4 Beskyttelse av isbjørn

4.1 Gjeldende rett

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er et av de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Målet er nedfelt i Meld. St. 32 (2015–2016) og tidligere stortingsmeldinger om Svalbard. Med villmark eller villmarkspregede områder forstås vanligvis naturområder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet, som er fri for tyngre tekniske naturinngrep, der naturmangfoldet stort sett er intakt, og der de økologiske prosessene får virke uten vesentlig menneskelig inngripen eller styring.

Målet kommer også til uttrykk i svalbardmiljøloven. Loven har som formål «å opprettholde et tilnærmet urørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner.», jf. § 1.

Målet om at Svalbards særegne villmarksnatur skal bevares, innebærer at isbjørn skal få leve slik de naturlig gjør, minst mulig påvirket av menneskelig aktivitet og adferd.

Fauna (dyrelivet) er særlig regulert i lovens kapittel IV. All fauna, inkludert isbjørn, er fredet, jf. svalbardmiljøloven § 25. Faunafredningen innebærer at «Ingen må jage, fange, skade eller avlive fauna eller skade egg, reir eller bo, uten hjemmel i reglene i dette kapittel», jf. § 30.

I tillegg til de generelle bestemmelsene om faunafredning, er beskyttelse av isbjørn spesifikt regulert i svalbardmiljøloven § 30 fjerde ledd. Det følger av bestemmelsen at det er forbudt «å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn». Regelen i svalbardmiljøloven § 30 er en konkretisering av fredningsprinsippet og aktsomhetsplikten i § 5. Bestemmelsen i § 30 er utformet slik at aktive handlinger som å lokke til seg, forfølge eller oppsøke, først er i strid med bestemmelsen når isbjørnen faktisk blir «forstyrret» eller «det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn».

Alternativet om «forstyrrelse» skal ikke tolkes innskrenkende slik at det bare er når isbjørnen blir tydelig skremt, og fjerner seg som følge av dette som omfattes. «Forstyrrelse» omfatter etter ordlyden alle tilfelle der bjørnens adferd blir endret som følge av menneskelig tilstedeværelse. Dette omfatter tilfeller der isbjørnen avbryter det den holder på med, og vender oppmerksomheten mot det forstyrrende element i stedet, som for eksempel ved å reise seg fra hvile, avbryter spising eller svømmer videre istedenfor å gå i land.

Å «lokke til seg» isbjørn vil etter ordlyden blant annet omfatte situasjoner hvor det legges ut mat for å tiltrekke seg isbjørn eller hvor isbjørn har oppsøkt en båt og man hiver ut mat for å få den til å bli. Dersom en båt legger seg til for at en isbjørn skal bli nysgjerrig og nærme seg båten for å undersøke den nærmere, kan det etter omstendighetene bety at man bruker selve båten som lokkemiddel på en måte som rammes av forbudet.

Forbudet mot å «forfølge» isbjørn rammer etter ordlyden alle tilfeller der man følger etter en isbjørn.

«Oppsøke» vil etter ordlyden omfatte det å dra til et sted der man har informasjon om at det finnes isbjørn. Det følger av forarbeidene at bestemmelsen ikke er til hinder «for å reise til områder der det er sannsynlig å påtreffe isbjørn dersom man holder seg på behørig avstand slik at isbjørnen ikke blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørnen.» Forarbeidene utdyper ikke nærmere hva som ligger i «behørig avstand».

Det følger også av forarbeidene at bestemmelsen ikke vil ramme «den som uforvarende kommer i nærheten av isbjørn». Da har man ikke «ved annen aktiv handling» oppsøkt isbjørnen og myndighetene kan ikke reagere mot dette.

Straff reguleres i svalbardmiljøloven § 99. Strafferammen er 1 år, men 5 år ved særlig skjerpende omstendigheter; «Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 5 år anvendes». Straffeansvar forutsetter at vedkommende oppfyller det strafferettslige skyldkravet i bestemmelsen. Hvis man handler slik bestemmelsen forbyr, men ikke kan klandres for dette, så er handlingen ikke straffbar. Det vil si at hvis man for eksempel ikke ser isbjørnen og derfor ikke vet at den er der (og heller ikke burde ha sett den), så er handlingen ikke straffbar.

Brudd på bestemmelsene om isbjørn kan også sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter svalbardmiljøloven § 96a.

At isbjørn ikke skal forstyrres, kommer til uttrykk flere steder i svalbardmiljøloven. Den generelle aktsomhetsplikten i svalbardmiljøloven § 5 innebærer at «enhver som oppholder seg eller forestår virksomhet på Svalbard, skal vise hensyn og opptre varsomt så naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse». Bestemmelsen understreker at opphold og virksomhet på Svalbard skal skje på naturens premisser.

Forstyrrelse på dyrelivet er også regulert i svalbardmiljøloven § 73 som inneholder alminnelige regler om ferdsel i naturen. Det følger av bestemmelsen at «All ferdsel på Svalbard skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv». I svalbardmiljøloven § 82 presiseres det at «motorferdsel til sjøs kan skje i samsvar med § 73 når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av loven.» Også motorferdsel på land er regulert. Motorferdsel i terrenget på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og i sjøområder, kan bare skje i områder og traseer og til bestemte formål som er fastsatt i forskrift. Slike regler er fastsatt i forskrift om motorferdsel på Svalbard. Her er kravet til aktsomhet presisert: «Ferdsel på Svalbard med motorkjøretøy eller fortfartøy skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv». Av hensyn til isbjørn og ringsel ble det i 2021 fastsatt forbud mot motorferdsel på sjøis i Van Mijenfjorden (med noen unntak) og deler av Van Keulenfjorden.

Svalbardmiljøloven § 30 a regulerer sikring mot isbjørnangrep. Det stilles blant annet krav til at «Enhver som ferdes utenfor bosettinger, med unntak for tilreisende og fastboende som er med i organisert turopplegg, plikter å ha kunnskap om sikring mot isbjørnangrep». Det stilles også krav til at de skal ha egnede midler for skremming og jaging av isbjørn, samt krav til å «iverksette nødvendige tiltak for å unngå fare for angrep fra isbjørn og for kunne avverge et slik angrep».

Det finnes også regler om isbjørnsikring i forskrift 27. juni 2002 nr. 731 om leiropphold på Svalbard (leirforskriften). Forskriften regulerer telting og leiropphold på Svalbard, herunder krav til isbjørnsikring ved telting og leiropphold. Også i forslag til ny forskrift om sikkerhet i felt mv. på Svalbard (feltsikkerhetsforskriften) er det foreslått regler om sikring mot isbjørnangrep.

Sysselmesteren kan gi unntak fra bestemmelsene i svalbardmiljøloven kapittel IV, herunder § 30, for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger, jf. svalbardmiljøloven § 37. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil og vil særlig tjene til å gjøre unntak for nødvendig forskning. For øvrig skal den bare anvendes i rene unntakstilfeller.

