3 Aktiv saksstyring

3.1 Klarlegging av tvistespørsmål under saksforberedelsen

3.1.1 Gjeldende rett

Et formål med innføringen av tvisteloven var å oppnå mer aktiv saksstyring fra rettens side. Det kommer blant annet til uttrykk i § 11-6 første ledd, som ble innført med tvisteloven, hvor det fremgår at retten skal legge en plan for behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektivt og forsvarlig kan bringes til avslutning. Reglene i tvisteloven om aktiv saksstyring skulle bidra til et systemskifte og en kulturendring, og legge til rette for en mer effektiv og rimelig prosess, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 13.6.4 side 179–182.

I § 9-4 er det gitt nærmere regler om saksstyringen under saksforberedelsen, som kan ses på som utslag av den generelle bestemmelsen i § 11-6 første ledd. Etter § 9-4 første ledd skal retten «aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling». Bestemmelsen angir hovedformålet med rettens styring av saksforberedelsen og hovedregelen om aktivitet og planmessighet for å oppnå formålet, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 392.

I § 11-5 om rettens veiledningsplikt er det fastsatt i tredje ledd at retten skal «virke for at tvistespørsmål blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort». Bestemmelsen pålegger retten å virke for at det bringes klarhet i hva tvisten gjelder, påstandene, påstandsgrunnlagene og forståelsen av bevis, for eksempel gjennom spørsmål eller oppfordringer til partene. Avklaringer kan skje i rettsmøter under saksforberedelsen, i prosesskriv som svarer på rettens skriftlige spørsmål til partene under saksforberedelsen, under hovedforhandlingen eller i andre rettsmøter, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 406.

3.1.2 Forslaget i NOU 2020: 11

I NOU 2020: 11 punkt 22.5.2.1 side 278 viser Domstolkommisjonen til at aktiv saksstyring, planmøter og sluttinnlegg var sentrale virkemidler som ble innført med tvisteloven for å styrke saksforberedelsen. Erfaringene fra tvistelovevalueringen og Riksrevisjonens undersøkelse viser imidlertid at virkemidlene bare benyttes i begrenset utstrekning. Kommisjonen viser til at resultatet av dette i mange tilfeller er saker med lite konsentrerte hovedforhandlinger, som trekker ut i tid. Det nevnes også at mangelfull saksforberedelse kan være en av grunnene til at partene velger å anke. På denne bakgrunnen foreslår kommisjonen flere endringer i tvisteloven for å stille tydeligere krav til og styrke saksforberedelsen.

Domstolkommisjonen foreslår en tilføyelse i angivelsen av saksforberedelsens formål i tvisteloven § 9-4 første ledd, slik at rettens ansvar for å klarlegge tvistespørsmål mellom partene blir tydeliggjort, se NOU 2020: 11 punkt 22.5.2.2 side 278. Forslaget går ut på å føye til følgende i et nytt andre punktum i tvisteloven § 9-4 første ledd: «Under saksforberedelsen skal retten sørge for at tvistespørsmål blir klarlagt». Kommisjonen viser til at formålet med å styrke saksforberedelsen er å klarlegge tvistens materielle sider, det vil si å identifisere de omtvistede faktiske og rettslige spørsmålene. Dette er ifølge kommisjonen nødvendig for at dommeren skal kunne legge til rette for en konsentrert og forsvarlig hovedforhandling uten unødig tidsspille for rettens aktører, slik retten har plikt til etter § 9-13 andre ledd første punktum. Kommisjonen anser forslaget om tilføyelsen i § 9-4 første ledd som et konkret utslag av tvisteloven § 11-5 tredje ledd, og mener at presiseringen vil gi domstolene en oppfordring til å sette av mer tid til saksforberedelse.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, er positive til at det tas inn en presisering i tvisteloven § 9-4 første ledd om at retten skal sørge for at tvistespørsmål blir klarlagt under saksforberedelsen. Dette gjelder Advokatforeningen, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Gulating lagmannsrett og Nord-Troms og Senja tingrett. Borgarting lagmannsrett, Bergen tingrett og Oslo tingrett synes også å være positive til forslaget.

Flere høringsinstanser, herunder Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen og Gulating lagmannsrett, peker på at rettens ansvar for å klargjøre sakens tvistespørsmål bør tydeliggjøres. Domstoladministrasjonen uttaler blant annet følgende:

«Domstoladministrasjonen mener at en endring i tvisteloven § 9-4 første ledd er et viktig signal for å oppnå at domstolene bruker mer tid i saksforberedelsesfasen og på denne måten legger til rette for en konsentrert og forsvarlig hovedforhandling. Endringen medfører at retten må sette av tid til saksforberedelse.»

Høyesterett bemerker imidlertid at forslaget om endringer i § 9-4 er lite tilpasset behandlingen i Høyesterett, og at det ikke er behov for bestemmelsen ved behandlingen i Høyesterett. Det vises til at saksforberedelsen i Høyesterett allerede gis stor prioritet, at den er god og strukturert, og at det normalt er tilstrekkelig klart hva som er tvistens spørsmål når saken behandles i avdeling. Slik Høyesterett ser det, bør det vurderes om det kan tilføyes en bestemmelse i tvisteloven § 30-8 tredje ledd om at § 9-4 bare gjelder for Høyesterett «så langt den passer», slik som i § 30-8 andre ledd.

3.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Domstolkommisjonen i at klarlegging av sakens faktiske og rettslige tvistespørsmål er en viktig del av saksforberedelsen, og at det kan bidra til en mer konsentrert og forsvarlig behandling av saken. Som kommisjonen peker på, følger det allerede av den generelle bestemmelsen i tvisteloven § 11-5 tredje ledd at retten har et ansvar for at tvistespørsmål blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort. På samme måte som kommisjonen mener departementet at rettens oppgave med å klarlegge tvistespørsmål med fordel kan komme tydeligere frem i reglene om saksforberedelsen. Departementet foreslår derfor å føye til et nytt andre punktum i tvisteloven § 9-4 første ledd, i tråd med kommisjonens forslag. For at begrepsbruken skal stemme overens med den generelle bestemmelsen i § 11-5, foreslås det å bruke formuleringen «virke for» i stedet for «sørge for», uten at dette er ment å innebære noen realitetsforskjell sammenlignet med kommisjonens forslag.

