8 Merknader til de enkelte bestemmelser
8.1 Til endringene i straffeprosessloven
Til § 147
For de foreløpige erklæringene og de partsantatte erklæringene er det ingen plikt til at erklæringene fremlegges i retten. I annet punktum er det inntatt at dersom foreløpige erklæringer skal legges frem i retten under hovedforhandlingen, må de i forkant ha vært fremlagt for DRK, på samme måte som de rettspsykiatriske erklæringene, jf. § 147 første ledd første punktum. Etter tredje punktum skal det samme gjelde for partsantatte sakkyndigerklæringer som skal fremlegges. Innsendelsesplikten trer i kraft straks det er avklart at erklæringen skal legges frem i retten.
Til § 165
Annet ledd nr. 4 oppheves, da adgangen til å overføre domfelte fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 oppheves. På dette grunnlag foretas det også redaksjonelle endringer i annet ledd nr. 2 og 3.
I fjerde leddannet punktum skal habilitetsregelen etter § 165 a annet ledd «så vidt mulig» gjelde tilsvarende for en sakkyndig som engasjeres for å utarbeide en foreløpig erklæring. Begrepet «så vidt mulig» innebærer at kravet til habilitet ikke skal være til hinder for at politi og påtalemyndighet knytter til seg særskilte fagmiljøer eller selv bygger opp slike, som for eksempel Prejudisiell enhet som foretar alle foreløpige undersøkelser for Oslo politidistrikt og omkringliggende distrikter. Ellers vil de alminnelige reglene for habilitet for rettspsykiatrisk sakkyndige også få anvendelse for sakkyndige som foretar foreløpige undersøkelser.
Til § 165 a
Bestemmelsen er ny og inneholder regler for sakkyndige som utfører oppdrag ved spørsmål om utilregnelighet og særreaksjon. Etter første ledd skal det som hovedregel oppnevnes to sakkyndige til å gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse etter straffeprosessloven § 165 første og annet ledd. Det er likevel tilstrekkelig med én sakkyndig i saker hvor det foreligger opplysninger av avgjørende betydning for den rettspsykiatriske undersøkelsen, som for eksempel helsejournaler, opplysninger i tidligere rettspsykiatriske erklæringer, dommer og andre saksdokumenter. Dette kan blant annet være tilfelle der observanden har hatt en veldokumentert diagnostisert tilstand over flere år, og i saker om forlengelse av en særreaksjon. Hvis det i særlig kompliserte saker er nødvendig for å få opplyst saken, kan retten oppnevne tre eller flere sakkyndige på samme tid. Dette kan for eksempel være tilfelle der observandens tilstand tilsier at det i tillegg til en psykiater og en psykolog er behov for en nevrolog, eller en lege med særlig kompetanse innen toksikologi. Regelen er i tråd med praksis i dag.
Straffeprosessloven § 139 annet ledd vil fortsatt regulere en situasjon der det allerede er oppnevnt én eller flere sakkyndige for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse, og der det er spørsmål om å oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte.
I første ledd annet punktum oppstilles det kompetansekrav til rettspsykiatriske sakkyndige. Med begrepet «godkjent spesialist» menes lege eller psykolog med spesialistgodkjenning. Sakkyndige skal i utgangspunktet være godkjente spesialister. Når flere sakkyndige oppnevnes sammen er det tilstrekkelig at minst én er spesialist. Med begrepet «arbeide klinisk» menes å arbeide klinisk som lege eller psykolog. Kravet til klinisk arbeid gjelder dersom det er oppnevnt flere sakkyndige sammen, og gjelder derfor ikke i tilfeller der det anses tilstrekkelig å oppnevne kun én sakkyndig.
I annet ledd er det inntatt en særskilt regulering av kravet til habilitet og uavhengighet for de rettspsykiatriske sakkyndige. Straffeprosessloven § 142 forblir uendret, og habilitets- og uavhengighetsregelen blir strengere for de rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndige, enn for andre sakkyndige i straffesaker. Første punktum innebærer at kravet til habilitet blir ufravikelig for rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndige. Bestemmelsen er ikke til hinder for at én sakkyndig oppnevnes både i førsteinstans og i ankeinstansen.
Regelen i annet ledd annet punktum gjelder de tilfeller der det ikke foreligger inhabilitet etter første punktum, men der tilknytningsforholdet de sakkyndige i mellom likevel tilsier at de sakkyndige ikke bør oppnevnes. Hvorvidt de sakkyndige ikke bør oppnevnes, beror på rettens konkrete vurdering av om det foreligger forhold av en slik karakter at tilliten til at sakkyndigarbeidet utføres med tilstrekkelig uavhengighet svekkes. Bestemmelsen vil være mest aktuell der to eller flere sakkyndige oppnevnes sammen. I prinsippet vil bestemmelsen også gjelde der man underveis i utredningen finner at det er behov for å oppnevne en tredje sakkyndig med en annen kompetanse for å vurdere utilregnelighet og særreaksjon, og der det er behov for en ny vurdering av de samme spørsmålene av andre sakkyndige.
Virkningen av at det er oppnevnt rettspsykiatriske sakkyndige som ikke oppfyller kravet til habilitet og uavhengighet i annet ledd første og annet punktum vil være den samme som virkningen av at en sakkyndig er oppnevnt i strid med straffeprosessloven § 142 første og annet ledd. Den særskilte reguleringen for rettspsykiatriske sakkyndige er kun ment å skjerpe den materielle habilitets- og uavhengighetsregelen. Dette endrer ikke de prosessuelle virkningene ved oppnevning av inhabile sakkyndige, eller oppnevning i strid med kravet til uavhengighet.
