2 Gjeldende rett

Midlertidig lov av 26. mai 2020 nr. 44 om tilpasninger i regelverket for barnevernet og fylkesnemnda for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19, opphørte å gjelde 10. november 2021, jf. den midlertidige loven § 7 annet ledd. Loven ga en snever adgang til å anvende tilpassede saksbehandlingsregler som fraviker enkelte regler i barnevernloven når det er nødvendig for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19. Formålet med loven var å tilrettelegge for ivaretakelse av barns rett til hjelp, omsorg og beskyttelse etter barnevernloven og for en forsvarlig og rettssikker virksomhet i fylkesnemndene under utbruddet av covid-19, jf. § 1.

Den midlertidige loven stilte strenge krav til nødvendigheten av å anvende unntaksbestemmelsene. Videre var unntaksbestemmelsene innrettet slik at rettssikkerheten til barn og foreldre skulle ivaretas på en betryggende måte. Myndighetene skulle følge lovens ordinære regler og innrette smitteverntiltak, så langt det lot seg gjøre, på en slik måte at normal drift kunne opprettholdes. Bestemmelsene i den midlertidige loven kom kun til anvendelse når det var nødvendig på grunn av konsekvensene av utbrudd av covid-19 og når de øvrige vilkårene som fremgikk av de enkelte bestemmelsene i den midlertidige loven var oppfylt. I det følgende gis det en oversikt over bestemmelsene i loven som hadde varighet frem til 10. november 2021.

De midlertidige saksbehandlingsreglene for fylkesnemndene gjaldt ved behandling av saker etter barnevernloven, smittevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven, jf. § 1.

Det fulgte av §§ 2 og 3 at fylkesnemnda kunne beslutte å behandle saker i fjernmøte og med fjernavhør, og til å avgjøre saker i en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling. Uten alternativer til fysiske møter, ville smitteverntiltak kunne medføre at flere saker måtte utsettes og i ytterste konsekvens at saksavviklingen stoppet opp. Fjernmøte, fjernavhør og delvis skriftlig behandling kunne bare benyttes dersom det var nødvendig på grunn av covid-19 og ubetenkelig i den enkelte sak. I vurderingen av om behandlingsformen var ubetenkelig skulle det særlig legges vekt på sakens karakter og private parters rettssikkerhet. Det var presisert i loven at partene skulle gis anledning til å uttale seg og at deres mening om behandlingsformen burde tillegges betydelig vekt. Også barn uten partsrettigheter som var i stand til å danne seg egne synspunkter, skulle gis anledning til å uttale seg før beslutning ble truffet. Fylkesnemnda hadde et særlig ansvar for å påse at saksbehandlingen skjedde på en betryggende måte, herunder at private parters rettssikkerhet ble ivaretatt og at saken hadde et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Jo mer alvorlig saken var etter sin art, desto strengere krav ble stilt til partenes rettssikkerhet. En avgjørelse om fjernmøte, fjernavhør og delvis skriftlig behandling etter den midlertidige loven, måtte begrunnes. Dersom saken skulle avgjøres etter en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling stilte loven krav om at partsavhør og vitneavhør alltid skulle skje i møte (enten fysisk eller i fjernmøte). Det var også presisert at det skulle gis adgang til etterfølgende skriftutveksling hvis prosessfullmektigens avsluttende innlegg ble gitt skriftlig.

Den midlertidige loven § 4 ga også adgang til at nemndas rådslagning og avstemning kunne skje i fjernmøte.

Den midlertidige loven § 5 ga Bufetat og Oslo kommune myndighet til å midlertidig flytte et barn fra en barnevernsinstitusjon til en annen når det var tvingende nødvendig på grunn av covid-19. Flyttingen måtte være tvingende nødvendig for å ivareta barnets behov for omsorg og beskyttelse. Reglene skulle sikre at flyttinger som skjedde på grunn av covid-19 ivaretok barnets rettssikkerhet. Det ble stilt krav om at barnet bare kunne flytte til en institusjon som var egnet til å ivareta barnets behov for omsorg og beskyttelse. Flyttingen skulle forberedes i den enkelte institusjon og skje i samarbeid med kommunen. En beslutning om flytting skulle begrunnes og dokumenteres skriftlig. Barnet skulle få medvirke og det skulle begrunnes og dokumenteres hvordan barnets medvirkning var ivaretatt, hva som var barnets syn og vurderingen av barnets beste. Statsforvalteren skulle orienteres om beslutningen.

Den midlertidige loven § 6 ga adgang til at tilsyns- og oppfølgingsbesøk i fosterhjem og institusjon kunne gjennomføres ved bruk av andre kommunikasjonsformer hvis det var tvingende nødvendig for å få gjennomført tilsynet eller oppfølgingen. Hjemmelen gjaldt både stasforvalternes tilsyn med barn på barnevernsinstitusjoner og kommunens oppfølging og tilsyn med fosterhjem. Forslagene skulle bidra til at barnevernet fortsatt kunne gi utsatte barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse under utbruddet av covid-19. Det følger av god forvaltningsskikk at vurderingene som ble foretatt når alternative kommunikasjonsformer ble benyttet, skulle dokumenteres.

Det fulgte av § 7 annet ledd at den midlertidige loven ble opphevet 10. november 2021.

Den midlertidige loven § 8 gjaldt overgangsregler. Dersom en behandlingsmåte med hjemmel i den midlertidige loven var besluttet eller påbegynt før opphevingstidspunktet i § 7, skulle loven gjelde ved behandlingen inntil saken var avsluttet i fylkesnemnda. Det samme gjaldt for beslutning om midlertidig flytting etter § 5 som var truffet før opphevingstidspunktet.

Det vises til Prop. 112 L (2019–2020) for nærmere beskrivelse av gjeldende rett etter barnevernloven og det nærmere innholdet i de enkelte bestemmelsene i den midlertidige loven, samt senere omtale i Prop. 145 L (2019–2020) og Prop. 96 L (2020–2021).