Forslaget vil fremheve et vesentlig formål med saksforberedelsen, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 13.6.4 side 179. Hensikten med forslaget er å bidra til å øke rettens og partenes bevissthet om viktigheten av å klarlegge tvistespørsmål på et tidlig stadium av saken.

Departementet forstår det slik at innspillet fra Høyesterett om at reglene i § 9-4 ikke bør gjelde fullt ut for denne instansen, i hovedsak er foranlediget av Domstolkommisjonens forslag om å innføre en plikt for retten til å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål under saksforberedelsen. Som det fremgår av departementets vurdering i punkt 3.4.4 nedenfor, vil ikke departementet følge opp kommisjonens forslag på dette punktet. Departementet har derfor ikke vurdert nærmere om det kan være grunn til å innføre en bestemmelse om at § 9-4 bare gjelder så langt den passer for Høyesterett.

3.2 Tidspunktet for planmøte

3.2.1 Gjeldende rett

Når det er inngitt tilsvar etter tvisteloven § 9-3, følger det av § 9-4 andre ledd at retten «straks» skal legge opp en plan for den videre behandlingen av saken etter drøfting med partene, og i den forbindelse fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. I § 9-4 andre ledd bokstav a til j er det gjort en oppregning av de viktigste spørsmålene som bør tas opp i drøftingen. Formålet med drøftingen er å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling av saken, jf. § 9-4 første ledd.

Drøftingen mellom retten og partene etter § 9-4 andre ledd skal som hovedregel skje i rettsmøte (planmøte), som kan holdes som fjernmøte etter reglene i § 13-1. Hvis sakens fremdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få nødvendig avklaring på annen måte, jf. § 9-4 tredje ledd andre punktum.

Reglene i § 9-4 om planmøter gjelder også for lagmannsrettens og Høyesteretts behandling av anker over dommer, jf. § 29-14 tredje ledd og § 30-8 tredje ledd. Hvis det er behov for å drøfte den videre saksforberedelsen ved behandlingen av anker over kjennelser eller beslutninger, gjelder § 9-4 så langt den passer, jf. § 29-14 andre ledd og § 30-8 andre ledd.

Det gjelder ikke regler om planmøte i småkravprosessen. Retten skal imidlertid gjennom kontakt med partene og ved nødvendig veiledning etter § 11-5 legge særlig vekt på raskt å bringe på det rene om det er ytterligere som bør foretas under saksforberedelsen, og om det kan være grunnlag for en minnelig ordning, se § 10-2 andre ledd.

3.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 12. juli 2018 viste departementet til at tilbakemeldinger i forbindelse med evalueringen av tvisteloven og øvrige innspill ga inntrykk av at reglene om planmøte fungerte godt. Samtidig hadde det kommet innspill fra domstolene om at vilkåret om at planmøte skal avholdes «straks» tilsvar er inngitt, slik det følger av tvisteloven § 9-4 andre ledd, ikke alltid er hensiktsmessig når det er utsikter til å løse saken ved mekling. Se omtalen av problemstillingen i høringsnotatet punkt 3.1.2 side 10:

«Det ble vist til at det kan være hensiktsmessig å utsette planmøte hvis utsiktene til å nå frem til en løsning gjennom mekling er så gode at mekling bør gjennomføres straks tilsvar er inngitt. Det ble også nevnt at det særlig i omfattende og kompliserte tvistesaker kan ligge slik an at saken både for partene og retten ikke har nådd en slik modenhet at man har fullstendig oversikt over hvordan den videre behandlingen av saken bør gjennomføres. I tillegg ble det nevnt at det kan gå lang tid mellom planmøtet og berammet hovedforhandling hvis domstolen har restanser. Dette gjelder både i tingretten og ved ankebehandling.»

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at saksbehandlingen bør innledes med et planmøte for å ivareta formålet om at planmøte skal bidra til kortere saksbehandlingstid, se høringsnotatet punkt 3.1.3.1 side 11. Departementet påpekte videre at retten kan benytte adgangen til å ta opp saksbehandlingen i et nytt rettsmøte hvis det er forhold som ennå ikke er tilstrekkelig avklart, eller sakens utvikling tilsier det, jf. tvisteloven § 9-5 tredje ledd. Departementet kunne heller ikke se at hensynet til å gjennomføre mekling på et tidlig stadium av saken i avgjørende grad talte for å endre lovens utgangspunkt om tidspunktet for planmøte. Det ble antatt at man i saker som ligger til rette for det, kan forsøke mekling umiddelbart etter at tilsvar er mottatt, og at man deretter kan gå direkte over til et planmøte hvis meklingen ikke leder til en avslutning av saken. Departementet kunne ikke se at loven er til hinder for en slik fremgangsmåte, og var dessuten kjent med at det forekom i praksis.

For å bringe lovens ordlyd bedre i samsvar med praksis, foreslo departementet likevel å innta en presisering i tvisteloven § 9-4 tredje ledd som tar høyde for at det i noen saker kan ligge så godt an til mekling at det bør være noe fleksibilitet med hensyn til tidspunktet for planmøte. Det ble foreslått to alternativer til en slik regulering i § 9-4 tredje ledd nytt andre punktum. Det første alternativet lød slik: «Hvis retten anser det som nærliggende at saken kan løses i minnelighet gjennom mekling, kan drøfting etter annet ledd utstå til mekling er forsøkt». Det andre alternativet lød slik: «Hvis retten anser det som hensiktsmessig å forsøke å løse saken i minnelighet straks tilsvar er inngitt, kan drøfting etter annet ledd utstå til mekling er forsøkt.»

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Kommuneadvokaten i Oslo og Kongsberg og Eiker tingrett støtter forslaget om å presisere i tvisteloven § 9-4 tredje ledd at drøfting etter andre ledd etter omstendighetene kan utstå til det er forsøkt mekling mellom partene.