Etter tredje ledd, skal den sakkyndige legge frem en egenerklæring for retten før oppnevning. Egenerklæringen skal gi retten opplysninger av betydning for vurderingen av om den sakkyndige oppfyller kompetansekravene, om han eller hun har de rette kvalifikasjonene til å besvare mandatet og om den sakkyndige oppfyller kravet til habilitet og uavhengighet. Opplysningene i egenerklæringen vil langt på vei være de samme som kreves fremlagt for den nasjonale enheten for rettspsykiatrisk sakkyndighet. Retten har et selvstendig behov for opplysningene, og informasjon om tilknytning til andre aktører i saken må tilpasses den enkelte saken. Det er derfor ikke tilstrekkelig at den sakkyndige gir opplysningene til den nasjonale enheten før innmelding i sakkyndigoversikten. Samtidig kan det være praktisk at erklæringen som sendes enheten også sendes retten, dog med eventuelle tilpasninger til den enkelte sak.
I fjerde ledd gis Kongen hjemmel til å nærmere regulere krav til sakkyndiges kompetanse, sakkyndiges egenerklæring, krav til den rettspsykiatriske erklæringen og om oppgavene til Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet. Forskriftshjemmelen skal benyttes for å kunne gi forskrift om rettspsykiatriske undersøkelser og sakkyndige. Med «sakkyndige» menes både sakkyndige som utarbeider foreløpige erklæringer etter § 165 fjerde ledd og sakkyndige som foretar fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser etter § 165 første og annet ledd. Departementets intensjon er at forskriften skal tre i kraft samtidig med forslaget til ny § 165 a.
Til § 167
Bestemmelsen er supplert med nye regler om lengden av tvungen observasjon. I første ledd annet punktum er det inntatt at slik observasjon skal være så kort som mulig. Dette understreker at slik innleggelse er inngripende for den det gjelder. De alminnelige prinsipper om at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep gjelder, jf. også Grunnloven § 94 første ledd. Videre kan retten ikke fastsette slik observasjon for en lengre periode enn åtte uker. Deretter – dersom retten finner at det er nødvendig og forholdsmessig – kan observasjonen forlenges med inntil fire uker av gangen. Slik forlengelse kan gis flere ganger.
Lengden på innleggelsen må vurderes konkret i den enkelte sak, og det vil være praktisk at retten ved tvil rådfører seg med de sakkyndige som er oppnevnt eller som skal oppnevnes. I blant annet saker hvor det er aktuelt at siktede har inntatt potente rusmidler, vil det ofte kunne være grunn til at innleggelsen har en varighet på opptil åtte uker. Det understrekes likevel at i saker hvor det er tilstrekkelig med en kortere innleggelse, skal hovedregelen om at innleggelsen skal være så kort som mulig følges. Det skal ikke ligge noen automatikk i at tvungen observasjon gis for åtte uker. I saker hvor det er spørsmål om psykisk utviklingshemming vil det på den andre siden ofte være behov for en enda lenger innleggelse.
Slik observasjon kan ikke påbegynnes før sakkyndige er oppnevnt. Det er likevel en praktisk løsning at tvungen observasjon og oppnevning av de sakkyndige skjer i samme kjennelse.
Til § 168 a
Bestemmelsen er ny, og etter første punktum kan taushetsplikten for helsepersonell, i enkelte saker hvor det er oppnevnt sakkyndige for å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse, oppheves for nødvendige opplysninger knyttet til siktedes helse. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse i straffesaker som gjelder lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks år.
Innsyn i siktedes helseopplysninger skal fortsatt som en hovedregel være basert på samtykke. Det er kun i de sakene hvor siktede ikke samtykker til at de sakkyndige skal få innsyn, at bestemmelsen kommer til anvendelse. Dersom siktede trenger verge, er det vergen som skal ta stilling til spørsmålet om innsyn. Dersom vergen ikke samtykker, kan innsyn etter bestemmelsen likevel gis på samme måte som om siktede hadde vært samtykkekompetent, dersom vilkårene etter bestemmelsen ellers er oppfylt.
Det er kun de «nødvendige» opplysninger som er omfattet av innsynsretten. Dette betyr at helseopplysninger som er uten relevans for tilregnelighetsvurderingen, ikke omfattes av bestemmelsen. For hver enkelt borger vil det normalt foreligge helseopplysninger i større eller mindre utstrekning. Om opplysningen er «nødvendig», må vurderes konkret i den enkelte sak av det helsepersonell som sitter på informasjonen, før informasjonen gis videre til de sakkyndige. Opplysninger om vedkommendes psykiske helse, nært i tid til hendelsen, vil alltid være nødvendig. Eldre opplysninger om psykisk helse vil som hovedregel også være nødvendig, men i tvilstilfeller må dette vurderes konkret i den enkelte sak. Ved somatiske plager, kan det være grunn til at det foretas en nærmere vurdering. Opplysninger om for eksempel en kurant operasjon, er det normalt ikke grunn til at omfattes av innsynsretten. Fravær av helseopplysninger, hvis man bringer på det rene at det ikke har vært innleggelser i psykisk helsevern tidligere, vil eventuelt også i seg selv kunne være en nødvendig opplysning i saken.
Etter bestemmelsen «kan» opplysninger gis videre på nærmere vilkår. Det er opp til de sakkyndige som utfører den rettspsykiatriske undersøkelsen å vurdere om det bør innhentes slike opplysninger. Innsyn i helseopplysninger skal legge til rette for større treffsikkerhet ved identifiseringen av lovbrytere som på grunn av alvorlig sinnslidelse ikke kan klandres og derfor ikke skal straffes. For samfunnet er det av stor betydning å få materielt riktige avgjørelser og dersom opplysningene er vesentlige for sakens opplysning, bør de sakkyndige be om slikt innsyn. Det understrekes at det er opp til de sakkyndiges skjønn alene å vurdere om slike opplysninger skal innhentes. Dersom de sakkyndige bestemmer seg for slik innhenting, vil det få den følge at den alminnelige taushetsplikten for helsepersonell oppheves for nødvendige helseopplysninger
Plikten for helsepersonell til å gi innsyn på forespørsel er allerede regulert i straffeprosessloven § 168. Etter bestemmelsen skal offentlige myndigheter og tjenestemenn bistå de sakkyndige med opplysninger som de ber om til bruk for saken, i den grad det ikke strider mot taushetsplikt. Bestemmelsen i § 168 a skal derfor forstås slik at dersom vilkårene ellers er oppfylt, og de sakkyndige anmoder om innsyn i helseopplysninger, plikter helsepersonell som har fått anmodningen å gi innsyn i nødvendige opplysninger.
