5 Andre endringer i diskrimineringsombudsloven

5.1 Nemndas avgjørelsesformer

5.1.1 Diskrimineringsombudsloven § 11 første ledd

5.1.1.1 Gjeldende rett

Diskrimineringsnemnda kan i henhold til diskrimineringsombudsloven § 11 første ledd treffe vedtak dersom det foreligger et brudd på bestemmelser nevnt i § 1 andre ledd, med mindre annet er bestemt.

Det er ikke avklart i loven hvorvidt bestemmelsen også omfatter uttalelser.

5.1.1.2 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet en endring i diskrimineringsombudsloven § 11 første ledd, slik at det fremgår klart at bestemmelsen også omfatter uttalelser.

5.1.1.3 Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

5.1.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Det vises til Høyesteretts ankeutvalg som i en kjennelse (Rt-2015-1313) har slått fast at avgjørelser av Likestillings- og diskrimineringsnemnda som konkluderer med at det ikke er begått brudd på diskrimineringslovgivningen, ikke kan bringes inn for domstolene. Det ble vist til at slike avgjørelser ikke innebærer noen form for rettsvirkninger, og at de derfor ikke kan prøves. Det ble imidlertid presisert at dette ikke er til hinder for at det reises søksmål ved de alminnelige domstolene for det underliggende saksforhold. Høyesterett uttalte blant annet:

«Selv om ordlyden i § 7 kan tale for at vedtaksformen bare skal benyttes dersom nemnda konstaterer at det foreligger brudd på diskrimineringslovgivningen, bruker Likestillings- og diskrimineringsnemnda etter fast praksis også vedtaksformen i tilfeller hvor den kommer til at det ikke foreligger lovbrudd. Etter ankeutvalgets oppfatning kan imidlertid nemndas praksis ikke være avgjørende for tolkingen av § 12. Et vedtak om at det foreligger brudd på diskrimineringslovgivningen, kan gi grunnlag for pålegg etter § 7 andre ledd, og den som blir rammet av et vedtak om at det foreligger brudd på diskrimineringslovgivningen, har derfor et klart behov for å kunne få spørsmålet prøvd for domstolene. Det er ikke det samme behov for å tillate domstolsprøving av en nemndsavgjørelse om at det ikke foreligger lovbrudd, da et slikt vedtak ikke innebærer noen form for rettsvirkninger. En nemndsavgjørelse om at det ikke foreligger brudd på diskrimineringslovgivningen, er for eksempel ikke til hinder for at arbeidstakeren reiser søksmål mot arbeidsgiveren med påstand om at han eller hun er blitt diskriminert. For at arbeidsgiveren skal bli bundet av en dom, er det også nødvendig å reise søksmål mot arbeidsgiveren. På denne bakgrunn kan utvalget ikke se at det er tilstrekkelig behov for å tillate søksmål om vedtak av Likestillings- og diskrimineringsnemnda som konkluderer med at det ikke foreligger lovbrudd.»

Som følge av denne kjennelsen er det i dag fast praksis at avgjørelser hvor nemnda kommer til at det ikke foreligger brudd på bestemmelser nevnt i diskrimineringsombudsloven § 1 andre ledd, betegnes som uttalelse.

Nemndas adgang til å avgi uttalelser fremgikk klart av diskrimineringsombudsloven av 2005 § 7:

«Nemnda kan treffe vedtak om at det foreligger brudd på bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd, med mindre annet er bestemt. Dersom nemnda ikke kan treffe vedtak etter § 9 skal nemnda gi uttalelse om hvorvidt det forhold som er brakt inn for nemnda er i strid med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.»

Bestemmelsen ble ved en inkurie ikke videreført i 2017-loven, og departementet foreslår derfor en presisering og tydeliggjøring slik at det fremgår klart av loven at nemnda skal gi slike uttalelser.

5.1.2 Diskrimineringsombudsloven § 2 andre ledd

5.1.2.1 Gjeldende rett

Diskrimineringsnemndas vedtak og beslutninger kan ikke påklages, jf. diskrimineringsombudsloven § 2 andre ledd.

Bestemmelsen hjemler ikke adgang til å prøve beslutninger om ileggelse av tvangsmulkt på ny.

5.1.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i diskrimineringsombudsloven § 2 andre ledd, slik at det presiseres allerede i § 2 andre ledd at en part etter § 13 andre ledd andre punktum kan begjære at en beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny.

Av forenklingsgrunner ble det videre foreslått å benytte fellesbegrepet «avgjørelser», for at samtlige av nemndas og nemndleders avgjørelser skal være omfattet.

5.1.2.3 Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

5.1.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Departementet mener det er hensiktsmessig å presisere allerede i § 2 andre ledd at en part etter § 13 andre ledd andre punktum kan begjære at en beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny.

Departementet finner grunn til å presisere at dette også gjelder nemndleders avgjørelser. Departementet mener at det i forarbeidene til loven (Prop. 80 L (2016–2017)) fremstår som til dels uklart hvorvidt det er adgang til å klage over nemndleders pålegg i hastesaker. Under merknadene til loven på side 105 fremgår det at der nemndleder er gitt kompetanse til å treffe vedtak, må nemndleder anses å treffe vedtak i nemndas navn, og at det da følger av regelen i § 2 andre ledd at det ikke er klageadgang. Videre fremgår det av punkt 7.4.6.4 at nemndleders vedtak skal kunne påklages til nemnda, det vil si til en annen avdeling enn den avdelingen som den aktuelle nemndleder selv er en del av.

Lovgivers intensjon har vært at det ikke skal være klageadgang på vedtakene, og departementet mener derfor at det er nødvendig med en presisering og klargjøring i lovteksten.

Det presiseres at benevnelsen «avgjørelser» omfatter både vedtak, beslutninger og uttalelser, se punkt 5.1.5 der forslag om en ny § 2a om de ulike avgjørelsesformene i loven omtales.

5.1.3 Diskrimineringsombudsloven § 20 første ledd første punktum

5.1.3.1 Gjeldende rett

Nemndas rettskraftige vedtak og beslutninger kan gjenåpnes etter begjæring fra en part, jf. diskrimineringsombudsloven § 20 første ledd første punktum.

