5 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 2 Kirkelig inndeling

Paragrafen omhandler Den norske kirkes inndeling i sokn, prostier og bispedømmer og fastsetter soknenes og kirkens rettslige handleevne.

Første ledd viderefører gjeldende rett om at soknet er den grunnleggende enheten i Den norske kirke. Også den begrensningen og de forutsetningene som ligger i at et sokn ikke kan løses fra Den norske kirke, gjelder fortsatt. Et sokn kan ikke nedlegges på annen måte enn ved å bli en del av ett eller flere andre sokn. Heller ikke kan et sokn opprettes på annen måte enn ved å skilles ut fra allerede eksisterende sokn.

De organene som opptrer på soknets vegne, kan ikke treffe noe gyldig vedtak om at soknet skal søke tilknytning til et annet trossamfunn eller etablere seg som et nytt og selvstendig trossamfunn. Det følger av bestemmelsen at heller ikke regionale eller sentrale kirkelige organer kan treffe noe slikt vedtak. En menighet eller et sokn kan altså ikke ekskluderes fra trossamfunnet Den norske kirke.

Forbudet mot å løse soknet fra Den norske kirke innebærer at sokn ikke kan omgjøres til foreninger, selskaper, stiftelser eller liknende juridiske innretninger. Bestemmelsen skal også forstås slik at det å tappe et sokn for midler ved å overføre soknets midler til slike uavhengige innretninger, vil være i strid med den lojaliteten med kirkefellesskapet som bestemmelsen skal verne om.

Videre følger det av bestemmelsen i § 2 første ledd at gudstjenester og kirkelige handlinger i alle landets menigheter skal gjennomføres i lojalitet mot evangelisk-luthersk lære og i samsvar med liturgiene og ordningene, herunder kirkelige bøker, som fastsettes av Kirkemøtet i kraft av rollen som kirkens øverste representative organ. Tilsvarende skal soknets kirker bare kunne benyttes til virksomhet som faller inn under de formålene som Kirkemøtet har bestemt.

Alle menigheter i Den norske kirke må finne seg i å være underlagt biskoppelig tilsyn. Av dette følger også en plikt for soknet til å legge til rette for at biskopen kan utføre sine tjenesteplikter, for eksempel i forbindelse med visitas.

Annet ledd fastsetter soknets, så vel som Den norske kirkes, rettslige handleevne. Formålet med bestemmelsen her er todelt. Dels sikter den mot å videreføre soknets nåværende rettslige selvstendighet. Dels sikter bestemmelsen mot å gi Den norske kirke rettigheter og plikter av et slikt omfang og karakter at også den kan betegnes som et eget rettssubjekt. Den norske kirke kan etter dette inneha privatrettslige rettigheter og plikter, den kan står som hjemmelshaver til fast eiendom, den kan opptre som arbeidsgiver og den vil ha både aktiv og passiv søksmålskompetanse. Den samme rettslige handleevnen har fortsatt det enkelte sokn.

Annet ledd annet punktum fastsetter at rettssubjektet Den norske kirke ikke kan ta opp lån, garantere for andres økonomiske forpliktelser eller stille eiendeler til sikkerhet for andres gjeld. Bakgrunnen for bestemmelsen er at Den norske kirke så godt som fullt ut vil være finansiert av staten gjennom det årlige rammetilskuddet. Rammetilskuddet kan ikke dimensjoneres for betaling av renter og avdrag på lån. Finansieringsgrunnlaget for låneopptak vil da i utgangspunktet være svakt og kan innebære en risiko for at staten regnes som en sikkerhet mot betalingsproblemer. Det er i leddets tredje punktum klargjort at bestemmelsen ikke er til hinder for låneopptak i Opplysningsvesenets fond. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at soknet kan ta opp lån. Adgangen til dette er særskilt regulert i kirkeloven § 16.

Det nye rettssubjektet for Den norske kirke vil ikke være ansvarlig for soknets økonomiske disposisjoner eller hvordan soknet ivaretar sine oppgaver som arbeidsgiver.

Bestemmelser om hvilke organer som opptrer på rettssubjektenes vegne er gitt i § 5 annet ledd (soknet) og § 24 nytt fjerde ledd (Den norske kirke).

Tredje ledd viderefører uforandret bestemmelsen fra tidligere første ledd tredje og fjerde punktum. Her bestemmes hvordan de ulike geografiske enhetene i kirken er organisert i forhold til hverandre. Prosti og bispedømme har ikke rettslig selvstendighet slik soknene har, men er kun administrative enheter.

Fjerde ledd tydeliggjør at hvert sokn skal være betjent av prest, hvert prosti av prost og hvert bispedømme av en biskop. Flere bestemmelser i kirkeloven bygger på den underliggende forutsetningen at det skal være prestetjeneste i hvert sokn. Bestemmelsen her bekrefter de kirkelige organenes ansvar for dette, men uten at formuleringen uttrykker en presis angivelse av prestestillingenes størrelse eller antall. Det skal imidlertid holdes jevnlige gudstjenester i soknet, og medlemmene skal ha tilgang til kirkelige handlinger, sjelesorg og trosopplæring, jf. kirkeloven § 15 annet ledd og tjenesteordningen for menighetsprester § 2.

