2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Gjeldende rett
Finnmarksloven trådte i kraft i 2005, og rettighetskartleggingen er et viktig element i finnmarkslovkompromisset.
Det ble besluttet at det skulle opprettes en særordning for avklaring av rettigheter til grunn i Finnmark, slik at rettighetspretendenter ikke skulle måtte forfølge sine krav på vanlig måte ved de ordinære domstolene, jf. Innst. O. nr. 80 (2004–2005) s. 28. Det ble opprettet en utredende kommisjon, Finnmarkskommisjonen, og en særdomstol, Utmarksdomstolen for Finnmark.
Finnmarkskommisjonen utreder eier- og bruksretter på Finnmarkseiendommens grunn, jf. finnmarksloven § 29. Etter at kommisjonen har utredet et felt, avgir den en rapport. Rapporten har ikke rettskraft.
I første omgang skal det søkes avtalebaserte løsninger. FeFo har plikt til å ta skriftlig stilling til Finnmarkskommisjonens rapporter. Etter § 34 andre ledd er FeFo pliktig, i den grad den er enig med kommisjonen i at andre har rettigheter, til å skriftlig gi uttrykk for dette, og uten ugrunnet opphold sørge for at rettighetene blir tinglyst eller at saken blir bragt inn for jordskifteretten for grensemerking eller lignende. Etter finnmarksloven § 35 kan parter som ikke er enig i kommisjonens konklusjoner, eller som trenger bistand til å få konklusjonene nedfelt i bindende avtale, be Finnmarkskommisjonen om å mekle.
Utmarksdomstolen for Finnmark har vært i drift siden september 2014 og behandler tvister om rettighetsspørsmål som kommisjonen har utredet i sine rapporter, jf. finnmarksloven § 36. Utmarksdomstolens avgjørelser kan påankes til Høyesterett, jf. § 42.
Etter finnmarksloven § 43 første ledd andre punktum skal staten dekke «nødvendige utgifter for partene i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg». Private parter har kun krav på dekning av nødvendige kostnader i tvister med FeFo, og ikke i tvister med andre parter, jf. Innst. O. nr. 80 (2004–2005) side 25. Både den private part og FeFo har krav på kostnadsdekning etter § 43, se Innst. O. nr. 80 (2004–2005) side 25.
Særregelen i § 43 gjelder bare for kostnader som er pådratt i forbindelse med førsteinstansbehandlingen i Utmarksdomstolen, jf. forutsetningsvis § 43, se særlig siste ledd.
Utmarksdomstolen for Finnmark vurderte rekkevidden av sakskostnadsregelen i § 43 første ledd i sin avgjørelse 20. november 2014, se sak UTMA-2014-162958-1. Spørsmålet gjaldt rekkevidden av ordlyden «krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg». Ordlyden kan forstås på to forskjellige måter og kan vanskelig sees å åpne for mellomløsninger. Etter den ene tolkningen plikter staten å dekke sakskostnader bare i saker der Finnmarkskommisjonen har konkludert med at den private part har rettigheter på grunn som FeFo i dag har grunnbokshjemmelen til. Etter den andre tolkningen oppstår forpliktelsen i alle saker om krav om rettigheter som FeFo har motsatt seg, uavhengig av kommisjonens konklusjoner om rettighetsspørsmålet. Utmarksdomstolen kom til at forpliktelsen gjaldt uavhengig av Finnmarkskommisjonens konklusjoner:
«Dekning av partenes nødvendige utgifter for utmarksdomstolen er betinget av at Finnmarkseiendommen har motsatt seg kravene som er fremmet for domstolen. Forarbeidene er tause om de spørsmål utmarksdomstolen har tatt opp med partene, nemlig om forpliktelsen oppstår bare i saker hvor Finnmarkseiendommen har motsatt seg Finnmarkskommisjonens konklusjoner om at andre har rettigheter, jf. finnmarksloven § 34, eller om bestemmelsen skal fortolkes slik at forpliktelsen oppstår i alle saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg, uavhengig av Finnmarkskommisjonens konklusjoner.