5.1.3.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringen en presisering i diskrimineringsombudsloven § 20 første ledd første punktum, slik at det fremgår klart at det kun er rettskraftige og bindende avgjørelser fra Diskrimineringsnemnda som kan gjenåpnes.

5.1.3.3 Høringsuttalelsene

REFORM – Ressurssenter for menn (Reform),Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda har gitt tilbakemelding på dette punktet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har i sin høringsuttalelse uttalt:

«Departementet har foreslått at det kun er rettskraftige og bindende avgjørelser fra nemnda som kan gjenåpnes. Slik ombudet forstår det, innebærer forslaget at ‘uttalelser’, som ikke er rettslig bindende avgjørelser, ikke lenger kan gjenåpnes. I praksis vil det kunne føre til at i saker hvor man i etterkant får flere opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, som kan føre til et annet resultatet og dermed et vedtak, ikke kan få gjenåpnet sin sak. Ombudet mener det er like reelt at denne situasjonen kan oppstå i saker hvor det er truffet uttalelser om at et forhold ikke er i strid med diskrimineringslovverket. Det kan også være uttalelser som er rettet mot et annet forvaltningsorgan etter diskrimineringsombudsloven § 14 andre ledd. I den type uttalelser vil det være en klar forventning om at forvaltningsorganet retter seg etter nemndas uttalelser. Det vil derfor være viktig at resultatet blir riktig. Det er uklart om nemnda vil ta imot en ny klage på samme forhold dersom det etter sakens behandling finnes nye opplysninger som endrer resultatet. Gjenåpning vil etter ombudets vurdering være riktig virkemiddel i et slikt tilfelle. Ombudet mener på denne bakgrunn at det er viktig at uttalelser skal kunne gjenåpnes dersom vilkårene for gjenåpning er oppfylt, til tross for at uttalelsene ikke er rettslig bindende. Dette er i tråd med formålet om at nemnda skal være et lavterskeltilbud for de som opplever diskriminering.

Videre vil ombudet foreslå at gjenåpningsfristen på seks måneder fremgår direkte av lovteksten i § 20 (1), og ikke kun som en henvisning til tvisteloven. Dette er i tråd med formålet om å gjøre lovteksten mer tilgjengelig for brukerne.»

Reform har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at de støtter ombudets vurderinger.

Diskrimineringsnemnda presiserer også at

«[d]et er ikkje høve til å prøva gyldigheita av nemnda sine uttaler for domstolen etter diskrimineringsombodslova § 16. Slik nemnda forstår § 20 betyr det at uttaler heller ikkje kan gjenopnast sidan det berre er rettskraftige og bindande avgjerder som kan gjenopnast, jf. Kulturdepartementet si presisering i punkt 7.1.3 første avsnitt, siste setning. Dette inneber også at det ikkje vert opna opp for at uttaler der det vert konstatert brot kan gjenopnast sidan desse ikkje er rettskraftige og bindande mellom partane. Dette gjeld nemnda sine uttaler om andre forvaltningsorgan sine forvaltningsvedtak, jf. diskrimineringsombodslova § 14. Nemnda sluttar seg til at denne differensieringa er fornuftig, slik at det berre er rettskraftige og bindande avgjerder som kan gjenopnast».

5.1.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsnotatet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har i sin høringsuttalelse påpekt at det er et stort behov for gjenåpning også i saker hvor det er truffet uttalelser om at et forhold ikke er i strid med diskrimineringslovverket og ved uttalelser som er rettet mot et annet forvaltningsorgan etter diskrimineringsombudsloven § 14 andre ledd. Disse avgjørelsene er ikke rettskraftige. Det er blant annet vist til at forslaget i praksis vil kunne føre til at i saker hvor man i etterkant får flere opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, og som kan føre til et annet resultat og dermed et vedtak, ikke kan få gjenåpnet sin sak. Det vises også til at det er like reelt at denne situasjonen kan oppstå i saker hvor det er gitt uttalelser om at et forhold ikke er i strid med diskrimineringslovverket. Ombudet har videre påpekt at det fremstår som uklart hvorvidt nemnda vil ta en ny klage om samme forhold til behandling dersom en part, etter at saken er avsluttet, kan vise til nye og avgjørende opplysninger.

Departementet ser at Diskrimineringsnemnda kan ha behov for effektivisering av saksbehandlingen, men mener likevel ombudet har et godt poeng. Behovet for gjenåpning kan være like relevant i saker der det er gitt uttalelser om at et forhold ikke er i strid med diskrimineringslovverket. Det samme gjelder uttalelser som er rettet mot et annet forvaltningsorgan etter diskrimineringsombudsloven § 14 andre ledd. Ved denne type uttalelser vil det i tillegg være en klar forventning om at forvaltningsorganet retter seg etter nemndas uttalelse. Det er derfor særlig viktig at resultatet blir riktig.

Det er viktig at ikke effektiviseringsønsker og -hensyn går på bekostning av rettssikkerheten i saksbehandlingen. Diskrimineringsnemnda skal være et lavterskeltilbud og alternativ til vanlig domstolsbehandling. Departementet ser at dette nødvendigvis innebærer et annet system enn det som praktiseres ved de alminnelige domstoler, og som også innebærer at flest mulig saker bør følges opp og behandles. Å lovfeste et skille mellom rettskraftige og ikke rettskraftige avgjørelser vil kunne bidra til at Diskrimineringsnemnda mister sitt preg av lavterskeltilbud, og det vil etter departementets oppfatning være uheldig.

Departementet har etter dette kommet til at forslaget ikke skal opprettholdes. Som nevnt ovenfor foreslår imidlertid departementet av forenklingsgrunner at fellesbegrepet «avgjørelser» benyttes for at samtlige av nemndas og nemndleders avgjørelser skal være omfattet. Dette innebærer at i lovforslaget første ledd bokstav b er «vedtakets innhold» byttet ut med «avgjørelsens innhold», og i bokstav c er «vedtaket høyst sannsynlig ville blitt et annet» byttet ut med «avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen».