Femte ledd viderefører bestemmelsene i tidligere annet ledd om at det ligger til Kongen å treffe vedtak om endringer i den kirkelige inndelingen. I tredje punktum er det tatt inn en bestemmelse som innebærer at Kongen og departementet vil kunne videreføre gjeldende delegasjon av myndighet vedrørende kirkelig inndeling, selv om den alminnelige delegasjonsadgangen er opphevet, jf. § 23 tidligere syvende ledd. Det er ikke lovfestet særskilte regler for behandlingen av slike saker, ut over bestemmelsen i § 11 annet ledd om at menighetsmøtet skal gis anledning til å uttale seg om soknereguleringer. Dette er ellers et område Kirkemøtet vil kunne foreslå retningslinjer for, jf. § 24 tredje ledd bokstav e. For øvrig følger det av god forvaltningsskikk at berørte instanser gis anledning til å uttale seg før det gjøres vedtak om endringer i kirkelig inndeling.

Sjette ledd viderefører bestemmelsen fra tidligere tredje ledd, men slik at regler for døvemenigheter og andre kategorialmenigheter nå fastsettes av Kirkemøtet. Bestemmelsen gir ikke Kirkemøtet hjemmel for å påføre staten eller kommunen nye økonomiske forpliktelser.

Til § 2 a Staten økonomiske ansvar

I ny § 2 a gis bestemmelse om statens økonomiske ansvar for Den norske kirke. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at ansvaret for finansiering av Den norske kirke er delt mellom stat og kommune. Kommunenes økonomiske ansvar er regulert i kirkeloven § 15. Formålet med bestemmelsen i § 2 a er å angi de overordnede rammene for ansvarsdelingen mellom staten og kommunen. Bestemmelsen innebærer at den kirkelige virksomheten som fram til reformen har vært finansiert av staten, forblir et statlig finansieringsansvar. Det omfatter for det første prestetjenesten, herunder prostenes og biskopenes virksomhet. For det andre omfattes kirkens virksomhet regionalt og nasjonalt, dvs. biskopenes og bispedømmerådenes administrasjoner, Kirkerådets sekretariat og de administrative støttefunksjoner knyttet til øvrige sentralkirkelige organer som blant annet Bispemøtet, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Samisk kirkeråd. Staten kan også gi tilskudd til andre kirkelige formål, som i dag omfatter blant annet tilskudd til trosopplæring og diakonitjeneste i menighetene og kirkens arbeid blant døve. Statstilskuddet til Den norske kirke skal gis på grunnlag av budsjettsøknad fra Kirkemøtet, og tilskuddet vil bli fastsatt gjennom de årlige statsbudsjettene.

Til § 3 Tilhørighet og medlemskap

Bestemmelsene om tilhørighet og medlemskap i § 3 er i hovedsak en videreføring av gjeldende ordninger. For at Kirkemøtet eventuelt skal kunne legge til rette for mer omfattende bruk av elektroniske løsninger ved innmelding og utmelding av Den norske kirke er det foretatt noen mindre justeringer i paragrafens nummer 8 første ledd.

Med sikte på økt kirkelig selvstendighet er myndighet til å treffe vedtak på noen saksområder flyttet fra departementet til Kirkemøtet eller Kirkerådet. Det gjelder paragrafens nummer 8 første ledd tredje punktum (Kirkerådet beslutter om sted for utmelding) og nummer 8 fjerde ledd (Kirkemøtet gir regler om fremgangsmåten ved innmelding og utmelding). Sammenhengen mellom føring av medlemsregister og regler for inn- og utmelding tilsier at Kirkemøtet også bør ha myndighet til å gi nærmere regler om føring av medlemsregisteret. Dette er fastsatt i nummer 10 annet punktum.

Til § 4 Stemmerett og valg

Bestemmelsen om stemmerett innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende ordninger. Med sikte på økt kirkelig selvstendighet er det i femte ledd fastsatt at Kirkemøtet gir regler om kirkelig manntall og om innføring i dette. Myndigheten lå tidligere til departementet. Endringen innebærer at det ikke lenger vil være behov for å avklare forholdet mellom kompetanse etter denne bestemmelsen og Kirkemøtets myndighet til å fastsette regler for de kirkelige valgene, jf. § 6 første ledd, § 12 fjerde ledd og § 23 andre ledd.

Til § 9 Menighetsrådets oppgaver

I paragrafen om menighetsrådets oppgaver videreføres i all hovedsak gjeldende rett.

Fjerde ledd er språklig revidert som følge av at det ikke lenger finnes kirkelige embeter som menighetsrådet medvirker ved utnevning til.

Åttende ledd er endret slik at departementet ikke lenger kan pålegge menighetsrådet å skaffe til veie opplysninger, gi uttalelser eller utføre oppgaver. Endringen er begrunnet i at departementet ikke lenger ivaretar oppgaver i den kirkelige forvaltningen som forutsetter en slik hjemmel. Det innføres ikke en tilsvarende hjemmel for Kirkemøtet til å delegere myndighet og pålegge menighetsrådets oppgaver, se merknaden til § 14.

Til § 11 Menighetsmøtets oppgaver

Første ledd er språklig endret slik at formuleringene om menighetsmøtets avgjørelsesmyndighet ved innføring av ny liturgi mv. er justert i samsvar med ordlyden i § 24 annet ledd annet punktum. Med «gudstjenstlige bøker» menes det samme som den tidligere formuleringen «godkjent salmebok og liturgi». Formålet med endringen i paragrafens første ledd er å klargjøre at menighetsmøtets myndighet er begrenset til å gjelde innføring av slike liturgiske ordninger og bøker som Kirkemøtet til enhver tid har godkjent for bruk i menighetene.

