

Utvalgets flertall anbefaler ikke bruk av minstetid uten adgang for domfelte til å begjære opphør. Flertallet begrunner sitt syn i at mye kan endre seg i løpet av tre år, og at i de helt klare sakene er domstolsbehandlingen heller ikke særlig ressurskrevende.

Utvalgets mindretall mener det er grunn til å innføre en adgang til å ilegge minstetid på inntil tre år i tilfeller der det er klart at helsetilstanden ikke vil bedre seg i løpet av perioden, og hensynet til samfunnsvernet tilsier en lengre tids lukket institusjonsanbringelse. Både hensynet til ro rundt behandlingsopplegget og befolkningens forventning om beskyttelse taler for en slik minstetid. Videre er det ressursbesparende ikke å ha domstolsbehandling der utfallet er gitt på forhånd. Mindretallet har fremsatt et tilhørende lovforslag.

Høringsinstansene er delt i synet på minstetid. Det er en rekke høringsinstanser som deler synet til utvalgets flertall om at det ikke bør innføres regler om minstetid, herunder blant annet Advokatforeningen, Legeforeningen, Den rettsmedisinske kommisjon, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Mental Helse, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels– og rettspsykiatri Helse Sør Øst v/overlege dr med Kjersti Narud, Seksjon psykose behandling, Oslo universitetssykehus, Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist og Sørlandet sykehus.

Advokatforeningen begrunner sitt syn med at det ville være uheldig om domstolene skulle kunne binde opp psykiatriens sterkt begrensede ressurser over et lengre forhåndsfastsatt tidsrom.

Legeforeningen uttaler på sin side:

«Legeforeningen støtter seg til flertallets vurdering og finner ikke grunnlag for å innføre en regel om minstetid. Når personer etter straffeloven har fått dom på overføring til tvungent psykisk helsevern skal det i behandlingsopplegget regelmessig gjennomføres vurdering av voldsrisiko og legges planer for håndtering av eventuell voldsrisiko, for eksempel i forbindelse med regelmessige kontrollundersøkelser, videreføringer i behandlingssystemet, ved vurdering av forlengelse av dommen, og eventuelt hvis det fremmes krav om opphør av dommen.

Legeforeningen mener det eventuelt vil være riktigere å gi påtalemyndigheten bedre og tydeligere muligheter og forpliktelser til oppfølging, for eksempel overfor kontrollkommisjonen.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet bemerker følgende:

«Ombudet vil fremheve at mindretallets forslag om en minimumssoningstid i psykisk helsevern vil tilsi at reaksjonen overfor de som anses å være utilregnelige og dermed fraskrives rettslig handleevne, vil ligne mer på straff og ikke behandling. Dette tilsier at disse tar en form for dobbel ulempe – både at deres rettslige handleevne ikke anerkjennes og at de får en straffelignende reaksjon. Ombudet mener dette reiser spørsmål om usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.»

Lovisenberg Diakonale Sykehus begrunner sitt syn slik:

«Det vil være beheftet med stor tvil om man ut fra en helsetilstand kan fastslå at en person ikke vil bedre seg i løpet av en 3-års-periode. Lovisenberg Diakonale Sykehus sin erfaring er at mange av pasientene dømt til tvunget psykisk helsevern får en klar bedring i sin tilstand etter utskrivelse fra lukket institusjon. Dette handler sannsynligvis om at den dømte kan oppta mer normale aktiviteter som jobb, jobbtrening og sosial omgang med familie og venner.

En minstetid på 3 år vil også kunne redusere helseforetak sitt behov for tilgjengelige behandlingsplasser for pasienter som kan være farlige, men som ikke er dømt til tvunget psykisk helsevern. Dette vil forringe sykehus og foretak sitt generelle ansvar for samfunnsvern i andre saker enn de som kommer som resultat av dom.»

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst v/Stål Bjørkly og Pål Grøndahl støtter på sin side at det settes en minstetid på ett år, som i realiteten er i tråd med forslaget om anbringelse i lukket institusjon, hvor overprøvingsadgangen etter gjeldende rett kan skje etter ett år.

Blant annet Asker og Bærum politidistrikt, Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Det nasjonale statsadvokatembetet, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Kristiansand tingrett, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Stine Sofie Stiftelse og Rogaland statsadvokatembeter støtter mindretallets forslag om at det skal innføres en minstetid på tre år.

Asker og Bærum politidistrikt begrunner sitt syn med følgende:

«En slik minstetid på for eksempel inntil tre år, vil som mindretallet påpeker, gi en stabil og forutsigbar behandlingssituasjon i tillegg til å oppfylle befolkningens forventning om beskyttelse fra farlige lovbrytere. I tillegg vil det også være ressursbesparende å unngå domstolsbehandling av saker hvor resultatet ofte er gitt på forhånd. Dersom forholdene ved siktedes situasjon endrer seg i vesentlig retning, vil det være en tilstrekkelig garanti ved at påtalemyndigheten til enhver tid kan kreve opphør av særreaksjonen.»

Riksadvokaten uttaler seg om i hvilke tilfeller retten skal kunne idømme en slik minstetid:

«Muligheten skal kunne brukes når retten mener at det ikke er realistiske utsikter til at det tvungne psykiske helsevernet skal kunne opphøre i perioden eller at reaksjonen skal kunne gjennomføres med mindre inngripende tiltak. En ny prøving før den aktuelle perioden er over vil dermed være formålsløs, og tvert imot kunne virke forstyrrende på en behandling.»

Etter Oslo statsadvokatembeters syn, bør det også vurderes om det ikke i særlig tilfelle bør kunne fastsettes en minstetid som er lengre enn tre år. Høringsinstansen uttaler:

«Det er noen saker der sykdomsbildet er ganske konsistent og faregraden likeså. Det vil oftest komme til uttrykk i uttalelser fra institusjonen og de sakkyndige. I slike tilfeller bør det vurderes om ikke domstolene burde gis adgang til å fastsette en minstetid på fem år. Dette kunne formuleres som en unntaksregel fra 3 års regelen.»

Dette synspunktet – om muligheten for en lengre minstetid enn tre år i særlige tilfeller – støttes også av Riksadvokaten.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst v/overlege dr med Kjersti Narud som i utgangpunktet ikke støtter mindretallets forslag, fremsetter likevel et alternativt forslag om minstetid etter en tid i institusjon. Hun skriver følgende:

«Kanskje kunne man heller gjøre en vurdering av om det kan idømmes minstetider etter en viss tidsperiode, som for eksempel tre år, hvor en ser om tilstanden er varig og alvorlig. En ville da kunne idømme forlengelser på tre år av gangen, hvor den dømte ikke har mulighet til å klage i løpet av perioden, for å unngå den belastningen dette utgjør både for offer/fornærmede, helsevesenet, justissektoren, og ikke minst den dømte selv. Det vil ikke være riktig hverken for den dømte eller for den psykiatriske avdelingen som skal gi behandling dersom en pasient som raskt blir frisk av sin psykoselidelse, må være innelåst i en lukket psykiatrisk enhet i inntil tre år. Man kan ikke la hensynet til den allmenne rettsoppfatning være med på å utforme loven på en slik måte at man risikerer at personer blir værende i lukkede døgnavdelinger når det ikke lenger er behandlingsmessig eller samfunnssikkerhetsmessig behov for det.»

5.2.3.3 Ulike prøvingsintervaller ved vurderingen av opphør

Utvalget har vurdert om lovbruddets alvorlighetsgrad bør ha betydning for prøvingsintervallenes lengde. Dette er ikke tilfelle i dag (ett års intervall uansett), og utvalget konkluderer også med at lovbruddet eller dets alvorlighetsgrad, ikke kan ha betydning for gjennomføringen av særreaksjonen. Å innføre en slik ordning ville gitt særreaksjonen et mer straffende preg.

Høringsinstansene har ikke uttalt seg spesifikt om dette temaet.

5.2.3.4 Klage og rettslig prøving

I dag er påtalemyndighetens kontroll med gjennomføringen av særreaksjonen begrenset til en klagemulighet til kontrollkommisjonen i visse tilfeller, jf. psykisk helsevernloven § 5-4. Utvalget er bedt om å vurdere om dagens ordning med klage til kontrollkommisjonen er hensiktsmessig eller om påtalemyndigheten også bør kunne bringe saken inn for retten.

Utvalget har også fått videreformidlet en henvendelse fra Riksadvokaten til departementet, der det stilles spørsmål ved klageordningen basert på en konkret sak. Nærmere bestemt bes utvalget drøfte om klageretten burde omfatte ikke bare utskrivning og overføring til opphold i andre institusjoner eller andre tiltak, men også for eksempel permisjoner gitt med tillatelse av den faglig ansvarlige.

Utvalget mener at det av hensyn til samfunnsvernet neppe er behov for at klageretten utvides som foreslått. Utvalget legger til grunn at den ansvarlige for behandlingen vil sikre samfunnsvernet i tilstrekkelig grad, og at påtalemyndigheten har begrensede faglige og faktiske forutsetninger for å overprøve den faglig ansvarliges vurderinger. Samtidig understreker utvalget at denne konklusjonen må sees i lys av at utvalget går inn for at retten skal kunne fastsette opphold i lukket institusjon overfor en gruppe utilregnelige lovbrytere der det er liten utsikt til bedring, og at hensynet til samfunnsvernet således allerede er ivaretatt.

Videre skriver utvalget:

«Allerede i dag har påtalemyndigheten plikt til en viss oppfølgning under gjennomføringen. I praksis skjer dette på bakgrunn av informasjon fra det psykiske helsevern. En adgang til å bringe spørsmål om gjennomføringen inn for retten, vil i realiteten forutsette at påtalemyndigheten til enhver tid må følge opp gjennomføringen av særreaksjonen.»

Utvalget har kommet til at det er lite hensiktsmessig og unødig ressurskrevende å tillegge påtalemyndigheten en slik oppgave. Utvalget skriver:

«Psykiaterne, psykologene, og de som for øvrig arbeider ved institusjonen, besitter den faglige kompetansen, er nærmest pasienten og har ansvaret for den daglige oppfølgningen. Dermed er det også disse som har den beste forståelse av hvordan samfunnsvernet og pasientens behandlingsmuligheter bør ivaretas.»

Utvalget mener derfor at det er grunn til å behandle disse spørsmålene om gjennomføringen, herunder spørsmålet om permisjoner, innenfor de alminnelige ordningene som gjelder for det psykiske helsevern. Det grunnleggende prinsippet om at helsevernet skal ha stor grad av frihet til å fastsette reaksjonens nærmere innhold bør videreføres. Utvalget skriver at det på denne bakgrunnen ikke er grunn til å gjøre påtalemyndighetens klageadgang mer omfattende enn den er i dag. I tillegg til at samfunnsvernet vil ivaretas ved dom på opphold i lukket institusjon, har påtalemyndigheten etter utvalgets syn virkemidler til å sikre viktige sider av samfunnsvernet under gjennomføringen:

«Sentralt er at påtalemyndigheten mottar informasjon som gir grunnlag for å vurdere om det bør nedlegges besøksforbud, jf. straffeprosessloven § 222 a. Et eventuelt besøksforbud vil sette rammer for gjennomføringen av særreaksjonen ved at domfelte pålegges å ikke oppholde seg på bestemte steder. Det er også adgang for retten til å idømme kontaktforbud i medhold av straffeloven § 33. Det vil kunne reageres med tvangsmidler mot manglende overholdelse.»

