4 Lovforslaget

4.1 Endring av grensen for automatisk fredning av samiske kulturminner

4.1.1 Gjeldende rett

Fredning etter kulturminneloven

Fredning etter kulturminneloven deles inn i to hovedkategorier; tilfeller der fredning skjer automatisk i kraft av loven – legalfredning – og fredning gjennom vedtak. Automatisk fredning reguleres etter kulturminneloven § 4. Bestemmelsen skiller mellom samiske kulturminner i andre ledd og andre kulturminner i første ledd.

Det følger av kulturminneloven § 4 første ledd at de kulturminnene som angis i bestemmelsens bokstav a til j fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) er automatisk fredet. For automatisk fredning må dermed to vilkår være oppfylt: kulturminnet må være av en bestemt art som angis i bokstav a til j, og forekomsten må ha en viss alder.

Kulturminneloven § 4 første ledd bokstav a til j gjelder tilsvarende for samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, jf. kulturminneloven § 4 andre ledd.

Tidskriteriet for samiske kulturminner etter § 4 andre ledd er ikke knyttet til en bestemt epoke eller årstall, men er flytende og vil til enhver tid omfatte kulturminner som er eldre enn 100 år.

Automatisk fredning etter kulturminneloven § 4 medfører at det ikke kan settes i verk tiltak som beskrevet i kulturminneloven § 3 uten etter tillatelse. Forbudet favner vidt og omfatter enhver faktisk handling. Etter kulturminneloven § 8 må den som ønsker å sette i gang tiltak, som nevnt i kulturminneloven § 3, søke om dispensasjon for dette. Dispensasjonsvurderingen for automatisk fredete samiske kulturminner avgjøres på samme grunnlag som dispensasjonsvurderingen for andre kulturminner.

4.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å endre kulturminneloven § 4 andre ledd slik at grensen for automatisk fredning av samiske kulturminner blir satt til år 1917. Samiske kulturminner og samiske bygninger yngre enn år 1917 kan for øvrig vedtaksfredes etter kulturminneloven §§ 15, 19 og 20 dersom vilkårene for dette er oppfylt.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Klima- og miljødepartementet mottok seks høringsuttalelser. Det er kun høringsuttalelsen fra Nord-Trøndelag fylkeskommune som har merknader til høringsforslaget.

Nord-Trøndelag fylkeskommune støtter høringsforslaget.

Fylkeskommunen mener imidlertid at begrunnelsen for lovendringen er knyttet til økonomi, ressursbruk og vekting av samfunnsinteresser. Fylkeskommunen mener det foreligger få kulturminnefaglige argumenter bak endringsforslaget. Fylkeskommunen ønsker videre en definisjon av hva som menes med et samisk kulturminne.

4.1.4 Konsultasjoner med Sametinget

Det ble avholdt administrativt konsultasjonsmøte 5. desember 2017 der det ble konstatert enighet om forslaget til lovendring og behovet for visse presiseringer i proposisjonsteksten. Enigheten er nedfelt i en felles sluttprotokoll.

4.1.5 Departementets vurdering

Departementet anser den flytende grensen for automatisk fredning av samiske kulturminner som utfordrende. Etter hvert som tiden går vil mengden automatisk fredete samiske kulturminner øke. Samiske bygninger eldre enn 100 år vil som tidligere nevnt i NIKU Rapport 43 – 2011 bli spesielt merkbart etter 2045 med den storstilte gjenreisningen av bebyggelse som skjedde i områdene som var blitt brent ned under 2. verdenskrig. Andre samiske kulturminner som reindriftas mange anlegg, jordbruksområder og ferdselsveier i utmark vil også i de kommende årene føre til en rask tilvekst av automatisk fredete samiske kulturminner. Dette vil føre til utfordringer for forvaltningen og ved at de kommende automatiske fredningene av samiske kulturminner vil oppleves som et hinder og ikke en ressurs. En fast årstallsgrense vil gi en mulighet til å fange opp kulturminner som regnes som bevaringsverdige på bakgrunn av den kulturhistoriske epoken de stammer fra. For samiske kulturminner yngre enn hundre år er det et bedre alternativ at de blir fredet etter en konkret vernevurdering ved ordinær vedtaksfredning, jf. kulturminneloven §§ 15, 19 og 20.

