6 Merknader til bestemmelsene

Til § 27 b

Paragrafens tittel er forenklet. Den måtte uansett endres ved lovforslaget her som følge av at annet ledd nå også omfatter siktelse og tiltale.

Første ledd endres ved at inngangsvilkåret om at bare grove eller gjentatte brudd på au pair-ordningen rammes av bestemmelsen, fjernes. Utestengelse av vertsfamilier kan etter dette ilegges for ethvert brudd på ordningen. Departementet legger likevel til grunn at utlendingsforvaltningen ikke vil ilegge utestengelse for rent bagatellmessige brudd. Hvor den nedre grensen for å ilegge utestengelse skal gå, må fastlegges i praksis. Bestemmelsen er videre endret ved at perioden for utestengelse er endret fra «ett, to eller fem år» til «opptil ti år eller varig». Endringen innebærer en skjerping av reaksjonen for brudd på au pair-ordningen. Varig utestengelse kan brukes på de mest alvorlige tilfellene. Det vil være bruddet på ordningen i seg selv som begrunner varig utestengelse, og ikke overgrep begått mot au pairen (varig utestengelse for slike overgrep vil vurderes etter annet ledd). Dersom utlendingsmyndighetene ikke velger å ilegge varig, men bare midlertidig, utestengelse, begrenses perioden oppad til ti år.

Annet ledd endres ved at det tas inn et nytt annet punktum om at det kan ilegges midlertidig utestengelse allerede fra tidspunktet hvor det er tatt ut siktelse eller tiltale for straffbart forhold som nevnt i første punktum, til rettskraftig dom foreligger. Endringen innebærer at utestengelse kan ilegges på et tidligere tidspunkt enn ved rettskraftig dom, slik regelen er etter gjeldende rett. Videre fjernes siste punktum i annet ledd («I slike tilfeller kan vedtaket gjelde for opptil ti år»), da dette etter forslaget fremgår av første ledd. Denne endringen innebærer således ikke noen realitetsendring av annet ledd.

Det vises til punkt 3.7 i de generelle merknadene.

Til ny § 85 a

I ny § 85 a er politiet gitt en plikt til å utlevere opplysninger av betydning for om en vertsfamilie skal utestenges fra au pair-ordningen etter § 27 b annet ledd til utlendingsmyndighetene. Plikten gjelder opplysninger om siktelse, tiltale og ilagt straff eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff, hvor forholdet er begått mot en som på gjerningstidspunktet var au pair hos vedkommende. Etter gjeldende rett har politiet rett, men ikke plikt, til å utlevere slike opplysninger. Unntak fra opplysningsplikten er fastsatt for de tilfellene hvor det vil skade arbeidet med kriminalitetsbekjempelse dersom politiet utleverer opplysningene. Det vises til at det for eksempel kan forekomme situasjoner hvor det foreligger en siktelse som referansepersonen ikke selv er kjent med.

Til § 87

Første ledd gir adgang til å pålegge DNA-test, i motsetning til tidligere regel om adgang til å anmode om DNA-test. Det gjelder ingen begrensninger med hensyn til type utlendingssak, men det må i saken være nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon.

Det innledende uttrykket i bestemmelsen, «i en sak etter loven» er endret fra flertall til entall fordi entallsform er mer korrekt og brukes ellers i loven. Dette er kun en språklig justering. Bestemmelsen omfatter også i dag alle typer saker etter loven.

Hvem som kan DNA-testes er endret fra «søkeren og referansepersonen» til «parten og det antatte familiemedlemmet», siden DNA-testing også kan pålegges i utlendingssaker hvor det ikke nødvendigvis finnes noen «søker» og/eller «referanseperson», men også for eksempel utvisningssaker og asylsaker. Endringen er en språklig justering som ikke innebærer realitetsendring. Det grunnleggende vurderingskriteriet for adgangen til å pålegge DNA-test, om at det «i en sak etter loven her er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon» setter også grenser for i hvilke tilfeller det er adgang til å pålegge DNA-test. Departementet viser til de generelle merknadene avsnitt 2.4.3.3, hvor bestemmelsens anvendelsesområde er drøftet nærmere.

Det presiseres uttrykkelig i lovteksten at «det er et vilkår» for å pålegge DNA-test at de øvrige opplysningene i saken ikke er tilstrekkelige til å kunne fastslå familierelasjonen. Endringen tydeliggjør at dersom familierelasjonen allerede er sannsynliggjort, er det ikke adgang til å ta DNA-test. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

Begrepet «avlegge en DNA-test» er endret til «avlegge biologisk prøve for DNA-analyse» for å tydeliggjøre at pålegget ikke bare gjelder å ta selve testen, men også at den biologiske prøven analyseres for å bekrefte eller avkrefte slektskap.

Det presiseres at det er «utlendingsmyndighetene» som har kompetanse til å pålegge DNA-test. Tilføyelsen innebærer ingen realitetsendring. Kompetansen tilligger utlendingsmyndighetene etter gjeldende ansvarsforhold mellom etatene.

Paragrafens andre ledd er delvis nytt, delvis en justert videreføring av tidligere første ledd siste setning. Andre ledd første setning er en ny bestemmelse, som slår fast at pålegg om DNA-test ikke kan gjennomføres med tvang. Det bemerkes for øvrig at det ikke er straffbart å nekte å etterkomme et pålegg om DNA-test, heller ikke som brudd på utlendingers medvirkningsplikt etter utlendingsloven § 83, jf. § 108 andre ledd bokstav a, se avsnitt 2.4.3.7.

Bestemmelsens andre ledd andre setning beskriver hva som er den påregnelige konsekvensen av ikke å etterkomme et pålegg. Dette vil som regel innebære at det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå om familierelasjonen eksisterer, som igjen normalt vil innebære at det fattes vedtak til utlendingens ugunst. Ordlyden er endret fra at manglende etterkommelse «kan få betydning for vurderingen av saken» til at det «må forventes å få betydning for avgjørelsen av saken», for å tydeliggjøre den påregnelige konsekvensen.

Etter andre ledd har utlendingsmyndighetene, som tidligere, plikt til å opplyse om konsekvensen av manglende etterkommelse av et pålegg om DNA-test. Ordlyden er justert slik at det kommer tydelig frem at informasjonen skal gis ved ileggelsen av pålegget, ikke først dersom vedkommende nekter å etterkomme det.

Andre ledd åpner avslutningsvis for at utlendingsmyndighetene kan frafalle et pålegg om DNA-test dersom det finnes «særlige grunner» for det. Terskelen for å frafalle et pålegg skal være høy, men det kan forekomme tilfeller hvor det vil være riktig, jf. nærmere kommentarer i avsnitt 2.4.3.6.

Tredje ledd viderefører regelen om sletting av opplysninger og tilintetgjøring av DNA-materiale så snart som mulig etter at familierelasjonen er bekreftet eller avkreftet. Det er kun gjort en språklig endring.

Fjerde ledd viderefører adgangen til å gi nærmere regler i forskrift. Ordlyden er endret fra at det kan gis «nærmere regler om gjennomføring av DNA-testing» til den mer åpne formuleringen «utfyllende bestemmelser». Førstnevnte formulering kunne gi inntrykk av at forskriftsadgangen var begrenset til spørsmål av rent praktisk eller teknisk karakter. Det kan imidlertid gis utfyllende forskriftsregler til alle paragrafens regler, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.4.3.5.

Til §§ 27, 110, 114 og 120

Endringene i bestemmelsene er kun språklige endringer. Det vises til de generelle merknadene avsnitt 3.3