Det er bare saker som kan medføre «fengsel i mer enn seks år» som er omfattet. Det påligger påtalemyndigheten å vurdere som saken er så alvorlig. Det må understrekes at det kan være grunn til at sakkyndige oppnevnes på et tidlig stadium, før politiet har kommet så langt i sin etterforsking at det er helt klart hva slags lovbrudd som ligger til grunn for saken. Hvis påtalemyndigheten på tidspunktet mener at saken gjelder et lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn seks år, og de andre vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kan innsyn etter bestemmelsen gis. Om det senere skulle vise seg at lovbruddet ikke var så alvorlig som først antatt, er det likevel ikke noe til hinder for at opplysningene kan benyttes av de sakkyndige. Det avgjørende er at politiet har foretatt en samvittighetsfull vurdering av det antatte lovbruddets alvorlighetsgrad. Om dette i etterkant skulle vise seg å ikke stemme, er opplysningene likevel innhentet i henhold til bestemmelsen og kan benyttes til sakens opplysning.
Alle ledd i helsevesenet kan etter omstendighetene plikte å gi innsyn i siktedes helseopplysninger til de sakkyndige. Dette omfatter både «førstelinjetjenesten», dvs. kommunehelsetjenesten ved fastleger og det kommunale behandlings- og hjelpeapparatet, samt spesialisthelsetjenesten ved psykiatriske andre- og tredjelinjetjenester.
Avgrensningen som er inntatt til slutt i siste punktum, hvor det fremgår at bestemmelsen bare kommer til anvendelse i saker hvor utfallet kan avhenge av om siktede er «tilregnelig eller ikke», skal tydeliggjøre at det ikke er anledning til å gi innsyn i alle saker hvor det oppnevnes sakkyndige som skal utføre en rettspsykiatrisk undersøkelser som sendes til Den rettsmedisinske kommisjon. Tillegget vil i hovedsak ha en pedagogisk betydning, da bestemmelsen ellers kun åpner for innsyn når det gjelder siktede som skal gjennom en rettspsykiatrisk undersøkelse. Undersøkelser av fornærmede vil uansett falle utenfor etter bestemmelsens ordlyd. I de rettspsykiatriske undersøkelsene som gjelder forlengelse av særreaksjon, vil den sakkyndige ikke få tilgang til helseopplysninger etter denne bestemmelsen i større utstrekning enn hva de opprinnelige sakkyndige under rettsaken fikk innsyn i, utover innsynsretten som følger av psykisk helsevernloven § 5-6 a.
8.2 Til endringene i psykisk helsevernloven
Til § 5-3
Som følge av endringene i straffeloven § 62 er det gjort endringer i annet ledd tredje punktum. Henvisningen til § 62 første ledd første punktum er endret til en henvisning til § 62 første ledd.
Nytt tredje ledd innebærer at faglig ansvarlig skal ha en plikt til å konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon, dersom særlige hensyn tilsier dette. Vilkåret om særlige hensyn skal sikre at ikke påtalemyndigheten belastes med alle beslutninger av denne typen. En rekke avgjørelser om permisjoner vil være uproblematiske, og samråd med påtalemyndigheten vil da ikke være nødvendig. Bestemmelsen skal legge til rette for at påtalemyndigheten kan bidra med sin kompetanse i vurderinger som er viktige av hensyn til samfunnsvernet. Dette vil styrke samfunnsvernet under gjennomføringen av særreaksjoner, herunder trygge ivaretakelsen av hensynet til fornærmedes og etterlattes sikkerhet. Se punkt 5.2.4.
Til § 5-4
Se punkt 5.2.4. Endringen i § 5-4 første ledd annet punktum tydeliggjør at kontrollkommisjonen skal ta hensyn til vern av andres liv, helse og frihet i sine avgjørelser. At samfunnsvernet skal hensyntas i kontrollkommisjonens avgjørelser følger allerede i dag indirekte av psykisk helsevernloven § 5-3, men å inkludere dette hensynet spesifikt i § 5-4 vil bidra til å tydeliggjøre vurderingstemaet og understreke viktigheten av samfunnsvernet.
Til §§ 5-6, 5-7 og 5-8
Psykisk helsevernloven § 5-6 skal oppheves som omtalt i de alminnelige merknader punkt 5.3.4. Bestemmelsene i §§ 5-7 og 5-8 om opphør, prøveløslatelse og tilbakeføring ved slik overføring fra kriminalomsorgen til tvungent psykisk helsevern, må følgelig også oppheves. For domfelte som er overført til anstalt under kriminalomsorgen i henhold til psykisk helsevernloven § 5-6, følger det av proposisjonens overgangsregel at vedkommende skal tilbakeføres til det psykiske helsevernet innen ett år etter at opphevelsen av § 5-6 er trådt i kraft.
8.3 Til endringene i straffegjennomføringsloven
Til § 10 første og annet ledd og § 11 tredje ledd
Psykisk helsevernloven § 5-6 skal oppheves og bestemmelsene i straffegjennomføringsloven må derfor endres slik at henvisningen til lovbrytere som er overført fra tvungent psykisk helsevern til kriminalomsorgen tas ut.