Utvalget drøfter også om det bør gjøres endringer i psykisk helsevernloven § 5-4 for å tydeliggjøre at kontrollkommisjonen også skal ivareta samfunnsvernet.

Utvalget skriver at kontrollkommisjonen har tre typer oppgaver, nemlig å behandle klager, føre kontroll og føre tilsyn med pasientenes velferd. I første rekke står det å ivareta pasientenes rettssikkerhet i møte med det psykiske helsevernet. Utvalget mener at det er grunn til å tydeliggjøre at kontrollkommisjonens rolle også innebærer å føre kontroll med at hensynet til vern av borgernes liv, helse og frihet ivaretas, og foreslår derfor at psykisk helsevernloven § 5-4 første ledd annet punktum endres slik (endringer i kursiv):

«Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-5, påklages til kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket fremstår som urimelig ut fra hensynet til den domfelte, til andres liv, helse og frihet, til plasseringsalternativene og forholdene ellers. Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende og påtalemyndigheten.»

Høringsinstansene gir på sin side støtte til utvidede kontrollmuligheter for påtalemyndigheten, selv om det er relativt få som uttaler seg om dette spørsmålet.

Legeforeningen mener at flere forhold knyttet til ansvar- og rollefordeling mellom helsevesen og påtalemyndighet ville vært bedre og tydeligere ivaretatt dersom man ga påtalemyndigheten utvidet mulighet til klage og adgang til å bringe flere forhold inn for rettslig prøving:

«Selv om faglig ansvarlig besitter den faglige kompetansen og er nærmest pasienten med ansvar for daglig oppfølging, så bygger mange av vurderingene hva gjelder faregrad og samfunnsvern på juridiske begrep og vurderinger, som faglig ansvarlig ikke har forutsetninger for å foreta, verken forut for innleggelse, og heller ikke underveis i et behandlingsopplegg.»

Legeforeningen skriver at klageadgangen ved utskriving og overføring i stor grad vil kunne bøte på dette og ivareta disse vurderingene. Samtidig understreker foreningen at samme vurderinger må foretas ved permisjoner. Legeforeningen mener at adgangen påtalemyndigheten har til å nedlegge besøksforbud og kontaktforbud ikke vil eliminere risikoen for samfunnet i disse tilfellene:

«Når en skade først er skjedd hjelper det ikke at det i ettertid kan reageres med tvangsmidler mot manglende overholdelse. Heller ikke fornærmedes og etterlattes rettigheter i forbindelse med varsling vil fullstendig kunne eliminere en slik risiko, selv om slike regler vil kunne bidra til at de kan innrette seg.»

Legeforeningen mener derfor at det er grunn til å utrede nærmere hvorvidt påtalemyndigheten bør gis en noe utvidet klageadgang eller deltakende rolle ved spørsmål om permisjoner. Også i saker om overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon vil liknende hensyn etter høringsinstansens syn kunne gjøre seg gjeldende. Foreningen uttaler også at det bør arbeides for et nærmere samarbeid mellom politiet, kriminalomsorgen og det psykiatriske behandlingsapparatet.

Sistnevnte synspunkt om økt samarbeid mellom ansvarlig helseinstitusjon og påtalemyndigheten fremheves også av St. Olavs Hospital avdeling Østmarka.

Spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist uttaler at hun vil foreslå en regelendring som hun ikke finner omtalt. Rosenqvist foreslår at også påtalemyndigheten bør kunne påklage kontrollkommisjonens avgjørelse til domstolen. Hun uttaler videre at en slik klage til domstolene bør ha oppsettende virkning, slik at man er sikker på at overføring fra for eksempel lukket avdeling til åpen avdeling eller DPS blir grundig rettslig behandlet dersom både behandlers og kontrollkommisjonens behandling av saken ikke er tilfredsstillende. Dette vil etter hennes syn redusere behovet for utvalgets andre forslag om at man allerede under hovedforhandling skal ta stilling til hvor lenge pasienten skal være i lukket avdeling.

Oslo politidistrikt stiller spørsmål ved hvorfor kontrollkommisjonen skal ha anledning til å overprøve den faglige ansvarlige når det foreligger en dom på tvungent psykisk helsevern. Høringsinstansen mener at det er mer naturlig at en beslutning om overføring til annen institusjon bør kunne prøves av domstolen, da det er domstolen som har tildelt ansvaret for gjennomføringen av særreaksjon til den faglig ansvarlige. Oslo politidistrikt mener at i likhet med beslutning om forlengelse eller opphør av dom til tvungent psykisk helsevern, bør overføringsvedtak kunne fremmes for retten ved klage fra pasient, nærmeste pårørende og påtalemyndigheten. Dette er særlig viktig dersom domfelte skal overføres til et lavere sikkerhetsnivå.

Også Helsedirektoratet mener at det er behov for å styrke påtalemyndighetens mulighet for kontroll av gjennomføringen av dom til tvungent psykisk helsevern. Helsedirektoratet går imot forslaget om at retten skal kunne fastsette opphold på lukket institusjon. Denne typen beslutninger bør overlates til det psykiske helsevern. Samtidig mener direktoratet at det kan være behov for å skape større grad av trygghet for at helsevesenets beslutninger er riktige. En måte å gjøre dette på kan etter høringsinstansen oppfatning være å styrke påtalemyndighetens rolle under gjennomføringen. Dette vil etter Helsedirektoratets syn være mer formålstjenlig enn forslaget om at retten skal bestemme om behandlingen skal skje i lukket institusjon:

«Påtalemyndigheten har som oppgave å ivareta samfunnssikkerhet og har uansett en interesse i saken. De bør få en mulighet til å klage til Kontrollkommisjon ved kritiske overganger under gjennomføringen av særreaksjonen. Med kritiske overganger tenker Helsedirektoratet på endringer i gjennomføringen av behandlingen som innebærer større frihet for pasienten. Dette er første rekke aktuelt ved overføringer i henhold til psykisk helsevern loven § 4-10 og §5-4, hvor påtalemyndigheten allerede har klagerett i disse sakene bør påtalemyndigheten også få utvidet adgang til rettslig overprøving av Kontrollkommisjonens vedtak i§ 4-10 og § 5-4 saker, jf. psykisk helsevern loven § 7-1.

Helsedirektoratet mener at det også bør vurderes om andre avgjørelser, som for eksempel overføring fra lukket til åpen post og lignede avgjørelser, bør kunne påklages til kontrollkommisjonen, men da uten mulighet for videre rettslig overprøving. Dette er kritiske overganger med tanke på samfunnssikkerheten som påtalemyndigheten bør kunne få prøvet forsvarligheten av.»

Helsedirektoratet er videre enig i at kontrollkommisjonens vurderingstema presiseres i psykisk helsevernloven § 5-4, slik at det tydelig fremgår at hensynet til samfunnsvern er en sentral del av den helhetsvurdering kontrollkommisjonen skal foreta.

Helsetilsynet på sin side er derimot kritisk til sistnevnte endringsforslag. Høringsinstansen peker på at Kontrollkommisjonen i dag skal vurdere klager på den faglig ansvarliges vurdering av behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Helsetilsynet mener at utvalgets forslag til endringer i § 5-4 vil medføre at kontrollkommisjonen får utvidet sitt ansvar til å prøve om vedtaket fremstår som urimelig ut fra hensynet til den domfelte, men også av hensyn til medborgernes rett til liv, helse og frihet. Helsetilsynet mener at disse begrepene gir grunnlag for atskillig bruk av skjønn, både for den faglig ansvarlige som fatter vedtaket, og for kontrollkommisjonen som eventuelt skal overprøve et slikt vedtak. Tilsynet kunne ønsket en bredere drøftelse av disse utfordringene.

St. Olavs Hospital avdelingØstmarka uttaler at det etter deres oppfatning følger av psykisk helsevernloven § 7-1 at beslutninger i kontrollkommisjonen kan påklages til domstolen også av påtalemyndigheten, og at denne ordningen gjelder både administrativt tvangsinnlagte der påtalemyndigheten har begjært innleggelse og i saker vedrørende dømte. Høringsinstansen er derfor ikke sikker på om en endring av lovteksten er nødvendig på dette punkt. Departementet bemerker at denne oppfatningen av gjeldende rett er vanskelig å forene med lovens ordlyd.

St. Olavs Hospital avdeling Østmarka peker videre på at det også i dag i stor grad er slik at helseinstitusjonen beslutter endringer i frihet og lavere sikkerhetsnivå for dømte til tvungen psykisk helsevern i samråd med politi og påtalemyndighet, fordi politiet anses å ha en spesiell kompetanse på trusselvurderinger i denne sammenheng. Denne høringsinstansen foreslår at det nedfelles i lov eller forskrift at det skal være et tett samarbeid om de dømte mellom ansvarlig helseinstitusjon og politi- og påtalemyndighet for å trekke gjensidig veksler på kompetanse i blant annet sikkerhetsvurderinger.

Folkehelseinstituttet uttaler at de støtter utvalgets hovedkonklusjon om at det skal være opp til påtalemyndigheten å avgjøre når den særreaksjonsdømte kan få endringer i behandlingsrammene, for eksempel permisjoner eller overføring til poliklinisk oppfølgning. Departementet bemerker at man ikke kan se at utvalget har kommet med et slikt forslag.

5.2.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn bør man vurdere de ulike forslagene gjengitt i punkt 5.2.3 opp mot hverandre som ulike alternativer for å trygge allmennhetens interesse i at samfunnsvernet blir forvaltet på best mulig måte. Å finne rett balanse mellom hensynet til behandling og omsorg for domfelte som ikke kan klandres på den ene siden, og samfunnsvernet og allmennhetens tillit til at systemet passer på de farlige domfelte på den andre siden – samtidig som man må legge til rette for at de begrensede ressursene anvendes på beste måte – er krevende. Etter noe tvil har departementet kommet frem til at den beste løsningen vil være å tydeliggjøre at kontrollkommisjonen skal ta hensyn til vern av andres liv, helse og frihet i sine avgjørelser, samt å gi faglig ansvarlig plikt til, dersom særlige grunner tilsier det, å konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon.

Innledningsvis vil departementet knytte noen kommentarer til utvalgets bruk av begrepet «lukket institusjon». Det har kommet frem i høringsrunden at utrykket «lukket institusjon» ikke er entydig definert per i dag, det vil ofte heller være tale om at ulike pasienter har ulik «utgangsstatus» på en institusjon, enn at en post i sin helhet er lukket. Å finne en egnet måte å regulere dette på i lovverket er uansett mulig, men det er klart at begrepet må nærmere defineres. Forslaget om lukket institusjon kan man langt på vei også se på som et forslag om at regelen om tre ukers innledende døgnopphold i en institusjon etter psykisk helsevernloven § 5-3, forlenges vesentlig.

