6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

6.1 Merknader til endringene i finansavtaleloven

Til § 1-2

I første ledd er passusen «på formuerettens område» foreslått strøket. Forslaget innebærer at reglene i finansavtaleloven kapittel 2 vil gjelde for betalingsoppgjør og pengekrav generelt, herunder for betalingsoppgjør der det offentlige er betalingsmottaker. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 4.

Til § 2-1

Det foreslås en tilføyelse i paragrafoverskriften om at bestemmelsen omhandler forbrukeres rett til å betale med kontanter. Forslaget er pedagogisk begrunnet. I paragrafen ellers foreslås det å bruke «tvungne betalingsmidler» i stedet for kontanter. For de aller fleste er nok «kontanter» et mer forståelig begrep, men det er ikke like presist, jf. omtalen nedenfor av tredje ledd. Selv om lovteksten bruker «tvungne betalingsmidler», kan det være en fordel for forbrukere og andre som bestemmelsen retter seg mot, at ordet «kontanter» i det minste fremgår av paragrafoverskriften.

Forslaget om å bruke «tvungne betalingsmidler» i stedet for «kontanter» i selve lovbestemmelsen er fulgt opp i første ledd. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Departementet legger til grunn at det også etter gjeldende første ledd siktes til tvungne betalingsmidler, se bl.a. NOU 1994: 19 side 147–148.

Det følger av nåværende annet ledd at betalingsmottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Det er antatt at også denne bestemmelsen kan innebære en plikt for selgeren til å legge til rette for kontant betaling fra forbrukere, se Lovavdelingens tolkningsuttalelse 8. april 2013, som er gjengitt i punkt 3.1. Departementet foreslår at det i et nytt annet punktum presiseres at bestemmelsen om betalingsmottakerens anvisningsrett ikke gjelder for en næringsdrivende selgers plikt til å tilby forbrukere å betale med kontanter ved salg av varer eller tjenester. Denne plikten vil utelukkende være regulert av tredje ledd og skal ikke suppleres med reglene i annet ledd første punktum. Sentralbanklovens regler om tvungne betalingsmidler vil imidlertid gjelde også utenfor virkeområdet for § 2-1 tredje ledd.

Tredje ledd første punktum viderefører en rett for forbrukere til å betale med kontanter, men det foreslås en endret utforming sammenlignet med den gjeldende bestemmelsen. Formålet er å tydeliggjøre og styrke retten til kontant betaling.

I høringsnotatet var det foreslått å bruke «kontanter» i stedet for «tvungne betalingsmidler», som brukes i gjeldende lov. Departementet foreslår etter innspill fra Norges Bank i høringen at man i lovteksten fortsatt bruker «tvungne betalingsmidler». Begrepet «tvungent betalingsmiddel» er gitt en presis definisjon i sentralbankloven § 3-5, der det fremgår at dette er Norges Banks sedler og mynter. Ordet «kontanter» er ikke like presist, for eksempel ved at dette også kan tolkes slik at det omfatter utenlandsk valuta. Ordet «kontanter» er dessuten brukt andre steder i finansavtaleloven der det er nærliggende å forstå det slik at også utenlandske sedler og mynter omfattes, se for eksempel § 1-5 første ledd bokstav a og § 4-12 tredje ledd.

En endring sammenlignet med gjeldende lov er at bestemmelsen er utformet som en plikt for den næringsdrivende til å tilby kontant betaling, mens den nåværende bestemmelsen er utformet som en rett for forbrukeren til å betale med kontanter. Formålet med denne endringen er å tydeliggjøre at det ikke er adgang til å avtale seg bort fra reglene om rett til kontant betaling.