Frostating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett synes også å være positive til forslaget. Frostating lagmannsrett bemerker at praksis i lagmannsretten allerede ligger nært opp til de foreslåtte lovendringene.

Agder lagmannsretts høringsuttalelse er dekkende for flere av høringsinstansenes syn:

«Vi mener at planmøtet etter tvisteloven § 9-4 er et nyttig redskap for tilrettelegging og styring av saksforberedelsen. Etter våre interne retningslinjer skal forberedende dommer som klar hovedregel holde planmøte, i praksis ved telefonkonferanse, i alle sakene som gjelder anke over dommer.

Planmøtet bør holdes kort tid etter at tilsvaret er mottatt – i lagmannsretten etter at saken er kommet inn – men vi er enig i at det kan være for strengt å kreve at møtet alltid skal holdes ‘straks’ tilsvaret er kommet inn. Det bør være adgang til å skyve noe på planmøtet dersom det er gode utsikter til å forlike saken ved rettsmekling. Vi har ikke ansett lovens ordlyd for å være til hinder for å velge denne fremgangsmåten, men det kan være nyttig at adgangen kommer til uttrykk i lovteksten. Vi har i så fall preferanse for alternativ 2 i høringsnotatet på side 12.»

Bergen tingrett er enig med departementet i at man bør holde fast ved det formelle utgangspunktet om at planmøte skal gjennomføres straks tilsvar er inngitt, og at man ved behov eventuelt kan ha flere planmøter. Tingretten støtter forslaget om å presisere i § 9-4 tredje ledd at det kan gjennomføres mekling før eventuelt planmøte når det er hensiktsmessig.

Hålogaland lagmannsrett og NHO har ingen innvendinger mot forslaget, men understreker at lovendringen ikke bør føre til at retten venter med å beramme planmøte eller hoved- eller ankeforhandling.

Advokatforeningen mener at det ikke er behov for å lovfeste at mekling kan skje før planmøte umiddelbart etter at tilsvar er inngitt, og viser til at det allerede er adgang til det etter loven. Dette synet deles av Dommerforeningen, som tilføyer at innføring av skjønnsmessige kriterier kan bidra til rettsliggjøring av et område som i praksis håndteres med fleksibilitet og skjønn tilpasset den enkelte saken. Etter Dommerforeningens syn bør det likevel innføres en generell unntaksbestemmelse som åpner for at planmøte kan utsettes også når andre hensyn enn hensynet til mekling tilsier det:

«Det er Dommerforeningens oppfatning at dagens regelverk i praksis anvendes slik at det gir tilstrekkelige grad av fleksibilitet, og slik at planmøtet utsettes etter dommerens konkrete skjønn der det anses hensiktsmessig. Dommerforeningen er ikke kjent med at det i praksis oppstår problemer knyttet til utsettelse av planmøtet i slike tilfeller. Innføring av skjønnsmessige kriterier kan dermed bidra til å rettsliggjøre et område som i praksis håndteres med fleksibilitet og skjønn tilpasset den enkelte sak. Idet bestemmelsen i dag fremstår kategorisk og uten unntak, er det likevel hensiktsmessig at det gis uttrykkelig adgang til å utsette planmøtet. Dommerforeningen finner det imidlertid hensiktsmessig at dette i større grad overlates til dommerens skjønn, og ikke nødvendigvis begrenses til rettsmeklingssituasjonene. Et slikt forslag antas å være i samsvar med nåværende praktisering av bestemmelsen, idet retten, dersom den finner det hensiktsmessig, også i dag vil utsette planmøtet til de praktiske forutsetningene for å gjennomføre planmøtet er til stede. Det foreslås at det gjøres et generelt unntak i tredje ledd i.f., som kan lyde slik:

Drøfting etter annet ledd kan utsettes når retten finner at gode grunner taler for at drøftingen ikke gjennomføres straks tilsvar er inngitt. Retten skal likevel straks tilsvar er inngitt underrette partene om den videre fremdriften og årsaken til utsettelsen.»

Regjeringsadvokaten peker på at det ikke alltid vil være hensiktsmessig å avholde planmøte straks etter at tilsvar er inngitt, og mener at ordlyden i § 9-4 andre ledd bør endres slik at planmøte som hovedregel skal avholdes straks tilsvar er inngitt. Virke Inkasso tar også til orde for en generell unntaksbestemmelse som åpner for at regelen om tidspunktet for planmøte kan fravikes når det anses som hensiktsmessig, og ikke bare når hensynet til mekling tilsier det.

Norsk Sykepleierforbund støtter ikke forslaget. Høringsinstansen viser blant annet til at det i oppsigelses- og avskjedssaker er hensiktsmessig at retten gjennomfører planmøte straks tilsvar er inngitt, og at det er prinsipielt uheldig at retten vurderer sannsynligheten for minnelige løsninger:

«Departementet tar i punkt 3 opp forslag til mulige lovendringer knyttet til planmøte.

Mange oppsigelses- og avskjedssaker løses uten domstolenes hjelp. Fra søksmål er reist til hovedforhandling faller anslagsvis 9 av 10 saker bort. Inkluderes sakene som løses før saksanlegg er tallet enda høyere. Det viktigste med planmøtet i disse sakene er fastsettelsen av tidspunktet for hovedforhandling.

Når dette tidspunktet er fiksert, kan partene lettere forutberegne egen og motpartens rettsstilling. Dermed ligger forholdene godt til rette for å finne løsning med eller uten domstolens hjelp. Det er derfor hensiktsmessig at retten gjennomfører planmøte straks tilsvar er inngitt. Gevinsten man eventuelt oppnår ved å avvente planmøtet, tapes ved at partene i mindre grad kan forutberegne egen posisjon.

NSF er generelt skeptisk til at tvisteløsningsorganet foretar egne vurderinger av sannsynligheten for å finne frem til en minnelig løsning. Det vil svekke partenes ansvar for å finne frem til et resultat de kan leve med. I tillegg kan det svekke domstolens omdømme som nøytralt tvisteløsningsorgan dersom domstolen signaliserer at man mener saken vil løses i minnelighet.