8.4 Til endringene i straffeloven
Til § 20
Overskriften i bestemmelsen endres fra «Tilregnelighet» til «Skyldevne». Skyldevne mangler både dersom personen er under den kriminelle lavalder, jf. § 20 første ledd, og dersom han eller hun er utilregnelig, jf. § 20 annet og tredje ledd.
I første ledd erstattes begrepet «straffes ikke» med «ikke strafferettslig ansvarlig», uten at dette er ment å medføre noen realitetsendring. Endringen skal signalisere at den som er i en utilregnelighetstilstand, ikke er å klandre og er uskyldig. Uttrykket «straffes ikke», som benyttes i dag, kan tilsynelatende angi rettsfølgen. Ved å isteden knytte ordlyden til ansvarsbegrepet, fremgår det at begrunnelsene for å straffe ikke slår til. Det blir klart at lovbryteren faktisk ikke kan klandres for lovbruddet. Endringen har således en prinsipiell begrunnelse. Uttrykket gjør det dessuten klart at det heller ikke er aktuelt med reaksjoner som ikke er «straff» i straffelovens forstand overfor denne gruppen, herunder påtaleunnlatelse og betinget dom i form av straffutmålingsutsettelse. Derimot kan inndragning av utbytte fortsatt foretas, jf. straffeloven § 67 første ledd. Utover dette innebærer uttrykket «ikke strafferettslig ansvarlig» at enhver strafferettslig reaksjon utelukkes, bortsett fra særreaksjoner beregnet på utilregnelige lovbrytere.
Første ledd omhandler personer som mangler skyldevne fordi de er under den kriminelle lavalder på 15 år. Alder er en absolutt størrelse, i motsetning til de øvrige straffrihetsalternativer.
I annet ledd fremgår det at heller ikke den som var «utilregnelig» på handlingstidspunktet er strafferettslig ansvarlig. Språklig sett er det naturlig at utilregnelighetsbegrepet i annet ledd forbeholdes tilstander der domstolen i større grad utøver skjønn.
Lovens grunnvilkår er at det foreligger en utilregnelighetstilstand som nevnt i annet ledd bokstav a til c. Videre er det et tilleggsvilkår at lovbryteren må være «utilregnelig» som følge av slik tilstand. Utilregnelighetsnormen presiseres nærmere gjennom momenter angitt i tredje ledd.
I annet ledd bokstav a er begrepet «psykotisk» erstattet med det rettslige begrepet «alvorlig sinnslidelse». Det vises til punkt 4.8.3 ovenfor. En ikke-medisinsk term er bedre egnet til å skille skarpt mellom den medisinsk-faglige og den rettslige bedømmelsen. Det tydeliggjøres at det er retten som avgjør skyldspørsmålet og at domstolen utøver et skjønn i denne sammenheng. Kjernen i begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet er en massiv sykdom på sinnet. Også andre tilstander enn aktive psykoser vil omfattes av lovens hovedvilkår, i likhet med reguleringen i psykisk helsevernloven. Hvilke grensetilfeller dette gjelder, bør baseres på en helhetsvurdering der ikke bare selve sykdomstilstanden, men også utslagene den gir seg, må tillegges vekt.
Begrepet «alvorlig sinnslidelse» er ment å kunne omfatte både alvorlige psykiske, somatiske og organiske sykdommer som gir seg utslag på sinnet. Det er således uten betydning hvordan tilstanden oppstod, enten den skyldes akutt og forbigående psykose (reaktiv psykose), paranoid psykose, psykoser som ledd i bipolar lidelse, schizofreni, nevrologiske lidelser (hjernesvulst, demens, Parkinsons eller Alzheimers), hjerneskade (etter slag mot hodet eller flåttbitt), infeksjons- og parasittsykdommer (malaria), seksuelt overførbare sykdommer (herpes eller syfilis), feberdelirier eller autismeforstyrrelser. Departementet utelukker heller ikke at enkelte er så syke på grunn av sammensatte (komorbide) diagnoser at vilkåret om «alvorlig sinnslidelse» er oppfylt. Det avgjørende er symptomtyngden.
Straffrihet kan bare tilstås de aktivt syke. Begås lovbruddet mens lidelsen er i en inaktiv fase, for eksempel på grunn av medikamentell behandling, vil ikke lovbestemmelsen kunne anvendes. At symptomene må være av en viss mengde og styrke, blir markert ved at sinnslidelsen etter rettens vurdering må være «alvorlig». Det fremgår dessuten av momentene i utilregnelighetsvurderingen i bestemmelsens tredje ledd.
I annet ledd bokstav b er utilregnelighetstilstanden sterk bevissthetsforstyrrelse nevnt, jf. punkt 4.11.1.2 ovenfor. Bestemmelsen er ikke ment å ha et annet meningsinnhold enn i tidligere § 20 første ledd bokstav d, med unntak av at det ikke lenger er behov for å «tvinge» rusutløste forbigående psykoser inn under bevissthetsforstyrrelsesbegrepet. Et psykoseutbrudd vil anses som en sinnslidelse etter § 20 annet ledd bokstav a, uavhengig av hva som utløste psykosen. De strafferettslige konsekvensene av forbigående rusutløste utilregnelighetstilstander er regulert særskilt i § 20 fjerde ledd første punktum, og disse vil gjelde både for rusutløste bevissthetsforstyrrelser og rusutløste psykoser.
Annet ledd bokstav c omhandler høygradig psykisk utviklingshemming, jf. punkt 4.11.4 ovenfor. Terskelen for hva som er å anse som «høygradig» psykisk utviklingshemming senkes noe, ved at også personer med en IQ mellom 55 og 60 kan anses utilregnelige. I vurderingen av om en person er «utilregnelig» på grunn av psykisk utviklingshemming, skal det legges vekt på funksjonsevnen. Dette vil tydeliggjøres med den foreslåtte ordlyden, der det i tredje ledd uttrykkelig fremgår at funksjonsevnen er et moment i utilregnelighetsvurderingen. Det er ikke IQ-tester alene som skal være avgjørende for hvorvidt vedkommende anses utilregnelig. Det må foretas en konkret vurdering av den enkelte, herunder den daglige, sosiale og kognitive funksjonsevnen.
