5 Forlengelse av smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd

5.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet først om det kunne være et behov for å forlenge varigheten av smittevernloven § 4-3 andre og tredje til etter 1. juli 2021. Deretter ble det vurdert hvor lang forlengelsen burde være.

Når det gjaldt spørsmålet om behovet for å forlenge varigheten, skrev departementet at det i stor grad berodde på pandemiens utvikling, ikke bare i Norge, men også i verden for øvrig. Departementet viste deretter til Helsedirektoratets og Folkehelseinstituttets svar 27. januar 2021 på oppdrag 316, som er gjengitt i punkt 3, og skrev:

«Etter departementets syn tilsier denne situasjonsbeskrivelsen og disse vurderingene at det kan være behov for smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd også etter 1. juli 2021. Som helsemyndighetene påpeker, er det vanskelig å forutsi pandemiens utvikling både nasjonalt og internasjonalt. Departementet merker seg Helsedirektoratets uttalelse om at dersom man har kontroll på smittenivået innad i Norge, vil det være vesentlig å ha restriksjoner som begrenser importsmitte. Dette illustrerer òg at behovet for smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd i stor grad beror på smitteforholdene utenfor Norge.»

Når det gjaldt forlengelsens lengde, viste departementet til at en forlengelse blant annet måtte ta hensyn til at Stortinget ikke var samlet fra 19. juni og til oktober. Lovens opphørsdato måtte fastsettes slik at det ved behov ble tid til å behandle et lovforslag om en ny forlengelse. Det ble derfor foreslått at smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd skulle forlenges til 10. november 2021.

5.2 Høringsinstansenes syn

Helsedirektoratet støtter forslaget om å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Direktoratet skriver at de faglige begrunnelsene som fremkommer i oppdrag 316 og 390 og som er gjengitt over, også kan legges til grunn for en forlengelse av smittevernloven. Videre heter det at foreløpige prognoser for smitteutvikling tilsier at epidemien vil fortsette minst utover høsten 2021. Så lenge forekomsten av covid-19 er høyere i andre land enn i Norge, vil det være behov for restriksjoner for å hindre importsmitte. Etter direktoratets syn vil det derfor være et behov for å forlenge reglene i smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd til minimum 10. november 2021.

KS støtter forslaget om å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd til 10. november og slutter seg til departementets begrunnelse i høringsnotatet. KS skriver at krav til oppholdssted ved innreisekarantene er et svært viktig tiltak for å begrense importsmitte, og at det må antas at det vil være bruk for dette også etter 1. juli 2021. KS forutsetter at de økonomiske kompensasjonsordningene til kommunene for drift av karantenehotell videreføres i samme periode.

Unio slutter opp om forslaget om å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd til 10. november 2021 og er enige med Helsedirektoratet i at dersom man skal få kontroll på smittenivået innad i Norge, vil det være vesentlig å ha restriksjoner som begrenser importsmitte. Etter Unios oppfatning tilsier den økende smitten man ser i enkelte land, at krav til oppholdssted ved innreisekarantene er et svært viktig tiltak for å begrense importsmitte, og at det må antas at det vil være bruk for å kunne benytte dette også etter 1. juli.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener at det ut fra smittesituasjonen virker fornuftig å forlenge den midlertidige bestemmelsen i smittevernloven. Direktoratet understreker at barn i innreisekarantene og på karantenehotell må ivaretas på en forsvarlig måte. Det må legges til rette for at deres behov blir dekket, og at de skal ha mulighet til lek og utfoldelse både innendørs og utendørs. Det viser til nærmere anbefalinger om dette og statusrapport om barn og unges tjenestetilbud under covid-19-pandemien.

Utlendingsdirektoratet støtter vurderingen av at smittevernhensyn tilsier at det er hensiktsmessig å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd.

Advokatforeningen skriver at bestemmelsen ikke oppfyller kravene til klarhet, tydelighet, nødvendighet og forholdsmessighet som stilles til lovgivning og fullmaktshjemler. Foreningen forutsetter også at fullmaktsloven oppheves umiddelbart når tiltakene ikke lenger er nødvendige.