I forbindelse med denne proposisjons hovedtanke om et renere skille mellom juss og medisin, er det grunn til å bemerke at et forslag om lukket institusjon og minstetid, der det overlates til dommeren å forhåndsregulere forhold som ellers skal følge av det medisinskfaglige skjønn, bryter med denne overordnede målsetningen. I forlengelsen av dette bryter forslaget også med det grunnleggende prinsippet om at det er det psykiske helsevern som har ansvar for gjennomføringen av særreaksjonen og at påtale og domstol i hovedsak har en kontrollfunksjon.

Videre bygger forslagene på at retten på forhånd skal kunne bestemme om det er behov for slike tiltak, eventuelt flere år frem i tid. Dette er et usikkert foretagende, og departementet tviler på om domstolene vil kunne predikere fremtiden bedre enn den vurdering som helsepersonell kan foreta fortløpende. Det fremstår som tvilsomt at påtale og domstolene skal være bedre egnet til å foreta forsvarlige forhåndsvurderinger av hvor personer idømt tvungent psykisk helsevern skal plasseres, enn den faglig ansvarlige og eventuelt kontrollkommisjonen som foretar vurderingen basert på status der og da.

Det er dessuten en risiko for overforbruk av anbringelse i lukket institusjon og minstetid. Utvalgets valg av ordlyd når det gjelder lukket institusjon, at det «ikke er utsikt til snarlig og vesentlig bedring», kan bidra til at dette blir idømt i større grad enn hva som er intensjonen, særlig ved alvorlige lovbrudd. Dette vil kunne gi særreaksjonen et sterkere straffepreg. I forslaget om endringer i vilkårene for særreaksjon, omtalt ovenfor i punkt 5.1.7.3, har departementet gjort rede for at fokus skal forskyves noe i retning av hvilken fare gjerningspersonen utgjør, snarere enn hvilket lovbrudd som er begått. Det er nærliggende at retten på domstidspunktet, ved vurderingen av om lukket institusjon og minstetid skulle idømmes, i vesentlig grad ville se hen til det begåtte lovbrudd. Dette vil lett bli galt når det skal være den fremtidige faren for lovbrudd som begrunner hele særreaksjonsordningen.

En annen tilgrensende innvending er at det kan settes spørsmålstegn ved hvor ofte det med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan fastslås at det vil være behov for opphold i lukket institusjon over en slik tidslengde som et forslag om minstetid ville medføre. Man risikerer også at personer som begår særlig grusomme lovbrudd idømmes opphold i lukket institusjon «for sikkerhets skyld», selv om vedkommende for eksempel blir medisinert og raskt kommer seg.

Minstetid i lukket institusjon kan videre reise spørsmål om det er heldig at domstolene i realiteten gjør prioriteringer innen det psykiske helsevern. Med de begrensede ressursene innen psykisk helsevern – ikke minst for slike døgnplasser som er aktuelle å bruke – kan samfunnsvernet tenkes å bli svekket idet personer idømt tvungent psykisk helsevern i lukket institusjon fortrenger andre og kanskje farligere pasienter. Samtidig erkjenner departementet at det må antas at et overveiende flertall av personer som eventuelt idømmes slikt opphold, uansett ville blitt i institusjon i en lengre periode.

Både når det gjelder lukket institusjon og minstetid, kan man oppsummeringsvis fra høringsrunden trekke et grovt skille mellom påtalesiden, som i overveiende grad er positive til forslagene, og til aktører fra helsevesenet, som er negative. Departementet har også merket seg i høringsrunden at argumentet om at det ved opphold i lukket institusjon, eventuelt med minstetid, sikres ro og et stabilt behandlingsopplegg, ikke i særlig grad tilskyndes av aktørene innen det psykiske helsevern. Det er juristene som ikke har hverdagen sin i behandlingen av psykisk syke, som viser til dette argumentet. Det er derfor nærliggende å karakterisere argumentet som mer teoretisk begrunnet, enn basert på erfaringer om behov for en slik regulering i det virkelige liv.

Et moment i helhetsvurderingen som departementet tillegger stor vekt, er at det i høringsrunden ikke er gitt utrykk for at det foreligger noen reelle behov for at domstolene skal avgjøre på forhånd hvordan reaksjonen skal gjennomføres. Det er departementets inntrykk at det ikke er noe overhengende behov for en ordning med lukket institusjonsplassering eller minstetid. Det synes heller ikke å være slik at det psykiske helsevern er slepphendt med samfunnssikkerheten i saker der det er idømt tvungent psykisk helsevern. Tvert imot er det høringsinstanser som påpeker at de farligste blir lenge i institusjon. Departementets hovedinntrykk er at de som er idømt tvungent psykisk helsevern ivaretas på betryggende vis av det psykiske helsevern, i hvert fall de farligste. Det legges til at en særreaksjon uansett ikke skal være mer omfattende eller langvarig enn hensynet til samfunnsvernet tilsier.

Departementet har også vurdert om domstolene, som i sin behandling av saken hører bevisførselen og får fremlagt en rekke av straffesaksdokumentene, derfor i praksis skulle være bedre egnet til å foreta en forsvarlig vurdering av samfunnsvernet, i motsetning til helsepersonell som i kraft av sin profesjon mer rendyrket vurderer sykdom og riktig behandling. Spørsmålet er om domstolene skulle evne å foreta en mer overordnet vurdering, basert på alle sider av saken, herunder også eventuelt hensynet til fornærmede. I høringsrunden er det som sagt ovenfor ikke gitt utrykk for at det er behov for endringer i dagens system. Departementet har inntrykk av at det psykiske helsevern i tilstrekkelig grad avveier de ulike hensyn som må tas med i vurderingen. Videre er påtalemyndigheten, som besitter alle straffesaksdokumentene, uansett allerede gitt en rolle i gjennomføringen, ved at faglig ansvarliges vedtak kan påklages til kontrollkommisjonen. Påtalemyndigheten vil på denne måten være med på å sørge for at vurderinger av domfeltes farlighet ikke i for ensidig grad knyttes til vedkommendes sykdomsutvikling, men at det blir tatt hensyn til alle sider av saken.

Forslag om lukket institusjon og minstetid kan også ut fra fornærmedes ståsted være ønskelig, slik at fornærmede er sikret at domfelte over en viss tidsperiode holdes unna det alminnelige samfunnsliv. I grufulle saker er det forståelig at for eksempel regelen som gir domfelte rett til en årlig prøving av oppholdets lovlighet, kan være en meget stor belastning for fornærmede. Departementet mener på sin side at for den utilregnelige lovbryteren som ikke kan klandres for lovbruddet, kan ikke hensynet til fornærmede isolert sett være med på å styre reaksjonens lengde og utforming. Dette ville være galt. Tvungent psykisk helsevern skal idømmes for å sørge for at farlige personer som har begått alvorlige lovbrudd mens de hadde en alvorlig sinnslidelse, holdes borte fra samfunnet slik at nye lovbrudd unngås. Hensynet til fornærmede, som departementet vil understreke at er viktig i alle straffesaker, må her ivaretas på andre måter, gjennom for eksempel varsling, se punkt 5.5 nedenfor.

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at det ikke skal innføres nye regler om ulike prøvingsintervaller for opphør. En slik ordning ville for de mest alvorlige sakene lett kunne resultere i at prøvingsintervallene automatisk ble lengre enn hva som ellers ville være riktig, da den enkeltes helse og utvikling kan endre seg underveis. En slik ordning ville også gi særreaksjonen et mer straffende preg, som er uheldig.

Det er psykiaterne, psykologene og de som for øvrig arbeider ved institusjonen, som besitter den faglige kompetansen, er nærmest pasienten og har ansvaret for den daglige oppfølgningen. Dermed er det som utgangspunkt disse som har den beste forståelsen av hvordan samfunnsvernet og pasientens behandlingsmuligheter til enhver tid bør ivaretas. Departementet er imidlertid enig i at hensynet til samfunnsvernet under gjennomføringen av særreaksjoner kan styrkes noe.

Selv om den faglig ansvarlige er nærmest til å bestemme det konkrete innholdet i det tvungne psykiske helsevernet, er det likevel gode argumenter for at påtalemyndigheten skal ha en viss kontrolladgang dersom de mener at samfunnssikkerheten ikke ivaretas, samt bidra med sin kompetanse i vurderinger som er viktige av hensyn til samfunnsvernet. Samfunnssikkerhet og samfunnsvern er normalt kjerneoppgaver for påtalemyndigheten, som myndigheten har en særlig erfaring med å vurdere.

Flere høringsinstanser har fremhevet at det er ønskelig at påtalemyndighetens kompetanse hva angår trusselvurderinger og samfunnssikkerhetsspørsmål i større grad bør komme det psykiske helsevernet til gode når denne typen vurderinger skal foretas. Selv om dette ble avvist av utvalget, har enkelte høringsinstanser også tatt til ordet for at påtalemyndighetens kontrollmuligheter bør utvides, både ved at påtalemyndigheten gis adgang til å bringe enkelte spørsmål inn for retten, jf. psykisk helsevernloven § 7-1, og ved at påtalemyndigheten bør kunne klage flere avgjørelser inn for kontrollkommisjonen. Hensikten med disse forslagene er å sikre at viktige beslutninger som i stor grad vil påvirke samfunnsvernet, er godt fundert og riktige.

Departementet har kommet til at man ikke bør foreslå å gi påtalemyndigheten adgang til å bringe enkelte forhold inn for domstolen i denne omgang, til tross for at flere høringsinstanser tar til orde for dette. Forslaget reiser prinsipielle, sivilprosessuelle spørsmål som i så fall må utredes og sendes på egen høring.

Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig å styrke påtalemyndighetens mulighet til å påvirke beslutninger under gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern som er av kritisk betydning for samfunnsvernet. I dag følger det av § 5-4 at vedtak om overføring til eller fra døgnopphold i institusjon eller til opphold i en annen institusjon kan påklages av påtalemyndigheten til kontrollkommisjonen. Flere høringsinstanser har påpekt at overføring av domfelte mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon samt permisjonsadgang også er viktig for samfunnsvernet. Departementet foreslår derfor at faglig ansvarlig skal ha en plikt til å konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon, dersom særlige hensyn tilsier dette. Vilkåret om særlige hensyn skal sikre at ikke påtalemyndigheten belastes med alle beslutninger av denne typen. En rekke avgjørelser om permisjoner vil for eksempel være uproblematiske, og samråd med påtalemyndigheten vil da ikke være nødvendig. Andre ganger vil særlige hensyn tilsi at permisjonsadgang kan stå i et problematisk forhold til samfunnsvernet. I slike tilfeller skal påtalemyndigheten konsulteres. En slik konsultasjonsplikt vil etter departementets oppfatning ivareta hensynet til samfunnsvernet på en god måte og er samtidig bedre tilpasset beslutninger innenfor samme institusjon enn en utvidelse av klageretten.

Etter departementets syn vil forslaget sikre at påtalemyndigheten kan bidra med sin kompetanse i vurderinger som er viktige av hensyn til samfunnsvernet. Dette vil bidra til å styrke samfunnsvernet under gjennomføringen av særreaksjoner, herunder trygge ivaretakelsen av hensynet til fornærmedes og etterlattes sikkerhet.