Utmarksdomstolen har kommet til at bestemmelsen må forstås slik at staten dekker partenes nødvendige utgifter i alle saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg, uavhengig av Finnmarkskommisjonens konklusjoner om rettighetsspørsmålet. Utmarksdomstolen viser til statens folkerettslige plikt til å identifisere områder hvor samene har særskilte rettigheter og plikten til å sikre et effektivt vern av disse rettighetene, jf. ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, artikkel 14 nr. 2 og nr. 3 jf. finnmarksloven § 3. I lys av disse forpliktelsene ville det vært nærliggende at det i loven eller i lovens forarbeider var klart uttalt dersom sakskostnadsbestemmelsen skulle være begrenset til bare de tilfeller hvor Finnmarkseiendommen har motsatt seg Finnmarkskommisjonens konklusjoner om at andre har rettigheter. Det vises for øvrig til Samerettsutvalgets drøfting av utgiftsdekning i utrednings- og tvisteløsningssystemer i NOU 2007:13 Den nye sameretten, bind A, side 576 flg.
Mot denne forståelsen av bestemmelsen kan det anføres at rettighetsspørsmålet har vært vurdert av Finnmarkskommisjonen før saken bringes inn for utmarksdomstolen, og at partene slik sett allerede har fått kravet vurdert av en kvalifisert instans. Utmarksdomstolen legger imidlertid vekt på at det ikke er adgang til å få dekket kostnader til juridisk bistand for Finnmarkskommisjonen. Situasjonen var annerledes for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, jf. sakskostnadsbestemmelsen i utmarkskommisjonsloven § 18.
Et sentralt poeng med bestemmelsen synes for justiskomiteens flertall å ha vært at en forhandlingsløsning bør være forsøkt før søksmål reises mot Finnmarkseiendommen, jf. også Ravna, op. cit. side 355. Manglende vilje til forhandlinger kan føre til at statens forpliktelse til å dekke kostnadene bortfaller.
Det framgår klart av lovens forarbeider at også Finnmarkseiendommens nødvendige utgifter skal dekkes av staten.»
Sakskostnadene som tilkjennes etter § 43 første ledd, dekkes over Utmarksdomstolens eget budsjett, jf. forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark § 9 andre ledd.
2.2 Høringsforslaget
Justis- og beredskapsdepartementet sendte et høringsnotat om endringer i finnmarksloven mv. på høring 8. desember 2015. Departementet viste til følgende:
«Som beskrevet ovenfor åpner ordlyden i finnmarksloven § 43 første ledd for to tolkninger og neppe for noen mellomløsninger. Den mer restriktive tolkningen som departementene la til grunn i [en brosjyre om finnmarksloven fra Justis- og politidepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet til samtlige husstander i Finnmark i 2005], ville i praksis vært for snever. Tolkningen ville blant annet medført at sakskostnader i enkelte viktige prinsipielle saker ikke ville blitt dekket av staten. En slik prinsipiell sak er Stjernøya-saken som gjaldt spørsmål om eiendomsrett på grunnlag av langvarig reinbeite, se Utmarksdomstolens dom 20. august 2015.
Selv om Utmarksdomstolens mer vidtgående tolkning sikrer at viktige prinsipielle saker som Stjernøya-saken fanges opp, har denne løsningen også noen uheldige konsekvenser. For eksempel vil alle som får sine rettighetskrav mot FeFo behandlet av Finnmarkskommisjonen, uten økonomisk risiko kunne bringe kravet inn for Utmarksdomstolen – uansett hvor dårlig fundert det er og hvor lite prinsipiell saken er. En finansiering av alle slike saker vil virke prosessdrivende, konfliktskapende og konfliktforlengende. Dessuten vil finansieringen av slike søksmål gå på bekostning av fremdriften i kartleggingsprosessen.
En god løsning synes å være en regel som har elementer av begge tolkningene i seg. Ordlyden i § 43 første ledd andre punktum kan endres slik at anvendelsesområdet snevres inn til å bare omfatte de tilfellene der FeFo har motsatt seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at andre enn FeFo har rettigheter til grunnen. Samtidig kan det inntas et nytt tredje punktum som gir Utmarksdomstolen adgang til å bestemme at staten skal dekke nødvendige sakskostnader i saker av prinsipiell karakter eller dersom andre særlige hensyn tilsier det.