I nasjonalparken Sør-Spitsbergen og naturreservatene Nordaust-Svalbard og Søraust-Svalbard er formålet med vernet blant annet å sikre viktige leveområder for isbjørn. På Kong Karls Land i Nordaust-Svalbard naturreservat, er det ferdselsforbud hele året for å hindre at isbjørnbestanden på Svalbard blir skadelidende på grunn av uønsket ferdsel på isbjørnens viktigste hiområder og tilholdssted. Ferdselsforbudgrensen går ut til 500 meter fra land eller skjær ved laveste vannstand, og gjelder hele året.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

Miljødirektoratet foreslo å skjerpe forbudet mot å oppsøke og forfølge isbjørn i svalbardmiljøloven § 30 fjerde ledd. Etter svalbardmiljøloven § 30 fjerde ledd er det i dag «forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn». Direktoratet foreslo at denne bestemmelsen endres slik at «det blir forbudt å forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn». Endringen innebærer at forbudet skal gjelde uavhengig av om isbjørnen i den konkrete situasjonen faktisk blir forstyrret eller ikke. Dette vil gi en strengere regulering og dermed økt beskyttelse for isbjørnen. Direktoratet viser også til at endringen vil gi en mer tydelig og enklere bestemmelse, både med hensyn til å forstå og håndheve den.

Konkret om alternativet «oppsøke» skriver direktoratet at: «Når bjørnen oppdages, uavhengig av hvilken avstand, vil det være forbudt å nærme seg den ytterligere da dette vil være å «oppsøke». Ute i felt kan denne reguleringen også redusere et eventuelt press den enkelte guide måtte føle fra turistgruppen om å nærme seg en isbjørn som oppdages. Videre vil forbudet ramme det å dra til steder man spesifikt vet bjørnen oppholder seg, typisk ved et hvalkadaver, f.eks. på bakgrunn av konkret informasjon på sosiale medier.»

I tillegg foreslo direktoratet å innføre en ny avstandsgrense til isbjørn på 500 meter, og en plikt til å trekke seg unna dersom man oppdager isbjørn nærmere enn 500 meter. Avstandsgrensen var ikke foreslått å gjelde innenfor bebodd område, på forskningsstasjoner, ved opphold på hytter, i telt eller lignende.

Miljødirektoratets begrunnelse for forslaget om et absolutt avstandskrav var at det vil redusere både forstyrrelse av isbjørn som oppdages innenfor den fastsatte grensen, og samtidig ville kunne redusere faren for konfrontasjoner som kan tilspisse seg dersom man kommer for nær. Miljødirektoratet viste til at det har vært krevende å fastsette hvor stor avstandsgrensen bør være. Respons på forstyrrelse av isbjørn er både situasjonsbetinget og varierer fra individ til individ. Enkelte dyr kan virke uforstyrret på avstander på et titalls meter, også ved ferdsel på snøskuter eller med båt. Andre kan reagere på snøskuterferdsel og bli skremt fra jaktområdene på isen allerede på langt hold. Særlig binner med unger er sensitive, og noen binner med små unger kan reagere når en snøskuter er flere kilometer unna (Andersen og Aars 2008).

I et føre-var-perspektiv bør det uansett tas utgangspunkt i de isbjørnene som er mest sensitive for forstyrrelse. En slik tilnærming tilsier derfor ifølge direktoratet at forstyrrelse nærmere enn minst 1 km så langt mulig bør unngås. I praksis vil en så vidt lang grense kunne være vanskelig å gjennomføre, både i forhold til å kunne vurdere avstand og ikke minst å kunne oppdage isbjørn. Direktoratet la vekt på at 500 meter trolig vil være en mer håndterlig grense. De mente at 500 meter er en avstandsgrense som fremdeles vil kunne gi en viss grad av beskyttelse, samt også fremdeles kunne redusere faren for å komme i konfliktsituasjoner.

Miljødirektoratet viste til at Norsk Polarinstitutt har utarbeidet en veileder for ferdsel på Svalbard for å begrense forstyrrelser og ivareta egen sikkerhet. I denne gis det blant annet råd om hvordan man bør opptre i forhold til den generelle isbjørnfaren, og i konkret møte med isbjørn hvor rådet er å ikke la bjørnen komme nærmere enn 150 – 200 meter før varselskudd løsnes. En avstandsgrense på 500 meter vil dermed også ha en sikkerhetsmessig side.

Sammen med avstandsgrensen foreslo direktoratet en plikt til å trekke seg unna dersom isbjørnen oppdages eller påtreffes nærmere enn 500 meter. De anser at en slik plikt i praksis er like viktig som en avstandsgrense i seg selv, og utfyller avstandsgrensen og begrunnelsen for denne.

Direktoratet foreslo å samle alle reguleringer om isbjørn i § 30 a og foreslo noen justeringer i gjeldende ordlyd slik at ordlyden harmoniserer med forslag til ny feltsikkerhetsforskrift (forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet), leirforskriften og verneforskriftene. Dette gjelder for «organisert turopplegg» som ble foreslått erstattet med «turistvirksomhet», slik at begrepsbruken blir lik i alle regelverk.

Det ble også foreslått at kravene om isbjørnsikring skal gjelde «utenfor bebodd område» istedenfor «utenfor bosettinger». I tillegg foreslo Miljødirektoratet at «opphold» inkluderes i tillegg til «ferdsel» i § 30 a. Dette er ment som en tydeliggjøring av kravet til å ha med egnede midler for skremming og jaging gjelder selv om man er i ro, ikke bare når man aktivt ferdes. Endringen anses ikke å være en realitetsendring.

4.3 Høringsinstansenes syn

Det har kommet inn totalt 43 høringsuttalelser som kommenterer forslagene til endringer i bestemmelsene om isbjørn. Av disse er det to (Norsk Polarinstitutt og Tommy Sandal) som støtter eller delvis støtter forslaget. I tillegg har to høringsinstanser uttalt at de støtter hele pakken med forslag til endringer i miljøregelverket (Aurora G og Naturvernforbundet Troms) uten å kommentere enkelte deler av forslaget. 41 høringsinstanser (AECO, Visit Svalbard, Svalbard Næringsforening, Hurtigruten Group, Hurtigruten Expeditions, Hurtigruten Svalbard, Quark Expeditions, Polar-Sailes, Oceanwide Expeditions, Arctica Expeditions AS, Tallship Company, PolarQuest, Sarl Polaris Expeditions, Seabourn, Aurora Expeditions, Grand Escapes, Natural World Safaris, Svalbard Guide Association, Basecamp Explorer, Basecamp Spitsbergen, Artic Wildlife Tours, Cape Race Corporation, WildPhoto Travel, Backyard, Hapag-Lloyd Cruises, Anders Ringheim, Fredrik Pall Fridriksson, Malin Stark, Timothy Burgler, Marius Witte, Mikael Härd, Thomas Foreman, Sophie Cordon, Asgeir Helgestad, Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening, Velferden i Ny-Ålesund, Polar X, Birdlife Svalbard, Nordnorsk Filmkommisjon, Artic Light AS, Svalbard Science Forum) er imot forslaget om en avstandsgrense på 500 meter.

Kun noen få høringsinstanser kommenterer forslaget om å skjerpe forbudet mot å oppsøke isbjørn. Norsk Polarinstitutt mener at det foreslåtte forbudet mot å oppsøke isbjørn er utfordrende siden isbjørn nå kan påtreffes over hele øygruppen når som helst på året. De skriver at det tidligere var mer vanlig å påtreffe isbjørn på østkysten av Spitsbergen enn på vestsiden, og det var vanligere på vinteren og våren enn på sommeren. Slik situasjonen er nå, kan isbjørn påtreffes langs hele vestkysten gjennom hele året. Man kan derfor uforvarende oppsøke isbjørn på en hvilken som helst båt-, scooter-, ski- eller fottur. Anders Ringheim peker på at begrensninger som å holde avstand og ikke oppsøke, er gode prinsipper, men absolutte avstander er vanskelig å vurdere og overholde. Nordnorsk Filmkommisjon mener at en skjeping av forbudet mot å oppsøke isbjørn uavhengig av konsekvens fremstår som lite hensiktsmessig og svært vanskelig å overholde, særlig i situasjoner der isbjørn kommer uforvarende på. Et slikt forslag (og avstandskravet) vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å kunne filme isbjørn i dens naturlige habitat til naturfilmer og andre film- og TV-produksjoner med natur- og klimarelatert tematikk.

