4 Forholdet til norsk rett

Norsk rett har ikke en samlet regulering av busspassasjerrettigheter i dag. Langt på vei har busspassasjerer i Norge slike materielle rettigheter som følger av forordningen. Kravene er imidlertid ikke alltid lovfestet, men følger av busselskapenes transportvilkår. Områder hvor forordningen gir passasjerer utvidede rettigheter sammenlignet med norsk rett er bl.a. knyttet til krav om opprettelse av nasjonalt klageorgan, og assistanseordning for funksjonshemmede.

Lov av 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven) oppstiller krav til transportører som utfører løyvepliktig transport.

Når det gjelder rettigheter for passasjerer med nedsatt funksjonsevne, er det per i dag få lovfestede regler for reisende med buss. Samferdselsdepartementets rundskriv N-2 2006 inneholder regler om tilgjengelighet på ekspressbusser. Her fremgår det at busselskapene skal følge opp kravet om tilgjengelighet på ekspressbusser, enten ved å tilpasse materiellet slik at bussene blir tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne, eller ved å ha et serviceopplegg som ivaretar denne gruppens behov. Lov av 21. juni 2013 nr. 61 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), forutsetter at det utarbeides regler for transportmidler i sektorlovgivningen. Samferdselsdepartementet fastsatte 3. desember 2009 forskrift om universell utforming av motorvogn i løyvepliktig transport. Denne forskriften gjelder kun for nytt materiell. Fylkeskommunene kan stille ytterlige vilkår for materiell i forbindelse med kjøp av busstjenester.

Terminaler er underlagt lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Krav til universell utforming gjelder etter denne loven for nye bygg og ved større ombygginger.

Det er i dag ingen særskilt regulering i norsk rett av busselskapers erstatningsansvar for skade på passasjerer og deres bagasje. Generelt gjelder lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven), mens mer spesifikke regler følger av lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjør (bilansvarsloven). Gods, med unntak av reisegods, som fraktes med motorvogn, faller utenfor ansvaret i bilansvarsloven, jf. § 5 a. Her gjelder reglene om transportansvar i lov om vegfraktavtaler av 20. desember 1974 nr. 68. Reglene om erstatning i forordningen strider ikke mot gjeldende norske regler om erstatningsrett, men utfyller disse.

Erstatning ved kanselleringer og/eller forsinkede avganger som følger av forordningen, faller utenfor bilansvarslovens virkeområde. Dette er ikke særskilt regulert i norsk lov, og gjeldende regler bygger derfor på ulovfestede erstatningsregler i kontraktsforhold og tilhørende praksis.

De nødvendige lovendringer for gjennomføring av forordningen ble vedtatt av Stortinget i endringslov til yrkestransportloven 29. august 2014 nr. 63, jf. Prop. 85 L (2013–2014) om endringar i yrkestransportlova (gjennomføring av EØS-reglar om busspassasjerrettar). I Prop. 85 L (2013–2014) ble de vist til at det var behov for lovhjemmel for å (i) fastsette forskrift om gjennomføring og utfylling av busspassasjerrettighetsforordningen og senere EØS-regler om busspassasjerrettigheter, (ii) peke ut terminaler der personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet kan få assistanse, (iii) gi forskrift om et nasjonalt klageorgan (iv) kunne pålegge transportører og andre pliktsubjekter å være underlagt et nasjonalt klageorgan og (v) peke ut et nasjonalt håndhevingsorgan.

Bortsett fra de vedtatte endringene i yrkestransportloven, vil gjennomføring av forordningen skje ved endringer i transportklagenemndforskriften, yrkestransportforskriften og en egen gjennomføringsforskrift. Lovendringen vil tre i kraft samtidig med at nødvendige forskriftsendringer blir fastsatt.