8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den foreslåtte lovendringen antas å ha liten eller ingen betydning for omfanget av refusjoner. Departementet viser til at det fremdeles som hovedregel vil være et krav at henvisningen går til psykologspesialist med driftsavtale for at refusjon skal utløses, jf. folketrygdloven § 5-7 andre ledd.

Departementet antar at den foreslåtte endringen ikke eller i svært liten grad vil føre til økt press på spesialisthelsetjenesten. I dag er det fast praksis at pasienter som har opparbeidet et godt forhold til en psykolog drar til fastlegen hvis de trenger en henvisning til spesialisthelsetjenesten. Disse vil nå i stedet kunne få henvisningen direkte hos psykologen, og slipper å gå til fastlegen i tillegg. Etter departementets syn viser dette at ordningen først og fremst innebærer en forenkling.

Kommunale psykologer skal i vesentlig grad arbeide forebyggende, men vil normalt også ha en andel klinisk arbeid. Begge arbeidsmåter vil kunne bidra til å forebygge sykdomsutvikling og henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Samtidig vil det av og til skje at psykologene også avdekker tilfeller som ellers ikke hadde blitt funnet, hvor det er behov for spesialistbehandling. Dette kan i noen tilfelle innebære at personer (særlig barn) får tidlig hjelp som forebygger mer alvorlig sykdom, men i andre tilfelle kan det være barn som aldri ville blitt henvist.

Det er i praksis ikke mulig å finne frem til et sikkert svar på totaleffekten av omfanget av henvisninger som følge av at henvisning fra psykolog utløser refusjon. Departementets samlede vurdering er at de endringer som foreslås i denne proposisjon kan slå begge veier i enkeltsituasjoner, men at det er liten grunn til å anta en signifikant totaløkning av antall henvisninger på sikt. Antall konsultasjoner hos fastlegene må antas å kunne reduseres noe, ettersom pasientene med psykologkontakt kan slippe å gå om fastlegen for å få henvisning.