Departementet mener for øvrig det er unødvendig å ta tvistelovens gjenåpningsfrist inn i lovteksten i § 20 første ledd, slik Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår. En henvisning til tvistelovens bestemmelse anses tilstrekkelig.

5.1.4 Diskrimineringsombudsloven § 21

5.1.4.1 Gjeldende rett

Nemnda kan rette et vedtak som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med nemndas mening, jf. diskrimineringsombudsloven § 21. Likeledes kan nemnda, dersom det ikke er truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, avsi en tilleggsavgjørelse dersom begjæring om dette fremmes innen fristen for å bringe saken inn for tingretten, jf. § 16 første ledd, altså innen tre måneder fra det tidspunktet partene ble underrettet om vedtak eller beslutning i nemnda.

5.1.4.2 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet en endring i diskrimineringsombudsloven § 21 første ledd, slik at også beslutninger og uttalelser kan rettes.

Av forenklingsgrunner foreslo departementet også her at fellesbegrepet «avgjørelser» benyttes.

5.1.4.3 Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

5.1.4.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Som nevnt ovenfor foreslår departementet av forenklingsgrunner at fellesbegrepet «avgjørelser» benyttes for at samtlige av nemndas og nemndleders avgjørelser skal være omfattet.

5.1.5 Diskrimineringsombudsloven § 2a – ny bestemmelse

5.1.5.1 Høringsforslaget

Departementet foreslo en ny § 2a med definisjoner for å synliggjøre når de ulike avgjørelsesformene i loven skal anvendes.

5.1.5.2 Høringsuttalelsene

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Justis- og beredskapsdepartementet har gitt tilbakemelding på dette punktet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet gir i sitt høringsinnspill uttrykk for at forslaget inneholder flere tekniske endringer som er veldig bra, og viser blant annet til følgende:

«Ombudet synes det er positivt at departementet vil tydeliggjøre når nemnda benytter de ulike avgjørelsesformene med ny § 2 a som skiller mellom a) vedtak, b) beslutninger og c) uttalelse. Per i dag er det uklart når nemnda benytter de ulike avgjørelsesformene, noe som fører til uklarheter om hvilke rettsvirkninger avgjørelsen får for partene i saken. Dette har ombudet fått flere henvendelser om. Det er derfor et godt pedagogisk grep å tydeliggjøre dette.»

Justis- og beredskapsdepartementet har i sitt høringsinnspill sagt følgende:

«I høringsnotatet foreslås det en ny § 2 a i diskrimineringsombudsloven med tittelen ‘definisjoner’. Forslaget til bestemmelse inneholder imidlertid ikke definisjoner av de ulike typer avgjørelser som kan treffes etter loven, men kun en oppramsing av de ulike hjemlene. Så vidt vi kan se fremgår det allerede klart av de nevnte bestemmelsene hva slags type avgjørelse som kan treffes. Vi kan derfor ikke se at det er behov for den foreslåtte § 2 a slik bestemmelsen er formulert i utkastet.»

5.1.5.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Det er riktig som Justis- og beredskapsdepartementet har påpekt i sin høringsuttalelse at forslaget til bestemmelse ikke inneholder definisjoner av de ulike typer avgjørelser som kan treffes etter loven, men kun en oppramsing av de ulike hjemlene. Departementet er likevel ikke enig i at det ikke er behov for bestemmelsen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har imidlertid i sin høringsuttalelse vist til at de har fått flere henvendelser om at det per i dag er uklart når nemnda benytter de ulike avgjørelsesformene, og at dette kan føre til uklarhet med tanke på hvilke rettsvirkninger avgjørelsene får for partene i saken.

Departementet mener på denne bakgrunn at det vil være et godt pedagogisk grep å klargjøre når de ulike avgjørelsesformene skal benyttes, slik at det fremgår klart hvilke rettslige konsekvenser avgjørelsen får, herunder adgangen til domstolsprøving, retting og gjenåpning.

En slik oversikt vil bidra til å synliggjøre når de ulike avgjørelsesformene skal anvendes.

Departementet har likevel, på bakgrunn av Justis- og beredskapsdepartementets tilbakemelding, valgt å justere forslaget noe, slik at benevnelsen «definisjoner» tas ut av overskriften.

5.1.6 Diskrimineringsombudsloven § 16

5.1.6.1 Gjeldende rett

Vedtak og beslutning om ileggelse av tvangsmulkt kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken, jf. diskrimineringsombudsloven § 16. Søksmål om overprøving av vedtak eller beslutning om ileggelse av tvangsmulkt må reises innen tre måneder fra det tidspunktet partene ble underrettet om vedtak eller beslutning om tvangsmulkt. Reises ikke søksmål innen fristen, har vedtaket virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene som gjelder dommer. Nemnda eller nemndleder kan gi oppfriskning for oversittelse av fristen i andre punktum etter reglene i tvisteloven §§ 16-12–16-14. Vedtaket om oppfriskning kan bringes inn for tingretten.

5.1.6.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i diskrimineringsombudsloven § 16 første ledd, slik at det klart fremgår at den omfatter alle vedtak og beslutninger om ileggelse av tvangsmulkt.

5.1.6.3 Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

5.1.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Det presiseres at bestemmelsen omfatter både vedtak og beslutninger truffet av en full nemnd og vedtak og beslutninger truffet av nemndleder alene.

5.1.7 Diskrimineringsombudsloven § 17 andre ledd

5.1.7.1 Gjeldende rett

Dersom søksmål er reist ved tingretten og en part ønsker saken avgjort av nemnda, kan retten stanse den videre behandlingen etter begjæring av parten, jf. diskrimineringsombudsloven § 17 andre ledd. Saken bringes i gang igjen i tingretten etter begjæring fra en av partene, men tidligst etter at vedtak er fattet, og senest innen én måned etter at vedtaket er forkynt.