Tredje ledd er endret slik at menighetsmøtet ikke lenger vil ha plikt til å avgi uttalelse når departementet ber om det. Begrunnelsen er den samme som for tilsvarende endringer i §§ 9 og 14.

Til § 14 Kirkelig fellesråds oppgaver

Femte ledd er endret slik at verken Kongen eller departementet lenger kan pålegge kirkelig fellesråd å utføre oppgaver. Tidligere bestemmelse har gitt hjemmel for delegasjon, men denne adgangen har ikke vært benyttet. Det innføres ikke en tilsvarende hjemmel for Kirkemøtet til å delegere myndighet og pålegge kirkelig fellesråd oppgaver, jf. merknaden til § 9.

Til § 21 Oppføring av ny kirke mv.

Bestemmelsene i § 21 er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Etter de tidligere kirkerettslige bestemmelsene har departementet ved brev 15. april 2000 gitt biskopene fullmakt til å godkjenne ombygging og utvidelse av kirke, og til å tillate bebyggelse nærmere enn 60 meter fra kirke i spredtbygd område. Før biskopen treffer vedtak i medhold av denne fullmakten skal saken forelegges Riksantikvaren til uttalelse dersom kirken er bygget før 1850 eller oppført på Riksantikvarens liste over særlig verneverdige kirker bygget etter 1850.

Riksantikvaren kan påklage biskopens vedtak til departementet.

Alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og det er forbud mot inngrep etter kulturminneloven §§ 3 og 15 fjerde ledd.

Anskaffelse og avhendelse av kirkens inventar og utstyr skal godkjennes av biskopen, jf. kirkeloven § 18 tredje ledd, jf. også Retningslinjer for bruk av liturgiske klær, fastsatt av Kirkemøtet 11. november 1988 (KM 20/88).

Departementet ønsker å videreføre den omtalte delegasjonen av sin myndighet til biskopene. Det er begrunnet i ønsket om kirkelig selvråderett på området, men også i behovet for en best mulig samordning mellom myndighetsutøvelse etter kulturminneloven, departementets myndighet etter kirkeloven § 21 og biskopenes myndighet etter kirkeloven § 18.

Når biskopene ikke lenger er statlige embets- eller tjenestemenn, kan departementet bare gi biskopene fullmakt til å treffe vedtak når det har særlig lovhjemmel for det. Slik hjemmel er gitt i paragrafens nye sjette ledd.

Til § 22 Prostiråd

Paragrafen inneholdt tidligere bestemmelser om prostiråd og prostimøte. Disse bestemmelsene oppheves.

De tidligere bestemmelsene innebar ingen plikt til å opprette slike organer i prostiet. Dersom man valgte å danne prostiråd og avholde prostimøte, kunne disse organene likevel ikke treffe vedtak som var bindende for det enkelte menighetsrådet eller andre organer. Det vil fortsatt uten hjemmel i lov kunne opprettes utvalg og holdes møter i prostiet dersom det er ønskelig. Kirkemøtet har i medhold av tidligere § 22 fastsatt regler for valg av prostiråd og formene for deres virksomhet (15. november 1996 (KM 18C/96)). Bestemmelsene vil i all hovedsak, om ønskelig, kunne videreføres på annet grunnlag.

Til § 23 Bispedømmeråd

Bispedømmerådene vil som regionale organer fortsatt utøve myndighet som er hjemlet i lov. Det gjelder i særlig grad godkjennings- og klagemyndighet etter gravferdsloven, jf. lov 7. juni 1996 nr. 32 om gravplasser kremasjon og gravferd § 4 første ledd, § 21 første ledd og § 24 første ledd. Også i medhold av kirkeloven vil bispedømmerådet fortsatt på en del punkter utøve blant annet godkjenningsmyndighet, jf. kirkeloven § 16 første og fjerde ledd, § 18 tredje ledd, § 19 første og annet ledd, § 20 annet ledd og § 38 annet ledd.

I praksis vil likevel bispedømmerådet nå hovedsakelig opptre på vegne av det rettssubjektet for Den norske kirke som er etablert ved endringene i § 2. Rådenes myndighet til dette vil bli fastsatt av Kirkemøtet, som er rettssubjektets øverste organ, jf. merknadene til §§ 2 og 24.

Lovbestemmelsen om bispedømmeråd i kirkeloven § 23 er på denne bakgrunnen kortet ned. Paragrafens tidligere fjerde ledd (om avholdelse av bispedømmemøter), femte ledd (om fordeling av statlige tilskudd) og sjette ledd (om tilsetting av prester og proster) er opphevet. Det vil etter dette være opp til Kirkemøtet å beslutte om bispedømmerådet fortsatt skal ivareta slike oppgaver, eller gis andre funksjoner.

Annet ledd er endret med sikte på å overlate til Kirkemøtet å fastsette nærmere bestemmelser om hvor mange varamedlemmer som skal velges for de ulike kategoriene medlemmer.