I tredje ledd slås det fast at det i utilregnelighetsvurderingen etter annet ledd skal legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Her fremgår det at symptomtyngden på handlingstidspunktet er avgjørende for om vedkommende anses å være utilregnelig. Momentene er av konkret karakter. Det vurderes i hvilken grad tilstanden, eller kombinasjonen av tilstander ved komorbide lidelser, hadde innvirkning på tiltaltes funksjonsevne og virkelighetsforståelse. Samtidig fremgår det klart at det ikke er en medisinsk diagnose som begrunner fritakelse fra straffansvar, men den aktuelle lidelsens betydning for disse sentrale funksjonene på handlingstidspunktet.
Begrepet «svikt i virkelighetsforståelse» tilsvarer innholdsmessig formuleringen foreslått av utvalget («manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen», se NOU 2014: 10 kapittel 26.). Her pekes det på et sentralt kjennetegn ved psykosene. Det foreligger en grunnleggende realitetsbrist, slik at personen mangler evne til å analysere totalsituasjonen på handlingstidspunktet.
Begrepet «svikt i funksjonsevne» er ment å omfatte både dagligdags, sosial og kognitiv funksjon. Dagligdags funksjon kan eksempelvis være evne til å kle på seg, pusse tennene, vaske seg, være i jobb, samt egenomsorg i form av håndtering av egen sykdom (ved sinnslidelse) eller tilstand (ved psykisk utviklingshemming). Sosial funksjon kan eksempelvis være evne til å delta i sosiale aktiviteter og sosiale relasjoner med andre. Kognitiv funksjon kan omfatte evne til læring, oppmerksomhet, tenkning, hukommelse, problemløsning, avgjørelser, resonnering, språk og kommunikasjon.
Funksjonssvikt skal være et moment som vektlegges i helhetsvurderingen av om tilstanden oppfyller utilregnelighetsnormen, på lik linje med graden av svikt i virkelighetsforståelsen. Det behøver således ikke å være nok å ha en vrangforestilling. Det kan være vanskelig for allmennheten å akseptere at en person som er relativt velfungerende og i stand til å planlegge og gjennomføre kompliserte lovbrudd, ikke straffes. Samtidig kan det tenkes at personen anses utilregnelig selv om bare et av momentene er til stede, for eksempel der en psykisk utviklingshemmet har stor funksjonssvikt, men det ikke foreligger realitetsbrist.
Det veiledende utgangspunktet i utilregnelighetsvurderingen er hvorvidt det er rimelig og rettferdig å straffe tiltalte, sett hen til personens helsemessige tilstand på handlingstidspunktet. Spørsmålet om hvilke lovbrytere som det i betraktning av formålet med bestemmelsen fremstår som rimelig og rettferdig å straffe, utgjør både et grunnleggende legislativt hensyn ved utformingen av bestemmelsen og et tungtveiende moment i rettens konkrete avgjørelse av spørsmålet om skyld i den enkelte sak.
Derimot skal det ikke ha noen betydning for utilregnelighetsvurderingen hvorvidt fengselsstraff eller særreaksjon anses mest hensiktsmessig. En dommer kan således ikke begrunne en konklusjon om tilregnelighet med at det vil være best for vedkommende med et slikt forutsigbart og fast regime som forvaring i kriminalomsorgen representerer, eller at en slik institusjon er best egnet til å ivareta samfunnets, de ansattes eller lovbryterens behov for sikkerhet. Heller ikke hensynet til allmennprevensjon, den alminnelige rettsfølelse, i hvilken grad gjerningspersonen var påvirket av straffetrusselen eller at det ikke utelukkende er et gode å bli erklært utilregnelig, skal vektlegges i utilregnelighetsvurderingen. Men indirekte vil enkelte slike hensyn likevel kunne være ivaretatt, gjennom vurderingen av om det foreligger svikt i vedkommendes virkelighetsforståelse eller funksjonsevne. Det kan framstå som urimelig dersom en relativt velfungerende person med gode kognitive evner, herunder evne til å planlegge og gjennomføre kompliserte lovbrudd, ville vært funnet utilregnelig på grunn av en vrangforestilling. Dette kom på spissen i 22. juli-saken. Bestemmelsen i tredje ledd vil derfor indirekte kunne ivareta den alminnelige rettsfølelse.
I fjerde ledd første punktum fremgår det at den som forbigående var i en utilregnelighetstilstand som følge av selvforskyldt rus, ikke fritas for straff, med mindre særlige grunner tilsier det. Bestemmelsen gjelder enten rusen har resultert i en bevissthetsforstyrrelse eller sinnslidelse, herunder psykose. Forutsetningen er at utilregnelighetstilstanden er «forbigående», i motsetning til tilfeller der det må legges til grunn at tilstanden er en følge av en mer varig eller kronisk sinnslidelse, ofte kalt grunnleggende psykoselidelse eller primærpsykose. Når det gjelder hvilke momenter som skal inngå i vurderingen av om en utilregnelighetstilstand er forbigående, og således rusutløst, vises det til punkt 4.12.5.1.3 ovenfor. Foruten varigheten av psykosesymptomer, vil det for eksempel også kunne tas hensyn til hvilket rusmiddel som er brukt, om det er et aktivt behandlingstiltak for tilstanden, personens sykehistorikk og om han eller hun står på et antipsykotisk medikament. Tidskriteriet skal heller ikke være like rigid som tidligere. Det skal således ikke lenger være avgjørende hvorvidt psykosesymptomene hadde en varighet på mer enn 30 dager, men foretas en helhetlig vurdering i lys av ovennevnte momenter.