Tallship Company tror ikke at et forbud mot å oppsøke isbjørner og en avstandsgrense vil bidra til å beskytte isbjørnen. Hurtigruten Svalbard er uenig i at gjeldende krav om at oppsøking av isbjørn ikke skal avstedkomme forstyrrelser eller fare, fjernes.

Når det gjelder spørsmålet om behovet for å skjerpe inn regelverket for å redusere belastningen av forstyrrelser av isbjørn uttaler mange (AECO, Visit Svalbard, Polar-Sailes, Polar Quest, Sarl Polaris Expeditions, Seabourn, Aurora Expeditions, Grand Escapes, Basecamp Explorer, Basecamp Spitsbergen, Arctic Wildlife Tours, Cape Race Corporation, WildPhoto Travel, Hapag-Lloyd Cruises, Nordnorsk Filmkommisjon) at kravet om forstyrrelse, slik bestemmelsen er i dag, er tilstrekkelig. Departementet oppfatter høringsinstansene dithen at de mener dagens bestemmelse er tilstrekkelig til å gi isbjørn en god beskyttelse. Visit Svalbard mener det er pedagogisk viktig å beholde forstyrrelsesbegrepet slik det står i dagens bestemmelse. Dagens regelverk er enkelt å forstå og det tjener hensikten med å verne isbjørn fra forstyrrelser. Nordnorsk Filmkommisjon oppfatter at dagens regelverk for isbjørn er godt forståelig og dermed godt egnet til å beskytte isbjørn fra forstyrrelser og forebygge fare. Quark Expeditions, Oceanwide Expeditions, PolarQuest, Sarl Polaris Expeditions, Seabourn, Tallship Company, Aurora Expeditions og Hapag-Lloyd Cruises viser til at det å se isbjørn har stor opplevelsesverdi for turistene som reiser til Svalbard.

Flere viser også til at det finnes retningslinjer som bidrar til å ivareta dagens regler. AECO, Hurtigruten Group, Hurtigruten Expeditions og Quark Expeditions viser til at AECO har retningslinjer som gjelder for sine medlemmer, om at man ikke skal gå i land dersom det er isbjørn på lokaliteten. Dersom man befinner seg på land og det dukker opp isbjørn, skal stedet evakueres. Det fremgår av samme retningslinjer at det er forbudt å følge etter isbjørn, også i vann.

Slik departementet oppfatter flere av høringsuttalelsene, mener de situasjoner der turistbåter er i nærheten av isbjørn er uproblematisk, og at det ikke utgjør noe lovbrudd. De mener isbjørnen bare er nysgjerrig, og derved ikke blir forstyrret. Natural World Safaris, Oceanwide Expeditions, Sarl Polaris Expedtitions, Seabourn, Aurora Expeditions, Grand Escapes og Hapag-Lloyd Cruises skriver at isbjørn som oppsøker en båt ikke forstyrres, men bare er nysgjerrig.

Når det gjelder direktoratets forslag til avstandskravet på 500 meter peker AECO, Visit Svalbard, Hurtigruten Group, Hurtigruten Expededitions, Hurtigruten Svalbard, Oceanwide Expeditions, Grand Escapes, WildPhoto Travel og Seabourn på at Norsk Polarinstitutt ikke anbefaler noen konkret avstandsgrense. Disse høringsinstansene mener at Miljødirektoratet ikke har hørt på faglige råd, og at den foreslåtte avstandsgrensen ikke er faglig begrunnet. AECO, Oceanwide Expeditions, Grand Escapes, Basecamp Explorer, Basecamp Spitsbergen, WildPhoto Travel og Fridrik Pall Fridriksson mener forslaget om avstandskrav ikke bygger på vitenskapelig kunnskap.

Fangstmann Tommy Sandal støtter forslaget, men mener at avstanden bør være 1000 meter.

Norsk Polarinstitutt viser i sin høringsuttalelse til at det for isbjørner er stor individuell variasjon i respons på ferdsel. Responsen varierer også med når på året ferdselen foregår. Polarinstituttet skriver at studien til Andersen og Aars (2008) indikerer at en fast avstand ikke er avgjørende. De fant at binner med små unger forstyrres på avstander langt over 500 meter, samtidig ble isbjørn ikke forstyrret på betydelig kortere avstander. Adferden til den som møter isbjørn i felt, er ofte avgjørende, og det bør vurderes tatt inn i regelverket. Polarinstituttet har på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale en eksakt avstandsgrense til isbjørn, men de har forståelse for at forvaltningsmyndigheten vil sette en grense som kan håndheves. De anbefaler å følge føre-var-prinsippet og da er det hensynet til binner med unger på våren som bør ligge til grunn. Dersom føre-var-prinsippet legges til grunn, mener de det bør innføres en lengre grense enn 500 meter. De mener at et områdevern med ferdselsforbud også burde ha vært vurdert for å ivareta isbjørn, særlig av hensyn til binner med unger på vårvinteren. Med foreliggende forslag kan det bli for stort fokus på avstanden. Mange har i dag avstandsmåler, slik at du kan holde 500 meter og eventuelt trekke deg tilbake og holde avstanden hvis bjørnen kommer mot deg. Dette reduserer trolig ikke forstyrrelsen av isbjørn. Videre bør det spesifiseres at du snur og trekker deg unna hvis du ser en isbjørn.

Når det gjelder spørsmålet om tilvenning til mennesker, viser Sandal til at man må være uhyre konsekvent for å unngå konflikt med isbjørn. Det mest grunnleggende bør være at en bjørn ikke skal finne noe som helst mat der mennesker befinner seg. Om en isbjørn dukker opp, er det viktig at den skremmes bort umiddelbart. På den måten vil en isbjørn få respekt og miste interessen for mennesker. Måten mange opptrer på i forhold til isbjørn i dag er uheldig. Mange turistfartøyer og fastboende leter aktivt etter isbjørner. Hverken de fleste av dagens turistguider eller de fastboende er eksperter på hvordan de skal opptre i forhold til dyrelivet på Svalbard. Dels oppsøkes og forstyrres bjørnene, dels tillates de å komme for nære folk slik at de blir preget og oppfatter mennesker som «vennlige». Med dagens omfattende ferdsel skjer oppsøking hyppig (for enkelte individer opptil flere ganger for dagen) for isbjørnene på vestkysten. Dette fører til at dyrene blir preget og vant til mennesker.

