2 Gjeldende rett

2.1 Aldersgrenseloven – aldersgrense på 70 år

For statsansatte gjelder en øvre aldersgrense på 70 år etter lov av 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for statsansatte m.fl. (heretter omtalt som aldersgrenseloven). Aldersgrenselovens virkeområde er knyttet til stillinger med medlemskap i Statens pensjonskasse (heretter omtalt som SPK) og gjelder for statsansatte og undervisningspersonell i offentlig skole, samt ansatte i andre virksomheter som har tjenestepensjon i SPK. Dette er typisk virksomheter som er skilt ut fra staten, og som formelt er blitt omdannet til selvstendige rettssubjekter. Aldersgrenseloven gjelder ikke for militært tilsatte i Forsvaret. Disse er omfattet av aldersgrenser fastsatt i lov 12. august 2016 nr. 77 om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven). I denne sammenheng vises det til at Forsvarsdepartementet har sendt på høring forslag om å fjerne plikten til å fratre for militært ansatte med særaldersgrense på 60 år.

Arbeidstakerne underlagt aldersgrenseloven plikter i utgangspunktet å fratre sin stilling ved første månedsskifte etter at den alminnelige aldersgrensen er nådd, jf. § 2 fjerde ledd. Ansettelsesmyndigheten kan bestemme at en ansatt som fremdeles fyller de kravene som stillingen forutsetter, kan fortsette i tjenesten utover den alminnelige aldersgrensen, jf. § 3. Tjenesten kan første gang forlenges opp til to år, senere ett år om gangen, men ikke ut over fem år i alt. Det innebærer at en statsansatt med aldersgrense på 70 år kan fortsette i tjenesten inntil vedkommende fyller 75 år.

I staten kan tidligere ansatte som har gått av med alderspensjon, inngå avtale med arbeidsgiver om arbeid på pensjonistvilkår, det vil si med pensjonistlønn, se Statens personalhåndbok (SPH pkt. 10.12.2). Pensjonistlønnen er 218 kr per time per 1. januar 2021. Mottak av pensjonistlønn har ingen konsekvenser for utbetalt pensjon. Engasjement på pensjonistvilkår skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og skal ikke være oppgaver av fast og varig karakter. Det skal heller ikke være en videreføring av tidligere arbeidsforhold og stilling.

I medhold av aldersgrenseloven gjelder det også lavere aldersgrenser enn 70 år for stillinger der «Tjenesten medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning på tjenestemennene slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til fylte 70 år.» eller «Tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utføring av tjenesten tilsier.» De lavere aldersgrensene kan være 65, 63 og 60 år. I Prop. 138 L (2020–2021) ble det foreslått at de med slike lavere aldersgrenser ikke skal ha plikt til å fratre stillingen ved aldersgrensen, men kan fortsette i stillingen inntil den alminnelige aldersgrensen nås. Stortinget har på bakgrunn av denne proposisjonen og Innst. 519 L (2020–2021) vedtatt å fjerne plikten til å fratre stillingen ved aldersgrensen i tilfeller der aldersgrensen er lavere enn den alminnelige aldersgrensen (såkalt særaldersgrense). Dette medfører at de som er ansatt i stillinger med særaldersgrense 65, 63 eller 60 år, kan fortsette i stillingen inntil den alminnelige aldersgrensen er nådd. Lovendringen trådte i kraft 1. juli 2021.

2.2 Arbeidsmiljøloven – aldersgrense på 72 år

Den generelle aldersgrensen for opphør av stillingsvern på grunn av alder i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) ble hevet fra 70 til 72 år i 2015. Ved fylte 72 år faller det alminnelige stillingsvernet bort, jf. arbeidsmiljøloven § 15-13 a første ledd. Det innebærer ikke noen plikt for arbeidstakeren til å fratre som i aldersgrenseloven for statsansatte, men en rett for arbeidsgiveren til ensidig å kunne bringe arbeidsforholdet til opphør utelukkende begrunnet i alder. Selv om arbeidsgiveren ikke har benyttet adgangen til å avslutte arbeidsforholdet og arbeidstakeren fortsetter, eventuelt reengasjeres eller ansettes etter fylte 72 år, vil arbeidstakeren ikke lenger ha stillingsvern etter arbeidsmiljøloven. Det betyr blant annet at de ordinære reglene om oppsigelse ikke gjelder.