I likhet med gjeldende rett er utgangspunktet straffansvar der utilregnelighet er en følge av selvforskyldt rus. Det inntas imidlertid et snevert unntak dersom særlige grunner tilsier straffritak. Det vises til punkt 4.12.5.1.4 ovenfor. Et forhold som kan utgjøre en slik særlig grunn, er lovbryterens manglende erfaring med rus. Som eksempel kan nevnes en ung person som inntar alkohol, kanskje for første gang, og helt uventet reagerer med en psykose, for deretter å begå et lovbrudd. Det kan også foreligge særlige grunner ved patologisk eller atypisk rus, der det er inntatt større mengder alkohol enn det som per i dag er akseptert som uforskyldt i rettspraksis (ca. 2-3 enheter), men likevel innenfor et alminnelig akseptert kvantum, slik at virkningen langt overstiger det en normalt kunne forvente. Dette kan forekomme ved samvirke av rus og medisiner, der vedkommende ikke er kjent med at medikasjonen kan medføre nedsatt toleranse for alkohol eller at kombinasjonen av medisiner og alkohol kan gi alvorlige psykiske reaksjoner. Ved vurderingen av om det foreligger «særlige grunner», kan hensynet til fornærmede spille inn, herunder om det foreligger en integritetskrenkelse. Den snevre unntaksbestemmelsen vil for eksempel neppe kunne anvendes i voldtektssaker, selv om lovbryteren er ung og uerfaren. Et slikt resultat ville kunne virke støtende.
I fjerde ledd annet punktum fremgår det at den som har en vedvarende, alvorlig sinnslidelse og som selvforskyldt fremkaller en ny utilregnelighetstilstand, kan straffes dersom særlige grunner tilsier det. Utgangspunktet er at en person med en grunnleggende alvorlig sinnslidelse (for eksempel schizofreni) ikke skal straffes for lovbrudd som begås ved et aktivt sykdomsutbrudd. Det kan imidlertid gjøres unntak der personen selv fremkaller utilregnelighetstilstanden. Det er en forutsetning at særlige grunner tilsier straffansvar. Bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet er ment å forbeholdes de tilfeller der gjerningspersonen kan klandres for tilbakefall på grunn av seponering av medisiner eller rusbruk. Bestemmelsen skal således ikke gjelde helt generelt.
Departementet antar at det sjelden vil være aktuelt med straffansvar i seponeringstilfellene, der sykdomsutbrudd er en følge av at pasienten slutter å bruke medisiner, for eksempel antipsykotika. Selv om det kan være vanskelig å tenke seg helt «rene» tilfeller der det er rimelig og rettferdig å klandre vedkommende for å seponere medisiner, kan det imidlertid ikke utelukkes at det i enkelte saker kan foreligge særlige grunner som tilsier straffansvar. Dette kan for eksempel være dersom personen tidligere har blitt psykotisk etter avbrutt behandling, han er tvangsmedisinert, legen har vært tydelig på at seponering vil kunne medføre nye psykoser, og at han på det aktuelle tidspunktet er frisk og har vurderingsevnene i behold, slik at seponeringen ikke er et utslag av et allerede påbegynt tilbakefall.
Departementet legger til grunn at et mer praktisk eksempel som kan omfattes av bestemmelsen om straffansvar ved selvforskyldt utilregnelighet, er tilfeller der vedkommende ruser seg, vel vitende om at han har en sårbarhet for psykoser. Et aktivt rusinntak kan foranledige større bebreidelse enn at en person med en kronisk psykisk sykdomstilstand velger å slutte med sine medisiner. Strafferettslig ansvar ved rusbruk bør imidlertid bare kunne inntre dersom subjektive omstendigheter knyttet til den konkrete personen, hans rusbruk og sykdomshistorie tilsier det. Selv om personen generelt kan bebreides sin rusbruk og følgene av den, bør straffverdig klander bare foreligge der særlige grunner tilsier at personen burde forstå at hans rusbruk kunne resultere i en utilregnelighetstilstand. For eksempel kan det tenkes at personen tidligere har kommet i en slik tilstand som loven krever ved inntak av rusmidler, kanskje også flere ganger, slik at han kjenner til risikoen for å utløse psykose. Et slikt gjentagende handlingsmønster kan tilsi straffansvar.
Avgjørelsen etter § 20 hører til skyldspørsmålet. Bevisbedømmelsen vil derfor ikke kunne prøves av Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 306 annet ledd. Usikkerhet om diagnose og om hvor symptomtynget lovbryteren var på handlingstidstidspunktet, er et spørsmål om hvilket faktum som skal legges til grunn, og må håndteres med det strafferettslige beviskravet, se punkt 4.13.4. Hvilken symptomtyngde som kreves for at en «alvorlig sinnslidelse» skal sies å foreligge, og at personen er «utilregnelig» som følge av denne, beror imidlertid på rettens fortolkning av lovens uttrykk. Å avgjøre hvor terskelen for utilregnelighet ligger, er således rettsanvendelse, som vil være underlagt Høyesteretts prøving. Det samme gjelder spørsmålet om beviskravet er anvendt og forstått korrekt, samt om det foreligger selvforskyldt rus eller selvforskyldt utilregnelighet.
Til § 25
Lovendringen i tredje ledd tredje punktum innebærer at forsett kan fingeres i saker der forsett mangler på grunn av en utilregnelighetstilstand som en lovbryter med en kronisk sinnslidelse selv har forårsaket og kan klandres for. Forsett kan således fingeres både i saker om selvforskyldt rus og selvforskyldt utilregnelighet. Fingering av forsett ved selvforskyldt utilregnelighet vil være aktuelt der retten kommer til at særlige grunner tilsier straff etter § 20 fjerde ledd annet punktum. Se nærmere omtale i punkt 4.12.5.3.
