8 Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1 Lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter

Bedriftene i Fastlands-Norge har lån på i underkant av 1 800 mrd. kroner til finansforetak og i obligasjonsmarkedet (K2), hvorav godt under halvparten av gjelden antas å være i bedrifter som har under 250 ansatte.

Departementet legger vekt på at garantiordningen skal være tilstrekkelig romslig til at bedriftenes akutte likviditetsbehov gjennom de neste månedene kan bli dekket. En garantiramme på 50 mrd. kroner vurderes å gi tilstrekkelig fleksibilitet i første omgang. Skulle virkningene av virusutbruddet og smitteverktiltakene vise seg å bli langvarige og rammen vise seg å være for liten, vil den bli foreslått utvidet.

De samfunnsøkonomiske gevinstene ved å etablere garantilåneordningen vurderes å være store. Ordningen vil bidra til at mange bedrifter vil kunne klare seg igjennom perioden med inntektsbortfall, og unngå konkurs. Det gjør næringslivet bedre rustet når den særskilte situasjonen er over, slik at arbeidsplasser kan bli bevart.

De direkte økonomiske kostnadene ved garantiordningen er først og fremst knyttet til tapsavsetningen, som må føres som en ordinær utgift i statsbudsjettet.

Staten vil garantere for 90 pst. av hvert lån pro rata. Det vil si at staten og finansforetaket dekker henholdsvis 90 pst. og 10 pst. av tap fra første krone på hvert garanterte lån. Virusutbruddet og smitteverntiltakene rammer mange bedrifter hardt. Enkelte bedrifter vil trolig ikke overleve selv med de støttetiltakene som er fremmet, og med likviditetslån under denne garantiordningen. Med et anslått gjennomsnittstap på 20 pst. av samlede utlån, vil ordningen innebære en kostnad for staten på anslagvis 10 mrd. kroner. I den tilsvarende danske ordningen som nylig er annonsert, er det også lagt til grunn en tapsavsetning på 20 pst.

De administrative konsekvensene og kostnadene vurderes å være beskjedne, siden ordningen bygger på at de garanterte lånene innvilges og fordeles direkte fra finansforetakene i det ordinære banksystemet. Departementet antar at Norges Bank under de rådende omstendighetene vil kunne håndtere ordningen på kort sikt, frem til endelig organisering er etablert. Departementet vil komme tilbake til eventuelle budsjettmessige konsekvenser.

8.2 Lov om Statens obligasjonsfond

Departementet legger vekt på at rammen for obligasjonsfondet fastsettes slik at det blir et virkningsfullt tiltak overfor kredittobligasjonsmarkedet, men samtidig ikke så stort at en fullstendig overtar dette markedet.

Etter en samlet vurdering vil departementet foreslå at fondet etableres med en ramme på inntil 50 mrd. kroner som foreslås bevilget under kap. 1600 Finansdepartementet, ny post 95 Kapitalinnskudd, Statens obligasjonsfond. Investeringsaktivitetene vil avhenge av markedsforholdene, men departementet ser for seg en gradvis opptrapping i løpet av det kommende året. Avhengig av utviklingen i obligasjonsmarkedets evne til effektivt å formidle kreditt, vil det deretter finne sted en stabilisering og gradvis nedbygging av forvaltningen i takt med obligasjonsforfall.

Styringen av obligasjonsfondet vil ha likhetstrekk med det som gjelder for Statens pensjonsfond Norge. Departementet vil fastsette et separat investeringsmandat med bestemmelser om forvaltningen av fondet, og styringssystemet vil dermed bestå av lov og mandat. Godtgjøringen til Folketrygdfondet dekkes ved å trekke på obligasjonsfondets brutto avkastning, i tråd med det som gjelder for Statens pensjonsfond Norge. Overføringen av midler til obligasjonsfondet vil i første omgang skje ved å etablere en statlig kontolånsordning i Norges Bank som utgjør fondets kapital. Beholdningen av kontolån vil deretter gradvis bli bygget ned i takt med at midler investeres i obligasjonsmarkedet. Avkastningen på investeringene vil løpende bli tillagt fondskapitalen, og tilbakeført til staten når forvaltningsoppdraget avvikles.

