7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen angir formålet med loven. Innholdet er nærmere omtalt i punkt 5.2.

Formålet med loven er å bidra til økt fenomenkunnskap i offentlig virksomhet og til å identifisere forbedringspunkter i forebyggingen av partnervold og partnerdrap gjennom undersøkelser av offentlige instansers arbeid i saker forut for partnerdrap og partnervold med dødsfølge. Når formålsbestemmelsen angir at loven skal bidra til å identifisere forbedringspunkter i forebyggingen av «partnervold» og «partnerdrap», omfatter dette alle former for vold som forekommer i etablerte og avsluttede parforhold, det være seg ekteskap, partnerskap, samboerskap eller kjæresterelasjoner. Loven og kommisjonens undersøkelser skal bidra til generell læring på feltet, ikke fordeling av skyld eller ansvar i enkeltsaker.

Til § 2

Bestemmelsen regulerer kommisjonens organisering og omtales nærmere i punkt 5.3.

Første ledd første punktum angir at Statens kommisjon for partnerdrap er administrativt underlagt departementet. For å sikre kommisjonens uavhengighet, angir første ledd andre punktum at kommisjonen i utførelsen av sine oppgaver etter loven er uavhengig, og at den ikke kan instrueres i faglige spørsmål.

Andre ledd angir reglene for oppnevning av kommisjonens leder og medlemmer. Kommisjonens leder skal ha det faglige ansvaret for virksomheten. For å unngå at hele kommisjonen må byttes ut samtidig, og for å sikre kontinuitet og erfaringsoverføring innad i kommisjonen, kan medlemmene oppnevnes for et ulikt antall år på inntil fire år. Både leder og øvrige medlemmer kan gjenoppnevnes én gang.

Tredje ledd angir at Statens sivilrettsforvaltning skal utøve sekretariatsfunksjoner for kommisjonen. Utøvelse av sekretariatsfunksjoner inkluderer å gi faglig og administrativ støtte til kommisjonen. Ved behov kan kommisjonen også innhente annen fagkyndig bistand utenfor kommisjonen.

Etter fjerde ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om organiseringen av kommisjonen og om sekretariatet.

Til § 3

Bestemmelsen gjelder kommisjonens oppgaver og omtales nærmere i punkt 5.4.

Første ledd angir at kommisjonen i sine undersøkelser særlig skal forsøke å avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hendelsesforløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid for å forebygge partnervold og partnerdrap. Angivelsen tydeliggjør hvilke forhold det typisk vil være aktuelt for kommisjonen å fokusere på i sine undersøkelser, og gir dermed veiledning om hvilke opplysinger som vil kunne være relevante for offentlige og private instanser å dele med kommisjonen. Det sentrale er at kommisjonen i sine undersøkelser arbeider for å oppnå lovens formål ved å omdanne erfaringslærdom fra enkeltsaker til generelle forebyggende tiltak. Loven gir kommisjonen fleksibilitet i valg av arbeidsmetoder. Kommisjonen kan selv beslutte omfang av og metodikk for undersøkelsene.

Etter andre ledd skal kommisjonen publisere rapporter med sine tilrådninger om egnede forebyggende tiltak. Rapportene skal publiseres offentlig med tidsintervaller som sikrer tilstrekkelig anonymisering av enkeltsaker. At rapportene skal være anonymiserte stiller strenge krav til rapportens utforming. Gjengivelse av hendelsesforløp og detaljer fra enkeltsaker må unngås for å avskjære risikoen for gjenidentifisering. Det vises til nærmere omtale i punkt 5.4.3.

Tredje ledd presiserer at kommisjonen ikke skal uttale seg om eller ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.

Fjerde ledd oppstiller en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om kommisjonens arbeid i forskrift.

Til § 4

Bestemmelsen regulerer hvilke saker kommisjonen kan undersøke og omtales nærmere i punkt 5.5.