5.1.7.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i diskrimineringsombudsloven § 17 andre ledd, slik at «vedtak» i siste setning erstattes med «avgjørelse». Det vises til punkt 5.1.2 der det vises til at man av forenklingsgrunner foreslår å bruke fellesbenevnelsen «avgjørelser».

Departementet foreslår videre en språklig justering av siste del av siste setning, idet avgjørelser normalt «meddeles» og ikke «forkynnes».

5.1.7.3 Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

5.1.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

Forslaget vil bidra til en bedret språklig sammenheng og samsvare bedre med begrepsbruken i bestemmelsen for øvrig.

5.2 Tvangsmulkt § 13

5.2.1 Gjeldende rett

Vedtak om tvangsmulkt kan utstedes etter at fristen for et pålegg er gått ut, jf. diskrimineringsombudsloven § 13.

5.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i diskrimineringsombudsloven § 13, slik at nemnda kan gi vedtak om pålegg og tvangsmulkt i ett og samme vedtak, og slik at nemndleder i hastetilfeller gis myndighet til å treffe vedtak uten en samlet nemnd.

5.2.3 Høringsuttalelsene

YS og Justis- og beredskapsdepartementet har gitt tilbakemelding på dette punktet.

YS viser i sitt høringssvar til at de støtter forslagene til endringer i diskrimineringsombudsloven og at de anser endringene som nødvendige presiseringer. De mener det vil være særlig viktig å «synliggjøre at vedtak om pålegg og tvangsmulkt for å sikre gjennomføring kan gis i samme vedtak».

Justis- og beredskapsdepartementet påpeker følgende:

«Forslaget til presiseringer i diskrimineringsombudsloven § 13 om tvangsmulkt kan forenkles på flere punkter. Innledningsvis vil vi bemerke at ordlyden i § 13 i seg selv ikke er til hinder for at vedtak om tvangsmulkt treffes samtidig med vedtaket om pålegg. Vi ser imidlertid at det er enkelte uttalelser i Prop. 80 L (2016–2017) som kan tilsi at bestemmelsen er ment å forstås på den måten. I forslaget til nytt annet ledd er det derimot ikke nødvendig å presisere at forhåndsvarsel om tvangsmulkt kan gis i samme varsel som forhåndsvarsel om pålegg. Dette vil allerede følge av presiseringen om at vedtak om tvangsmulkt kan treffes samtidig som påleggsvedtaket. Videre er det uklart for oss hva som menes med forslaget til endring i det som foreslås som nytt tredje ledd første punktum. En beslutning om ileggelse av allerede fastsatt tvangsmulkt er i utgangspunktet ikke et enkeltvedtak, og det er ikke krav om særskilt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16. Under enhver omstendighet er det ikke behov for særlige regler om kompetanse til å gi forhåndsvarsel.»

5.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder delvis forslaget i høringsnotatet.

Justis- og beredskapsdepartementet har i sitt høringsinnspill påpekt at ordlyden i § 13 i seg selv ikke er til hinder for at vedtak om tvangsmulkt treffes samtidig med vedtaket om pålegg.

Det er likevel slik at enkelte uttalelser i Prop. 80 L (2016–2017) kan tilsi at bestemmelsen er ment å forstås på den måten, og departementet velger derfor å opprettholde forslaget om en presisering av ordlyden i første ledd, slik at det blir helt klart at vedtak om tvangsmulkt kan treffes samtidig med vedtak om pålegg.

Departementet tar til følge Justis- og beredskapsdepartementets innspill om at det ikke er nødvendig å presisere i andre ledd at forhåndsvarsel om tvangsmulkt kan gis i samme varsel som forhåndsvarsel om pålegg, fordi dette følger av presiseringen i første ledd. Foreslått nytt andre ledd opprettholdes derfor ikke.

Departementet tar videre til følge Justis- og beredskapsdepartementets innspill om at det ikke er krav om særskilt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 fordi en beslutning om ileggelse av allerede fastsatt tvangsmulkt i utgangspunktet ikke er et enkeltvedtak. Foreslått endring i tredje ledd opprettholdes derfor ikke.

5.3 Henleggelser § 10

5.3.1 Gjeldende rett

Nemnda kan henlegge en sak dersom forholdet er av bagatellmessig art, forholdet det er klaget over åpenbart ikke er i strid med de bestemmelser som er nevnt i § 1 andre ledd, eller saken etter bevisets stilling ikke lar seg opplyse tilstrekkelig, jf. diskrimineringsombudsloven § 10 tredje ledd. Beslutning om henleggelse skal grunngis.

5.3.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i diskrimineringsombudsloven § 10 tredje ledd, slik at ordlyden endres fra «åpenbart ikke er i strid med» til «klagen åpenbart ikke kan føre frem».

Det ble vist til at begrepet «åpenbart ikke er i strid», er upresist og til dels uklart.

5.3.3 Høringsuttalelsene

Bare Likestillings- og diskrimineringsombudet har gitt tilbakemelding på dette punktet, og de har i sitt høringsinnspill sagt følgende:

«Etter en gjennomgang av publiserte saker på nemnda sine nettsider fra 1. januar 2018 til i dag, har ombudet funnet 130 saker som er kategorisert som ‘Avsluttet uten avgjørelse’. Slik vi forstår det, er det sekretariatet for nemnda som avslutter disse sakene. Etter å ha forespurt sekretariatet om hjemmelsgrunnlag for å avslutte saker på denne måten, forklarer sekretariatet at sakene avsluttes slik enten fordi klager ikke følger opp med opplysninger nemnda etterspør, eller ved at klager selv trekker saken. I disse sakene har sekretariatet sendt et brev til klager og etterlyst konkrete opplysninger for å få en fullstendig klage. Ombudet har forstått det slik at saken avsluttes per brev ved manglende svar på tre ukers frist. Sekretariatet opplyser i brev til klager at vedkommende kan klage på nytt, samtidig som det gis informasjon om at nemnda har adgang til å avvise saken etter diskrimineringsombudsloven § 10 hvis forholdet det klages over er eldre enn tre år.