Fjerde ledd klargjør at Kirkerådet kan pålegge bispedømmerådene oppgaver og delegere myndighet til dem, uten å gå veien om Kirkemøtet. Slike bestemmelser vil måtte holdes innenfor rammer som Kirkemøtet trekker opp. At Kirkerådet bør ha adgang til å bemyndige bispedømmerådene direkte, er begrunnet i behovene for fleksibilitet og tilstrekkelig administrativt handlingsrom særlig innenfor personal- og økonomiforvaltningen. Kongen eller departementet vil ikke lenger kunne pålegge bispedømmerådene oppgaver eller delegere myndighet til dem uten særskilt hjemmel, jf. merknadene til §§ 9 og 14. I fjerde ledds siste punktum er det fastsatt at bispedømmerådene i tillegg til å ivareta lovpålagt myndighet og oppgaver på vegne av Den norske kirke, også kan utføre oppgaver for ett eller flere sokn. Bestemmelsen gir ingen myndighet til å gripe inn i soknets selvstendighet, men omfatter bare oppgaver som etter avtale blir overlatt det av det enkelte menighetsrådet eller kirkelige fellesrådet. En tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14 femte ledd om kirkelig fellesråds adgang til å utføre oppgaver for menighetsråd. Bestemmelsene sikter mot å gi fleksible rammer for den lokale og regionale organiseringen av kirkelige oppgaver.

Til § 24 Kirkemøtet

Den helt sentrale endringen i forvaltningsreformen er at Den norske kirke gis rettslig selvstendig handleevne, og at den tidligere statskirkelige virksomheten ved det omdannes og framstår som et selvstendig rettssubjekt med Kirkemøtet som øverste organ.

Fortsatt vil Kirkemøtet på en rekke områder kunne fastsette regler om den kirkelige virksomheten med hjemmel i lov, jf. kirkeloven § 2 sjette ledd, § 3 nummer 8 og 10, § 4 femte ledd, § 6 første ledd, § 8 tredje ledd, § 10 tredje ledd, § 11 første ledd, § 12 fjerde ledd, § 13 tredje ledd, § 20 tredje ledd, § 23 annet og fjerde ledd, § 26 tredje ledd, § 27 første ledd, § 29 første ledd, § 31 første, tredje og fjerde ledd og § 37 første og annet ledd.

Fortsatt skal Kirkemøtet etter annet ledd i § 24 ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter, vekke og nære det kristelige liv, fremme samarbeid i kirken, verne og fremme samisk kirkeliv og ivareta kirkens internasjonale og økumeniske oppgaver.

Det videreføres også at Kirkemøtet, på grunnlag av sin rolle som trossamfunnet Den norske kirkes øverste representative organ, skal fastsette alle gudstjenstlige bøker i kirken. Kirkemøtet har myndighet til å fastsette liturgier for gudstjenester og kirkelige handlinger, salmebok og liturgisk musikk, tekstbok for Den norske kirke og det regelverket som knytter seg til dette. Kompetansen omfatter ikke myndighet til å pålegge stat og kommune økonomiske eller administrative forpliktelser.

I det liturgiske regelverket er fra gammelt av også slike spørsmål som vilkår for dåp, godkjenning av faddere og spørsmål om utelukkelse fra nattverden inntatt, uten at relasjonen mellom kirkemedlemmet og trossamfunnet i slike saker har vært regulert som egentlige rettigheter og plikter i rettslig forstand. Heller ikke bestemmelsen i kirkeloven § 24 annet ledd sikter mot å gi hjemmel til å regulere kirkemedlemmenes rettigheter eller plikter i rettslig forstand.

Tredje ledd bokstav c annet punktum er opphevet. Den tidligere bestemmelsen fastsatte at Kirkemøtets vedtak om kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for stillingstyper som også omfattet statlige stillinger, trengte godkjenning av departementet. Bestemmelsen oppheves som gjenstandsløs fordi det ikke lenger skal finnes statlige stillinger innen kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk.

Fjerde ledd fastsetter at det er Kirkemøtet som treffer avgjørelser og opptrer på Den norske kirkes vegne når det ikke er fastsatt i lov eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til et annet organ. Kirkerådet ivaretar etter § 25 rollen som det utøvende organet for Kirkemøtet og dermed for det nye rettssubjektet. Også Bispemøtet, bispedømmerådene, biskopene, prostene og eventuell nemnd oppnevnt i medhold av § 27 kan på nærmere angitte områder bemyndiges til å treffe avgjørelser på vegne av rettssubjektet, jf. § 24 nytt åttende ledd.

Femte ledd sier at Kirkemøtet kan gi en arbeidsgiverorganisasjon fullmakt til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv arbeidsoppsigelse på Den norske kirkes vegne. Bestemmelsen gjelder bare det nye rettssubjektet, og det er i § 35 annet ledd en lignende bestemmelse vedrørende tariffavtaler og kollektiv arbeidsoppsigelse for så vidt gjelder soknets arbeidsgiveransvar. I merknaden til den paragrafen het det at den «gir nødvendig hjemmel for at det kan inngås gjennomgående tariffavtaler der en fellessammenslutning opptrer på vegne av de enkelte menighetsråd og kirkelige fellesråd» (Ot.prp. nr. 64 (1994–95) side 61).