Til § 62
Det vises til punkt 5.1.
Henvisningen i første ledd til § 20 annet ledd innebærer at det ikke lenger er avgjørende for valg av særreaksjon, tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, hvilken utilregnelighetstilstand lovbryteren var i. Retten har således et ansvar for å vurdere hvilken av disse særreaksjonene som vil være mest hensiktsmessig i den enkelte sak. Dersom lovbryteren for eksempel har alvorlig demens, og således vurderes å ha en alvorlig sinnslidelse etter § 20 annet ledd bokstav a, vil det likevel kunne tenkes at tvungen omsorg er den særreaksjon som er best tilpasset vedkommendes lidelse. I mandatet til de sakkyndige skal det angis om det er behov for at det vurderes hvilken særreaksjon som antas å være best egnet i saken, jf. punkt 6.7.5.
Det fremgår av første ledd at et grunnvilkår for idømmelse av særreaksjon, er at det er begått eller forsøkt å begå et lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. Skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige begåtte lovbrudd fjernes som grunnvilkår for særreaksjon. I dette ligger det også at man fjerner de særlige vilkårene for dom på særreaksjon som i dag kommer til anvendelse når den begåtte integritetskrenkelsen er av mindre alvorlig art. Faren for de rettsgodene som man ønsker å verne, beror ikke nødvendigvis på grovheten av det begåtte lovbruddet. Det kan være tilfeldig om et voldslovbrudd anses alvorlig, siden skadeomfanget er avgjørende for hvilket straffebud handlingen rammes av. Det er viktig og prinsipielt riktig at samfunnet kan verne seg mot farlige utilregnelige. Rettens vurderingstema forskyves noe i forhold til gjeldende rett, slik at det sentrale er hvilken fare gjerningspersonen utgjør, snarere enn hvilket lovbrudd som er begått. Det begåtte lovbrudd vil likevel være viktig i vurderingen av gjentakelsesfare – dette fremgår av § 62 tredje ledd.
Videre foreslår departementet å videreføre formuleringen i gjeldende rett om at lovbruddet krenket andres liv, helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. Oppramsingen av typer lovbrudd fjernes, men det ligger ingen realitetsendring i dette. Det vil fremdeles være de samme typer lovbrudd som omfattes, det vil si voldslovbrudd, seksuallovbrudd, frihetsberøvelse og ildspåsettelse, i tillegg til de lovbruddstyper som har vært ansett å falle inn under «andre lovbrudd». Sistnevnte gruppe omfatter blant annet allmenfarlige lovbrudd, som for eksempel straffeloven §§ 139, 192, 239 og 355, men også å utsette andre for smitte, trusler, ran og utpressing.
Det er et vilkår at det må foreligge nærliggende fare for at lovbryteren vil begå en ny og alvorlig integritetskrenkelse. Det må foreligge en kvalifisert grad av risiko for tilbakefall, og faren må på domstidspunktet vurderes som reell.
Begrepet «alvorlig integritetskrenkelse» erstatter «alvorlig lovbrudd som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet» i dagens ordlyd. Formålet er å forenkle ordlyden, og det er ikke tilsiktet realitetsendringer.
I første ledd fremgår det videre at særreaksjonen må anses nødvendig for å verne samfunnet. Dette vilkåret skal medføre at terskelen for dom på tvungent psykisk helsevern fremdeles er høy og at særreaksjonen ikke benyttes i tilfeller der det ikke er nødvendig av hensyn til samfunnsvernet. Det er viktig at det foretas en grundig helhetsvurdering der alle momentene sees i sammenheng, slik at det er helhetsbildet som avgjør om særreaksjon kan ilegges selv om alle øvrige vilkår isolert sett er oppfylt. Formuleringen «nødvendig for å verne samfunnet» erstatter «nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet» i dagens ordlyd. Endringen er rent språklig og skal ikke medføre realitetsendringer.
I annet ledd videreføres bestemmelsen om dom på særreaksjon for utilregnelige som har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, i en utforming som er tilpasset bestemmelsen for øvrig.
Departementets forslag til hvilke lovbrudd som kan danne grunnlag for særreaksjon etter det ordinære alternativet i forslaget til § 62 første ledd, kan i noen grad overlappe med hvilke lovbrudd som kan danne grunnlag for særreaksjon etter reglene om lovbrudd av samfunnsskadelig og særlig plagsom art, for eksempel i voldssaker. Selv om det er en viss grad av overlapping, antar departementet at de strenge vilkårene knyttet til alternativet om samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet, samt vilkåret om at det i det ordinære sporet for særreaksjon må foreligge nærliggende fare for en alvorlig integritetskrenkelse, vil medføre at regelvalget i praksis ikke vil by på problemer.
I tredje ledd fremgår det at ved vurderingen av gjentakelsesfaren, skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens øvrige adferd, sykdomshistorie, aktuelle psykiske tilstand og forhold til rusmidler. Forholdet til rusmidler er tatt inn i bestemmelsen etter forslag fra utvalget, da rusmiddelbruk erfaringsmessig øker voldsrisikoen.
Det fremgår av fjerde ledd at overføring til tvungent psykisk helsevern kan idømmes også når utilregnelighetstilstanden har medført at gjerningspersonen var i faktisk villfarelse, jf. § 25, eller at gjerningspersonen ellers var i en tilstand som ikke er forenlig med å inneha forsett. Det følger av departementets forslag at skyldkravet i det aktuelle straffebudet som utgangspunkt må være oppfylt for at særreaksjon skal kunne idømmes. Behovet for samfunnsvern tilsier imidlertid med styrke at muligheten til å ilegge særreaksjon bør være til stede i de tilfellene der manglende forsett er en direkte konsekvens av utilregnelighetstilstanden. Samfunnet har vel så stort behov for å verne sine borgere mot voldelige handlinger begått i en hallusinert tilstand, som når voldslovbrudd utføres forsettlig. I slike tilfeller bør hensynet bak særreaksjonen slå igjennom overfor skyldkravet.