NSF anser at det eventuelt må være partene selv som mener det er hensiktsmessig at planmøtet utstår fordi man skal prøve å finne frem til en minnelig løsning. Tvisteloven § 9-4 tredje ledd bør derfor ikke endres slik foreslått i høringsbrevet.»

Advokatfirmaet Schjødt kan ikke se at det er behov for den foreslåtte lovendringen.

Utlendingsnemnda slutter seg til det departementet skriver om at det kan være utfordringer med å holde planmøte på et tidlig tidspunkt i saken. Det kan være gode grunner for å holde planmøte nærmere hoved- eller ankeforhandlingen. I saker hvor mekling åpenbart ikke er aktuelt, bør planmøte avholdes tett opp mot den muntlige forhandlingen. Utlendingsnemnda mener også at det bør vurderes om det i enklere saker bør åpnes for at retten kan vurdere om det bør holdes planmøte overhodet. I en del saker kan planbrev være et bedre alternativ, hvor retten blant annet kan fastsette frister.

Når det gjelder de to lovtekniske alternativene i høringsnotatet, jf. punkt 3.2.2 foran, foretrekker Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett og Kongsberg og Eiker tingrett det første alternativet, mens Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Frostating lagmannsrett, Juristforbundet og Kommuneadvokaten i Trondheim foretrekker det andre alternativet. NHO synes også å foretrekke det andre alternativet.

Dommerforeningen har foreslått en alternativ regel, som gjengitt foran, mens Kommuneadvokaten i Oslo går inn for en kombinasjon av de to alternativene:

«Kommuneadvokaten mener en kombinasjon av de to alternativene vil være å foretrekke. Vilkår for utsettelse bør bero på en hensiktsmessighetsvurdering (alternativ 2), men uten at det samtidig angis at forsøket på å løse saken i minnelighet må skje straks. Et alternativ kunne da være ‘Hvis retten anser det som hensiktsmessig for å forsøke å løse saken i minnelighet, kan drøfting etter annet ledd utstå til mekling er forsøkt.’ I mer kompliserte saker kan mekling være svært aktuelt, men likevel hensiktsmessig at partenes synspunkter først klargjøres nærmere gjennom utveksling av prosesskriv. Det kan derfor være uheldig at utsettelse av planmøte er betinget av at forsøk på å løse saken i minnelighet skal starte straks etter tilsvar.»

3.2.4 Departementets vurdering

For å ivareta formålet om kortere saksbehandlingstid og en mer konsentrert behandling er det viktig at retten tar grep om saksforberedelsen på et tidlig tidspunkt og at det legges en plan for den videre behandlingen. Departementet fastholder derfor at retten og partene bør innlede saksforberedelsen med et planmøte straks tilsvar er inngitt, og vil ikke foreslå en oppmykning av den generelle regelen om tidspunktet for planmøte i tvisteloven § 9-4 andre ledd, slik enkelte høringsinstanser har tatt til orde for. Hvis det er spørsmål som ennå ikke er tilstrekkelig avklart på dette stadiet av saken, eller hvis sakens utvikling skulle tilsi det, kan retten vurdere om det bør avholdes et nytt rettsmøte om saksforberedelsen på et senere tidspunkt, jf. § 9-5 tredje ledd.

Som det fremgår av høringsnotatet, har det vært reist spørsmål om regelen om tidspunktet for planmøte i § 9-4 er for rigid med hensyn til muligheten til å gjennomføre mekling før et eventuelt planmøte. Slik departementet ser det, er ikke loven til hinder for at det gjennomføres mekling før et eventuelt planmøte. Dette synet deles av flere av høringsinstansene, som opplyser at det allerede er praksis for å forsøke mekling før det avholdes planmøte når forholdene ligger til rette for det, se blant annet høringsinnspillene fra Advokatforeningen, Agder lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett.

I høringsnotatet foreslo departementet likevel å tydeliggjøre adgangen i tvisteloven § 9-4 til å forsøke mekling før et eventuelt planmøte, for å bringe lovens ordlyd bedre i samsvar med praksis. Flesteparten av høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter eller har ingen innvendinger mot forslaget. Høringsinstansene som har innvendinger mot forslaget, viser blant annet til at det allerede er adgang til å utsette planmøte av hensyn til mekling, og at det bør åpnes for å gjøre unntak fra lovens utgangspunkt om tidspunktet for planmøte også når andre hensyn enn hensynet til mekling tilsier det. Enkelte høringsinstanser er også bekymret for at den foreslåtte lovendringen kan føre til at retten venter med å beramme hoved- eller ankeforhandling, noe som kan være uheldig med hensyn til saksbehandlingstiden.

Departementet anser det som hensiktsmessig å klargjøre innholdet i tvisteloven § 9-4 om tidspunktet for planmøte ved å presisere at planmøte kan utsettes av hensyn til mekling, slik det er foreslått i høringsnotatet. Dette vil også være i tråd med forutsetningen i forarbeidene når det gjelder rettens saksstyring, hvor det er fremhevet at det er viktig at retten straks etter tilsvar tar stilling til om det bør mekles mellom partene, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 13.6.4 side 180.

Når det gjelder innspillene om at planmøte bør kunne utsettes når retten finner det hensiktsmessig og ikke bare av hensyn til meklingsutsiktene, ser departementet det slik at en generell regel som åpner for at retten kan vurdere hensiktsmessigheten av utsettelse i den enkelte saken, kan føre til at lovens utgangspunkt om tidspunktet for planmøte fravikes oftere enn det som er ønskelig. Departementet vil derfor ikke foreslå endringer som fraviker utgangspunktet om at saksforberedelsen skal innledes med et planmøte straks tilsvar er inngitt, utover tilfellene hvor saken ligger an til å kunne løses i minnelighet.