Første ledd angir hvilke straffbare forhold som kan utløse kommisjonens undersøkelser. Første ledd første punktum gir en uttømmende liste over de aktuelle straffebudene, som er avgrenset til drap og visse lovbrudd med dødsfølge. I saker som er endelig avgjort ved henleggelse på grunn av manglende skyldevne eller gjerningspersonens død, vil det være avgjørende om saken ble etterforsket som en overtredelse av et av de aktuelle straffebudene.

Den straffbare handlingen må være begått av daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Også tilfeller der daværende eller tidligere partner har medvirket til lovbruddet omfattes.

Begrepet ektefelle omfatter også registrert partner i henhold til ekteskapsloven § 111. Med samboere siktes det til en relasjon etablert på grunnlag av en særlig intimitet, slik at det ikke ville være tilstrekkelig at bosituasjonen skyldes en rent praktisk ordning eller økonomisk nødvendighet. For å vurdere om det har foreligget en kjæresterelasjon, skal det tas utgangspunkt i Kripos’ koding av saken, som er nærmere omtalt i punkt 5.5.1.3.

Første ledd andre punktum angir hvilken status straffesaken må ha for at den skal kunne undersøkes av kommisjonen. Straffesaken må være endelig avsluttet innen Partnerdrapskommisjonen starter sine undersøkelser, men det er uten betydning om lovbruddet skjedde før eller etter lovens ikrafttredelse. Det klare utgangspunktet er at kommisjonen skal undersøke saker hvor straffesaken er rettskraftig avgjort ved fellende dom. Uttrykket «rettskraftig dømt» omfatter både tilfeller der det er ilagt straff etter straffeloven § 29 og der det er ilagt andre strafferettslige reaksjoner etter straffeloven § 30.

I første ledd tredje punktum angis videre at kommisjonen skal kunne undersøke saker der gjerningspersonens manglende skyldevne etter straffeloven § 20 fører til henleggelse eller frifinnelse. Henlagte saker må være endelig avgjort og klageadgangen uttømt før disse omfattes av kommisjonens arbeidsområde.

Kommisjonen kan også undersøke saker som henlegges begrunnet i den antatte gjerningspersonens død. Dette vil være tilfellet for eksempel i saker hvor en person tar sitt eget liv etter drapshandlingen (drap-selvdrap). Undersøkelsene skal ikke omfatte saker henlagt på grunn av bevisets stilling. Partnerdrapskommisjonen skal heller ikke undersøke saker som er henlagt av andre grunner, men hvor antatt gjerningsperson senere er avgått ved døden.

For at kommisjonen skal kunne undersøke en sak som er endelig avgjort ved frifinnelse eller henleggelse, må påtalemyndigheten anse at det er klar sannsynlighetsovervekt for at saken faller inn under kommisjonens arbeidsområde. Kravet om klar sannsynlighetsovervekt knytter seg både til at handlingen som er begått oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et av de opplistede straffebudene, og til at fornærmedes daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste har begått eller medvirket til handlingen.

Klar sannsynlighetsovervekt tilsvarer kravet som er stilt i rettspraksis som vilkår for å ilegge erstatning for samme handling som en person er frifunnet for straff for, jf. blant annet Rt. 2003 s. 1671 avsnitt 34. Det er også samme krav som i hovedsak gjelder for erstatning etter voldserstatningsloven, jf. Prop. 238 L (2020–2021) punkt 7.4. Påtalemyndigheten skal i disse sakene ikke foreta en fornyet vurdering av gjerningspersonens subjektive strafferettslige skyld, men vil ved behov måtte vurdere om lovens vilkår er oppfylt før kommisjonen varsles om saken.

Andre ledd første punktum åpner for at kommisjonen kan undersøke saker der drapshandlingen skjedde før lovens ikrafttredelse. Dette omfatter både saker som er endelig avgjort før ikrafttredelsen og saker som avgjøres etter dette tidspunktet. For avgjorte saker stilles det krav om at de er endelig avgjort mellom 2019 og lovens ikrafttredelsestidspunkt. At kommisjonen ikke kan undersøke saker som er endelig avgjort før 2019 er uttrykkelig nevnt i andre ledd andre punktum. Tidsavgrensningen sikrer at sakene som undersøkes ikke er for gamle, og at kommisjonen ikke undersøker de samme sakene som Partnerdrapsutvalget.