Fordelen med dette forslaget sammenlignet med forslagene om idømmelse av opphold i lukket institusjon og minstetid, er at man ikke på forhånd behøver å ta stilling til innholdet i særreaksjonen. Vi mener det er mer hensiktsmessig at påtalemyndigheten utøver en kontrollfunksjon som ivaretar samfunnsvernet under gjennomføringens løp enn at det på forhånd bestemmes hva som er riktig behandling av domfelte.

En plikt til å konsultere påtalemyndigheten ved visse overføringer og permisjoner vil også omfatte alle som er idømt tvungent psykisk helsevern, og dermed ikke kun sikre forsvarligheten for en begrenset gruppe, slik forslaget om idømmelse av opphold i lukket institusjon eller minstetid vil gjøre. Dette er etter departementets syn et viktig poeng.

Departementet foreslår videre å følge opp utvalgets forslag til endring i psykisk helsevernloven § 5-4 for å tydeliggjøre at kontrollkommisjonen skal ta hensyn til vern av andres liv, helse og frihet i sine avgjørelser. At samfunnsvernet skal hensyntas i kontrollkommisjonens avgjørelser følger allerede i dag indirekte av psykisk helsevernloven § 5-3, men å inkludere dette hensynet spesifikt i § 5-4 vil bidra til å tydeliggjøre vurderingstemaet og understreke viktigheten av samfunnsvernet. Som utvalget skriver, vil endringen medføre at det fremgår klart av ordlyden at kontrollkommisjonen skal legge vekt på de hensynene som begrunner særreaksjonsordningen i utgangspunktet.

5.3 Avskaffelse av overføringsadgangen til kriminalomsorgen

5.3.1 Gjeldende rett

Personer som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, kan unntaksvis overføres til kriminalomsorgen, jf. psykisk helsevernloven § 5-6. Den grunnleggende forutsetningen for at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse, er at sinnstilstanden til den domfelte har endret seg slik at grunnvilkåret for å bli idømt tvungent psykisk helsevern ikke lenger er til stede, det vil si at vedkommende ikke lenger er psykotisk eller lider av en sterk bevissthetsforstyrrelse. Vedkommende må også oppfattes som farlig, da det må foreligge gjentakelsesfare som beskrevet i straffeloven § 62 annet eller tredje ledd. I tillegg kan slik overføring bare skje når «særlige grunner» taler for det. Det må foreligge ekstraordinære forhold som gjør fortsatt opphold i psykisk helsevern klart urimelig, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–94) side 118. I tilfelle institusjonen ikke har noe behandlingstilbud, kan den faglig ansvarlige begjære overføring. Det er forutsatt og i henhold til våre internasjonale forpliktelser at ved en slik overføring skal et særskilt egnet tilbud i institusjon opprettes.

Per i dag er det én person som har blitt overført i henhold til denne bestemmelsen til et opplegg innenfor murene på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det brukes store ressurser på å gi vedkommende et tilfredsstillende tilbud, innenfor rammene av straffegjennomføringsloven.

5.3.2 Utvalgets forslag

Utvalgets prinsipielle standpunkt er at utilregnelige lovbrytere skal møtes med behandling, og ikke med en straffelignende sanksjon for lovbruddet som er begått. Utvalget har imidlertid delt seg i spørsmålet om hvilke konsekvenser man bør trekke av dette utgangspunktet.

Utvalgets flertall går inn for en videreføring av overføringsadgangen i ekstraordinære tilfeller, men foreslår enkelte endringer og presiseringer for å stramme inn og tydeliggjøre vilkårene for overføring i psykisk helsevernloven § 5-6. Det uttales at adgangen til overføring inntil videre bør beholdes som et helt ekstraordinært sikkerhetstiltak frem til det psykiske helsevern selv kan håndtere den aktuelle gruppen. Adgangen til overføring bør deretter avskaffes. Behovet for overføring vil først og fremst foreligge i situasjoner der det psykiske helsevern ikke har noe å tilby domfelte, og hvor kostnadene ved fortsatt opphold er uforholdsmessig høye. En forutsetning for overføring vil dessuten være at det etableres et adekvat opplegg for domfelte innenfor kriminalomsorgen.

Mindretallet mener på prinsipielt grunnlag at overføringsadgangen bør avskaffes. Den utilregnelige kan ikke klandres for sine handlinger og skal derfor ikke straffes. Han eller hun har intet i et fengsel å gjøre.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er en rekke høringsinstanser som har uttalt seg, og temaet har vekket et betydelig engasjement. Blant annet Borgarting lagmannsrett (med tilslutning fra Agder lagmannsrett), Legeforeningen, Folkehelseinstituttet, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kristiansand tingrett, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo politidistrikt, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels – og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus, og Rådet for psykisk helse har uttalt seg positivt om utvalgets forslag om at overføringsadgangen skal bestå som en snever sikkerhetsventil.

Legeforeningen mener overføringsadgangen bør bestå frem til det psykiske helsevern kan ta hånd om disse pasientene på en tilfredsstillende måte og uttaler:

«Legeforeningen støtter utvalgets syn i at det prinsipielt sett er uheldig og utilfredsstillende at personer som er skyldfrie, skal kunne plasseres i en anstalt som administreres av en etat som har ansvar for straffegjennomføring. Legeforeningen støtter likevel flertallets oppfatning om at det er et behov for en overføringsadgang i ekstraordinære tilfeller, og at adgangen bør bestå inntil det psykiske helsevern har institusjoner og rammer som gjør det mulig å ta hånd om disse pasientene på en tilfredsstillende måte. Alternativet ville være at pasientene forblir under tvungent psykisk helsevern, men uten at det psykiske helsevern har noe å tilby domfelte, og hvor kostnadene og vanskene ved fortsatt opphold blir uforholdsmessig høye, samtidig som pasienten opptar ressurser som andre kunne hatt behandlingseffekt av.»

Kriminalomsorgsdirektoratet uttaler på sin side at:

«KDI mener det er behov for en hjemmel hvor ordlyden i større grad tydeliggjør at overføringsadgangen kun er ment å anvendes helt unntaksvis. […]

Det er videre forutsatt at behandlingstilbudet ikke har et straffende preg. En overføring av ansvaret fra psykiatrien og lov om psykisk helsevern vil innebære en overføring til kriminalomsorgen og straffegjennomføringsloven. Straffegjennomføringsloven regulerer plikter og rettigheter som avviker fra reglene i psykisk helsevernloven, herunder phlvl. kapittel 4. Dette synes ikke å samsvare med at opplegget ikke skal ha straffende preg.»

Høringsinstansen uttaler seg også om hvordan en person som var uten skyldevne, med en slik overføringsadgang dermed kan få en reaksjon som innholdsmessig er som en livslang fengselsstraff. Det uttales:

«Avslutningsvis bemerkes det for øvrig at idømt særreaksjon etter § 39 ikke har noen øvre tidsbegrensning. Ved overføring til kriminalomsorgen er det heller ikke foreslått at retten skal fastsette noen lengstetid for opphold i anstalt under kriminalomsorgen. Dette innebærer at en domfelt som i utgangspunktet mangler skyldevne og derav anses strafferettslig utilregnelig, kan idømmes en reaksjon som innholdsmessig innebærer livsvarig fengsel. KDI antar at overføringsadgangen svært sjelden vil aktualiseres, men antar at spørsmålet om en øvre grense vil kunne være svært relevant dersom det skulle være grunnlag for overføring til kriminalomsorgen.»

Kristiansand tingrett er på sin side bekymret for at overføringsadgangen til kriminalomsorgen er gjort for snever:

«Dersom det først er slik at vedkommende ikke er sinnslidende, men samtidig skal holdes under samfunnets kontroll, er det imidlertid vanskelig å se noen grunn til at et sykehus skal ivareta samfunnsvernet framfor kriminalomsorgen.»

Oslo politidistrikt uttaler seg om hvordan uriktige dommer kan «rettes opp» med en slik overføringsadgang:

«Bestemmelsen fanger også opp de som er dømt på uriktig grunnlag til dom på tvungent psykisk helsevern. For eksempel i de tilfellene hvor det viser seg at psykosen likevel var rusutløst og den riktige reaksjonen, av den grunn, skulle vært en tidsbegrenset straff eller forvaring. Et annet eksempel er der siktede har flere diagnoser, hvor hoveddiagnosen er en psykoselidelse og hvor bidiagnosen er en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og gjerne da i kombinasjon med rus. Etter at psykoselidelsen er adekvat behandlet kan en dyssosial personlighetsforstyrrelse tre tydeligere frem. For slike tilfeller er det enighet i fagmiljøet om at en slik diagnose ikke kan behandles med gode resultater. Dette innebærer at domfelte vil fremby farlighet i overskuelig fremtid. Spesialisthelsetjenesten fremstår ikke som et egnet sted for slike personer. Særlig fordi de påvirker behandlingsmiljøet for øvrige pasienter på en meget skadelig måte. Samtidig utgjør de som regel en trussel for samfunnet i form av forhøyet voldsrisiko. Samfunnet har behov for å beskytte seg mot slike personer.

Flere av de høringsinstanser som i tråd med flertallet mener at det bør være en snever overføringsadgang, trekker frem at det i så fall må utarbeides et eget opplegg og regelverk for et opphold innen kriminalomsorgen. Det uttales at tilbudet til den ene personen på Ila i dag ikke er i tråd med de anbefalinger utvalget kommer med om hvorledes et slikt opplegg bør være, det har et mer straffende preg.

Det er også en rekke høringsinstanser som støtter mindretallets forslag om å avskaffe ordningen, blant annet Advokatforeningen, Buskerud friomsorgskontor, Den rettsmedisinske kommisjon, Fellesorganisasjonen, Helsedirektoratet, Ila fengsel og forvaringsanstalt, Kriminalomsorgen – region øst, Kriminalomsorgen – region sør, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Randi Rosenqvist og Sentral fagenhet for tvungen omsorg. Høringsinstansene er enige i at overføringsadgangen strider mot den grunnleggende tankegangen bak dagens utilregnelighetsregler, som går ut på at den utilregnelige ikke kan klandres for sine handlinger og derfor ikke skal straffes.

Den rettsmedisinske kommisjon kommenterer følgende:

«Det er også vanskelig for DRK å se for seg hvilke tilstander som i virkeligheten skulle passe med beskrivelsen av de tenkte tilstandene som skulle medføre behov for en slik overføring. I de tilfeller enkeltpersoner på dom til tvungent psykisk helsevern skulle ødelegge for medpasienter eller lignende begrunnelser, må heller psykisk helsevern finne løsninger innenfor egne institusjoner og innen rammen av eget lovverk.»

Helsedirektoratet uttaler videre:

«Helsedirektoratet mener at det psykiske helsevernet på nasjonal[t] plan vil kunne mobilisere tilstrekkelige ressurser til å ivareta også slike tilfeller, og at disse tilfellene bør ivaretas i psykisk helsevern.»