Saker av «prinsipiell karakter» vil gjelde spørsmål av mer grunnleggende, rettslig karakter, særlig dersom det er viktig å få en avklaring fordi spørsmålet har betydning utenfor den foreliggende sak. Saker der «andre særlige hensyn» tilsier kostnadsdekning, kan blant annet gjelde rettighetsspørsmål som det ikke var enstemmighet om i Finnmarkskommisjonens rapporter. Alternativet kan også omfatte saker der det er gode grunner for å tro at konklusjonen i Finnmarkskommisjonens rapport er uriktig.
Som Utmarksdomstolen er inne på i sin avgjørelse, innebærer folkeretten en plikt til å kartlegge landområder samene tradisjonelt besitter, og en plikt til å sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og råderett, jf. ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 2. Etter artikkel 14 nr. 3 skal det i den nasjonale rettsordenen sikres hensiktsmessige ordninger for å avgjøre rettskrav knyttet til slike landområder. Det er uklart hvor langt dette kan tilsi at staten må dekke partenes sakskostnader i enkeltsaker. Det er imidlertid et forhold som det bør overlates til Utmarksdomstolen å vurdere ved anvendelsen av bestemmelsen i nytt tredje punktum, jf. finnmarksloven § 3.
Forslaget tar hensyn til at det er verdifullt at viktige prinsipielle saker får sin avklaring i domstolen. Utmarksdomstolen skal ha en rettsavklarende og konfliktdempende rolle. På den annen side må statens plikt til å dekke sakskostnader ikke være så vid at regelen fungerer som et initiativ til å reise sak, fordi saksøker uansett ikke løper noen økonomisk risiko.
Gruppen som etter forslaget ikke vil få dekket sakskostnader i saker om rettighetsspørsmål mot FeFo, vil være de som ikke har vunnet frem med sine krav hos Finnmarkskommisjonen og der saken ikke er av prinsipiell karakter eller det er andre særlige hensyn som tilsier at staten skal bære kostnadene. I slike saker vil de alminnelige sakskostnadsreglene i prosesslovgivningen gjelde, se tvisteloven kapittel 20. Her er hovedregelen etter § 20-2 første ledd at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.
Utmarksdomstolen vil forut for hovedforhandling kunne avgjøre om partene vil få dekket sine nødvendige sakskostnader etter den skjønnsmessige regelen i første ledd nytt tredje punktum. I sin avgjørelse 20. november 2014 uttrykte domstolen «forståelse for saksøkernes behov for avklaring av et mulig sakskostnadsansvar» og vurderte derfor sakskostnadsregelens rekkevidde på et tidlig stadium i prosessen. Den endelige utmålingen må imidlertid utstå til den avgjørelsen som avslutter saken, jf. tvisteloven § 20-8 første ledd jf. finnmarksloven § 46 andre ledd. Det må ved denne avgjørelsen vurderes hvilke kostnader som har vært nødvendige, og om det eventuelt er grunnlag for å pålegge en part å bære egne og eventuelt også motpartens sakskostnader etter bestemmelsene i finnmarksloven § 43 tredje ledd.
Avgjørelser om hvorvidt og i hvilken utstrekning staten skal dekke partenes sakskostnader, vil kunne påankes til Høyesterett, jf. finnmarksloven § 42 og tvisteloven § 20-9.
Det foreslås at endringene skal gjelde for søksmål reist etter 1. juli 2015, for så vidt gjelder utgifter pådratt etter lovens ikrafttredelse. Like før 1. juli 2015 begynte det å bli offentlig kjent at departementet arbeidet med regelendringer på området. I alle tilfeller må utgiftene være «nødvendige» for at de skal dekkes av staten. For utgifter pådratt i søksmål reist etter 1. juli 2015 og før lovens ikrafttredelse, vil det være et moment i nødvendighetsvurderingen hvorvidt utgiftene var påkrevd på det aktuelle tidspunkt. På den ene siden vil utgifter som er nødvendige for å overholde søksmålsfristen etter § 38, gjennomgående være nødvendige også i denne overgangsfasen. Avhengig av hvordan Utmarksdomstolen styrer saksforberedelsen vil det på den annen side i denne perioden neppe være nødvendig for partene å forberede seg på en hovedforhandling som ennå ikke er berammet.
