2 Bakgrunn for lovforslaget

I Ot.prp. nr. 7 (1977–78) Om lov om kulturminner fremkommer det lite om begrunnelsen bak den særskilte reguleringen av tidskritieriet for automatisk fredning av samiske kulturminner. Begrunnelsen bak fredningsbestemmelsen er kort beskrevet i proposisjonens punkt 4.6 side 20, hvor det fremkommer at:

«Samekulturen har tildels eksistert uavhengig av kulturutviklingen i det norske samfunn for øvrig. Elementer fra norsk oldtid og middelalder finner man i samekulturen langt opp i nyere tid. Komitéutkastet foreslo som nevnt at samiske kulturminner, både «faste» og «løse» eldre enn hundre år, skulle omfattes av loven. En hitsetter fra komitéinnstillingen s 31:

«Samiske kulturminner som offerplasser, fangstanlegg for villrein, gravplasser osv. er knyttet til forlengst forlatte funksjonelle elementer i samekulturen. Likevel stammer tilsvarende kulturminner fra nordisk kulturområde fra perioder som er flere hundre år eldre fordi utviklingen til overgangen til kristen kultur, anlegg av kirkegårder og avviklingen av fangstsamfunnet er meget retardert i samestrøkene. Loven må derfor gi hjemmel for fredning av alle kulturminner som ikke lengre er funksjonelle elementer i samekulturen.»

Departementet er enig med komitéen og fremmer forslag til bestemmelser for samiske kulturminner i det vesentlige i samsvar med komitéens forslag.»

Uttalelsene i proposisjonen viser at en ved denne fredningsbestemmelsen først og fremst hadde arkeologiske kulturminner i tankene, og at samiske kulturminner også ble oppfattet som en viktig kilde for kunnskapen om norsk historie og kultur. Etter bestemmelsens ordlyd omfattes likevel både arkeologiske kulturminner og bygninger. Praktiseringen av kulturminneloven § 4 har også vært i samsvar med bestemmelsens ordlyd.

I Dokument nr. 3:9 (2008–2009) fremhevet Riksrevisjonen svakheter og risikoelementer i kulturminneforvaltningens administrative, juridiske og økonomiske virkemidler. En svakhet som ble trukket frem i rapportens side 11–12 var knyttet til den samiske kulturminneforvaltningen; den flytende hundreårsgrensen medfører at mengden automatisk fredete samiske bygninger potensielt øker hvert år. Det ble påpekt at det ikke fantes noen oversikt over hvilke samiske bygninger som var automatisk fredet. I tillegg bemerket Riksrevisjonen at forvaltningen manglet oversikt og rutiner for avdekking av hvilke samiske bygninger som i fremtiden ville bli automatisk fredet.

Etter Riksrevisjonens undersøkelse ba Riksantikvaren i 2010 Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) om å vurdere den flytende 100-årsgrensen og en fast fredningsgrense. I de påfølgende rapportene, rapport 40-2010, rapport 43-2011, rapport 48-2011, rapport 57-2012 og rapport 70-2013 ble det konkludert med at den flytende grensen vil medføre en raskt økende tilvekst av automatisk fredete samiske kulturminner. I konklusjonen fra NIKU rapport nr. 43 fra 2011 side 46 uttales det at en:

«Videreføring av en flytende 100-årsgrense for automatisk fredning av samiske kulturminner vil i de kommende årene medføre en raskt økende tilvekst av kulturminner, som reindriftas mange anlegg, jordbruksområder og ferdselsveier i utmark, og i tillegg et bredt spekter av stående bygninger som private boliger, offentlige bygg, næringsbygg samt infrastruktur… (…) … En slik stor tilvekst av automatisk fredete samiske kulturminner vil etter hvert legge betydelige føringer på arealbruken i de samiske bosettingsområdene. Dette gjelder ikke bare innen tettsteder, men også i de områdene der en ønsker å videreføre tradisjonelle primærnæringer som reindrift og jordbruk. Antallet automatisk fredete objekter kan bli så omfattende at det er til hinder for en ønsket samfunnsutvikling».