Høringssvaret til Ila fengsel og forvaringsanstalt er delvis sammenfallende med deler av uttalelsen til Randi Rosenqvist, og høringsinstansene bemerker i denne sammenheng:

«Dersom det i fremtiden oppstår situasjoner der faren er så stor at en utskriving fra psykiatrisk institusjon ikke er betryggende selv når pasienten er ferdigbehandlet, må man heller løse problemet med å etablere «sikkerhetshjem», altså varige boliger for mennesker som må passes på gjennom mange år. Dette er det etter vår mening et klart behov for også for andre pasientgrupper. Slike hjem bør etableres under spesialisthelsetjenesten, men også andre organisatoriske løsninger kan tenkes, for eksempel å etablere interkommunale boenheter for omsorgstrengende psykisk utviklingshemmede, kroniske psykotiske, spesielt de som har vært dømt til tvungent psykisk helsevern, eller andre som trenger omsorg og grensesettelse i dagliglivet, kanskje resten av livet.

For slike permanente boliger må det utarbeides et eget lovverk for å ivareta samfunnssikkerheten men uten å ha et straffende preg.

Dersom det kan dreie seg om personer frifunnet etter § 44 og dømt til tvungent psykisk helsevern som er så farlig at de ikke kan håndteres innen psykiatrien eller i «sikkerhetshjem», må det bygges ut et ennå høyere sikkerhetsnivå i norsk psykiatri. Dagens regionale sikkerhetsavdelinger (Dikemark, Brøset, Sandviken) kan i beste fall sammenlignes med engelske medium secure units, vi har ingen high secure units i Norge, noe som det nok er behov for i alle fall. Det er lett å tenke seg de utfordringer det psykiske helsevern får dersom for eksempel hjemvendte fremmedkrigere eller andre meget dyssosiale personer med stort skadepotensiale utvikler paranoide psykoser.»

Videre stiller både Ila fengsel og forvaringsanstalt og Randi Rosenqvist spørsmål ved om dagens rammer for den ene personen som er overført til Ila på dette grunnlag, tilfredsstiller kravet som utvalget fremholder at må stilles til slike «overføringsplasser». Randi Rosenqvist uttaler om dette:

«Det er min klare oppfatning at dagens omsorg for en den personen som er i ordningen i dag, ikke tilfredsstiller dette kravet. Dersom man velger å beholde ordningen som i dag, må det utarbeides et eget regelverk for denne gruppen innsatte og det må etableres en egned avdeling med egned personale.

For meg er det paradoksalt og klart uhensiktsmessig om en slik enhet etableres innen kriminalomsorgen og ikke innen det psykiske helsevern.»

Kriminalomsorgen – region øst kommenterer at det er vanskelig å unngå at en slik overføring vil fremstå som en ordinær frihetsberøvelse, og uttaler:

«Overføring til kriminalomsorgen kan både for den særreaksjonsdømte selv, og for utenforstående, oppfattes som en strafferettslig reaksjon. For å hindre at reaksjonen ikke skal oppleves som, eller fremstå som straff, er det av sentral betydning at kriminalomsorgen kan gi et tilbud som skiller seg fra straffegjennomføring for de straffedømte.

Kriminalomsorgens anstalter har i utgangspunktet verken institusjonell struktur, egnet bygningsmasse eller faglig kompetanse til å ivareta den særreaksjonsdømtes behov for adekvat behandling/oppfølging. Det er derfor vanskelig å unngå at en overføring i realiteten fremstår som en ordinær frihetsberøvelse.

Ved en overføring til kriminalomsorgen blir reaksjonsgjennomføringen regulert av straffegjennomføringsloven. Vi mener at de hensynene som ligger bak straffegjennomføringsloven ikke gjør seg gjeldende i samme grad overfor personer som er idømt tvungent psykisk helsevern. […]

Vi vil til dette bemerke at selv om domfelte ikke lenger oppfyller psykosebegrepet i straffeloven § 44, så innebærer ikke dette nødvendigvis at den særreaksjonsdømte er frisk. Vi viser til at det er flere psykiatriske diagnoser som er sammensatte og som kan ligge nært opp mot psykosebegrepet. Vi stiller derfor spørsmål ved hvorvidt det er riktig at denne gruppen anses som bedre egnet til å gjennomføre reaksjonen i fengsel fremfor å motta adekvat behandling/oppfølging gjennom det psykiske helsevesenet.

Vi finner videre grunn til å stille spørsmål ved om at «hensynet til andre pasienters behandlingssituasjon og institusjonen for øvrig» bør være en del av vurderingstemaet av om den særreaksjonsdømte skal overføres til kriminalomsorgen. Dette fremstår som lite betryggende, da det nærmest kan ses på som en fullmakt til ansvarsfraskrivelse fra institusjonens side. Hensynet til andre pasienters behandlingssituasjon kan etter vår vurdering ikke legitimere at den særreaksjonsdømte skal få et mindre adekvat tilbud enn andre pasienter.»

Buskerud friomsorgskontor er klar over at de tilregnelige ligger utenfor utvalgets mandat, men ønsker å rette fokus på domfelte som er psykisk avvikende, men fortsatt tilregnelige, selv om de er i en gråsone. Disse sårbare domfelte trenger i praksis et godt tilrettelagt omsorgstilbud, ofte resten av livet, samt et tydelig regime for å ivareta samfunnsvernet.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet vil avskaffe overføringsadgangen til kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6. På prinsipielt grunnlag kan den utilregnelige ikke klandres for sine handlinger og skal derfor heller ikke i fengsel.

Det er knapphet på behandlingsplassene innenfor det psykiske helsevern. Dagens adgang til å overføre til kriminalomsorgen er i stor grad begrunnet i et ønske om at de få behandlingsplassene man har, benyttes til personer som lar seg behandle, og ikke til personer hvor plassen kun benyttes til å beskytte samfunnet. Dette er høyst forståelig og en god tanke isolert sett. Det blir like fullt prinsipielt galt at samfunnsvernet skal ivaretas i kriminalomsorgen for den om enn begrensede gruppe personer som dette dreier seg om, som var syke i gjerningsøyeblikket og derfor ikke kan klandres for sine handlinger.

En side ved overføringsadgangen, som også er nevnt av enkelte høringsinstanser, er at det blir teoretisk mulig å idømme en reaksjon som kan innebære livsvarig fengsel for en person som i gjerningsøyeblikket var utilregnelig og dermed uten skyldevne. Dette er uheldig.

Den begrensede bruken av overføringsadgangen viser også at man kan stille spørsmål om ordningen er nødvendig. Departementet har forstått det slik at det er flere personer i Norge som både er farlige og svært vanskelige å behandle, og som dermed til dels «oppbevares» i det psykiske helsevern. Det er også i tråd med systemet at farlige personer som ikke lenger er psykotiske, uansett kan beholdes i tvungent psykisk helsevern på grunn av samfunnsvernet.

En annen innvending departementet har, er at selv om det er forutsatt at en domfelt bare kan overføres i det tilfellet grunnvilkåret for å bli idømt tvungent psykisk helsevern ikke lenger er til stede (at domfelte ikke lenger er psykotisk eller lider av en sterk bevissthetsforstyrrelse), kan det nok for en del være slik at vedkommende likevel lider av andre alvorlige psykiske plager, for eksempel personlighetsforstyrrelser. Å sende denne gruppen domfelte i fengsel vil ikke nødvendigvis være noen god løsning for samfunnet.

En begrunnelse for overføringsadgangen som har vært fremme i høringsrunden – som departementet klart vil ta avstand fra – er at det er bra å ha en slik overføringsadgang for å rette opp i saker hvor domstolene uriktig kom til at vedkommende var utilregnelig. Det er anført at med en slik adgang kan vedkommende plasseres i fengsel, som da vil være en riktig reaksjon. Etter departementets syn kan en slik overføringsadgang ikke begrunnes i at det er en praktisk måte å rette opp i domstolenes avgjørelser. Dette representerer et for pragmatisk syn på hvordan feil i domstolene skal håndteres. Som nevnt ovenfor er det også grunn til å bemerke at særreaksjonen er tidsubestemt, i motsetning til ordinære fengselsstraffer.

Departementet har også merket seg at utvalget – på bakgrunn av en erkjennelse av de prinsipielle betenkeligheter en slik overføringsadgang medfører – har lagt opp til at overføringsadgangen skal avskaffes på sikt. Departementet kan ikke se at det er tungtveiende grunner som taler for å vente med dette. Det psykiske helsevern må finne egnede løsninger innenfor egne institusjoner og innenfor rammen av eget lovverk for den gruppen av personer en slik overføringsadgang i utgangspunktet var tiltenkt. Departementet kan ikke se at det er gode grunner for å utsette dette, og departementet anser det som lite sannsynlig at psykiatrien vil bli utbygget for å ta seg av denne gruppen personer i påvente av at overføringsadgangen skal avskaffes.

Departementet mener heller ikke at hensynet til andre pasienters behandlingssituasjon og institusjonen for øvrig, dvs. i de tilfeller det er en domfelt som ødelegger for fellesskapet, kan være et tungtveiende moment til støtte for en slik overføringsadgang. Domfelte som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal ha det samme tilbudet uavhengig av om de er mer eller mindre «vanskelige» for institusjonen. Institusjonene må finne en måte å ta seg av vedkommende innenfor egne rammer.

Selv om det er gjort rede for tungtveiende, prinsipielle momenter som taler for å avskaffe ordningen, må spørsmålet om hensynet til samfunnsvernet blir tilstrekkelig ivaretatt uten en slik overføringsadgang, likevel stilles. Spørsmålet er om det er noen som har fått eller kan få dom på overføring til psykisk helsevern som er så farlige at det psykiske helsevern ikke kan tilby tilstrekkelig samfunnsvern. Det er departementets inntrykk at det psykiske helsevern fyller oppgaven de er gitt ved å beskytte samfunnet fra farlige lovbrytere på en tilfredsstillende måte i dag. Inntrykket fra høringsrunden er heller ikke at det psykiske helsevern er slepphendte med samfunnsvernet for de farlige domfelte, tvert imot.

Når man nå først har anledning til å revurdere denne adgangen – gitt departementets syn på at ordningen prinsipielt sett er gal, omfanget er begrenset, at flere høringsinstanser har fremhevet at opplegget som er etablert på Ila per i dag, ikke oppfyller de krav man mener må stilles, samt at «oppbevaringen» av slike personer vil være ressurskrevende uansett om det er innenfor eller utenfor fengselsmurene – mener departementet at det er galt å la en slik overføringsadgang bestå. Det er også departementets klare standpunkt at det er riktig at det psykiske helsevern fremover bør håndtere den gruppen som overføringsadgangen var tiltenkt.