Som Sametinget bemerker i sitt høringsnotat av 2. september 2016 kan det vanskelig pekes på et eksakt årstall som markerer et tydelig skille i samenes fysiske kulturuttrykk. Sametinget har foreslått å knytte grensen til det første samemøtet i Trondheim den 6. februar 1917, siden dette møtet er uttrykk for betydelige endringer for og i samiske samfunn rundt århundreskiftet 1900.

I denne perioden skjedde en stadig mer systematisk assimileringspolitikk av samene, økende grad av gruveetableringer og vegbygging, vekst i fiskeriene og hvalfangst, samt jordbruksekspandering. I 1897 kom en ny reindriftslov som slo fast at det var straffbart å la rein beite på annen manns grunn uten tillatelse. Regjeringen ble også gitt myndighet til å forby reindrift. I tiden etter 1900 medførte dette en gradvis samisk mobilisering mot fornorskingspolitikken og det økende presset samene ble utsatt for, målbåret av samiske talspersoner. Det ble utgitt samiske aviser og bøker og flere samiske organisasjoner så dagens lys. Videre kom det en ny reinbeitekonvensjon i 1919, som sterkere regulerte reinbeite mellom Norge og Sverige. Dette førte til endringer i bruken av reinbeiteområdene, som for eksempel i Troms, der samer fra svensk side ikke lenger fikk lov å flytte ut til sommerbeite på øyene ute på kysten, og som i sin tur medførte at tidligere sommerboplasser måtte forlates. Landsmøtet i Trondheim 1917 ble så fulgt opp av samepolitiske møter i Finnmark i de følgende årene, samt av annen samepolitisk virksomhet.

Konsekvensen av dette var at mange sider ved samisk kultur og samfunn, levemåte og kulturuttrykk endret karakter i tiden etter 1900. Endringer både i samisk bosettingsstruktur, næringsutøvelse, næringstilpasning, organisering, samhandlingsformer og historisk kildegrunnlag gir grunnlag for å sette en fast fredningsgrense ved begynnelsen av 1900-tallet.

Departementet mener at Sametingets forslag om å sette den faste fredningsgrensen til 1917 er godt begrunnet, og slutter seg til dette.Eksisterende automatisk fredete samiske kulturminner vil dermed forbli fredet da grensen for automatisk fredning settes til et tidspunkt som i dag ligger 100 år tilbake i tid. Departementet vil også legge til at begrunnelsen for en særskilt automatisk fredningsgrense for samiske kulturminner er at de utgjør et helt sentralt dokumentasjonsmateriale for samisk historie og forhistorie. Dette vitner om hvordan samer har forholdt seg til hverandre og andre samt hvordan en har brukt landskap og naturressurser gjennom tidene.

Hva som menes med et «samisk kulturminne» etter kulturminneloven § 4 andre ledd er ikke definert i loven. Begrepet har både en etnisk og en kulturhistorisk forankring; det er ikke avgjørende om vedkommende person som kulturminnet stammer fra i dag regnes som samisk etter sameloven. Etter forskrift av 20. desember 2004 nr. 1718 om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven er Sametinget rette myndighet for samiske kulturminner. I registreringsprosjektet for samiske bygninger fra 2011–2017 har det utviklet seg en felles forståelse av vurderingen «samisk kulturminne». Departementet ser ikke behov for ytterligere kriterier.

For samiske kulturminner yngre enn år 1917 gjelder kulturminnelovens alminnelige regler. Det vil som tidligere nevnt være hjemmel til å vedtaksfrede samiske kulturminner etter kulturminneloven §§ 15, 19 og 20. På denne måten mener departementet at eventuelle uheldige konsekvenser ved å fjerne den flytende grensen kan fanges opp. Vedtaksfredning gjennomføres på bakgrunn av viktige kulturminners kilde-, dokumentasjons- og opplevelsesverdi, og skal sikre et representativt utvalg kulturminner av nasjonal verdi. Kulturminneloven kapittel 5 og 6, samt de generelle saksbehandlingsreglene etter forvaltningsloven sikrer forsvarlige fredningsprosesser.