Som følge av at politiets varslingsplikt etter § 5 første ledd ikke vil inntre for saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse, angir andre ledd tredje punktum at politiets plikt til å låne ut straffesakens dokumenter i slike saker inntrer etter nærmere anmodning fra kommisjonen. Politiet må, dersom de mottar en slik anmodning, foreta en nærmere gjennomgang for å vurdere hvilke saker som omfattes av kommisjonens arbeidsområde og dermed skal oversendes.

Tredje ledd presiserer at kommisjonens arbeidsområde kun omfatter lovbrudd som er undergitt norsk strafferettslig jurisdiksjon. For at kommisjonen skal kunne undersøke saken må den faktisk har vært underlagt strafforfølging i Norge, ettersom kommisjonen vil gjøres kjent med aktuelle saker ved at politiet varsler og oversender straffesakens dokumenter, jf. § 5.

Fjerde ledd tydeliggjør at kommisjonen ikke er forpliktet til å undersøke alle saker som omfattes av bestemmelsen. Kommisjonen har kompetanse til selv å beslutte hvilke og hvor mange saker som blir undersøkt.

Til § 5

Bestemmelsen pålegger politiet varslingsplikt overfor kommisjonen og utlån av straffesakens dokumenter. Bestemmelsen omtales nærmere i punkt 5.6.

Det følger av første ledd at politiet straks skal varsle kommisjonen om saker som omfattes av kommisjonens arbeidsområde. Varslingsplikten inntrer i det straffesaken er avsluttet. Pålegget om varsling «straks» skal sikre at det ikke går for lang tid fra straffesaken avsluttes ved rettskraftig dom eller henleggelsesbeslutning til kommisjonen blir informert om saken. Politi og påtalemyndighet må sørge for rutiner for vurdering av kriteriene i § 4 og varsling av kommisjonen. Varslingsplikten gjelder ikke for saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse.

Etter andre ledd første punktum skal politiet låne ut straffesakens dokumenter til kommisjonen. Med «straffesakens dokumenter» menes den samme informasjonsmengden som omfattes av begrepet «sakens dokumenter» i blant annet straffeprosessloven §§ 28, 242, 264, 264 a og 267. Dette omfatter dokumenter som er blitt til eller har fremkommet under etterforskingen av den sak tiltalen gjelder, uavhengig av om de er påberopt som bevis av påtalemyndigheten eller om de inneholder opplysninger av betydning for avgjørelsen av saken, jf. HR-2011-1744-A avsnitt 33.

Politiets utleveringsplikt er begrenset til straffesakens dokumenter. Utover dette kan politiet velge å utlevere andre opplysninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid i medhold av § 7.

Det gjøres unntak for materiale innhentet ved kommunikasjonskontroll eller andre skjulte tvangsmidler som er underlagt formålsbegrensningene i straffeprosessloven § 216 i første ledd, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Unntaket retter seg mot materialet som er innhentet ved bruk av disse tvangsmidlene, som opptak, kopier, notater og annen gjengivelse fra kommunikasjonskontroll og romavlytting, selve materialet innhentet ved dataavlesing osv. Unntaket innebærer dermed ikke at enkeltopplysninger fra tvangsmidlene som eksempelvis er inntatt i deler av avhør, i deler av kjennelser eller i rapporter må sladdes før oversendelsen.

Etter andre ledd andre punktum skal opplysninger den mistenkte er nektet innsyn i, jf. straffeprosessloven § 242 a, ikke oversendes kommisjonen. I tillegg fremgår at sikkerhetsgraderte opplysninger etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen heller ikke skal lånes ut til kommisjonen. Heller ikke begjæringer etter straffeprosessloven §§ 242 a eller 292 a om henholdsvis innsynsnekt og bevisavskjæring ved vitneførsel for retten og dokumenter knyttet til behandlingen av slike begjæringer skal oversendes kommisjonen. Disse dokumentene er ikke en del av straffesakens dokumenter, jf. straffeprosessloven § 242 a nåværende sjuende ledd og § 292 a fjerde ledd, og det er dermed ikke behov for å presisere dette i lovteksten. Departementet gjør oppmerksom på at henvisningen i straffeprosessloven § 292 a fjerde ledd må forstås som en henvisning til § 242 a nåværende fjerde til sjuende ledd. Dette skyldes en inkurie som departementet foreslår å rette, se merknadene til § 14 i lovforslaget.