Ombudet kan forstå at nemnda ønsker en kortere prosess for ufullstendige klager. Før 2018, da vi hadde to klageinstanser, ombud og nemnd, ville disse sakene mest sannsynlig blitt avsluttet som veiledningssaker, eventuelt henlagt av ombudet hvis klager insisterte på klagebehandling. Ombudet mener det er en god ressursbruk at sekretariatet kan avslutte saker på den måten, så lenge klager får informasjon om hva det innebærer.

Spørsmålet er likevel om sekretariatet har hjemmelsgrunnlag for å avslutte saker på denne måten. I henhold til diskrimineringsombudsloven § 8 skal nemnda behandle alle saker som kommer inn. I NOU til ny forvaltningslov pkt. 26.5.2 står følgende: ‘En avgjørelse om at en sak ikke vil bli innledet, eller at avgjørelse ikke vil bli truffet, er ikke bestemmende for noens rettigheter eller plikter. Behovet for rettssikkerhetsgarantier kan derfor sies å være mindre enn i saker om typiske enkeltvedtak. Men det kan likevel være viktig for om loven faktisk fremmer de hensyn til enkeltpersoner, grupper eller allmenne interesser som den har til formål å ivareta. Hensynet til administrativ effektivitet taler imidlertid for at unnlatelser ikke uten videre kan utløse like omfattende krav til saksbehandlingen som en avgjørelse som innebærer utøving av offentlig myndighet. I alle tilfeller hvor lovgivningen overlater til forvaltningen å avgjøre hvorvidt det skal innledes sak eller treffes avgjørelse, må forvaltningen løpende ta standpunkt til hvordan den skal prioritere sine ressurser.’ Men så står det videre: ‘Når en lovbestemmelse fastslår en plikt for et forvaltningsorgan til å innlede sak eller treffe avgjørelse, står spørsmålet i en litt annen stilling.’

Som nevnt har nemnda en slik plikt til det i § 8 i diskrimineringsombudsloven. Ombudet vil på denne bakgrunn foreslå at adgangen til å avslutte saker på denne måten angis i forarbeidene eller ved lovhjemmel, og uansett at det gis informasjon på nemndas nettsider, slik at det skal være mest mulig tilgjengelig og forutsigbart for de som opplever seg diskriminert.»

Ombudet har i tillegg påpekt følgende:

«Det er foreslått å endre ordlyden i henleggelsesadgangen i § 10 fra ‘åpenbart ikke i strid med’ til ny ordlyd; ‘klagen åpenbart ikke kan føre frem’. Begrunnelsen for forslaget er at dagens ordlyd er upresis og til dels uklar. Usikkerheten knytter seg til hvordan vilkåret skal forstås, herunder om ordlyden omfatter klager som åpenbart ikke kan føre frem, enten på grunn til å tro-vilkåret eller fordi unntaksvilkårene for forskjellsbehandling åpenbart er oppfylt, og de tilfeller der klagen ikke faller inn under nemndas virkeområde. Departementet foreslår at bestemmelsen presiseres slik at det fremgår direkte at bestemmelsen omfatter både tilfeller der klagen åpenbart ikke kan føre frem og tilfellene der klagen ikke faller inn under nemndas virkeområde. Ombudet mener likevel at forslaget til ny bestemmelse ikke er tydelig nok på dette.

Det kan dessuten argumenteres for at dersom en klage gjelder forhold som ikke faller under nemndas virkeområde, er vilkårene for å behandle saken, herunder diskrimineringsombudsloven § 1, jf. § 7, ikke oppfylt. Ut fra en slik tilnærming skal saken da avvises etter diskrimineringsombudsloven § 10 første ledd b, og ikke henlegges. Også av den grunn bør det fremgå tydelig av loven at henleggelsesadgangen også skal gjelde i slike tilfeller, dersom det var lovgivers intensjon.

For øvrig vil ombudet bemerke at saker hvor unntaksvilkårene for forskjellsbehandling åpenbart er oppfylt, i de fleste saker tidligere har blitt avgjort med konklusjon om ikke brudd i en uttalelse.

Det fremstår for ombudet som nemnda i større grad konkluderer i en henleggelse, istedenfor å skrive uttalelse i disse sakene. Ombudet kan være enig i at det er hensiktsmessig å henlegge klager som åpenbart ikke kan føre frem, men da er det etter ombudets vurdering viktig at beslutningen begrunnes, slik at det blir forståelig for partene hvorfor saken henlegges.»

Ombudet foreslår også at

«sekretariatets oppgave med å få saken opplyst etter forskrift om organisasjon, oppgaver og saksbehandling bør fremgå av diskrimineringsombudsloven fremfor forskriftens § 3. Denne oppgaven er svært sentral for rettighetene til selvprosederende personer som ofte ikke vet hva som er relevant eller ikke i en klagesak. Den er også viktig for de som bistår, for å vite at nemnda har myndighet til å innhente uttalelser fra andre som kan opplyse en sak».

5.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsnotatet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har i sin høringsuttalelse vist til at en sak som ikke faller inn under nemndas virkeområde skal avvises i henhold til lovens § 10 første ledd. Ombudet påpeker videre at en ved å åpne for henleggelse i disse sakene fratar klager muligheten til domstolsprøving av nemndas avgjørelse. Dersom en sak blir henlagt, har ikke partene anledning til domstolsprøving av nemndas henleggelsesbeslutning. Dersom saken blir avvist, kan derimot nemndas avvisningsvedtak bringes inn for domstolene innen tre måneder fra det tidspunkt parten har mottatt avgjørelsen.