Videre peker Visit Svalbard, Polar X, WildPhoto Travel Arctica Expeditions AS, Artic Wildlife Tours og Backyard på at det er vanskelig å sette en absolutt grense til et dyr som beveger seg, og noen viser til at det kan være vanskelig å oppdage en isbjørn på avstand og bedømme avstanden. WildPhoto Travel skriver at når man for eksempel kjører snøskuter, er det så godt som umulig å oppdage en isbjørn på 500 meters avstand på fjordisen. Selv om man stopper opp og ser seg godt rundt, så er det ikke sikkert man ser isbjørnen på så lang avstand. De skriver også at for fastboende som skal besøke hytta si, så vil det være situasjoner hvor man ikke kan kjøre fra eller til hytta siden det er en isbjørn nærmere enn 500 meter fra skuterløype. Anders Ringheim mener begrensninger som å holde avstand og ikke oppsøke er gode prinsipper, men at absolutte avstander er vanskelig å vurdere og overholde. Quark Expeditions mener at med den foreslåtte avstandsgrensen er opplevelsen av å se isbjørn neppe bedre enn å se den på video. Asgeir Helgestad, Polar X, Nordnorsk Filmkommisjon, Artic Light AS, Malin Stark, Timothy Burgler, Marius Witte, Mikael Härd, Thomas Foreman, Arctica Expeditions AS og Artic Wildlife Tours skriver at avstandsgrensen vil umuliggjøre filming av isbjørn i sitt naturlige habitat. WildPhoto Travel, PolarQuest, Sarl Polaris Expeditions, Artica Expeditions AS og Hapag-Lloyd Cruises viser til at en avstandsgrense på 500 meter vil bety slutten på fototurer for å ta bilde av dyrelivet. Visit Svalbard mener at avstandsgrensen også vil få stor betydning for dagbåtturer i Isfjorden da avstanden til isbjørn ofte vil kunne være nærmere enn 500 meter.

Når det gjelder hvordan man skal sikre at avstanden overholdes, viser Velferden i Ny-Ålesund og Fridrik Pall Fridriksson til utfordringer med avstandsmålere. Både at de er dyre, lite praktisk i kalde temperaturer og at de kan ta fokuset vekk fra sikkerhet. Velferden i Ny-Ålesund har også pekt på at de er bekymret for at fokuset på avstand vil øke risikoen for farlig og usikker ferdsel.

Når det gjelder kravet om å trekke seg tilbake dersom isbjørn oppdages nærmere enn 500 meter, mener AECO, Longyearbyen Jeger- og fiskerforening, Hurtigruten Group, Hurtigruten Expeditions og Hurtigruten Svalbard at kravet om tilbaketrekking er komplisert og at det i enkelte tilfeller ikke er tilrådelig å trekke seg tilbake, for eksempel pga. terreng, drivis, værforhold eller andre faktorer som gjør det umulig. AECO, Visit Svalbard, Hurtigruten Group, Hurtigruten Expeditions, Hurtigruten Svalbard, Aurora Expeditions, Svalbard Guide Association, Oceanwide Expeditions, WildPhoto Travel, PolarQuest, Sarl Polaris Expeditions og Seabourn peker på at kravet til tilbaketrekking vil kunne føre til forstyrrelse. Oppstart av motor vil i større grad forstyrre isbjørnen, enn om man holder seg i ro i båt eller på skuter.

Når det gjelder spørsmålet om hvem forbudet skal gjelde for, mener Polar X at reguleringen kun bør gjelde for «turistvirksomhet» og ikke feltvirksomhet. De savner også at det gjøres en realistisk vurdering av de økonomiske konsekvensene av den foreslåtte endringen i svalbardmiljøloven § 30 a.

4.4 Sysselmesterens tilrådning og vurdering

Sysselmesteren anbefaler at både forbud mot oppsøking og forstyrring av isbjørn beholdes. De mener likevel at ordlyden i første ledd bør endres, slik at det kommer tydelig frem at forbudet mot oppsøking av isbjørn ikke er knyttet til hvorvidt bjørnen blir forstyrret. Sysselmesteren mener forbudet bør omfatte både å oppsøke, forstyrre, lokke til seg og forfølge isbjørn. De tilrår også at det fastsettes en avstandsgrense på 500 meter, slik det fremgår av høringsforslaget.

Oppsøking og forstyrring av isbjørn er et økende problem, og i løpet av våren og sommeren 2022 har problemet vært svært tydelig for Sysselmesteren. Sysselmesteren viser til at samme isbjørn gjerne oppsøkes flere ganger i løpet av én dag, flere dager på rad, av ulike cruiseskip som sender tenderbåter for å komme nærme bjørnen. Sysselmesteren er kjent med at det avtales mellom cruisebåtene besøk av lokaliteter med observert isbjørn, slik at det er åpenbart at bjørnen oppsøkes. Med dagens vilkår som også krever at isbjørnen blir forstyrret, er dette vanskelig å håndheve dersom eksempelvis bjørnen er ved et hvalkadaver og fortsetter spisingen eller ligger delvis skjult og i ro en hel dag. Sysselmesteren er bekymret for at flere bjørner på vestkysten som utsettes for gjentatte besøk, tilvennes menneskelig nærvær, og at dette igjen kan føre til flere farlige situasjoner mellom mennesker og bjørn.

Vilkåret i dagens bestemmelse, som krever at isbjørnen faktisk blir forstyrret, er vanskelig å håndheve. Sysselmesteren vurderer behovet for en strengere og tydeligere regulering som helt prekært for å kunne beskytte isbjørn mot forstyrrelse, samtidig som de er ville dyr og ikke skal tilvennes menneskelig nærvær.

Å fjerne forstyrrelsesbegrepet vil etter Sysselmesterens vurdering skape færre tvilstilfeller, da det blir forbudt å oppsøke isbjørn uansett konsekvens. Likevel mener Sysselmesteren at det er et pedagogisk poeng å ha med forstyrrelsesbegrepet. En løsning der dette begrepet kan beholdes, samtidig som man har et tydelig forbud mot å oppsøke bjørnen, er å foretrekke.

Isbjørnturisme er ikke ønskelig, og Sysselmesteren ser ikke at det er grunnlag for å gjøre tilpasninger i forslaget for å sikre at denne type aktivitet kan fortsette. Samtidig understreker de at det med et avstandskrav på 500 meter fortsatt er mulig å se og oppleve isbjørn på Svalbard.

4.5 Miljødirektoratets tilrådning og vurdering

Miljødirektoratet foreslår å opprettholde hovedelementene i forslaget som var på høring. Det innebærer at de foreslår et forbud mot å oppsøke og forfølge isbjørn og at det vedtas en avstandsgrense på 500 meter til isbjørn med plikt til å trekke seg unna dersom man oppdager en isbjørn nærmere enn 500 meter. I tillegg foreslås det unntak fra avstandskravet i bebodd område m.m.

Direktoratet foreslår imidlertid to tilpasninger i forslaget som var på høring. De foreslår at unødig forstyrrelse skal være forbudt. At forstyrrelsen må være «unødig» knytter seg til fare for habituering (tilvenning til mennesker). For å unngå habituering er det i noen tilfeller viktig å skremme isbjørnen. Den andre justeringen innebærer at bestemmelsen også omfatter forbud mot å lokke til seg isbjørn, som er forbudt etter dagens bestemmelse i svalbardmiljøloven. Miljødirektoratet viser til at forbudet mot å lokke til seg isbjørn ved en feil ikke ble foreslått videreført i høringsforslaget. De anser at feilen kan rettes og at endringen ikke medfører nye konsekvenser sammenlignet med i dag, og i heller ingen vesentlige endringer sammenlignet med høringsutkastet. De foreslår i tillegg mindre endringer i ordlyden ved å ta ut begrepet «aktiv handling», uten at de mener det innebærer noen realitetsendring. Miljødirektoratet tilrår at følgende bestemmelse vedtas:

«Det er forbudt å oppsøke, unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn.

Ingen må ferdes eller oppholde seg nærmere isbjørn enn 500 meter. Enhver som oppdager isbjørn nærmere enn 500 meter, plikter å trekke seg unna slik at avstandsgrensen overholdes. Avstandsgrensen gjelder ikke i bebodd område, på forskningsstasjoner, ved opphold på hytter, i telt eller lignende innretninger.