Forslaget er ikke ment å innebære noen endringer i dagens regler og praksis med hensyn til beramming av saker. I saker hvor det ligger an til mekling straks tilsvar er inngitt, må retten vurdere konkret om det kan være grunn til å ta opp spørsmål om beramming før et eventuelt planmøte. Hvis retten venter med denne typen spørsmål til et eventuelt planmøte, vil det som regel uansett ikke være tale om noen stor utsettelse, fordi det normalt vil være en forutsetning at meklingen kan gjennomføres forholdsvis raskt. Departementet legger til grunn at retten finner hensiktsmessige løsninger på dette i praksis.

Departementet foreslår å innta en presisering i tvisteloven § 9-4 fjerde ledd, slik at det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at det er adgang til å utsette planmøte i saker hvor det ligger an til mekling straks tilsvar er inngitt. Bestemmelsen legger opp til at retten må vurdere konkret om det er hensiktsmessig at planmøte utstår noe i tid, ut fra utsiktene til at saken kan løses i minnelighet i sin helhet og om saken egner seg for mekling. Normalt må også meklingen kunne gjennomføres forholdsvis raskt. I lys av dette antar departementet at det i praksis først og fremst vil være aktuelt med utsettelse av hensyn til mekling etter § 8-2. Hvis forholdene skulle ligge til rette for det, vil det også være adgang til å utsette planmøte av hensyn til rettsmekling eller utenrettslig mekling.

3.3 Bevisbegrensning

3.3.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav f angir at retten og partene i planmøte som hovedregel skal gjennomgå bevisføringen, herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller fremleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig. Tvisteloven § 21-8 fastsetter at det skal være et rimelig forhold mellom betydningen av tvisten og omfanget av bevisføringen. Bevisføringen kan etter bestemmelsen begrenses ut fra hensynet til proporsjonalitet, det vil si at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, jf. tvisteloven § 1-1 andre ledd. Det vises for øvrig til punkt 3.2.1 foran.

3.3.2 Forslaget i høringsnotatet og i NOU 2020: 11

Departementet foreslo i høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 3.1.3.4 side 14 å endre tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav f, slik at retten og partene også skal drøfte om den varslede bevisføringen bør begrenses ut fra hensynet til proporsjonalitet, jf. § 21-8. Det ble presisert at forslaget ikke var ment å innebære noen realitetsendringer, ettersom spørsmål om bevisbegrensning ut fra hensynet til proporsjonalitet allerede inngår i det som kan tas opp i gjennomgåelsen av bevisføringen. Formålet med forslaget var å tydeliggjøre at dette er spørsmål som bør drøftes på et tidlig stadium i saken.

I NOU 2020: 11 punkt 22.5.2.5 side 281 uttaler Domstolkommisjonen at den støtter forslaget i høringsnotatet 12. juli 2018 om endringer i tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav f. Kommisjonen viser til at retten, i lys av utviklingen i bevisbildet, bør ha en mer uttalt plikt til å vurdere forholdsmessigheten av bevisføringen sammen med partene i et planmøte. På denne bakgrunn fremmer kommisjonen et tilsvarende forslag som departementet om endringer i § 9-4 andre ledd bokstav f, for å tydeliggjøre at det bør gjøres en forholdsmessighetsvurdering allerede i planmøtet.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsnotatet om å innta en henvisning i tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav f til regelen om bevisbegrensning i § 21-8 støttes av Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, Juristforbundet, Kommuneadvokaten i Oslo, Kommuneadvokaten i Trondheim, Kongsberg og Eiker tingrett, KS, Regjeringsadvokaten, Utlendingsnemnda og Virke Inkasso. Kristiansand tingrett har ikke innsigelser mot forslaget.

Flere av høringsinstansene som støtter forslaget, peker på at det er viktig at saken så tidlig som mulig under saksforberedelsen får et omfang som er i samsvar med lovens formål, og at prinsippet om proporsjonalitet bør tydeliggjøres.

Agder lagmannsrett uttaler:

«Departementet tar i høringsnotatet side 14 til orde for å ta inn i bestemmelsen om gjennomgang av bevisføringen i § 9-4 annet ledd bokstav f et krav til å vurdere om varslet bevisføring bør begrenses ut fra hensynet til proporsjonalitet etter § 21-8. Det kan være hensiktsmessig å gi en slik påminnelse og skader iallfall ikke. Paragraf 21-8 kunne med fordel vært brukt oftere, og planmøtet er et forum hvor dommeren og advokatene kan drøfte slike spørsmål i friere former når partene ikke er til stede.»

Regjeringsadvokaten er enig i at retten bør gis oppfordring til å drøfte omfanget av bevisførselen i planmøtet, og støtter forslaget:

«Regjeringsadvokaten er […] enig i at retten gjerne kan gis oppfordring til å drøfte omfanget av bevisførselen i planmøtet, og støtter derfor departementets forslag på dette punktet (høringsnotatet punkt 3.1.3.4). Tilskjæring av bevisførselen er et viktig virkemiddel for å oppnå en effektiv avvikling av saken, men vår erfaring er at bevisførselen tilskjæres noe mer sjeldent enn hva som var lovgivers intensjon da tvisteloven ble vedtatt.»

Hålogaland lagmannsrett er positiv til forslaget, men mener at § 9-4 andre ledd bokstav f også bør vise til de alminnelige begrensningene i adgangen til å føre bevis i § 21-7, i tillegg til ankeinstansens adgang til å legge ubestridt faktum i tingrettens dom til grunn uten bevisførsel eller opplesning, jf. § 29-16 andre ledd.

KS støtter også forslaget, men bemerker samtidig at man bør vurdere å innføre en regel om et planmøte nummer to, for eksempel like etter at saksforberedelsen er avsluttet. Her kan saksforberedende dommer oppsummere hva partene er enige om, og gi konkrete tilbakemeldinger om at bevisførselen må begrenses til det som er tvistetema. Dette kan gjøre at hovedforhandlingen blir mer konsentrert og at sakskostnadene reduseres.