5. Opphevelse av forskriften § 9 andre ledd
Forslaget om opphevelse av forskriften § 9 andre ledd innebærer at sakskostnadene som Utmarksdomstolen tilkjenner etter § 43, ikke lenger skal dekkes over domstolens eget budsjett. Kostnadene vil behandles som regelstyrte utgifter på tilsvarende måte som utgifter til fri rettshjelp.
Siden Utmarksdomstolen ikke lenger vil trenge å budsjettere med de utgiftene sakskostnadene utgjør, vil endringen føre til en mer forutsigbar økonomisk situasjon for domstolen. I tillegg vil endringen kunne styrke Utmarksdomstolens legitimitet. Dersom en konsekvens av tilkjenning av sakskostnader er at Utmarksdomstolens budsjett blir belastet, kan det reises spørsmål ved om domstolen vil være påvirket av egeninteresse i sakskostnadsspørsmål. Dette momentet får særlig vekt hvis domstolen kan tilkjenne sakskostnader på skjønnsmessig grunnlag.
FNs rasediskrimineringskomité (CERD) påpekte nylig i sine «concluding observations» til Norges 21. og 22. periodiske rapporter at det er uheldig at sakskostnadene dekkes over Utmarksdomstolens budsjett, jf. CERD/C/NOR/CO/21-22 avsnitt 29 (c).»
Det ble gjennomført konsultasjoner med Finnmark fylkeskommune og Sametinget før høringen. Følgende uttalelse fra Sametinget ble tatt inn som et eget punkt i høringsnotatet:
«Sametinget mener at formålet med en endring av finnmarksloven § 43 første ledd må være at bestemmelsen ikke skal virke prosessdrivende og konfliktskapende. Hensikten med lovendringen skal ikke være å begrense statens utgifter. Sametinget er opptatt av at terskelen for å få en bindende avklaring av eier- og bruksretter skal være svært lav, jf. ILO-konvensjon nr. 169 av 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 2 og nr. 3. Sametinget mener derfor at det, i tillegg til endringene som foreslås av departementet, bør inntas et nytt fjerde punktum i finnmarksloven § 43 første ledd om at «nektelse for dekking av partenes nødvendige utgifter krever enstemmighet».»
2.3 Høringen
Høringsnotatet ble 8. desember 2015 sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Sametinget
Finnmark fylkeskommune
Direktoratet for mineralforvaltning
Domstoladministrasjonen
Finnmarkseiendommen – Finnmárkkuopmodat
Finnmarkskommisjonen
Fylkesmannen i Finnmark
Reindriftsforvaltningen
Norske Reindriftsamers Landsforbund
Norske Samers Riksforbund
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon
Finnmark Bondelag
Finnmark Bonde- og Småbrukerlag
Finnmark Fiskarlag
Norges Jeger- og Fiskerforbund Finnmark
Følgende instanser avga realitetsuttalelser:
Sametinget
Finnmark Fylkeskommune
Tana kommune/Deanu gielda
Domstoladministrasjonen
Forskergruppe for same- og urfolksrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Advokatforeningen
Aksomuotki siida
Badje Deanu Siida – Deanusámi gilit/ Samiske bygder i Tana
Badje Deanu Siida – Øvre Tana Siida
Dalabogi Guovlu
Finnmark Bonde- og Småbrukerlag
Finnmark Bondelag
Finnmark Sau- og Geitalslag
Forum for natur og friluftsliv Finnmark
Gáldu
Holmesund og Gardak Bygdelag/ Árbanatjoga ja Gárdaga Giilisearvi
Karasjok Lista
Leavvajoga ja Rastigaissa Dutkansiida/LRD og Leavvajoga ja Rastigaissa Samesiida/LRS
Máze bygdelag/Máze gilisearvi
Nesseby bygdelag/Unjárgga gilisearvi
Norges jeger og fiskeforbund – Finnmark
Norges Kystfiskarlag
Norske Reindriftsamers Landsforbund/Norgga Boazosápmelaččaid Riikkasearvi
Norske Samers Riksforbund/ Norgga Sámiid Riikkasearvi