Gjennom en ren bokstavfortolkning av lovens § 10 første ledd bokstav b er det ikke umiddelbart klart at bestemmelsen omfatter tilfeller som faller utenfor lovens virkeområde. Det fremgår heller ikke klart av forarbeidene til loven Prop. 80 L (2016–2017) at lovens bestemmelse om avvisning i § 10 første ledd bokstav b også omfatter tilfeller der det påklagede forholdet faller utenfor lovens virkeområde. Departementet vil likevel bemerke at det av proposisjonen punkt 7.4.3.4 fremgår at departementet viderefører reglene om avvisning og henleggelse. Forarbeidene til den tidligere, nå opphevede, diskrimineringsloven av 2004 blir således også en viktig kilde til tolkning av loven. Av Ot.prp. nr. 34 (2004–2005) punkt 10.4.4 fremgår følgende:

«Departementet går videre inn for at dagens avvisningsregler for Klagenemnda for likestilling legges til grunn for den nye Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Da reglene nå løftes inn i lovteksten, foreslår departementet en noe mindre detaljert språklig utforming. Forskriften § 16 oppstiller flere formelle forhold som gjør at Klagenemnda skal avvise en sak: Saken er allerede avgjort av domstolene eller brakt inn for domstolene til avgjørelse, det påklagede forholdet faller utenfor likestillingslovens virkeområde eller nødvendig samtykke fra den krenkede part mangler. Etter departementets forslag skal nemnda avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Videre skal nemnda avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt.»

Det fremgår etter dette klart av forarbeidene til loven at dersom det påklagede forholdet faller utenfor lovens virkeområde, skal saken avvises. Departementet mener på denne bakgrunn det kan slås fast at lovens ordlyd «vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt» også rommer tilfeller der det påklagede forholdet faller utenfor lovens virkeområde.

Departementet ser på bakgrunn av Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsinnspill at forslaget i høringsnotatet kan være egnet til å skape uklarhet om hvorvidt en sak skal avvises eller henlegges. Departementet mener dette vil være uheldig, og viderefører derfor ikke forslaget om å endre lovens ordlyd.

Ombudet har videre stilt spørsmål ved hvorvidt nemndas sekretariat har hjemmelsgrunnlag for avslutte saker uten avgjørelse, og mener at adgangen til å avslutte saker på denne måten enten må angis i forarbeidene eller ved selvstendig lovhjemmel.

Departementet støtter ombudets syn. Diskrimineringsnemnda er tildelt myndighet til enten å avvise eller henlegge saker. Dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse, dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, dersom saken er under etterforskning av påtalemyndigheten, dersom fornærmede i saken er anmeldt for uriktig forklaring eller dersom saksforholdet ligger mer enn tre år tilbake i tid skal/kan saken avvises. Nemnda har videre adgang til å henlegge saker dersom forholdet er av bagatellmessig art, dersom forholdet åpenbart ikke er i strid med de bestemmelser som er nevnt i § 1 andre ledd eller saken etter bevisets stilling ikke lar seg opplyse tilstrekkelig. Utover dette er ikke nemnda gitt myndighet til å avslutte saker uten avgjørelse.

Nemndas sekretariat har ikke lovhjemlet adgang til å avslutte saker uten avgjørelse.

Departementet kan forstå at nemnda ønsker en kortere prosess for ufullstendige klager. Som ombudet har påpekt i sin høringsuttalelse, ville saker som dette før 2018 mest sannsynlig blitt avsluttet som veiledningssaker, eventuelt henlagt av ombudet hvis klager insisterte på klagebehandling. Det kan derfor synes som en hensiktsmessig ordning at sekretariatet gis myndighet til å avslutte saker på den måten, forutsatt at klager får informasjon om hva dette innebærer. Et slikt forslag vil imidlertid måtte utredes nærmere og være gjenstand for egen høring, og departementet kan derfor ikke ta stilling til dette spørsmålet i foreliggende lovproposisjon. Departementet må på denne bakgrunn eventuelt måtte komme tilbake til forslaget.

Inntil en eventuell ny lovhjemmel foreligger bør imidlertid tilsvarende saker enten avvises eller henlegges av nemnda. Til sammenligning kan nevnes at de alminnelige domstoler i tilsvarende tilfeller avsier for eksempel en fraværsdom eller en veldig kort dom. En kan for nemnda tenke seg en tilsvarende ordning der sekretariatet forbereder saken ved at faktum angis kort, og at saken avvises/henlegges ved kort å slå fast at forholdet ikke anses tilstrekkelig dokumentert eller underbygget, eller at vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Se for eksempel Diskrimineringsnemndas sak 298/2018, der saken avvises fordi saken gjelder et «rent personlig forhold».

Likestillings- og diskrimineringsombudet har i tillegg foreslått at sekretariatets plikt til å få saken opplyst, som i dag fremgår av forskrift til loven § 3, isteden bør tas inn i diskrimineringsombudsloven. Departementet tar ikke ombudets forslag til følge.

Departementet foreslår etter dette å opprettholde dagens ordlyd i § 10 tredje ledd. Departementet foreslår videre at diskrimineringsombudsloven § 8 endres, slik at sekretariatets plikt til å få saken opplyst tas inn som et nytt andre ledd.

5.4 Oppreisning og erstatning

Departementet foreslo i høringsnotatet en presisering av nemndas myndighet ved utmåling av oppreisning og erstatning, slik at det nivå som er angitt i Prop. 80 L (2016–2017) punkt 10.6.3–10.6.5, ikke skal tolkes som en formell begrensning i nemndas myndighet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har i sin høringsuttalelse kommentert departementets presisering:

«Når det gjelder nemndas utmålingspraksis, viser departementet til forarbeidene der det står at nemnda skal utvikle en sjablongmessig praksis, der oppreisningsbeløpene hovedsakelig vil ligge et sted mellom 20.000 og 80.000 kroner og at erstatningsbeløpet er begrenset til 10 000 kroner, jf. Prop. 80 L (2016–2017). Departementet presiserer videre under høringens del I at de nevnte føringene for oppreisningens størrelse i diskrimineringssaker ikke nødvendigvis bør gjelde tilsvarende i varslingssaker etter arbeidsmiljøloven. Det står videre at nemnda bør vurdere utmålingen i varslingssaker konkret i henhold til anvisningene i Prop. 74 L (2018–2019), og at det vil åpne for en høyere oppreisningssum.

Slik det står i høringsnotatet kan det fremstå som uklart om departementet mener at forslaget om at begrensningen ikke skal gjelde, gjelder kun varslingssaker og ikke saker etter likestillings- og diskrimineringslovverket.