Det overordnede arbeidsgiveransvaret for tilsatte i rettssubjektet Den norske kirke ligger til Kirkemøtet som følge av at det i alminnelighet er Kirkemøtet som treffer avgjørelser og opptrer på Den norske kirkes vegne. I hovedsak vil Den norske kirkes arbeidsgivermyndighet være av privatrettslig karakter. Særskilt lovhjemmel for å kunne avstå råderett til en arbeidsgiverorganisasjon framtrer derfor ikke som like nødvendig her som det var for soknet. Det er likevel ansett som hensiktsmessig med en slik bestemmelse for å skape tydelighet.

Bestemmelsen krever at Kirkemøtet treffer vedtak om eventuell innmelding av rettssubjektet Den norske kirke i en arbeidsgiverorganisasjon. At Kirkemøtet må treffe et formelt vedtak om innmelding, er ikke til hinder for at Kirkerådet kan forberede og følge opp Kirkemøtets vedtak. Lovbestemmelsen sperrer for eksempel ikke for at Kirkerådet gjennomfører forhandlinger med aktuelle arbeidsgiverorganisasjoner og faktisk inngår en avtale med en arbeidsgiverorganisasjon. En forutsetning for det siste vil imidlertid være at Kirkemøtet treffer vedtak om innmelding. Et eventuelt vedtak i Kirkemøtet om innmelding av rettssubjektet Den norske kirke i en arbeidsgiverorganisasjon vil gripe inn i og begrense Kirkerådets alminnelige, utøvende arbeidsgivermyndighet i rettssubjektet.

Åttende ledd gir en bestemmelse om at Kirkemøtet kan delegere sin myndighet til Bispemøtet, bispedømmerådene, biskopene og prostene og eventuell nemnd oppnevnt i medhold av § 27. Det tydeliggjør at også biskopene og prostene vil omfattes av bestemmelsen i kirkeloven § 38 første ledd, altså slik at forvaltningsloven og offentleglova ville gjelde for deres virksomhet.

Den nye delegasjonsbestemmelsen omfatter offentlig myndighet som utøves med hjemmel i lov. Bestemmelsen gjelder også fullmakter som kirkelige organer gis på andre rettslige grunnlag, for eksempel privat autonomi, til å treffe beslutninger og opptre på vegne av rettssubjektet Den norske kirke.

Til § 25 Kirkerådet

Første ledd er endret slik at det ikke lenger er lovregulert når Kirkerådet skal velges, hvor mange medlemmer organet skal bestå av eller for hvor lang periode Kirkerådets medlemmer skal være i funksjon. Etter den nye bestemmelsen vil det være opp til Kirkemøtet å beslutte om dette. Paragrafens første ledd begrenser seg til å fastsette at Kirkemøtet skal velge medlemmer med personlige varamedlemmer til et Kirkeråd, og at en biskop med varamedlem valgt av Bispemøtet skal inngå i Kirkerådet. Bakgrunnen for endringen er at Kirkerådets rolle og ansvar er endret, og at det som følge av dette kan være behov for mer åpne lovbestemmelser om Kirkerådets sammensetning og valg. Formålet med endringen er å fjerne lovhindringer for at Kirkemøtet for eksempel kan ansvarliggjøre Kirkerådet som en form for styre som kan skiftes ut i funksjonstiden.

Tredje ledd sikter mot å klargjøre Kirkerådets rolle som utøvende organ for Kirkemøtet, og dermed for rettssubjektet Den norske kirke. Bestemmelsen om at Kirkerådet leder kirkens arbeid på nasjonalt nivå erstatter den tidligere formuleringen i annet ledd om at Kirkerådet leder arbeidet mellom Kirkemøtets samlinger.

Fjerde ledd fastsetter en særlig bestemmelse om Kirkerådets ansvar for at økonomiforvaltningen er forsvarlig. Det er Kirkerådet som fastsetter regnskapet for Den norske kirke. For regnskapet gjelder regnskapsloven, om ikke departementet har fastsatt andre bestemmelser i forskrift. Bakgrunnen for bestemmelsen er at Kirkemøtet skal beslutte hvordan statens rammetilskudd på formål og oppgaver skal fordeles. Kirkemøtet er likevel ikke som organ egnet for økonomioppgaver ellers. Kirkerådet bestemmes derfor som det organet som har ansvar for økonomien i rettssubjektet Den norske kirke. Kirkerådet forpliktes gjennom denne lovbestemmelsen også til å følge opp tilskudd som er videreformidlet til andre instanser på vegne av Kirkemøtet. Det vil være Kirkemøtet som bestemmer hvilke formål og instanser som skal tilgodeses, og med hvilket beløp. Ansvaret for den videre budsjett- og økonomioppfølgingen ligger etter bestemmelsen til Kirkerådet. Det medfører at Kirkerådet kan stilles til ansvar for eventuelle feil, misligheter eller liknende. Og det innebærer at det er Kirkerådet som har ansvar for å rapportere om bruken av midlene både overfor Kirkemøtet og overfor staten som bevilgende myndighet.

Den tidligere bestemmelsen i tredje ledd om tilsetting av daglig leder og øvrig personale i Kirkerådets sekretariat oppheves. Også den tidligere bestemmelse om at Kirkerådet tilsetter biskoper etter forskrift om fremgangsmåten fastsatt av Kirkemøtet oppheves. Kirkemøtet vil etter dette kunne organisere utøvelse av arbeidsgiveransvaret overfor disse arbeidstakerne på et friere grunnlag, innenfor de begrensningene som følger av alminnelig arbeidsrett og avtalemessige forhold.

