9 Merknader til de enkelte bestemmelser

9.1 Merknader til lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter

Til § 1 Formål

Bestemmelsen angir formålet med garantiordningen, som er å gi små og mellomstore bedrifter tilgang til likviditet gjennom statsgaranterte lån.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsens første ledd fastsetter virkeområdet for garantiordningen. Det følger av første ledd at ordningen bare gjelder nye lån innvilget etter lovens ikrafttredelse. Det følger videre at lånene må være innvilget av finansforetak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i Norge. Dersom det er behov for å forlenge ordningen bør departementet i forskrift kunne gjøre dette, jf. annet ledd. Etter EU-kommisjonens midlertidige rammeverk kan ordningen forlenges til 31. desember 2020.

Til § 3 Bedrifter som kan motta garanterte lån

Bestemmelsens første ledd fastsetter hvilke bedrifter som kan få lån som er garantert under ordningen. Det følger av bestemmelsen at ordningen gjelder lån til små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som på grunn av utbruddet av Covid-19 står overfor en akutt likviditetsmangel. Vilkåret er innrettet i tråd med de krav som EU-kommisjonens midlertidige rammeverk oppstiller for slike støtteordninger. SMB-er er definert i kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF av 6. mai 2003, og det legges opp til å innta denne definisjonen i forskrift, jf. tredje ledd. Hovedkriteriene i rekommandasjonen er at foretaket må oppfylle følgende vilkår:

1. sysselsetter færre enn 250 personer, og

2. har en årsomsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, eller

3. har en samlet årsbalanse som ikke overstiger 43 millioner euro.

Vilkåret i annet ledd om at bedriftene må forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold, er ikke et vilkår etter statsstøttereglene, men et nasjonalt vilkår. Vilkåret er omtalt i avsnitt 4.5.2. Etter annet ledd annet punktum gjelder ordningen ikke bedrifter som var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019, jf. EU-kommisjonens midlertidige rammeverk punkt 25 bokstav h. Dette begrepet er definert i statsstøttereglene, og det legges opp til å innta definisjonen av hva som utgjør økonomiske vanskeligheter i forskrift, jf. tredje ledd. Det vises til omtale i avsnitt 4.2.3.

Departementet kan i forskrift også gi nærmere regler om metoder for vurdering av hvorvidt en bedrift faller inn under de ulike definisjonene. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 4.5.

Til § 4 Garanti

Det følger av første ledd at tap ved de garanterte lånene skal fordeles pro rata (forholdsmessig) slik at staten tar 90 prosent av tapet, mens finansforetaket som långiver må bære 10 prosent av tapet. Fordelingen av tapet mellom finansforetaket og staten er i samsvar med EU-kommisjonens rammeverk, punkt 25 bokstav f nr. i. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 4.2.3. Etter hvert som lånet nedbetales, reduseres det garanterte beløpet forholdsmessig. For at hvert enkelt finansforetak skal kunne yte lån direkte uten forutgående saksbehandling, er det nødvendig å oppstille klare rammer for finansforetakene. Statens samlede garantiansvar overfor det enkelte finansforetak er etter første ledd tredje punktum begrenset til finansforetakets andel av garantiordningens samlede ramme.

Den samlede garantirammen vedtar Stortinget i bevilgningsvedtak. Det legges i utgangspunktet opp til en samlet ramme på 50 mrd. kroner. Stortinget kan utvide rammen gjennom nye bevilgningsvedtak. Av hensyn til transparens og effektiv anvendelse av reglene legger departementet opp til å fastsette den samlede garantirammen, så vel som det enkelte finansforetaks andel av denne rammen, i forskrift, jf. annet og tredje ledd.

Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 4.3.

Til § 5 Lån som kvalifiserer til garanti

Bestemmelsen fastsetter hvilke lån som kvalifiserer til garanti. Første ledd bokstav a og annet ledd første punktum bygger på EU-kommisjonens midlertidige rammeverk for støtte, punkt 25 bokstav d, jf. omtale i avsnitt 4.2.3.

Første ledd bokstav b, c og d er nasjonale kriterier som skal bidra til at formålet med ordningen oppnås, jf. omtale i avsnitt 4.6. Kravet til løpetid i første ledd bokstav d er for øvrig i tråd med EU-kommisjonens midlertidige rammeverk for støtte, punkt 25 bokstav f.

De nærmere detaljene i disse vilkårene fastsettes i forskrift, jf. femte ledd. Bestemmelsens tredje ledd bygger på EU-kommisjonens midlertidige rammeverk, avsnitt 31. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 4.6.

Til § 6 Vederlag og vilkår for garantien mv.

Bestemmelsen gir hjemmel for å angi nærmere vilkår for garantien i forskrift, herunder bestemmelser om blant annet vederlag. Regler om vederlag for garantien må utformes i samsvar med statsstøttereglene, og bestemmelsene må for øvrig dekke det som normalt ville fremgått av avtalevilkår knyttet til et garantitilsagn.

Det vises til omtale i avsnitt 4.3.4.