Ombudet mener at diskriminerings-og trakasseringssaker kan være minst like graverende og få like store konsekvenser for de involverte som varslingsaker etter arbeidsmiljøloven. Sakene kan være svært belastende og graverende, og noen ender med opphør av arbeidsforhold. Ombudet mener derfor at begrensningen som tidligere er skissert i forarbeidene heller ikke skal gjelde som en tilnærmet absolutt grense i diskrimineringssaker.

Etter ombudets vurdering er det viktig at det tydeliggjøres i både forarbeidene og i forskriften at nemnda kan ilegge høyere oppreisningssummer enn 80 000 kroner og høyere erstatning enn 10 000 kroner, også når det gjelder saker om brudd på likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er viktig fordi nemnda har i tidligere vedtak uttalt at utmålingskompetansen er begrenset, eksempelvis sak 19/112 og sak 19/338. I nylig praksis har imidlertid nemnda gått bort fra dette, eksempelvis i vedtak 20/57, hvor en kvinne som ble utsatt for diskriminering på grunn av graviditet og foreldrepermisjon ved manglende tilsetting, tilkjennes 50 000 kroner i oppreisning og 75 000 kroner i erstatning for økonomisk tap. Dette er en veldig viktig endring i praksis som gjør diskrimineringsvernet mer effektivt.

Det bør derfor tydeliggjøres i forarbeidene og forskriften for å unngå eventuelle fremtidige feiltolkninger.»

Departementet finner etter dette grunn til å utdype. Det har ikke vært departementets intensjon å utvide nemndas myndighet til å ilegge erstatning generelt. Departementet ønsket å vurdere hvorvidt det kunne være hensiktsmessig med en beløpsgrense som ikke var så absolutt, men likevel slik at det skulle dreie seg om beskjedne beløp som her beskrevet i Prop. 80 L (2016–2017) punkt 10.6.5:

«Forliksrådene har i dag tilsvarende myndighet, og kan avsi dom i sak om pengekrav dersom ‘klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser’, jf. tvisteloven § 6-10 tredje ledd bokstav b. Det er et vilkår at medlemmene i forliksrådet er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen har til formål å gi forliksrådet adgang til å avsi dom i saker som reelt sett er inkassosaker. NOU 2001: 32, Bind A, s. 283 og Bind B, s. 240.

Det fremmes en del åpenbart håpløse krav for domstolene, og berettigete krav bestrides i en del tilfeller på åpenbart uholdbare grunnlag. Det er behov for en forenklet behandling av slike tilfeller, og det vil derfor være en klar fordel at nemnda gis mulighet til å ilegge erstatning for økonomisk tap i disse tilfellene.

Forslaget innebærer at nemnda skal kunne fatte vedtak dersom innklagede overhodet ikke har noen innsigelser mot erstatningskravet og dersom nemnda finner forsvarlig grunnlag for å sette innsigelsene til side som åpenbart uholdbare.

Kjerneområdet for bestemmelsen vil være saker der årsaken til at innklagede ikke vil betale erstatning skyldes manglende betalingsevne eller betalingsvilje. Formålet med forslaget er derfor i første rekke at nemnda skal kunne tilkjenne erstatning uavhengig av innsigelser som i realiteten er uttrykk for manglende betalingsevne eller –vilje (se tvisteloven, kommentarutgave, 2. utgave, Bind I, Schei mfl., s. 235).

Det er tilstrekkelig at innklagedes argumentasjon fremtrer som åpenbart uholdbar, og at forhandlingene er tilstrekkelige til å trekke en slik konklusjon (se NOU 2001: 32 s. 740).

Når adgangen til å få tilkjent erstatning er så vidt snever, kan ikke departementet se at tungtveiende rettssikkerhetshensyn taler mot at nemnda gis slik myndighet.

Bestemmelsen tar sikte på saker der det ikke kreves bevisføring av nevneverdig omfang for å treffe en realitetsavgjørelse om erstatningskravet (NOU 2001: 32 s. 740).

Et eksempel kan være at en kvinne nektes hotellrom på grunn av sin nasjonale opprinnelse, med den begrunnelse at mange prostituerte har denne landbakgrunnen. Hun må derfor bestille rom på et annet hotell, der leie av hotellrom er kr. 1 000 dyrere. Dersom kvinnen klager til nemnda og får medhold i at hun er blitt diskriminert, vil det være hensiktsmessig for begge parter å få avgjort erstatningskravet på kr. 1 000 sammen med diskrimineringsspørsmålet. I et slikt tilfelle fremstår det som tungvint og unødvendig å henvise partene til domstolene, så lenge den kravet er rettet mot ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller betalingsvilje eller andre argumenter som åpenbart ikke kan føre frem.

[…] Departementet legger til grunn at erstatningsbeløpene i disse sakene i hovedsak vil dreie seg om beskjedne beløp, og at nemndas vedtaksmyndighet begrenses til beløp som ligger under kr. 10 000.»

Nemndas myndighet til å ilegge erstatning er således korrekt beskrevet i nemndas vedtak 19/112 der det fremgår:

«Nemndas myndighet til å tilkjenne erstatning fremgår av diskrimineringsombudsloven (lov nr. 50/2017) § 12. Nemnda kan bare tilkjenne erstatning dersom den innklagede ikke har noen innsigelser mot erstatningskravet, eller nemnda finner grunn til å sette innklagedes innsigelser til side som ‘åpenbart uholdbare’, jf. § 12 andre ledd. Det fremgår av forarbeidene at departementet legger til grunn at erstatningsbeløpene i disse sakene i hovedsak vil dreie seg om beskjedne beløp, og at nemndas vedtaksmyndighet begrenses til beløp som ligger under kroner 10 000, jf. Prop. 80 L (2016–2017) side 106. Nemnda har kommet til at den ikke kan ta stilling til erstatningskravet i denne saken, jf. diskrimineringsombudsloven § 12.»

Og i nemndas vedtak 19/338, der følgende fremgår:

«Det følger av diskrimineringsombudsloven (lov 50/2017) § 12 andre ledd at nemnda kan tilkjenne erstatning for brudd på likestillings- og diskrimineringsloven dersom innklagede ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser.