Til § 26 Bispemøtet

Bestemmelsen om Bispemøtet er endret slik at det er overlatt til Kirkemøtet å pålegge organet oppgaver og gi nærmere bestemmelser for møtene. Myndigheten lå tidligere til Kongen, og endringen er begrunnet i at biskopene ikke lenger utnevnes av Kongen som embetsmenn.

Til § 27 Nemnd

Den tidligere § 27 om Den norske kirkes lærenemnd oppheves. Når arbeidsgivermyndigheten nå er overført til det nye rettssubjektet for Den norske kirke, er det ikke lenger behov for lovregulering av en lærenemnd.

I stedet er det nå tatt inn en ny bestemmelse i § 27, som samtidig har fått ny overskrift, som fastsetter at Kirkemøtet kan oppnevne en særskilt nemnd. Kirkemøtet får myndighet til å fastsette hvilke saker nemnda skal avgjøre, og til å gi nærmere regler om nemndas arbeid. Medlemmer til nemnda skal oppnevnes av Kirkemøtet.

Bestemmelsens formål er å legge til rette for at Kirkemøtet kan etablere hensiktsmessige klageordninger for saker som normalt avgjøres av de regionale- og sentrale organene for Den norske kirke. Nemnda vil også kunne treffe førstehåndsvedtak i saker, for eksempel i disiplinærsaker vedrørende biskoper. Den viktigste begrensningen når det gjelder sakstyper er at nemnda ikke kan omgjøre vedtak truffet av soknets organer. Nemnda kan etter dette bare avgjøre klager på vedtak truffet av organer for rettssubjektet Den norske kirke, dvs. Kirkerådet og de organene som er opplistet i kirkeloven § 24 åttende ledd, med unntak for nemnda selv. Nemnda kan ikke avgjøre klage på vedtak fattet av Kirkemøtet. Både lovhjemlet myndighetsutøvelse og vedtak på mer privatrettslig grunnlag i disse organene kan Kirkemøtet beslutte at skal kunne overprøves i nemnda. Nemnda kan imidlertid bare tillegges å overprøve vedtak som er truffet av annet organ i medhold av lov når det er gitt særskilt hjemmel for klageadgang.

Dersom Kirkemøtet ønsker å fastsette særskilte klageregler for kirkelig behandling av saker som gjelder oppsigelse, suspensjon og avskjed for tilsatte i rettssubjektet Den norske kirke, må disse avstemmes mot arbeidsmiljølovens alminnelige prosessregler for slike saker, jf. arbeidsmiljølovens kapittel 15 og 17.

I tillegg til slike saker som faller inn under arbeidsmiljølovens bestemmelser, antar departementet at Kirkemøtet særlig vil kunne vurdere å legge klagemyndighet til den omtalte nemnda i saker der det er truffet vedtak etter kirkeloven §§ 29 og 31 om henholdsvis dispensasjon fra krav om medlemskap i Den norske kirke og tap av presterettigheter.

Til § 29 Krav om medlemskap. Politiattest

Første ledd annet punktum er endret slik at det vil være opp til Kirkemøtet å bestemme hvem som skal kunne dispensere fra paragrafens medlemskapskrav, og hvilke regler som skal gjelde for saksbehandling og eventuell klage, jf. ovenfor om § 27.

Til § 31 Prestenes, prostenes og biskopenes tjeneste

De bestemmelsene som tidligere var gitt i § 31 Krav til praktisk-teologisk utdanning, § 32 Tap av presterettigheter og § 34 Tjenesteordninger er nå samlet i en felles § 31 om prestenes, prostenes og biskopenes tjeneste.

I hovedsak innebærer paragrafen at tidligere bestemmelser og praksis videreføres.

Første ledd overlater til Kirkemøtet å fastsette kvalifikasjonskrav for tilsetting og ordinasjon av prester. Slike krav var tidligere gitt i lovs form.

Annet ledd gir en ny bestemmelse som skal sikre at prester, proster og biskoper fortsatt kan utøve sin tjeneste på et så uavhengig grunnlag som deres ordinasjonsforpliktelse forutsetter. Bestemmelsen innebærer en viss begrensning på alle som organiserer prestetjeneste med tilknytning til Den norske kirke, også Forsvaret og helseinstitusjoner. Bestemmelsen er gitt for å ivareta hensyn tilsvarende de som gjør seg gjeldende for enkelte andre profesjoner som for eksempel helsepersonell, forskere og dommere, jf. helsepersonelloven § 16, universitetsloven § 1-5 og domstolloven kapittel 1.

Tredje ledd gir lovhjemmel for å frata en person som er ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke de fullmaktene som ble gitt i ordinasjonen (presterettighetene). Følgen av et slikt vedtak er at vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjonene som kreves for å være tilsatt som prest i Den norske kirke, og heller ikke kan forrette gudstjenester eller kirkelige handlinger. Vilkår som må være oppfylt for å treffe slikt vedtak er angitt i bestemmelsen. Presten må gjøre seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig brudd på ordinasjonsforpliktelsene for at det skal være grunnlag for å frata vedkommende retten til å utføre prestetjeneste. Formuleringen sikter mot å klargjøre at vilkårene som settes for tap av presterettigheter etter denne paragrafen, samsvarer med de materielle vilkårene for avskjed etter arbeidsmiljøloven, jf. arbeidsmiljøloven § 15-14. Kirkemøtet gir nærmere regler om saksbehandling og klageadgang for slike saker, jf. merknaden til § 27.

