2 Nærmere om de viktigste bestemmelsene i rettsakten

Formålet med direktiv 2015/2302/EU er å oppnå et høyt og så ensartet nivå for forbrukervern som mulig ved avtaler om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer (artikkel 1). En pakkereise er definert i direktivet artikkel 3 som en kombinasjon av minst to forskjellige reisetjenester til samme reise, dersom reisetjenestene settes sammen og kjøpes på nærmere bestemte måter. Et sammensatt reisearrangement er et pakkereiselignende reisearrangement som faller utenfor definisjonen av pakkereise.

Direktivet er totalharmonisert, hvilket vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet, med mindre noe annet er fastsatt i direktivet, jf. artikkel 4. Direktivet gir medlemsstatene adgang til å ha enkelte særregler. Dette er først og fremst adgang til å gi formidleren ansvar for gjennomføringen av pakkereisen i tillegg til arrangøren (artikkel 13 nr. 1 annet ledd), å innføre angrerett ved avtaler om pakkereiser utenom faste forretningslokaler (artikkel 12 nr. 5), å innføre krav til hvilket språk som skal benyttes ved forhåndsopplysninger og i avtalevilkår, og krav til skriftlig bekreftelse ved avtale inngått per telefon (artikkel 27 nr. 2).

Direktivet stiller krav til hvilke forhåndsopplysninger som skal gis den reisende før avtale om pakkereise inngås (artikkel 5), og stiller krav til innholdet i pakkereiseavtalen (artikkel 7). Direktivet inneholder bestemmelser om overdragelse og oppsigelse av pakkereiseavtalen (artikkel 9 og 12) og regulerer når det kan gjøres endringer i pakkereiseavtalen, herunder prisendringer (artikkel 10 og 11).

Direktivet inneholder bestemmelser om rettigheter og plikter dersom pakkereisen er mangelfull. I artikkel 13 pålegges reisearrangøren ansvaret for levering av reisetjenestene som inngår i pakkereisen. Det åpnes imidlertid for at medlemsstatene kan ha regler om at også formidleren er ansvarlig. Direktivet gir regler om prisreduksjon og erstatning dersom det er mangler ved pakkereisen (artikkel 14), og gir arrangøren en plikt til å yte bistand dersom den reisende får vanskeligheter (artikkel 16).

Direktivet stiller krav om insolvensbeskyttelse. Det vil si at reisearrangøren må stille insolvensbeskyttelse for å sikre at den reisende ikke påføres tap ved arrangørens insolvens. Artikkel 17 stiller krav til insolvensbeskyttelsens effektivitet og omfang. Det gis regler for administrativt samarbeid og gjensidig anerkjennelse av insolvensbeskyttelse i medlemsstatene (artikkel 18). Medlemsstatene skal utpeke sentrale kontaktpunkter som skal lette det administrative samarbeidet og tilsynet med reisearrangører som opererer i ulike medlemsstater.

Direktivet artikkel 19 gjelder opplysningskrav og beskyttelse ved insolvens hos næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer.

Direktivet gir formidleren særlige forpliktelser der reisearrangøren er etablert utenfor EØS-området (artikkel 20), pålegger næringsdrivende et ansvar for bestillingsfeil (artikkel 21), og regulerer arrangøren og formidlerens adgang til regress (artikkel 22). Det stilles også krav til håndheving og sanksjoner ved overtredelse av direktivets bestemmelser (artikkel 24 og 25).