Av lovens forarbeider, Prop. 80 L (2016–2017) side 96 fremgår det at dersom nemnda skal treffe vedtak om erstatning må det gjelde en relativt enkel og oversiktlig sak. Dersom partene er uenige om faktiske forhold av rettslig betydning, vil nemnda ikke kunne ilegge erstatning dersom det er sannsynlig at ytterligere bevisføring vil kunne bringe inn avgjørende momenter for vurderingen at hva som har skjedd, jf. Ot.prp. nr. 51 (2005–2006) s. 383. Det fremgår at erstatning fra nemnda vil være begrenset til beløp under kroner 10 000.

C har redegjort for at provisjonen som A hadde til gode i ettertid har blitt etterbetalt. A har ikke kommet med innvendinger til dette, og nemnda legger det til grunn. A opplyste under den muntlige forhandlingen at hun har hatt utgifter til advokat med ca. kroner 20 000 på grunn av saken. Kravet overstiger kroner 10 000 og har heller ikke blitt dokumentert. Nemnda tar ikke kravet til følge.»

Departementet har merket seg at Diskrimineringsnemnda i sakene 20/57, 20/167, 20/171 og 20/207 har lagt til grunn en vesentlig endring i praksis hva gjelder ileggelse og utmåling av erstatning. I sak 20/57 har Diskrimineringsnemnda foretatt en vurdering av rettskildene og konkludert på grunnlag av forslag i høringsnotatet med at «kompetansen til å tilkjenne erstatning ikke er beløpsmessig begrenset til 10 000 kroner». Som tidligere beskrevet, samsvarer dette ikke med lovgivers intensjon.

Departementet vil, for å demme opp for ytterligere misforståelser og for å klargjøre rettstilstanden, utrede hvorvidt den beløpsgrensen som fremgår av eksisterende forarbeider, og som har ligget til grunn for Diskrimineringsnemndas praksis frem til for noen måneder siden, skal lovfestes. En slik utredning må imidlertid sendes på separat høring.

Når det gjelder nemndas myndighet til å ilegge høyere oppreisningssummer enn 80 000 kroner, vises det til Prop. 80 L (2016–2017) punkt 10.6.3, der det fremgår at oppreisningsbeløpet kan settes høyere i særlig graverende tilfeller:

«Oppreisningens størrelse (utmålingen) er allerede regulert i diskrimineringslovene. Det legges opp til en konkret og skjønnsmessig vurdering, der oppreisningen skal fastsettes til det beløp som retten finner rimelig ut fra skadens omfang, partenes forhold og omstendighetene forøvrig (se blant annet likestillingsloven § 28 tredje ledd).

Det skal legges vekt både på gjerningspersonens og fornærmedes forhold i saken. Selv om det ikke er krav om at det er utvist skyld for å få et oppreisningskrav mot seg, er arbeidsgivers skyld et forhold som bør bli tillagt vekt i skjerpende retning ved utmåling av oppreisningen. Også forhold på arbeidstakerens side vil kunne inngå i utmålingsvurderingen (se blant annet Ot.prp. nr. 77 (2000–2001) punkt 13.6.3 s. 104 og PwC-utredningen s. 99). Styrkeforholdet mellom partene kan videre ha betydning. Det samme gjelder partenes økonomi og hvor grov krenkelsen har vært. I tillegg vil allmennpreventive hensyn måtte inngå i vurderingen.

Diskrimineringslovene setter ikke noe øvre tak for oppreisningens størrelse. Utmålingen skal skje etter en rimelighetsvurdering (Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.3 s. 144–145). Det skal altså tas hensyn både til at det skal være en rimelig oppreisning for fornærmede og til arbeidsgivers økonomiske situasjon. Det innebærer at det kan tas hensyn til at utmålingen ikke skal virke uforholdsmessig tyngende for små bedrifter med trange økonomiske marginer. Likevel vil det sjelden være grunnlag for å lempe oppreisningskravet i sin helhet på grunnlag av trang økonomi.

Utmålingen av oppreisning må være i tråd med EU-direktivenes krav om at sanksjonene skal ‘være effektive, stå i rimeligt forhold til overtrædelsen og have en afskrækkende virkning’. EU-domstolen har i sin praksis lagt til grunn at oppreisningen skal overstige et symbolsk beløp. Den skal ha et slikt nivå at den virker reelt avskrekkende (se Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.2). Den begrensede praksisen som har utviklet seg i domstolene når det gjelder oppreisning i diskrimineringssaker, vil gi en viss veiledning ved utmåling av oppreisning i nemnda (se PwC-utredningen punkt 8.4.3 for en gjennomgang av praksis). Ved voldslovbrudd er praksis rikholdig, og det vil være naturlig å se hen til denne praksisen også i diskrimineringssaker. Det danske Ligebehandlingsnævnet fastsetter godtgjørelsen i ansettelsessaker som utgangspunkt til 25 000 DKK (jf. AFI-utredningen, ‘Hvordan skape et rettssikkert lavterskeltilbud’, Dag Ellingsen, s. 38 og 39).

Departementet forutsetter at oppreisningsbeløpene som hovedregel vil ligge et sted i sjiktet mellom kr 20 000 og kr 80 000, med mulighet for å gå høyere i særlig graverende tilfeller. Det bør stilles krav til forholdsmessighet mellom oppreisningen og den krenkelsen den diskriminerte er påført.

Selve utmåling må utpensles i nemnds- og rettspraksis. Intervallet som er angitt ovenfor vil i mange saker gi et godt veiledende utgangspunkt. Departementet legger til grunn at nemnda etter hvert vil kunne foreta en nærmere presisering av nivået basert på egen praksis.»

Departementet vil avslutningsvis presisere at utmålingen av oppreisning i saker om gjengjeldelse etter varsling, jf. forslaget i kapittel 3, må følge anvisningene i arbeidsmiljøloven § 2 A-5, ikke likestillings- og diskrimineringsloven § 38. Se nærmere under punkt 4.6.4 om dette.