I de aller fleste tilfeller der gjerningsmannen er utilregnelig vil skyldkravet være oppfylt: Vedkommende vet hva han gjør (f. eks. dreper et menneske), men motivet er forrykt (han vil hjelpe det andre mennesket til himmelen). I de tilfellene der gjerningspersonens tilstand er så symptomtung at vedkommende for eksempel hallusinerer og derfor ikke har forsett (man tror for eksempel at man dreper en demon, ikke et menneske) vil særreaksjon likevel kunne idømmes.
Samtidig innebærer forslaget at dersom villfarelsen ikke var en følge av utilregnelighetstilstanden, men like gjerne kunne rammet en tilregnelig person, vil vilkårene for særreaksjon ikke være oppfylt. Regelen tydeliggjør at utgangspunktet er at faktisk villfarelse som straffrihetsgrunn skal være tilgjengelig også for utilregnelige, på samme måte som for andre. Formålet med regelen er altså å verne utilregnelige mot å bli idømt særreaksjon på bakgrunn av handlinger som ikke skiller seg fra hvordan tilregnelige ville opptrådt i en tilsvarende situasjon.
Til § 63
Henvisningen i første ledd til § 20 annet ledd innebærer at det ikke lenger er avgjørende for valg av særreaksjon, tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, hvilken utilregnelighetstilstand lovbryteren var i. Se punkt 5.1.9.
Til § 65
Som følge av endringene i § 62 er det gjort endringer i § 65 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd tredje punktum. Henvisningene til § 62 første ledd annet punktum er endret til henvisninger til § 62 annet ledd.
Til § 78 bokstav d
I § 78 bokstav d erstattes begrepet «psykisk lidelse» med «sinnslidelse». Dette for å gi bedre sammenheng med utilregnelighetsbestemmelsen i § 20. Det bemerkes at enkelte sykdommer som i dag anses som «bevissthetsforstyrrelse» etter § 78 bokstav d mer naturlig vil høre inn under begrepet «sinnslidelse», for eksempel karakterforandring etter organisk hjernelidelse. Derimot vil omtåkethet som følge av diabetes kunne anses som en somatisk betinget bevissthetsforstyrrelse.
Formuleringen «evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen» erstattes med begrepet «virkelighetsforståelse», dette for å forenkle begrepsbruken og for å benytte tilsvarende begrep som i utilregnelighetsbestemmelsen. Tilpasningen er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Det er således fortsatt tale om grader av påvirkning på lovbryterens evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen, fremdeles markert med begrepet «redusert». Kravene til avvik fra det normale er dessuten lempeligere når omstendigheten er av betydning for straffutmålingen innenfor straffebudets ordinære strafferamme. Dette tydeliggjøres ved at det ikke stilles krav om at sinnslidelsen er alvorlig. Av samme grunn er begrepet «lettere» tilføyd «psykisk utviklingshemming». Det er ikke sett behov for å sondre mellom ulike grader av bevissthetsforstyrrelser i ordlyden. Selv om tilstanden ikke finnes tilstrekkelig for utilregnelighet etter § 20 eller straffnedsettelse etter § 80, vil den kunne tillegges vekt som formildende omstendighet ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen.
Videre endres bestemmelsen i § 78 bokstav d slik at det ikke utelukkes at en avvikende tilstand kan være en formildende omstendighet, selv om tilstanden skyldes selvforskyldt rus. Det gir dårlig sammenheng i regelverket dersom retten under nærmere vilkår kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt og til en mildere straffart etter § 80, selv om det foreligger selvforskyldt rus, men at det ikke kan tas hensyn til tilstanden som en formildende omstendighet etter § 78. Det er på det rene at straffnedsettelse til en mildere straffart etter § 80 er ansett å være mer gunstig for lovbryteren enn at noe tas hensyn til som en formildende omstendighet innenfor den ordinære strafferammen.
Til § 80 bokstav f og g
I § 80 bokstav f fremgår det at straffnedsettelse kan gis den som på handlingstidspunktet har en betydelig svekket virkelighetsforståelse på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller bevissthetsforstyrrelse, men ikke er utilregnelig etter § 20 annet ledd. Gjeldende § 80 bokstav f, g og h er her slått sammen til én bestemmelse. Begrepet «men ikke er utilregnelig etter § 20 annet ledd» signaliserer at den aktuelle tilstand ligger nærmere utilregnelighet enn tilstander beskrevet i § 78 om formildende omstendigheter. Det er ikke ment å være noen realitetsendring fra de formuleringer som benyttes i gjeldende bokstav g og h, nærmere bestemt «en noe mindre sterk bevissthetsforstyrrelse enn den som fritar for straff» og «psykisk utviklingshemmet i lettere grad».
Begrepet «psykisk lidelse» erstattes med «sinnslidelse». Dette for å gi bedre sammenheng med utilregnelighetsbestemmelsen i § 20.
Formuleringen «evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen» erstattes med begrepet «virkelighetsforståelse», også dette for å forenkle begrepsbruken og for å benytte tilsvarende begreper som i utilregnelighetsbestemmelsen. Tilpasningen er ikke ment å innebære noen realitetsendring, da det fortsatt er tale om grader av påvirkning på lovbryterens evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen, fremdeles markert med begrepet «betydelig svekket». Selv om tilstanden ikke finnes tilstrekkelig til at lovbryteren anses utilregnelig etter § 20, kan den likevel medføre at straffen nedsettes under minimumsstraffen eller til en mildere straffart.
I § 80 bokstav g fremgår det at det gis adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart, for tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet. Forutsetningen er den samme som der vedkommende har handlet under selvforskyldt rus, nærmere bestemt at det foreligger særdeles formildende omstendigheter.