Til § 7 Administrasjon og rapportering

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette nærmere regler om administrasjon, innmelding av innvilgede lån, løpende rapportering og dokumentasjon i forskrift. Med hjemmel i bestemmelsen kan det for eksempel stilles krav om at finansforetaket må dokumentere kredittvurderingsprosessen og at vilkårene i loven er oppfylt på tidspunktet for innvilgelse av lånet. Krav til rapportering som følger av statsstøttereglene kan også fastsettes etter bestemmelsen.

Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 4.7.

Til § 8 Utbetaling av garanti

Bestemmelsen fastsetter at garantien utbetales etter søknad fra finansforetaket, jf. første ledd. Det er først ved en slik søknad at myndighetene vil vurdere om vilkårene for garantien er oppfylt. Avslag på søknad om utbetaling kan påklages, med mindre det er departementet selv som treffer vedtak.

Det legges opp til å fastsette nærmere regler om saksbehandling og utbetaling i forskrift, jf. tredje ledd.

Det vises til omtale i avsnitt 4.7.2.

Til § 9 Avvikling av ordningen

Det følger av bestemmelsen at ordningen skal avvikles så snart som mulig. Omstendighetene rundt en slik avvikling, må departementet komme tilbake til Stortinget med i en egen proposisjon om å oppheve loven, jf. omtale i avsnitt 4.7.4.

Til § 10 Forskrifter

Bestemmelsen gir en vid adgang for departementet til å fastsette nærmere regler i forskrift. Dette er nødvendig i den situasjonen Norge står i. Forskriftsregler gitt i medhold av bestemmelsen kan fravike fra loven her, men må være i tråd med statsstøtteregelverket. Det kan f.eks. være aktuelt dersom EU-kommisjonen reviderer støtteregelverket som ligger til grunn for ordningen, og som ESA tilsvarende legger til grunn overfor EØS/EFTA-statene. Eventuelle endringer i medhold av denne paragrafen vil kunne føre til at ordningen må notifiseres til ESA på nytt.

Eventuell utvidelse av ordningen til andre bedrifter enn små og mellomstore bedrifter forutsetter at reglene for støtte til slike bedrifter overholdes og at ESA notifiseres. Det vil i tilfelle etter statsstøttereglene være behov for å fastsette særlige regler for slik støtte, som kan fravike fra loven her.

9.2 Merknader til lov om Statens obligasjonsfond

Til § 1

I § 1 første punktum fastslås det at midlene i Statens obligasjonsfond eies av staten. Det vil i perioder ikke være midler i fondet, jf. forslaget omtalt i kapittel 5 om at loven også skal ha et beredskapselement. Det må være en høy terskel for hva som skal anses å utgjøre en krise som utløser behov for å benytte loven som rammeverk. Finanskrisen, som utgjorde bakgrunnen for 2009-loven, og virkningene for økonomien av virusutbruddet som danner bakgrunnen for dette lovforslaget, bør danne en veiledende skranke for nivået på kriser hvor loven skal benyttes. I annet punktum fastslås formålet med loven, som er å bidra til økt likviditet og kapital i kredittobligasjonsmarkedet gjennom plasseringer i rentebærende instrumenter utstedt av utstedere hjemmehørende i Norge. Det følger av omtalen i kapittel 5 at dette omfatter selskap med hovedkontor i Norge eller på kontinentalsokkelen, jf. foretaksregisterloven § 1-2.

Til § 2

Paragrafen fastslår at obligasjonsfondet ikke selv kan ha rettigheter eller plikter overfor private eller offentlige myndigheter, og det kan ikke saksøke eller saksøkes. Som beskrevet i kapittel 5 er Statens obligasjonsfond ikke et eget fond i rettslig forstand, men betegnelsen på et statlig kapitalinnskudd i Folketrygdfondet. Bestemmelsen er formulert etter mønster av lov om Statens pensjonsfond § 8. Det vil i perioder ikke være midler i fondet, jf. forslaget omtalt i kapittel 5 om at loven også skal ha et beredskapselement.

Til § 3

Det følger av første ledd at ansvaret for forvaltningen av obligasjonsfondet ligger til departementet.

Annet ledd har sammenheng med at loven også skal ha et beredskapselement, jf. omtale i kapittel 5, og fastslår at obligasjonsfondets kapital fastsettes etter vedtak i Stortinget.

Tredje ledd fastslår at obligasjonsfondet plasseres som et kapitalinnskudd i Folketrygdfondet, samt at motverdien forvaltes etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, jf. § 4. Ved avvikling av forvaltningen vil instrumentene måtte selges og midlene overføres til statens foliokonto i Norges Bank. Innenfor rammer vedtatt av Stortinget legges det opp til at departementet beslutter avvikling av forvaltningsoppdraget etter at det har innhentet en plan for dette fra Folketrygdfondet, basert på utviklingen i kredittmarkedet.

Til § 4

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende bestemmelser til gjennomføring av loven, jf. også § 3 tredje ledd. Bestemmelsen er formulert etter mønster av lov om Statens pensjonsfond § 10 første ledd.

Til § 5

Loven trer i kraft straks da det på bakgrunn av den rådende situasjonen anses strengt nødvendig at loven trer i kraft allerede ved sanksjonering av Kongen i statsråd. Departementet tar sikte på at mandatet for Folketrygdfondets forvaltning av obligasjonsfondet vil kunne fastsettes og iverksettes samtidig eller raskt etter ikrafttredelse.