Porsanger Sameforening/Porsáŋggu Sámiid Searvi
Samenes Folkeforbund
Samenes Naturressursforbund/Goahtegearret
Samisk Næringsforbund/Sámi Ealáhussearvi
Samiske bygder i Tana
Sirma bygdelag/Sirbmá gilisearvi
Sør-Varanger Sjølaksefiskarlag
Tana og Omegn Sjølaksefiskeforening
Tanavassdragets fiskerettshavere/ Deanučázádaga Bivdovuoigatvuođalaččat
Arbeiderpartiets sametingsgruppe
Det samepolitiske partiet Árja
Finnmark Arbeiderparti
Finnmark Senterparti/ Finnmárkku Guovddášbellodat
Karasjok Arbeiderparti
Kautokeino Arbeiderparti/ Guovdageainnu Bargiidbellodat
Samefolkets Parti/Sámeálbmot Bellodat
Sametingsgruppa til det samepolitiske partiet Árja
Sør-Varanger Arbeiderparti
Tana Arbeiderparti
Advokatfirmaet Brønner & Co DA
To privatpersoner
Følgende instanser uttalte at de ikke hadde merknader:
Arbeids- og sosialdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Norges vassdrags- og energidirektorat
Landsorganisasjonen i Norge
2.4 Høringsinstansenes syn
Tre høringsinstanser uttrykte støtte til departementets forslag til endringer i finnmarksloven § 43:
Finnmark fylkeskommune viste til at lovendringen ville ivareta partenes behov for fri sakførsel, samtidig som endringen ville medføre en balansert anvisning for når staten skal dekke sakskostnadene.
Forum for natur og friluftslov (FNF) Finnmark og Norges jeger- og fiskeriforbund (NJFF) Finnmark mente at forslaget til skjønnsmessig adgang til å tilkjenne sakskostnader ville fange opp sakene der det er behov for kostnadsdekning. Den skjønnsmessige kompetansen til å tilkjenne sakskostnader burde gi rom for å tilkjenne sakskostnader til tredjeparter som representerer allmenne interesser, slik som FNF og NJFF.
Finnmark Arbeiderparti støttet også departementets forslag til endringer.
Flere høringsinstanser var uenig i forslaget om endring i finnmarksloven § 43. Sametinget viste til følgende:
«[B]ehovet for et regelverk som ikke virker prosessdrivende og konfliktforlengende i sterkere grad enn hva høringsnotatet legger opp til må avveies mot den plikten staten har, særlig etter lLO 169 artikkel 14, for at samene sikres en reell mulighet til å gjennomføre en rettslig prøving av sine rettigheter. En slik reell prøving i en førsteinstansdomstol kan ikke være avhengig av at saken er av prinsipiell karakter. Sametinget ser videre at de foreslåtte endringene ensidig virker for at de private parter risikerer å måtte dekke sakskostnader om Finnmarkseiendommen er motpart, mens Finnmarkseiendommen ikke løper tilsvarende risiko ved å bestride kommisjonens rapporter.
Sametinget finner grunn til å framheve at selv om staten dekker kostnadene til Finnmarkskommisjonens arbeid, og selv om det ikke må foreligge fremmede krav for at Finnmarkskommisjonen skal kartlegge rettigheter i områder, så får ikke private parter dekket reelle rettshjelpskostnader i selve kartleggingsarbeidet. Dekking av kostnader for en interesserepresentant vil nødvendigvis ha en helt annen rettssikkerhetsmessig karakter enn dekking av kostnader for reell rettshjelp. Denne situasjonen gjør det ekstra viktig at partene har sikkerhet for å få dekket sakskostnader ved den rettslige prøvingen i domstolens førsteinstans. Sametinget har sett at det er et behov for en rettshjelp slik at private parter kan fremme rettslig relevante og begrunnede krav overfor Finnmarkskommisjonen. Derfor har da også Sametinget sett seg nødt til å etablere en egen tilskuddsordning for bistand til å fremme krav.»