Enhver som ferdes eller oppholder seg utenfor bebodd område, med unntak for deltakere i turistvirksomhet, plikter å ha kunnskap om sikring mot isbjørnangrep. Det skal iverksettes nødvendige tiltak for å kunne avverge et angrep fra isbjørn uten å skade eller avlive dyret.

Enhver som ferdes eller oppholder seg utenfor bebodd område, med unntak av deltakere i turistvirksomhet, skal ha med seg egnede midler for skremming og jaging av isbjørn.»

Svakheter ved dagens regulering og behovet for endring

Direktoratet viser til at Sysselmesteren har uttalt at oppsøking og forstyrring av isbjørn er et økende problem på Svalbard da bjørner utsettes for gjentatte besøk og blir mer tilvent menneskelig nærvær.

Formålet med disse endringene i svalbardmiljøloven er å begrense den totale forstyrrelsen for hvert enkelt individ, men også å forhindre tilvenning til mennesker, slik at isbjørn ikke vil oppsøke mennesker eller områder der mennesker befinner seg.

Miljødirektoratet peker i sin tilråding på at det er svakheter ved dagens regulering. De viser til at høringsuttalelsene viser at dagens bestemmelse, når det gjelder forstyrrelse, forstås og praktiseres av svært mange som et forbud mot adferd som får isbjørnen til å respondere negativt, f.eks. ved å løpe vekk. Det mest åpenbare synlige tegnet på forstyrrelse er flukt, men sett i lys av formålet med dagens bestemmelse, må forstyrrelsesbegrepet forstås langt videre. Forstyrrelse omfatter også at bjørnen endrer adferd på grunn av menneskelig tilstedeværelse.

De peker på at forskning viser at isbjørn reagerer individuelt (dvs. ulikt) på den samme (potensielle) forstyrrelsen fra mennesker. Et regelverk som kun beskytter isbjørn mot konkret forstyrrelse, jf. «blir forstyrret», blir vanskelig å praktisere og håndheve, og kan oppfattes som en invitasjon til å «prøve-seg-frem» i møte med den enkelte bjørn. Dette mener Miljødirektoratet i så fall er uheldig.

Direktoratet skriver at høringsuttalelsene tyder på at det er vanlig praksis for flere båtbaserte aktører at bjørner som nærmer seg båten ikke skremmes bort. Uttalelsene gir inntrykk av at situasjoner der sikkerheten til menneskene er ivaretatt og bjørnen selv kommer bort til båten, vurderes som greit og innenfor regelverkets rammer. Der isbjørnen ikke oppfattes som en sikkerhetsrisiko tillates nærkontakt, og den skremmes ikke bort. Direktoratet viser til at Norsk Polarinstitutts anbefalte avstand for varselskudd der isbjørn kommer mot mennesker er 150–200 meter, og at instituttet anbefaler å unngå nærmøter samt å holde avstand til isbjørn. I sosiale media har det fra sommersesongen 2022 vært lagt ut bilder som dokumenterer svært nær kontakt, bl.a. ved at en isbjørn er fotografert med labbene på båtripa, og det har også vært avisartikler som omhandler nærmøter med isbjørn.

Det fremgår av tilrådningen at direktoratet mener eksisterende kunnskapsgrunnlag, erfaringer fra praktiseringen av bestemmelsen sammenholdt med høringsuttalelsene og Sysselmesterens beskrivelse fra 2022-sesongen, forsterker behovet for å gjøre endringer i bestemmelsen.

Direktoratet peker på at høringen har synliggjort at særlig deler av den sjøbaserte turistnæringen driver virksomhet som kan karakteriseres som isbjørnturisme. Direktoratet mener det er behov for særlig å tydeliggjøre viktigheten av ikke å oppsøke isbjørn og å holde avstand.

Forbud mot å oppsøke

Miljødirektoratet presiserer at aktivitet hvor man konkret reiser til et sted fordi man vet isbjørn befinner seg der, er å anse som oppsøking av isbjørn, men er ikke forbudt etter dagens regelverk dersom isbjørnen ikke blir forstyrret eller det ikke kan oppstå fare. Isbjørn på hvalkadaver er et eksempel på en situasjon der bjørnen ofte vil være på stedet over lengre tid og ikke trekker bort selv om båter nærmer seg på sjøen utenfor. Dette oppfattes som at isbjørnen ikke er forstyrret eller påvirket av menneskelig nærvær, og kan føre til gjentatt oppsøking gjennom døgnet. Direktoratet mener slik oppsøking er uheldig, både fordi isbjørnen bør få være mest mulig i fred slik at dens naturlige adferd ikke påvirkes, og ikke minst fordi den gjennom dette venner seg til mennesker (habituering).

Mange av høringsinstansene har konsentrert seg om synspunkter på avstand, og har i mindre grad kommentert forbudet mot å oppsøke.

Miljødirektoratet viser til at forbudet mot å oppsøke isbjørn innebærer at du aldri skal bevege deg i retning mot bjørnen, heller ikke om man er lenger unna bjørnen enn den foreslåtte avstandsgrensen. Direktoratet presiserer at forslaget vil forhindre dagens praksis med f.eks. å sette ut tenderbåter fra moderfartøy i sjøen for å komme tettere på isbjørn.

Direktoratet vurderer at det er behov for regler som sikrer at isbjørnen ikke oppsøkes – uavhengig av konsekvens.

Avstandsgrense

Miljødirektoratet skriver i tilrådningen at en avstandsregel til isbjørn vil redusere forstyrrelse, men også redusere habituering til mennesker. Det har til nå vært stort fokus på å hindre forstyrrelse av isbjørn. Samtidig har viktigheten av også å skremme bort isbjørn, slik at den ikke kommer for nær og venner seg til mennesker, trolig vært underkommunisert. I lys av at isbjørn har blitt avlivet på grunn av nærmøter med mennesker, mener direktoratet det bør fokuseres mer på avstand og å unngå nærmøter, for å unngå tilvenning. Isbjørn som gjentatte ganger oppsøker lokalsamfunn og folk, omtales gjerne som «problembjørner» og har bl.a. søkt aktivt mot og rasert flere hytter i nærheten av Longyearbyen. Direktoratet mener dette gir stort potensiale for farlige situasjoner som i ytterste konsekvens kan medføre fare for mennesker og avliving av bjørnen.

En isbjørn verken ser eller hører veldig godt, men den har svært god luktesans. At isbjørner oppdager mennesker er ikke nødvendigvis forstyrrende eller stressende for dem, og de kan reagere både ved å komme nærmere eller stikke av, litt avhengig av hvordan de oppfatter situasjonen. Miljødirektoratet skriver at det er lite forskning på reaksjonsavstander i møte mellom bjørn og mennesker, men viser til at Norsk Polarinstitutt har publisert en studie som omhandler isbjørn og snøskuter (Andersen og Aars, 2008). Studien viser at noen binner med unger reagerte på skuteren allerede på 1500 meters avstand, mens noen hannbjørner synlig reagerte først på 320 meters avstand. Videre var det flere binner som rømte vekk fra skuteren, enn hannbjørner. Årsaken til reaksjonen vites ikke sikkert. Dyrene kan ha reagert både på grunn av lyden og skuterens hastighet, eller en kombinasjon.

