7 Departementets vurderinger og forslag

Departements forslag om å begrense hvilke psykologers henvisning som kan utløse refusjon har fått lite støtte fra høringsinstansene. Et gjennomgående argument er at det framstår som lite praktisk å knytte refusjonsadgangen til en avgrenset gruppe arbeidsgivere.

Departementet mener argumentene er overbevisende og endrer sitt lovforslag i tråd med dette.

I høringsnotatet foreslo departementet en begrensning ved at det ble stilt krav til virksomhet og til arbeidsgiver. Departementet viser til uttalelser fra flere høringsinstanser og foreslår nå at psykologer generelt skal ha anledning til å skrive henvisninger som utløser refusjon fra folketrygden.

Helsepersonell har rett og plikt til å henvise pasienter videre. Dette følger av helsepersonelloven § 4 andre ledd første punktum, hvor det framgår at helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.

Henvisningsretten må ses i sammenheng med regler om finansiering av helsetjenester, særlig reglene om refusjon og takster, hvor henvisning fra lege ofte er en forutsetning for godtgjørelse. For at det skal kunne kreves trygderefusjon ved behandling hos psykologspesialister, stilles det visse krav til hvor henvisningen kommer fra, jf. folketrygdloven § 5-7 tredje ledd.

Enhver psykolog som henviser til spesialisthelsetjenesten, uansett hvor han eller hun er ansatt, vil utøve helsehjelp og således være underlagt helsepersonelloven, jf. lovens § 3 tredje ledd. Dette taler for at det er kunstig å differensiere mellom psykologer kun basert på hvor de jobber. Helsepersonelloven stiller uansett krav til helsepersonells yrkesutøvelse, blant annet om faglig forsvarlig praksis, taushetsplikt og journalføring.

Legeforeningen har i sin uttalelse uttrykt bekymring for at fastlegens koordineringsrolle svekkes hvis psykologer kan gjøre oppgaver som primært har vært gjort av fastlegene. De mener det vil være svært vanskelig for psykologen å forvisse seg om at «nødvendige vurderinger er gjort, herunder evt. behov for somatisk legeundersøkelse når dette anses nødvendig».

Departementet understreker i den forbindelse at fastlegene fortsatt skal ha et hovedansvar for pasienten. Henvisende psykolog vil være forpliktet til å innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og til å innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd. Dette innebærer en plikt til å henvise til relevant helsepersonell hvis psykologen har grunn til å tro at pasienten har behov for somatiske undersøkelser. Det naturlige vil ofte være å be pasienten gå til fastlegen.

Med mindre pasienten motsetter seg det, skal det dessuten ved utskriving fra helseinstitusjon oversendes epikrise til pasientens faste lege. Det skal også sendes epikrise ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist. Dette følger av helsepersonelloven § 45a. Slik vil fastlegen være godt informert om pasienten.

Ett av hovedformålene med lovutkastet er at de psykologene som først kommer i kontakt med pasienten, og som kjenner pasienten best, skal ved behov kunne gi ham eller henne en henvisning som utløser refusjon. Dette sparer tid for pasienten og hindrer overflødige besøk hos fastlegen. Dette taler for at det bør være få restriksjoner på hvilke psykologers henvisning som skal kunne gi grunnlag for refusjon.

Flere høringsinstanser nevner særlig psykologene i PP-tjenesten og mener disse burde omfattes av forslaget. De har en særlig viktig rolle for å ivareta utsatte barn og unge. Å kunne henvise dem til spesialisthelsetjenesten er en viktig del av dette. Departementet mener det er fornuftig at barna skal slippe å fortelle sin historie flere ganger før de møter en spesialist.

Regjeringen oppnevnte Midtlyng-utvalget i 2007, med mandat til å undersøke hvordan opplæringstilbudet til barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte kan forbedres. Utvalget la fram sin innstilling i NOU 2009: 18 Rett til læring. Ett av forslagene til utvalget var at PP-tjenesten burde få selvstendig henvisningsrett til habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) i spesialisthelsetjenesten. Et stort flertall i høringen av Midtlyng-utvalgets utredning gikk inn for å gi PP-tjenesten henvisningsrett. I Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap ble dette fulgt opp med forslag om å iverksette en toårig prøveordning som gir PP-tjenesten henvisningsrett til BUP og HABU. Stortinget ga sin tilslutning til forslaget i Innst. 50 S (2011–2012), og pekte på at et slikt tiltak vil bidra til betydelig forenkling for de barna det gjelder, og at det vil kunne gi dem raskere hjelp.

I tråd med dette ble det i utvalgte kommuner etablert et prøveprosjekt som pågikk i perioden 1. april 2013 – 31. desember 2014, der leder i PP-tjenesten fikk adgang til å skrive henvisninger til HABU og BUP. Leder er ikke nødvendigvis psykolog.

I desember 2014 forelå SINTEFs evalueringsrapport «Følge- og sluttevaluering av prøveordning for henvisningsrett for PPT til BUP og HABU». Erfaringene er i hovedsak positive, blant annet går henvisningsprosessen raskere og samhandlingen mellom de aktuelle aktørene er blitt styrket. Departementet vil vurdere om erfaringene fra prøveprosjektet tilsier ytterligere justeringer i henvisningsretten.

Forslaget til lovendring kan by på særlige utfordringer for psykologer som ikke primært jobber som helsepersonell, men som jobber under annet regelverk, for eksempel psykologer i PP-tjenesten og i barnevernet. Arbeidet med henvisninger vil være omfattet av regelverket for helsepersonell, mens hoveddelen av arbeidsoppgavene reguleres av annet lovverk. Dette kan kreve et markert skille mellom forskjellige arbeidsoppgaver og roller. Det er også viktig at pasienten eller brukeren gis nødvendig informasjon om psykologens ulike roller.

Departementet mener at psykologer som sådan har den nødvendige kompetanse til å vurdere om en pasient trenger ytterligere behandling i spesialisthelsetjenesten, og går bort fra de foreslåtte begrensningene knyttet til «klinisk virksomhet», arbeidssted og avtale med kommune eller regionalt helseforetak. Psykologer bør i kraft av sin kompetanse ha adgang til å henvise pasienter videre til relevante deler av spesialisthelsetjenesten, med den følge at pasienten gis rett til utgiftsdekning.

Departementet foreslår derfor at «psykolog» føyes til i oppramsingen over hvem som kan henvise videre i folketrygdloven § 5-7 tredje ledd.