3 Nærmere om de viktigste bestemmelsene i direktivet

Håndhevingsdirektivet etablerer et felles rammeverk av tiltak og kontrollmekanismer for å sikre mer ensartet gjennomføring, anvendelse og håndheving av utsendingsdirektivet, jf. artikkel 1. Videre i kapittel I presiseres det at direktivet ikke griper inn i utøvelsen av grunnleggende rettigheter som er anerkjent i EØS-statene, herunder retten til forhandlinger, til å inngå og håndheve tariffavtaler, og til å ta i bruk kampmidler i henhold til nasjonal rett. Det er også gitt en bestemmelse som skal gi tilsynsmyndighetene veiledning i vurderingen av hva som er en reell utsending av arbeidstaker. Bestemmelsen angir en rekke momenter som skal inngå i en helhetsvurdering.

Kapittel II inneholder bestemmelser om tiltak EØS-statene skal gjennomføre for å forbedre tilgangen til informasjon om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for utsendte arbeidstakere. EØS-statene skal også opplyse om hvilke nasjonale organer og myndigheter utsendte arbeidstakere og virksomheter kan henvende seg til for å få generelle opplysninger om nasjonal lovgivning og praksis vedrørende rettigheter og plikter.

Kapittel III inneholder regler om administrativt samarbeid. EØS-statenes myndigheter skal samarbeide om tilsyn og håndheving, og direktivet understreker at kontroll med etterlevelse av regelverket er et felles ansvar mellom EØS-statene. Bestemmelsene sikter derfor på å ivareta både vertsstatens og etableringsstatens interesser i forbindelse med tilsyn, kontroll og håndheving av regelverket. Samarbeidet mellom EØS-statene, herunder anmodninger om bistand og svar på anmodninger, skal foregå gjennom Informasjonssystemet for det indre marked (IMI). Et sentralt element i myndighetssamarbeidet er at EØS-statene har plikt til å besvare hverandres anmodninger om informasjon, både om regelverket og om virksomhetene som sender ut arbeidstakere til andre EØS-stater. Samarbeidet omfatter også bistand med å gjennomføre undersøkelser, tilsyn og kontroll med utsendte arbeidstakere.

I kapittel IV gis det regler om hvilke administrative krav og kontrollmekanismer EØS-statene kan iverksette nasjonalt for å føre kontroll med og håndheve nasjonale regler om lønns- og arbeidsvilkår etter utsendingsdirektivet. Videre pålegges EØS-statene å ha hensiktsmessige og effektive kontroll- og overvåkningsmekanismer og sikre at tilsynsmyndighetene faktisk gjennomfører tilsyn med at utsendingsdirektivet etterleves.

Kapittel V inneholder bestemmelser som har som formål å sikre utsendte arbeidstakere mulighet til å gjøre gjeldende sine rettigheter, herunder gjennom klage og søksmål. Denne retten skal foreligge også i det landet en utsendt arbeidstaker er eller har vært utsendt til. Utsendte arbeidstakere som går til søksmål eller innleder administrativ prosedyre mot arbeidsgiver, skal være beskyttet mot «ugunstig behandling» (gjengjeldelse) fra arbeidsgiveren. Det er også gitt en bestemmelse om kontraktkjedeansvar for hovedleverandører, for lønnskrav fra utsendte arbeidstakere ansatt hos underleverandøren. For det første kan EØS-statene innføre ordninger som har til hensikt å sikre at utsendte arbeidstakere kan holde den oppdragsgiveren som arbeidsgiveren er direkte underleverandør til, ansvarlig for utestående lønn og andre ytelser som vedkommende har krav på etter utsendingsdirektivet. For det andre er EØS-statene pålagt å ha en slik ordning, eller tilsvarende, i byggebransjen.

Håndhevingsdirektivet kapittel VI har forholdsvis detaljerte regler om at EØS-statene skal bistå hverandre med å underrette om og kreve inn administrative økonomiske sanksjoner og bøter som følge av brudd på nasjonale regler som gjennomfører utsendingsdirektivet og håndhevingsdirektivet. Hensikten med det grenseoverskridende samarbeidet er å bidra til mer effektiv sanksjonering ved brudd på slike regler.