Videre viser Miljødirektoratet til at flere av høringsinstansene mener at forslaget om en avstandsgrense ikke er kunnskapsbasert, og går imot Norsk Polarinstitutts faglige råd. Direktoratet kommenterer til dette at de i forslaget har tatt utgangspunkt i eksisterende kunnskap om isbjørn som art og endrede forhold når det gjelder mattilgang, leveområder etc., særlig som følge av klimaendringene. De har også lagt til grunn Polarinstituttets kunnskap om at isbjørn nå kan påtreffes over hele Svalbard, og sammenholdt dette med kunnskap om økt ferdsel og turisme på Svalbard. Det er økende menneskelig aktivitet over større geografiske områder på Svalbard og gjennom større deler av året enn tidligere. I sum gir dette økt fare for forstyrrelser, mer kontakt med mellom mennesker og isbjørn og økt habituering av bjørn ved at den tilvennes mennesker.

Miljødirektoratet mener at en avstandsgrense må baseres på en vurdering av hva som anses praktisk og nødvendig for å hindre forstyrrelse og redusere tilvenning. De er enige med Polarinstituttet i at det ikke eksisterer en grense som ivaretar hensynet til alle isbjørner i alle situasjoner. Direktoratet presiserer at selv om Polarinstituttet ikke har grunnlag for å anbefale en eksakt avstandsgrense, skriver instituttet i høringsuttalelsen at de har forståelse for forvaltningens behov for et regelverk som er enklere å håndheve. Hvis føre-var–prinsippet legges til grunn av hensynet til binner med unger på våren, mener de at en lengre grense bør innføres. Miljødirektoratet viser til at en grense på 500 meter er begrunnet i å finne en praktisk gjennomførbar grense som både fører til at det holdes økt avstand til isbjørn, og som gir mindre fare for forstyrrelser og habituering. I et føre-var-perspektiv vil en grense på 500 meter ikke ivareta de mest sensitive bjørnene, men de vurderer at en lengre grense vil være vanskelig å praktisere og dermed være uhensiktsmessig.

Når det gjelder tilbaketrekkingsplikten, viser direktoratet til at de er enig med høringsinstansene om at oppstart av båtmotor eller lignende kan føre til større forstyrrelser enn om båten ligger i ro. Slike nærmøter er imidlertid ikke ønskelig, og isbjørn bør ikke tilvennes at den kan oppsøke mennesker. I slike tilfeller bør man derfor også av denne grunn ikke la isbjørnen komme nærmere. Direktoratet anser ikke en praksis hvor isbjørnen får komme tett på båten å være i tråd med ferdselsrådene om å holde avstand. Med forslaget plikter man i utgangspunktet å trekke seg tilbake også med båt dersom isbjørnen kommer nærmere enn 500 meter fra båten. Det tar tid å starte opp en båt og trekke seg tilbake, og hensynet til sikkerhet kan tilsi at isbjørn heller må skremmes vekk i slike situasjoner.

Når det gjelder dagens praksis med isbjørnturisme, skriver direktoratet at praksisen er i en gråsone med hensyn til lovligheten også innenfor dagens regelverk. Tilpasninger i forslaget, for å kunne opprettholde slik uønsket virksomhet som kan ha negative konsekvenser med hensyn til både forstyrrelse og habituering av isbjørn, er ikke tilrådelig. De mener at det innenfor de foreslåtte rammene fremdeles er mulig å tilby gode opplevelser hvor man både kan se og oppleve isbjørn på avstand.

Til uttalelsene knyttet til avstandsmålere, viser direktoratet til at det også i dag er praktisk å ha med avstandsmålere fordi Polarinstituttets ferdselsråd angir avstandsgrenser f.eks. for når isbjørn bør skremmes. Ferdsel på Svalbard forutsetter videre at utstyr tas med i felt, som bl.a. skremmemidler og våpen, på grunn av de stedlige forholdene på Svalbard. Dette må den enkelte, og virksomheter som har aktivitet i felt, ta hensyn til. Avstandsmålere er ellers integrert i mye utstyr som allerede brukes i felt.

Forbud mot unødig forstyrrelse

Miljødirektoratet viser til at selv om aktsomhetsbestemmelsene i svalbardmiljøloven § 5 og § 73 andre ledd pålegger alle å opptre slik at dyrelivet ikke forstyrres unødig, er det en verdi å fremheve dette i en bestemmelse som konkret omhandler isbjørn.

Direktoratet foreslår derfor at det i bestemmelsen tas inn et forbud mot «unødige» forstyrrelser. Det at forstyrrelsen må være unødig betyr at f.eks. nødvendig skremming faller utenfor forbudet, og at det å uforvarende påtreffe isbjørn heller ikke rammes, så lenge man har opptrådt aktsomt. Begrepet unødig må ses i lys av de strenge reguleringene som er foreslått for å hindre forstyrrelse av isbjørn.

Unntak

Til uttalelsene om at krav om tilbaketrekning i noen tilfeller vil kunne gå på bekostning av sikkerheten, viser direktoratet til at der nødvendige sikkerhetshensyn vil medføre en avstand på mindre enn 500 meter, vil hensynet til sikkerheten gå foran. Direktoratet vurderer imidlertid at en slik situasjon vil oppstå svært sjeldent og at det derfor ikke er behov for å regulere dette gjennom et direkte unntak.

Noen uttalelser viser til at det er behov for å gjøre unntak fra avstandskravet for forskning og filming. Direktoratet finner ikke at det er grunnlag for å gjøre direkte unntak i bestemmelsen for slik aktivitet. Forskning og filming har et potensielt stort omfang, og aktivitetene kan også forstyrre. Det er derfor viktig å vurdere både hvilke prosjekt det skal gis tillatelse til, samt sette nødvendige vilkår for disse. Adgangen til å oppsøke isbjørn i forbindelse med slik aktivitet må derfor løses gjennom tillatelser. Svalbardmiljøloven § 37 hjemler adgang til å gi tillatelse for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger, og vurderes å være tilstrekkelig.

4.6 Departementets vurdering

Departementet foreslår å opprettholde hovedinnholdet i Miljødirektoratets tilrådning om isbjørn, men det foreslås at forbudet mot å «oppsøke» isbjørn tas ut av bestemmelsen, at avstandskravet endres og ellers noen mindre justeringer. I likhet med Miljødirektoratet, foreslår departementet å samle reguleringen i en ny § 30 a. Departementet foreslår å endre Miljødirektoratets forslag til overskrift i bestemmelsen fra «isbjørnfredning» til «isbjørnbeskyttelse».

Departementet foreslår at det i første ledd blir forbudt «å unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn». Dette er en vesentlig innstramming av gjeldende rett i svalbardmiljøloven § 30 fjerde ledd fordi det ikke lengre er et krav om at den aktive handlingen (lokke til seg, forfølge, oppsøke etc.) må føre til forstyrrelse eller at det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn. Dette er samtidig en lemping av forslaget fra Miljødirektoratet som også foreslo at det skulle være forbudt å «oppsøke» isbjørn.

I andre ledd foreslår departementet et generelt avstandskrav på 300 meter, men 500 meter i perioden 1. mars til 30. juni, når isbjørnen er mest sårbar. Dette er også en lemping i forhold til forslaget fra Miljødirektoratet. I tillegg foreslås det å opprettholde direktoratets forslag om en plikt til å trekke seg unna dersom isbjørn oppdages nærmere enn avstandsgrensen og et unntak fra avstandsgrensen i bebodde områder mv.

Departementet foreslår at hovedinnholdet i gjeldende § 30 a om sikring mot isbjørnangrep flyttes til ny § 30 a tredje ledd, men med noen mindre justeringer. «Bosetting» foreslås endret til «bebodde områder» og «organisert turopplegg» foreslås endret til «turistvirksomhet». I tillegg foreslås det at bestemmelsen skal gjelde for alle som «oppholder» seg utenfor bebodde områder i tillegg til den som «ferdes» utenfor bebodde områder. Det forslås også noen språklige justeringer som ikke innebærer materielle endringer. «Enhver» endres til «alle», «plikter å ha» endres til «skal ha», og «skremming og jaging» endres til «å skremme og jage». Det foreslås også å presisere at forskriftshjemmelen i siste ledd knytter seg til reglene i tredje ledd.