Sametinget viste også til at det ikke var holdepunkter for at den nåværende retten til dekning av sakskostnader har virket prosessdrivende og konfliktforlengende, og viste til § 43 tredje ledd om at Utmarksdomstolen kan pålegge en part helt eller delvis å selv bære kostnadene i en sak når særlige grunner tilsier det.
Advokatforeningen pekte på at gjeldende rett måtte forstås på bakgrunn av Utmarksdomstolens avgjørelse om spørsmålet, og at rettstilstanden ikke burde endres. Det ble vist til at kostnadene er det klareste hindret for at samer skal fremme og få avgjort sine krav, og at risiko for å bli ilagt sakskostnader vil være av sentral betydning for om berørte parter vil forfølge en sak for Utmarksdomstolen. At fravær av økonomisk risiko i visse tilfeller kan virke prosessdrivende og konfliktforlengende gjelder også for FeFo, som får dekket sine kostnader, og som kan fristes til å bestride Finnmarkskommisjonens konklusjoner eller unnlate å innlede reelle forhandlinger. På denne bakgrunn gikk Advokatforeningen imot departementets forslag, og forslo et nytt punktum i § 43 tredje ledd om at enstemmighet skal være nødvendig for å pålegge en part helt eller delvis selv å bære sine kostnader med saken.
Forskergruppe for same- og urfolksrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø, viste blant annet til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 2 og 3, uttalelser i Innst. O. nr. 80 (2004–2005) s. 25 og til Utmarksdomstolens avgjørelse, og understreket at gjeldende rett er at alle skal ha dekket sine nødvendige kostnader i saker om rettighetsspørsmål for Utmarksdomstolen, uavhengig av Finnmarkskommisjonens konklusjon om spørsmålet. Forskergruppen pekte på at finnmarksloven kapittel 5 bygger på de folkerettslige forpliktelsene i ILO-konvensjonen, og at § 43 er utformet etter utmarkskommisjonsloven § 18. En innsnevring av sakskostnadsregelen ville innebære urimelig forskjellsbehandling av folk i Finnmark og rettighetspretendenter andre steder i landet. Det ble videre, med henvisning til ILO-konvensjonen, Grunnloven § 105 og EMK P1-1, vist til at den foreslåtte skjønnsmessige adgangen til å dekke sakskostnader var svært snever.
Forskergruppen reiste også spørsmål om FeFo burde ha krav på kostnadsdekning på lik linje med private parter. Det ble vist til at en regel om sakskostnadsdekning for FeFo kunne senke terskelen for at FeFo vil bestride kommisjonens konklusjoner eller unnlate å innlede reelle forhandlinger med den private part. Forskergruppen tok til orde for at staten ikke skal dekke FeFos kostnader i noen saker etter § 43 og foreslo et nytt siste punktum i § 43 første ledd om dette. Karasjok Lista og Nesseby bygdelag/Unjárgga gilisearvi støttet forskergruppens uttalelse.
Arbeiderpartiets sametingsgruppe pekte på at forslaget ville føre til forskjellsbehandling mellom private parter og FeFo, idet FeFo ville få dekket sine kostnader dersom de taper i Finnmarkskommisjonen. FeFo ville kunne bringe alle sine tapte saker inn for Utmarksdomstolen uten økonomisk risiko. Det ble også vist til Justiskomiteens flertallsmerknader om ILO-konvensjonen artikkel 14 og særordninger for kartlegging av rettigheter andre steder i Norge. Karasjok Arbeiderparti og Kautokeino Arbeiderparti/Guovdageainnu Bargiidbellodat støttet Arbeiderpartiets sametingsgruppes forslag.
