4 Departementets vurderinger og forslag

4.1 Smittesituasjonen

Koronaviruset SARS-CoV-2 har spredt seg mellom mennesker siden slutten av 2019, og kan medføre sykdommen covid-19. Viruset har forårsaket en helt ekstraordinær situasjon, og det har blitt satt i verk en rekke smitteverntiltak for å forebygge spredning. Sykdommen ble definert som en allmennfarlig smittsom sykdom 31. januar 2020 og erklært som en pandemi 11. mars 2020.

Covid-19-epidemien har vist seg å være uforutsigbar. Som med andre virus skjer det stadig små endringer i virusets arvemateriale (mutasjoner). Mutasjoner som får betydning for smittsomhet, alvorlig sykdom og beskyttelse etter vaksinasjon, kan få betydning for hvordan epidemien utvikler seg.

I september 2021 gikk Norge over i fasen kalt «normal hverdag med økt beredskap». Bakgrunnen var at en tilstrekkelig høy andel av befolkningen var fullvaksinert, epidemien var under kontroll og sykehusenes kapasitet ikke var overbelastet.

Siden oktober har imidlertid covid-19-epidemien vært økende i Norge. Det har samtidig vært økning av andre luftveisvirus som rhinovirus og parainfluensavirus, samt RS-virus. I november ble det også oppdaget en ny virusvariant – Omikron – som ser ut til å være mer smittsom enn tidligere varianter. Kunnskapen om den nye varianten er imidlertid fortsatt usikker. I desember innførte regjeringen derfor en rekke nasjonale smitteverntiltak for å få ned belastningen på helse- og omsorgstjenesten, og forsinke og begrense spredningen av omikron.

Den senere tids utvikling i smittesituasjonen viser at det fortsatt på kort varsel kan bli aktuelt å innføre strengere smitteverntiltak, både regionalt og nasjonalt.

4.2 Behovet for videreføring

Departementet foreslår å videreføre den midlertidige loven. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget støtter en videreføring, i lys av den usikre smittesituasjonen fremover.

Den midlertidige loven inneholder forenklede saksbehandlingsregler som etter departementets syn har vært avgjørende for å ivareta barn i barnevernet og opprettholde en forsvarlig og rettssikker saksavvikling i fylkesnemnda under pandemien. Det er særlig smitteverntiltak som har begrenset fysiske møter som har medført behovet for de midlertidige reglene. Det omfatter strenge krav til karantene og isolasjon, antallsbegrensninger og krav til avstand innendørs, samt reiserestriksjoner innenlands (mellom kommuner og bruk av kollektivtransport).

Departementet understreker at den midlertidige loven ikke kan benyttes dersom smitteverntiltak som kan hindre ordinær drift eller saksavvikling er avviklet eller kan håndteres innenfor barnevernlovens ordinære regler. Reglene kan kun benyttes når det er «nødvendig» eller «tvingende nødvendig» på grunn av covid-19, jf. loven §§ 2-6. Det forventes at barnevernet og fylkesnemnda tilstreber å benytte barnevernlovens ordinære prosess- og saksbehandlingsregler når det er mulig.

Reglene i den midlertidige loven §§ 2-4 om fjernmøte, fjernavhør og delvis skriftlig behandling i fylkesnemndene har bidratt til forutsigbarhet i saksbehandlingen. Reglene har gjort det mulig å opprettholde saksavviklingen og forhindre forsinkelser som ellers kan gå ut over partenes rettssikkerhet, herunder barns behov for rask avklaring av omsorgssituasjonen.

Barnevernloven har ikke regler om at barn kan flyttes midlertidig fra en institusjon til en annen på grunn av smitteverntiltak. Den midlertidige loven § 5 gir nærmere regler for når og hvordan midlertidig flytting kan skje, når det er tvingende nødvendig på grunn av covid-19. Det forutsettes at institusjonsdriften planlegges slik at sykdomsutbrudd eller karantene i minst mulig grad krever at barn må flytte ut av institusjonen. Bestemmelsen er svært lite brukt, men har vært en sikkerhetsventil for å ivareta barns rettssikkerhet og behov for omsorg og beskyttelse dersom flytting har vært tvingende nødvendig på grunn av covid-19.

