4 Grunnloven og internasjonale forpliktelser
4.1 Innledning
Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner oppstiller skranker for norsk lovgivning og mot inngrep i grunnleggende menneskerettigheter.
Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP) er begge gjennomført i norsk rett ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), jf. menneskerettsloven § 2. Konvensjonene skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen) ble vedtatt i 2011 og ratifisert av Norge i 2017. Istanbul-konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som er relevante for myndighetenes arbeid med forebygging av partnervold og partnerdrap. Blant annet angir artikkel 4 at partene skal «take the necessary legislative and other measures to promote and protect the right for everyone, particularly women, to live free from violence in both the public and the private sphere».
4.2 Retten til privatliv og rettferdig rettergang
Grunnloven § 102 beskytter den enkeltes privatliv, familieliv, hjem og kommunikasjon og pålegger statens myndigheter å sikre et vern om den personlige integritet.
Høyesterett har lagt til grunn at Grunnloven § 102 skal tolkes i lys av materielt tilgrensende menneskerettslige forpliktelser, særlig EMK artikkel 8 og SP artikkel 17, jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 57. EMK artikkel 8 nr. 1 angir at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. SP artikkel 17 nr. 1 angir at ingen må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse, eller ulovlige inngrep på ære eller omdømme. Departementet vurderer at vernet etter Grunnloven § 102 og SP artikkel 17 sammenfaller med vernet etter EMK artikkel 8. I det følgende konsentreres derfor redegjørelsen om EMK.
Retten til privat- og familieliv innebærer at norske myndigheter har plikt til å avstå fra å gjøre ulovlige inngrep i denne rettigheten, men også til å sikre at den enkelte beskyttes mot inngrep fra andre privatpersoner. Dette innebærer blant annet at staten skal sørge for et rettslig rammeverk som beskytter privatpersoner mot vold fra andre privatpersoner, for eksempel gjennom lovgivning mot vold, mishandling og drap.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har fremhevet at personer utsatt for vold i nære relasjoner er særlig sårbare, og domstolen har i den forbindelse påpekt at statene har plikt til aktivt å engasjere seg for å beskytte denne gruppen, jf. blant annet Irene Wilson mot Storbritannia (10601/09) 23. oktober 2012.
Beskyttelse av personopplysninger er av grunnleggende betydning for en persons rett til respekt for privatliv og familieliv, jf. EMDs storkammeravgjørelse Satakunnan Markkinapörssi Oy og Satamedia Oy mot Finland (931/13) 27. juni 2017 avsnitt 137. EMD har lagt til grunn at omdømmet til en avdød person etter omstendighetene vil kunne påvirke en nærstående slektnings privatliv på en slik måte at EMK artikkel 8 kommer til anvendelse, jf. Yevgeniy Yakovlevich Dzhugashvili mot Russland (41123/10) 9. desember 2014 avsnitt 24 til 27 og M.L. mot Slovakia (34159/17) 14. oktober 2021 avsnitt 34 og 48.
At Partnerdrapskommisjonen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger innebærer et inngrep i berørte personers rett til privatliv, selv om opplysningene ikke offentliggjøres, jf. M.S. mot Sverige (20837/92) 27. august 1997 avsnitt 35. Kommisjonens lagring og etterfølgende bruk av personopplysninger vil også utgjøre et inngrep, jf. Amann mot Sveits (27798/95) 16. februar 2000 avsnitt 69.
EMK artikkel 8 nr. 2 fastsetter at det kan gjøres inngrep i retten til privatliv når dette er i samsvar med lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til blant annet offentlig trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Nødvendighetsvurderingen gir anvisning på en interesseavveining mellom de legitime samfunnsbehovene som begrunner inngrepet og de beskyttede individuelle interessene som blir berørt av inngrepet, jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60. Tiltaket må være nødvendig ut fra formålet og inngrepet må være forholdsmessig. Høyesterett har i sin praksis innfortolket begrensninger i rettighetene etter Grunnloven § 102 som svarer til EMK artikkel 8 nr. 2, se Rt. 2014 s. 1105 avsnitt 28 og HR-2022-718-A avsnitt 86.
Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er et grunnleggende prinsipp i norsk rett og er vernet av både retten til privatliv og av Grunnloven § 95 om rett til en rettferdig rettergang. Advokaters taushetsplikt er innfortolket i EMK artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang og SP artikkel 14 om retten til en upartisk og uavhengig domstol. Begrunnelsen for den særlig sterke beskyttelsen av advokaters yrkesmessige taushetsplikt er klientens behov for å kunne søke rettslig bistand i fortrolighet. Sammen med retten til rettferdig rettergang har taushetsplikten også en side til vernet mot selvinkriminering.