Etter andre ledd tredje punktum skal kommisjonen heller ikke motta dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. § 130 a eller § 234 a, blir kjent for kommisjonen.

At straffesakens dokumenter kun skal lånes ut, innebærer at kommisjonen vil være forpliktet til å levere dokumentene tilbake til politiet. Det innebærer også at straffesaksdokumentene ikke skal arkiveres av kommisjonen. Gjerningspersonen og andre berørte vil gjøres kjent med at utlån har funnet sted som del av kommisjonens underretning om oppstart av undersøkelser etter § 6.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder kommisjonens underretninger om igangsatte undersøkelser, og omtales nærmere i punkt 5.7.

Etter første ledd første punktum skal kommisjonen så snart som mulig underrette aktuelle offentlige og private instanser, gjerningspersonen og nærmeste pårørende til den avdøde om iverksettelse av undersøkelser. Underrettelsesplikten gjelder kun i de tilfellene kommisjonen finner grunnlag for å iverksette nærmere undersøkelse, og inntrer da i undersøkelsenes tidlige fase.

Hvilke aktører som vil være aktuelle å underrette vil måtte vurderes konkret av kommisjonen i den enkelte saken. Det vil være naturlig at kommisjonen tar utgangspunkt i opplysninger i straffesakens dokumenter for å orientere seg om hvilke instanser som har vært involvert, og at den ut fra fornærmedes og gjerningspersonens bakgrunn vurderer om det også kan være aktuelt å kontakte andre instanser. Det kan videre være behov for å underrette andre aktører som etter omstendighetene kan ha vært, eller burde ha vært, involvert. Bestemmelsen legger opp til en bred forståelse av hvem som vil kunne omfattes. Aktuelle offentlige og private instanser kan for eksempel være ulike aktører innen helsevesenet, NAV, kirke- og trossamfunn, advokater, skole- og fritidsaktører, krisesentre, familievernkontorer, flyktningtjenesten, arbeidsgivere mfl.

Hvem som skal regnes som avdødes nærmeste pårørende følger av første ledd andre punktum, og tilsvarer angivelsen av hvem som regnes som etterlatte etter straffeprosessloven § 93 a andre ledd andre punktum. Avdøde skal i denne sammenheng forstås som fornærmede i straffesaken, og nærmeste pårørende skal ikke være gjerningspersonen.

Første ledd tredje punktum fastslår at kommisjonen også har adgang til å underrette andre som kan tenkes å kunne opplyse saken. Etter fjerde punktum skal kommisjonen tilrettelegge for at berørte mindreårige kan uttale seg. Mindreårige som berøres av saken har rett til å bli hørt, og tilrettelegging forutsetter at den mindreåriges verge underrettes om at kommisjonen starter sine undersøkelser. Mindreårige tilhørende fornærmedes husstand og andre mindreårige under fornærmedes omsorg vil typisk anses som berørte, men også andre mindreårige kan etter omstendighetene omfattes.

Andre ledd gir regler om underretningens innhold. Andre ledd første punktum tydeliggjør at det i underretningen kan anmodes om utlevering av opplysninger og at kommisjonen kan sette en frist for når slike opplysninger må være mottatt. Bestemmelsen gir kommisjonen fleksibilitet i valg av hvordan den ber om og mottar opplysninger fra offentlige og private aktører. Det kan være aktuelt med åpne henvendelser der informasjon etterspørres i bredt, men kommisjonen kan også velge å sende underretninger hvor nærmere konkretiserte opplysninger etterspørres spesifikt, eventuelt med angivelse av hvor langt tilbake i tid opplysninger etterspørres. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommisjonen kan gjennomføre intervjuer eller på annen måte motta muntlig informasjon.