Den midlertidige loven § 6 åpner for at tilsyns- og oppfølgingsbesøk av barn i fosterhjem og institusjon kan gjennomføres ved bruk av andre kommunikasjonsformer enn fysiske møter, dersom det er tvingende nødvendig på grunn av covid-19. Særlig reiserestriksjoner mellom kommuner, karantene og isolasjon har kunnet forhindre fysiske møter, og den midlertidige loven har bidratt til at lovpålagte tilsyns- og oppfølgingsbesøk likevel har blitt gjennomført. Departementet mener dette har bidratt til å styrke barns rettssikkerhet. En nærmere beskrivelse av reglene i den midlertidige loven fremgår av omtalen under gjeldende rett.

Erfaringer med de midlertidige reglene tilsier at de har fungert etter sitt formål og bidratt til å ivareta partenes rettssikkerhet, samtidig som smitteverntiltak har blitt overholdt. Reglene har vist seg hensiktsmessige og fleksible for å tilpasse saksbehandlingen til den konkrete smittesituasjonen og redusere smitterisikoen. Det vises blant annet til erfaringsbeskrivelser i Prop. 145 L (2019–2020) punkt 4 og Prop. 96 L (2020–2021) punkt 4.2 og 4.3.

Departementet uttrykte tvil i høringsnotatet om nødvendigheten og forholdsmessigheten av å videreføre den midlertidige loven etter 10. november 2021, fordi det var usikkert om det ville bli behov for reglene. Flertallet av høringsinstansene støttet forslaget om forlengelse på grunn av den usikre smittesituasjonen fremover. Helsedirektoratet viste til at det ikke kan utelukkes at det vil være behov for å ha mulighet til å bruke det midlertidige regelverket i en periode fremover.

Utviklingen i smittesituasjonen etter forslaget ble sendt på høring viser at det fortsatt er behov for reglene i den midlertidige loven. Smittesituasjonen fremover er fortsatt usikker og det kan bli aktuelt å innføre smitteverntiltak på kort varsel. Det økende smittetrykket, sammenholdt med at smittesituasjonen er uforutsigbar, medfører etter departementets syn at det er et behov for de midlertidige reglene.

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre den midlertidige loven. Hvis smitteverntiltak forhindrer fysisk oppmøte i fylkesnemnda, kan det medføre at flere saker må utsettes og i verste fall at saksavviklingen stopper opp uten de midlertidige reglene. Dette kan få alvorlig konsekvenser for partenes rettssikkerhet og saksavviklingen. Det vil også svekke barns rettssikkerhet dersom smitteverntiltak er til hinder for å gjennomføre lovpålagte tilsyns- eller oppfølgingsbesøk med barn i fosterhjem eller institusjon, eller dersom barn flyttes fra institusjon på grunn av covid-19, uten at flytting er nærmere regulert for å ivareta barnets behov og rettssikkerhet. Den midlertidige loven vil i slike tilfeller bidra til å ivareta barn i barnevernet og sikre en forsvarlig og rettssikker behandling i fylkesnemndene i tiden fremover.

Departementet har i vurderingen av om loven bør videreføres vektlagt at loven bare kan benyttes dersom det er nødvendig på grunn av covid-19 og når lovens øvrige vilkår, som skal ivareta partenes rettssikkerhet, er oppfylt. Dette gjør det etter departementets syn mindre rettssikkerhetsmessig betenkelig å videreføre loven, selv om behov for reglene kan variere. Departementet ser samtidig behov for å presisere kravet til nødvendighet for å anvende de midlertidige reglene, slik også NIM oppfordrer til i høringen.

Departementet understreker at vilkårene i den midlertidige loven må tolkes og anvendes konkret i den enkelte sak, sett i lys av den til enhver tid gjeldende smittesituasjon. Noen forsinkelser på grunn av sykdom og liknende, må de enkelte tjenestene og nemndene alltid ta høyde for. Dette må vurderes konkret ut ifra smittesituasjonen og tiltakene som gjelder til enhver tid.

Departementet vil videre understreke at i tillegg til nødvendighetskravet, inneholder loven også andre krav som skal ivareta private parters rettssikkerhet dersom unntaksreglene benyttes. Dette gjør det også etter departementets syn mindre betenkelig å videreføre de midlertidige reglene.