Plikten til å tilby kontant betaling gjelder etter bestemmelsen bare for «næringsdrivende», og den gjelder bare overfor «forbrukere». «Forbruker» er definert i finansavtaleloven § 1-4 første ledd. Finansavtaleloven har ikke noen definisjon av «næringsdrivende», siden det er «tjenesteyteren», jf. definisjonen i § 1-4 tredje ledd, som i hovedsak er avtalemotpart i den typen avtaler som finansavtaleloven regulerer. «Forbruker» og «næringsdrivende» er imidlertid et begrepspar som er vanlig i norsk forbrukerlovgivning og begrepene skal forstås på samme måte som i forbrukerlovgivningen ellers. Siden bestemmelsen er begrenset til å gjelde salgslokaler der det på fast basis tilbys varer eller tjenester, vil det imidlertid være færre næringsdrivende som omfattes av bestemmelsen enn for eksempel etter forbrukerkjøpsloven, og det vil antakelig også oppstå færre tvilsspørsmål om hvem som omfattes av bestemmelsen.

Hva som skal til for at man har å gjøre med et «salgslokale», er omtalt i punkt 3.5.2. Som det fremgår der, siktes det til en bygning eller ett eller flere rom der en næringsdrivende tilbyr salg av varer eller tjenester. Det er en forutsetning at kundene kan gå inn i lokalet. Salgsboder utendørs (herunder såkalte «food trucks») og kiosker der kunden står ute når han eller hun ekspederes, faller dermed utenfor.

Hva slags utsalgssteder som omfattes, vil ellers bero på hva som følger av en naturlig forståelse av ordet «salgslokale». Selv om man kan kjøpe billetter om bord på toget, er det ikke naturlig å se på togkupeen som et salgslokale for togbilletter. Derimot vil det være naturlig å se det slik at salg av billetter i billettluken på for eksempel en kino foregår i et salgslokale.

For at bestemmelsen skal få anvendelse, er det videre et vilkår at det selges varer eller tjenester fra salgslokalet «på fast basis». Som det også fremgår av punkt 3.5.2, innebærer dette at et utsalgsted som er tilgjengelig bare i en kort periode, faller utenfor bestemmelsen. Departementet legger til grunn at dersom perioden er lenger enn en måneds tid, foregår det salg «på fast basis». Videre vil et utsalgssted som for eksempel er åpent bare i helgene, men da nokså regelmessig, drive salg «på fast basis». Formålet med vilkåret er å holde utenfor utsalgssteder som er av mer midlertidig art slik at kontanthåndtering kan være spesielt krevende.

At salget skal foregå på fast basis, er ikke til hinder for at bestemmelsen vil kunne få anvendelse på salgslokaler som er mobile. Salg i et sirkustelt som flyttes fra sted til sted, vil for eksempel kunne være omfattet.

Det må etter forslaget være en sammenheng mellom varen eller tjenesten som selges eller tilbys i lokalet, og hva betaling gjelder, jf. passusen «hvis det kan betales for varene eller tjenestene».

Retten til kontant betaling gjelder hvis det kan betales for den aktuelle varen eller tjenesten med andre betalingsløsninger i salgslokalet. Kan man i salgslokalet betale med kort eller via en applikasjon, enten i kontakt med en fysisk person eller i en betalingsautomat, vil kunden ha rett til å betale også med kontanter. Dette gjelder også dersom det tas imot betaling for varen eller tjenesten i umiddelbar tilknytning til salgslokalet. Dette alternativet tar først og fremst sikte på å hindre omgåelser, se punkt 3.5.2.

Bestemmelsen omfatter også tilfeller der varen eller tjenesten betales bare delvis i salgslokalet, for eksempel når noe av kjøpesummen betales i forbindelse med bestilling av en vare i selgerens salgslokale, mens resten skal betales ved levering. Hvis betalingen i forbindelse med bestillingen i et slikt tilfelle kan foretas med andre betalingsløsninger, har kunden også rett til å betale med kontanter.