Andre ledd andre og tredje punktum fastslår at underretningen skal opplyse om at straffesakens dokumenter er blitt utlånt til kommisjonen, og om adgangen til å få forelagt utkast til rapport etter § 8. For øvrig er det naturlig at kommisjonen i underretningen opplyser om sine metoder og sitt arbeid, samt om registrertes rettigheter etter personopplysningsloven. Underretningen bør være tydelig på at mottaker ikke har noen plikt til å utlevere opplysninger til kommisjonen.

Til § 7

Bestemmelsen gjelder utlevering av taushetsbelagte opplysninger til kommisjonen, og omtales nærmere i punkt 5.8.

Bestemmelsens første punktum gir enhver adgang, men ingen plikt, til å utlevere opplysninger til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt. Fritaket omfatter lovpålagt taushetsplikt etter blant annet forvaltningsloven, politiregisterloven, barnevernsloven, krisesenterloven, lov om familievernkontorer og helsepersonelloven, profesjonsbestemt taushetsplikt og taushetsplikt som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211. Fritaket gjelder dermed blant annet for ansatte i offentlig forvaltning, helsepersonell, prester, forstandere i trossamfunn og advokater. Fritaket fra taushetsplikt gjelder også opplysninger nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, jf. andre punktum.

Fritaket fra taushetsplikt åpner ikke for deling av enhver informasjon. For eksempel må utlevering av opplysninger fra politiet som ikke omfattes av straffesakens dokumenter foretas innenfor rammen av politiregisterloven og politiregisterforskriften. Dette innebærer blant annet at opplysninger som er sperret hos politiet etter politiregisterlovens bestemmelser i medhold av § 52, ikke kan utleveres til kommisjonen. Materiale som er underlagt særskilte formålsbegrensninger etter straffeprosessloven § 216 i kan heller ikke utleveres. Bestemmelsen fritar heller ikke fra taushetsplikt etter ekomloven § 2-9, som er videreført i ny ekomlov § 3-10, eller fra plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128, noe som er presisert i første ledd tredje punktum. Eventuell utlevering av sikkerhetsgraderte opplysninger må skje innenfor rammen av sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.

Utleveringsadgangen er begrenset til opplysninger som anses nødvendige for at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver. Dette krever at avgiverne av opplysningene foretar en konkret nødvendighetsvurdering ut fra kommisjonens behov. Formålsparagrafen i § 1 og beskrivelsen av kommisjonens oppgaver i § 3 vil være retningsgivende når det vurderes hvilke opplysninger som skal utleveres til kommisjonen, og det legges til grunn at kommisjonen vil kunne bidra til å klargjøre sine behov i anmodninger om opplysninger etter § 6.

Personer med profesjonsbestemt taushetsplikt, som helsepersonell, prester, forstandere i trossamfunn og advokater, kan ha hatt mange ulike roller i saken og det må derfor i det konkrete tilfellet vurderes hvilke opplysninger som vil være nødvendige og forholdsmessige å dele. Generelt vil det ofte være mindre inngripende å dele generelle betraktninger rundt håndteringen av en sak enn særlig fortrolige opplysninger.

Andre ledd første punktum åpner for at det kan utleveres taushetsbelagte opplysninger i saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse. Andre ledd andre punktum regulerer tilfellene der partnerdrapet eller lovbruddet er begått etter lovens ikrafttredelse, men der forhold fra før lovens ikrafttredelse kan være relevante for undersøkelsene. Det kan utleveres taushetsbelagte opplysninger også om slike forhold. Andre ledd tredje punktum angir at det samme gjelder i saker der partnerdrapet eller lovbruddet er begått før lovens ikrafttredelse og straffesaken er endelig avgjort etter lovens ikrafttredelse.

Til § 8

Bestemmelsen gjelder foreleggelse av utkast til rapporter, og omtales nærmere i punkt 5.9.