Når departementet har kommet til at § 5-6 må fjernes, må det vurderes hva som skal tilbys for den begrensede gruppe personer som bestemmelsen i dag i utgangspunktet retter seg mot. Som sagt mener departementet at det psykiske helsevern må finne egnede løsninger innenfor egne institusjoner og innenfor rammen av eget lovverk. Samtidig er det flere høringsinstanser, blant annet Randi Rosenqvist, som tar til orde for at det må etableres sikkerhetshjem eller sikkerhetspsykiatriske sykehjem, til «oppbevaring» av farlige personer som ikke drar nytte av behandling i dagens institusjoner. Forslaget bygger på at dette er en gruppe domfelte som man vet vil ha et langvarig, kanskje livslangt behov for omsorg, og som samfunnet må vernes mot. Opprettelsen av et slikt nytt behandlings- og omsorgsnivå er ikke utredet og tilligger også helsemyndighetene å vurdere. Det er mulig det er gode grunner for dette, og departementet vil bemerke at selv om det vil kreve betydelige ressurser å etablere et nytt omsorgsnivå, vil dette uansett gjelde en gruppe personer som allerede per i dag opptar betydelige ressurser gjennom innleggelser, sykehjem og diverse ad hoc-løsninger, med et dertil trolig dårligere samfunnsvern enn hva en mer permanent og stabil ordning vil kunne gi. Dette ligger imidlertid utenfor Tilregnelighetsutvalgets forslag, som setter rammen for hva departementet kan behandle i denne proposisjonen.

Departementet vil imidlertid vise til forslaget om at det skal vurderes hva slags særreaksjon som skal idømmes, se punkt 5.1.9 ovenfor. Det kan da vurderes om tvungen omsorg kan være en bedre reaksjonsform for den gruppe domfelte det her er snakk om, det vil si personer som per i dag overføres til tvungent psykisk helsevern med et omsorgsbehov lang tid fremover, og som ikke får utbytte av behandling. Det antas at dette i tråd med antallet domfelte som er overført etter § 5-6 per i dag, uansett vil dreie seg om en meget liten gruppe.

Ved en avskaffelse av ordningen må det også tas stilling til hva som skal gjøres med domfelte som er overført fra tvungent psykisk helsevern til kriminalomsorgen. Det er som nevnt ovenfor per i dag én person som er overført til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Departementet mener det er riktig at når overføringsadgangen avskaffes, skal også domfelte som er overført etter bestemmelsen, tilbakeføres til det psykiske helsevern. Det psykiske helsevernet må innenfor egne rammer og regler finne et egnet opplegg for den gruppen domfelte som lovgiver opprinnelig la til grunn at skulle kunne være omfattet av en slik overføringsadgang. Departementet vil foreslå en overgangsregel, hvor domfelte som er overført i henhold til psykisk helsevernloven § 5-6, skal tilbakeføres til det psykiske helsevernet innen ett år etter at opphevelsen av § 5-6 er trådt i kraft. Dette burde gi aktørene tilstrekkelig tid til å etablere et adekvat tilbud til vedkommende innen det psykiske helsevernet.

Som en følge av at psykisk helsevernloven § 5-6 avskaffes, må også enkelte andre bestemmelser, både i psykisk helsevernloven og i andre lover, endres. Dette gjelder også for forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring.

5.4 Særreaksjonens innhold

Utvalget slår i utredningens punkt 24.3.2 fast at dom på særreaksjon er et betydelig inngrep, som bør resultere i så få innskrenkninger i den domfeltes frihet som samfunnsvernet tillater.

Utvalget peker videre på at det følger av formålsbestemmelsen i straffegjennomføringsloven § 2 at den innsatte i fengsel skal sikres tilfredsstillende soningsforhold innenfor de rammene som settes av blant annet samfunnsvern og formålet med straffen. Utvalget mener imidlertid at «tilfredsstillende forhold» ikke er tilstrekkelig når det er tale om særreaksjoner. Dette begrunnes med at utilregnelige personer som dømmes til særreaksjon, er uskyldige, i motsetning til hva som er tilfelle for de som soner straff. Utvalget skriver:

«Overfor disse har man ikke det samme grunnlag for å begrense livsutfoldelse som man har når straffens formål skal ivaretas. For den utilregnelige særreaksjonsdømte må det, i tillegg til selve behandlingstilbudet, legges til rette for at hverdagen i størst mulig grad også blir fylt med innhold og mening. Dette er i tråd med formålsbestemmelsen i psykisk helsevernloven som fastslår at pasientens behov og respekten for menneskeverdet skal sikres, jf. § 1-1. Det er også i tråd med de materielle krav som stilles til institusjoner som tilbyr døgnopphold.

Dette betyr at domfelte bør gis tilbud om trening, utdannelse, hyppige besøkstider etc.

For mennesker som er ilagt særreaksjon og har døgnopphold i institusjon, vil institusjonens daglige tilbud avgjøre livsutfoldelsen.»

Utvalget har observert betydelige forskjeller på institusjonstilbudet i Norge, og at det er vesensforskjell på den materielle og innholdsmessige standarden ved to av landets tre regionale sikkerhetsavdelinger. Oslo universitetssykehus HF benytter eldre bygninger med åpenbare rehabiliteringsbehov, mens St. Olavs Hospital HF Divisjon psykisk helsevern på Brøset har mer moderne og tilpasset bygningsmasse. Utvalget skriver at behovet for materiell og innholdsmessig oppgradering ved Oslo universitetssykehus HF fremstår som åpenbart både av hensyn til pasienter og personale.

Utvalget mener at institusjonene som tar seg av de særreaksjonsdømte, må rustes til et akseptabelt materielt og faglig nivå. Først da er frihetsberøvelsen etter utvalgets mening i tråd med menneskeverdet og forsvarlig overfor denne gruppen.

Utvalget bemerker også at tilbudet til pasientene bør være det samme enten inngangsporten til psykisk helsevern er straffeloven eller psykisk helsevernloven. Langt på vei mener utvalget at det også er det samme behandlingstilbudet som står til rådighet for de to gruppene.

Utvalget mener videre at det er grunn til å forvente at en opprustning av den institusjonelle delen av det psykiske helsevernet vil medføre en rekke innsparinger for samfunnet. Lovbrytere og lovbrudd utgjør en betydelig kostnad. Gode behandlingsforhold må forventes å gi god behandling, noe som i denne sammenhengen vil gi et tryggere samfunn. Utvalget understreker at dette er meget viktige verdier, selv om de er vanskelige å tallfeste.

Utvalget foreslår en videreføring av dagens ordning hvor det psykiske helsevern har ansvaret for lovbrytere som er utilregnelige etter straffeloven § 20 bokstav b og d, og ordningen der de som er høygradig psykisk utviklingshemmede og straffrie etter § 20 bokstav c, kan idømmes tvungen omsorg som håndteres av en egen fagenhet innen spesialisthelsetjenesten.

Samtidig foreslår utvalget å lovfeste et prinsipp i psykisk helsevernloven om at frihetsberøvelsens belastende virkninger skal begrenses i størst mulig utstrekning. Nærmere bestemt foreslår utvalget å tilføye et nytt tredje ledd i psykisk helsevernloven § 5-3 som skal lyde:

«Under gjennomføringen av det tvungne psykiske helsevernet skal domfelte ikke utsettes for andre frihetsinnskrenkninger og inngrep enn de som er nødvendige av hensyn til behandling og sikkerhet for domfelte selv, for medpasienter og for samfunnet utenfor institusjonen. Innenfor disse rammer skal forholdene legges til rette for livsutfoldelse.»

Flere høringsinstanser er positive til utvalgets forslag til lovfesting av krav til innhold i særreaksjonen.

Haugesund kommune mener at den foreslåtte presiseringen er viktig fordi personene som omfattes av særreaksjon, i motsetning til hva som er tilfelle for de som soner straff, er uskyldige. Høringsinstansen mener at man derfor ikke har det samme grunnlag for å begrense livsutfoldelse som man har når straffens formål skal ivaretas.

Videre støtter Randi Rosenqvist, Stopp diskrimineringen og Trondheim kommune forslaget til endring av psykisk helsevernloven § 5-3.

Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus mener at det også bør presiseres at kunnskapsbasert behandling skal være aktiv og krever tiltak utover sikring, skjerming, samtaler og medisinering. Høringsinstansen uttaler at ved overdrevne sikkerhetskrav vil dette målet raskt kunne utfordres.

Samtidig mener enkelte høringsinstanser at utvalgets forslag til lovendring ikke bør følges opp.

Helsedirektoratet uttaler at de er enige i at forslaget tar opp forhold det er viktige å presisere, men påpeker at innholdet i forslaget i prinsippet allerede følger av gjeldende rett. Det vises til psykisk helsevernloven § 4-2, jf. § 1-1, som må fortolkes som en særlig henvisning til blant annet minste inngreps prinsipp. Høringsinstansen peker på at bestemmelsen også gjelder for pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern, jf. § 5-1.

Også Oslo politidistrikt mener at utvalget foreslår en bestemmelse som innebærer en lovfesting av et prinsipp som allerede er kjent for spesialisthelsetjenesten, og at forslaget derfor fremstår som overflødig.

Videre har en rekke høringsinstanser uttalt seg om innholdet av særreaksjonen.

Flere høringsinstanser støtter utvalgets uttalelser om at institusjonene som tar seg av særreaksjonsdømte, og særlig sikkerhetsavdelingene, bør oppgraderes. Dette gjelder blant annet Helsedirektoratet, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud, Legeforeningen, Mental Helse, Oslo politidistrikt, Rådet for psykisk helse og Sykehuset i Telemark.

Oslo universitetssykehus har kommentert utvalgets kritikk av bygningsmassen ved sykehuset på denne måten:

«De utfordringene som Tilregneligbetsutvalget påpeker hva angår bygningsmasse samsvarer med OUS' målsetning om nybygg. I et større perspektiv dreier det seg om et ansvar for et trygt samfunn, hvor ansvaret går på tvers av samfunnssektorer. Disse utfordringene er det etter vår oppfatning nødvendig å se i en nasjonal kontekst.»

Legeforeningen understreker at institusjonene som mottar særreaksjonsdømte, må rustes opp til et akseptabelt materielt og faglig nivå:

«Legeforeningen vil sterkt støtte Tilregnelighetsutvalgets påpekninger og vurderinger når det uttrykkes bekymring for kvaliteten på det psykiske helsevern angående forholdene og behandlingstilbudet spesielt innen sikkerhetspsykiatrien på regionalt nivå.»

Legeforeningen skriver videre at de sterkt understreker betydningen av at disse forholdene grundig utredes og belyses før eventuell fremleggelse av lovforslag.

Sykehuset i Telemark peker på at de fleste særreaksjonsdømte er innlagt ved lokale sikkerhetsavdelinger. Høringsinstansen skriver at det ofte er betydelig bedre tilbud i norske fengsler enn i behandlingsinstitusjoner i psykisk helsevern, og nevner kvaliteten på bygningsmassen og fravær av uteområder og tilstrekkelig fritids- og aktivitetstilbud. Sykehuset skriver at det kreves en betydelig oppgradering av både 2. og 3. linje for behandling og gjennomføring av særreaksjoner.

Også Stopp diskrimineringen uttaler at det er behov for en kraftig opprustning av tilbudet til personer som ikke kan holdes strafferettslig ansvarlige for sine handlinger.

Helsedirektoratet mener at kvaliteten på innholdet i behandlingen under gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern bør styrkes, særlig i den siste fasen av behandlingsforløpet, hvor det kan være aktuelt med poliklinisk behandling ved distriktspsykiatriske sentre.