Av de rundt 310 høringssvarene som har kommet fra privatpersoner, er de aller fleste uenige i forslaget om å videreføre smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Mange mener det ikke er nødvendig med regler om oppholdssted under innreisekarantene. Enkelte anfører at myndighetene har misbrukt forskriftshjemlene, mens andre er bekymret for hvordan de vil bli brukt fremover.

Bane & Elsikkerhet Trøndelag, Lysaker SquashKlubb, Stop Lockdown, Stop Lockdown Now, Stopp korona tiltak og Energi og Balanse AS har sammen med omkring 110 privatpersoner, avgitt helt eller nærmest like høringsuttalelser. De er sterkt imot forslaget og mener forskriftene bryter med grunnleggende menneskerettigheter om bevegelsesfrihet og Grunnloven. De skriver at tiltakene som er iverksatt, ikke holder seg innenfor de rammene som stilles for inngrep i grunnleggende rettigheter etter Grunnloven, menneskerettighetene og EØS-retten, og at myndighetene er nødt til å vurdere forholdsmessigheten mellom reell sykdom og død og de tiltakene som er iverksatt. Videre viser de til avgjørelsen fra Oslo tingrett i «hyttesaken».

5.3 Departementets vurderinger

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd.

Etter disse reglene kan Kongen gi forskrift om hvor og hvordan innreisekarantene skal gjennomføres, om egenandel til dekning av kostnader ved karanteneoppholdet og om saksbehandlingsregler for vedtak om oppholdssted under innreisekarantene. I punkt 4.2 ovenfor er det gitt eksempler på forskriftsbestemmelser som er gitt med hjemmel i smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Reglene sikrer at innreisekarantenen gjennomføres på et smittevernfaglig egnet sted, og de bedrer muligheten til å føre kontroll med det.

Hvorvidt det fortsatt vil være behov for å forhindre importsmitte med slike virkemidler også etter 1. juli 2021, vil i stor grad bero på pandemiens utvikling, ikke bare i Norge, men også i verden for øvrig.

I punkt 3 er det inntatt smittevernfaglige vurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Som Helsedirektoratet gir uttrykk for i sin høringsuttalelse, er disse vurderingene også relevante for om det er behov for å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd. Departementet viser til at vurderingene knytter seg til hvordan smittesituasjonen antas å være rundt og etter juni og juli 2021, og at midlertidig lov om innreiserestriksjoner i likhet med smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd har til formål å begrense importsmitte.

Etter departementets syn tilsier situasjonsbeskrivelsen og de vurderingene som kommer til uttrykk i punkt 3, at det kan være behov for smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd også etter 1. juli 2021. Som helsemyndighetene påpeker, er det vanskelig å forutsi pandemiens utvikling. Usikkerheten knytter seg blant annet til utviklingen av mer smittsomme virusvarianter, vaksineleveransene og vaksinenes effekt på smittespredningen.

Departementet legger også stor vekt på Helsedirektoratets høringsuttalelse, hvor det heter at

«Basert på foreløpige prognoser for smitteutvikling, som vist i oppdrag 346 og 379, forventes epidemien å fortsette minimum utover høsten 2021. Så lenge forekomsten av covid-19 er høyere i andre land enn i Norge vil det være behov for restriksjoner for å hindre importsmitte. Det er derfor et behov å forlenge reglene i Smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd videre, minimum til 10. november 2021.»

Departementet viser videre til at KS, Unio, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Utlendingsdirektoratet alle støtter forslaget i høringsnotatet.

Advokatforeningen skriver i sin høringsuttalelse at bestemmelsen ikke oppfyller de krav som stilles til en lovhjemmels klarhet, tydelighet, nødvendighet og forholdsmessighet. Departementet er ikke enig i dette. Forskriftshjemlene har et tydelig avgrenset anvendelsesområde. Det vises også til at tiltak fastsatt i medhold av bestemmelsen må ligge innenfor de rettslige rammene som følger av smittevernloven § 1-5, Grunnloven, menneskerettighetene og EØS-avtalen. Disse rammene er omtalt i Prop. 62 L (2020–2021) punkt 4 og 5.5, og departementet viser til drøftelsene der.

Bane & Elsikkerhet Trøndelag og Stop Lockdown m.fl. anfører, i likhet med rundt 110 privatpersoner, at reglene gitt i medhold av forskriftshjemlene er i strid med grunnleggende rettigheter etter Grunnloven, menneskerettighetene og EØS-avtalen.