Første ledd gir offentlige instanser som nevnt i § 6 første ledd en adgang til å få forelagt et rapportutkast. Foreleggelsen vil i disse tilfellene skje etter anmodning fra den offentlige instansen, og kommisjonen skal da sette en rimelig frist for eventuelle innspill. Den offentlige instansen vil ikke nødvendigvis få forelagt hele rapportutkastet, kun de delene av rapporten som instansen på grunn av uttalelser til kommisjonen eller tilknytning til saken har særlige forutsetninger for å uttale seg om. Adgangen til å få forelagt rapportutkast gjelder ikke for privatpersoner eller andre private instanser.

Etter andre ledd kan kommisjonen også på eget initiativ velge å forelegge hele eller deler av sine rapportutkast for offentlige instanser.

Etter tredje ledd vil utkast til rapport og uttalelser til rapporter kunne unntas offentlighet. Bestemmelsen ivaretar behovet for å kunne behandle disse utkastene og innspillene som fortrolige arbeidsdokumenter frem mot endelig publisering.

Til § 9

Bestemmelsen gjelder behandling av personopplysninger, og omtales nærmere i punkt 5.10.

Første ledd gir kommisjonen grunnlag for behandling av personopplysninger. Kommisjonen vil kunne behandle personopplysninger som er nødvendige for formålet med kommisjonens arbeid etter loven. Hvilke opplysninger dette konkret vil kunne være, må vurderes i lys av arbeidsoppgavene som er tillagt kommisjonen. Behandlingsgrunnlaget åpner for at kommisjonen også kan behandle særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak, jf. personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Andre ledd utpeker Statens sivilrettsforvaltning som behandlingsansvarlig for opplysninger kommisjonen behandler.

I lys av at personvernforordningens bestemmelser ikke kommer direkte til anvendelse for opplysninger om avdøde personer, angir tredje ledd at personopplysninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i lengre perioder enn det som er nødvendig for kommisjonen arbeid. Begrepet personopplysninger skal forstås som i personvernforordningen artikkel 4 nr. 1.

Til § 10

Bestemmelsen gjelder kommisjonens taushetsplikt, og omtales i punkt 5.11, 5.12 og 5.13.

Første ledd første punktum viser til at taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 f gjelder for den som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen. Første ledd andre punktum gjør unntak fra forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 for kommisjonen. Dette medfører at kommisjonen ikke har adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet etter denne bestemmelsen. Unntaket påvirker ikke kommisjonens plikt til å varsle i medhold av straffeloven §§ 196, 226 og 287 og barnevernsloven § 13-2. Første ledd tredje punktum innebærer at opplysninger kommisjonen har mottatt fra politiet ikke kan utleveres til forskning. Etter samme punktum gjelder heller ikke unntaket fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1 for opplysninger som kommisjonen har mottatt fra politiet. Unntakene omfatter både opplysninger som inngår i straffesaksdokumenter kommisjonen har mottatt til utlån fra politiet i henhold til § 5 andre ledd og andre opplysninger politiet har valgt å utlevere i medhold av § 7.

Andre ledd utvider personkretsen som omfattes av lovens taushetspliktsbestemmelse. Taushetsplikten gjelder også for den eller de som utøver behandlingsansvaret etter loven. Statens sivilrettsforvaltning er utpekt som behandlingsansvarlig etter § 9 andre ledd. Videre er det presisert at taushetsplikten også gjelder opplysninger klageinstansen gjøres kjent med i forbindelse med klagebehandling etter offentleglova. Det er i tillegg angitt at taushetsplikten også gjelder for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for en bevaringsinstitusjon hva gjelder opplysninger vedkommende får kjennskap til fra kommisjonens arkiverte opplysninger.

Tredje, fjerde og femte ledd skjerper taushetsplikten sammenlignet med det som følger av forvaltningsloven. Taushetspliktens lengde utvides fra 60 til 100 år, og omfatter også opplysninger som etter forvaltningsloven § 13 andre ledd ikke regnes som taushetsbelagte opplysninger. Dersom kommisjonen eller personer som nevnt i andre ledd mottar opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av loven, skal de strengere reglene gjelde.

Til § 11

Bestemmelsen gjelder begrensninger i innsynretten etter personvernforordningen, og omtales nærmere i punkt 5.13.