Unntak fra advokaters taushetsplikt om rettslig bistand til klient er ansett som særlig inngripende etter EMK artikkel 8, jf. EMDs avgjørelse Michaud mot Frankrike (12323/11) 6. desember 2012 avsnitt 118 og 199. Det stilles derfor et tilsvarende strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter artikkel 8 nr. 2.
4.3 Forbudet mot tilbakevirkende kraft
Grunnloven § 97 oppstiller et forbud mot tilbakevirkende lover.
Partnerdrapskommisjonen foreslås å kunne undersøke saker som er avgjort før lovens ikrafttredelse. I tillegg foreslås det å åpne for at taushetsbelagte opplysninger om forhold før lovens ikrafttredelse kan utleveres til kommisjonen. Departementet kan ikke se at tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 er til hinder for dette.
Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet har i en uttalelse 8. juni 2009 (inntatt som vedlegg 2 til Innst. O. nr. 132 (2008–2009)) vurdert forholdet til Grunnloven § 97 ved innføring av opplysningsplikt, uten hinder av taushetsplikt, overfor det såkalte Olsen-utvalget. Olsen-utvalget var et midlertidig utvalg som skulle undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse hadde tatt liv. Lovavdelingen konkluderte med at den da foreslåtte utleveringsplikten ikke var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Ved vurderingen ble det blant annet lagt vekt på de vektige samfunnsinteressene utvalget var satt til å undersøke, og at inngrepet i den enkeltes forventning om konfidensialitet ikke ville være særlig betydelig fordi opplysningene kun ville deles med en begrenset krets med tilsvarende streng taushetsplikt. Eksisterende skjønnsmessige unntak fra taushetsplikten innebar at full konfidensialitet uansett ikke kunne forventes.
De samme hensynene gjør seg gjeldende for lovforslaget her.
4.4 Uskyldspresumpsjonen
Retten til å anses uskyldig inntil det motsatte er bevist ved dom, er et grunnleggende rettsstatsprinsipp som er nedfelt i Grunnloven § 96 andre ledd, EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2.
Uskyldspresumpsjonen innbefatter en rekke prosessuelle garantier for å sikre retten til rettferdig rettergang i behandlingen av straffesaker. I tillegg oppstiller uskyldspresumpsjonen et vern mot å bli behandlet av offentlige tjenestemenn og myndigheter som om man faktisk er skyldig i det anklagede lovbruddet etter frifinnelse eller etter at straffesaken på annet grunnlag er avsluttet, jf. EMDs storkammeravgjørelser Nealon og Hallam mot Storbritannia (32483/19 og 35049/19) 11. juni 2024 avsnitt 168 og Allen mot Storbritannia (25424/09) 12. juli 2013 avsnitt 94. Dette andre aspektet ved uskyldspresumpsjonen skal sikre at retten til rettferdig rettergang ikke blir teoretisk og illusorisk. Vernet har også en side til beskyttelsen av personens omdømme og måten vedkommende blir oppfattet på av offentligheten. Beskyttelsen etter EMK artikkel 6 nr. 2 overlapper dermed til en viss grad med vernet av privatliv etter EMK artikkel 8.
EMDs rettspraksis viser at etterfølgende sivile rettsprosesser som bygger på samme faktum som i straffesaken, kan innebære et brudd på retten til å bli behandlet som uskyldig. I Nealon og Hallam mot Storbritannia er det lagt til grunn at en krenkelse foreligger dersom «the decisions and reasoning of the domestic courts or other authorities in those subsequent linked proceedings, when considered as a whole, and in the context of the exercise which they are required by domestic law to undertake […] amounted to the imputation of criminal liability to the applicant» (avsnitt 168). Samme sted angir EMD vurderingstemaet på følgende måte: «To impute criminal liability to a person is to reflect an opinion that he or she is guilty to the criminal standard of the commission of a criminal offence […], thereby suggesting that the criminal proceedings should have been determined differently».
Det avgjørende er om avgjørelsen eller begrunnelsen tilskriver straffeskyld, og denne vurderingen må foretas i lys av vilkårene for vurderingen som er oppstilt i nasjonal rett. Såfremt straffeskyld ikke tilskrives, åpner EMD for at myndighetene kan vurdere samme faktum som det som lå til grunn for straffesaken. Etter henleggelse eller frifinnelse vil den som var mistenkt, siktet eller tiltalt «remain subject to the ordinary application of domestic rules as to evidence and the standard of proof outside criminal trials», jf. Nealon og Hallam mot Storbritannia avsnitt 169.
Konteksten og arten av den etterfølgende prosessen kan medføre at enkelte uheldige uttalelser ikke i seg selv er ensbetydende med en krenkelse av uskyldspresumpsjonen, jf. blant annet Allen mot Storbritannia avsnitt 126 og Müller mot Tyskland (54963/08) 27. mars 2014 avsnitt 46.