St. Olavs hospital avdeling Østmarka mener på sin side at det bør sees bredere på hvilke behandlings- og rehabiliteringstilbud personer som er dømt til særreaksjon, har behov for, og at tiltakene bør inneholde mer enn de behandlingstilbudene som sikkerhetsavdelinger kan gi. Høringsinstansen mener at denne pasientgruppen har behov for tettere og mer koordinert oppfølging enn andre pasienter, og at det bør nedfelles i lov eller forskrift hvordan spesialisthelsetjenesten, kommuner og NAV skal samarbeide.

Drammen kommune uttaler at hva som er faglig forsvarlig oppfølging og behandling, burde vært ytterligere tydeliggjort i utredningen.

Legeforeningen mener at det bør drøftes om det bør innføres mer differensierte særreaksjonsformer og gjennomføringsregler i reglene om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Det bør arbeides med å sikre innholdet i gjennomføringen av særreaksjoner og tilstrebes å gi kompetanseheving til lokale psykiatriske avdelinger og distriktspsykiatriske sentre.

Departementet har merket seg høringsinstansens synspunkter når det gjelder ressurssituasjonen og vedlikeholdsbehovet for bygningsmassen i psykisk helsevern, samt uttalelsene om hvilke forhold som er ønskelige å endre hva angår gjennomføringen av særreaksjonen. Departementet har imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere denne typen endringer. Forholdene som ønskes endret, er en følge av organisering og utvikling over tid, både faglig og ressursmessig, innen helsevesenet, og dagens tilstand på disse punktene vil etter departementets vurdering ikke endres i stor grad av forslagene i proposisjonen her. Bakgrunnen for departementets syn er at enkelte forslag i proposisjonen vil medføre færre pasienter i psykisk helsevern, mens andre vil medføre flere, jf. punkt 7 nedenfor. Selv om det er vanskelig å tallfeste eksakt hvor mange det er snakk om, legger departementet til grunn at lovendringene som foreslås, ikke vil medføre noen større økning i antall personer med dom på tvungent psykisk helsevern. På denne bakgrunn mener departementet at forholdene høringsinstansene trekker frem, mest hensiktsmessig bør adresseres i en annen sammenheng.

Departementet har videre merket seg høringsinstansenes støtte til utvalgets forslag til endringer i psykisk helsevernloven § 5-3. Departementet viser imidlertid til Helsedirektoratets innspill. Kravene til innholdet i særreaksjonen som utvalget ønsker å lovfeste, er allerede nedfelt i psykisk helsevernloven og gjelder for personer idømt særreaksjon. Etter departementets syn er det derfor ikke hensiktsmessig å lovregulere disse spørsmålene en gang til, da en slik lovendring ikke synes å gi økte rettigheter for personer idømt særreaksjon. Departementet følger derfor ikke opp utvalgets forslag om endringer i psykisk helsevernloven § 5-3.

5.5 Varsling av fornærmede og etterlatte

I utredningen punkt 24.3.7 behandler utvalget reglene om varsling av fornærmede og etterlatte i psykisk helsevernloven kapittel 5. Disse trådte i kraft 1. januar 2014.

Etter psykisk helsevernloven § 5-6 c skal det blant annet gis varsel om hvem som har behandlingsansvar og om overføringer, herunder overføringer mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon, dersom dette er av betydning for fornærmede eller etterlatte. Hvis det er av særlig betydning for fornærmede eller etterlatte, skal det også varsles om tidspunkt for enkeltpermisjoner.

Utvalget peker på at dagens regelverk pålegger den faglig ansvarlige å gjennomføre varslingen, og at dette er en betydelig oppgave med et krevende vurderingstema. Utvalget mener at varslingsplikten kan bryte ned tillitsforholdet mellom faglig ansvarlig og den domfelte. Det kan også være tidkrevende å avklare hvor fornærmede og etterlatte befinner seg og svare på spørsmål som kan dukke opp. Utvalget peker også på at varsling er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, som kan føre til en klageprosess.

Etter utvalgets syn er det en risiko for at den faglig ansvarlige ved å oppfylle varslingsplikten vil bruke av tid som heller burde vært brukt til terapeutisk virksomhet.

Utvalget mener derfor at praktiske forhold og hensynet til ivaretakelsen av mer direkte helsefaglige arbeidsoppgaver tilsier at det bør etableres en ordning hvor den nasjonale koordineringsenheten overlates ansvaret for varslingspliktens praktiske sider.

Temaet har vakt interesse i høringsrunden. Ingen av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til dagens ordning der faglig ansvarlig har ansvaret for å varsle fornærmede og etterlatte. De fleste høringsinstansene tar til orde for at påtalemyndigheten skal ha denne oppgaven. Dette gjelder Den rettsmedisinske kommisjon, Mental Helse, Legeforeningen, Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus og St. Olavs hospital avdeling Østmarka.

Legeforeningen er enig med utvalget i at det er problematisk at varslingsplikten er pålagt den faglig ansvarlige, og mener ordningen er prinsipielt uheldig. Foreningen peker i likhet med Mental Helse på at det medfører en uheldig sammenblanding av roller mellom påtalemyndigheten og den faglig ansvarlige når den faglig ansvarlige pålegges varslingsplikt. Liknende synspunkter fremføres av Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus.

Også Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels – og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud er kritisk til at den faglig ansvarlige får mange roller.

Psykisk helsevern burde etter Legeforeningens og Mental Helses syn primært holde fokus på pasientbehandling. I likhet med utvalget trekker Mental Helse frem at en varslingsplikt kan bidra til å svekke tillitsforholdet mellom behandler og pasient.

St. Olavs hospital avdeling Østmarka uttaler at det er vanskelig å opprettholde et oppdatert register over fornærmede og etterlatte, samt at det er uavklart hvordan dette skal håndteres praktisk og juridisk. Etter denne høringsinstansens syn er det mer hensiktsmessig at varslingsplikten ivaretas ved at helseinstitusjonen varsler politiet om relevante endringer, som i sin tur vurderer om varsel skal gis til pårørende eller etterlatte og eventuelt gjennomfører varslingen. Høringsinstansen mener at dette er praktisk da de allerede har tett kommunikasjon med politiet om endringer i vilkår for den dømte, og fordi politiet allerede har oversikt over fornærmede og etterlatte.

Også Den rettsmedisinske kommisjon peker på at påtalemyndigheten allerede har en etablert rolle overfor fornærmede og etterlatte. Videre viser høringsinstansen til at påtalemyndigheten har fått ansvar for varsling i Sør-Trøndelag. Høringsinstansen skriver at det der er etablert et godt samarbeid mellom psykisk helsevern og påtalemyndigheten og at ordningen har fungert bra.

Også Legeforeningen mener at det prinsipielt og praktisk sett er riktig at påtalemyndigheten utfører varslingen og for øvrig ivaretar fornærmedes og etterlattes interesser.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels – og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud tar på sin side til orde for at Nasjonal koordineringsenhet bør kunne overta varslingsplikten, da den til enhver tid har oversikt over dømte til tvungent psykisk helsevern og tidsrammene for særreaksjonen. Legeforeningen anser det derimot for uhensiktsmessig og urealistisk å overlate det praktiske ansvaret for varsling til Nasjonal koordineringsenhet.

Den rettsmedisinske kommisjon og Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus mener at Nasjonal koordineringsenhet bør overta varslingsansvaret dersom dette ansvaret ikke legges til politiet.

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst Oslo universitetssykehus. Sistnevnte har kommet med et høringsinnspill der de uttaler at de ser både fordeler og ulemper med den ordning som utvalget foreslår:

«Det er nødvendig at faglig ansvarlig gjør en konkret vurdering av om etterlatte og fornærmede skal varsles og dette krever et vedtak. For å fatte slikt vedtak må faglig ansvarlig først få informasjon fra påtalemyndigheten om fornærmede og etterlatte samt informasjon om det foreligger sikkerhetsmessige grunner til at slik varsling ikke skal foregå. Når vedtak om å varsle fornærmede og etterlatte er fattet av faglig ansvarlig vil det først være aktuelt at andre aktører kommer på banen, som Nasjonal koordineringsenhet eller påtalemyndigheten – for å ta seg av de praktiske sidene ved å sende ut informasjon til de aktuelle. En sentral instans som varsler vil ikke frigjøre den faglig ansvarlige fra å gjøre vurderinger og informere varslingsinstansen om planlagte endringer av behandlingsopplegget (overføringer) til den domfelte samt informere om eventuelle rømninger eller uteblivelser fra permisjon.»

Videre skriver Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst at en sentral instans som varsler, kan sikre lik informasjon til etterlatte og fornærmede og like rutiner ved varsling i hele landet. Det kan også sikre at informasjon om fornærmedes og etterlattes navn og adresser finnes i pasientens journal, som pasienten senere kan få innsyn i.

Høringsinstansen skriver videre at det vil kreve økt grad av organisering og samarbeid mellom helsevesenet og Nasjonal koordineringsenhet dersom sistnevnte skal varsle om planlagte permisjoner, siden helsevesenet ikke bestandig planlegger permisjoner mange uker i forveien. Når det kommer til rømninger og uteblivelse fra permisjoner, mener høringsinstansen at det er noe mer vanskelig å gjennomføre varslinger via Nasjonal koordineringsenhet, da denne må inneha vaktordning for å ta seg av dette døgnet rundt og året rundt. Dette vil kreve betydelig økning i ressurser og bemanning i Nasjonal koordineringsenhet.

Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst motsetter seg ikke en slik ordning, men påpeker behovet for betydelig økning i bemanning.

Stine Sofies Stiftelse uttaler at det ikke er av betydning for stiftelsen om det er faglig ansvarlig som skal ha ansvar for å varsle, eller om dette legges til Nasjonal koordineringsenhet, så sant varslingsplikten blir etterlevd på en tilfredsstillende måte. Stiftelsen mener for øvrig at det ikke kan regnes som et tillitsbrudd mellom behandler og pasient at fornærmede og etterlatte skal få vite tidspunkt for permisjoner og løslatelse, og hvor vedkommende kan forventes å oppholde seg.

Søndre Oslo DPS viser til at fornærmede og etterlatte kun skal varsles dersom de ønsker det, og stiller spørsmål ved hvordan informasjon om dette skal videreformidles til ulike behandlingsinstanser som etter hvert overtar ansvaret for behandlingen av den domfelte, samt om faglig ansvarlige skal oppsøke fornærmede og etterlatte etter flere år for å undersøke om de ønsker varsling.

For øvrig har Politihøgskolen og Unio uttalt på generell basis at de støtter utvalgets konklusjoner i utredningen.

Høringsrunden har vist at flere er engasjert i dette spørsmålet. Høringsinstansene peker på mange relevante innvendinger mot dagens ordning. Departementet viser imidlertid til at spørsmålet om hvem som skal ha ansvar for å varsle fornærmede og etterlatte etter psykisk helsevernloven § 5-6 c, ble drøftet i Prop. 91 L (2012–2013) Endringer i psykisk helsevernloven (varsling av fornærmede og etterlatte, nattelåsing av pasientrom m.m.) punkt 5.4.3 side 23–24. Spørsmålet er dermed nylig vurdert av lovgiver.