Arbeidsgiver har anledning til å kunne fastsette en aldersgrense som er lavere enn 72 år, men ikke lavere enn 70 år (bedriftsintern aldersgrense), jf. arbeidsmiljøloven § 15-13 a tredje ledd. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en lavere aldersgrense skal være lovlig; den må gjøres kjent for arbeidstakerne, praktiseres konsekvent og være kombinert med en tilfredsstillende tjenestepensjonsordning. Bedriftsinterne aldersgrenser skal drøftes med de tillitsvalgte, og den må være saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig inngripende overfor arbeidstakerne. En bedriftsintern aldersgrense innebærer at arbeidsgiveren bringer arbeidsforholdet til opphør når arbeidstaker fyller 70 år.

Om lag en femtedel av virksomhetene i privat sektor med ti eller flere ansatte hadde en bedriftsintern aldergrense i 2016. Disse virksomhetene sysselsatte nær halvparten av alle ansatte i privat sektor.

Kommunal sektor har tradisjonelt hatt samme alminnelige aldersgrense som i staten, selv om sektoren formelt er underlagt regelverket i arbeidsmiljøloven. Fram til 1. juli 2015 ble dette ivaretatt gjennom 70-årsgrensen i arbeidsmiljøloven. I forbindelse med hevingen av den generelle aldersgrensen i arbeidsmiljøloven til 72 år, innførte kommunal sektor en bedriftsintern aldersgrense på 70 år. Også i kommunal sektor er det anledning for arbeidsgivere til å engasjere personer til å utføre arbeid på pensjonistvilkår etter at 70-årsgrensen er nådd.

2.3 Lov om Statens pensjonskasse – pensjonsopptjening for statsansatte

Det er nær sammenheng mellom aldersgrensen og muligheten til å tjene opp en god tjenestepensjon. Det følger av lov om Statens pensjonskasse § 22 at den årlige alderspensjonen beregnes av medlemmets pensjonsgrunnlag når medlemmet fratrer stillingen. Hvis medlemmet har 30 års tjenestetid eller mer, får han eller hun full alderspensjon, som skal utgjøre 66 prosent av pensjonsgrunnlaget før levealdersjustering, jf. § 22 annet ledd bokstav a. For medlemmer som har en tjenestetid på mindre enn 30 år, avkortes alderspensjon proporsjonalt mot antall tjenesteår færre enn 30, jf. § 22 annet ledd bokstav b. Reglene er tilpasset endringene i folketrygden fra 2011, der muligheten for å kunne ta ut pensjonen i perioden 62 til 75 år ble innført. Regler om levealdersjustering av pensjonen ble også innført fra 2011, både i alderspensjonen fra folketrygden og fra offentlig tjenestepensjon.

Ved behandlingen av Prop. 87 L (2018–2019) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven og enkelte andre lover (ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor) ble det vedtatt nye regler for opptjening og uttak av alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning for personer født fra og med 1963 (se Innst. 314 L (2018–2019)). De nye reglene følger opp avtalen som ble inngått 3. mars 2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Nye opptjeningsregler gjelder fra 1. januar 2020. De innebærer at opptjening av pensjon i SPK etter denne datoen vil gi et påslag til folketrygdpensjonen. Etter hvert vil stadig mer av pensjonen til statsansatte bli omfattet av opptjeningen og uttak ifølge reglene i ny tjenestepensjon. Det innebærer bedre uttelling av å stå lenger i arbeid. Ny tjenestepensjon i offentlig sektor vil bidra til at den enkelte statsansatte enklere kan motvirke effekten av levealdersjusteringen på sin årlige pensjon ved å arbeide lenger.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse kan enten gis fra et aktivt stillingsforhold eller fra en oppsatt rettighet. En kan motta både alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon fra en oppsatt rettighet. Fram til 2020 gjaldt oppsatte rettigheter kun for personer som har opptjent offentlig tjenestepensjon, men som slutter i offentlig sektor før det utbetales en pensjonsytelse. Årskull født fra og med 1963 har fra og med 2020 tjent opp alderspensjon i en ny alleårsmodell, påslagspensjon. I forbindelse med innføringen av den nye pensjonsmodellen ble pensjon opptjent før 2020 gjort om til oppsatte rettigheter også for personer som har løpende opptjening og ikke har sluttet i offentlig sektor. En oppsatt pensjon utgjør en så stor del av full pensjon som forholdet mellom opptjent tjenestetid og den tjenestetid vedkommende ville hatt fra den dag vedkommende ble medlem og fram til aldersgrensen, men ikke mer enn 40 år og ikke mindre enn 30 år.

2.4 Forholdet mellom statsansatteloven og arbeidsmiljøloven

Lov 16. juni 2017 nr. 67 om Statens ansatte mv. (statsansatteloven) er en særlov som går foran arbeidsmiljøloven. Arbeidstakere som omfattes av statsansatteloven, er unntatt fra arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse, fortrinnsrett, oppsigelse og avskjed. Statsansatteloven omfatter embetsmenn bare der hvor dette uttrykkelig er sagt. Embetsmenn har særlige rettigheter og vern, ved at de ikke kan sies opp, men må eventuelt avskjediges, jf. Grunnloven § 22.

