5 Merknader til lovforslaget

Etter § 43 andre ledd første punktum skal staten dekke partenes nødvendige sakskostnader i tilfeller der FeFo har motsatt seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at en privat part har rettigheter til grunnen, og den private part reiser sak mot FeFo. Dersom den private part får medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og rettighetsoverføring ikke kommer i stand gjennom avtale, vil den private part alltid få dekket nødvendige sakskostnader ved å prøve saken for Utmarksdomstolen. Slik vil vedkommende få en bindende og rettskraftig avgjørelse av rettighetsspørsmålet.

Etter andre ledd første punktum dekkes nødvendige kostnader for begge parter. At også FeFos kostnader skal dekkes i slike situasjoner, er tydelig forutsatt i Innst. O. nr. 80 (2004–2005) side 25. Løsningen innebærer at det ikke blir spørsmål om kostnadsfordeling partene imellom.

Etter andre ledd andre punktum skal staten dekke den private parts nødvendige kostnader dersom Finnmarkseiendommen reiser sak. Tilfellene der den private part får medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og deretter reiser sak, reguleres av andre ledd første punktum. Andre punktum omfatter derfor tilfellene der den private part har fått medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og FeFo anlegger sak for Utmarksdomstolen, eller der FeFo har fått medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og deretter reiser sak for å få dette rettskraftig avgjort. Ved at staten dekker den private parts nødvendige kostnader når FeFo reiser saken, unngås situasjoner der den private part må bære en økonomisk risiko i en rettsprosess som vedkommende ikke selv har tatt initiativ til. Dersom den private part taper saken, reguleres ansvaret for FeFos sakskostnader av finnmarksloven § 43 fjerde ledd. FeFos sakskostnadsansvar reguleres av alminnelige regler, se tvisteloven kapittel 20.

Etter andre ledd andre punktum vil FeFos nødvendige kostnader dekkes dersom FeFo får medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og den private part reiser sak for Utmarksdomstolen. Der den private part får medhold i Finnmarkskommisjonens rapport og deretter reiser sak, sikrer § 43 andre ledd første punktum FeFo kostnadsdekning.

Tredje ledd første punktum gir Utmarksdomstolen anledning til å bestemme at staten skal dekke den private parts nødvendige kostnader i tilfeller der Finnmarkskommisjonen ikke har funnet at en privat part har rettigheter til grunnen, og den private part vil reise sak mot Finnmarkseiendommen. Tredje ledd første punktum er en kompetansebestemmelse og gir isolert ingen retningslinjer for den materielle vurderingen Utmarksdomstolen skal foreta.

Tredje ledd andre og tredje punktum gir derimot retningslinjer for Utmarksdomstolens vurdering. Etter tredje ledd andre punktum skal det gis kostnadsdekning dersom det er grunn til å tro at søksmålet kan føre frem. Hvis en sak omfattes av denne bestemmelsen, skal kostnadsdekning alltid gis. Det skal ikke foretas en nærmere vurdering av sakens karakter, dens betydning for parten eller annet. At kostnadsdekning gis i slike saker, harmonerer med formålet med lovendringene i finnmarksloven § 43 om å hindre ressursbruk på unødige søksmål. I saker som det er grunn til å tro at kan føre frem, er det tvert imot viktig med kostnadsdekning i Utmarksdomstolen, slik at uklare rettsspørsmål får en betryggende domstolsbehandling og rettskraftige konklusjoner som kan skape ro mellom partene.

Tredje ledd andre punktum innebærer at Utmarksdomstolen foretar en prosedabilitetsvurdering ut fra forholdene slik de foreligger ved avgjørelsen av kostnadsdekningsspørsmålet. Det medfører at det skal tas hensyn til det bevismaterialet som parten anfører uavhengig av om det var fremlagt for Finnmarkskommisjonen. En rekke omstendigheter kan føre til at det er grunn til å tro at den private parts krav kan føre frem i et søksmål. Ulike omstendigheter kan for eksempel tilsi at det kan reises tvil om riktigheten av Finnmarkskommisjonens konklusjon. Det var f.eks. dissens i kommisjonen. Det kan også være at det har kommet til nytt bevismateriale etter at kommisjonen vurderte spørsmålet.

Etter tredje ledd tredje punktum kan Utmarksdomstolen bestemme at staten skal dekke nødvendige sakskostnader for den private part, selv om den ikke finner at det er grunn til å tro at søksmålet kan føre frem. Kostnadsdekning kan gis dersom sakens betydning for parten, sakens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre hensyn tilsier det. Bestemmelsen gir anvisning på en helhetsvurdering. Momenter kan isolert eller i kombinasjon tale for kostnadsdekning. Dersom saken etter en prosedabilitetsvurdering så vidt ikke omfattes av bestemmelsen i tredje ledd andre punktum, vil det for eksempel stilles lavere krav til de øvrige omstendighetene som tilsier kostnadsdekning, enn hvis saken etter en prosedabilitetsvurdering har svært liten sannsynlighet for å kunne føre frem.

I «sakens betydning for parten» ligger en anerkjennelse av at det kan være en egenverdi for parten å få prøvd sine krav i en rettslig prosess for Utmarksdomstolen, uavhengig av utsiktene til at saken fører frem. En sak kan være av stor betydning selv om den gjelder lave økonomiske verdier. At saken gjelder spørsmål som har betydning «utenfor den foreliggende sak», kan også tale for kostnadsdekning på tross av lavere prosedabilitet. Saken kan f.eks. reise uavklarte spørsmål av mer grunnleggende rettslig karakter.

Oppregningen av momenter som Utmarksdomstolen kan legge vekt på, er ikke uttømmende, jf. uttrykket «eller andre hensyn». Bestemmelsen gir Utmarksdomstolen en svært vid skjønnsmessig adgang til å gi kostnadsdekning på bakgrunn av konkrete forhold ved den enkelte sak.

Utmarksdomstolen skal ikke utøve sitt skjønn etter tredje ledd tredje punktum i strid med ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 3. Om statens forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 3, vises til omtalen i punkt 3.2 ovenfor.

Etter tredje ledd fjerde punktum kan Utmarksdomstolen, etter anmodning fra den private part, både før stevning og i løpet av saksforberedelsen avgjøre om staten skal dekke kostnadene. Staten skal dekke den private parts nødvendige kostnader forbundet med å fremme et slikt krav om kostnadsdekning, jf. femte punktum.

I saker der staten dekker den ene partens sakskostnader, oppstår det ikke spørsmål om denne parten kan holde motparten ansvarlig for kostnadene. I tilfeller der staten ikke dekker kostnadene, må utgangspunktet være at tvistelovens regler om ansvar for sakskostnader gjelder. Det kan medføre at den private parten som utgangspunkt blir ansvarlig for FeFos kostnader. For å hindre at en privat part blir sittende med et slikt ansvar, fastsettes det i fjerde ledd at staten også dekker et eventuelt kostnadsansvar overfor FeFo i tilfeller der staten dekker den private parts egne kostnader. Bestemmelsen vil være aktuell i tilfeller der FeFo reiser sak og den private part etter tvistelovens regler skulle ha erstattet kostnadene. Utmarksdomstolen kan imidlertid gjøre unntak i tilfeller der FeFos kostnader skyldes den private parts forsømmelser eller rettsstridige atferd eller at den private part har trukket saken i langdrag eller gjort den utilbørlig vidløftig, jf. henvisningen til sjette ledd andre og tredje punktum, dvs. nåværende tredje ledd andre og tredje punktum.