3 Nærmere om innholdet i gjødselforordningen

3.1 CE-merking

Forordningens artikkel 17 omhandler allmenne prinsipper for CE-merking og artikkel 18 regler og vilkår for påføring av CE-merking. Gjødselvarer som oppfyller kravene i gjødselforordningen, kan påføres CE-merket. CE-merket er en deklarasjon på at produsenten garanterer og kan dokumentere at alle krav som stilles til produktet i det aktuelle EU-regelverket anses å være oppfylt. CE-merking er i seg selv ingen garanti for at en vare er sikker for forbrukere og arbeidstakere, men ved å påføre CE-merking påtar produsenten seg et ansvar for at produktet oppfyller kravene i regelverket. CE-merking viser at produktet oppfyller de krav som gjelder i EU/EØS, og at dette kan dokumenteres ved myndighetskontroll. Et CE-merket produkt har fri markedsadgang i EØS-området.

Reglene om CE-merking er et valgfritt alternativ for produsenter og importører. Forordningen legger opp til at virksomheter kan velge om de vil markedsføre og omsette gjødselvarer etter forordningen eller om de vil gjøre dette etter nasjonalt regelverk. Dette er en videreføring av ordningen i den gamle gjødselforordningen fra 2003 som også gir denne valgmuligheten.

3.2 Teknisk kontrollorgan – samsvarsvurdering

Gjødselforordningens kapittel IV regulerer melding av samsvarsvurderingsorganer og kapittel V tilsyn. Forordningen stiller krav til virksomhetene i alle leddene i kjeden, fra produksjon til omsetning av gjødsel. Ansvaret for at gjødselvarene er i samsvar med regelverket ligger hos produsenten, men virksomhetene i alle ledd pålegges plikter, blant annet når det gjelder varsling og oppbevaring av dokumentasjon (fem år). Forordningen stiller opp flere alternative måter å dokumentere at produktene er i samsvar med regelverket for å kunne bruke CE-merket. Hvilken måte som skal benyttes er avhengig av den antatte risikoen ved gjødselvarene og hvilke råvarer som inngår.

De strengeste kravene til dokumentasjon gjelder for kompost og biorest (avgasset materiale fra biogassproduksjon) og for gjødselvarer med høyt innhold av ammoniumnitrat (detonasjonsfare). For slike gjødselvarer er det krav om at en uavhengig tredjepart, dvs. et teknisk kontrollorgan (lokalisert i Norge eller i utlandet) gjør en vurdering av om gjødselvaren er i overenstemmelse med regelverket, før det kan CE-merkes og omsettes som EU-gjødselvare. Et slikt organ for uavhengig tredjepartsvurdering av gjødselvarer finnes ikke i Norge per i dag, og dersom det er behov må det utpekes av Mattilsynet, eventuelt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (sistnevnte gjelder gjødselvare med detonasjonsfare). Forordningen krever videre at det må utpekes en myndighet som er ansvarlig for vurderingen av blant annet kompetansen til tekniske kontrollorganer. Denne oppgaven vil legges til Norsk akkreditering.

For andre gjødselvarer, som innebærer mindre risiko, er det tilstrekkelig at bransjen selv gjør vurderinger og erklærer at de er i samsvar med regelverket.

3.3 Produktkategorier

Gjødselforordningens vedlegg I deler gjødselproduktene inn i sju produktkategorier: Gjødsel, kalk, jordforbedringsmiddel, vekstmedium, hemmere, biostimulanter og mekaniske blandinger. Definisjonene til de ulike kategoriene er ikke helt sammenfallende med dem som er brukt i dagens norske regelverk. For produktkategoriene gjelder det ulike grenseverdier for hvor mye tungmetaller som er tillatt i produktene. Bakgrunnen for ulike grenseverdier er blant annet mengdene som forventes brukt innen de ulike produktkategoriene, og hva som er mulig å oppnå i produksjonsprosessen. Alle grenseverdiene for organiske gjødselvarer er innenfor det som er tillatt i henhold til dagens nasjonale gjødselvareforskrift. Det er ikke obligatorisk merking av tungmetallinnholdet med mindre det er bevisst tilsatt kobber og sink som mikronæringsstoff. For å unngå å tilføre mer tungmetaller til arealer der nivåene naturlig er høye, vil det kunne bli bruksbegrensninger for CE-merket gjødsel regulert i nasjonalt regelverk.

3.4 Råvarer som kan brukes i gjødselprodukter

Råvarer (CMC) som kan inngå i gjødselprodukter er inndelt i hele femten kategorier, jf. vedlegg I. De ulike råvarekategoriene gjenspeiler i høy grad at man tenker sirkulært, dvs. at man gjenbruker plantenæringsstoffer og organisk materiale i næringssyklusen.

Råvarene som kan inngå i gjødselprodukter er:

• CMC 1: Stoffer og blandinger av jomfruelige materialer

• CMC 2: Planter, plantedeler eller planteekstrakter

• CMC 3: Kompost

• CMC 4: Avgasset biomasse fra ferske avlinger

• CMC 5: Avgasset biomasse annet enn avgasset biomasse fra ferske avlinger

• CMC 6: Biprodukter fra matindustrien

• CMC 7: Mikroorganismer

• CMC 8: Næringsstoffpolymerer

• CMC 9: Andre polymerer enn næringsstoffpolymerer

• CMC 10: Avledede produkter i henhold til forordning (EF) nr. 1069/2009 (Animalske biprodukt)

• CMC 11: Biprodukter i henhold til direktiv 2008/98 / EF (Avfall)

• CMC 12: Utfelte fosfatsalter og derivater av disse.

• CMC 13: Aske som forbrenningsprodukt

• CMC 14: Biokull fra forbrenningsprodukt

• CMC 15: Gjenvunnet materiale av høy renhet

Det stilles ulike krav til produktene alt etter hvilke råvarer de er laget av. Minst strenge krav er det til jomfruelig materiale. De strengeste kravene er det til ammoniumnitrat (mulig ingrediens til bomber), biorest og kompost. For biorest og kompost er det for eksempel spesifikke krav for tid og temperatur i hygieniseringsperioden. Videre er det krav til omdanningsgrad og grenseverdi for miljøgiften PAH16, og til fremmedlegemer. For detonasjonstest av ammoniumnitratgjødsel med høyt nitrogeninnhold, videreføres dagens krav.

3.5 Endringer i forordningene om plantevernmidler og animalske biprodukter

Forordningen gjør også mindre endringer i to andre forordninger som allerede er en del av EØS-avtalen.

Det gjelder for det første endringer i forordning (EU) nr. 1069/2009 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum (gjennomført i animaliebiproduktforskriften). Endringene gir Kommisjonen myndighet til å definere nærmere hvilke animalske biprodukter som trygt kan brukes som ingredienser i gjødselprodukter.

For det andre gjelder det endringer i forordning (EU) nr. 1107/2009 om plantevernmidler (gjennomført i plantevernmiddelforskriften). Den viktigste endringen er en presisering av definisjonen av plantevernmidler som klargjør at biostimulanter ikke er å regne som et plantevernmiddel.