Statsansatte har et sterkt oppsigelsesvern før de når aldersgrensen, se statsansatteloven § 19. Statsansatte kan sies opp begrunnet i virksomhetens forhold når det foreligger saklig grunn. Selv om ordlyden innebærer en harmonisering med ordlyden i arbeidsmiljøloven, skal likevel meningsinnholdet tolkes i samsvar med statens særpreg. Ordlyden «virksomhetens forhold» er ment å skulle dekke fire ulike situasjoner der a) statens virksomheter får generelle kutt i bevilgningene, b) oppgaver bortfaller som følge av omstilling og effektivisering, c) finansiering av eksternt finansierte stillinger opphører, og d) ansatte ønsker ikke å følge med ved flytting. Det er likevel slik at bestemmelsen også skal omfatte de situasjoner som ble omfattet av den nå opphevede tjenestemannsloven (lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.) § 10 nr. 1, dvs. oppsigelse som følge av at arbeidet er bortfalt og «inndragning av stilling». Bestemmelsen om oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold er imidlertid ikke spesielt relevant når det gjelder oppsigelse som følge av høy alder (alderssvekkelse).

Statsansatteloven § 20, som regulerer oppsigelse på grunn av den statsansattes forhold, er den mest aktuelle paragrafen når det gjelder betydningen av aldersgrensen. Her skiller oppsigelsesgrunnlagene i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven seg noe fra hverandre. Arbeidsmiljøloven i § 15-7 åpner generelt for oppsigelse som skyldes arbeidstakers forhold. Statsansatteloven § 20 er kasuistisk bygget opp, dvs. at nærmere spesifiserte vilkår må være oppfylt for å si opp en ansatt i staten. Dette fører til at en oppsigelse i staten, f.eks. som følge av alderssvekkelse mv., vanskelig kan gjennomføres. For embetsmenn er dette enda klarere, som følge av det særlige vernet denne gruppen har. Dette er en sentral forskjell mellom arbeidsmiljøloven på den ene siden og Grunnloven og statsansatteloven på den annen side. I praksis vil det derfor være vanskeligere å begrunne oppsigelser i statlig sektor enn i privat sektor.

Staten skiller seg også fra private virksomheter ved at det er Stortinget som fastsetter de økonomiske rammene gjennom bevilgningsvedtak. Endringer i bevilgningene kan gi oppsigelse. Den som eventuelt blir oppsagt, har fortrinnsrett til ny stilling i staten i en to-årsperiode jf. statsansatteloven § 24.

Embetsmenn har et særlig sterkt stillingsvern begrunnet i at de skal være særlig uavhengige. Loven deler gruppen i to; avsettelige embetsmenn (som kan avskjediges administrativt ved kongelig resolusjon) og uavsettelige embetsmenn (som bare kan avskjediges ved dom). Det var om lag 1800 statsansatte embetsmenn i 2018. Bestemmelsene om embetsmenns rettsstilling ble i hovedsak videreført i ny lov om statens ansatte mv. (Prop. 94 L (2016–2017)). I proposisjonen ble det uttalt at det er behov for å foreta en gjennomgang av embetsmannsordningen, og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet har igangsatt et slikt arbeid. Behovet for lovendringer i regelverket om embetsmenn vil i denne forbindelse bli nærmere vurdert. Departementet følger opp dette i en egen prosess.

2.5 Seniorpolitikken i staten

Staten har en aktiv seniorpolitikk med formål å bidra til at flere står lenger i arbeid. Denne er dels basert på forpliktelser i lovverket, dels nedfelt i avtaleverket.

Arbeidsmiljøloven inneholder en tilretteleggingsplikt ved utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon. Denne tilretteleggingsplikten gjelder også statsansatte. Arbeidet skal «organiseres og tilrettelegges under hensyn til arbeidstakerens arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger», se arbeidsmiljøloven § 4-2. Fra fylte 62 år har den enkelte rett til redusert arbeidstid, se arbeidsmiljøloven § 10-2, og fra fylte 60 år har den enkelte rett til en ekstra ferieuke, se ferieloven § 5. Disse reglene gjelder for både statsansatte og ansatte i kommunal og privat sektor.

Statsansatte har rett til åtte ekstra fridager («seniordager») fra fylte 62 år, se Hovedtariffavtalen i staten punkt 5.6 om seniorpolitiske tiltak. Det følger også av Hovedtariffavtalen at lokale parter i tillegg kan avtale ytterligere inntil seks fridager.