Norske Samers Riksforbund/Norgga Sámiid Riikkasearvi (NSR) viste til blant annet ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 og viktigheten av at samene sikres en reell mulighet til å gjennomføre en rettslig prøving av sine rettigheter, uavhengig av sakens prinsipielle karakter. En regelinnsnevring ville undergrave målsettingen om å utforme finnmarksloven § 43 etter reglene i utmarkskommisjonsloven § 18, og ville innebære en urimelig forskjellsbehandling av folk i Finnmark sammenlignet med folk i andre deler av landet. I tillegg ville maktbalansen mellom den private part og FeFo bli svært skjev. NSR hevdet også at den foreslåtte overgangsbestemmelsen trolig ville stride mot Grunnloven og internasjonale konvensjoner.
En rekke andre høringsinstanser viste til lignende betraktninger om Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14, at forslaget ville innebære urimelig eller usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med andre ordninger for kartlegging av landrettigheter, og at FeFos sterke posisjon ville bli ytterligere styrket på bekostning av den private part. Finnmark Senterparti/Finnmárkku Guovddášbellodat, Porsanger Sameforening/Porsáŋggu Sámiid Searvi, Leavvajoga ja Rastigaissa Dutkansiida/LRD og Leavvajoga ja Rastigaissa Samesiida/LRS, Samefolkets Parti/Sámeálbmot Bellodat ogSamenes Naturressursforbund/Goahtegearret viste til ILO-konvensjon nr. 169 og at forslaget innebar forskjellsbehandling av samer og FeFo.
Norske Reindriftsamers Landsforbund/Norgga Boazosápmelaččaid Riikkasearvi (NRL) pekte blant annet på at adgangen til dekning av sakskostnader etter § 43 ikke kunne være dårligere enn adgangen til dekning av sakskostnader for Utmarkskommisjonen i Nordland og Troms. NRL viste til at finnmarksloven § 39 første ledd om at saker som ikke egner seg for behandling i Utmarksdomstolen kan avvises helt eller delvis, vil fange opp mange av de sakene som departementet søker å unnta gjennom lovendringen.
Tilsvarende la Advokatfirmaet Brønner & Co,Aksomuotki siida,Samenes Folkeforbund,Sør-Varanger Sjølaksefiskarlag og Tana og omegn Sjølaksefiskeforening vekt på at forslaget ville innebære forskjellsbehandling av samene sammenlignet med rettighetspretendenter som har vært omfattet av ordninger for rettighetsavklaring andre steder i landet. Finnmark bondelag pekte også på at sakskostnader i tilsvarende saker andre steder i landet har blitt dekket, og at det heller ikke foreligger eksempler på at dagens ordning har blitt misbrukt. Finnmark bondelag og Finnmark Senterparti understreket at saker om lave økonomiske verdier kan ha stor prinsipiell betydning for dem som reiser saken, og at endringene kunne føre til et «filter» som fjerner prinsipielt viktige saker på grunn at deres lave økonomiske verdi. Uttalelsen til Finnmark bondelag ble støttet av Finnmark Sau- og Geitalslag.
Holmesund og Gardak Bygdelag/Árbanatjoga ja Gárdaga Giilisearvi viste til at endringen ville føre til at legitime krav ikke vil bli fremmet på grunn av for store kostnader, og at dette er i strid med finnmarkslovens intensjoner. Det ble vist til internasjonale avtaler og at det skal gjelde positiv diskriminering.
Gáldu viste til Norges forpliktelser etter ILO-konvensjonen og pekte også på at Utmarksdomstolen skal ha en rettsavklarende og konfliktdempende rolle. Når terskelen for rettsavklaring settes for høyt, kan det bidra til at færre fremmer krav. Dette vil gi grobunn for langvarige og uløste konflikter. Gáldu pekte også på at forslaget til den skjønnsmessige adgangen til å tilkjenne sakskostnader var for snever.
Tana Arbeiderparti, Tana kommune/Deanu gielda og Samisk Næringsforbund/Sámi Ealáhussearvi gikk alle imot å endre § 43, men ba som minimum om at Sametingets forslag i høringsnotatet om å innta et nytt fjerde punktum i finnmarksloven § 43 første ledd om at «nektelse for dekking av partenes nødvendige utgifter krever enstemmighet», skulle imøtekommes. Tana Arbeiderparti og Tana kommune mente dessuten at departementets forslag var fremsatt på et uheldig tidspunkt.