I 2011 ga daværende Miljøverndepartement advokatfirmaet Arntzen de Besche oppdrag om å foreta en utredning av eksisterende regelverk for fredning av samiske kulturminner. I første punkt i mandatet ba departementet om en gjennomgang av de fredningsmodellene som kulturminneloven hjemler, samt virkningene av bestemmelsene i forhold til motivene for dem. I utredningen ble det trukket frem at dagens ordning vanskelig kan forsvares ut fra en henvisning til begrunnelsen for en slik regel, slik den kommer til uttrykk i lovens forarbeider.

Høsten 2011 ble prosjektet Identifisering og registrering av samiske bygninger satt i gang. Registreringsprosessen var en del av Kunnskapsløftet for kulturminneforvaltningen, som er Klima- og miljødepartementet og Riksantikvarens oppfølging av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon. Registreringsprosjektet varte frem til 2017. Sametinget stod for utforming og gjennomføringen av prosjektet som ble finansiert over Riksantikvarens budsjett. Prosjektet bekreftet at antall automatisk fredete bygninger vil øke betydelig i løpet av de neste tiårene.

I Sametingsrådets redegjørelse SR 054/13, SP 020/13 punkt 3.1.2 om samisk kulturminnevern konkluderes det med at dersom den flytende 100-års grensen opprettholdes vil antall objekter om noen tiår

«bli så omfattende at det vil kunne være til hinder for en ønsket samfunnsutvikling i de samiske samfunnene. Denne typen konsekvenser vil igjen kunne føre til at kulturminner blir oppfattet som et hinder og ikke som en ressurs, og de kan på sikt føre til en uthuling av kulturminnelovens intensjon om ivaretakelse og vern av samiske kulturminner.»

Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste. Kulturminnepolitikken, side 28–29 peker på at det i fremtiden vil oppstå utfordringer når et stort antall samiske bygninger blir automatisk fredet.

Sametinget sendte, i forståelse med Klima- og miljødepartementet, notat med forslag til endring av kulturminneloven § 4 på en begrenset høring den 2. september 2016.

Forslaget gikk ut på å endre den flytende 100-årsgrensen til en fast årstallsgrense satt til året 1917. Forslaget ble sendt til fylkeskommunene, landsdelsmuseene og instanser som arbeider med samiske kulturminner.

Det kom inn ti høringssvar som samtlige støttet Sametingets forslag. Sametingsrådet fremmet forslag til innstilling som Sametinget behandlet i plenum i desember 2016 (Sak SP 45/16). Plenumsvedtaket lød slik:

«Sametinget foreslår en endring av kulturminneloven. Endringen innebærer at samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre er automatisk freda. Det foreslås å stryke setningen i Kulturminnelovens § 4, andre ledd, «Det samme gjelder samiske kulturminner som nevnt ovenfor fra mer enn 100 år tilbake». Setningen erstattes av; «Det samme gjelder samiske og kvenske kulturminner som nevnt ovenfor som er fra år 1917 eller eldre».

I tillegg ser sametinget at i samiske, og særlig sjøsamiske områder, er kvenske og samiske kulturminner svært sammenvevd gjennom lang tids sameksistens, og i mange situasjoner vanskelig å skille fra hverandre. Det er derfor viktig at disse har likeverdig vern, for å hindre at viktige kulturminner går tapt.

Sametinget har forvaltningsansvar for samiske kulturminner i hele Norge. Dette framgår av Lov om kulturminner (kulturminneloven). Det følger av kulturminneloven at alle samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk freda. Fredningsgrensen er flytende. En flytende fredningsgrense innebærer at det årlig tilkommer nye freda kulturminner. Den årlige mengden nye kulturminner er stadig økende. Dette gir en betydelig forvaltningsmessig utfordring. Særlig med tanke på samiske bygninger er det derfor behov for fast årstallgrense.»

Den siste del av forslaget fra Sametingets plenum er ikke videreført, jf. punkt 1.2 ovenfor.

Saken ble deretter oversendt departementet. Sametingets plenumsvedtak og behandling av saken danner i tillegg til øvrige rapporter, et grunnlag for lovendringsforslaget.