Folketrygdfondets kostnader i forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge i 2019 svarte til knapt 7 basispunkter (dvs. 0,07 pst.) av forvaltningskapitalen. Kostnadene knyttet til forvaltningen av Statens obligasjonsfond vil anslagsvis utgjøre 2–5 basispunkter. Med en forvaltningskapital på 50 mrd. kroner, vil dette tilsvare forvaltningskostnader i størrelsesorden 10–25 mill. kroner.

Når forvaltningsoppdraget avvikles, vil de investerte midlene med tillegg av avkastning tilbakeføres til statskassen. Det vil oppstå transaksjonskostnader forbundet med å plassere midlene i markedet og ved senere avvikling av forvaltningen, men disse vil utgjøre en relativt liten andel av fondets verdi.

Folketrygdfondet plasserer i dag midler gjennom Statens pensjonsfond Norge i det samme markedet som Statens obligasjonsfond vil investere i. Rammeverket for forvaltningen av de to fondene vil ha store likhetstrekk. Det vil imidlertid påløpe noen kostnader for å tilpasse organisasjonen og styringssystemene i Folketrygdfondet til de to forskjellige forvaltningsmandatene.

8.3 Utsatt betaling av merverdiavgift, forskuddsskatt og arbeidsgiveravgift

Forslagene ment å utfylle strakstiltakene vil medføre et rentetap for staten og økt risiko for mislighold av skatteforpliktelser. Samlet anslås utsettelsene å redusere statens inntekter i 2020 med 980 mill. kroner, jf. tabell 8.1 nedenfor.

Departementet har lagt vekt på at betalingsutsettelsene gjennomføres slik at de vil kreve minst mulig tilpasninger i Skatteetatens systemer. Det må likevel antas at utsettelsene vil påføre Skatteetaten betydelige administrative byrder. Også skattytere vil påføres administrative kostnader for å tilpasse seg endrede, midlertidige bestemmelser for skatteinnbetalinger.

Forslagene om utsettelser av skatteinnbetalinger vil på kort sikt gi betydelige forbedringer i likviditeten til norske selskap. Skatteutsettelsene vil ha samme virkning som kortsiktige, rentefrie lån til selskapene. Det forventes at nær alle som driver virksomhet vil omfattes av én eller flere av innbetalingsutsettelsene.

Skattekredittene som gis til næringslivet med disse betalingsutsettelsene vil komme i tillegg til kreditten som tilføres gjennom den statlige garantiordningen for lån til små og mellomstore bedrifter og gjenopprettelsen av Statens obligasjonsfond, som foreslås i denne proposisjonens kapittel 4 og 5. Skattekredittene vil være mer kortsiktige enn mange av lånene som vil bli gitt under de to nye låneprogrammene. Skattekredittene som med forslagene gis i løpet av de nærmeste månedene, vil gi mange selskap noe mer tid på å etablere annen finansiering på mellomlang og lang sikt, for eksempel inngå lån som er omfattet av de to nye låneordningene.

For staten vil utsettelse medføre et rentetap, som budsjetteknisk bokføres på budsjettpostene til skatteartene som omfattes av betalingsutsettelsene. Rentetapet beregnes med en rente på 1 pst.

Utsettelse av skatteinnbetalinger antas å øke mislighold av skattekrav og dermed redusere bokførte skatteinntekter i 2020. På den andre siden vil likviditetstilførselen til selskapene kunne øke overlevelsen og dermed bidra til å sikre skattegrunnlagene og skatteinntekter i fremtiden. Departementet antar at den kortsiktige nettovirkningen av utsettelsene vil være at skatteinntektene går noe ned.

På usikkert grunnlag antas det at utsettelse av skatteinnbetalinger medfører tap av skatteinntekter tilsvarende 2,5 pst. av de aktuelle skatteforpliktelsene, regnet på årsbasis. Det innebærer i praksis en «avskrivning» av skatteinntektene på om lag 0,2 pst. per måned med utsettelse, som bokføres på skatteartenes respektive budsjettposter.

Anslåtte virkninger fremgår av Tabell 8.1.