Advokatforeningen støtter ikke forslaget. Det vises til at spørsmål om bevisbegrensning etter § 21-8 allerede ligger innenfor det som bør tas opp etter § 9-4 andre ledd bokstav f, at bevisbegrensningsregelen i § 21-8 brukes svært sjelden, og at mange saker på tidspunktet for planmøte ikke er så modne at det er grunnlag for en fullstendig vurdering etter § 21-8:

«Også eventuell bevisbegrensning etter § 21-7 og § 21-8 vil kunne være et tema i planmøtet. Det ligger etter Advokatforeningen syn klart innenfor bestemmelsens bokstav f og må nødvendigvis tas opp så tidlig som mulig både av hensyn til tidsbesparelse og innrettelsessynspunktet (herunder ankemulighet).

Når det er sagt, synes ikke bevisavskjæring etter § 21-8 være særlig – om overhodet – brukt, forhåpentlig fordi det ikke har vært grunnlag for det. En fremhevelse av bestemmelsen vil da kunne virke som et uberettiget signal om skjerpet bruk av bestemmelsen. Advokatforeningen mener derfor det ikke bør gjøres endring i bestemmelsens ordlyd i bokstav f. Hertil kommer at mange saker på tidspunktet for planmøtet ikke vil være så modne at det er grunnlag for en fullstendig vurdering etter § 21-8. Det viktigste verktøyet for retten på dette stadiet for å motvirke at saken svulmer urimelig opp, bør derfor være å sette en nøktern og realistisk ytre tidsramme for hovedforhandlingen.»

Dommerforeningen gir uttrykk for at det ikke er nødvendig med den foreslåtte tilføyelsen i § 9-4 andre ledd bokstav f. Slik Dommerforeningen ser det, vil dommeren allerede ved gjennomgangen av påstandene, påstandsgrunnlagene og bevisføringen stille spørsmål ved formålet med bevisføringen sett opp mot sakens materielle tvistepunkter, med målsettingen om å gjennomføre saken mest mulig prosessøkonomisk. Høringsinstansen ser det slik at forslaget ikke vil være egnet til å skape en kulturendring av betydning, og mener at det bør vurderes regelendringer som går lenger i å overlate til dommerens skjønn hva som er forsvarlig tidsbruk i den enkelte saken.

Finans Norge uttaler at den foreslåtte endringen i § 9-4 andre ledd bokstav f kan ha noe for seg, men påpeker samtidig at det er ulemper med å drøfte spørsmål om bevisbegrensning tidlig under saksforberedelsen:

«Vi er imidlertid opptatt av at bevisbegrensning tidlig i saken i verste fall vil kunne påvirke et saksresultat. Som departementet selv nevner i høringsnotatet vil også bevisbegrensning kunne være vanskelig å vurdere før det er rimelig grad av klarhet i påstandsgrunnlagene. Det avgjørende i forhold til bevisbegrensning i den enkelte sak må uansett være proporsjonalitetsprinsippet i tvisteloven § 21-8. Dette innebærer at domstolen må ha et tilstrekkelig grunnlag for avgjørelse når bevisbegrensning skal skje hensyntatt sakens art.»

Asker og Bærum tingrett utelukker ikke at det kan være hensiktsmessig å tydeliggjøre en proporsjonalitetsbegrensning i loven, men peker på at det kan være en utfordring for dommeren å begrense bevisføringen i planmøtet, ettersom man på dette tidspunktet ikke har den nødvendige oversikten til å ta endelig stilling til hvilke bevis som bør føres. Dommerens rolle blir i større grad å stille kritiske spørsmål til bevisføringen på et mer generelt grunnlag, blant annet ut fra en proporsjonalitetsvurdering.

I høringen av NOU 2020: 11 har Domstolkommisjonens forslag om å innta en henvisning i tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav f til regelen om bevisbegrensning i § 21-8, som tilsvarer departementets forslag i høringsnotatet, fått støtte av nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Dette gjelder blant annet Domstoladministrasjonen og Oslo tingrett. Også Advokatforeningen synes å støtte forslaget i denne høringsrunden, selv om det i høringsinnspillet påpekes at endringen antakeligvis ikke vil ha så stor betydning.

Borgarting lagmannsrett er enig i kommisjonens syn om at kravet til forholdsmessighet bør løftes frem som et eget hensyn som må vurderes under saksforberedelsen. Slik lagmannsretten ser det, er dette så vesentlig at det fortjener et eget punkt i § 9-4.

3.3.4 Departementets vurderinger

Departementet har kommet til at det bør tydeliggjøres i tvisteloven § 9-4 andre ledd at retten og partene ved gjennomgangen av bevisføringen i saken også bør drøfte spørsmål om bevisbegrensning etter § 21-8, slik det er foreslått i høringsnotatet og i NOU 2020: 11. Etter departementets syn er det naturlig at en slik tydeliggjøring inntas i bokstav f om gjennomgåelse av bevisføringen.

Forslaget vil ikke medføre noen egentlig endring av rettstilstanden, ettersom spørsmål om bevisbegrensning allerede kan inngå i det som skal tas opp under gjennomgåelsen av bevisføringen. Departementet ser det likevel slik at det kan være nyttig med en påminnelse om rettens adgang til å begrense bevisføringen etter § 21-8 i reglene om saksforberedelsen, for å bidra til en mer konsentrert bevisførsel. De fleste høringsinstansene er enige i at det bør inntas en henvisning til denne adgangen i § 9-4 andre ledd bokstav f, og flere påpeker at § 21-8 burde vært brukt oftere, se blant annet høringsinnspillene fra Agder lagmannsrett og Regjeringsadvokaten.

Departementet kan ikke se at forslaget vil innebære noen form for «uberettiget signal» om økt bevisbegrensning, som har vært tatt opp i høringen, eller at det er en tungtveiende innvending mot forslaget at det i en del saker kan være for tidlig å ta stilling til denne typen spørsmål på stadiet for planmøtet. Slik departementet ser det, vil det uansett være hensiktsmessig at retten og partene drøfter spørsmål om bevisbegrensning kort i planmøtet, og at man eventuelt kommer tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt under saksforberedelsen.