Bestemmelsen begrenser den registrertes rett til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 i opplysninger kommisjonen får utlevert fra politiet. Unntaket omfatter både opplysninger som inngår i straffesaksdokumenter kommisjonen har mottatt til utlån fra politiet i henhold til § 5 andre ledd og andre opplysninger politiet har valgt å utlevere i medhold av § 7. Dersom den registrerte ønsker å få innsyn i disse opplysningene, vil vedkommende i stedet måtte be om innsyn hos politiet eller påtalemyndigheten.

Til § 12

Bestemmelsen slår fast at opplysninger kommisjonen mottar ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Bestemmelsen skal bidra til at kommisjonen får utlevert relevante opplysninger, uten at avsender skal måtte frykte at opplysningene vil kunne kreves fremlagt i en rettssak gjennom bevis- eller vitneførsel fra personer underlagt taushetsplikt etter § 10. Bestemmelsen er en særregel som skal gå foran reglene i straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3. Bevisforbudet er et av flere tiltak som vil bidra til at inngrepet i privatlivet ikke blir større enn nødvendig og til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser under behandlingen av personopplysninger.

At det for kommisjonen gjelder et bevisforbud overfor domstolene, innebærer ikke at dette bevisforbudet følger de aktuelle opplysningene dersom kommisjonen utleverer taushetsbelagte opplysninger som følge av opplysningsplikt. Etter omstendighetene vil kommisjonen kunne være forpliktet til å utlevere taushetsbelagte opplysninger i medhold avvergings-, varslings- og hjelpeplikter etter straffeloven §§ 196, 226 og 287 og barnevernsloven § 13-2. Mottakerne av opplysninger i disse tilfellene vil ikke være bundet av bevisforbudet. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i punkt 5.14.

Til § 13

Etter bestemmelsen trer loven i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Til § 14

Til endringer i straffeprosessloven

Endringene i straffeprosessloven er inkurieopprettinger. I Prop. 147 L (2012–2013) Endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) foreslo departementet flere endringer i straffeprosessloven § 242 a om innsynsnekt. Departementet foreslo blant annet at daværende andre og femte ledd skulle oppheves og at bestemmelsen skulle få et nytt fjerde ledd. Forslaget innebar at daværende tredje og fjerde ledd ville bli nytt andre og tredje ledd og at daværende sjette og sjuende ledd ville bli nytt femte og sjette ledd. Departementet foreslo samtidig korresponderende endringer i henvisningene til § 242 a i straffeprosessloven § 28 tredje ledd tredje og fjerde punktum, § 264 sjette ledd og § 292 a fjerde ledd, men glemte å foreslå slike endringer i § 449 fjerde ledd. Under Stortingets behandling ble ved en inkurie straffeprosessloven § 242 a daværende første ledd andre punktum gjort om til andre ledd, mens de foreslåtte endringene i henvisningene til § 242 a ble vedtatt ved lov 21. juni 2013 nr. 86.

Endringen i straffeprosessloven § 242 a går ut på at andre ledd igjen blir første ledd andre punktum. Gjeldende tredje til sjuende ledd blir dermed andre til sjette ledd, noe som medfører at henvisningene i straffeprosessloven § 28 tredje ledd fjerde punktum, § 264 sjette ledd andre punktum og § 292 a fjerde ledd blir korrekte. Som følge av den foreslåtte endringen i § 242 a må henvisningene til denne bestemmelsen i straffeprosessloven i § 449 fjerde ledd endres.

Til endringer i offentleglova

Bestemmelsen endrer offentleglova § 2 fjerde ledd fjerde punktum slik at straffesaksdokumenter som lånes ut fra politiet til Partnerdrapskommisjonen unntas fra offentleglovas virkeområde. Innsyn i disse dokumentene vil følge reglene i straffeprosessloven og politiregisterforskriften. Bestemmelsen innebærer at det ikke vil kunne gis innsyn i straffesaksdokumenter etter offentleglovas bestemmelser, og at slike henvendelser i stedet vil måtte rettes til politiet eller påtalemyndigheten.