Forbudet mot å unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn

Flere høringsinstanser har pekt på at dagens bestemmelse er tilstrekkelig. Departementet er ikke enig i dette. På bakgrunn av beskrivelsen av dagens situasjonsbilde med isbjørnturisme på Svalbard i punkt 2.3, mener departementet det er behov for å skjerpe bestemmelsen for å beskytte isbjørn mot den samlede belastningen av stadig forstyrrelse fra turister, som kommer i tillegg til reduksjon av leveområder og næringstilgang som følge av klimaendringene.

Departementet støtter Miljødirektoratets og Tommy Sandals bekymring for at isbjørn på Svalbard blir mer og mer tilvent mennesker. Med økende turisme og flere folk som ferdes på Svalbard til enhver tid, er det viktig å sørge for at isbjørnen ikke lærer seg at mennesker ikke er farlige og får en mer oppsøkende adferd som kan føre til tap av menneskeliv og at flere bjørner må avlives.

Departementet er enig i direktoratets forslag om å ha en hovedregel i første ledd med forbud mot noen aktive handlinger uten et krav om at den aktive handlingen (lokke til seg, forfølge, etc.) må føre til forstyrrelse eller at det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Miljødirektoratet har i tilrådningen foreslått at det skal være forbudt å «oppsøke» isbjørn og de presiserer at det innebærer at du aldri skal bevege deg i retning mot bjørnen, heller ikke om man er lenger unna bjørnen enn den foreslåtte avstandsgrensen. Direktoratet presiserer at forslaget vil forhindre dagens praksis med f.eks. å sette ut tenderbåter fra moderfartøy i sjøen for å komme tettere på isbjørn. Departementet ser at forbud mot å «oppsøke» er uklart og derfor også vanskelig å håndheve. Det er viktig at reglene er tydelige, enkle å forstå og å håndheve. I tillegg er departementets vurdering at et avstandskrav i tillegg til forbudet mot å «unødig forstyrre, lokke til seg og forfølge isbjørn» vil gi isbjørnen god beskyttelse. Se mer om vurderingen av avstandskravet under.

Departementet er enig med høringsinstansene som mener at forstyrrelsesbegrepet bør beholdes. «Forstyrrelse» omfatter ikke bare tilfeller hvor isbjørnen tydelig blir skremt og fjerner seg som følge av dette. «Forstyrrelse» omfatter etter ordlyden alle tilfelle der bjørnens adferd endres som følge av menneskelig tilstedeværelse. Dette omfatter tilfeller der isbjørnen avbryter det den holder på med, og vender oppmerksomheten mot det forstyrrende element i stedet, som for eksempel ved å reise seg fra hvile, avbryter spising eller svømmer videre istedenfor å gå i land. Miljødirektoratet har i tilrådningen foreslått å ta begrepet inn i bestemmelsen. Departementet mener forbudet mot forstyrrelse er viktig for at isbjørn skal kunne opprettholde en naturlig adferd, og foreslår derfor at forstyrrelse beholdes som et selvstendig krav, uten at det knyttes til forbudet mot å «lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn» slik som etter gjeldende rett.

Når det gjelder uttalelsene om at isbjørnen bare er nysgjerrig, og ikke blir forstyrret, vil departementet presisere at adferd som tiltrekker seg isbjørnen ved dens nysgjerrighet er uønsket. Når man tiltrekker seg bjørn, endres adferden og den avbryter det den skulle gjøre, og vender oppmerksomheten mot det forstyrrende element. I tillegg vil gjentatte hendelser hvor isbjørnen tiltrekkes mennesker kunne føre til habituering (tilvenning til mennesker).

Departementet er samtidig enig med Miljødirektoratet i at hensynet til sikkerhet og habituering tilsier at det bare er den «unødige» forstyrrelsen som bør forbys. Det at forstyrrelsen må være unødig betyr at f.eks. nødvendig skremming for å unngå habituering faller utenfor forbudet, og at det å uforvarende å påtreffe isbjørn heller ikke rammes, så lenge man har opptrådt aktsomt.

I tillegg til forbudet mot å «unødig forstyrre», foreslår departementet at det blir forbudt å «forfølge» og «lokke til seg» isbjørn, uavhengig av om forfølgelsen eller lokkingen fører til forstyrrelse eller risiko for menneske eller bjørn. Forbudet mot å «lokke til seg» vil som etter gjeldende rett omfatte blant annet det å legge ut mat eller på annen måte forsøke å lokke til seg isbjørn.

Fastsettelse av en konkret avstandsgrense

Som nevnt, er isbjørnopplevelser et trekkplaster for reiselivet på Svalbard. Det å kunne gi turistene en opplevelse av isbjørn på nært hold er et sterkt incitament for reiselivsaktørene til å gå så nært som mulig, og å bevege seg på «kanten» av forbudet mot å forstyrre isbjørn. Istedenfor å operere med en god sikkerhetsmargin til isbjørn for å være helt sikker på at bjørnen ikke forstyrres, er det mange operatører som presser grensene.

I et nyhetsbrev fra Polarfront, juni 2023, beskrives det hvordan en sjøbasert turistvirksomhet handler når de oppdager en isbjørn. De får tenderbåtene raskt på vannet, fra en større eksedisjonscruisebåt, og kjører så nærme isbjørnen som 25 meter. Dersom isbjørnen ble forstyrret av dette, eller dette skjedde i en situasjon som medførte en risiko for skade («fare for») på menneske eller bjørn, ville det etter gjeldende rett vært forbudt. Det har vært utfordrende å bevise om isbjørn ble forstyrret i slike situasjoner.

Selv om hovedregelen i første ledd om forbudet mot å «unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn» vil omfatte mange situasjoner, mener departementet det er behov for en avstandsgrense for å klargjøre en nedre terskel for hvor nærme man kan være isbjørn på Svalbard. En konkret avstandsgrense vil gi et tydelig signal om å holde god avstand til isbjørn uavhengig av aktivitet og situasjon. Departementet mener et konkret avstandskrav også vil være lett å forstå og enkel å håndheve. En enkel og tydelig bestemmelse vil kunne ha en allmennpreventiv virkning, slik at isbjørn samlet sett får være mer i fred.

I mange tilfeller vil man måtte holde seg lengre unna enn avstandsgrensen, fordi handlingen/aktiviteten vil være forbudt etter første ledd, jf. «unødig forstyrre, lokke til seg eller forfølge isbjørn». Om man ser isbjørn på lengre avstand enn avstandsgrensen, vil man måtte trekke seg tilbake om isbjørnen blir forstyrret eller eventuelt avbryte handlingen som forstyrrer. Dersom man er i ferd med å overtre forbudet mot å «forfølge» eller «lokke til seg» på lengre avstand enn avstandskravet, har man en plikt til å stanse handlingen, men ingen plikt til å trekke seg tilbake.

Avstandskrav til isbjørn er ikke helt nytt på Svalbard. Som nevnt under gjeldende rett er det forbudt å ferdes på Kong Karls (og omkringliggende øyer) hele året, og ferdselsforbudet gjelder 500 meter ut i sjø.