I annet punktum er det inntatt en ny bestemmelse om selgerens plikt til å veksle. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.5.5. Selgeren har etter bestemmelsen bare vekslingsplikt hvis vedkommende har tilgjengelig veksel. Plikten til å veksle gjelder bare i forbindelse med kjøperens betaling, det vil si der kjøperen betaler med et høyere beløp enn det prisen for varen(e) eller tjenesten(e) går ut på. Selgeren har likevel ikke plikt til å veksle «hvis det er et klart misforhold mellom seddelen som tilbys som betaling, og beløpet som skal betales». Hva som utgjør et klart misforhold, må vurderes konkret. Selgeren må for eksempel åpenbart kunne nekte å veksle dersom forbrukeren ønsker å betale et beløp på 25 kroner med en 500-kroneseddel, mens det normalt vil måtte veksles ved betaling med en 100-kroneseddel, forutsatt at selgeren har veksel tilgjengelig. Videre må selgeren kunne ta hensyn til hvor mye veksel som er tilgjengelig, slik at ikke alle vekslepengene brukes opp på én kunde som betaler med et langt høyere beløp enn det beløpet betalingen skal dekke.

I tredje punktum er det gjort unntak for «salg av varer fra automater». I dette ligger at varen leveres fra automaten og betales i automaten. Et typisk eksempel vil være brusautomater. En automat som kun er for betaling av en vare eller tjeneste som hentes av kunden eller leveres eller ytes utenfor automaten, omfattes ikke av unntaket, se foran.

Tredje punktum gjør unntak også for salg i ubetjente salgslokaler. Er salgslokalet fullt ut «ubetjent», vil det kunne tas imot betaling der uten at det utløser en rett til å betale med kontanter etter regelen i første punktum. Som det fremgår av punkt 3.5.3, siktes det til salgssteder som har som konsept at kunden skal gjennomføre alle deler av handelen selv. Ved varesalg vil det innebære at kunden henter varene selv og betaler for dem og tar dem med seg uten at selgeren eller representanter for selgeren er fysisk til stede og blir involvert eller kan involveres i disse operasjonene. Ved salg av tjenester vil det innebære at selgeren er involvert verken i avtaleinngåelsen, betalingen eller utførelsen av tjenesten og heller ikke er tilgjengelig for å kunne involveres på denne måten.

Videre er det i tredje punktum gjort unntak for salg i lokaler som bare en begrenset krets av personer har adgang til. Unntaket er nærmere omtalt i punkt 3.5.3.

Fjerde punktum fastsetter en beløpsmessig begrensning på 20 000 kroner for retten til å kunne betale med kontanter, se nærmere punkt 3.5.3. Bestemmelsen innebærer at dersom beløpet som skal betales, overstiger beløpsbegrensningen, har man ikke for noen del av beløpet rett til å betale med kontanter.

Til § 7-2

Det foreslås et nytt annet ledd som gir hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av § 2-1 tredje ledd. I et nytt tredje ledd foreslås en forskriftshjemmel. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.5.8.

6.2 Merknader til endringen i yrkestransportlova

Til § 35

Nåværende § 35 i yrkestransportlova gir generelt hjemmel til å gi utfyllende forskrifter til loven. Bestemmelsen omfatter også regler om billettsystemer og betalingsløsninger ved kjøp av billett til persontransport etter loven. Departementet utelukker ikke at det i en forskrift om dette kan være aktuelt å gi regler som reiser spørsmål om forholdet til reglene i finansavtaleloven § 2-1, eventuelt regler som fraviker disse reglene. Myndighet til å gi regler i forskrift som fraviker bestemmelser i lov, forutsetter at det foreligger klar hjemmel. I et nytt annet ledd foreslås det derfor å presisere at det i forskriften kan gjøres unntak fra reglene i finansavtaleloven § 2-1. Bakgrunnen for forslaget fremgår av punkt 3.5.6.

6.3 Merknader til endringen i jernbaneloven

Til § 7 b

Det foreslås at forskriftshjemmelen i § 7 b annet ledd utvides til også å omfatte betaling for billetter. Det vil dermed kunne gis regler om hvilke betalingsløsninger som skal være tilgjengelige for kundene, herunder retten til å betale med kontanter. Det er mulig dette allerede følger av at det kan gis regler om «salg av billetter». Departementet antar at det uansett kan være hensiktsmessig med en tydeliggjøring. Forslaget må også ses på bakgrunn av den foreslåtte bestemmelsen i et nytt annet punktum om at det i forskriften kan gjøres unntak fra reglene i finansavtaleloven § 2-1. Se i den forbindelse merknaden til yrkestransportlova § 35.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3.5.6.