Videre er det departementets syn at man ikke har et godt nok grunnlag i utvalgets utredning og høringsinnspillene til å komme med et endringsforslag. I denne forbindelse viser departementet til at høringsinnspillene er avgitt kort tid etter at ordningen trådte i kraft. Dersom varslingsordningen skal endres, bør det foretas en ny utredning basert på at dagens ordning nå har fått virke i noe tid.

Endelig peker departementet på at Nasjonal koordineringsenhet ser både fordeler og ulemper ved forslaget, og at koordineringsenheten synes å mene at arbeidsbesparelsene ved utvalgets forslag ikke vil bli så store for faglig ansvarlig som mange av høringsinstansene mener er nødvendig.

På denne bakgrunnen følger departementet ikke opp utvalgets forslag til endringer på dette punktet. Departementet utelukker ikke at det kan være hensiktsmessig å se på spørsmålet om hvem som skal ha ansvar for å varsle fornærmede og etterlatte, på nytt ved en senere anledning.

5.6 Unge lovovertredere

Utvalget skriver i utredningen punkt 24.5.2 at Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening har gjort dem oppmerksomme på at den yngre aldersgruppen, det vil si de under 18 år, reiser særlige problemstillinger. Selv om det etter utvalgets syn faller utenfor mandatet å drøfte denne gruppen særskilt, knytter utvalget enkelte merknader til temaet.

Foreningen for barne- og ungdomspsykiatri har fremhevet at det krever en særlig ekspertise å vurdere psykisk tilstand og risiko for fremtidig avvikende adferd hos barn og ungdom under 18 år. Det ble vist til at denne gruppen faller mellom mange stoler, herunder barnevern, psykiatri og kriminalomsorgen. Videre ble det pekt på at det kan være et udekket behov for psykiatrisk vurdering av barn og unge i saker for domstolen.

Foreningen viste videre til at tjenestetilbudet til unge ikke henger sammen. I Finland, Danmark og til dels Sverige har man et særskilt psykiatrisk tilbud til unge lovbrytere. Foreningen uttalte at dersom det opprettes særskilte plasser for observasjon som forbeholdes denne gruppen, antas det å ville redusere behovet for bruk av varetekt.

Utvalget mener som nevnt at disse spørsmålene ligger utenfor mandatet, og har derfor ikke tatt nærmere stilling til om det foreligger særskilte behov når det gjelder yngre lovbrytere. Utvalget fremhever imidlertid sitt prinsipielle utgangspunkt, nemlig at det bør skilles klart mellom de to fagdisiplinene juss og psykiatri. Utvalget skriver at innholdet i rettsreglene og de verdistandpunkter disse uttrykker, bør håndteres av retten, som på sin side bør bygge på medisinsk og psykologisk sakkyndighet for å få et best mulig faktisk grunnlag for sine avgjørelser.

Utvalget skriver videre at det psykiske helsevern bør gi rammer for behandlingen av lovovertredere som er så syke at de faller utenfor straffeansvaret, og at dette utgangspunktet også gjelder unge lovovertredere. Av dette følger det at utvalget stiller seg skeptisk til en ytterligere institusjonalisering i form av særlige anstalter forbeholdt unge psykisk syke lovbrytere. En annen sak, som utvalget uttaler at de ikke kan ta stilling til, er om det er behov for spesialisering innenfor psykiatrien for å imøtekomme de særlige behov som unge lovbrytere kan ha.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om dette temaet.

Det samlede inntrykket fra høringen er at høringsinstansene støtter uttalelsene til Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening om at den yngste gruppen lovbrytere reiser særlige problemstillinger.

Legeforeningen skriver blant annet at det må tas på alvor at rettspsykiatriske og sikkerhetspsykiatriske problemstillinger knyttet til de yngre aldersgruppene er regelmessig forekommende, selv om de er lavfrekvente, og at juridiske og psykiatrifaglige forhold er noe annerledes for disse aldersgruppene.

En rekke høringsinstanser er kritiske til at utvalget ikke har drøftet utfordringene knyttet til de yngre lovbryterne mer inngående. Dette gjelder Den rettsmedisinske kommisjon, Fellesorganisasjonen, Legeforeningen, Mental Helse, Mental Helse Ungdom og Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus.

Etter Legeforeningens syn bør forhold rundt unge lovbrytere og psykisk helse kartlegges bedre. Foreningen uttaler at det er behov for økt kunnskap om årsak til henleggelser, hvilke unge lovbrytere som tas hånd om av barnevernet, samt hvilke behandlingstilbud unge lovbrytere har i voksenpsykiatrien og i barne- og ungdomspsykiatrien.

Den rettsmedisinske kommisjon mener på sin side at problemstillingene knyttet til unge lovbrytere klart faller inn under utredningsgruppens mandat både når det gjelder skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern.

Flere høringsinstanser peker videre på at det ikke finnes noe eget tilbud til utilregnelige, unge lovbrytere.

Legeforeningen skriver blant annet at det at det ikke eksisterer noe retts- og sikkerhetspsykiatriske tilbud spesielt tilrettelagt for ungdom, kan føre til at ungdom med psykiske lidelser og alvorlig voldsatferd innlegges på sikkerhetsavdeling for voksne. Legeforeningen uttrykker bekymring over at Norge ikke har et behandlings- og omsorgstilbud for den yngre gruppen lovovertredere og peker på at det har vært flere tilfeller de siste årene som begrunner behovet for sikkerhets- og rettspsykiatriske tjenester for ungdom. Etter foreningens syn er det nødvendig å legge til rette for bedre håndtering av dette så snart som mulig.

Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus skriver på sin side at det per i dag ikke er mange nok behandlingsplasser i ungdomspsykiatrien som klarer å gi god behandling og sikre samfunnsvernet knyttet til voldelige ungdommer med utfordrende atferd over lengre tid. Også denne høringsinstansen peker på at dette fører til at de psykotiske ungdommene plasseres i helseforetakenes sikkerhetsavdelinger, sammen med voksne personer med psykiske lidelser og voldsatferd, noen ganger uten at ungdommen får de aktivitets-, utdannings- og behandlingstilbudene som de burde få grunnet sin alder.

På denne bakgrunnen mener Regional sikkerhetsavdeling at situasjonen for unge lovbrytere i Norge er prekær. Høringsinstansen ser med alvorlig bekymring på situasjonen for unge lovbrytere som ikke får god nok psykiatrisk vurdering før rettskraftig dom og som så kan dømmes til psykiatrisk behandling uten at det finnes gode behandlingssteder for dem som også kan ivareta samfunnsvernet. Høringsinstansen skriver at det haster for samfunnet å ordne opp i slike forhold.

Mental Helse og Mental Helse Ungdom har gitt uttrykk for lignende synspunkter.

Fellesorganisasjonen viser til at barn på 15 år som begår drap, må oppholde seg i fengsel på grunn av manglende adekvat tilbud innen helsevesenet, noe som etter høringsinstansens syn er uholdbart. Dette synspunktet deles av Legeforeningen.

Den rettsmedisinske kommisjon peker på at mindreårige utilregnelige lovbrytere kan være både svært behandlingstrengende og potensielt svært farlige. Den rettsmedisinske kommisjon mener i likhet med de ovennevnte høringsinstansene at sikkerhetsavdelinger innen psykisk helsevern ikke er tilpasset unge pasienter, og at utvalget kunne ha adressert denne problemstillingen mer i detalj. Kommisjonen uttaler videre at å vurdere alvorlig psykisk lidelse versus atferdsforstyrrelse krever særskilt kompetanse både når det gjelder barns utvikling og utvikling av ulike sykdomstilstander. Høringsinstansen ser stadig at mindreårige lovbrytere blir utredet med tester godkjent for voksne, til tross for at det foreligger egnet testmateriale for aldersgruppen. Den rettsmedisinske kommisjon uttaler at for at sakkyndigerklæringen skal gi retten et tilstrekkelig grunnlag for å kunne vurdere tilregnelighetsspørsmålet, må også særlige aldersrelevante forhold belyses.

Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels – og rettspsykiatri Helse Sør Øst, Oslo universitetssykehus HF ved overlege dr. med. Kjersti Narud peker på at det ofte blir opprettet barnevernstiltak for ungdommer som har begått voldelige handlinger, og som har hatt atferdsproblemer og rusproblemer. Narud skriver at ikke alle ungdommene er utredet med tanke på psykisk tilstand før barnevernstiltak opprettes, og at det er behov for å opprette en ungdomsenhet i helsevesenet hvor disse ungdommene kan utredes og som kan bidra med judisielle døgnobservasjoner der hvor det er aktuelt.

Narud skriver videre at disse ungdommene i mange tilfeller har voldsproblematikk som gjør at det er vanskelig å behandle og utrede dem i vanlige ungdomsenheter, og at det derfor er behov for en forsterket enhet.

I tillegg peker denne høringsinstansen på at ungdommer har behov for mer varierte aktivitetstilbud enn voksne både når det gjelder skoletilbud og aktiviteter, og at det må legges til rette for at en ungdomsenhet har slike tilbud.

Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus peker på sin side på at det i noen tilfeller vil være behov for å gjennomføre observasjon etter straffeprosessloven § 167 for å gjøre en god og grundig vurdering når det foreligger manglende samarbeid fra ungdommens side, når det foreligger komplekse tilstander eller tilstander der det er vanskelig å tolke den atferd som observeres.

Legeforeningen uttaler at det er behov for at den som skal vurdere og behandle ungdom, må ha en spesialitet i barne- og ungdomspsykiatri som grunnkompetanse. Regional sikkerhetsavdeling, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus uttaler på sin side at det er viktig at det ved rettspsykiatriske vurderinger oppnevnes minst én rettspsykiatrisk sakkyndig som har erfaring med å vurdere barne- og ungdomspsykiatriske tilstander.

Legeforeningen uttaler også at Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening ikke ønsker særskilte rettspsykiatriske anstalter for ungdom, men en vurdering av ulike organisatoriske modeller, og at utvalget således må ha misforstått på dette punktet.

Departementet har merket seg høringsinstansenes innspill. Høringsinstansene som har uttalt seg, ser et sterkt behov for endring på dette feltet, og en rekke spørsmål har blitt reist og beskrevet i høringen. Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig å se nærmere på disse spørsmålene, men anser ikke at man har tilstrekkelig grunnlag til å foreslå noe i denne omgang. Departementet vil vurdere å komme tilbake til forholdene for yngre lovbrytere ved en senere anledning.

5.7 Utenlandske lovbrytere

I utredningen punkt 24.5.1 behandler utvalget enkelte særlige spørsmål vedrørende særreaksjonsdømte utlendinger. Som følge av lovendringene som ble vedtatt ved lov 24. april 2015 nr. 22 om endringer i utlendingsloven m.m. (utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger), er det ikke lenger behov for utvalgets forslag til lovendringer. Se Prop. 34 L (2014–2015) Endringer i utlendingsloven m.m. (utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger) punkt 8.4 side 30 for nærmere redegjørelse for de aktuelle lovendringene.