2 Nærmere om innholdet i forordningen

Forordningen om busspassasjerers rettigheter ble vedtatt i EU 16. februar 2011, og trådte i kraft i EU 1. mars 2013. Forordningen gjelder passasjerrettigheter innenfor busstransport. Som buss regnes her motorvogn registrert for over åtte personer i tillegg til føreren.

Forordningen gjelder for passasjerer som benytter rutetransport som er åpen for alle, og der ombordstigning og avstigning skjer på området til en medlemsstat. Forordningen gjelder for rutetransport når den planlagte rutelengden er 250 km eller mer. Deler av forordningen gjelder også for rutetransport uavhengig av rutelengde, og enkelte bestemmelser i forordningen gjelder også for tilfeldig transport (turvogntransport).

Forordningen åpner for enkelte unntak fra virkeområdet. Medlemsstatene kan unnta innenlands transport fra deler av forordningen i en periode på maksimum fire år. Unntaket kan fornyes én gang. Passasjerenes rettigheter etter forordningen kan ikke innskrenkes eller fravikes i befordringskontrakten. Forordningen er imidlertid ikke til hinder for at busselskapene kan gi kontraktbetingelser som er gunstigere enn forordningens regler.

Noen av reglene i forordningen gjelder for all rutetransport. Forordningen forbyr diskriminering basert på nasjonalitet for all rutetransport, og gir passasjerer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet befordringsrett på all rutetransport. Videre forbyr forordningen diskriminering ved reservasjon og utstedelse av billetter, samt ved på- og avstigning. Det fastsettes imidlertid begrensninger i befordringsretten av hensyn til gjeldende sikkerhetskrav eller kjøretøyets utforming. Videre pålegges busselskap, billettutsteder og reisebyrå visse plikter i de tilfeller en person med nedsatt funksjonsevne nektes ombordstigning på grunn av sin reduserte bevegelighet. Transportører som driver faste ruter, plikter å innføre en klageordning for de rettigheter og plikter som er omhandlet i forordningen.

For bussruter med en planlagt ruteavstand på 250 km eller mer, stiller forordningen krav om busselskapers erstatningsansvar i forbindelse med passasjerskade eller død, samt skade på eller tap av bagasje. Erstatningsbeløpets størrelse skal beregnes etter nasjonal lovgivning, men en eventuell maksimumsgrense kan ikke være lavere enn 220 000 euro per passasjer eller 1 200 euro per kolli bagasje. Dersom det oppstår skade på rullestoler eller andre hjelpemidler for personer med nedsatt funksjonsevne eller nedsatt bevegelighet, skal kompensasjonsbeløpet tilsvare kostnaden for reparasjon eller erstatning av det tapte eller skadede hjelpemiddelet. Dersom det inntreffer en ulykke skal busselskapet bistå med rimelig og proporsjonal bistand til passasjerene. Transportører eller terminaloperatørene der det er relevant, blir pålagt opplysningsplikt ved forsinkelser.

Medlemsstatene skal utpeke bussterminaler hvor det skal ytes gratis assistanse til personer med nedsatt funksjonsevne. Transportører som har faste ruter over 250 km og terminaloperatører skal tilby kostnadsfri assistanse. Transportører skal også yte assistanse om bord i bussen. Det forutsettes at passasjerene melder fra om behovet for assistanse på forhånd. Transportørene som driver faste ruter, skal sørge for at deres personale har tilstrekkelig opplæring til å yte assistanse. Forordningens vedlegg I og II setter minimumskrav til assistansen som skal ytes, og krav til opplæringen av personale.

Forordningen fastsetter minimumsrettigheter for passasjerene i tilfelle av kansellering, avgang forsinket med mer enn to timer eller overbooking. De berørte skal i slike tilfeller få tilbud om alternativ transport eller om å motta refusjon av billettprisen. Dersom busselskapet ikke klarer å tilby alternativ transport, har passasjeren krav på kompensasjon på opptil 50 prosent av billettprisen i tillegg til refusjonen.

For tilfeldig transport (turvognkjøring) gjelder bare reglene om billettplikt, diskrimineringsforbud på bakgrunn av nasjonalitet, erstatning og hjelp ved ulykker, og erstatningsansvar ved skade på hjelpemiddel for personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet.

Medlemsstaten skal utpeke et organ som får ansvar for å håndheve forordningen, samt etablere en nasjonal klagenemnd. Håndhevingsorganet skal sikre at passasjerenes rettigheter overholdes, og være organisatorisk, økonomisk og juridisk uavhengig av busselskapene. Håndhevingsorganet skal annet hvert år offentliggjøre en rapport om sitt arbeid.