3.4 Skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål

3.4.1 Gjeldende rett

Når stevning og tilsvar er inngitt, innledes saksforberedelsen ved at retten og partene drøfter den videre behandlingen av saken i planmøte eller på annen måte, jf. tvisteloven § 9-4. Retten skal gjennom aktiv saksstyring legge en plan for den videre behandlingen av saken sammen med partene, for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling, se nærmere om § 9-4 i punkt 3.1.1 og 3.2.1. En viktig del av saksforberedelsen er å få klarlagt sakens tvistespørsmål, slik at forhandlingene kan gjennomføres på en konsentrert og effektiv måte, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 13.6.4 side 179 og den generelle bestemmelsen om rettens veiledningsplikt i § 11-5 tredje ledd. Det er ikke noe til hinder for at retten utarbeider skriftlige sammenfatninger av sakens tvistespørsmål eller lignende under saksforberedelsen, men retten har ikke etter tvisteloven noen plikt til å gjøre det.

3.4.2 Forslaget i NOU 2020: 11

I NOU 2020: 11 punkt 22.5.2.3 side 279–280 foreslår Domstolkommisjonen å innta en bestemmelse i tvisteloven § 9-4 som pålegger retten å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål. Dette kan ifølge kommisjonen lette dommerens plikt til å klarlegge tvistespørsmål og bidra til å konsentrere saksbehandlingen. Kommisjonen mener at sammenfatningen som regel bør utarbeides i forkant av planmøtet, og at den bør sendes til partene enten før eller etter møtet. Dette kan gjøre at partene stiller bedre forberedt i planmøtet, og kan gi planmøtet en mer sentral og strukturert rolle ved at de relevante spørsmålene i større grad blir gjenstand for diskusjon. Sammenfatningens lengde og format må ifølge kommisjonen tilpasses sakens betydning og omfang, og den må kunne justeres underveis under saksforberedelsen. I oversiktlige saker antas det at det bør være nok at sammenfatningen gis muntlig under planmøtet, og deretter inntas i rettsboken.

Kommisjonen viser til at forslaget må ses i sammenheng med deres anbefaling om å innføre regler om preklusjon mellom instansene. Slike regler gjør det desto viktigere for partene å klarlegge krav, påstander, påstandsgrunnlag og bevis tidlig i prosessen for tingretten. Kommisjonen viser også til at med en aktiv bruk av sammenfatningen gjennom alle trinn av saksbehandlingen, vil det merarbeidet utarbeidelsen av sammenfatningen innebærer, kompenseres ved at retten brukere kortere tid på andre deler av saksbehandlingen. På den måten vil den totale tidsbruken reduseres. Videre peker kommisjonen på at sammenfatningen kan brukes som en skisse for den endelige avgjørelsen i saken med tanke på beskrivelsen av sakens bakgrunn, partenes påstander og påstandsgrunnlag, i tillegg til å være et hjelpemiddel under saksforberedelsen.

Kommisjonen foreslår at rettens plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning inntas i et nytt fjerde ledd i tvisteloven § 9-4, som skal gjelde både for tingretten og lagmannsretten. Videre foreslår kommisjonen at det innføres en tilsvarende bestemmelse i småkravprosessen. Det påpekes imidlertid at det i disse sakene bør være større åpning for å gjøre unntak, fordi partene ofte er selvprosederende og retten har færre virkemidler for å klarlegge partenes prosessopplegg enn i allmennprosessen.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om Domstolkommisjonens forslag om å innføre en plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning, har klare motforestillinger mot forslaget. Det gjelder Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hålogaland lagmannsrett, NHO, Nord-Troms og Senja tingrett og Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett. Flere av disse høringsinstansene fremhever at det ikke er behov for en plikt til å utarbeide skriftlige sammenfatninger i tillegg til avklaringene som kan skaffes i et planmøte eller på annen måte, og påpeker at forslaget vil føre til uforholdsmessig merarbeid for retten.

Gulating lagmannsrett uttaler:

«Forslaget til nytt fjerde ledd i tvisteloven § 9-4 innebærer en til dels omfattende og arbeidskrevende ny oppgave for dommerne. Etter vår oppfatning står ikke den arbeidsbyrden som her foreslås innført i forhold til det som kan oppnås, og som ikke allerede kan oppnås ved annen saksforberedelse innenfor rammen av tvisteloven slik den pr. i dag lyder. Tvisteloven § 9-4, eventuelt supplert med presisering av første ledd som foreslått i 22.5.2.2., er tilstrekkelig lovgrunnlag til at sakens tvistetema blir klarlagt, og uten at det innføres plikt til egen sammenfatning i tillegg.»

Frostating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett fremhever også at reglene i tvisteloven om blant annet planmøte er tilstrekkelig for å ivareta formålet om klarlegging av tvistespørsmål. Frostating lagmannsrett uttaler:

«Klarlegging av partenes krav og påstandsgrunnlag mv. er blant de spørsmål som rutinemessig er tema i planmøtet, hvor rammene for den videre saksforberedelse legges. Partenes standpunkter blir protokollert, og det settes frister for evt. klargjøring av synspunkter. En aktiv og planmessig bruk av planmøtet er et viktig ledd i lagmannsrettens saksstyring. Vi har vanskelig for å se noen gevinst av at saksforberedende dommer i tillegg skal pålegges å utarbeide en skriftlig sammenfatning spørsmål som likevel forutsettes å bli behandlet i planmøtet. Tvert imot, forslaget antas å pålegge saksforberedende dommer ytterlige arbeid som ikke står i forhold til sammenfatningens verdi ved siden av aktiv bruk av planmøtet.»

Etter Agder lagmannsretts syn vil forslaget forsinke og fordyre saksbehandlingen, og i mange saker være uforholdsmessig ressurskrevende.

