3 De viktigste forhandlingsresultatene

Forhandlingene førte til substansielle, kostnadsreduserende forpliktelser og anbefalinger på den ene siden, og nyskapende prosedyrer for utviklingslandenes gjennomføring på den annen. Det siste også koblet til bistand. Avtalen vil være retningsgivende for mange år fremover for WTO-medlemmenes arbeid med handelsfasilitering, inklusiv som plattform i bilaterale og regionale avtaler for å styrke forpliktelsene ytterligere. Handelsfasilitering er blant annet tema i EFTA-frihandelsforhandlinger og i forhandlingene om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP).

I likhet med de andre WTO-avtalene setter ikke avtalen om handelsfasilitering opp detaljerte standarder, men generelle krav og anbefalinger for å forenkle og forbedre handelsprosedyrer. Eksempelvis skal hvert medlem ha et risikohåndteringssystem basert på visse prinsipper, men systemet er ikke beskrevet i detalj. Det kreves at hvert land foretar gjennomganger av formaliteter og krav for å forenkle og minimere antallet, men ikke hvor ofte. Det oppfordres til å bruke internasjonale standarder, men ikke hvilke. Det er fastsatt generelle prosedyrer for klage/anke på tollmyndigheters avgjørelser, men kun anbefaling om at disse også gjelder for andre grensemyndigheter.

OECD har delt avtalens bestemmelser i elleve indikatorer for handelsfasilitering: forhåndsuttalelser, klage/ankeprosedyrer, samarbeid over landegrensene, samarbeid nasjonalt, gebyrer og avgifter, formaliteter for automatisering, for dokumenter og for prosedyrer, styresett, tilgjengelighet av informasjon samt konsultasjonsmekanismer med importører og eksportører. Ifølge OECD vil forbedringer som følger av bestemmelsene for formaliteter ha størst virkning på handelskostnader, etterfulgt av tilgjengelighet av opplysninger og muligheten for forhåndsuttalelser. Hvor store besparelsene blir avhenger av et lands utviklingsnivå og om landet gjennomfører hele avtalen, både påbud og anbefalingene, eller bare påbudene. Potensielle kostnadsreduksjoner ved «full» gjennomføring av avtalen er estimert til 16,5% av de totale handelskostnadene for lavinntektsland, 17,4% for lavere middelinntektsland, 14,6% for høyere middelinntektsland og 11,8% for OECD-landene (ifølge OECD1). Hvis land bare gjennomfører avtalens påbud, vil tallene være hhv. 12,6%, 13,7%, 12,8%, og 10,4%. At tallene er lavest for de høyere inntektsgruppene, kommer av at mange land har allerede gjennomført mange av bestemmelsen, inklusiv anbefalingene.

Hvor fort besparelsene kommer avhenger også av gjennomføringstakten, ettersom hvert utviklingsland kan selv bestemme fristen for gjennomføring av hver enkelt bestemmelse. Trolig vil vi likevel oppleve at avtalen for de aller fleste utviklingsland vil være gjennomført innen fem til ti år etter ikrafttredelse.

I tillegg til den økonomiske gevinsten avtalen vil gi, bygger avtalen opp under godt styresett. Viktige elementer i den forbindelse er tilgjengelighet av informasjon, krav om å eliminere unødvendig regler, muligheten for private aktører til å kommentere ny lovgivning, krav om at myndighetene konsulterer importører/eksportører og andre berørte parter, anke- og klagerett på tollmyndighetenes tiltak, retningslinjer for hvordan straffegebyrer pålegges for å unngå korrupsjon, og krav til samarbeid myndighetene imellom.

Fra norsk synsvinkel er den mest beklagelige utelatelsen at forbud mot konsulære formaliteter dvs. legalisering av dokumenter måtte strykes i forhandlingenes sluttfase.

Som for våre nærmeste handelspartnere kreves det for Norges vedkommende kun enkelte tilpasninger for å oppfylle avtalens krav.

Avtalens avdeling II om differensiert behandling av utviklingsland introduserer en ny type bestemmelse i WTO. Gjennomføringen blir bestemt og skreddersydd av det enkelte land hvor de deler inn forpliktelsene i hva de skal gjennomføre ved ikrafttredelse, hva de trenger mer tid til etter ikrafttredelse, og hva de også trenger bistand til å gjennomføre. Balansen i avtalen finnes i at utviklingslandene må overholde frister for å notifisere til WTO når de skal gjennomføre bestemmelsene, og det er laget prosedyrer for å sikre at de ikke kan utsette implementeringen i det uendelige.

Bistandselementet er svært viktig, ikke minst politisk. Utviklingslandene har opplevd at bestemmelsene om faglig bistand i andre WTO-avtaler, særlig i Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPs-avtalen), ikke har virket. De har fått begrenset støtte og opplæring til å lette gjennomføringen av TRIPs-avtalen, samtidig som kravene om gjennomføring besto. Krav til industrilandene om å påta seg klarere avtalemessige forpliktelser om bistand for handelsfasilitering kunne derimot vanskelig imøtekommes, og resultatet ble at dersom ikke nødvendig bistand ble mottatt, så ville land ikke bli pålagt å gjennomføre bestemmelsene.

Det gis imidlertid allerede i dag mye utviklingsbistand til handelsfasilitering, både bilateralt og multilateralt. I tillegg, som en utvidet støtte til utviklingslandenes gjennomføring av avtalen, ble det i 2014 opprettet et fond i WTO for støtte til handelsfasilitering (WTO Trade Facilitation Agreement Facility – TFAF). Formålet er å støtte utviklingslands formelle gjennomføring av avtalen, støtte utviklingsland med informasjon om hvor de kan søke relevant bistand, og i siste instans, støtte de land som ikke har fått kapasitetsoppbyggende bistand annet sted.

Norge gir i dag bidrag til både WTOs TFAF og til Verdensbankgruppens «Trade Facilitation Support Programme».

3.1 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i protokoll om endring av Marrakesh-avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon

WTOs hovedråd vedtok protokollen ved en beslutning av 27. november 2014. Beslutningen viser til punkt 47 i ministererklæringen fra Doha som stadfester at selv om Doha-forhandlingene skal behandles som en enhetlig prosess («Single Undertaking»), så kan avtaler oppnådd på et tidlig stadium iverksettes midlertidig eller endelig. Derfor kan avtalen gjennomføres selv om resten av forhandlingsrunden ikke er sluttført. Beslutningen viser også til betydningen av kapasitetsoppbygging for å hjelpe utviklingslandene til å gjennomføre bestemmelsene og til WTOs fond for støtte til handelsfasilitering.

Protokollen fastsetter at avtalen om handelsfasilitering skal inngå i WTO-avtalen, som en del av vedlegg 1A Multilaterale handelsavtaler om varer.

Protokollen er åpen for godkjenning av WTOs medlemmer.

I samsvar med WTO-avtalens artikkel X nr. 3, så vil den tre i kraft for medlemmene som har godkjent den når den er godtatt av to tredjedeler av medlemmene og deretter for ethvert annet medlem så snart dette medlemmet har godkjent den.

Protokollen skal deponeres hos generaldirektøren i WTO.