Fjerde ledd gir Kirkemøtet den myndigheten som Kongen tidligere hadde til å fastsette tjenesteordning og gi nærmere regler om vilkår mv. for prester, proster og biskoper. Denne myndigheten går noe ut over det som følger av Kirkemøtets arbeidsgivermyndighet, blant annet ved at § 31 fjerde ledd et stykke på vei vil gjelde for alle ordinerte prester i Den norske kirke, uavhengig av ansettelsesforhold (for eksempel i private organisasjoner, helseforetak eller Forsvaret). En slik lovhjemmel gjør det mindre aktuelt å trekke klare grenser for hva som på den ene side faller inn under Kirkemøtets liturgimyndighet som øverste representative organ i Den norske kirke, og på den annen side hører under Kirkemøtets alminnelige overordnede arbeidsgivermyndighet for tilsatte i rettssubjektet Den norske kirke.

Til § 32

Paragrafen oppheves og de aktuelle bestemmelser videreføres i § 31 tredje ledd, se over om § 31.

Til § 34

Paragrafen oppheves og de aktuelle bestemmelser videreføres i § 31 fjerde ledd, se over om § 31.

Til § 37 Kirkebokføring

Første ledd viderefører bestemmelsen som gir hjemmel for føring av kirkebøker med registre over personer som blir døpt, konfirmert, vigslet til ekteskap og jordfestet, samt over personer som melder seg inn i eller ut av Den norske kirke. Registrene er etter personopplysningsloven § 33 unntatt fra konsesjonsplikt.

Annet ledd gir hjemmel for at den tidligere ordningen med papirbaserte kirkebøker kan erstattes av en ordning der informasjoner om utførte kirkelige handlinger registreres i medlemsregisteret for Den norske kirke. Som hovedregel legges til grunn at det da fortsatt skal registreres de opplysninger som kirkebøkene, slik de i dag er utformet, gir grunnlag for. Dette omfatter i tillegg til den personen som er gjenstand for den kirkelige handlingen, også foreldre og faddere ved dåp, foreldre ved konfirmasjon og forlovere ved ekteskapsinngåelse. Ved kgl.res. 8. juni 2012 ble tidligere bestemmelser om papirbasert kirkebokføring opphevet, noe som medførte at denne kunne erstattes av elektronisk registrering.

Myndighet til å treffe beslutning om hvilken måte elektronisk registrering skal skje på er nå lagt til Kirkemøtet. Kirkemøtet har også fått myndighet til å fastsette nærmere regler om den registerføringen som tidligere ble betegnet som kirkebokføring. Slike regler vil kunne omfatte oppgave- og ansvarfordeling mellom ulike kirkelige instanser, og også regler om hvilke opplysninger som skal registreres, dokumentasjonskrav etc.

Til § 38 Saksbehandlingsregler

Første ledd viderefører bestemmelsen om at forvaltningsloven og offentleglova gjelder for den virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer. I tillegg fastsettes det nå at også reglene om offentlige organer i arkivlova skal gjelde for disse, jf. lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv, Kapittel II.

Det nye rettssubjektet for Den norske kirke vil være en særlig, lovregulert størrelse, slik også det enkelte soknet er. Det vil ikke være naturlig generelt å karakterisere de organene som opptrer på vegne av det nye rettssubjektet, som forvaltningsorganer, se forvaltningsloven § 1. Det er dette som er bakgrunnen for at det her er særskilt fastsatt at forvaltningsloven og offentleglova skal gjelde for virksomheten i de lovbestemte kirkelige organene, og ikke bare i saker hvor de treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift, jf. forvaltningsloven § 1 tredje punktum.

Etter forvaltningsloven § 2 annet ledd regnes avgjørelser som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann som enkeltvedtak. Det samme gjelder vedtak om ileggelse av ordensstraff eller tilståelse av pensjon. Det kan være noe uklart om dette også vil gjelde for tilsatte som har soknet eller rettssubjektet Den norske kirke som arbeidsgiver. Departementet legger til grunn at kirken som arbeidsgiver i hovedsak bør føres inn under den alminnelige arbeidsrettslige lovgivning, og at tjenestemannsloven og andre særlige regler for offentlige tjenestemenn ikke bør gjelde her. Med sikte på en slik klargjøring er det tatt inn et nytt annet punktum i § 38 første ledd som sier at «for saker om ansettelse, oppsigelse eller andre personalsaker kommer likevel bare forvaltningslovens kapittel II og III til anvendelse», jf. tilsvarende bestemmelse i helseforetaksloven § 5 første ledd.

Departementet antar at ulovfestede, forvaltningsrettslige regler, for eksempel det generelle prinsippet om forsvarlig saksbehandling og myndighetsmisbrukslæren, vil gjelde. Det innebærer blant annet at det ikke skal tas utenforliggende hensyn, at avgjørelser ikke skal være vilkårlige eller sterkt urimelige og det skal ikke være usaklig forskjellsbehandling. Det vil også være naturlig at de lovfestede og ulovfestede forvaltningsrettslige reglene vil gjelde for kirkelige organer som ikke er lovfestet, som for eksempel Samisk kirkeråd, Mellomkirkelig råd, Kirkerådets arbeidsutvalg eller andre utvalg o.l. under Kirkerådet og bispedømmerådene.