Departementet er uenig i dette. Covid-19 har krevd et stort antall liv på verdensbasis og satt helse- og omsorgstjenesten under et alvorlig press i en rekke land. Sykdommen er definert som et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Den er også erklært som en pandemi og en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse av Verdens helseorganisasjon. I en slik krise har staten en forpliktelse til å iverksette tiltak for å sikre retten til liv og helse, jf. blant annet Grunnloven § 93 og den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 2 nr. 1.

Slike tiltak vil kunne hjemles i smittevernloven som gir grunnlag for inngripende tiltak overfor den enkelte. Tiltakene kan innebære innskrenkninger i andre grunnleggende menneskerettigheter som er beskyttet i Grunnloven og av Norges folkerettslige forpliktelser. Disse rettighetene er det bare adgang til å gripe inn i dersom nærmere bestemte krav er oppfylt. I praksis betyr dette at når det iverksettes tiltak for å verne liv og helse som samtidig innebærer inngrep i andre grunnleggende rettigheter, så må det foretas en avveining og balansering av de motstående rettighetene. Disse avveiningene er omtalt i Prop. 62 L (2020–2021) punkt 4 og 5.5.

Den endelige vurderingen av forholdet mellom krav til oppholdssted under innreisekarantene og rettighetene omtalt over må gjøres i lys av smittesituasjonen til enhver tid og de nærmere kravene som er regulert i forskrift.

Departementet foreslår etter dette å forlenge smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd.

Når det gjelder forlengelsens varighet, ble det i høringsnotatet foreslått at de skulle gjelde til 10. november 2021. Departementet fastholder dette forslaget.

Departementets klare utgangspunkt er at forskriftshjemlene i smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd ikke bør gis lengre varighet enn behovet tilsier. Som vurderingene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet viser, er det imidlertid krevende å forutsi hvordan smittesituasjonen vil utvikle seg.

Ved vurderingen av når loven bør opphøre, gjør det seg også gjeldende noen praktiske hensyn. Stortinget er ikke samlet fra 19. juni til oktober, og det kan derfor i utgangspunktet ikke vedtas noen ny forlengelse i denne perioden. Sett i lys av den uforutsigbare smittesituasjonen mener departementet at det er uheldig om forskriftshjemlene skal opphøre uten at det er mulig å få dem forlenget.

For å sikre at loven ved behov kan forlenges på nytt, må opphørsdatoen også fastsettes slik at det blir tid til å behandle et eventuelt nytt lovforslag. Det må være tid til komitebehandling, første- og annengangsbehandling i plenum og til sanksjon av lovvedtaket. Siden Stortinget i tillegg konstitueres for første gang etter årets valg, antar departementet at loven bør gis varighet til 10. november 2021.

Samtidig ser departementet at en opphørsdato 10. november 2021 kan synes langt frem i tid. Til dette vil departementet for det første bemerke at Helsedirektoratet i sin høringsuttalelse ga uttrykk for at det vil være behov for videreføre smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd til minimum 10. november 2021. Dette viser at forslaget er moderat.

For det andre er det kun forskriftshjemlene i smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd som foreslås forlenget. Departementet understreker at forskriftshjemlenes varighet er et annet spørsmål enn hvor lenge tiltak fastsatt i medhold av hjemlene, slik som karantenehotellordningen, skal vare. Forskrifter gitt i medhold av smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd kan ikke vare lenger enn nødvendig, jf. smittevernloven § 1-5. Tiltak som ikke lenger er nødvendige ut fra smittesituasjonen, skal oppheves. Dette må vurderes uavhengig av forskriftshjemlenes opphørsdato. Se nærmere Prop. 62 L (2020–2021) punkt 4 og 5.5.

Til slutt foreslår departementet å endre uttrykket «covid-19» til «SARS-CoV-2» i § 4-3 andre ledd for å presisere at reglene gitt med hjemmel i denne bestemmelsen har til hensikt å forebygge overføring av viruset SARS-CoV-2. Det samme uttrykket er foreslått endret i smittevernloven § 4-3 a, og det er derfor naturlig å foreslå det samme her. Endringen har ingen materiell betydning.