2 Bakgrunn og formål

Håndhevingsdirektivet er direkte knyttet til utsendingsdirektivet (96/71/EF). Utsendingsdirektivet har regler om hvilke lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakere har rett til i den tiden de er utsendt til en annen EØS-stat i forbindelse med arbeidsgivers midlertidige tjenesteyting. Utsendingsdirektivet bestemmer at EØS-statene skal gjøre gjeldende og håndheve sine nasjonale regler om nærmere angitte lønns- og arbeidsvilkår overfor utsendte arbeidstakere. Direktivet angir imidlertid ikke hvilket beskyttelsesnivå som skal gjelde. Dette er det opp til medlemsstatene selv å bestemme.

Håndhevingsdirektivet gjelder informasjon om, tilsyn med og håndheving av disse reglene. Bakgrunnen for å vedta et eget direktiv om håndhevingen av utsendingsdirektivet, var først og fremst at det i mange EØS-stater er avdekket manglende håndheving og etterlevelse av reglene som følger av utsendingsdirektivet. Praksis fra EU-domstolen knyttet til utsendingsdirektivet noen år tilbake skapte sterk debatt, blant annet om hvorvidt direktivet begrenser statenes handlingsrom til å fastsette nasjonale regler om lønns- og arbeidsvilkår og til å motvirke sosial dumping. For å møte noen av disse utfordringene la Kommisjonen i 2012 frem et forslag om et eget håndhevingsdirektiv tilknyttet utsendingsdirektivet, som altså ble vedtatt i EU 15. mai 2014.

Det overordnede formålet med håndhevingsdirektivet er å styrke håndhevingen og etterlevelsen av reglene om lønns- og arbeidsvilkår som følger av utsendingsdirektivet. Håndhevingsdirektivets intensjon er å balansere statenes behov for å ha effektive kontrolltiltak og mekanismer som hindrer at utsendte arbeidstakere utsettes for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, mot utsendingsvirksomhetens behov for forutsigbarhet og klarhet med hensyn til hvilke regler som gjelder når de yter tjenester på tvers av landegrensene. For å oppnå dette, fokuserer håndhevingsdirektivet blant annet på bedre informasjon om gjeldende regelverk og styrket myndighetssamarbeid over landegrensene.