Regler som fastsettes av kirkelige organer, for eksempel av Kirkemøtet, vil kunne karakteriseres på ulike måter. Dels vil de kunne være forskrifter i forvaltningslovens forstand, dvs. at de omhandler vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Dels vil regler som Kirkemøtet fastsetter, ha en annen karakter. Eksempel på dette siste vil være liturgiske bestemmelser og andre kirkelige anordninger som ikke krever hjemmel i lov og ikke i rettslig forstand etablerer rettigheter eller plikter.

Annet ledd videreføres med en språklig korrigering av kortnavnet på offentleglova.

Begrensningen av klageadgangen følger blant annet av at den kirkelige rådsstrukturen ikke er hierarkisk i den forstand at de kirkelige rådene står i et generelt over- eller underordningsforhold til hverandre. Klageadgangen må derfor fastsettes særskilt. Dette er for eksempel gjort i bestemmelsens annet ledds annet og tredje punktum for så vidt gjelder klage på vedtak etter offentlighetslova.

I paragrafens tidligere fjerde ledd var det gitt særlige saksbehandlingsregler for Kongens og departementets behandling av saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Bestemmelsen ble innført i 2012 i forbindelse med at kravet om kirkemedlemskap for statsråden med ansvar for kirkesaker ble opphevet. Bestemmelsen skulle sikre en læremessig vurdering i aktuelle saker. Når statens arbeidsgiveransvar for kirkelig tilsatte avvikles, vil det ikke lenger være samme behov for at Kongen eller departementet treffer avgjørelse i saker som bestemmelsen gjelder for. Bestemmelsen blir derfor opphevet. Statlige organer som behandler kirkesaker, vil ellers på alle områder være omfattet av forvaltningslovens alminnelige bestemmelser, blant annet om utrednings- og informasjonsplikt, og av det generelle kravet om forsvarlig saksbehandling.

Til § 39 Avgrensning av lovens virkeområde

Etter § 39 tidligere annet punktum kunne Kongen gi bestemmelser om gudstjeneste og kirkelige handlinger og øvrig geistlig tjeneste på Svalbard. På bakgrunn av at Grunnlovens tidligere § 16 er opphevet, og Kongens kirkelige anordningsmyndighet med det avviklet, oppheves bestemmelsen i kirkeloven § 39 annet punktum.

Til § 40 Overgangsregler ved omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt

Nåværende § 40 blir ny § 41. I den nye § 40 inntas bestemmelser som regulerer omdanningen av Den norske kirke til eget rettssubjekt.

Første ledd gjelder overføring av forpliktelser til det nye rettssubjektet for Den norske kirke. Omdanningen av den statskirkelige virksomheten til et eget rettssubjekt for kirken foreslås skje ved at virksomhetens rettigheter og forpliktelser overføres til det nye rettssubjektet.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum sikter mot å hindre kreditorer og andre rettighetshavere knyttet til den virksomheten som skal overføres til rettssubjektet, å motsette seg at Den norske kirke i forbindelse med omdanningen overtar statens forpliktelser. Forslaget har sammenheng med at det til den virksomheten som skal overføres, er knyttet løpende kontrakter av forskjellige typer. Dette kan dreie seg om kontrakter om leie av bygninger, innkjøp av varer og tjenester med videre. Ved omdanning til selvstendig rettssubjekt er det forutsatt at slike avtaler skal overføres til rettssubjektet.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med at statens forpliktelser etter vanlige formuerettslige regler ikke kan overføres til et selvstendig rettssubjekt med frigjørende virkning for staten, uten medkontrahentens samtykke. For å avklare forholdet omkring overføring av forpliktelser til rettssubjektet og avskjære eventuelle innsigelser fra medkontrahentene, forslås en lovbestemmelse som innebærer en automatisk kontraktsovergang uten at kreditorene og eventuelle andre rettighetshavere kan motsette seg dette.

Det går fram av forslaget at staten er fritatt for ansvar når forpliktelsen er overført til rettssubjektet for Den norske kirke.

Bestemmelsen forutsetter at kreditors rettslige eller faktiske dekningsmuligheter som følge av overføringen ikke blir forringet.

Annet ledd inneholder en særregel om overføring av offentlige rettigheter mv. fra staten til Den norske kirke uten nærmere tillatelse fra vedkommende offentlige myndighet. Forslaget vil lette omdanningen, da man med hjemmel i den foreslåtte lovbestemmelsen kan overføre offentlige rettigheter mv. til rettssubjektet for Den norske kirke uten en individuell saksbehandling. Det vil blant annet kunne gjelde akkreditering av utdanning ved Kirkelig utdanningssenter i nord.

Tilsvarende bestemmelse har vært vanlig ved tidligere omdanninger av statlige virksomheter til selskaper.

Tredje ledd gir kirkelig tilsatte som overdras fra staten til Den norske kirke rett til uttak av avtalefestet pensjon (AFP) gjennom Statens pensjonskasse (SPK) i samsvar med det som gjelder for statlige tilsatte. Retten forutsetter medlemskap i SPK og gjelder fram til 1. januar 2021. Den som er tilstått AFP før 1. januar 2021, beholder AFP også etter denne datoen etter ellers gjeldende regler.

Til § 41 Ikrafttredelse og opphevelse av andre lover m.v.

I paragrafen videreføres bestemmelsene som tidligere var gitt i § 40.