For å anvende fjernmøte, fjernavhør eller delvis skriftlig behandling i fylkesnemndene må behandlingsformen anses ubetenkelig. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på sakens karakter og private parters rettssikkerhet. Partene skal gis anledning til å uttale seg om behandlingsformen og deres mening bør tillegges betydelig vekt. Også barn uten partsrettigheter skal gis anledning til å uttale seg, og det er lovfestet særskilte rettigheter for barn. Tilstrekkelig og funksjonelt teknisk utstyr er en forutsetning for å gjennomføre fjernmøter.

Når det gjelder tilsyns- og oppfølgingssamtaler med barn i fosterhjem eller institusjon, må det alltid gjøres en konkret vurdering av om unntaksadgangen faktisk skal benyttes. Det må vurderes hvordan oppfølgnings- og tilsynsansvaret og hensynet til barnets beste kan ivaretas i den enkelte saken, herunder konsekvensene av å utsette besøket, samt barnets syn på bruk av alternative kommunikasjonsformer.

Adgangen til midlertidig å flytte et barn fra en institusjon til en annen er snever. Andre tiltak skal være vurdert, og det forutsettes at institusjonsdriften planlegges slik at sykdomsutbrudd eller karantene i minst mulig grad krever at barn må flytte ut av institusjonen. En beslutning om midlertidig flytting skal begrunnes og dokumenteres skriftlig, herunder om barns medvirkning og barnets beste. Statsforvalteren skal orienteres om beslutninger om midlertidig flytting slik at statsforvalteren kan vurdere om det er behov for tilsynsmessig oppfølging. Dette er viktige rettssikkerhetsgarantier for private parter, dersom den midlertidige loven videreføres.

For en nærmere beskrivelse av vilkårene for å anvende reglene, se Prop. 112 L (2019–2020) punkt 6.3, 7.3, 8.3, 9.3, 10.3, 11.3, Prop. 145 L (2019–2020) punkt 6 og Prop. 96 L (2020–2021) punkt 4.

Etter innspill fra NIM har departementet vurdert om den midlertidige lovens regler bare skal kunne tas i bruk ved pålegg om smitteverntiltak, men ikke der det bare er gitt råd om smitteverntiltak. I forarbeidene, Prop. 112 L (2019–2020), fremgår at barnevernet og fylkesnemnda må «overholde de regler og anbefalinger som til enhver tid gis av helsemyndighetene» (vår uthevelse). Departementet mener at også råd om å holde seg hjemme ved symptomer eller karantene etter omstendighetene vil kunne utløse den midlertidige lovens regler. Det er imidlertid et vilkår at det anses «nødvendig» eller «tvingende nødvendig» å benytte de midlertidige reglene, jf. §§ 2-6, og at lovens øvrige vilkår er oppfylt.

NIM har også oppfordret departementet til å vurdere om alle reglene i den midlertidige loven bør videreføres, og særskilt vurdere behovet for § 5 om adgangen til midlertidig å flytte et barn fra en institusjon til en annen på grunn av smitteverntiltak. Departementet opprettholder forslaget om å videreføre bestemmelsen, men understreker at behovet for bestemmelsen må vurderes ut fra smittesituasjonen på det aktuelle tidspunktet. Dersom smittesituasjonen og tiltak i unntakstilfeller kan medføre at barn må flytte, mener departementet at den midlertidige loven ivaretar barns rettssikkerhet ved at det stilles strenge krav til når og hvordan flytting kan gjennomføres, herunder at barns behov for omsorg og beskyttelse skal ivaretas og krav til medvirkning og dokumentasjon.

I høringsnotatet uttrykte departementet tvil om hvor lenge den midlertidige loven eventuelt bør videreføres. Det ble vist til at oppdatert informasjon om smittesituasjonen ville kunne få betydning for vurderingen. Bare Fylkesnemndene og Domstoladministrasjonen har uttalt seg om varigheten av forlengelsen i høringen, og disse instansene støtter at loven videreføres til 1. juli 2022. Departementet mener det er lite hensiktsmessig å videreføre loven for en kortere periode enn seks måneder og foreslår at loven skal gjelde til 1. juli 2022.

Departementet vil følge utviklingen og vurdere behovet for endringer. Stortinget vil også kunne oppheve loven på et tidligere tidspunkt dersom situasjonen tilsier det.

Departementets lovforslag innebærer at det vedtas en ny midlertidig lov med samme innhold som den midlertidige loven som ble opphevet 10. november 2021, men med en endring i § 7 annet ledd om lovens virkningstidspunkt.