Noen høringsinstanser har pekt på at det er vanskelig med en konkret avstandsgrense til et dyr i bevegelse. Dersom man møter en bjørn i bevegelse, mener departementet at man må fortsette å trekke seg unna til man er sikker på at avstandsgrensen er overholdt. Det samme gjelder om man er usikker på hvor stor avstanden er.

Etter en samlet vurdering av hensynet til forstyrrelse, habituering, sikkerhet og håndheving, mener departementet det bør innføres en avstandsgrense. Departementet foreslår, i likhet med Sysselmesteren og Miljødirektoratet, et unntak fra dette kravet. Det foreslås at avstandsgrensen ikke skal gjelde i «bebodde områder, ved opphold i forskningsstasjoner, hytter, telt eller lignende innretninger».

En avstandsgrense vil til en viss grad også ivareta hensynet til sikkerhet. Alle som ferdes på Svalbard må selv sørge for å ivareta sin egen sikkerhet og holde nødvendig avstand ut ifra situasjon og egen kunnskap. Som nevnt over, er det en praksis hos mange å presse grensene i regelverket i stedet for å etterleve det med god margin. Departementet vil derfor fremheve at alle, både turistvirksomheter, individuelt reisende, fastboende og andre som ferdes på Svalbard, har et ansvar for å opptre aktsomt og å etterleve regelverket.

Avstandsgrense på 300 og 500 meter

Flere høringsinstanser viser til at isbjørn er en art som turister ønsker å se og det har også kommet frem i høringen at en avstandsgrense på 500 meter vil bety slutten på fototurer for å ta bilde av dyrelivet og for filmproduksjon av isbjørn. Departementet er kjent med at det har vært drevet fototurisme hvor reiselivet har reklamert for turer for å fotografere isbjørn. Departementet har forståelse for at turister ønsker å se isbjørn når de reiser til Svalbard og at dette er noe reiselivet tjener penger på, men det er departementets klare oppfatning at hensynet til isbjørn og å unngå forstyrrelse og habituering er viktigere. Dette støttes også av miljømålet om at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser.

På den annen side vil departementet peke på at i hvilken grad en isbjørn blir forstyrret av menneskelig aktivitet avhenger både av sesong, situasjonen og av det enkelte individet. Ole Jørgen Liodden har i møte med departementet 26. mai 2023 gitt uttrykk for at han mener avstandskravet bør gjelde for ferdsel på sjøis eller på land, ikke ferdsel på sjøen. Norsk Polarinstitutt har i møte 17. februar 2023 gitt uttrykk for at båter som ligger i ro med motoren avslått som oftest ikke forstyrrer isbjørn dersom menneskene om bord er i ro. Dette er basert på observasjoner av Polarinstituttets forskere. Samtidig sier Polarinstituttet at tenderbåter potensielt kan forstyrre mer enn større båter. Tenderbåter som følger etter svømmende isbjørn er ifølge Polarinstituttet problematisk, da isbjørnen ikke har mulighet til å komme seg unna. Sysselmesteren har i tilrådningen pekt på at de mener forstyrrelse fra tenderbåter er det største problemet fordi det er mange av dem til enhver tid, både vår og sommer. Binner med unger er mer sårbare enn andre isbjørner. De er mer sårbare på våren når de jakter, enn på sommeren hvor de ligger og hviler mye. Dette kan tilsi ulik regulering for ulike situasjoner, ulike sesonger og ulike individer (hannbjørn vs. binne med unger). Departementet mener det ikke er hensiktsmessig med ulik regulering for alle situasjoner fordi det vil gjøre reguleringen komplisert og gi mer usikkerhet om innholdet i reglene. Departementet mener imidlertid det kan være grunn til å differensiere avstandskravet for ulike perioder av året. Det er binner med unger om våren som er mest utsatt for forstyrrelse, og det er også i denne perioden de har størst behov for å jakte og legge på seg etter en periode i hi. Videre er det om våren og tidlig på sommeren at isbjørnen i størst grad er sårbar for forstyrrelse under jakt på fjordisen. Derfor foreslår departementet to ulike avstandsgrenser.

Basert på observasjoner av forskere ved Norsk Polarinstitutt, er det lite sannsynlig at isbjørn i stor grad vil respondere på menneskelig aktivitet på 300 meter utenom den sårbare perioden. Dette forutsetter at den menneskelige aktiviteten ikke er en unødig forstyrrelse, lokking eller forfølging av isbjørn. Norsk Polarinstitutt mener at forbudet mot unødig forstyrrelse i første ledd bør beholdes.

Departementet foreslår et generelt avstandskrav på 300 meter, men at det i den mest sårbare perioden 1. mars til 30. juni, må holdes en avstand på 500 meter. Denne grensen på 500 meter for å beskytte isbjørnen i en sårbar periode samsvarer med grensen som er satt for å beskytte viktige hiområder på Kong Karls Land.

Tilbaketrekkingsplikt

Departementet foreslår en plikt til å trekke seg tilbake dersom man oppdager en isbjørn nærmere enn avstandsgrensen. Man plikter da å trekke seg unna, så raskt og stille som mulig. Når det gjelder spørsmålet om tilbaketrekkingsplikten i forhold til sikkerhetshensynet, er departementet enig med Miljødirektoratet i at det er viktig å trekke seg unna ved å velge den sikreste ruten som er til minst sjenanse for isbjørnen og at sikkerhet går foran det å trekke seg raskest mulig unna. Dersom man er i en situasjon hvor det ikke er fysisk mulig eller det ikke er tilrådelig å trekke seg unna på grunn av drivis, værforhold eller lignende, kan man ikke straffes for ikke å ha trukket seg unna. Isbjørnen må i slike tilfeller skremmes hvis sikkerhetshensyn tilsier det. Dette vil ikke være i strid med bestemmelsen, jf. forbud mot «unødig» forstyrrelse.

Når det gjelder spørsmålet om at oppstart av motor vil forstyrre isbjørnen mer enn om man holder seg i ro i båt eller på skuter, viser Miljødirektoratet til at det kan ta tid å starte opp en båt og trekke seg tilbake, og at hensynet til sikkerhet og faren for habituering kan tilsi at isbjørnen heller må skremmes i slike situasjoner. Departementet er enig i dette. En tilbaketrekkingsplikt vil også føre til at man unngår situasjoner hvor man bevisst legger seg til med båter og venter på at bjørnen skal oppsøke båten.

Noen høringsinstanser har pekt på AECOs retningslinjer som gjelder for deres medlemmer, om at man ikke skal gå i land dersom det befinner seg isbjørn på lokaliteten. Dersom man befinner seg på land og det dukker opp isbjørn, skal stedet evakueres. En tilbaketrekkingsplikt vil derfor være kjent for AECO sine medlemsbedrifter.

Overholdelse av avstandskravet

Når det gjelder spørsmålet om utfordringer med å bedømme avstand og å bruke avstandsmålere, vil departementet vise til at det allerede finnes flere retningslinjer for avstand til isbjørn (ut ifra forskjellige hensyn). UNIS operer med en avstandsgrense på 500 meter i felt og i AECO sine retningslinjer fremgår det at ekspedisjonscruisefartøy ikke skal komme nærmere isbjørn enn 200 meter. Polarinstituttet anbefaler i sin ferdselsveileder at bjørnen ikke bør komme nærmere mennesker enn 150–200 meter før varselskudd løsnes. For mange vil det derfor ikke være noe nytt å forholde seg til en konkret avstand. Dersom man er usikker på avstanden, må man holde tilstrekkelig avstand til at man er sikker på å være lengre unna enn avstandsgrensen.