Sametingsgruppa til det samepolitiske partiet Árja og Det samepolitiske partiet Árja pekte på at departementets forslag ville stride mot internasjonale regler, særlig ILO-konvensjonen artikkel 14. Det ville også stride mot finnmarkslovens formål. Det ble vist til at staten er den ressurssterke part, at utredningsprosessen er et ledd i det nødvendige reparasjonsarbeidet for den urett som tidligere er begått mot samene, og at det ikke foreligger empiriske holdepunkter for å hevde at regelen i dag virker prosessdrivende og konfliktskapende. Høringsinstansene foreslo blant annet at det skulle foretas endringer i rettshjelploven. Høringsinstansene pekte også på at en lovendring ikke kunne gjelde for søksmål reist så tidlig som etter 1. juli 2015, idet lovforslaget først ble kjent blant folk flest i Finnmark etter at lovforslaget ble sendt på høring.
Andre høringsinstanser gikk imot forslaget på bakgrunn av at forslagene var urimelige, eller at det var behov for kostnadsdekning utover hva som ble foreslått av departementet. Blant disse høringsinstansene var Badje Deanu Siida – Deanusámi gilit/Samiske bygder i Tana, Badje Deanu Siida/Øvre Tana Siida, Dalabogi Guvolu, Finnmark Bonde- og Småbrukarlag, Máze bygdelag/Máze gilisearvi, Norges Kystfiskarlag, Sirma bygdelag/ Sirbmá gilisearvi, Sør-Varanger Arbeiderparti og Tanavassdragets fiskerettshavere/Deanučázádaga Bivdovuoigatvuođalaččat.
Noen av høringsinstansene som gikk imot forslaget, forslo å endre gjeldende lovregler i motsatt retning av departementets forslag.
Samtlige høringsinstanser som kom med realitetsmerknader om opphevelse av forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark § 9 andre ledd, støttet forslaget.
Utmarksdomstolen for Finnmark avga en uttalelse med faktiske opplysninger om Utmarksdomstolens saksbehandling mv. Domstolen viste til følgende:
«I løpet av de fire år som har gått siden Finnmarkskommisjonen avga sin første feltrapport, er det reist elleve søksmål for Utmarksdomstolen for Finnmark. Tallet på søksmål har vært jevnt nedadgående. Ut fra erfaringen så langt, er det neppe grunnlag for å hevde at gjeldende bestemmelse i finnmarksloven § 43 har fungert nevneverdig prosessdrivende.
Fire av søksmålene er av ulike grunner avvist og det er ikke tilkjent dekning av sakskostnader fra staten.
Av de syv øvrige søksmålene er to avgjort ved at partene har inngått forlik, to er avgjort ved dom og tre saker står til behandling i 2016. Av disse syv ville i alle fall fem falt inn under særregelen for dekning av sakskostnader også etter foreslått ny ordlyd i finnmarksloven § 43.
De fire sakene som er avsluttet ved dom eller kjennelse og som har påført staten ansvar for partenes nødvendige sakskostnader etter finnmarksloven § 43, har samlet påført staten sakskostnadsansvar med ca. 5 160 000 kr.
De feltrapportene Finnmarkskommisjonen har avgitt så langt gjelder i hovedsak ytre deler av Finnmark. Det kan ikke ses bort fra at antall søksmål vil øke når Finnmarkskommisjonen i nær framtid avgir sine første feltrapporter fra indre Finnmark.»
2.5 Konsultasjoner
Det ble gjennomført konsultasjoner med Finnmark fylkeskommune og Sametinget før alminnelig høring. Konsultasjonene med Sametinget resulterte i at det ble tatt inn et eget avsnitt i høringsnotatet om Sametingets syn på saken, se ovenfor i punkt 2.2.
Etter høringen innledet departementet 12. april 2016 nye konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkeskommune. Det er enighet med Sametinget om de løsninger som foreslås i proposisjonen her. Finnmark fylkeskommune hadde ingen innvendinger til endringsforslagene.