Dommerforeningen kan heller ikke se at den foreslåtte regelen vil bidra til en mer effektiv saksforberedelse eller hensiktsmessig ressursbruk, og bemerker at den vil kreve tilførsel av dommerressurser. Høringsinstansen peker på at påstander og krav vil fremgå av stevning og tilsvar, og kan vanskelig se at det er behov for at dette skrives på nytt av retten i kortform. Det samme fremheves av NHO:

«Vi frykter at en slik sammenfatning på et tidlig stadium lett blir et sammendrag av anførsler i stevning, tilsvar og eventuelt senere prosesskriv som gir liten reell merverdi. Det vil påføre både retten og partene ytterligere arbeid, og det må vurderes nøye om nytten av en slik sammenfatning oppveier for de klare ulempene med tanke på ressursbruk hos retten og partene. NHO har da større tro på og er positive til godt forberedte planmøter fra både retten og partenes side, der klarlegging av anførsler, omfang av bevisførsel mv. i langt større grad enn i dag er tema.»

Asker og Bærum tingrett er skeptisk til den foreslåtte bestemmelsen. Hvis man i det hele tatt skal ha en slik bestemmelse, må den mykes opp i vesentlige grad. Plikten kan ikke være absolutt.

Gulating lagmannsrett foreslår en mulig mellomløsning:

«En mellomløsning kan være å flytte nest siste setning opp som tillegg til § 9-4 første ledd, jf. 22.5.2.2., som da for eksempel kan gis slik ordlyd:

Under saksforberedelsen skal retten sørge for at tvistespørsmålene blir klarlagt, og i nødvendig utstrekning sammenfatte partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag, og føre dette til rettsboken under rettsmøtet, jf. tredje ledd.»

Slik Borgarting lagmannsrett ser det, bør en plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning i alle fall ikke gjelde for lagmannsretten. En slik regel er bedre tilpasset arbeidet i tingretten.

Høyesterett mener at tvisteloven § 9-4 og de foreslåtte endringene er dårlig tilpasset arbeidet i Høyesterett. Det vises særlig til at forslaget om plikten til å utarbeide skriftlig sammenfatning vil være ressurskrevende. Høyesterett mener det bør vurderes om det kan tilføyes i tvisteloven § 30-8 tredje ledd at bestemmelsen i § 9-4 bare gjelder for Høyesterett «så langt den passer», slik som i § 30-8 andre ledd.

Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, jordskifterettene Lista, Marnar, Aust-Agder, Øvre Telemark, Nedre Telemark og Vestfold, Oslo tingrett og Wikborg Rein Advokatfirma er positive til forslaget.

Oslo tingrett fremhever at tvistepunktene i saken må avklares så tidlig som mulig i prosessen, og støtter derfor kommisjonens forslag. En slik plikt vil være avgjørende for at saken skal komme i riktig spor, og vil bidra til å skjerpe partene, prosessfullmektigene og dommeren i saksforberedelsen. Oslo tingrett støtter forslaget såfremt sammenfatningen av partenes krav, påstander og påstandsgrunnlag, og hva som bestrides av motparten, kan gjøres til en del av planmøtet. I den forbindelse vises det til Oslo tingretts tidligere innspill til departementets høringsnotat fra 2018:

«I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat fra juli 2018 punkt 3.1.3.3 ble det drøftet om påstander og påstandsgrunnlag skulle være gjenstand for klargjøring i planmøtet. Departementet konkluderte med at dette ikke burde formuleres som et pålegg i loven, men heller overlates til den enkelte dommeren. Vårt syn var og er at klargjøring av krav og anførsler burde inntas som første post i tvisteloven 9-4 annet ledd (ny bokstav a). Med det vil lovteksten signalisere at posten er et avgjørende startpunkt for de videre drøftelser som skal skje i planmøtet.»

Wikborg Rein Advokatfirma peker på at forslaget etablerer en ordning som operasjonaliserer rettens plikt til aktiv saksstyring. Det er imidlertid en forutsetning at forberedende dommer gis nok tid til å utarbeide sammenfatningen.

Etter Domstoladministrasjonens syn vil forslaget føre til at saksforberedelsen må prioriteres på en annen måte enn i dag, og at prinsippet om aktiv saksstyring blir mer fremtredende. Dommeren må sette av mer tid til saksforberedelsen, men tidsbruken vil kunne spares inn senere i saken og virke kostnadsbesparende for partene. Domstoladministrasjonen er enig med kommisjonen i at sammenfatningen bør foreligge før eller i tilknytning til planmøtet, slik at eventuelle uklarheter avdekkes på et tidlig stadium.

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Domstolkommisjonen i at en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål kan være et nyttig virkemiddel i en del saker for å konsentrere saksbehandlingen. Sammenfatningen kan gjøre at retten og partene stiller mer forberedt i planmøter og kan bidra til at materielle spørsmål og avklaringer i større grad blir gjenstand for diskusjon. Departementet har likevel kommet til at det vil føre for langt å innføre en plikt for retten til å utarbeide skriftlig sammenfatning, slik kommisjonen foreslår. Det vises særlig til at flertallet av høringsinstansene, herunder flere domstoler, gir uttrykk for klar motstand mot forslaget, både fordi de mener at det ikke er behov for en slik ordning som forslås, og at det er tvilsomt om den vil føre til nevneverdige tidsbesparelser. Enkelte høringsinstanser påpeker også at det er fare for at forslaget vil føre til uforholdsmessig merarbeid og fordyre saksbehandlingen i en del saker.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig at retten vurderer konkret om det er behov for en skriftlig sammenfatning i den enkelte saken. Det ligger til rette for dette etter dagens regler om saksstyring og plan for den videre behandlingen. I tillegg kan presiseringen av saksforberedelsens formål som foreslås inntatt i tvisteloven § 9-4 første ledd, jf. punkt 3.1.4, bidra til at retten blir mer oppmerksom på dette. I lys av departementets forslag om å presisere i § 9-4 første ledd at retten under saksforberedelsen skal klarlegge tvistespørsmål, har ikke departementet funnet grunn til å innta en tilsvarende bestemmelse i andre ledd, slik Oslo tingrett har foreslått i høringen.

Departementet har etter dette kommet til at det ikke vil følge opp kommisjonens forslag på dette punktet. På denne bakgrunn har departementet heller ikke vurdert nærmere om det kan være grunn til å endre tvisteloven § 30-8 tredje ledd, slik Høyesterett har kommet med innspill om, se punkt 3.4.3 og 3.1.4.